Den Store Jakten på Hornet – et RPG

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

Moiraine Sedai
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 834
Joined: Tue Mar 28, 2006 19:24
Location: Tønsberg
Contact:

Post by Moiraine Sedai »

Dag 127, midt på dagen

Etter at Vladra endelig var i følget igjen, dro de alle inn på et lite vertshus for å planlegge hva de skulle gjøre videre. Følget satte seg ved et bord i hjørnet. Tharj var ivrig på å reise videre med en gang, mens Akka hadde mer lyst til å bli værende en dag eller to for å slappe av litt. Mens de to argumenterte for hva som var best, satt Kandora i dype tanker. De hadde ikke funnet Hornet i Pestlandet, de hadde ikke engang funnet så mye som et lite spor på hvor det kunne være. Hvor skulle de dra nå? Tankene hennes ble avbrutt da Aisa plutselig snakket opp. “Er dere ferdige med den kranglingen nå, eller blir dere nødt til å holde på litt til? Fint. Jeg har noen ærend i Tar Valon, og jeg vil dra dit enten dere blir med eller ikke,” sa hun bestemt. Alle var stille et sekund eller to for å la det hun hadde sagt synke inn, før det brøt ut i diskusjon nok en gang. De fleste var enige om å bli med, og snart red de sørover med Shol Arabela i ryggen.


Dag 127, kveld

Solen stakk i øynene der den lå lavt i horisonten. Den skapte lange, spøkelsesaktige skygger som lekte over landskapet der følget red. Nå som de var ute fra Pestlandet og endelig kunne slappe litt av, merket de etter hvert at de var helt utslitt, så de red rolig. Kandora slet med å holde øynene oppe. Tharj og Aisa red i front, med Kandora diltende etter. Helt bakerst red Paitr og Akka. De to skravlet høylytt sammen, og sørget for at Kandora ikke sovnet takket være bråket. “Vi slår leir her,” sa Tharj etter en stund og steg ned fra hesten sin. Kandora fulgte eksempelet og pakket ut sengeteppet og litt mat. Akka gikk for å hente ved. Snart hadde de stelt i stand en koselig liten leirplass med et sprakende bål. Kandora satt og tygget fraværende på en kjøttbit. Aes Sedaien satte seg ved siden av henne. Kandora hadde vært overasket over å finne en god venn i Aisa etter Kains skatt, og hun likte å være i selskap med kvinnen. Hun tenkte tilbake til den kvelden de hadde snakket sammen. Kandora bestemte seg for å fortelle sannheten. Det var ikke vits i å prøve å lyve igjen. “Jeg… Jeg kom ned for å bli litt kjent med Kain. Han minner meg om Lano på mange måter,” sa hun stille mens hun så ned i bakken. Hun følte øynene til Aes Sedaien så på henne undrende. “Jeg hadde sagt til ham at han måtte være mer forsiktig under trollok-rittene sine, men han bare lo det bort. En gang var det en spesiellt stor trollok-patrulje i nærheten, og han dro av gårde sammen med nitten andre menn. Han kom ikke tilbake,” fortsatte hun mens hun kjempet mot tårene. Hun husket det som om det var i går, hun kunne se for seg det leende ansiktet til Lano, de brune lokkene hans som danset i vinden. “Etter at han … At han dro sin vei, sverget jeg å hevne ham,”

Dag 129

“Nå er vi snart fremme ved Erininelva,” ropte Tharj bakover. “Der finner vi oss noen som er villige til å frakte oss videre til Tar Valon,” fortsatte han. Stemmen hans var overraskende oppglødd. Han hadde blitt muntrere for hvert steg lengre fra Pestlandet.

Endelig fremme, red Aisa sammen med Paitr fram til et handelsskip. Kandora så at de diskuterte heftig med eieren av skipet, før Aisa trakk frem en klirrende pung med gull. Eieren, en muskuløs mann brun av solen, ble brått smilende og bukkende. Henvendt til dem alle sa han: “Velkommen om bord på Vindfruen, mine damer og herrer.”
. . .
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Dag 131. Morgen

Etter knappe to dager om bord på Vindfruen, kunne Vladra konstatere at hun var heldig om hun noen gang slapp å sette sine ben i nærheten av et skip igjen. Båtens krengninger gjorde det umulig for henne å slappe av, for å ikke snakke om sove, og som en følge av dette, var humøret hennes temmelig langt nede. Noe som uroet henne. Nå som hun var tilbake med sine følgesvenner, burde hun ikke finne problemer ved noen verdens ting. Tvert om, dessverre, virket det som om det ikke fantes annet enn irriterende og forstyrrende elementer omkring henne hvor enn hun snudde seg.

Det var en kjørlig morgen, og elvetåka lå ennå tykt over Erinielven. Mannskapet hadde alt vært oppe noen timer, og jobbet i herdig med å få seilt den store skuta nedover elven, mangelen på vind så ut til å stagne farten noe. Cordwen, som båtens eier het, hadde krevd hver mann om bord med styrke nok til en ærlig dags arbeid til post, så selv Tharj, Paitr og Akka var i full sving, selv om solen ennå ikke var dukket opp over den rødmende horisonten. De andre lå vel fremdeles i lugaren og purket. Skjønt, hvordan de klarte det med all denne gyngingen, overgikk Vladras fatteevne.

En eldre herre med langt, hvitt skjegg, som hadde satt seg godt til rette akter i båten, tiltrakk seg blikket hennes. Mannen i seg selv var helt ordinær, en slik en du ikke ville legge merke til med mindre han satt seg på deg, men kappen hans ville ha pekt han ut som barde uansett hvor i verden han befant seg. Nå satt han og stemte en harpe, som etter hennes øre å dømme, ikke hadde blitt brukt på år og dag. Sannsynligvis hadde hun rett også, for han skar en grimase av ren vemmelse, og begynte å skru på de små hjulene på hver side. Ettersom hun hadde lite å finne på, og desperat trengte å tenke på noe annet enn at sjøen var alt annet enn rolig, slo hun seg ned ved siden av ham. Ikke et blikk ble hun verdiget, ingenting annet tydet på at han hadde registertet hennes komme, enn et kjørlig nikk i hennes retning. Om det da hadde vært ment som et nikk. Etter et par sekunder begynte hun å tvile.

”Si meg jente, kan du danse?” spørsmålet kom uventet, og hun rakk ikke svare før han fortsatte, fremdeles uten å løfte blikket fra harpen. ”dette skipet her har vært den reneste baljen av kjedsomhet jeg noen gang har vært borte i. Cordwen er nok en god kjøpmann, men han driver mennene sine for hardt. Tillater ingen pauser, hvor en bardes tjenester kan komme til nytte. Gull betyr for mye for den fyren.” han lagde en snøftelyd, og så på henne.

”Så jente, hva er din historie? På eventyr langt hjemmefra, såpass kan jeg jo se med det blotte øyet, og trolig ikke noe utenom det vanlige, men man kan jo håpe. Enkelte mennesker er det verdt å fortelle historier om, og man finner dem på de underligste steder.”

”Jeg kjenner enkelte slike mennesker du snakker om – hun smilte til ham – men jeg er nok dessverre ikke av dem selv. I mitt følge finner du en mann det går gjeteord om i Grenselandene, og en annen, reddet engang i tiden Datterarvingen av Andor. Det er slike mennesker du snakker om, ikke viltfarende småjenter som meg selv.” Han smilte i det lange skjegget. Det var noe betryggende bestefar-aktig med mannen, som tillot henne å snakke slik ovenfor ham. Hun merket at hun hadde slått over på mer høvisk tale enn hun normalt brukte, og måtte nesten le av seg selv. Det føltes som om hun var seks, syv år igjen, og skulle overbevise hennes strenge bestefar om å ta henne med på jakt med brødrene. Hvert år hadde hun fått det svar at hun måtte vente til hun ble ti. Like før hun fylte åtte, hadde han vandret heden, og fra da av, tok brødrene henne med. Brødrene hennes. Irritert merket hun at tårene lurte i øyekroken bare hun tenkte på dem.

”Frøkna burde ikke tenke så mye, - kom det fra den gamle – ansiktet hennes ser dratt og sorgfullt ut. Unge piker skal danse og være glade, for livet har knapt nok begynt.” og med disse ordene begynte han å spille en munter vise, av det slaget som alltid gav henne lyst til å danse. Han smilte faderlig til henne, mens den lystigste visa hun noen gang hadde hørt, forlot fingrene hans. En gammel kjeleflikkermelodi, fortalte han henne etterpå, av det slaget som ble spilt mens de vandret gjennom mørke steder i verden, for å lyse opp folkets hjerter. Det trodde hun så gjerne. Det hadde i alle fall fungert på hennes.

Et uventet og kraftig vindpust, tok nå tak i seilene, og Vindfruen skjøt fart. Utover dagen utviklet i midlertidig det som i utgangspunktet hadde vært en fin morgen seg til å bli en regntung ettermiddag. Vladra, som ikke tålte å sitte handlingslammet inne i lugaren og se på Aisa og Kandora lese, tilbrakte hele dagen med å hjelpe mannskapet med å lappe sammen et seil som hadde blitt revet i to i løpet av natten. Det virket som om det var en god tone blant mennene, og de fleipet stadig med henne angående hennes manglende ferdigheter med nål og tråd. Selv enkelte av de mest hardbarka mennene hadde kjappere og mer presise sting enn hennes.

”Jeg møtte en gang ei jente som så presist ut som deg, - kom det plutselig helt uventet fra en av de yngre mennene, hun trodde han het Torvel. Så lik at jeg først trodde du var henne. Men hun bar håret i fletter, og var ikke like hardfør, så så klart kunne det ikke stemme. Jeg syntes synd på henne dengangen, må ha vært et års tid siden eller noe slikt, vest i Arad Doman. Jenta var ikke mer enn 18 og helt alene i hele verden, på leting etter sin søster. Armellin het hun, om jeg ikke tar helt feil.” Han slo det fra seg med en liten latter, og samtaleemnet skiftet fort over til løsprat om været, og klaging over Cordwens hastverk. Hun på sin side kunne ikke ha vært mer overrasket. Mell var i Arad Doman! Tanken at hennes lillesøster skulle ha sluppet morens foldekanter var så utrolig at hun ikke visste helt om hun trodde det kunne dreie seg som samme jenta, men navnet og situasjonen var såpass sjeldne, at det ikke kunne være tvil. Men at de skulle støte borti sammen fyren, var også mer enn hva normalt hell skulle tilsi. Men, hun levde sitt eget liv nå. Om lillesøsteren var på leting etter henne, dukket hun vel opp snart om Lyet ville det slik. Hennes egen likegyldighet skremte henne, og utrykket var egentlig litt for blasfemisk i denne sammenhengen, syntes hun, selv om det bare hadde vært en tanke.


Dag 132. Formiddag.

Vladra snurret rundt seg selv, så fort at hun nesten ikke oppfattet det selv engang, og lot sverdet gli inn mot den andres kropp. Svetten silte fra pannen hennes, og den grønne kjolen lå klistret inntil kroppen hennes. Slaget hennes ble parert vekk med den største selvfølgelighet, og hun kom seg fort inn i en egnet situasjon for å blokke. Dessverre blottstilte dette den ene siden hennes helt, og Tharj endret sverdets retning, og gav henne et kjapt, sviende rapp over låret, og deretter inn i knehasen, så hun ble tvunget i kne foran ham. Hun bannet stygt, og angret i det han trakk på smilebåndet av henne. Hånden hans dro henne opp i stående stilling, og hun anstrengte seg for å ikke vise at det var vondt, selv bare det å stå slik.

”Aldri bruk Trekke Garn posisjonen når motstanderen har muligheten til å bevege seg mot venstre. Det vil uten tvil ha tatt livet av deg i en vanlig kamp. Du merker nok at det svir godt nok etter kun øvelses sverd.” han smilte til henne på den sedvanlige Tharj måten, og gjorde seg klar til å fortsette. Hun rettet seg opp, og var igjen klar til å ta imot de slagene hun visste at kom til å komme. Det var bare det at de aldri kom. Isteden hørte hun den monotone lyden av en bardes stemme, og klimpringen av en nå stemt harpe. Tharj stod som en saltstøtte, og hørte på.

”… den dagen utslettet Ravnene de stolte Grevlingene, så nær som en. Den dagen gråt en hel nasjon svarte tårer.”

Det var tydelig at dette var slutten på en lang historie, hva den handlet om, fikk hun aldri vite, men bare bruddstykkene av den, hadde hatt en effekt på Tharj, og han snudde seg bort mot relinga. Vladra overveide å gå bort til ham, men fant ut at enkelte ting skulle han få ha i fred.


Dag 133. Morgen.

Dagslyset sev inn igjennom gluggene i det lille rommet, og måtte ha gjort det en stund, for det var allerede rekkt å bli svært varmt. Hun fant seg selv alene, og alle andre enn hennes egne saker, var tydeligvis båret ovenpå. Hvordan hun i det hele tatt hadde greid å sove natten før, var for henne et mysterium, men det kunne ha hatt en sammenheng med det brygget Kandora hadde gitt henne dagen før. Det satt tydeligvis igjen ennå, for hodet føltes veldig tungt, og hun hadde problemer med å fokusere.

Vel oppe på dekk, møtte synet av Tar Valon henne, og selv om det var andre gangen hun så dette, var det ikke noe mindre imponerende av den grunn. De høye bygningene kneiste høye, og hvite, mer trolig til å ha grodd ut av steinen, snarligere enn å være hogd ut av den, og over alle sammen, det store tårnet, som strakte seg så høyt at hun måtte legge hodet bakover for å se toppen. Hun kunne skjønne hvorfor denne gikk under navnet verdens vakreste by.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Dag 109 Midt på dagen
Valanja


De hadde ikke akkurat løpt av gårde de siste dagene. De hadde visst ikke dårlig tid, hadde de andre sagt, når hun prøvde å få dem til å reise litt lengre hver kveld, og stå opp litt tidligere hver morgen. Hun kunne fortsatt se en nokså sterk silhuett av Dragefjellet når hun snudde seg, og Treash sa han fortsatt så gjenskinnet i De Hvite Murene. Enten så bløffet han, eller så hadde han øyne som en hauk. De andre drev alltid og tullet og lekte med Mia. Valanja hadde begynt å trekke seg litt unna, og heller ri i tet i håp om å skynde på dem. Hun ville bare fort gjennom Caemlyn, og videre til Rift. Etter det kunne de ta det mer med ro, men det kunne hun ikke si til de andre, så de hørte ikke på henne. Hun så seg bakover mot Treash, og nektet seg selv og legge merke til den korte avstanden til Dragefjellet. Han red fortsatt usikkert i salen, men han var blitt bedre enn første gang hun egenhendig hadde tvunget han opp på hesten. Hun bemerket sjanglingen hans for sikkert femte gang den dagen. ”Det neste blir vel at du legger blomster for føttene mine,” svarte han etter et langt blikk på henne. Han holdt på falle av hesten når han holdt seg på magen for å stoppe latterbrølene som kom opp fra han. Syrini glodde først storøyd mot han, før hun ristet på hodet, som om hun slo fra seg tankene sine. Valanja selv skjønte ingenting av det han snakket om. Han hadde hatt flere bemerkninger av samme slaget, og mange flere smil enn raseriutbrudd i det siste.

Hun så en landsby dukke opp foran seg, og hun snudde seg fort mot både Syrini og Safira. ”Hvis dere to foreslår å stoppe i denne landsbyen også, kommer jeg til å piske dere nakne igjennom hele byen,” utbrøt hun raskt. Nå var det Mia som lo, og hun datt faktisk av hesten. Hun sluttet ikke å le av den grunnen, og bare spratt opp igjen. Safira kikket forsiktig bort på Syrini som om hun håpet at ikke Valanja skulle merke det, men blikkene deres sa mer enn de noen gang kunne sagt med ord. Hun sukket. Hun skulle aldri latt dem tro at de bare kunne bestemme over henne. Til hennes overraskelse, hadde Treash fått samlet seg, og støttet henne faktisk. ” Vi begynte alt for sent i dag til å stoppe nå, eller hva?” Soren nikket bekreftende. Syrini nikket til Safira, mens hun svarte. ”Greit, vi rir videre. Men nå er det din tur til å ha Mia bakpå. Himmelstjerne er større enn de andre hestene, så du får ta en ekstra økt i dag.” ” Når du snakker fornuft er du ikke så verst,” svarte Valanja varmt. Syrini smilte tilbake, og Mia, som tydeligvis ikke hadde lagt merke til varmen i stemmen hennes, gliste stort. Valanja trakk Mia opp etter den ene armen, og jenta la tillitsfullt armene rundt livet hennes. Hun måtte le med jenta da hun prøvde å herme etter hennes eget språk. Hun kjente seg absolutt igjen i den lille ungen.

