Sverdkronen

Vi gjør oppmerksom på at følgende tekst kan inneholde spoilere.
Sverdkronen

Handling:

Rand har overlatt Aes Sedaiene som holdt han fanget til De Vises varetekt. Han stikker innom Cairhien hvor Colavaere har handlet på egenhånd og utpekt seg som dronning. Rand blir opprørt og sint, fordi hun har gått mot hans ordrer. Det ender med at Colavaere tar sitt eget liv, etter at hun mistet æren og titlene sine.

Hos Egwene fortsetter maktkampen etter at hun ble Amyrlin. De marsjerer fortsatt mot nord med Bryne sin armé. I leiren blir det oppdaget at Marigan (Moghedien) er borte. Egwene følte at en mann gjorde det, men det er ingen menn som kan ha gjort det etter at Logain dro. Mistanken faller på en av De Fortapte, men Halima er den eneste som ble sett ved teltet til Marigan.

I Ebou Dar pågår letingen etter the Vindskålen, men Nynaeve og Elayne har allerede begynt forberedelsene til å bruke den. De besøker Sjøfolket, som har kjennskap til Vindskålen. Etter harde forhandlinger, som innebærer at Aes Sedaiene må sende lærere til Sjøfolket, blir de enige om å hjelpe til. Letingen er ikke velykket og de ser seg nødt til å be Mat om hjelp, men dette fører heller ikke fram. En krovertinne, Setalle Anan, sender Nynaeve og Elayne til the Kin, siden hun ikke tror de er Aes Sedai. The Kin viser seg å være en samling kvinner som har forlatt/blitt kastet ut av Det Hvite Tårnet. De tror heller ikke på at de er Aes Sedai, men når de får overbevist dem, viser det seg at de har et lagerrom hvor de bl. a. oppevarer Vindskålen. Der møter de Mørkefrender og en gholam, en skapning som ikke tar skade av noe, bortsett fra Mats mystiske medaljong. Med Vindskålen i sin varetekt forlater de Ebou Dar, mens Mat blir forhindret fra å dra når the Seanchan inntar byen.

Rand bestemmer seg for å ta ett endelig oppgjør med Sammael i Illian. Han bringer en liten hær til byen, sammen med noen Asha’man. Sammael fører Rand til Shadar Logoth, hvor han møter Liah, som han forlot forrige gang han var i Shadar Logoth. Hun har på utrolig vis klart å overleve, men har desverre blitt gal. En gåtefull mann hjelper Rand opp etter å ha bli truffet av et av Sammaels angrep, når Mashadar kommer mot dem bruker han bannbluss samtidig som Rand, uten at han merker noe. Han forteller Rand at han må tenke som Sammael for å drepe han før han forsvinner bak et hjørne. Rand klatrer opp i ett tårn ved plassen der Sammael oppholder seg, han skal til å bruke bannbluss når han hører Liah skrike. Han snur seg og bruker det på henne istedet, siden hun blir tatt av Mashadar. Når han ser tilbake på plassen er Sammael blitt borte, tatt av Mashadar.

På slutten av boken viser befolkningen i Illian Rand takknemlighet, for å ha sendt dem korn når de tengte det, ved å gi han Laurbærkronen, Sverdkronen.

Utdrag fra boka:

The cut from Fain’s dagger, no longer than her hand and not deep, ran right across the old round scar. Even in the dim light, Min could see that the edges of the gash looked swollen and angry, as if the wound had gone untended for days. It was no longer bleeding, but it should have been gone. That was what Healing did: wounds knitted themselves up right before your eyes.

«This,» Samitsu said in a lecturing tone, lightly touching the scar, «seems like a cyst, but full of evil instead of pus. And this…» She drew the finger down the gash. «…seems full of a different evil.» Suddenly she frowned at the Green standing over her, and her voice became sullen and defensive. «If I had the words, Cadsuane, I would use them. I have never seen the like. Never. But I will tell you this. I think if I had been one moment slower, perhaps if you had not tried first, he would be dead now. As it is…» With a sigh, the Yellow sister seemed to deflate, her face sagging. «As it is, I believe he will die.»

Favorittøyeblikk:

Når Nynaeve blir kvitt sperringen sin på Den Ene Kraften.

«I will not die here,» she muttered. «I will not die here!»

She hammered a fist against the seat until she felt it bruise, fighting for the anger that would allow her to channel. She would not die. Not here. Alone. No one would know where she had died. No grave, just a corpse rotting at the bottom of the river. Her arm fell with a splash. She labored for breath. Flecks of black and silver danced in her eyes; she seemed to be looking down a tube. No anger, she realized dimly. She kept trying to reach for saidar, but without any belief that she would touch it, now. She was going to die here after all. No hope. No Lan. And with hope gone, flickering on the edge of consciousness like a guttering candle flame, she did something she had never done before in her life. She surrendered completely.

Saidar flowed into her, filled her.

Spenningskurve:

Boka starter veldig rolig, det er ikke så mye spennende som foregår. I Ebou Dar blir det gradvis mer spennende, spesielt når de finner Vindskålen. Etter det skjer det ikke så mye inntil Rand blir angrepet av Padain Fain. Som vanlig bygges det opp til slutten, hvor Rand inntar Illian. Dette er en verdig avslutning, med spenning og dramatikk i Shadar Logoth.

Vurdering:

En helt grei bok i serien, passe spennende. Noe som kunne vært bedre er beskrivelsen når Nynaeve mister sperringen sin. Den var skuffende sett i forhold til hva Robert Jordan vanligvis bruker på å beskrive andre mer uvesentlige ting.

Støtt Tidshjulet.net ved å kjøpe A Crown of Swords på Amazon.

Rating: 7/10

Sitat:
The more women there are about it, the softer a wise man steps
Ordtak fra Arad Doman

Pale Shadows,
Himmelens Flammer