Den Store Jakten på Hornet – et RPG

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

Post Reply
the black wind
Hengiven
Hengiven
Posts: 191
Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
Location: stavanger

Post by the black wind »

Dag 90 midt på dagen

Soren kom ridende mot Safira. Han kjente den rare følelsen blomstre opp og han smilte. Smilte! Det var pussig. Plutselig så han hvordan Safira så ut og kjennte hevnen blusse opp. Det var en blanding av sinnet og fortvilelsen han hadde hatt de siste dagene og nå ble han blendet av disse følelsene. Han merket at armene hans gikk automatisk. Han kunne og ville ikke stoppe. Alle skule dø! De hadde skadet Safira. De måtte og fortjente å dø for dette.

Når han kom til seg selv var han tilsølt med blod og Safira var bøyd over en liten barnekropp. Han fikk vite at hun var skadet og at de måtte komme seg inn til Tar Valon så fort som overhode mulig. De lagde en båre og red mot Tar Valon.

Dag 93 Safira morgen

Soren lå ennå i sengen og sov da Safira kom inn for å se om han var våken. Hun gikk ut igjen fordi hun ville ikke vekke han. Han trengte søvn. Det gjorde de alle. De hadde kommet ridende inn i Tar Valon med Mia på båren. Det hadde vært sent. De var heldige, fordi når de kom hadde det stått en Aes Sedai og når hun hadde sett dem hadde de alle fåt legedomen. Etter dette hadde hun forsvunnet uten et ord og de fikk bare sagt takk.
Etter dette ble alle grepet av en hunger og de red mot det nermeste vertshuset de kunne finne. De slukte maten og gikk og la seg.

Hun gikk ned for å finne seg noe å spise til Mia og henne selv. Mens de ventet på maten ble Safira nysgjerrig og begynte å spørre ut Mia.
Hvor kommer du fra lille vennen?
Hun tenkte seg om en god stund før hun svarte.
Jeg kommer fra den store byen Illian.
Safira så på den lille jenten. Nå som Safira fikk settordentlig på den lille jenten, fordi hun var ren og gråt ikke, så hun at hun minnet på henne selv da hun var på samme alder. Hun fikk hjemlengsel av å se på henne. Det var gått nesten et år siden hun reiste hjemmefra.
like a butterfly i fly
like a rock i fall
Princess
Sitter
Sitter
Posts: 614
Joined: Sat Apr 01, 2006 19:36

Post by Princess »

Dag 1. Okary midt på dagen.

Solen blendet han mens han gikk bortover veien. Han hadde en lang reise i venter og fordi han aldri hadde vert lenger vekke enn markene da han var liten var alt han så nytt. På gården hadde det ikke vært mange som hadde passert og han var litt folkesky ennå. Mens han vandret i retning Tar Valon undret han på om han kansje hadde noen søsken, og hvordan de var som person og i utseende – hvis han hadde noen da. Fordi han ikke hadde gått så langt som liten, utenom den gangen da han ble forlatt a kidapperne, kunne han ikke gå særlig langt uten å ta småstopper inimellom. Solen stekte.


Dag 14. Okary på kvelden.

Solen var på vei ned og blendet ikke så mye nå. De siste dagene hadde han ikke brydd seg om at solen blendet han og at det kom stadig flere folk på veien. Han hadde nesten ikke mere niste med seg og turen hadde blitt mye lengre enn han hadde trodd. Føttene var såre og han trodde ikke han kune gå stort lenger.


Dag 20. Okary midt på natten.

Okary klarte ikke sove. Sulten rev han i biter, og magen rumlet så mye at han trodde at alle rundt han kunne vite at ha var der. Det var ikke mer mat igjen og det hade det ikke vært på flere dager nå. Han var nesten sikker på at han skulle sulte i hjel før han kom fram.
Plutselig hørte ha at noe stort gikk bak buskene. Han reiste seg brått og stod ansikt til ansikt med en trollok. Disse hadde han bare hørt fæle historier om, men han forstod fort at dette var et av de stygge vesnene han hade hørt fortallinger om. Han rørte seg ikke. Det gjorde heller ikke trolloken og Okary kune kjenne den forferdelige ånden. Brått slo troloken etter han med en diger klubbe og Okary ble slått mot bakken. Han rasket med seg det han fikk tak i og la beina på nakken å løp for livet. Okary fremst og trolloken etter. Heldigvis for Okary var han ikke eg diger fyr og kunne enkelt løpe mellom trærne. Troloken var langt større og mer klumpete og klarte ikke holde følge lenge. Selv om trolloken var borte klarte ikke Okary stoppe for å se. Dette var hans første møte med et så stort og stygt vesen, og han hadde ikke tenkt å bli tatt igjen nå. Han løp helt til daggry. Så langt og fort hadde han aldri løpt før. Det virket som om han hadde løpt i flere timer. Nå kunne han nesten se tårnet i Tar Valon syntes han. Han turde ikke legge seg ned for å sove videre så han fortsatte bare å gå videre.


Dag 24. Okary på formiddagen.

Nå kunne han se tårnet helt klart. Turen hadde gått mye raskere enn han hadde trodd. Men det var kansje delvis fordi han hadde småjogget og løpt de siste dagen etter møtet med trolloken. Han hadde ingen flere grunner til å ta pauser utenom å få igjen pusten siden han ikke hadde mer mat igjen.


Dag 26. Okary på kvelden.

Nå var han rett utenfor Tar Valon. Han var så trøtt at han kunne sovnet på stedet, men gjorde det ikke fordi det ville bare sett ganske så rart ut når han stod utenfor en storby med mange vertshus. Han så seg rundt. Selv nå på kvelden var det mange flere folk enne han var vandt med rundt han. Han gikk inn i byen. Det første han så etter var et vertshus hvor han kune sove. Han gikk inn på det første og beste han så. Han gikk inn og bukket et rom. Han gikk rett opp å la seg.


Dag 27. Okary midt på dagen.

Okary sov lenge. Han hadde nesten ikke sovt siden natten med trolloken. Skrekken satt ennå i han. Han kunne høre trolloken som løp etter han i nattens mørke og han selv som hev etter pusten mens han løpte for livet. Han våknet brått da han hørte at døren gikk opp.
- Å unnskyld. Vekket jeg deg?
- Nei da. Jeg har sovet altfor lenge allerde.
Han var i en helt annen verden.Det eneste han så var henne. De store blå øynene, det lange lyse flommende håret og det nydelige ansiktet hennes.
- Jeg tenkte du ville ha litt frokost, sa hun med et smil om munnen.
Han lukket den gapende munnen fort og takket. Hun satte brettet fra seg på bordet ved siden av sengen hans og gikk bort til klærne hans og begynte å brette dem.
- Du trenger ikke det altså, sa Okary og satte seg opp i sengen.
- Joda. Det er ikke noe problem.
Hun hadde fremdeles smilet på plass. Etter at hun hadde brettet klærne hans gikk hun ut av rommet.