Dag 120 Kvelden
Treash


De hadde ridd gjennom fire landsbyer den dagen, tydeligvis til Valanjas glede. Landsbyene lå tett på veien mellom Tar Valon og Caemlyn, men likevel satt de inntil en fjellvegg, og et stort bål brant lystig. Eller, de fleste av det nokså folksomme følget hans satt ved bålet. Valanja sto med bena et stykke fra hverandre, et par meter fra bålet. Mia, sto ved siden av henne i en lignende posisjon, og pustet tungt. Forholdet mellom de to var bare blitt sterkere og sterkere. Begge holdt et improvisert sverd av kvister bundet sammen. Mia gjentok bevegelsene den eldre jenta utførte, men ikke med samme sikkerhet. Han grøsset med tanke på sverdene de egentlig ville bruke. Det var alltid best å stole nok på egne kunnskaper til å kunne klare seg uten andre våpen enn egne hender. Et spyd var vel og bra, men han kunne ikke bruke det her, med mindre han ville skilte med at han var aiel. Han rynket pannen når han tenkte på kommentarene han hadde svart Valanja med. Enhver som hadde vært i nærheten av en aiel, kunne etter en stund kjenne igjen humoren deres. Våtlendere hadde på ingen måte humor. Valanja kunne være morsom, men hun skjønte det tydeligvis ikke selv. Han rev blikket vekk fra jenta med de grønne øynene, og prøvde å huske hva Soren hadde sagt. ”… virkelig viktig.” var det eneste han hadde fått med seg. Han husket endelig samtalen deres om at jenter burde kunne forsvare seg. Soren stirret uforstyrret på Safira, der hun satt og fiklet med kniven sin. Han skjønte ikke hvorfor ikke Safira ikke hadde lagt brudekransen for føttene til Soren for lenge siden. Han ble aldri vant til disse rare skikkene om at guttene fikk bestemme sånne ting. Da Soren snudde blikket mot han mens han svarte, gløttet Safira så vidt mot ryggen hans, og det var mer enn vennskapelig varme i blikket hennes. Hun sluttet derimot ikke å snakke med Syrini av den grunn. Nå hadde Mia også sluttet seg til jentene. Valanja var ikke å se noe sted. Han spurte Mia etter en liten stund, og ble overrasket over at Valanja hadde gått inn i skogen alene.

Treash reiste seg, og forklarte Soren at alt var i orden, og at han bare måtte tenke litt. Han ruslet et stykke inn i skogen, før han satte opp farten, og prøvde å smelte sammen med trærne. Han ante ikke hvor han skulle se etter henne, men det tok ikke lang tid før han fant spor. Det var lett å se at hun ikke hadde tenkt på å fjerne sporene sine. Han fant henne sittende på en stein med ansiktet mot Caemlyn, som de nå kunne skimte i det fjerne. Han stoppet et par meter fra det siste treet, og bare så på henne. Hun visste nok ikke at han var der. Han hadde tross alt ikke glemt hvordan man beveget seg så stille som mulig. Håret hennes blåste lett i vinden. Hun satt og nappet i kjolen som om hatet å gå med den. Han tenkte at det mest sannsynlig også var tilfellet. Han begynte å gå mot henne. Han sluttet å oppføre seg som om han skulle snike seg inn på en slange, så hun skulle høre han før han sto rett bak henne, men hun snudde seg ikke. Han stelte seg rett fremfor henne, og hun hevet blikket. Hun rykket til da øynene fokuserte på ansiktet hans. ”Åh,” sukket hun slitent. ”Er det deg? Hva gjør du her?” ”Jeg tenkte jeg skulle se etter deg.” Han satte seg ved siden av henne mens han snakket. ”Så du tror ikke jeg kan passe på meg selv? Hæ? Er det det du mener? Jeg kan faktisk beskytte meg!” Stemmen hennes ble sintere og sintere for hvert ord til hun nesten spyttet ut det siste. Før han visste ordet av det hadde hun trukket ut beltekniven sin, og holdt den mot halsen han. ”Se her! Hva skulle du gjort nå? Jeg kan passe på meg selv! Du er ikke den første som tror du vet hva som er best for meg.” De siste ordene ble sagt med en dempet stemme, som om hun snakket til seg selv, mer enn til han. ”Hva er det du snakker om, Valanja?” spurte han, mens han tok tak i håndleddet hennes, trakk kniven ut av det krampeaktige grepet hennes, og la den nå slappe hånden i kjolefanget. Hun snudde seg mot han, og han fulgte våte linjer fra øynene hennes, og ned dit hvor hun hadde tørket dem bort. Hun åpnet munnen for å begynne å snakke.

Dag 120 Kvelden
Valanja


Hun kunne ikke bare fortelle Treash om alt. Om Olies, og at hun hadde reist til Caemlyn for å møte han, og at alt han hadde sagt var at det var best for henne om de ikke var sammen lenger. Om hjertesorgen. Om ulykkeligheten. Eller om faren hennes, og at han hadde nektet henne å dra. At hun hadde trosset han og dratt. Om de følelsene som blandet seg i hverandre når hun tenkte på enten Olies eller faren. Om alt som hadde skjedd i Caemlyn etter at Olies dro. Om møtet med den ene søsteren sin i den samme byen. Alt Lerita hadde fortalt om faren. Hvor sint han hadde blitt. Og skuffet. Hvor bekymret moren hadde vært. Valanja klarte ikke å falle så langt bort fra seg selv. Hun stolte jo ikke på noen. Aldri! Likevel stammet hun fram den korte versjonen av alt. Hun hadde i det minste sluttet å gråte. Fy, som hun hatet å gråte! Treash bare så på henne når hun var ferdig. Han smilte faktisk. Ikke et rått smil, og høye latterbrøl, som hun hadde ventet, men et varmt smil. Hun smilte raskt tilbake. Et øyeblikk hadde han lignet skummelt mye på Olies. De gikk og småpratet på veien tilbake. Neste kveld hjalp Treash henne, når hun underviste Mia. Ikke med sverd. Av en eller annen grunn likte han ikke sverd. Men han lærte både Mia, og henne selv, andre ting. Nyttige ting. Safira ble også med etter hvert. Kanskje ikke dette følget var så dumt. Hun følte seg absolutt ikke utenfor lengre, og hun sluttet å mase om at de skulle skynde seg så veldig. Hvis det ble flere problemer i Caemlyn, ville Treash og de andre være der for henne. Det stolte hun på.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Dag 133, morgen. Aisa.

Aisa var ikke spesielt glad i lange, tårevåte og offentlige avskjeder, så hun hadde tatt farvel med de andre i følget kvelden før. Hun hadde snakket med hver av dem på tomannshånd, spurt dem ut om opplevelsene deres, og hvilke planer de hadde videre. Alt hadde gått som planlagt, men hun var likevel litt skuffet over at Kandora hadde bestemt seg for å bli med Tharj, Akka og Naidar videre, ettersom hun hadde håpet at den unge og talentfulle kvinnen ville bli med henne til Tårnet. Men fornuften fortalte Aisa at Kandora ikke hadde noe å tjene på å slutte seg til Tårnet. Hun hadde allerede kunnet kontrollere Kraften slik at den ikke drepte henne, og Aisa hadde forklart henne noen enkle vever -- blant annet drømmeverging, noen alarmvever, og et par våpenvever. Aisa håpet at hun også hadde forklart Kandora hvor viktig det var at hun ikke tiltrakk seg unødvendig mye oppmerksomhet, at hun aldri måtte kalle seg ”Aes Sedai”, eller på noen annen måte oppføre seg på en måte som enten kunne skade Tårnets rykte eller Kandora selv.

Resten av rundturen var egentlig bare rutine, selv om hun hadde gjort sitt beste for å gi inntrykk av at hun ga hver og en av dem noe spesielt, og at hun brydde seg om dem. Noe hun innerst inne kanskje gjorde, men det var i så fall av sekundær betydning. Det viktigste var at hun nå visste hvor de skulle, sånn i tilfelle hun skulle komme til å få bruk for dem At de skulle følge Vindfruen videre til Aringill, ri Andor på langs og så følge Tåkefjellene sørover, var som forventet -- det var mange praktisk talt uutforskede områder i de traktene, og i restene av blant annet Manetheren, Aridhol, Masenashar, Farashelle, Dhowlan, og de andre for lengst glemte og ruinerte landene, gikk det alltid rykter om skatter av forskjellige slag.

Men for øyeblikket var hun mest opptatt av å få ta en høvisk avskjed med de andre, komme seg av skipet og til Tårnet så fort som mulig, slik at hun kunne komme i gang med å oversette, kopiere, restaurere, registrere og analysere bøkene de hadde funnet i Kains patetiske lille skattkammer.

Dag 133, ettermiddag. Tharj.

Tharj sto akter og speida bakover Vindfruens kjølvann, i den retninga Tar Valon lå. De hadde ikke ligget ved kai i den Hvite Byen i mange timene, for mester Cordwen likte for det første ikke Aes Sedaier, og for det andre, og kanskje viktigst, han hadde ingen forretninger der. Derfor hadde de lagt til kai, ordna de nødvendige papirene -- noe som ikke var vanskelig, i og med at de hadde med seg en Aes Sedai -- og tatt Aisa pent i hånda og sagt farvel, akkurat slik hun ville ha det. Og nå sto Tharj og prøvde å overse det som foregikk på dekk, delvis fordi han savnet Aisa litt og ville være litt melankolsk, delvis, og hovedsaklig, fordi han ikke ville ha noe som helst med barden å gjøre, og barden underholdt nå så godt som hele mannskapet på dekket foran stormasten.

Jeg skal gi deg ravner og grevlinger, jeg, tenkte han i sitt stille sinn mens han stramma grepet rundt dirken han hadde i beltet. Det var godt å kjenne læret rundt skjeftet gi etter og forme seg under grepet hans, samtidig som det på en måte utjevna de sammenbitte tennene hans. Et plutselig drag av motvind brakte deler av bardens sang bakover til ham, og selv stemmen til den rotteaktige lille mannen fikk det nesten til å svartne for Tharj. Måtte De Fortapte fortære sjelen hennes, den forræderske røya! Han var i et forferdelig humør, og selv den godslige Akka hadde forstått at han ikke var ute etter selskap akkurat nå.

Fem dager til Aringill, så slipper jeg i alle fall å høre mer på stemmen hans, tenkte Tharj. Han hadde aldri hatt særlig sans for disse heltesangene bardene og folket var så glade i; han syntes de var en hån -- en hån![/] -- mot de døde de sang om. Ikke det at han mislikte det at de døde ble minna og hedra, men det var måten det skjedde på. Forherligelse av de verste udåder, utelatelse av svakheter, feil og dumhet, idyllisering og heroisering -- alt dette bidro til at heltesangene ikke handlet om de menneskene som var døde, men heller noen falske fantasifostre som hadde stålet disse menneskenes navn og rykte, og nå gjorde seg selv berømt for de dødes gjerninger. Bare tanken på dette gjorde ham nesten like rasende som tanker om Trolloker, og det at denne barden hadde våget å synge en sang om...

Skjerp deg, ditt fjols, tenkte han. De andre forventer at du skal lede dem, og du kan ikke lede hvis du ikke kan være fornuftig og kontrollere deg selv. Skjerp deg! Han lukket øynene, og tenkte på lykkeligere tider. Eller, det var det han forsøkte. Men han innså fort at det ikke hadde noen hensikt å prøve engang. Uansett hvilke minner han kalte frem, var ikke de ubehagelige og uhyggelige minnene langt bak.

Et øyeblikk måtte han kjempe med tårene. Det var som om han hadde et svart hull inne i seg, og at dersom han ikke snart fikk litt hvile fra den desperate sorgen som alltid hang rundt ham som et likklede, ville han suges inn i det og bli borte. Men han klarte ikke å tenke på noe som var entydig behagelig!

Noe lugget ham lengst bak i hodet, noe han syntes å huske å ha lært en gang. Han konsentrerte seg; hva kunne dette være, dette ukjente som hvisket til ham med løfter om en verden fri for ulykke? Det var noe han hadde hørt da han var ung. Kunne det ha vært i hoffet i Shol Arbela? Han vurderte det lenge, men kom frem til at nei, det var etter det. Men det var bestemt før han dro tilbake til Grenselandene -- det måtte ha vært i Tårnet, da han trente med Vokterne!

Hjertet hans slo raskere nå, og han begynte å bli oppglødd. Frelsen var nær! Men først måtte han finne frem. Han hadde klart å huske hvor og sånn noenlunde når han hadde hørt det, nå gjensto det bare å finne ut hva det var han hadde hørt. I nesten en time sto han der og finkjemmet minnene fra den gangen da han hadde trent med Vokterne, de arrogante og hatefulle sauene. Han husket en bit her, og en bit der, og tilslutt hadde han funnet det.

Blant Vokterne verserte det et rykte, eller mer en historie, om en teknikk mange Sverdmestere brukte for å bli så gode som de var. Selv om mange av Vokterne påsto at de mestret den, og at de hadde stor fordel av den når de kjempet, hadde Tharj, som den arrogante og paranoide unggutten han var, avvist det hele som innbilling, funnet på av Aes Sedaienes kammertjenere, som han så ofte tenkte på Vokterne som. Men likevel... likevel hadde han aldri vunnet over de mennene som påsto å mestre denne teknikken.

Han bestemte seg for å prøve, og begynte ved å se for seg en flamme i et mørkt rom. OG han begynte å mate denne flammen med minner, ubehagelige og hyggelige, lyse og mørke. Han tok seg god tid, og forsikra seg om at følelsene knytta til ett minne var borte før han begynte på det neste. Langt om lenge var han endelig ferdig med minnene, og kunne begynne på de følelsene han hadde i seg akkurat nå. Sinne, sorg, desperasjon, frykt, morskap, hevntanker, misunnelse, sjalusi -- dette og mer til brant han i Flammen. Snart var bare Tomrommet igjen, og han snudde seg.

I sjokket som slo ham da han la merke til at det var helt mørkt og folketomt på skipet rundt ham, mistet han nesten Tomrommet, men han fikk raskt hekta seg inn igjen, og mata Flammen med overraskelsen.

Han bega seg ned mot lugaren han delte med de andre, men på veien ned møtte han barden i en trang passasje. Bardens øyne utvidet seg kraftig da han gjenkjente Tharj -- han var tydeligvis ingen tåpe likevel, og hadde oppfattet hatet Tharj tidligere hadde følt mot ham -- men Tharj så knapt nok opp engang, han bare gikk forbi, liketil og uengasjert, men likevel på vakt.

Da de nådde Aringill fem dager senere levde fortsatt barden, og de delene av Tharj som han tidligere hadde trodd var ute etter å drive ham til selvmord var rolig, kontrollerte, vaktsomme. Da følget red ut av byen langs veien til Caemlyn hadde han fremdeles bare Tomrommet i sitt indre.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Dag 65

Hvite Trestokker


Fire hester red gjennom skogen. Tre personer lå langflate på hesteryggene.

Den femte sto baklengs på sin galloperende hingst og siktet som om han hadde et hav av tid. I hendene holdt han tre kniver. Tre kniver som måtte være nok til å overtale deres misfornøyde forfølgere til å snu. Uram hadde en følelse av at han hadde syv kniver for lite.

En pil hvislet forbi Urams høyre fot og hingsten hans vrinsket høyt. Han måtte foreta seg noe raskt, eller så var det ute med dem. Den Mørkeste ta Katai for å ha nasket til seg sersjantens hegremerkede sverd. I stede for å ha fem sure hvitekapper i helene, hadde de nå ti sure hvitekapper med en ublid sersjant uten sin mest verdsatte eiendel. ”Stjel ikke det uunnværlige” er det første budet i Den Takknemlige Loven. ”Overlever vi dette kommer sverdet til å bli unnværlig for Katai,” var den bitre tanken som fløy gjennom hodet til Uram. ”Han må ha noe å forsvare seg med når jeg dreper ham!”

Utkledd som håndverkere hadde De Takknemlige spasert rolig og avslappet inn i Hvitekappeleiren. Hvis noen spurte hva deres ærend var, fortalte de rolig at det var noen vogner på den andre siden av leiren som trengte tilsyn. ”Kaptein Tschimas ordre, herr hvitekappe. Det er helt sant!” sa Hera og smilte dumt. ”Dere skal pakke sammen snart og Tschimas ville at ingen av hjulakslingene skulle knekke sammen på den første marsjen. Du vil vel at vi skal gjøre som Tschimas sier?”