Okary så ut vinduet. Det måtte være midt på dagen fandt han ut. Han slukte maten og kledde på seg. Pengene! Han så etter i lommene sine. Pengene var borte! Han så raskt rundt i rommet men de var ingen steder. Han løp ned i underetasjen og så seg rundt etter den unge kvinnen. Det måtte vært henne! Hun var den siste som var borti lommene hvor pengene hadde vært. Han gikk raskt bort til baren og spurte etter henne.
- Hallo? Unnskyld? Hallo? Er det noen her?
En eldre mann med grått tykt skjegg kom bort til han.
- Ja? Hva kan jeg hjelpe deg med?
- Jeg vil ha tak i den unge kvinnen som jobber her. Hun har lyst hår, blå øyne og er litt lavere enn meg.
- Desverre men det er ingen som jobber her som passer til den beskrivelsen der. Beklager.
- Jo! Hun kom inn på rommet mitt med et brett med frokost og brettet klærne mine!
- Beklager men det er ingen her som passer den beskrivelsen, og dessuten så serverer vi ikke frokost om du ikke har betalt for det, og brette klær gjør vi aldeles ikke!
Okary kunne ikke forstå hva mannen sa. Han hadde jo sett henne selv. Han gikk ut på gaten for å få litt frisk luft, og for å klarne tankene. Han dobbeltskjekket lommene sine og så desperat rundt seg.
Han småløp bort til en mann på gata.
- Har du sett en ung kvinne litt lavere enn meg, med blå øyne og langt lyst hår?!
Mannen så bare rart på Okary, snudde ryggen til og gikk vekk. Okary skjønte fort at dette var nytteløst. Han satte seg på en kant og sukket tungt. At det kunne gå så galt. Han satt å så seg rundt, og så på alle som løpte, subbet og gikk forbi han. Så mange forskjellige personer hadde han ikke sett noe annet sted.

Plutselig så han henne. Den vakre kvinnen som hadde brettet klærne hans på vertshuset! Han løp etter henne. Da hun oppdaget han satte hun opp tempoet og det ble en jakt etter henne i gatene. Etter all løpningen etter møtet med trolloken tok han henne rask igjen, men hun var som en hare og vendte brått om når han endelig trodde han hadde henne. De løp gjennom mange smug og smågater. Noen ganger kunne han tatt tak i henne om han ville strekt ut hånden, men jakten hadde nå blitt en morsom og spennende lek nå. Plutselig var hun borte. Okary stoppet raskt og så seg rundt. Ingen å se. Ikke en levende sjel. Så kjente han en finger som prikket han på skuldren. Han snudde seg og der stod hun. Hun så ikke annpusten ut engeng. Han rettet seg raskt opp i ryggen og prøvde å ikke hive fult så mye etter pusten. Hun stod der som om hun alltid hadde stått der, på en elegant og feminin måte og så skeptisk på han mens hun studerte han fra topp til tå.
- Ja? Var det noe du ville?
Hun snakket så selvsikkert at han på en måte ikke kunne si henne i mot, men han skulle hvertfall prøve. Etter all den løpingen måtte han.
- J-ja..., stotret han frem.
- Var det du som brettet klærne mine på vertshuset i dag?! Han så henne rett inn i øynene, uten at det så ut som om hun brydde sog om det.
- Nei. Jeg aner ikke hva du snakker om.
- Jo! Du brettet klærne mine på vertshuset i dag. Husker du? Det var deg!
Han skulle ikke gi seg på dette. Uten penger kunne han ikke komme seg noen vei.
- Desverre men du må ha trodd jeg var en annen, sa hun ide hun begynte å gå bortover veien.
- Nei, stopp nå her! Han blokerte veien for henne. Og så henne dypt inn i øynene.
- Du stjal pengene mine! Jeg vil ha de tilbake! Nå med en g-gang...,stemmen hans begynnte å svikte akkuratt idet han hadde overtaket. Noe så fortærendes.
- Det virket ikke som hun tok noen notis av det som skjedde, og hun bare dyttet han til siden da hun passerte. Henne skulle det ikke bli lett å få pengene tilbake av.
Okary var litt sjokkert over oppførselen hennes, men han skulle ikke gi opp. Han måtte ha pengene tilbake.
- Nei, vent nå litt, hun snudde hodet og så rett på han. Hun var litt skummel. Så elegant, selvsikker og vakker på en gang.
- Kansje...det var meg. Men hvordan skal du bevise det?
Dette hadde Okary absolut ikke tenkt på. Han ville bare ha pengene sine.
- Hvordan vet du det var meg?
- J-jeg..eh..kjente deg igjen.
- Okidoki. Du skal få pengene dine igjen fordi du var så flink å følge meg. Det er det nesten ingen som klarer. Men!...på en betingelse. Du må få meg ut av denne byen.
- Kan du ikke bare gå ut?
- Nei, dessverre. Jeg er vist litt for kjent her i byen. Hehehe. Latteren hørtes falsk ut.
- Joa kan jeg altids. Så lenge jeg får pengene mine tilbake!
Okary var blitt mer selvsikker igjen. Hun hadde innrømmet at det var henne og hun hadde sagt han skulle få pengene tilbake. Han måtte bare få henne ut av Tar Valon. Men hvor vanskelig kunne det bli?
- Når kan jeg få pengene mine? Han stolte ikke helt på henne ennå.
- Så snart vi er ute av byen og ikke har folk etter oss.
Etter oss? Hva kunne det bety? Var det så mange hun hadde stjelt penger fra? Det var mange spørsmål i hodet på Okary. Litt for mange kansje. Men hun kune kansje stoles på. Men...han hadde jo nettopp komt til byen og kunne ikke dra med en gang. Han viste ikke hvor han var fra ennå. Jaja, pengene måtte han ha enten han likte det eller ikke. Han kunne ikke få et rom på et vertshus for ingenting. Han hadde ikke så mye valg.
- Ja...okay da..., han var fremdeles ikke helt sikker.
- Fint! Da sier vi det da. Det så ikke ut som hun hadde noen problemer med planen, men så var det jo også hun som hadde lagt den.

Det hadde tatt hele ettermiddagen å forfølge og snakke med kvinnen som hadde tatt pengene hans, og det var nok en gang kveld igjen. Dagen hadde ikke blitt helt som tenkt Okary hadde tenkt seg men hva kunne han vel gjøre?