”Det er Kaptein Tschimas for deg, bondetamp.” sa hvitekappen bryskt, men snudde så ryggen til og viftet dem uinteressert videre. Ettersom de gikk gjennom leiren passet de på å sjekke hver eneste vogn de passerte. I en vogn fullastet med lampeolje, lot Hera og Uram som om det var noe mistenkelig med understellet og de krøp under den for å ta en nærmere kikk. Uram tok ut den kruttdåsen han hadde gjømt i beltepungen og stappet den godt inn mellom to av plankene. Festet til den lille bomben var en meget langsom lunte som avga nærmest ingen røyk. Den tente de på og skyndte så seg ut fra vognen.

Nøyaktig da De Takknemlige var utenfor sersjantens telt kunne det høres et høyt brak. En virak uten like oppstod og de var ingen sak for Uram og Katai å snike seg usett inn i teltet. Resten av De Takknemlige gikk for å plukke opp hestene som var skjult i skogkanten. Inne i teltet forsynte Uram seg med det de hadde komt for, plystre lavt til Katai at han var ferdig, og de to satte etter resten av gjengen. På veien ut av leiren oppdaget Uram at Katai hadde gikk annerledes, og da han så nærmere etter viste det seg at det hang et ukjent langsverd ved siden hans. Uram spurte Katai ved hjelp av diverse tilsynelatende tilfeldige håndbevegelser hvor i Shayol Ghul han hadde fått tak i et sverd. Da Katai nølende svarte ved å børste usynlig rusk av skuldrene, skjønte Uram at tiden for å springe hadde kommet tidligere enn planlagt.


Hvitekappene hadde spredd seg ut i en halvmåne og flankene deres var på vei rundt for å snøre sekken sammen rundt dem. I et nå kastet Uram en kniv i pannen på en av hestene. Den falt om som en sekk hvetemel og felte både sin egen rytter og hesten bak den. Uram strakte den ledige hånden opp i løvverket, ba til Skaperen om at en passelig gren skulle manifestere seg, og grep den så med all sin kraft. Ved å legge til en rotasjon i opphoppet lyktes det Uram å kaste kroppen noen grader til venstre og dermed lande bakpå salen til den bakerste hvitekappen. Det lød som en brannbjelle da Uram klinket ned hestens rytter med enden av de resterende knivene.

Den flate skogmarken de hadde ridd på begynte å smalne. Uram observerte at følget var på vei inn i en bratt dal med steinete sider. Formasjonen til hvitekappene hadde brutt sammen som en konsekvens av Urams strabaser og medlemmene av Urams bande hadde fått et forsprang på førti skritt. Uram lå rett bak forfølgerne, men skar nå ut mot høyre og opp den ulendte kanten av dalen. To hvitekapper brøt ut av gruppen og satte etter ham. ”Dette kan ikke fortsette stort lenger,” tenkte Uram og kikket seg febrilsk rundt. Plutselig oppdaget han ei bjørk som hadde falt over to kampesteiner. Han senket farten en smule og red til høyre og venstre gjennom den tette skogen. Det var ikke mulig å se lenger enn et par meter av gangen gjennom det tette løvkrattet. Hvitekappene lå kun et hestehode bak og fulgte etter ham side om side. Det gikk ikke lenge før begge to var nokså desorienterte og frustrerte av tyvens feige taktikk, men nå hadde de nesten tatt ham igjen. De reiste seg begge i salen og hevet sverdene til hugg. Uram fikk et lurt smil om munnen og satte helene en siste gang i hestens flanker. Den skøyt fart ut av løvkrattet og ga Uram den nødvendige ledelsen. Han reiste seg opp i salen og hoppet alt han var mann for. Uram fløy i en grasiøs bue over den falne bjørka og landet mykt i salen. Hvitekappene derimot fikk et heller ublidt møte med en av skogens falne kjemper.

Lydene av løpende hester gjallet gjennom dalen og druknet lyden av Urams galopperende hest. Han hadde presset den til sitt ytterste og han visste at den nå sprang mer på trass enn evne. ”Snart fremme,” beroliget Uram både hesten og seg selv.

Hvitekappene lå kun tjue skritt bak De Takknemlige. Følget kom opp av den ulendte dalen og inn på en brei blomstereng. De Takknemlige spredde seg ut på linje og hvitekappene fulgte deres eksempel. De var på vei mot en mørk skog og røverbanden red for livet for å nå trelinjen før hvitekappene.

Skogen var like mørk som den mørkeste natt og hvitekappene red i blinde etter lydene av hestene. De kunne ikke se tyvene, men de visste at de kun var noen få skritt foran dem. Den antatte sannheten skulle vise seg å være fatal for Lysets Barn. De Takknemlige hadde planlagt dette mange dager i forveien og hadde gjort klar en rampe opp i det mørke skogtaket. Med det samme de red inn i mørket hadde Porsky tatt tøylene til Katais hest, og Katai hadde hoppet opp på rampen og kuttet av tauet som holdt tilbake trestokken. Som en bred rambukk svingte den seg ut fra treet og meiet ned hvitekappene.

Da Uram kom fram til skogkanten satt hvitekappene fastbundet til hvert sitt tre. Klærne og utstyret deres var borte og Hera var på vei tilbake med hvitekappenes hester. Uram hoppet av sin hest og rakte tøylene til en ventende Porsky. Han kastet et bifallende blikk rundt seg og vendte deretter oppmerksomheten mot De Takknemlige. ”Hvitekappene kommer ikke til å vente lenge med å sende ut flere Barn. Jeg regner med at dere har plukket med det avtalte?”
”Selvsagt, Uram. Takk for at du kvittet deg med ekstrapassasjerene våre” Hera satte sitt kjente falkeblikk i Katai og han bøyde nakken i skam.
”Jeg visste vel ikke at de kom til å bli så sinte for et usselt sverd!” sa Katai.
”Det er mye du ikke vet, Katai, og det er mye du må lære. Som for eksempel å følge en plan. Jeg håper du liker å stelle hester og lage mat, Katai, fordi de kommer til å måtte gjøre en god del av det framover,” meddelte Uram. ”Det kommer til å være godt for din moralske oppdragelse.”
”Det er ikke noe galt med min moral,” protesterte Katai.
Uram ristet bedrøvet på hodet. ”Hva er det sier De Takknemlige Lovene at man ikke skal gjøre mot lederen, Katai?”
”Du skal ikke lyve?” spurte Katai undrende.
”Føler du at du følger den loven?”
”Selvsagt gjør jeg det. Jeg følger alle De Takknemlige Lovene.”
”Da er det noe galt med din moral,” lo Uram.

Fire hester red inn i skogen. Denne gangen satt de fire rytterne trygt plasser på hver sin sadel.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Mayorearth
Sitter
Sitter
Posts: 400
Joined: Fri Sep 08, 2006 18:58
Location: Bergen
Contact:

Post by Mayorearth »

Resyme opptil dag 10
Dag1:
Baha var overbevist om at hornet måtte være i Pestlandet, og han ville dra med en gang.
På veien til Lugard støtte han på landerøvere som tok flasken med øl han hadde bakpå ryggen, de lot han gå med et kutt i foten.
Dag2:
Han våknet uten klær og alle sine eiendeler om morgenen og forbannet alle barder.
Baha tenkte at han trengte klær så han gikk videre opp veien og håpte at han fant en landsby,
etter en halvtime møtte han en tuskhandler som han drepte, lempet liket i grøften, tok klærne og vognen hans og dro videre.
Dag3:
Baha støtte på et veiskille, han valgte å dra til venstre noe som viste seg å være et skjebnesvangert valg.
I Altara møtte han landerøvere igjen, som prøvde å drepe han, takket være blåmerkene i fjeset og knivene i hendene så stakk røverne uten å plage han nevneverdig, Baha fortsatt gjennom Altara.
Dag 4-7
I tre lette dager dro Baha gjennom Altara til han møtte noen andre tuskhandlere og en barde.
Dag 8-9
Baha's hat mot barder fikk han til å prøve å drepe barden i natten etter at han møtte de.
Barden som var mørkefrende mottok ordrer fra Den Mørkeste i Tel'aran'rhiod, så han våknet ikke da Baha snek seg inn i vognen og stakk han ihjel.
Om morgenen skjønte de andre Tuskhandlerne at det var Baha som hadde drept Barden, de prøvde å drepe han, men Baha kom seg unna men dødelig skadet.
Dag 10
Baha prøvde å nå noen tilsvarende en klok, noe han ikke greide, så han døde stille midt i skogen.
Eivind
Ta’veren
Ta’veren
Posts: 1464
Joined: Thu Apr 28, 2005 18:18
Location: Oslo

Post by Eivind »

Se bort ifra denne posten.
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Dag 142, sen ettermiddag. Tharj

Det var nå fire dager siden følget hadde forlatt Aringill, og Tharj anslo at de var sånn omtrent halvveis til Caemlyn. Det var få reisende langs veiene, noe Tharj syntes var ganske merkelig, tatt i betraktning at de reiste langs en av landenes viktigste handelsruter. Men han bekymra seg ikke så alt for mye over det -- i alle fall ikke etter de første to dagene. Han slo seg til ro med at det måtte være dårlige tider, dårlig vær, eller andre dårlige forhold som begrensa trafikken fra Caemlyn til Erinin.

Halvparten av følget var dessuten fra Andor, og Tharj syntes å se at både Kandora og Akka var litt nervøse over å være tilbake i hjemlandet. Kandora hadde så vidt han visste ikke vært i Andor på flere år, og Akka hadde også levd et ganske omflakkende liv. Tharj, som nå hadde begynt å mestre tomromtrikset og hadde lært seg å gå inn og ut av den følelsesløse tilstanden i løpet av noen øyeblikk, likte ikke å se dem så urolige. Det var også stillere i følget nå når Kandora og Akka ikke var like snakkesalige som før.

Det var på bakgrunn av dette at Tharj plutselig foretok en skjebnesvanger avgjørelse denne ettermiddagen. De var kommet til Naerys, en liten landsby som lå midt mellom to større landsbyer. De større landsbyene hadde også større vertshus, så vertshuset i Naerys var både lite og rolig. Tharj la merke til den avskjermede beliggenheta og atmosfæra, og bestemte seg ganske brått.

”Holdt her, folkens.” De andre så undrende frem på ham. ”Det er lenge siden vi tok oss en skikkelig hvil; vi har reist i ett fra Shol Arbela nå, halve kontinentet på langs i løpet av knappe to uker. Hva sier dere til at vi leier oss ei spisestue her i landsbyen og koster på oss et skikkelig festmåltid for en gangs skyld?”

De andre hadde ingen motforestillinger -- det hadde vært en hard reise, og de hadde dessuten nok av penger etter turen til Kains lille hule. De red derfor i rolig tempo bort til det lille vertshusets stall, betalte stallguttene for å ta seg av hestene, og gikk deretter inn i vertshusets storstue.

Eller, storstue var egentlig en overdrivelse. Rommet var ikke større enn de private spiseværelsene i de fleste andre vertshusene de hadde bodd i, og når det gjaldt selve de private spisestuene i dette vertshuset, vel, de fantes ganske enkelt ikke. Men vertshuset var rent, trappene opp til soveværelsene så solide ut, og den fete verten kom småløpende mot dem med et bredt og vennlig rundt munnen.

”Velkommen, velkommen, ærede herskap,” nesten ropte han til dem, selv om han ikke hørte helt oppriktig ut da han sa ”ærede herskap”. Tharj kikket ned på seg selv, og forsto verten: Han var dekket i reisestøv, og klærne hans var fillete og slitte.

”Takk så meget, vert,” svarte han høflig. ”Jeg er fyrst Tharj av Huset Mosiman i Arafel,” han likte ikke å presentere seg slik, men han hadde lært at de ofte ble bedre behandla hvis han brukte titlene sine, ”og dette er mine følgesvenner, Frøken Naidar, Fru t’Bashere, og Mester Akka. Vi har reist langt og hardt, og ønsker derfor å hvile her, i det minste for én natt, for å gjenvinne krefter. Har du fire ledige rom vi kunne leie?” Tharj smilte det han trodde var hans mest vinnende smil, og fikk et nervøst glis tilbake fra verten.

”Jo da, min herre, vi har fire rom. De er ikke av så veldig høy standard sammenlignet med hva herskapet kanskje er vant til, men...”

Her avbrøt Tharj ham. ”Det spiller ingen rolle. Vi har reist langt og sett mange vertshus som ville sett ut som fattigmannshus i forhold til dette. Det er kanskje lite, men det er rent.”

Verten strålte. ”Takk, min herre, De er så alt for vennlig. Er det noe annet herskapet kunne tenke seg?”

”Ja, hvis det er noen mulighet for å få vasket og stoppet klær her? Ellers kunne fire bad og litt grilla oksekjøtt vært godt nå.”

”Selvsagt, min herre.” Verten bukket dypt. ”Jeg skal sette jentene mine og stallguttene i gang med det samme. Kunne herskapet tenke seg litt varmet vin mens dere venter på badene?”

Tharj kikket seg over skuldra for å se hva de andre mente, og da de alle nikket bekreftende, snudde han seg mot verten igjen. ”Ja, mester vert, det høres godt ut. Hjertelig takk.”

Tharj, Vladra, Akka og Kandora gikk først opp på rommene sine for å legge fra seg saltaskene, og på vei ned trappa til oppholdsrommet måtte de stallguttene, som var i ferd med å bære store badekar av messing opp til rommene. Da de kom ned igjen fikk de hvert sitt beger med varmet vin, før de fant seg et bord i det innerste hjørnet.

”Tharj, du Tharj, du slutter aldri å overraske,” sa Valdra plutselig med et ertende smil rundt munnen.

Tharj kikket opp fra kruset sitt og så på henne. ”Hva mener du?”

Hun lo. ”Jeg har kjent deg i mange måneder nå, og du har aldri før brukt penger på denne måten før. Holder du på å bli bløt?”

Dette spørsmålet utløste latter rundt hele bordet, og selv Tharj måtte smile litt. ”Nei da, i morra natt skal vi sove under en busk i skogen, det lover jeg deg. Men jeg syntes vi fortjente en skikkelig hvil nå. Det er ennå langt til Tåkefjellene -- ja, det er faktisk enda ei uke til vi kommer til Caemlyn -- og jeg har hatt en følelse av at folk begynner å bli litt slitne.”

De andre nikket til dette, og følget ble for en tid sittende og nippe til den varme vinen. Snart kom verten forsiktig bort til dem, og informerte dem om at badekarene var fulle og klare, og at dersom de sendte ut de skitne og slitte klærne før de satte seg i karene, ville klærne være klare til neste morgen.

Dag 142, kveld. Tharj.

Det var betydelig senere på kvelden da følget kom ned i storstua igjen. Tharj trodde ikke han hadde følt seg bedre på flere år; det var ikke måte på hvor mye et varmt bad og et rent klesskift lindra. Og bare det å ha rent hår! Han hadde nesten glemt hvor deilig det var. Han hadde faktisk brukt så lang tid på å vaske håret at han ble sistemann ned. Da han endelig kom ned i storstua satt de andre allerede og spiste av et overdådig dekket bord, og drakk av vertens vin. Tharj satte seg ned ved siden av dem. Snart lo de alle sammen og snakka i munnen på hverandre. Det virka som at de var fast bestemt på å bli mettere enn de hadde vært på lenge. For ikke å nevne fullere...

Dag 142, natt

Det var nå ei god stund siden de hadde kommet ned etter å ha badet, og de hadde tilbrakt tiden siden da med å putte mat og drikke inn i munnen. Tharj, som aldri hadde drukket noe sterkere enn geitemelk, var i ferd med å gli av benken han satt på og ned på gulvet under bordet. Han var ikke så veldig berusa at det gjorde noe -- han var tross alt en stor mann -- men han var ikke vant til effektene av vin, og han ble derfor noe overvelda.

Kandora, stakkar, var mer vant til vinen, men den hadde en litt uheldig virking på henne: Hun ble nostalgisk, og sank tilsynelatende ned i en dyp tilstand av sentimentalitet. I lengre tid nå hadde hun gjort lite annet enn å stirre ned i vinbegeret sitt.

Vladras reaksjon på vinen kunne ikke være mer forskjellig. For en liten stund siden hadde et lite kompani leiesoldater kommet innom sammen med et lite reisefølge. Tharj hadde vært i godt humør da de hadde kommet, og sagt til verten at han skulle betale for leiesoldatene også. Han hadde tross alt tilbrakt en del år i det yrket selv, og visste at det kunne være vanskelig å leve av det i slike gode tider. Leiesoldatene var for det meste unge menn, kanskje ti til femten år yngre enn Tharj, men det var også to eldre offiserer, grå i håret og arrete i ansiktet, og det var disse to Vladra nå satt sammen med. De tre skrålte i vei på noen utrolig grove drikkeviser, og Tharj var ikke langt unna å gå bort og yppe til slåsskamp bare for å få stoppa kjeften på dem.

Og Akka... vel, i leietroppenes reisefølge hadde det også vært noen unge kvinner, konene til de yngre soldatene, og døtrene til de eldre. Tharj kunne verken fatte eller begripe hvorfor idiotene drasset rundt på kvinnfolk når de hadde den jobben de hadde, men det var ikke hans sak, så han sa ingenting om det til soldatene. Det var også noe av grunnen til at han ikke nevnte noe da han så Akka snike seg ut døra til stallen med ei ung og pen jente under hver arm. Han trodde han var den eneste som hadde sett det, og i sitt stille sinn hadde han tenkt at dersom tåpene ikke passet bedre på jentene sine, så var det bare til pass for dem hvis jentene oppførte seg som... vel, jenter. Nå hadde ikke Tharj sett noen av dem på ei stund.

Plutselig hørte han imidlertid et voldsomt leven fra stallen; bråket overdøvet til og med kattejamringa til Valdra og de to gamle mennene. Lettelsen Tharj følte over dette forsvant imidlertid raskt, da stalldøra slo opp og Akka kom flygende inn med hodet først. Han landa i en haug midt på gulvet, og bak ham kom det en tredje gråhåra offiser stormende. Den gamle så ut til å være kanskje fem år eldre enn Tharj, og han var rød i ansiktet av sinne. Det var en røslig kar, og han hadde få problemer med å ta tak i Akka og kaste ham opp på bordet Tharj og Kandora satt ved.

”Usling! Kjeltring! Slyngel” Resten av den store mannens skjellsord ble borte i en strøm av rasende, uartikulert brøling, og mannen storma mot Akka igjen, med hodet bøyd som en angripende okse.

Tharj og Kandora hadde kommet seg på bena, og sto klemt opp mot veggen i et forsøk på å holde seg unna Akka og offiserens løpebane. Tharj var nære ved å knipe sammen øynene i påvente av sammenstøtet mellom de to, men før han kom så alt for langt hadde en liten skikkelse -- Vladra -- slengt seg i føttene på offiseren, og han falt i bakken med et brak. Han var på vei opp igjen, men kom ikke langt før kollegene hans kom bort til ham og holdt ham fast. Snart roet ting seg, og Tharj kommanderte tre av leiesoldatene til å holde fast Akka mens han selv gikk bort for å høre med offiserene hva som var hendt. Selv om han utmerka godt visste svaret tvilte han på at det ville ha noen hensikt å la dem få vite at han så Akka forlate storstua. Dessuten måtte de finne en løsning på dette; beskyttende fedre, løsaktige døtre og forførende menn var en kombinasjon som alt for ofte endte i blodbad, hvis Tharjs erfaringer fra tida som leiesoldat var noen indikasjon.

Så han gikk bort til offiserene, kasta et påtatt ondt blikk mot Akka, og sa: ”Hva er det som skjer? Prøvde gutten å stjele hestene deres?”

Det var den store offiseren som svarte. ”Hestene?! Hadde det enda vært så vel! Jeg fant ’gutten’, som du kaller ham, i høyet der ute, sammen med døtrene mine!” Han snøftet tung, og neseborene hans utvida seg kraftig.

”Hmm. Ikke bra. Hva vil du gjøre?” Tharj forsøkte å se så alvorlig ut som mulig.

”Gjøre?! Hva er det for et spørsmål?! Jeg vil knuse ham med mine egne to hender, selvsagt. Døtrene mine!”

”Så du legger all skyld for dette på gutten? Jeg tør påstå at det kreves to -- eller i dette tilfellet tre” Tharj angret på at dette tillegget med en gang det var ute av munnen hans; han kunne se hvordan den store offiseren blåste seg opp i raseri, ”-- for å... hmm... i høyet. Og hadde han forsøkt å tvinge seg på dem hadde vi hørt det. Kollegene dine og Naidar her skrålte riktignok høyt, men ikke så høyt at vi ikke ville hørt to jenter hyle og skrike.” Tharj trakk pusten; det han nå skulle si kunne fort tippe begge veier, og det var et sjansespill. ”Dessuten, hva tenker du på når du drar med deg døtrene dine ut i felten? Og når du finner på noe så dumt, burde du ikke selv ta litt ansvar for...” Tharj kom aldri lengre. Det siste han husket da Kandora vekket ham neste morgen, var synet av den store offiseren som brøt seg løs fra kollegene sine, og mannens store neve på vei mot Tharjs neserot.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »


Dag 142, natt

Vladra smekket irritert med tungen. Ikke nok med at sengen var liten i utgangspunktet, men Akkas store kropp, etterlot ikke mye mer enn kanten igjen til henne.

En time tidligere hadde en småforskremt Akka banket på døra hennes for så å veldig høflig spørre om han ikke kunne sove på rommet hennes denne natten. Han mumlet noe uforståelig, som hun tolket dertil at han var redd for uinvitert besøk på sitt eget rom i løpet av nattetimene, men om det var av offiseren, eller offiserens døtre, klarte hun ikke å oppfatte. Motvillig hadde hun sluppet han innenfor.

Egentlig syntes hun nesten at han fortjente hva som enn måtte komme, for han hadde sluppet utrolig billig unna nede i storstua tidligere på kvelden. Selv hadde hun fått en verkende skulder, og Tharj hadde gått ned for telling da offiseren bestemte seg for at en opplagt sannhet var god nok grunn til å miste hodet for. Hadde hun ikke vært så full, skulle hun virkelig ha jult ham opp, isteden hadde hun nøyd seg med et par nyreslag. Det minnet henne på at hånden hennes, som nå holdt krampeaktig rundt sin del av dyna, også hadde fått hard medfart denne kvelden.

Akka selv, med ryggen mot henne, sov som en unge uten bekymringer i hele verden. Man skulle ikke tro at han tidligere på kvelden hadde vært nær ved å få seg selv forkrøpla av en illsint fornærmet pappa. De andre leiesoldatene hadde ikke gjort så stort nummer ut av det, og flere hadde vel også smilende ymtet dit hen at jentene langt ifra var dydigheten selv. Akka slapp nok unna for denne gang, med en gang alkoholen ikke stod så høyt i blodet lenger, kunne nok selv offiseren se at han ikke egentlig hadde gjort noe galt.

Hun sukket, og prøvde å rive til seg mer dyne. Som svar, rullet Akka mer mot veggen, og dro med seg dyna rundt. Vladra kunne ha frest av irritasjon. Det endte med at hun tuslet ned og lånte et teppe av verten, som for øvrig gjorde store øyne da hun kom vandrende ned i underkjole, og la seg så i senga til Kandora, som selv satt og våket over Tharj, stakkars mannen.

Dag 143
Frokosten ble inntatt i stillhet. Ikke bare hadde flere av dem dundrende hodepine, men det hendte seg også slik at leiesoldatene hadde dukket opp samtidig, og deriblant en sinna offiser, og hans to forsmådde døtre. Akka så mest ut som om han hadde lyst til å synke gjennom gulvet. Tilpass for han. Selv sleit hun med å huske hva hun egentlig hadde drevet med kvelden før, hun hadde nok drukket for mye, ettersom hun og Akka hadde hatt en nokså utradisjonell drikkekonkurranse. Her skal det nevnes at hun faktisk hadde drukket han under bordet. Men det hadde nok allikevel blitt en del for mye.

De brukte lang tid på å pakke sammen, kom ikke ned fra rommene før de var sikre på at det andre følget var dratt videre. Da de endelig kom ned, ventet regningen på dem. Tharj, som et øyeblikk hadde klart å glemme hans løfte til leiesoldatene kvelden før, fikk et stivt drag rundt munnen, men betalte. Vladra syntes nå egentlig prisen ikke var så høy. Hun hadde trodd de hadde måttet ut med mer for gårsdagens gilde.

Da de endelig kom seg på hesteryggen, dreiv Tharj dem hardt fremover. Det virket som om han var oppsatt på å ta igjen all den iden de muligens hadde tapt ved forrige stopp. Og han stod ved løftet sitt. Neste natt ble tilbrakt under diverse buskas.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Sauegjeteren
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 2715
Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
Contact:

Post by Sauegjeteren »

Dag 144
De hadde ridd hele dagen. Tidlig på morgene hadde de blitt vekt av bonden på garden de sov på. Han hadde luktet av øl, og han kastet dem ut. Akka rakk knapt nok å blåse seg opp litt for ham før de var på hestene, og siden hadde de ridd hele dagen, og spist på hesteryggen.

Det var to timer igjen med dagslys, og alle stirret mistenksomt på hverandre. Akka skuttet seg hver gang Naidar sveipte innom ham med blikket, Naidar krympet seg så fort Tharj så i hennes retning og Kandora stirret av en eller annen grunn på alle sammen, som om hun anklaget alle sammen for uføret de var havnet i. Vel, delvis var det jo deres skyld, men de hadde gjort som de mente var best. Og de jentene var virkelige gode. Hver på sin måte. Akka gliste for seg selv og strøk hånda over skjegget.

Brått slo Tharj opp hånda for å gi tegn om at de skulle stoppe. Og i kor stoppet de. Han snudde seg mot dem og spurte bare om de ville sove på vertshus eller under en busk i natt. Etter å ha forhørt seg med alle tenkte han seg godt om, og bestemte seg mot deres vilje at de skulle sove under busker i natt også, siden det var for langt til nærmeste landsby til at de rakk fram i anstendig tid. Akka var på tur til å motsi ham da Tharj satte blikket i ham og minnet han på hvem som var skyld i den skakke nesa hans. De red noen minutter til i stillhet før Akka ikke klarte å holde seg. "Jeg er kjent i området," brøt han ut til alles forskrekkelse. Eller, Tharj så mest grunnende på ham, før han nikket at han kunne fortsette.

"Såvidt jeg husker, og veien kan ikke ha forandret seg så mye på 6 år..." Ved dette stoppet han og tenkte litt på fortida, før han fortsatte. "Joda. En liten times ritt samme veien nå, så kan vi svinge av på en mindre vei. Følger vi den et stykke skal vi finne fram til kjentsfolk. Vi er nesten framme før det er mørkt, til og med." De andre stirret grunnende på ham, men de fortsatte, og stemningen dem imellom var bedre etter hvert. Etter en halv times tid fant de den rette sideveien og svingte inn på den. Etter enda ei stund var veien så dårlig at de måtte leie hestene. Alle fire tok det som et kjærlig avbrekk fra rævgnissinga og vagget videre i godt humør. De måtte gå ei god stund, og det var skikkelig mørkt da de endelig så lys i Braemskogen. Akka gikk på, men etter ei lita stund sakket han farten, tvilende. Kandora gikk fram til ham og prøvde å roe ham ned og finne ut av litt, men måtte gå igjen med uløst problem. Naidar kom også fram, men også hun måtte gå igjen. Tharj kom fram og gikk bare ved siden av ham ei stund. "Familie er ikke enkelt, og heller ikke konstruert for å være det," sa han og gikk på litt hardere. Akka sukket tungt, men fortsatte litt fortere han også. Snart hørte de bikkjegneldring. Akka kjente igjen den langsomme gneldringa til Ved, og slapp hesten for å løpe den i møte. Han og Ved løp mot hverandre, og plutselig lå Akka tungt på bakken med den gamle gjeterhunden på bringa og gneldring mot nesa. Den luktet litt på ham før den bjeffet ut et varselbjeff. Ikke lenge etterpå kom en ung gutt løpende og så hvem det var. Han så undersøkende på ham ei stund før han ventet på hestene og Tharj som kom bak. "Ved da. Det er jo meg. Du kjenner meg du, gjør du ikke?" Kjøteren knurret bare til ham. "Thomas," sa Akka til unggutten, som nå sto med store øyne over to kjente navn på rad. "Få Ved av meg og fiks litt mat til fire av oss." Han så grunnende på ham, klødde seg litt i bakhodet og kalte til seg bikkja. Tharj kom ganske snart etter, med tøylene til hver hest samlet i ei hånd. Like etterpå kom de to damene etter, forventingsfulle. "Akka, hva har du rotet deg opp i nå?" spurte Naidar litt engstelig, men mest av alt forventningsfullt. Thomas stirret storøyd på dem, og særlig på Akka, før et underlig drag gled over ansiktet hans. Han snudde seg mot garden igjen og skrek opp mot dem: "Mor, far! Akka er hjemme igjen, og han har med seg noen folk."

De hørte det gikk i dørene i hovedhuset, og snart kom to fakler svevende nedover mot dem. Ikke lenge etter viste det seg to gamle ansikter bak dem. Så gamle de har blitt da. De stoppet opp, studerte dem nøye, og vinket dem omsider inn. På turen opp mot huset tok Paitr tak i jakka til Akka og holdt ham litt igjen.

"Er du virkelig den Akka som reiste igjen?"
"Javist er jeg det. Hvem skulle det ellers vært?"
"Men, men. Du er jo så forandret. Klærne dine er jo riktig fine, og ei slik klubbe har du ikke brukt før." Han så mistroisk på klubba, og kjente på en pigg på den. "Hoppa di da? Hva med den?" Paitr så på den der den sto på et jorde. En av de andre brødrene hans hadde visst tatt vare på dem.
"Den er i godt hold, og mer utholdende enn før." Paitr bare fnøs. Om du virkelig er min sønn skal du få svare på et spørsmål for meg. Hva het den tredje søya du fikk?"

Akka så lenge på ham, stoppet litt og for å studere ansiktet hans skikkelig, og kom fram til at han mente at han lurte på det. "Først var det Bjørk, så var det Furu. Så kom pilspiss. Dette vet vi jo, både du og jeg."
"Jasså. Så du er du altså. Vel, jeg tror på deg. Du sliter mer med mora di, tror jeg.

Endelig var de inne, og lukten av oppvarmet suppe luktet herlig som bare det. Det riktig rev i neseborene til Akka. Tharj og damene satt allerede til bords, og drakk et tynt krus øl. Naidar og Kandora kappedes om å nevne alt det fine i rommet, så staselig, og så enkelt, mens Tharj var allerede godt i gang med å besvare spørsmål fra Thomas om verden utenfor. Akka satte seg ned, og kremtet høyt. De andre snudde seg mot ham, som om han skulle si noe. Han bare vinket dem tilbake igjen til det de drev med før, og så rundt seg i rommet, stille og nostalgisk.

"Nå, dere får spise, nå som jeg har både sønn og besøk skal det markeres," sa mora til Akka etter ei lita stund, og satte fram suppe og det som var. Hun kostet til og med på dem et lite brød hver. Akka gliste til Tharj, som gliste tilbake med melkebart fra ølet sitt, som slett ikke var øl.

"Skål!"
Moiraine vet svært mye, sauegjeter.
the black wind
Hengiven
Hengiven
Posts: 191
Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
Location: stavanger

Post by the black wind »

Dag 135 midt på dagen
Mia

Hun hadde merket at hun var blitt veldig glad i alle sammen. Til og med Soren som ikke snakket så mye, hadde tatt seg tid til henne innimellom og snakket med henne. Hun så ut på sjøen som de seilte over. Vedeside av henne stod sekken hennes med alle tingene. Hun hadde fått et tresverd av Soren. Han hadde gitt et til Safira og Valanja også. Da han ga det mumlet han noe om trening og gikk vekk. Hun merket at vinden hadde økt siden de forlot den lille fiskelandsbyen for drøyt en time siden. Den lille båten gynget fra den ene siden til den andre. Det eneste hun hørte var et skrik fra Valanja ide hun datt over bord. Foten festet seg fast i sekken hennes ide hun falt bakover.
Hun kunne ikke puste. Måtte ha luft. Måtte. Måtte….

De andre så forskrekket på mens dette skjedde. Safira knakk sammen i gråt og Valanja fikk et ansikt som viste smerte. Da turen var over bestemte Safira og Soren seg for å ta opp jakten på mia. De skulle i det minste finne like hennes. Hun hadde falt over på høyre siden så det var størst mulighet for at de kom til å finne henne der. Det ble enig om at de bare trengte to personer til dette og to reiser fortere enn fem. Valanja så med stor lengsel etter hvert som Soren og Safira pakte sakene og red i vei. Det var ikke sikkert hun ville få se Mias ansikt igjen og denne tanken gjorde henne trist. Resten a teamet reiste motvillig videre til Rift med sorg i hjerte over å ha mistet et ungt menneske fra laget deres.
like a butterfly i fly
like a rock i fall
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Dag 90

”Gode Argumenter”

Hera og Mell ruslet bedagelig nedover den brosteinbelagte gaten. Bak dem fulgte tre menn som alle fulgte den vuggende gangen til Hera nøye med øynene.
”Hun burde ta på seg kjole oftere,” sa Katai. Porsky nikket samtykkende og rettet på den tunge sekken han hadde på seg. Uram svarte ikke på Katais overflødige innspill. Han var for opptatt av å studere gruppens nykomling.