Det var ikke et ordentlig hus hun bodde i. Mer lignende et skur eller ikke det engang. Han så seg rundt i det knøttlille rommet men det var ikke mye der. Det lå noen utslitte tepper på gulvet og det kom litt lys inn gjennom sprekkene i taket og veggene. Det lå et lite fjell med tasker og mynter i det ene hjørnet og Okary skjønte fort at dette var tyngods fra folk som han. Han ville ikke si noe som kunne gjøre henne irritert, så isteden for å spørr etter sengen hans hvor han skulle sove satte han seg bare ned i en krok og begynte å brekke fingre. Hun satte seg i den andre kroken og de så litt på hverandre, litt på taket, litt på veggene og litt på gulvet. Stillheten var uutholdelig.
- Eh...ja...Velkommen til min ringe bolig, sa hun med en sarkastisk stemme.
- Jo takk. Det er..er fint her. Han prøvde seg på en uskyldig liten hvit løyn bare for å ikke virke uhøflig, men han klarte ikke bedre enn et skjevt smil fra en annen dimensjon.
- Jo takk. Du er den første som har sagt det. Hehe.
Stamningen var faktisk blitt litt mindre spendt mellom dem og det var litt koselig i den knøttlille rønna.
- Ja nå som du skal hjelpe meg ut av byen kan du vel alltids få vite hva jeg heter også. Kiki her.
Det tok et lite oyeblikk for Okary å skjønne at det var navnet hennes som var Kiki, og ikke bare et rart ord som han først trodde. Han skyndte seg raskt med å svare.
- Fint navn. Okary her.
Nok en gang ble det stille. Okary hedde lyst å spørre henne ut om allslags ting, men tenkte han skulle prøve et om gangen.
- Hvor gammel er du?
- 19...Hysh nå, jeg er trøtt og vil sove.
Hun grep etter et slitt teppe og pakket seg inn i det, lente hodet mot veggen og lukket øynene. Okary kunne ikke rive blikket vekk fra henne. At noen kunne ungå å liie en slik skjønnhet.
- Ikke glo på meg!, kom det skarpt fra Kiki. Okary så uskyldig opp i taket og prøvde å late som ingen ting.

Solen gikk ned ute, og det ble mørkere inne i skuret. Okary merket at han ble søvnigere og la hodet mot veggen og lukket øynene. Rett etter var han i dyp søvn.


Dag 28. Okary på morgenen.

Da Okary våknet dagen etter hadde han forferdelig vondt i ryggen. Idet han reiste seg kom Kiki stormende inn døren. Hun hev etter pusten å så raskt bak seg. I hånden hadde hun to pengepunger og noe mat.
- Frokost servert!, hun slapp det hun hadde i hendene ned på det skitne gulvet og falt på knærne.
- Ville det ikke vært lettere å kjøpe noe? Okary plukket opp maten og la den på ett av teppene.
- Humpf! De dummingene i denne byen har utestengt meg fra alle butikkene her!
Okary skjønte godt at de hadde gjort det men sa ingenting.
- Ja, i dag skal jo du hjelpe meg ut av byen også! Kiki smilte bredt og tok et av brødstykkene og glefset det i seg.
- Du vet aldri når du kan få mat igjen her inne så spis mens du kan.
Kunne hun ikke bare bedt meg om å gå å kjøpe noe?, tenkte Okary, men nok en gang ville han ikke si noe som kunne missforstås.
Kiki satte seg intil veggen og spiste mens hun talte pengene hun hadde stjelt. Okary rettet seg opp i ryggen og tok litt mat han også. Hun så ikke ut til å bry seg om det så Okary gikk ut ifra at det var ok at han også spiste litt. De gikk gjennom planen og pakket sammen alt de skulle ha med seg.

Da alt var klart gikk de mot den nordigste broen.Det var blitt midt på dagen og det virket som om det plutselig var mange flere vakter enn før. Alle virket som om de hadde lagt merke til dem. Det flokket seg raskt en ring rundt de ettersom du gikk ut i folkemengden. Det virket som om hele byen fulgte etter de. Da de kom mot broen løpte de for å ikke bli tatt av folkemengen. Bak dem var det allslags folk; menn med raker, knyttede never og store munner og kvinner med kjevler og småbarn som ikke var fult så små i kjeften som man skulle tro.

Da de endelig hadde klart å løpe fra den illsinte massen av folk som hadde fått tingene sine stjålet var de begge utslitt. Det var blitt kveld men fremdeles lyst. Det var blitt litt kjøligere og fordi Kiki hadde tynne klær lånte Okary vekk jakken sin til Kiki.

De slo bål ett lite stykke inni skogen litt vekk fra veien i tilfelle noen skulle finne på å kjenne dem igjen. Solen gikk ned og de la seg til å sove. Fordi bakken var litt fuktig la de alle teppene oppå hverandre for så å sove tett ved siden av hverandre.


Dag 29. Kiki på morgenen.

Da Solen stod opp våknet Kiki. Hun var vandt med å stå opp før alle andre for å stjele mat i bodene før så mange vakter kom på plass, men fordi hun ikke hadde noen å stjele av midt ute i skogen satte hun seg heller forran det som kvelden før hadde vært et bål. Hun grov litt i asken med en pinne og morte seg med å tegne krusseduller i ansiktet på Okary mens han sov med asken.
- Litt her og litt der. Sånn, nå er du blitt fin!
Hun klukklo litt for seg selv og fortsatte litt til. Dette var noe av det morsomste hun hadde gjort på lenge. Etter en liten stund blei hun lei av dette og la seg heller til å sove igjen. Hun hadde ikke fått sove lenge siden hun var liten og dette skulle bli deilig. Hun la seg tett inntill Okary og lå litt og tenkte over det som hadde skjedd siden hun møtte han, helt til hun sovnet igjen.


Dag 29. Okary midt på dagen.

Okary hadde sovt så godt at han ikke ville stå opp, men han viste han måtte. Han åpnet øynene sakte og oppdaget at Kiki lå inni armkroken hans godt sammenkrøllet under jakken hans. Han smilte for seg selv da han så det, og ville overaske henne med en fin frokost. Han hadde tatt den samme veien da han skulle til Tar Valon og viste at han ville gå forbi en liten gård som forhåpentligvis hadde litt mat å selge til han. Han rasket med seg noen av de stjålne pengene og begynte å gå. Hvis han var rask kunne han rekke tilbake før Kiki våknet.

Da han kom fram til den lille gården var allerede de som bodde der oppe. Da han kom litt nærmere så de bare rart på han og rygget litt unna. Okary følte seg ikke velkommen her og bestemte seg for at han heller kunne jakte på et eller annet han kunne steke.

Da Okary kom tilbake var Kiki oppe igjen og holdt på å le seg ihjel da hun så han.
- Hvor har du hvert?, spurte Kiki mens hun holdt på å le seg ihjel.
- Jeg tenkte jeg skulle prøve å kjøpe noe mat borte på den lille gården der borte men de så bare veldig rart på meg da jeg kom bort til dem...Jeg lurer på hvorfor?
- Det kan jeg svare deg på, lo Kiki.
- Du har kullstreker i ansiktet, lo hun å pekte på han. Hun lo så mye at hun rullet rundt på gresset nå. Dette var så morsomt at ikke Okary kunne holde seg, og nå lo han med for fult. Etter latterstunden hjalp Kiki han å få kullet vekk fra ansiktet hans med et tørkle hun hadde.