”Vi kan få god nytte av henne,” tenkte Uram. De Takknemlige har aldri hatt for vane å plukke opp nye medlemmer rett fra gata. Eller, jo, det var nettopp det de hadde for vane, men de utvalgte hadde som oftest det til felles at de var meget unge og villige til å lære. Mell måtte ha sett minst tjue somre og kom fra en kultur som ikke hadde forberedt henne på livet som adelmannstyv. Uram anså muligheten for at Mell kom til å avsløre dem som ganske stor. Det var bra for dem at hun ikke visste hvem eller hva De Takknemlige egentlig var.

Tjue fjerdinger sør for Etara red De Takknemlige på en skogsvei. De hadde kledd seg opp for å spille sine spesifikke roller. Hera hadde for anledningen tatt på seg sin fineste, og mest utfordrende kjole, Katai så ut som en adelskvinnes livvakt og Uram og Porsky så ut som to bønder på vei til byen.

Katai red først i følget. Hodet hans gikk konstant fra side til side, ørene på stilk etter enhver mistenksom lyd. Disse områdene var fulle av simple landeveisrøvere, og det var meget viktig for dem å ikke komme for sent fram til Etara.

Et kvinneskrik skar gjennom stillheten og Katai rykket til av forbauselse. ”En jomfru i nød,” tenkte han og satte helene i flankene på hingsten.

”Den mørkeste ta Katai,” mumlet Uram mens han red etter tullingen. Han tenkte aldri gjennom hvilke konsekvenser handlingene hans kunne få.

Porsky hadde funnet fram buen sin og trakk løs en pil fra koggeret. De rundet en sving med, Katai mange lengder foran dem. Det var da de oppdaget kilden til nødskriket. En vakker ungpike kledd i rødt var omringet av to tvilsomme typer som så ut til å ha alt annet enn gode hensikter for henne. De var utstyrt med ruste kortsverd og red hester som så ut til å ha trukket plogen lengre enn de hadde blitt ridd av mennesker.

Da de så Katai komme stormende mot dem, flyktet de inn i skogen. Uheldigvis for kvinnen hadde tyvene klart å få med seg oppakkingen hennes, men hesten slapp de løs før de flyktet. Katai, som endelig så ut til å ha tatt til vettet, red etter den skremte hesten og tok den med seg tilbake til Uram.

Uram og Porsky steg av sine respektive hester. For første gang kunne Uram ta seg tid til å studere ungpiken nærmere. Håret hennes var like hvitt som nyfalt snø og den røde kjolen antydet at hun var Taraboner. I armene hadde hun restene av en opphugd langstav. Uram var overrasket over å oppdage at hun måtte ha gitt dem kamp for byttet; restene av langstaven var blodig og ridekjolen hadde fått noen flenger som ikke hadde komt av å falle av hesten. Det var en pen pike, tydelig av adelig herkomst..

Katai sirklet rundt dem og hoppet smidig av hesten sin med grima til ungpikas hest. Han rakte den tilbake til jenta og snudde seg nølende mot Uram for å ta imot ordre. Uram sendte av gårde et par håndsignaler som med all tydelighet gjorde det klart for Katai at han var den overordnete i denne sammenhengen. Jenta brydde seg lite med de to bondetampene og så sjenert bort på Katai, som hun mente måtte være sjefen av gruppa.

”Takk skal de ha for å ha reddet meg fra tyvene, ærede soldat,” sa jenta til Katai. ”Jeg er Armelin Tarene og er for evig i din gjeld.” Hun bøyde hodet og begynte et intenst studium av skotuppene til Katai. Katai virket også noe brydd over situasjonen og fikk plutselig en overveldende lyst til å gjøre akkurat det samme. Heldigvis for Katai hadde Hera valgt akkurat dette øyeblikket til å komme ridende rundt svingen og ta kontroll over situasjonen. Porsky hjalp henne av hesten og fulgte henne bort til piken. ”Dette er Armelin Tarene, fru Hera,” forklarte Katai.

Uram signalister til Katai og Porsky at de burde la de to kvinnene være alene. Han måtte ta seg en alvorsprat med Katai om hva som skjedde når man ikke tenkte nøye nok gjennom handlingene sine.

Etter en lang prat med Armelin kom Hera bort til Katai og Uram. ”Hun eier ingenting, stakkars,” sa Hera. ”Tyvene tok alt. Vi må hjelpe henne, Uram.” Som vanlig så var ikke dette en anmodning fra Heras side; når hun sa at de burde gjøre noe på en bestemt måte og ingen andre, var saken allerede utdebattert.
”Du vet at det er jeg som er den egentlige sjefen og ikke du, Hera.”
Hun bare smilte søtt tilbake. ”Det er ikke min feil at du hører på sunn fornuft.”

Uram protesterte som smått bare for å markere seg. Han hadde allerede trukket denne konklusjonen før Hera hadde servert den, og hjulene i hodet hans hadde begynt å rulle. For De Takknemlige, og spesielt for Uram, var det alltid et spørsmål om hvordan de kunne komme seg best mulig ut av en situasjon.

”Hadde det ikke vært best om fru Hera hadde en kammerspike?” sa Uram og så betydningsfullt på de andre. ”Det hadde gjort rollen din mer troverdig, og som du sa; vi kan ikke la henne være igjen her heller.”

Katais munn datt ned og Heras øyne ble runde som to gullkroner. Aldri i De Takknemliges historie hadde en pike så gammel som Armelin blitt med i gruppen.
”Har du tenkt å fortelle henne om oss?” Katai fiklet nervøst med jakkekragen sin, og fortsatte, ”jeg mener… Hvordan vet du at du kan stole på henne – du har jo akkurat møtt henne?”
Uram kunne se på Heras ansiktsuttrykk at for en gangs skyld så var hun enig med Katai.
”Vi skal ikke si henne noe som helst, om noe som helst. Vi skal alle late som om vi virkelig er slik vi fremstår. Jenta kommer aldri til å skjønne hva som foregår.”
De så begge nokså tvilende ut, men Uram følte at de var på gli.
”Bare tenk på hvor mye enklere oppdraget vårt blir i Etara! Det blir som å stjele greiner fra et tre – alt vi trenger å gjøre er å gå inn og plukke det med oss.”
Hera snøftet. ”Du tuller verre enn en oppdagelsesreisende fra Shara, Uram. Vi hadde vært heldige om vi ikke fikk oss drept før Armelin kom med i planen. Nå er det mer sannsynlig at vi tar ei uskyldig ungpike med oss til vårt møte med Skaperen.”
Uram smilte svakt og blunket muntert til Hera. ”Jeg har hørt at Skaperen har en spesielt vakker rokk. Den kunne bli vårt neste mål.”



Etara var en grenseby som lå der elva Dhagon møter den siste av sine lillebrødre fra Tåkefjellene og blir stor og sterk. Selv om Arad Doman ligger et stykke unna grenselandene, har det skjedd at trolloker har sneket seg ned til Etara. Det var derfor fyrst Ganzo hadde fått bygd en høy mur rundt hele Etara, og i midten hadde han fått reist et monstrum av en borg.

Heldigvis for De Takknemlige så hadde ikke trollokkene tatt seg bryet med å besøke Etara på over tretti år, og vaktholdet på murene hadde blitt sparsomt og sløvt.

Om det manglet et par vakter på murene, så manglet det ikke med folk i gatene. Fyrst Ganzo var en gammel mann og hadde hatt flere vakre koner. Dessverre for fyrst Ganzo hadde alle av hans koner lidd merkelige dødsfall etter hvert som de begynte å kjede ham. Den siste konen hans hadde bare vart et halvt år før hun hadde falt av hesten sin og landet på en skarp stein. Ganzo hadde vært fra seg av sorg, men kun en måned senere hadde han funnet seg en ny brud. Bryllupet mellom fyrst Ganzo av Etara og adelsfrue Heriette av Gråskog skulle begynne i morgen, men folket hadde startet feiringen for en uke siden.

Hera satte kursen for det beste vertshuset i Etara. Vertshusholdersken kom trippende smått ustødig mot Hera og Mell. Hun kastet et bekymret blikk mot Katai, men han ga henne sitt mest vinnende smil og enhver tvil hun måtte ha hatt rant vekk som dugg for solen. Først da henvendte hun seg til Hera.

”Velkommen til Etaras Rose. Ønsker De værelser har de kommet til den rette plassen”
Hera nikket og fortale at det var nettopp det de ønsket seg, og det gikk ikke lenge før de hadde blitt innlosjert i vertshuset sine fine rom.

”Hvordan kan det ha seg at disse rommene ikke var opptatt, fru Hera?” spurte Mell undrende.
”Forklaringen på det spørsmålet er nokså enkel. Rosens priser er så barbarisk dyre at selv tilreisende fyrster finner seg andre vertshus før de kommer hit.” Mell skjønte heldigvis ikke at De Takknemlige hadde ingen planer om å betale for oppholdet på Rosen.

”Hva sier du til at vi får deg ut av den fillete kjolen, Mell?” Armelin nikket og gikk bort til Hera for å se på sin nye kjole.

Det hadde ikke voldt Porsky og Uram noen problemer å stikke seg ubemerket bort i den myldrende folkemengden. De befant seg nå i en forlatt bakgate og stirret oppover borgmuren. I følge Urams informasjon så var det kun en vakt som skulle holde øye med denne delen av borgen. Denne vakten hadde mottatt lønningen sin tidlig i dag, noe som garantert hadde fremskyndet hans uunngåelige møte med de sterke sakene og resultert i akutt døddrukkenhet. Porsky fant fram jernkroken og tauet han hadde med seg i sekken, og rakte dem til Uram. Han svingte kroken rundt et par ganger før han kastet den mot kanten av muren. Et par kjappe drag i tauet forsikret Uram om at han hadde fått godt feste. ”Skyndt deg, Porsky. Vi må være på plass før Fyrst Ganzo.”

Katai hadde forlatt Rosen med en gang han hadde forsikret seg om at Hera og Mell ikke ville få problemer med sin store reisekoffert, og var nå på vei inn borgporten. Han hadde måttet la sitt nye langsverd ligge igjen i skogen sammen med resten av oppakkingen, men på ryggen hadde han gjemt to langkniver. På grunn av den evinnelige folkemassen som bevegde seg inn og ut av borgen hadde vaktene så godt som gitt opp å kontrollere at folk var ubevæpnet, så Katai kunne spasere rett inn uten å bekymre seg over å bli kroppsvisitert.

Selv om bryllupet skulle stå i morgen kveld var langt fra alt klart. Maten som skulle tilberedes var ennå på vei inn i borgen, gjestene krevde sitt tradisjonelle møte med fyrsten og selv ikke adelsfrue Heriette hadde fått prøvd på seg sin bryllupskjole ennå. Syersken og hennes hjelpere var i dette øyeblikk på vei opp til Heriette for å forsikre seg om at alt var i orden. Katai holdt øye med det lille følget mens han snodde seg gjennom alle menneskene. ”De for være Urams problem,” tenkte Katai. Han hadde sine egne oppgaver å ta hånd om.

Ganzo sin stall var en av Arad Domans fineste. Han tok så mye ære i å ha de beste hestene i hele Arad Doman, at ingen andre enn Ganzo fikk lov til å eie en hest i Etara. Skulle man bruke en hest måtte man ha tillatelse av hestemester Vaparo. Han ga deg nøkkelen til hestens personlige del av stallen, og uten nøkkelen måtte man hugge av døra for å komme seg fram til hesten. Hvis man mot formodning skulle klare få tak i hesten uten nøkkelen, ville de ti vaktene i hesteporten stoppe deg uten den nødvendige metallplaten som ga deg lov til å ri akkurat denne hesten.

Det hadde vært plent umulig for Uram å få tak i stoffet som ble brukt i tjenerlivreene, så han var nødt til å improvisere. Å snike seg inn i borgen hadde ikke voldt dem noen problemer (selv om et par vakter hadde fått et intimt møte med munnbind og tau). Uram visste at de måtte handle kjapt for å forsikre seg om ikke å bli oppdaget.
Hittil hadde alt gått etter planen. Porsky hadde sneket seg av gårde, og hvert øyeblikk skulle en tjener passere Urams gjemmeplass bake en statue av en eller annen gammel tullebukk som ingen brydde seg om.
Den lave lyden av sko på tepper kom nærmere og nærmere. Uram holdt kniven klar og gjorde seg klar til å hoppe fram fra bak statuen.

Mannen som kom var til Urams grenseløse frustrasjon ikke en tjener, men en soldat. Uram hadde fordelen av å komme overraskende på soldaten og av å ha en kniv klar til å true ham med, men Uram hadde ulempen av å være fysisk mindre og dårligere trent. Det kunne ha blitt en jevn kamp om Uram hadde overfalt ham på en ærlig måte. Uheldigvis for soldaten så hadde aldri Uram vært en stor tilhenger av redelighet.

Uram snudde kniven og klubbet soldaten ned bakfra. Han falt ned som stein med et selvmordsønske. Uram Garandi fant plutselig seg selv nødt til å ta stilling til tre nye ting: 1. Mannen var svær og tung, og Uram hatet fysisk arbeid. Han ble svett bare av å tenke på det. 2. Mannen var en soldat og ikke en tjener – planen hadde gått til Shayol Ghul. Han hadde ikke tid til å vente på at en tjener skulle komme gående forbi. 3. Uniformen kom til å passe like dårlig som fot i hanske.

Noen pirket Uram på skulderen. Han snudde seg rundt og fikk øye på Porsky.
”Jada, jeg vet at dette ikke er helt etter planen, men det får gå. Nå må du skyndte deg ned til matkammeret. Du har en jobb å gjøre.”
Porsky sendte Uram et spørrende blikk. Bakom statuen ynket soldaten seg og begynte å vri på sine fastbundne lemmer.
”Om jeg trenger hjelp til å kidnappe Heriette av Gråskog? Selvsagt ikke; den dumme jenta kommer aldri til å skjønne hva som foregår. Og hvem kunne tenke seg til å lete i byens beste vertshus? ”

Porsky og Uram skilte lag, men bakom en viss statue lå det noen som hadde våknet opp tidsnok til å høre mer enn hva han skulle ha gjort. Repene som holdt hendene hans sammen var ikke knyttet spesielt hardt, og den nakne soldaten var allerede i full gang med å gjennomføre sin personlige befrielse.

……………………………………………………………………………………………..


”Synes Fruen at kjolen passer?” Syersken bukket og skrapte foran Heriette. Hun selv hadde nok med å beundre seg selv i speilet. Hun var slående vakker. Heriette trodde aldri hun hadde sett noen så vakker som hun var akkurat i dette øyeblikket. Alle kom til å elske henne når de fikk se henne i denne brudekjolen i morgen.
”Den er bedårende, fru Jerromaile,” sa Heriette. ”De har gjort en strålende jobb.”
”Alt for Dem, vet De,” svarte syerske Jerromaile. Forventningens stillhet hadde senket seg over kvinnene i rommet mens Heriette prøvde kjolen, men nå da det var klart at hun var fornøyd, brøt praten ut. Heriette nikket fraværende hvis noen snakket til henne, men tok ikke videre del i samtalene. Hun hadde nok med å beundre sitt eget speilbilde.

Noen banket på døren og en av tjenestekvinnene trippet bort til den for å se hvem det var. Etter å ha vekslet noen ord med personen på den andre siden, trippet hun like raskt bort til Heriette.

”Fru Heriette?” spurte kvinnen. Heriette nikket som svar. ”Det står noen utenfor døren. Han sier at han har en personlig beskjed til Heriette av Gråskog.”
Dette fikk Heriette til å vende tilbake til den virkelige verdenen. Hun stirret på døren. ”Hvem er han?”
”Det er en soldat, frue.”
”Å, ja! Send ham inn.” Heriette lyste opp. Kun fyrst Ganzo sendte soldater med beskjeder, alle andre måtte nøye seg med å bruke tjenere. Hun hadde alltid hatt lyst til å bruke soldater – de var så mye mer staselige og pene.
”Han sier han må snakke med deg alene, frue.” Heriette kvakk til når tjenestekvinnen snakket til henne igjen. Hun hadde antatt at hun var gått.
”Be ham møte meg i mine private gemakker.” Dette må være viktig, tenkte Heriette.