Litt senere på dagen fant Kiki fram et kart hun engang hadde stjålet fra en reisende.
- Hmm...du ser ut som en...en...mann. Hehe. Du ser vel ut som en Illianer skulle jeg tro. Illian er omtrent her!, Kiki pekte på kartet.
- Du har omtrent gått så mye, hun viste på kartet for Okary og har fulgte nøye med.
- Og nå skal vi gå ned hit.
- Ja men! Det er jo kjempelangt! Okary var helt skrekkslagen. Han som hadde gått i flere dager hadde ikke gått halvparten av veien ned til Illian!
- Ja vi får bare begynne å gå. Men mindre vi skal kjøpe hester, noe vi virkelig burde!
- Ja kansje du har rett i det...Hva mener du med «vi»?
- Jeg er den som kan veien, og jeg har ikke noen bedre plass å dra så jeg får vel bli med...? Kiki hadde nå gjort store dådyr øyne og så uskyldig opp på Okary.
- Vær så snill?
- Hmm...ja okay da. Det er vel ikke så mange andre løsninger...
- Men du trenger nye klær, og vi begge trenger mat så jeg må vel inn i Tar Valon igjen jeg da?
- Ja, det ser sånn ut, sukket Kiki.
- Jeg går nå før det blir for sendt jeg. Greit?
- Det er vel det..., sukket Kiki.
Okary gikk inn i Tar Valon igjen og Kiki satt igjen ved bålet.

Da Okary var komt inn til Tar Valon virket det som ingen la merke til han. Alle hadde vært etter han da han var med Kiki men nå var det ingen som enset han. Han gikk rundt i bodene og kjøpte mat. Mens han gikk gjennom gatene så han plutselig en nydelig blå kjole som ville vært perfekt til Kiki. Den var nokså dyr men hun fortjente den. Hun som hadde vært uten foreldre til å gi henne fine ting, fortjente denne kjolen syntes Okary. Da han kjøpte kjolen kjøpte han også en mørkeblå kappe som ville rekke henne til livet, og et blått smykke. Alt det blå ville stå perfekt til øynene hennes, tenkte Okary. Da han trodde han hadde alt kom han på at han måtte ha to hester. Han gikk bort til en hestehandler og kjøpte en hvit hoppe til Kiki, og en brun hoppe til seg selv. Han leide hestene ut av Tar Valon og satte seg oppå den brune hoppen hans. Da hesten tok det første steget klamret Okary seg fast som livet stod på spill. Det var første gangen Okary satt på en hest i livet. Han hoppet raskt av igjen, og bestemte seg for å leie hestene bort til den lille leiren han og Kiki hadde sammen.

Da Okary kom fram, satt Kiki og pirket i bålet med en pinne igjen. Hun ble ellevill da hun så hestene og de fine klærne Okary hadde kjøpt. Hun prøvde klærne med en gang og alt passet perfekt! Kiki kunne ikke ri hun heller, men hun lærte seg det mye fortere enn Okary gjorde. De brukte hele kvelden på å lære å ri, og etter det var de så trøtte at de la seg rett ned og sovnet med en gang.
I believe in the Golden Rule. The man with the gold...rules.

"Makt er den eneste lyst man ikke blir lei av." -Oscar Wilde
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Dag 96 Ettermiddagen
Treash


De to jentungene hadde holdt ham bundet hele dagen. De stolte ikke på han enda. Han hadde fortalt historien om hvordan han hadde fulgt etter Valanja på måfå mange ganger, han hadde bare utelatt detaljen om at hadde trodd hun var en mann. Han skammet seg over det. Han var lei av å være bundet, lei av at de ikke trodde på ham. Den andre jenta, Syrini, var innmari nydelig, men innmari hissig av seg. Han visste at alle hjemme i Ødelandet hadde ventet på at hun skulle legge brudekransen foran føttene på den heldige utvalgte, hadde hun vært aiel. Hun hadde nå svart hår, noe han enda ikke hadde vent seg til, men han skjønte at hun var skikkelig nydelig. Hun var bortimot en perfekt aiel, hadde det ikke vært for hennes mørke hår og øyne.

Valanja holdt seg mer tilbaketrukket. Hun svarte stille når han spurte henne om noe, men hun spurte aldri selv. Det var Syrini som ga han mat, og som snakket med ham, og gravde. De hadde holdt stø kurs mot Tar Valon hele dagen, og når de to jentene satt i salen gikk han sammen med Syrini.

Dag 98 Formiddagen
Valanja


Valanja klarte ikke slå seg til ro med den nye følgesvennen deres. Greit de hadde han bundet hele tiden, men hun så nesten på ham som en følgesvenn. Han hadde jo ikke direkte gjort noe for å skade henne. Enda. Hun orket ikke snakke med han. Hun overlot det til Syrini, noe det ikke virket som jenta hadde noe imot. Hun hørte bare bruddstykker av samtalen deres, men da hun hørte navnet sitt, spisset hun ørene. Hun ble fort klar over det spørrende uttrykket sitt, og ristet på hodet for å få kontroll over ansiktet. Syrini falt bakover, mens Treash fortsatt gikk noen meter foran henne.
”Jeg begynner å tro han, Valanja,” sa den nydelige stemmen hennes. ”Han har fortalt samme historie hele tiden, men med flere detaljer for hver gang, og alt stemmer. Vi to klarer oss ikke lenge alene i Tar Valon. Det hadde vært greit med en mann der. Så slipper vi klåfingra lugubre karer fra alle kanter også. Vi hadde nok overlevd, men vi vil ikke vekke for mye oppmerksomhet.”
Valanja så fornuften i dette, og hadde etter hvert skjønt at Syrini ikke stolte mindre på egne krefter enn henne selv. Hun var bare litt mer realistisk. Hun sukket nesten uhørbart, men hun skjønte at Syrini la merke til det.
”Greit, la meg ta en prat med ham da, så får vi se.”
Syrini så overrasket ut, men det var ikke så rart etter oppførselen hennes de siste dagene.
”Jeg vet jeg har holdt meg unna han, men legger ikke livet mitt i vilt fremmede hender,” la hun til før hun presset lett i sidene på Himmelstjerne, så hun slo over i trav. Hun var raskt oppe ved siden av Treash.