Soldaten som kom gående inn på rommet hennes var alt annet enn staselig og pen. Uniformen hans var altfor stor og hadde det ikke vært for at han tedde seg som en soldat, så hadde Heriette aldri trodd at han egentlig var en. Det var noe med gangen hans, eller kanskje det bestemte blikket, som fortalte henne at dette var en mann med et viktig budskap.
”God dag, ærede soldat. Hva er ditt navn?”
”Mitt navn er Tschimas Al’Veire, fru Gråskog.”
”Jeg har aldri sett deg her før, Tschimas. Er du ny?”
Mannen ble passende rød i kinnene. ”Nei, jeg er ikke ny, men på grunn av alle menneskene i byen i anledning ditt bryllup, følte fyrst Ganzo seg tvunget til å kalle inn menn fra landsbygdene, frue.” Uram så opp på Heriette. ”Da jeg kom fram viste det seg at de var tomme for passende uniformer. Jeg har måttet gå med denne etterligningen i flere dager.” Uram pekte på den alt for store frakken og buksen som hang i klaser på kroppen hans.
Heriette trakk uinteressert på skuldrene. Hun hadde sluttet å høre på hva bondetampen snakket om så snart hun hørte at det ikke angikk henne.

”Hva er det fyrst Ganzo vil si til meg?”
I et lite sekund syntes Heriette at soldaten fikk et rådvilt uttrykk i ansiktet, men før hun fikk sjansen til å tenke nøyere over det, svarte Uram.
”Han ville meddele Dem at deres søster er kommet til Etara i anledning deres bryllup. Som De sikkert skjønner så er hun meget sliten etter å ha reist så langt, så hun kunne ikke komme og besøke Dem. Hun har tatt opp værelse på Rosen og ber Dem møte henne der så tidlig De kan.”
”Virkelig? Å, så hyggelig!” Heriette hadde alltid elsket hennes søster inderlig, og når hun hadde fått beskjed at hun ikke kunne komme hadde hun vært fra seg av sorg.
”Fortell henne at jeg kommer med en gang jeg har skiftet!”
”I tillegg sendte hun med meg dette brevet.” Uram rakte over en enkel konvolutt med merket med hennes søsters emblem.

Da Uram gikk ut av Heriette av Gråskogs gemakker pustet han lettet ut. Han hadde vært sikker på at hun kom til å avsløre ham, men takket være litt improvisasjon hadde han reddet seg unna. Alt han trengte å gjøre nå var å vente til Heriette forlot borgen. Heras del av jobben var tross alt ganske liten. Byttet var så godt som hans.

Det tok Heriette kun noen få øyeblikk å skifte ut av sin bryllupskjole og inn i en mindre ekstravagant kreasjon. Deretter skyndte hun seg ned til stallen mens hun passet på at ingen fulgte etter henne. Hun skjønte ikke hvorfor, men hennes søster gjorde det klinkende klart i brevet at hun ville forbli anonym og at hun derfor ikke måtte fortelle noen at hun skulle på besøk. Hun antok at dette var en slags ny lek som hennes søster hadde funnet på. Hun forstod ikke hva hun hadde ment med å fortelle soldaten den løgnen, men Heriette ville også leke – søsteren kom ikke til å slippe like lett unna som hun trodde…

Fyrst Ganzo hadde vært en utmerket fekter i sine yngre dager, men uheldigvis for ham hadde han ikke greidd å bevare ferdigheter etter hvert som alderen tok tak i den fete kroppen. Dette var et faktum som var klart for enhver person i Etara, unntatt fyrst Ganzo, som gjorde sine daglige treningsøkter i borggården til en stor begivenhet. Absolutt alle som var noen måtte møte opp for å se tre stakkars soldater bli pisket rundt av en gammel adelsmann i en time, og etterpå var de simpelthen nødt til å fortelle ham om hans uovertruffenhet med sverdet.

Det kom derfor som en overraskelse på alle da en naken soldat kom springende ut av borgen, mens han skrek noe om hertuginne Heriette, Rosen og kidnapping. Det tok et par sekunder før adelsmennene fikk satt to og to sammen, noe som førte til at personen som hadde gitt dem dette glade budskapet kunne stikke seg bort i mengden. Fyrst Ganzo og hestemester Vaparo brølte ut ordre og om ikke lenge var alle mann som klarte å gå på vei til stallen. Uten tanke for stand eller stilling valgte mennene seg sine hester og satte full fart nedover til Etaras Rose.

Fyrst Ganzo var kanskje ikke like rask som før, men han ingen intensjoner om å miste enda kone; denne gangen til og med før han ble lei av henne. Ingen skulle få legge en lanke på hans eiendom; bare Ganzo hadde rett til det, og Heriette var fortsatt søt i hans øyne. Han var derfor en av de første til å komme fram til Rosen.

Der møtte han en morsk vertshusholderske som så ut som hun skulle til å eksplodere av sinne. Da hun skjønte hvem det var hun skulle til å gi sin hjertens mening fikk hun summet og knikset lydig for sin fyrste.
”Si meg, har en kvinne nettopp ankommet deres etablissement?”
”Det kom en kvinne i følge med en redselsfull mann for ikke så lenge siden. De fikk vårt beste rom --.”
Fyrst Ganzo avbrøt henne midt i setningen. Mannen som hadde klubbet ned og kledd av soldaten hadde tydeligvis eskortert sitt offer ned til Rosen.
”Før meg til deres rom,” beordret fyrst Ganzo med en stemme streng, noe vertshusholdersken, dog noe nølende, også gjorde.

Døren til rommet var åpent, men Ganzo tok sine forholdsregler. Han sendte to av sine soldater i forveien slik at det var de som ble drept av den eventuelle ”mannen” og ikke ham. Soldatene kikket litt forvirret rundt inni rommet, før den ene av dem ropte tilbake: ”Fyrst Ganzo! Det er ingen her!”.
”Ingen der? Hva skal dette bety?”
Vertshusholderske kunne ikke holde seg lenger:
”Hvis du ikke hadde avbrutt meg, kunne jeg fortal Dem at disse to kvinnene forlot sitt rom nesten med en gang de kom. De betalte meg ikke en gang! Har du hørt noe lignende noen gang?”
”To kvinner? Du sa det var en man og en kvinne!”
”Og det var sant slik jeg sa. En mann, som dro med en gang han kom, og en kvinne med sin tjener. Altså: en mann og en kvinne.”

”Fyrst Ganzo!” En av soldatene kom ut i fra rommet.
”Ja, hva er det?”
”Jeg fant dette på sengen.” Soldaten rakte funnet til sin fyrste. Det var et broderi av en fattig mann som fikk et fat med suppe fra fattigmannskjøkkenet.
”Hva skal dette bety?” spurte Ganzo vertshusholdersken.
”Ikke vet jeg. Det tilhører ikke vertshuset. Alt jeg kan si deg er at mannen på bildet ser veldig takknemlig ut.”
………………………………………………………………………………………………

Heriette ventet utålmodig ved korsveien. Hun kunne ikke skjønne hvorfor søsteren hennes hadde bedt henne møte henne her av alle plasser i verden; midt inni en skog og langt fra folk, og hun kunne i hvert fall ikke forstå hvorfor hun hadde bedt soldaten si noe annet. De kunne ha møttes på Rosen og tatt en deilig kopp te, men, nei. Hennes søster hadde alltid likt å leke med henne. Nå skulle hun få smake sin egen medisin.

Heriette hadde lagt seg på lur nede i buskaset. Da søsteren kom ridende mot møteplassen ville hun hoppe frem og skremme hesten hennes. Hun kunne nesten ikke vente.

I et nå så hun noe rasle i løvet. Hun anstrengte seg for å se hvem som kom; en kvinne i rød kjole ruslet bortover veien. Heriette følte seg snurt; nå måtte hun nøye seg med å skremme søsteren. Det meste hun kunne vente seg var et lite redselshyl.

Plutselig kjente hun en lærhanske legge seg over munnen hennes og noe presse kroppen hennes bestemt ned i bakken. Hun kunne verken snakke eller bevege seg, selv om hun virkelig prøvde å få fram et redselshyl. En mannstemme hvisket noe i øret hennes:

”Nå skal jeg binde deg fast og la deg ligge her på veien inntil noen kommer og tar deg med tilbake til fyrsten din.” Heriette vred seg rundt med en mektig kraftanstrengelse og fikk øye på ansiktet til sin overfallsmann; det var den bondetampen av en soldat som hadde komt med brevet.

Uram tok sin hånd vekk fra ansiktet til Heriette og satte alle krefter inn på å binde henne fast med tauet han hadde slengt over skulderen.
”Du!” sa Heriette med et anklagende tonefall.
”Du lurte meg! Jeg skal få deg hengt! Hvis du så mye som rører meg igjen skal jeg personlig være den som sparker stolen vekk under deg når du skal henges.
”Ah… Hvis jeg hadde hatt en gullkrone for hver gang en vakker pike sa det til meg…” humret Uram. Heriettes trusler hadde, til hennes forbauselse, vært totalt virkningsløse.
”Jeg mener det! Fyrst Ganzo kommer til å kutte av deg hodet og mate det til grisene. Nei, han ville ikke gjøre det; grisene kom ikke til å kunne fordøye en slik bastard som deg.”
”Da har du merkelige griser, lille jente, for der jeg kommer fra spiser grisene bare bastarder. Og små jenter, de elsker små jenter.”
Heriette brast ut i gråt og begynte å skrike av full hals:
”Hjelp meg! Hjelp meg!” Heriette tenkte som så at søsteren ville jage vekk denne lømmelen.
”Du er ikke spesielt smart, er du vel?” Uram ristet på hodet over jentungens deduktive egenskaper, ”men ta det med ro; Jeg skal ikke gjøre deg noe. Alt jeg vil ha fra deg er din vakre hest.”
”Hvorfor det? Ganzo har masse penger, du kunne fått hele hans formue i bytte for meg!” Heriette virket faktisk litt opprørt over å bli behandlet så uforskammet bra av kidnappere. Uram fikk følelsen av at hun heller ville bli kidnappet og voldtatt enn at noen skulle antyde at en simpel hest hadde større verdi enn henne.

Uram ignorerte Heriettes klaging og ynking, og henvendte seg til kvinnen Heriette hadde antatt var hennes søster. ”Gikk alt etter planen, Hera? Hvor er Armelin?”
”Hun venter sammen med Katai og Porsky litt lenger borte. Apropos planen; vi må gjøre en endring.”
Uram så uforstående på Hera. ”På hvilken måte?”
”Jeg forhørte meg litt i Etara, og de viser seg at fyrst Ganzo har et litt for lettfatelig forhold til sine koner. Han skifter dem ut like ofte som han skifter tobakkspipe. Vi kan ikke la jentungen dra tilbake til ham.”
Hera hadde tydeligvis bestemt seg for dette, og Uram visste bedre enn å diskutere med kvinner. Spesielt kvinner som Hera. Han kunne allikevel ikke dy seg fra å slenge i vei en liten bemerkning i det han svingte seg opp på Heriettes dyrebare hoppe:
”Blod og aske; vi er ikke et barnehjem. Det er ikke vår jobb å ta vare på verdens barn.”
”Jeg hørte den der” svarte Hera, noe som satte en støkk i Uram.

Så var det plutselig noe annet som stakk. Uram kikket forsiktig opp i skogtaket og fikk øye på landeveisrøverne som ranet Armelin.

”Hei på dere. Var ikke dette et hyggelig gjensyn.” sa Uram til dem med sin vennligste stemme.
”Hvis jeg var deg ville jeg ikke snakket så mye. Kniven min er skarp og jeg er ikke så stødig på hånden som jeg pleide å være. Skjønner du?” Det var den styggeste av de to som tok seg av parets muntlige gjøremål.
Uram nøyde seg med å svelge tungt som svar.
”Nå skal du høre på oss. Vi har sittet her oppe og lyttet til dere to turtelduer å snakke sammen, og vi er ganske sikre på at oppsynet deres bedrar. Vi har bestemt at dere burde bli med oss til sjefen vår, slik at hun kan bestemme hva som vil skje med dere.

En stein suste rett forbi Urams venstre øre og traff den ikke fullt så stygge halvdelen av paret mitt i pannen. Han datt ned fra treet med et høyt dunk og ble liggende bevisstløs på bakken. I sitt stille sin lovpriste Uram Heras høyre arm til Skaperen.

”Det ser ut som om du har et aldri så lite problem. Det er tjue av oss og kun en av dere. Hva sier du til å senke den kniven, så kanskje jeg lar deg leve?”
Den stygge smilte et fårete glis til Uram og klemte kniven hardere mot strupen hans. Uram følte blod begynne å piple nedover halsen hans.
”I dag morges var dere kun fem, og jeg har det fra sikre kilder at det tallet har holdt seg stabilt.”
”Jasså? Jeg tror dine kilder tar feil, min gode venn.”
”En ting som aldri lønner seg for en tyv er å lyve til en av samme profesjon, Uram. Mine kilder er så pålitelige at jeg ville legge mitt liv i deres hender.”
”Det forandrer ikke det faktum at du er i sterkt undertall. Synes du ikke jeg har et godt poeng i denne saken?”
”Kun ett godt poeng betyr veldig lite når jeg har førti gode poeng gjemt i treer og på bakken rundt deg”

Overalt hvor Uram kunne se spratt det opp landeveisrøvere. De var kledd i skoggrønt og bevegde seg som om de eide jorden de gikk på. Uram hørte lydene av overraskede Takknemlige tatt med buksa nede av grønnkledde menn. Uram håpet Katai ikke ville finne på noe dumt.

”Så, Uram… Hvem synes du kom seirende ut av vår debatt?”
”Argumentene dine er så overbevisende at jeg føler meg forpliktet til å utnevne deg som seierherre. Hvordan føles det?”
”Jeg kan ikke beskrive det. Hva med at jeg lar deg føle det nøyaktig motsatte av det jeg gjør nå?
Uram så forvirret på den stygge tyven. ”Hva mener du?

Ironien var nesten for stor til at Uram kunne svelge den. Han hadde selv klubbet ned en person med en kniv for mindre enn noen timer siden. Nå fikk han smake sin egen medisin.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Dag 90
Mell


Mell hadde aldri vært så forvirret noen gang. Eller så redd.

Hun hadde vært med på mye i løpet av sitt korte liv, men aldri hadde hun vært i underligere selskap. Adelsfruen Hera og hennes mannlige følge, en ung kvinne, tydelig av adelig byrd, og et førtitalls skitne og brautende landeveisrøvere. Hun syntes nesten hun kunne skimte en kvinne eller to iblant dem også. Kveldslyset, som skimret mellom løvtaket, varmet hunden hennes, men hun kunne ikke for å grøsse innvendig.

De siste dagene hadde vært preget av mye kaos. Følget hennes hadde alle virket mer oppspilte enn vanlig, men hun fortalte seg selv at det sikkert var helt normalt. Hun hadde vel kanskje ikke vært rundt dem lenge nok til å oppdage normalen ennå. Skjønt, det hadde virket en smule underlig å ta inn på gjestgiveri, for så å dra videre bare en time senere. Fruen hadde ønsket å dra fort videre, av grunner Mell ikke kjente til.

Vel ute i skogen hadde Hera forsvunnet, uten mye til forklaring. Hun selv hadde fått beskjed om å stå igjen med Katai og Porsky. Sistnevnte skremte vannet av henne, uten at hun kunne forklare helt hvorfor. Hun hadde derfor brukt tiden til å bli bedre kjent med Katai, som slo henne som en usedvanlig sympatisk person. Dette synet kunne nok være farget av at det var nettopp han som hadde reddet henne fra landeveisrøverne.

Aldri før hadde hun trodd hun skulle dø. Hun hadde falt ned fra klipper, gått seg vill i huler, vært nær drukning, men ikke et sekund hadde tanken om at Skaperen vevde tråden hennes ferdig slått henne. Disse mennene endret ganske drastisk på det. Hun hadde aldri sett noe så frastøtende som disse før. De var ubarberte, og så begge to ut som om det hadde gått år mellom hver gang de hadde sett et såpestykke. Etter en god stund i hofflivet var hun blitt overfølsom på slikt, og det som pussig nok slo henne som eklest ved de to, var de ustelte neglene, og spyttansamlingene den største av de to hadde i munnvikene.

Hun hadde lært å forsvare seg, slik alle kvinner oppdratt i ekte Tarabonerånd gjør. Hennes våpen var langstaven. Denne dagen takket hun Lyset for hennes mors gode oppdragelse. Bandittene fikk lenge like mye som de vant, og hun slo løs flere tenner med et kraftig svingslag. Stort lenger kom hun ikke før de dro sverd. I samme sekund forstod hun at hun kom til å dø, eller ønske seg død innen kort tid.