Dag 98 Formiddagen
Treash


Treash ble overrasket over at det var Valanja som red opp på siden av ham, i stedet for Syrini.
Hun red stille i et par sekunder før hun snakket til han. ”Hvem er du egentlig?” var det eneste hun sa. Stemmen hennes var hardere enn den pleide. Betydelig hardere etter at han var blitt vant til den flytende stemmen til Syrini. ”Jeg er bare Treash,” svarte han. Han hadde valgt å ikke nevne etternavnet sitt enda. Det var personlig for ham. Han ville ikke at noen skulle vite det. Ikke før han var sikker på at de aldri ville forråde han. ”Hva ville du med meg?” Hun nesten presset det ut mellom leppene. ”Jeg har jo sagt dette hundre ganger,” sa han oppgitt. ”Jeg fulgte bare etter deg, fordi jeg ikke hadde noen andre steder å gå. Det var et like greit sted som noen andre. Jeg tenkte ikke over at jeg virket truende på noen, og det beklager jeg. Jeg tenkte heller ikke at du skulle legge merke til det.”
”Hah! Du må nok være mer diskré enn det der, hvis du ikke vil bli lagt merke til!” Valanja lo nesten høyt. Han så seg fort rundt. Syrini holdt åpenlyst øye med dem, og hun smilte lett. Han rødmet. Valanja var raskt tilbake til sitt vanlige, nesten triste ansiktsuttrykk. ”Ville du sverge på å beskytte meg, Syrini og alle andre jeg ber deg om å beskytte, hvis vi slapp deg løs?” Treash måpte og snublet nesten. Han ble kjempeoverrasket. ”Jeg… Jeg…” Han pustet dypt før han begynte på nytt. ”Hva kan jeg velge mellom?” Hun så ordentlig på ham for første gang. ”Du kan velge mellom at vi binder deg til et tre i nærheten av en vei, så vi kommer oss unna før du kommer deg løs, eller du kan bli med oss. Det er ikke for å være slem, men bare for å være sikre på at du ikke gjør oss noe. Jeg skal personlig være sikker på at det går en del mennesker forbi der, og hvis du da følger etter oss… Vel du har jo snakket med Syrini, hun virker kanskje snill, men hun viser ingen nåde mot folk som prøver å ta livet av oss. Hun er ekstremt god med våpen, og jeg er ikke så verst jeg heller.”
Han tenkte litt frem og tilbake, før han svarte, ”Kan jeg få tenke på det? Jeg er ikke sikker på hva jeg mener enda?” Hun så på lenge og inntrengende på ham. ”Vi når Tar Valon om fire dager, hvis vi ikke får problemer. Du får bestemme deg før det har gått to.” Hun holdt an hesten og lot han fortsette, før hun fortsatte ved siden av Syrini. ”Han kommer ikke til å ville følge oss,” hørte han henne hviske til den eldre jenta. Han sukket høyt.

Dag 99 Midt på dagen
Valanja


Hun var skuffet over at Treash ikke hadde sagt han ville bli med dem. Hun ville jo ikke egentlig ha ham med, men likevel var hun skuffet. Hun hadde allerede begynt å tenke på hvilken vei hun skulle binde han ved. Den veien de fulgte nå var litt for trafikkert, så det måtte bli en annen. Ikke var hun kjent her i nærheten, og Syrini visste heller ikke noe om det. Hun hadde ikke snakket med Treash siden samtalen deres dagen før. Hvis man så lenge nok på en person uten å svare å spørsmålene hans, sluttet de å spørre etter hvert. Han hadde også trukket seg litt tilbake. Han gikk mye for seg selv, og snakket ikke like mye med Syrini heller. Nesten hele dagens rideøkt hadde foregått i stillhet. De hadde ridd gjennom flere landsbyer de siste dagene, men aldri blitt lenger enn at de fikk kjøpt mat. Syrini foretrakk å sove utendørs, og det gjorde så visst ikke Valanja noe. De holdt ikke noe raskt tempo, fordi Treash gikk til fots, men de gikk fra solen sto opp til solen gikk ned. Likevel virket han ikke noe særlig sliten. Det overrasket henne.

Dag 100 Kveld
Valanja


Valanja satt stille ved det lille bålet i leiren deres og stirret inn i flammene. Det var Syrini som skulle jakte i kveld. Treash satt på andre siden av bålet. Han så ut som han tenkte nøye gjennom noe, men Valanja konstaterte at han bare gruet seg til å stå bundet til et tre fra neste morgen. Det skjønte hun godt. Han hadde sagt til Syrini at han ikke kunne bli med dem. Han hadde prøvd å si det til henne først, men hun hadde ikke villet snakke med ham. Hun visste ikke hvorfor men hun ville ikke snakke med ham. Hun vendte øynene mot ham igjen. Han satt å så på henne nå. Han så ut som om han skulle til å si noe, men så kom Syrini frem fra buskene med dagens fangst. To fete kaniner hang over skuldrene hennes. Hun så ikke så verst stolt ut, siden ingen av de to jentene hadde fanget noe de siste dagene. Valanja sa noe anerkjennende til den eldre jenta, men hun glemte fort hva det var. De spiste i stillhet og Valanja var den første til å finne frem teppene sine.

Morgenen etter sto de opp før solen. De hadde bestemt seg for å sette opp farten den siste biten. Treash lå med ryggen til henne og sov, og siden Syrini holdt på med hestene, gikk hun bort for å vekke ham. Da hun kom bort til ham så hun at han lå med åpne øyne. ”Valanja, Jeg sverger på at jeg ikke skal skade verken deg eller noen av dine følgesvenner, så lenge du lar meg følge dere”
Valanja snublet bakover, og måpte av forskrekkelse. Hun kjente en knute sleppe i brystet, men hun skjøv følelsen til side. Syrini hadde kommet bort mens han hadde snakket, og nå smilte hun så hele ansiktet strålte. ”Jeg viste du kom til fornuft til slutt,” sa hun. ”Vi må skaffe deg en hest i den neste landsbyen. Folk kommer til å begynne å lure hvis du ikke har hest, og vi må skaffe deg en litt finere…”
Valanja ble klar over at hun fortsatt gapte, og lukket munnen så tennene klappet hardt sammen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. ”Vel vel,” sa hun til seg selv. ”Hjulet vever som hjulet vil,” men hun fikk seg ikke helt til å tro på det.

Dag 102 Ettermiddag
Treash


De ankom Tar Valon i raskt trav. Treash humpet og dumpet rundt i salen, og han visste at begge jentene satt og gliste av han. Han hadde aldri vært flink til å ri, men han holdt seg da på hesten. Han visste ikke hva som hadde fått han til å følge de to jentene, men sånn ble det. Byen var nok til å ta pusten fra de fleste, og han gispet mellom hoppene i salen. Begge de to jentene hadde gjort store øyne når de hadde sett byen ordentlig. Han fikk hesten, med bare små vanskeligheter, ned i skritt, og ba de to jentene om å gjøre det samme. Valanja så arrig på han, men med trengselen ble hun nødt til å gjøre det. Syrini lo av hans forsøk på å bestemme over dem. Det var ikke første gangen, og han tapte alltid, men hun også trakk i tømmene til et mer behagelig tempo. Endelig fremme, tenkte han da de snudde inn mot et vertshus jentene hadde bestemt i fellesskap. Den Unge Ferdamann sto det på skiltet, og viste en unggutt som gikk i måneskinnet. Han gledet seg til å sove i en seng igjen.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Lohriel
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 8
Joined: Thu May 25, 2006 22:18

Post by Lohriel »

Dag 102. Ettermiddag.

Syrini steg ned fra hesten sin. Hun kjente at hun var støl i hele kroppen etter å ha ridd flere dager i strekk. Valanja og Treash kom seg også raskt av hestene, og sammen gikk de inn i varmen til Den Unge Ferdamann. De kjøpte mat, og spiste som om de ikke hadde spist på flere dager. Noe de for såvidt heller ikke hadde. De tørre skalkene de hadde knasket på langs veien, kunne knapt nok regnes som mat.

Syrini følte en ny trygghet i kroppen etter at Treash hadde slått følge med dem. Det var ikke fordi hun og Valanja trengte beskyttelse, de var begge sterke kvinner som var vant til å ta vare på seg selv. Men Syrini ble alltid så rolig av å snakke med Treash. Også hun og Valanja hadde funnet tonen. Valanja var virkelig en flott jente. Sterk og uavhengi. Og sta som få. Men selv om Valanja selv også var sta som et esel, ble det aldri noen store krangler mellom dem.

Etter å spist seg mette, begynte de å diskutere hva de skulle gjøre nå. Alle tre ville finne Hornet, men ingen av dem visste helt hvor de skulle starte å lete. Hornet kunne jo være hvor som helst. De bestemte seg for å gå litt rundt i byen og se om de kunne finne noen andre hornjegere. Kanskje de visste noe.
Wolfbrother
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1659
Joined: Fri Sep 30, 2005 21:19
Location: Tellus

Post by Wolfbrother »

Flere mennesker tror noen passer over oss mennesker. Om det er rett er det ingen som vet med sikkerhet. Selfølgelig er det en mulighet, men er enda ikke blitt bevist. Det at livet har en større mening enn vi mennesker kan forstå, gir mange mot og håp til å fortsette kampen om overlevelse, hvor enn vannskelig det ser ut.
Alle mennesker trenger noe å støtte seg til. De fleste har venner, og familie, noen har et begjær om penger og makt. Noen lever av en drivende ondskap eller et ønske om hevn. Otelius støtter alt han har av sin vekt, og følelser på et singelt våpen.
Et våpen som holder han oppe når alt annet faller i grus. For tykt til å knuses av noe menneskelig. Trolloker er menneskelige på sitt vis; de kunne ikke knuse det. Det var Aielene som brukte de mest, men dette var sterkere enn de fleste av deres sort ettersom at det var tykkere. Otelius bar det korte spydet sitt med avsky for alt det hadde begått, men satte like fullt pris på det.
Han bar et smil om munnen da han delte ut sine siste mynter til tilfeldige personer som bar tegn på fattighet. Ut porten bar det med ni helt sinnsyke personer som hadde gått lei av den konstante trusselen av skygge yngel. Noen gamle andre unge, noen hadde vært fattig andre rike, men en ting bar de til felles; alle gikk under Oteliuses banner, og ingen regnet med å returnere fra skyggenes land.


Otelius reiste et banner med en enslig ulv, og plantet det godt ned i jorden. Han gliste til de åtte vennene som var ved hans side å puffet bort håret fra annsiktet. Med et reiste han spydet sitt for en siste dans mot hans overmann. Aldri følte spydet, Otelius byrder igjenn.

Ingen retteprogram
For once you have tasted flight you will
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Dag 102 Kveld
Syrini


Syrini satt på sengen sin, ovenfor Valanja. De to jentene delte et rom, mens Treash hadde rommet over gangen.
"Hvor mye penger har vi igjen nå, Valanja."
Den yngre jenta sukket, og tok opp pungen sin. Det klirret bare svakt i den.
"Vi har ikke mye igjen. Jeg tror vi må i banken i morgen. Pappa lagde en konto til meg når jeg var yngre. Jeg tror det er en del penger der. Blir du med i morgen?"
"Nei, ta med deg Treash i stedet." Hun smilte lurt. Den yngre jenta hadde godt av å tilbringe tid med Treash. Hun så det forundrede blikket i øynene til Valanja. "Jeg vil se meg om i byen." Syrini så protestene som nærmet seg og sa "Nei, Valanja. Det gjør jeg best på egenhånd"
Hun la seg bestemt ned i senga, som for å si at diskusjonen var avsluttet.

Dag 103 Morgen
Valanja


Etter at Syrini hadde dratt med en gang solen sto opp, banket Valanja på døra til Treash. Ingen svarte så hun gikk inn. Han sov enda, og hun gliste ondskapsfullt før hun tok den halvfulle vannmuggen og helte over hodet hans. "Opp og stå, Treash." Hun holdt på å le seg ihjel da han skvatt opp. Han rev tak i armen hennes, mens han hoppet ut av senga, men hun bare lo av ham og rev seg løs. " Vi trenger flere penger. Skal du være med?" Hun smilte sukkersøtt til han. Han ristet på hodet, så vannet sprutet. "Hei, hold opp!" sa hun høyt. Nå var det hans tur til å glise. "Kan jeg vel," svarte han. "Skal Syrini også være med?"
"Nei, hun har dratt for å utforske byen, så jeg ble sittende med deg." Smilet hans forsvant ikke slik hun hadde regnet med. " Jaja, sånn er livet. Jeg møter deg i stallen om en liten stund. Jeg skal bare kle på meg og spise," var alt han sa, før han snudde seg og begynte og vrenge av seg den våte skjorta. Han brydde seg ikke engang om at hun sto der. Hun trampet forlegent ut. Hun snudde seg bare halvveis en gang, men hun rødmet og smalt døra hardt igjen.

Dag 103 Morgen
Treash


Valanja sto allerde og ventet på han i stallen. Han gruet seg til å ri igjen. Han klarte ikke å like det. Det var mye bedre å gå på bakken, men han skjønte at med trengselen i den store byen, var det bedre å ri. Den grå hesten hans var rolig og snill, og den luntet sakte etter Himmelstjerne, hesten til Valanja. Det var ikke langt til nærmeste bank, men likevel tok turen litt tid. Selv så tidlig på morgenen var det folk over alt. Da de endelig kom frem ble han stående utenfor. Valanja bare kastet tøylene sine over til han, og smilte ondskapsfullt. Hun hadde flere ganger utnyttet det at han ikke likte hester. Han hadde håpet at dusjen om morgenen hadde vært nok for hele dagen, men der hadde han tatt feil.

Hun kom ut igjen ikke lenge etter. Hun smilte, og nå så pungen betydelig tyngre ut. Hun kastet han en litt mindre, men likevel velfylt pung. "Ta den her og kjøp deg noen nye klær. Noen som passe litt bedre inn. Du ser ut som en fattig bonde." Han så på henne, og valgte å ikke kommentere de skitne og oppskrapte gutteklærne hun hadde på seg. "Tusen takk," sa han fort før de red avgårde igjen. De red forbi en skredder på vei hjem, og Valanja sa, "Kjøp deg noen nye klær, og møt meg på vertshuset til middagstid." Så red hun videre.

Da han kom inn i storstua satt de to jentene og spiste. De diskuterte høylytt da han satte seg sammen med dem. "Du må ha en kjole eller tre, Valanja. Jeg skjønner godt at du ikke liker dem. Det gjør ikke jeg heller. Men folk ser rart på oss. Og det er en oppmerksomhet vi ikke trenger." Han skjønte fort at de hadde diskutert dette en stund. Og akkurat nå så det ut som Syrini kom til å vinne. Han bestilte sin egen mat, og spiste fort. Jentene roet seg ned etter hvert, og de begynte å diskutere hvor de skulle dra nå.