Slik skulle det i midlertidig ikke gå. Mell rakk ikke oppfatte stort annet enn at det kom noen ridende i stor fart, og at bandittene kom seg bort så fort beina kunne bære dem. Etter det klarte hun ikke tenke klart av bare lettelse. Det neste hun oppfattet var at en stilig ung mann, oppkledd i soldatuniform, rakte henne tøylene hennes. Hennes eget romantiske verdensbilde ble ikke mindre rødt av dette.


Selv om hun ikke ville innrømme det ovenfor seg selv en gang, var hennes redningsmann stilig å se til, den yngste i dette underlige følget. Rundt hennes egen alder, om hun skulle gjette.

Da de omsider ble konfrontert med synet av om lag førti røvere, med Hera og Uram, sistnevnte i bevisstløstilstand, ført i midten som et jaktbytte, holdt hun på å besvime. Hun hadde hatt mer enn nok av røvere. Flukt syntes allikevel fånyttes, da Kartai og Porsky rolig valgte å bli stående og bli med følget hvor det nå enn skulle. Hun kunne ikke forstå hvorfor de ikke gjorde motstand, men var selv for redd til å gjøre noe.


Nå hadde de ridd stadig lenger inn i skogen i mange timer. Det kunne hun se av lengden på tærnes skygger. Hennes egen hest hadde blitt konfiskert som ridedyr til den ene lederrøveren, men da hun hysterisk hadde truet med å få panikk, hadde en forståelsesfull Katai løftet henne opp på hesteryggen bak seg, mens en mindre forståelsesfull Hera hadde bedt henne holde kjeft.

Hun var i alle fall ikke like ille som den unge frøkenen som tydeligvis hadde vært i følge med de to da de ble tatt til fange. Den unge, slående søte damen vekslet mellom å gråte falskt og skjærende, og å slenge trusler til banditten som leide hesten hennes. Av det hun sa tolket Mell det dithenn at hun var forlovet med den lokale fyrsten, og at denne fyrsten hadde noen grusomme måter å straffe de han ikke likte.

Nå, etter mye og lenge snakk og klaging i de samme banene, i et evinnelig tempo, stoppet følget plutselig opp. Den unge damen stoppet med et lite hvin midt i en truende setning, da en av mennene løftet henne ned fra hesten. Hun trodde åpenbart at de ville henne vondt. Det trodde Mell og, en liten del av henne, ørene og hodet, ønsket det faktisk.

De tok feil begge to, de var fremme.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Dag 145, natt

Gården til Akkas familie var ingen stor gård, og det viste seg sent på kvelden at de ikke hadde plass til så mange gjester som de hadde trodd. Siden Tharj og de andre ankom gården hadde det også begynt å regne, så Tharj hadde bestemt seg for å ri videre alene -- siden det bare var en person det ikke var plass til -- og vente de andre på det første vertshuset han kom til. For å sove ute i regnet var uaktuelt, og det samme var det å sove på våningshusets jordgulv. Han begynte tross alt å bli en gammel mann. Ei heller hadde han særliglyst til å ta senga fra en av Akkas slektninger, det var ille nok at de fikk all maten sin spist opp, om de ikke skulle være nødt til å gi opp sengene sine også.

Så nå red han gjennom striregnet, i bekmørke, og forbannet alt og alle på en generell basis, bare for å ha noe som kunne ta tankene hans av kulda. Han hadde prøvd å holde Tomrommet ei stund, men ga til slutt slipp på det, da han merka at han ikke kjente kulda så godt der, og han mente det var viktig å holde oversikta over hvor kald han egentlig var.

Det gikk ikke særlig fort med ham og hesten, for han våget ikke risikere at hesten skulle snuble i en ujevnhet i veien, at de skulle ri av veien, eller noe lignende. Derfor kom det som en overraskelse på ham da han plutselig hørte lyden av galopperende hover som kom mot ham langs veien. Veien var omkransa av tett skog på alle sider, men underskogen var såpass tynn at han kunne skimte former som fòr forbi på veien rundt en sving lengre fram, samt fakkellys. Han trakk fra dette den slutninga at det måtte være to grupper, en stor og en liten, og at den store tilsynelatende forfulgte den lille.

Det gikk ikke lenge før han fikk bekrefta dette, for snart hørte han et rop fra den bakerste gruppa: ”Stopp! Stopp i Dronningens navn, og overgi dere!” Tharj hørte på mannens stemme at dette var noe han hadde ropt flere ganger før, og at han tydeligvis ikke hadde tro på at de forfulgte kom til å høre på ham.

Nå var de imidlertid kommet så nære at Tharj snart måtte bestemme seg for hva han ville gjøre. Han kunne ikke bli stående midt i veien uten å sperre den for de fremmede rytterne, og men dersom han flytta seg ut til siden og slapp dem forbi kunne han få problemer med Garden -- som han antok at forfølgerne var.

Til slutt ble han bare stående, og uansett hvor mye den første gruppen ropte til ham og trua, så flyttet han seg ikke, selv om han var bekymra for at de kanskje kom til å ri ham ned. Det skjedde imidlertid ikke; de flyktende tøylet inn hestene sine ti favner foran ham, men farten deres gjorde at de likevel red inn i Tharj, slik at han, da Garden ankom, sto midt inne blant det han antok var kriminelle.

”Lurt trekk, gutter. Lurt trekk,” sa en av gardemennene, en mann Tharj anslo til å være kaptein. ”Men hva gjør dere nå? Jeg foreslår at dere stiger av hestene og slipper våpnene, og det kjapt, for vi har alle lyst til å hevne det dere gjorde i Aringill. SÅH! Alle fem av dere -- stig av og legg fra dere våpnene, forsiktig, men kvikt. Orad og Jesso der borte klør etter å løsne pilene de har liggende på buestrengene sine.” Tharj så seg kjapt rundt og banna høyt. Det var bare fire andre menn der -- fire pluss ham ble fem...

De fire kriminelle så raskt på hverandre før de raskt hoppa av hestene sine og slapp ikke ubetydelige mengder våpen på bakken. ”Godt trekk av dere fire, men du femtemann!” brølte gardekapteinen. ”Vær en god Mørkefrende og slipp våpnene dine, før vi bestemmer oss for at vi ikke trenger mer enn fire av dere til avhør!”

”Unnskyld meg,” forsøkte Tharj å begynne, men gardisten avbrøt ham.

”HOLD KJEFTEN DIN! Fordømte morderpakk, bare bestem deg for om du vil høre etter eller dø, det spiller egentlig ingen rolle for meg.”

Tharj innså at det var best å gjøre som mannen sa, steg av hesten, og begynte å avvæpne seg selv. Han forsøkte å forklare til gardisten som kom for å binde ham, men fikk seg bare en knyttneve i magen og ei gammel fille i munnen som takk. Han ble så lempa opp på hesten sin igjen, før ei hette ble trukket over hodet hans. Så begynte hestene rundt ham å bevege seg, og han kjente noen trekke hesten hans i vei, også.

Dag 151, morgen.

Slik satt han i flere dager, med bare noen få pauser der han og de andre fangene ble mata og lufta, mens hesten trasket i vei i et jevnt tempo. Han antok at disse soldatene var blant de beste kavaleristene i Andor, for etter det han hørte spiste de på hesteryggen, og visste akkurat hvor fort hestene kunne gå, og hvor lenge, uten å bli alt for slitne.

Tharj hadde antatt at de var på vei til Aringill, så han ble overraska da de red inn i en stor by, som tilsynelatende ikke tok slutt før de -- hvis de hadde vært i Aringill -- hadde kommet til Mareone. Caemlyn? Hvorfor tar de oss til Caemlyn hvis disse bandittene begikk mord i Aringill? tenkte han forrvirra. Snart fikk han imidlertid svar, da hetta ble dratt av ham, og han etter å ha vendt seg til lyset igjen fikk se at de var i en liten, militært utseende borggård i Palasset. ”Forhørscellene står klare, kaptein,” kunne han høre noen si bak ham et sted. ”Vi tar skal ta dem dit. Dere selv kan overlate hestene deres til stallguttene, spise, vaske og hvile dere, og forberede dere på besøk fra Gareth Bryne, som vil overbringe dere Dronningens personlige takksigelser. Godt jobba.”

Nå ble Tharj trukket ned fra hesten sin, og tvunget til å gå på ustø bein gjennom borggården, inn ei dør, ned noen trapper, og bortover en lang korridor med celler på hver side. Borterst i gangen var det flere celler med åpne dører, og inn i en av disse ble han dytta. Han landa tungt på gulvet, og fikk all luft slått ut av seg. Bak seg hørte han ei tung dør bli slått igjen, og boltet stengt.

Dag 152, morgen. Dette er imidlertid ukjent for Tharj.

Siden han kom til Palassets fangekjeller hadde Tharj blitt matet to ganger, om enn ganske dårlig. Han var fortsatt svakere enn han hadde vært siden Trollokene tok ham, men det ble stadig bedre. Skjønt, ”bedre” var et utrolig relativt begrep, for han var fly forbanna, han var sulten, trøtt, irritert, og han var ganske sikker på at det var rotter her, uansett hva folk sa om at Elaida liksom skulle holde dem ute.

Plutselig hørte han at slåen ble trukket vekk fra døra, hvorpå denne ble åpnet.

”Still deg opp mot veggen, nå! Ansiktet mot oss, og hendene ut til siden!”

Tharj gjorde som han ble bedt om, og forsøkte å kontrollere sinnet. Han skulle tross alt få muligheten til å forklare seg snart, og da ville det ikke hjelpe ham å være sint. Flammen dukket opp i hodet hans nesten av seg selv, og han begynte å mate den med følelsene sine.

To menn var kommet inn i rommet, en soldat og noe som så ut som en klerk. Sistnevnte hadde med seg et knøttlite bord, penner, blekk og papir, og satte seg til i trappa ned til cella. Soldaten stilte seg i kroken til høyre for klerken, til venstre for Tharj.

”Avhør nummer fem, seks dager før Mabriams Dag (Dette vil si at dag 1 i rollespillet, dagen for edsavleggelsen i Illian, var den første dagen i Saban.). Fange, oppgi navn, alder og opprinnelsesland.” Tharj syntes han hørte påtatt skarphet, som nesten lå på grensa til varsomhet, i soldatens stemme, og bestemte seg for å svare så godt han kunne, heller enn å spille forulempa.

”Fyrst Tharj, den siste av Det Ærvedrige Hus Mosiman, Den Kjempende Grevling, Lysets Sverd, Mørkets Bane, Uhellets Fanemann.” Han så at både soldaten og klerken reagerte på navnene, og spesielt det siste. Han var usikker på hvorfor han hadde nevnt det, men han tenkte det var fordi han hadde brukt de flatterende kallenavnene sine, og at det ville vært uredelig å utelate de mindre hyggelige. Han fortsatte: ”Den Mørkestes Ravn, Grenselandenes Forræder, Trolloken Som Går Som En Mann, og en rekke andre mer eller mindre fornærmende økenavn. Jeg er ikke den mest populære i visse kretser, forstår dere.” Han lurte på om det kanskje hadde vært en feil å nevne alle disse navnene, men forkasta tanken. Han hadde vært ærlig, og gjort var gjort. Og han hadde gjort det rette.

”Jeg ble født for 41 år siden, i Arafel.”

Soldaten hadde tydeligvis en rekke spørsmål som skulle stilles, for han ba ikke Tharj om å utdype noen av navnene sine utover det han allerede hadde gjort. I stedet fortsatte han: ”Går du i Lyset, Fyrst Mosiman?”

”Ja.”

”Hva var din rolle i drapet på Fyrst Jangangen i Aringill for elleve dager siden?”

”Jeg hjalp Garden med å stoppe det jeg antar er morderne, da jeg lot være å slippe dem forbi på en trang skogsvei et sted mellom Caemlyn og Aringill. Jeg ble tatt for å være en av dem, og befinner meg nå her. Utover dette, ingenting. Men det var synd å høre at Jangangen er død. Han var en god mann, og en utmerket kriger.”

Her så det ut til at soldaten avvek fra sine forhåndsgitte spørsmål: ”Så du medgir at du kjente offeret?”

”Ja.”

”Hva var ditt forhold til ham?”

”Leiekompaniet mitt tjente ham under Aielkrigen, og jeg tømte noen beger øl med ham både under og etter krigen. Jeg har imidlertid ikke sett ham siden Taisham, 979.”

Soldaten ga klerken en mulighet til å ta dem igjen, før han fortsatte: ”Hvor befant du deg for elleve dager siden?”

”Jeg og dem jeg reiste sammen med ankom Aringill med et skip fra Tar Valon for fjorten dager siden, så for elleve dager siden var vi tre dager vest for Aringill, og en dag øst for landsbyen Naerys, hvor vi dagen etter overnattet, og etterlot oss et ganske sterkt inntrykk, da en av reisefellene mine havnet i slagsmål med en leiesoldatoffiser.”

”Og dine med reisende, hvor er de nå?”

”Akkurat nå? Jeg vet ikke. Vi var på vei til Baerlon og Tåkefjellene, men en av de andre var oppvokst i området, så vi bestemte oss for å besøke familien hans. De hadde imidlertid ikke plass til oss alle, så jeg meldte meg frivillig til å dra til neste landsby, finne et vertshus, og vente på dem der. Jeg var på vei derfra da jeg traff på soldatene deres og disse morderne du snakker om. Men hvor de er nå? Hvem vet? Kanskje de dro for å lete etter meg? Kanskje de bare fortsatte? Og selv om jeg visste hvilken av disse alternativene de valgte, hvilken retning dro de? For alt jeg vet kan det hende at jeg aldri ser dem igjen.”

”Jeg forstår. Men du fastholder altså at vitner i Naerys kan bekrefte at dere var der for ti dager siden, og derfor umulig kan ha vært i Aringill dagen før?”

”Det stemmer.”

”Da skal vi sende menn dit med en gang. I mellomtiden kan jeg opplyse om at de fire andre i stor grad har bekrefta historia di, og at vi derfor ikke har noen grunn til å holde på deg. Men siden dere for alt vi vet kan ha blitt enige om denne versjonen, vil vi ikke helt gi slipp på deg ennå. Imidlertid skal du få mer passende losjering. Har du innvendinger mot dette?”

”På ingen måte. Jeg forstår at dere må gjøre plikta deres, kaptein, og respekterer det.”

”Godt. En av mine menn vil hente deg i løpet av en time, og føre deg til det nye rommet ditt. Han eller en annen soldat vil også eskortere deg til vi får svar fra Naerys, men bortsett fra det vil du få tilgang til slottet som en vanlig besøkende. Klerk! Du kan gå nå.” Da klerken var gått snudde kapteinen seg mot Tharj igjen. ”Personlig tror jeg på deg, og dersom du er den du sier du er, har jeg den største respekt for deg. Jeg vil derfor beklage de ubehageligheter vi har påført deg, og håper at du ikke vil holde det mot meg eller Andor.”

”Takk. Og jeg holder det ikke mot dere at dere utfører deres plikter på en ærefull måte, snarere tvert imot. Det har alltid vært min mening at flere av Sørlandene burde være mer som Andor.” Dette siste var ikke helt riktig -- han anså ikke Andor for å være noe ideal, selv om han ikke forakta landet like mye som han hata de fleste andre -- men han syntes det var greit nok å skryte litt mye i dette tilfellet. Kapteinen hadde tross alt behandla ham godt nok, og var tydelig ærlig i sine unnskyldninger, så det kunne ikke skade å stryke ham litt etter pelsen. ”Bare ett spørsmål, kaptein. Sverdene mine -- og de andre våpnene mine, for den saks skyld, men først og fremst sverdene -- dere har tatt vare på dem, ja?”

”Selvfølgelig, fyrst Tharj. Du vil få dem tilbake så snart budet kommer tilbake fra Naerys.” Med dette snudde han seg og forlot cella.

Dag 155, ettermiddag.

Tharj hadde nå vært ”gjest” i Caemlyns Palass i tre dager, og han begynte å bli rastløs. Medlemmene av hoffet så på ham som om han hadde vært et farlig dyr, tjenerne var like redde for ham, og den rojale familie fikk han naturligvis ikke komme i nærheten av, engang. Noe trøst var det at de andoranske soldatene var likenes karer som ikke så ut til å ha noe imot ham, så han tilbrakte mye tid med dem. Det var godt, egentlig, å omgås menn, soldater, igjen, etter å ha hatt med sivile å gjøre så lenge, og selv de råeste garderekruttene var bedre sparringspartnere enn selv Akka noen gang kunne håpe på å bli, selv om Akka, med sin styrke og effektive kampstil, sikkert ville laget hakkemat av dem med ei skikkelig kampøks, eller med den tåpelige hakka han drassa rundt på.