Dag 103 Middagstid
Syrini


"Hvor har du vært i dag da, Syrini?", spør Treash. "Fant du noe spennende i byen?"
"Tja. Kanskje ikke så mye spennende, men jeg har snakket med ganske mange forskjellige folk. Det viser seg at det kryr av Hornjegere her i Tar Valon. Hvis Hornet befinner seg her, tror jeg vi har ganske små sjanser for å finne det først. Så mitt forslag er å dra et helt annet sted. Kanskje tilbake til Illian. Det er sikkert ikke noen Hornjegere igjen der nå."
"Nei, men Illian er nok det siste stedet vi finner Hornet. Hornjegerene har jo vært overalt i den byen", svarer Treash. Syrini tenker seg om, og må si seg enig i det.
"Kan vi ikke dra til Rift da?" sa Valanja. "Jeg har alltid hatt lyst til å dra dit. Hornet kan jo like godt være der som noen andre steder".
"Ja, jeg har faktisk tenkt litt på Rift", sier Treash plutselig. "Kanskje Hornet er i Steinen i Rift. Der er det i hvert fall godt beskyttet".
"Ja, da er jo det klart", sier Syrini med et smil. "Og i morgen drar Valanja og jeg og kjøper noen kjoler til turen". Hun ser på venninnen med et strengt blikk som sier klart at det ikke lar seg diskutere.
Valanja sukker og nikker motvillig. "Så lenge de ikke har blonder", sier hun med en gjeip.
"Vi får nok se på det", svarer Syrini og smiler lurt.

Skrevet av Shallis OG Lohriel
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Moiraine Sedai
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 834
Joined: Tue Mar 28, 2006 19:24
Location: Tønsberg
Contact:

Post by Moiraine Sedai »

Dag 93, veldig tidlig
Kandora våknet tidlig. Hun hadde nesten ikke fått noe søvn i natt, hun hadde vært alt for oppspilt over Kains skatt. Selv hadde hun aldri vært interessert i gull og glitter, men hun kunne ikke la være å beundre skattekammeret. Det var noe der som hadde fanget interessen hennes der dagen før, noe som verken var gull eller glitter.

Hun satte seg opp, og så seg om. Det så ut som alle sov. Kandora kledde raskt på seg, rotet litt i saltakene sine for å finne en fakkel, og så stille som mulig listet hun seg bort til skattekammerets luke. Hun skuttet seg da det knirket i hengslene da hun åpnet den, og hun håpet at ingen hadde våknet. Hun brukte alle sine kunnskaper for å ikke lage en lyd og hoppet smidig ned i kammeret. Med en gang hun landet, bet hun seg hardt i tungen. Hun blunket raskt noen ganger, og tente fakkelen med Kraften. Det var et triks hun hadde lært seg under et av Lanos trollokritt. Hun hadde kjedet seg, og eksperimentert med Kraften. Tanken på Lano fikk henne til å knuge hardt rundt ringen i beltepungen sin. Hvorfor måtte han dra sin vei?

Kandora holdt fakkelen høyt for å se hele rommet. Hun satte kurs for bokhyllen, og hengte fakkelen fra seg på veggen. Hun leste tittlene på bøkene, og stoppet da hun fant en som så interessant ut. Hun tok den ut og åpnet den for å lese. “Den beste måten å slakte en trolltok på, er å gå mot bena først. Deretter et dødbringende støt, alternativt løse hodet fra kroppen…” Hun grøsset, og bladde litt lengre frem. Plutselig falt det noe ut av boken som Kandora gjettet hadde vært brukt som bokmerke. Hun bøyde seg for å plukke det opp, og la boken fra seg på gulvet. Så forsiktig som hun kunne, brettet hun arket opp. Det var stivt og brunt av elde. Allikevel var det godt bevart, mye bedre enn det som Kandora trodde var naturlig. Det var vel fordi det var så tørt i Pestlandet, tenkte hun.

Arket så ut som et brev. Skriften var pen og fremdeles lett leselig.

Kjære,
Når du leser dette, vit at jeg har det bra. Det ble som det ble, både på godt og ondt, og jeg angrer ikke. Det var forutbestemt allerede før vi møttes, det ville aldri ha funket. Det vet du, selv om du nekter å innrømme det. Vi hadde noen fine år sammen, men fremdeles følte jeg at noe var feil, at noe manglet. Jeg er sikker på at du vil finne den rette en gang, en person som vil godta dine elleville eventyr og din evige jakt mot Trolloker. En person du vil elske ti ganger så mye som du elsket meg.

Kjærlig hilsen
Rosaline

“Så det er her du står,” konstanterte en kjent, kvinnelig stemme. Kandora gjemte brevet under kjolefolden og snudde seg brått. Hun stod ansikt til ansikt med Aisa. Hvordan hadde det kvinnemennesket greid å snike seg inn på henne uten en lyd? “Er det en forbrytelse å befinne seg her, nå?” spurte Kandora sarkastisk. “Nei, det er ingen forbrytelse,” sa Aes Sedaien med et uleselig ansikt. “Men det kan virke litt mistenkelig at du sniker deg hit så tidlig på morgenen,” “Jeg fikk ikke sove, og bestemte meg for å bruke tiden til noe fornuftig,” sa Kandora som om det var det naturligste å gjøre. “Og hvorfor var du så stille?” Aisa ville ikke gi seg. “Jeg ville ikke vekke dere,” sa hun med et skuldertrekk. “Tenkte du ikke at det å bruke Kraften ville vekke meg?” Stemmen hennes var mild, nesten vennlig. Kandora bet seg i leppen. Det hadde hun ikke tenkt på, nei. “Jeg hadde ingenting å sjule, hvorfor skulle jeg tenke på det?” “Du kan bare slutte med en gang, løgnen står skrevet over hele ansiktet ditt. Nå, si meg hvorfor du er her nede,” stemmen hennes var bestemt, og vennligheten var borte.

Dag 93, ettermiddag
Alle untatt Kandora hadde gått ned i skattekammeret. Nå satt hun på teppet sitt og tenkte over det som hadde skjedd så langt. På Aisa og det hun hadde sagt. På Lano. En tåre rant sakte nedover kinnet hennes. Hun tårket den raskt bort med ermet på kjolen hennes. Hun var så trøtt, så trøtt. Kandora lukket øynene og kjente hvor godt det var. Men hun skulle ikke sove, det var jo midt på dagen! Hun skulle ikke sove… ikke sove…

Skulle gjerne skrevet mer, men jeg er så trøtt, så trøtt...
. . .
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Dag 117 På dagen

Gatene i Shol Arabela myldret av liv disse sene høstdagene. Handelsmenn fra alle verdenshjørner var representert ved de utallige markedene rundt om i byen, og selv om befolkningen i hovedsak bestod av arafellinere, avslørte hårknuter, haukeneser, slør og diverse andre klesstiler, at dette var en av de store byene i verden. Som alle de store byene i grenselandene, virket den ugjestmild fra utsiden, med murer som kunne motstå enhver trollokhær.