Dagene gikk altså i stor grad med til å trene fekting med Garden, og de to siste dagene hadde han holdt egne timer i sverdkunst for de unge, siden det bare var en av Gardistene som hadde trent med Vokterne, og han hadde siden da blitt rusten i teknikken. Tharj var ingen sverdmester, men han var erfaren, og han lot nå så mye erfaring som mulig dryppe på Gardens unge sverdkjempere.

Kveldene ble brukt på andre gjøremål. Så langt hadde han spist middag med noe han mistenkte var Dronning Morgases spionmester, han hadde spilt et slag Steiner med Gareth Bryne, og han hadde blitt invitert til te med Elaida. Hvorfor alle disse viktige menneskene ville møte ham, visste han ikke, men han tok høflig imot invitasjonene. Halwin Norry hadde vært en tørr liten pinne av en mann, men Tharj respekterte arbeidet han gjorde. Kunnskap var, tross alt, grunnlaget for enhver vellykka kampanje, og bokføring var også en nyttig kunst, om enn ikke noe Tharj kunne tenke seg å holde med på selv. Bryne var seg selv, en alvorlig mann, ganske lik Tharj selv, som stort sett ikke tenkte på noe annet enn arbeidet. Han hadde slått Tharj grundig i Steiner -- Tharj hadde aldri hatt tid eller innstilling til å lære seg spillet -- og da Tharj forlot ham, hadde han blitt tilbudt en ganske høy stilling i den andoranske hæren. Tharj hadde svart at han skulle tenke på det, men hadde ingen intensjoner om å takke ja. Et stillesittende liv i Sørlandene var ikke noe for ham. Til slutt var det besøket hos Elaida. Aes Sedaien gjorde ham nervøs, og han ble ikke roligere av at hun spurte ham ut om hvor han hadde dratt med Aisa, og hva de hadde gjort. Hun så nesten skuffa ut da han fortalte at de hadde lett etter Valeres Horn, men bare funnet gamle bøker og litt gull. Kort tid etter at han kom, ble han nesten kasta ut av værelsene hennes.

Akkurat nå var han på vei til en slags sammenkomst i de private gemakkene til Fyrst Huan og hans kone, en invitasjon han bare hadde akseptert fordi Huan visstnok var en mektig fyrste, og fordi alle andre adelige tilsynelatende skulle dit. Han hadde tatt på seg sine fineste klær, men hver gang han passerte en tjener, ble han minnet på hvor lite fine disse klærne egentlig var. Med unntak av støvlene hans var hvert plagg han hadde på seg av ull, farga svart og enkelt brodert med kobber, og han hadde ingen smykker, med unntak av Huset Mosimans store, tunge sølvsignetring. Dessuten bar han ikke våpen, noe som fikk ham til å føle seg som en naken bonde på vei til et slottsball.

Han ankom Huans gemakker presis på tidspunktet han var blitt invitert til, men da han kom inn innså han at dette var en feil, for det var bare ham og tre par adelige der, og ingen av dem så spesielt viktige ut. Tharj hadde imidlertid aldri brydd seg om hvor viktige folk liksom skulle være. Det var hans oppfatning at alle var viktige på sin måte, siden et samfunn var avhengig av alle sine individuelle deler for å kunne overleve. Han gikk derfor bort til de tre parene, som sto og konverserte lavt med hverandre, og presenterte seg. Et raskt glimt på klærne deres og på mennenes våpen bekrefta førsteinntrykket hans -- at disse mennene og kvinnene var av forholdsvis lav byrd, og at de måtte stole mer på krigstjeneste enn på inntekter for å få Dronningens gunst.

Det viste seg at de tre parene var naboer fra vestre Andor, som eide land i traktene rundt Hvitebro, og at de hadde dratt til Caemlyn sammen for å be Dronningen om å styrke denne regionens Gardegarnison. De siste månedene hadde det vært en kraftig økning i antall landeveisrøvere, og disse bandittene var begynt å bli skremmende organiserte og sterke. Tharj ble fortalt om nattlige angrep på gods, på landsbyer, og på avsidesliggende gårder, og om alle de livene som ble ødelagt.

”Før jeg ble innblandet i dette rotet med mordet på fyrst Jangangen var jeg på vei vestover sammen med noen venner,” sa Tharj da de provinsielle adelsfolkene hadde snakka fra seg. ”Jeg håper at de forsatte mot Tåkefjellene uten meg, og jeg planlegger å dra i den retninga så snart Gardens budbringere vender tilbake med vitnebyrd som frifinner meg. Hvis dere ønsker det, ville det vært meg en ære å bistå dere med dette problemet i noen uker. Dronninga imøtekommer sikkert ønskene deres, men dersom hun mot formodning ikke skulle gjøre det” -- her gjorde Tharj sitt beste for å unngå å fornærme andoranerne, som han visste var ganske beskyttende i forhold til dronninga si -- ”tror jeg jeg skulle kunne klare å samle sammen en tjue-tredve mann.”

De seks så skeptiske ut, men Yohan, mannen Tharj antok var en slags leder blant dem, en mørkhåra ung mann med ei trevlet sverdhånd, takket ham likevel høflig for tilbudet. ”Men jeg er overbevist om at Dronning Morgase vil gi oss den støtta vi ber om,” avslutta han, uten å nevne at deres familier hadde vært tidlig ute med å gi henne sin støtte under den siste arvefølgekrigen.

Nå var det begynt å komme flere gjester til Huans sammenkomst, og Tharj ble snart diskret trukket bort fra de ”betydningsløse bøndene” fra Hvitebro, som han senere overhørte noen kalle dem. Hadde det vært opp til ham ville han dog ha blitt værende sammen med dem, siden han aldri følte seg vel sammen med mer sofistikerte medlemmer av byadelen. Heldigvis fikk han etter hvert samla seg nok til å kalle fram Tomrommet, og selv om fraværet av et sverdskjefte å holde fast i forstyrra ham litt, klarte han å beherske seg. Og godt var det, for han trodde aldri han skulle høre så mye dumt i løpet av sitt liv, som han hørte denne kvelden. Nye skreddere ble diskutert og bedømt, de adelige kranglet meget beherska om hvem som hadde de beste kokkende, de beste hestene, hvem som var de beste sverdkjemperne, hvem som hadde de vakreste døtrene, hvem som var de mest lovende ungkarene i byen, hvem som måtte betale hva slags medgift til hvem, og hvor udugelige alle andre enn Caemlyns adelskap var. Hadde det ikke vært for Tomrommet, ville han ha eksplodert, skjelt dem ut, og antakeligvis også havna i slagsmål. Men Tomrommet -- som han ennå ikke beherska helt perfekt -- begrensa mishaget hans til en distansert forakt. Hvilket tilsynelatende var det uttrykket og den sinnsstemninga de fleste av Caemlyns adelige strebet etter.

Etter et par timer gikk Tharj lei av å høre på all denne kvekkinga, og siden han syntes han hadde vært hos Huan lenge nok til å kunne gå uten å fornærme noen, forlot han Huans værelser. I et venterom utenfor satt eskorten hans og småprata med noen andre vakter og et par tjenere. Da han fik øye på Tharj reiste han seg.

”Så fyrsten ønsker å trekke seg tilbake?”

”Ja, Delorean. Man blir sliten i lengden av å høre på det selvhøytidelige skvadderet til adelige.” Han begynte å gå bortover korridoren. Delorean fulgte etter.

”Men er ikke fyrsten selv adelig?” Tharj hadde gjort det klart helt fra starten at han ikke forventa noen unødvendig skraping eller uekte respekt fra eskortene sine. Slikt hadde en tendens til ¨å få menn drept i felten, og Tharj hadde etter hvert begynt å føle at han alltid var i felten. Aldri kunne slappe av.

”Knapt nok. Huset mitt er dødt, borgen vår brent til grunnen av Trolloker, og overgrodd av Pestlandet. Jeg eier ikke annet enn det jeg går og står i, og har ikke andre utsikter i livet enn de jeg kan tilkjempe meg med sverdet. Hvis dette er å være adelig, Delorean, er ikke da også du adelig?” Han snudde seg og gliste over skuldra si, og fikk latter tilbake. Han forsatte. ”Og ikke kom trekkende med snakk om blod, og arv. Blod og arv betyr egentlig ingenting. Dette er sånt du får, og ting du får har ingen verdi. Bare det du gjør deg fortjent til er verdt noe. Det eneste jeg har arva er sverdet mitt, og et navn. Sverdet har naturligvis vært en nyttig gave, men det er ikke egentlig verdt mer enn et hvilket som helst annet sverd. Og selv om navnet mitt av og til gir meg fordeler, har det også brakt meg store ulykker, og fordelene tar jeg bare imot med en viss bismak, siden det ikke er jeg som får dem, men forfedrene mine -- de som faktisk gjorde seg fortjent til adelstittelen, dersom det kan sies at noe sånt er mulig å gjøre seg fortjent til. Nei, du Delorean. Jeg er ikke mye av en adelsmann.” Blod og forbanna aske, hva er det som går av meg? Jeg må ha snakka mer i løpet av de siste månedene enn det jeg gjorde i de foregående ti. Holder jeg på å bli ei fordømt sladderkjerring?

De var nå kommet fram til Tharjs rom. Han snudde seg, og tok den unge gardisten i hånda. ”God natt, Delorean. Vi sees vel kanskje i morra.”

Dag 162, ettermiddag

Da budet kom tilbake fra Naerys med vitnemål som bekrefta Tharjs historie, var han ute i treningsgården til Garden, og ga de ferske rekruttene noen råd om bruk av dirk i trange omgivelser. Han fikk dem til å stille seg opp på to rekker, slik at de danna en trang korridor. Fem av dem hadde øvelsessverd, og angrep ham, mens han hadde en kvist som skulle representere dirken hans. Rekruttene klarte naturligvis ikke å svinge sverdene, eller vri dem for å parere, og hver gang en av dem prøvde å stikke, slo Tharj sverdene deres enkelt til side, og stakk dem i ribbena med kvisten sin. I løpet av et halv minutt var de fem ”angriperne” uskadeliggjort.

”Jeg går ut fra at dette er sånt dere får lære når dere kommer litt senere i opplæringa,” sa Tharj da de var ferdig, ”men det skader aldri å begynne å tenke på ting tidlig.” Han nikket til dem, og bega seg som han gjorde hver dag til Gardekontoret, for å høre om budet var kommet.

En liten time senere var han ferdigpakka, og på vei til stallene. De desperate Hvitebro-adelige hadde forlatt byen for tre dager siden, med et kompani Rødejakker i ryggen. Dronning Morgase hadde nok en gang vist seg som en god hersker, og selv om hun fratok Tharj denne muligheta til å komme seg vestover i trygt selskap, var det ikke fritt for at han beundra henne. Han visste om flere sørlandske herskere som ikke ville være så raske til å beskytte undersåttene sine, mens denne effektiviteten fikk ham til å tenke på grenselenderes hurtighet i forhold til å sende ut patruljer etter Trolloker. Og hva annet var egentlig disse bandittene, enn Trolloker i menneskeskinn?

Snart måtte han imidlertid legge fra seg disse tankene, for han var ikke kjent i Caemlyn, og han kunne ikke orientere seg i byer om det så sto om livet. Han visste imidlertid hvor lenge det var siden soloppgang, og ved hjelp av solhøyden fant han ut hvilken retning han måtte ri for å komme seg ut av byen via vestporten. Det tok ham noen timer å komme så langt, siden sola knapt er en pålitelig navigasjonsstjerne inne i byer, men til slutt kom han seg ut av porten, hvorpå han stoppa et øyeblikk og så på veien som lå foran ham. Heldigvis er dette den eneste veien mellom Aringill og Tåkefjellene, så med mindre Vladra og de andre har gjort noe fryktelig dumt, burde vi klare å finne hverandre. Men hva er vel oddsen for at de har klart å holde seg unna trøbbel? Tharj avslutta denne tanken med en liten latter, før han spora hesten vestover.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Dag 1
(Jeg starter med dag 1. men har ikke tenkt til å la Ailin sverge horn eden, av den enkle grunn at jeg ikke kan skjønne at det vil bli realistisk.)

Ailin stod der i de skitne gamle klærne og tittet rundt seg. Er dette verden? Tenkte hun. Det golde mørke landskapet var trist. Det ble ikke mindre trist av at tåken lå lett over landskapet. Man kunne skimte en skog i det fjerne. Ailin grøsset, hun hadde aldri sett en skog før. Hun la de spede armene rundt de smale skuldrene og hutret. Det var stille her merket hun, ikke en lyd hørtes. Det eneste Ailin hørte var sin egen pust, og bankene hjerteslag.

Hun viste ikke hva hun skulle gjøre. Hun hadde aldri tatt noen ordentlige beslutninger selv. Hun valgte selv når hun skulle børste håret, men det var vel det. De vakre øynene trakk seg sammen i det hun trakk sin første konklusjon. Hun kunne ikke bli her, hun måtte gå. Bena hennes var stive av kulde. Sagte klarte hun å bevege dem. Et skritt av gangen. Snart gikk hun med stive skritt bortover det hun trodde var veien.

Hun tittet igjen rundt seg. Det var mørkt, slo det henne. Var dette natten? Det var første gang hun var ute om natten. Hun hutret, men var ikke redd. Moren hadde alltid sagt til henne at natten ikke var noe å frykte, moren hadde alltid rett.
Noen enkle lyder nådde Ailins ører, flammene lys langt der borte nådde øynene hennes. En antydning til smil preget ansiktet hennes. Hun gikk mot vognene. Hun hadde lyst til å løpe, men hun hadde aldri lært å løpe. De gikk sagte med henne, hun skred rundt som hun var hjemme oss sin mor. Hun kom nærmere lyset, og lyden. Hun kunne nå se at det var noen vogner. Store fargerike vogner. Rundt lyset, et digert bål. Var det folk. Det skjønte Ailin, men hva slags folk? Det skjønte hun ikke. De lignet ikke på noe Ailin hadde sett tidligere. De fargerike draktene spratt rundt folkene. De sang sanger som ikke lignet på noe Ailin hadde hørt tidligere. Hun dro de lange fingrene gjennom håret. Hun ynket seg da hun møtte på en knute. Et sukk gikk igjennom den lille kroppen og hun rettet opp ryggen og gikk inn i leiren.

Dag 2
Ailin våknet av at alt ristet under henne. Hun lå i en av disse farge rike vognene. Hun gned seg i i øynene med neven og strakte på seg. Hun husket godt dag før, hvordan den hadde vert. Hvordan de hadde smilt til henne, vakre, snille, vennelige smil. Ailin hadde ikke kunne gjøre annet enn å smile tilbake. Hun hadde ikke sagt stort. Ting hadde bare skjedd rundt henne, sånn som ting pleide å skje rundt henne hos moren. Snart hadde hun fått nye klær, vaskeservant, og en hårbørste. Etter å ha stelt seg så hun på dette smilene folk, hun kunne ikke la være å smile selv. Men for Ailin hadde det vert en tøff natt, så mange nye inntrykk, så mange nye erfaringer, og det tokk ikke lang tid før hun sovnet der hun satt.

Ailin strakte på seg igjen. Hun følte seg klar for nye utfordringer. Sakte strakte hun ut hånden og tokk på veggen. Den var der, dette var ingen drøm, hun var ikke sikker på om hun likte det eller ikke. Hun reiste seg opp. Den fargerike drakten slang fortsatt rundt kroppen hennes. Hun gikk ut av en liten røt og kravlet uverdig ut. Hun rødmet lett, moren ville ha blitt flau over oppførselen hennes. Hun satte seg ved siden av en mann. Han var høy syns hun, gammel og skrukkete. Et smil fylte ansiktet hans til randen av glede. Ailin kunne ikke gjøre annet enn å smile hun også. Hun gjenkjente mannen og klarte å sette navnet Eiel på ham. Mannen satt med tøylene i hånden og styrte de to hestene med stor presisjon. Han sa ingenting. Men det gjorde ingenting syntes Ailin, akkurat nå var alt bra.

Hun speidet utover det golde landskapet, på samme måte som hun hadde gjort om natten. Nå lå landskapet og badet i sollys. Ailin hadde mest lyst til å synge. Men det var uverdig hadde moren sagt. Hun nøyde seg med å smile og la hendene elegant i fanget. Magen hennes rumlet, hun merket at sulten tokk henne. Men hun ba ikke om mat, det var uverdig.
Som vann til tørst strupe
Post Reply