Tre uker tidligere, hadde Vladra gått gjennom den store porten i den selvsamme muren, uten å føle seg så veldig høy i hatten. Det var som om de massive veggene hvisket til henne, fortalt at hun kom forgjeves, håpet var en tapt sak. Men det hadde hun ikke kunne gå med på. Den larmende byen på innsiden hadde i midlertidig hjulpet på humøret hennes.

Hun hadde hatt penger nok til å kunne bo fasjonabelt, og uansett var det nok av penger å ta av om hun gikk tom. De Tusen Bjellers Forsvarer var like pompøst som navnet i seg selv, men hun hadde slått seg litt til ro der. Da hun først hadde kommet inn de utsmykkede dørene, likte hun ikke stedet i det hele tatt. Det kunne ha en sammenheng med at hun hadde blitt totalt oversett av gjestgiveren, før hun formelig viftet med en velfylt pengepung under nesen hans.

Nå holdt hun hus i gjestgiveriets største rom, ikke at det egentlig var så mye å skryte av, Vladra hadde sett større rom på selv de minste vertshus, men sengen var av en annen verden. Den var verdt hele prisen hun betalte, syntes hun.

Betaling hadde til nå ikke vært noe problem. Et par kvelder på diverse vertshus hadde sørget for at hun ikke manglet penger ennå. Noen var sågar tjent lovelig på underholdning.

I løpet av de tre ukene hun hadde vært her, hadde hun gjort seg ganske mange bekjentskap, noen av dem kunne hun til og med få bruk for senere. Blant annet om man skulle forlate byen i hui og hast, da var det en fordel å kjenne portvaktene. Av bekvemmelighets årsaker hadde hun holdt seg unna de litt finere strøkene i byen, hun følte seg mer komfortabel omkring folk av samme rang som henne selv, selv om ingen her kjente til hennes egentlige status. Denne kvelden hadde hun i midlertidig sagt ja til å følge en barde hun hadde blitt kjent med, på et større selvskap han skulle opptre i.

Vladra sukket oppgitt. Med bare en dags varsel, hadde hun ikke rukket å få sydd seg noe passende antrekk. Hun hadde fremdeles kjolen hun hadde brukt da de hadde besøkt Steinen i Rift, men den avslørte henne kraftig som taraboner, i og med at den var sydd etter hennes hjemlands skikker og sedvaner. Det fikk ikke hjelpe. Hun fikk heller ofre noen timer på å flette håret.

Dag 117 på kvelden.

Haldor, hennes venn, overgikk seg selv denne kvelden. Adelen ble fengslet av hans historier, selv om de fleste av disse kun omhandlet livet i sørrikene, det bekymringsløse livet, der man ikke hadde den evige trusselen ifra nord hengende over seg. Mulig de for en stakket stund ønsket å glemme denne trusselen, og leve seg inn i en verden uten frykt. På den andre siden, han hadde nok ikke den beste innsikt i hvordan livet faktisk var sørpå. Den ene historien hans omhandlet en storbondes familie, og alle intrigene i dere liv. Tilhørerene moret seg stort over hans patetisk forsøk på å gå alle til lags, og frydet seg ved hans kones sidesprang. Vladra visste at ingen storbonde så suksessrik som denne hadde vært på starten av historien, ville ha vært så naiv. Situasjonen lignet så lite på den fra hennes egen oppvekst at hun begynte å lure på om Haldor noen gang hadde vært lenger sør enn Tiffanis Brønner.

Selv var hennes oppgave å holde ham med selskap i de få pausene han hadde. Utenom det kunne hun gjøre som hun ville. Problemet med det, var at hun ikke var veldig vant med å konversere med adelige, de få hun hadde møtt utenom Tharj, hadde ikke akkurat gitt mersmak.

Et par ungjenter spurte henne fnisende om det var sant at alle sørjenter var så mannfolkgale som man historiene skulle ha det til. De rødmet, og var sikkert svært sjokkerte over at de turte å være så direkte. Vladra ble litt overrasket da hun skjønte at disse jentene sikkert var på hennes egen alder, og hun håpet at ingen kunne oppfatt henne som like keitete. Svaret hennes, som hun prøvde å gjøre så ærlig som mulig uten å tråkke noen på tærne, så ut til å more jentene. Det ble straks fulgt opp av nye spørsmål om søringenes liv. Tilslutt ble hun lei, og fortalte dem at om de var så interesserte i hvordan den mannelige adelen sørpå var, burde de finne seg en selv, og gikk fort bort fra dem.

Naidar! Hun spant rundt, og fant seg selv stå og stirre på Selke. Hennes første tanke var at han virket mye eldre enn første gangen hun hadde sett ham. Den neste jaget alle tanker om utseende hans vekk. Hva om han fortalte alle disse menneskene at hun reiste rundt med Tharj. Det ville føre til en god del av den type oppmerksomhet hun helst ville unngå.

Før han rakk å åpne munnen for å si mer, var hun borte hos ham, og trakk ham med seg bort i et hjørne av rommet. Der kunne de snakke sammen sånn nesten uten at noen kunne høre hva de sa. Og om noen kastet et blikk mot dem, så ville de kun se to unge mennesker, som hadde trekt bort i et hjørne hvor de kunne snakke fortrolig sammen. Flere av de eldste ville sågar trekke på smilebåndet av dette.

”Naidar –” begynte han igjen, men hun avbrøt ham. Ba ham innstendig om å ikke avsløre henne. Selv følte hun at dette var en litt underlig situasjon, ettersom hun sist gang de hadde møttes, hadde slamret til nyrene hans så han hadde stått tvekroket.

”Naidar - nå var det han som avbrøt taleflommen hennes – jeg har ingen planer om å avsløre ditt hemmelige bekjentskap. Derimot fryder det meg at du endelig har tatt til vettet og skammer deg over din tidligere venn. Han var intet annet enn en uvettig tosk. - Vladra bet en krass kommentar i seg, enn så lenge trengte han ikke vite at grunnen for hennes opphold her, var nettopp å vente på Tharj. Selke fortsatte - Selv er jeg nå overhode for fyrstehuset Nohai, etter at min far avgikk med døden for noen uker siden.”

Hun kom med en lyd, som Selke må ha oppfattet som medfølelende, for ham smilte sørgmodig til henne. Vladra på sin side, kunne ikke fatte at han kunne ha hatt mer flaks. Overhode for en adelsslekt i en alder av nesten tretti. Og når det eneste du trengte å ofre for å få det, var en gammel sutrete geitebukk… Da det var tenkt, lurte hun på hvordan han egentlig hadde blitt brakt av dage, men hun anså det som uhøflig å spørre, i alle fall nå som han hadde gått med på å ikke fortelle noen om hennes forbindelser med Tharj.

Resten av kvelden vek ikke Selke fra hennes side. Han fortalte henne om alle planene sine for godset, alle turene han hadde reist på, og ikke minst hvordan han syntes at den perfekte konen skulle være.
”Den mann kan prise seg lykkelig, om han har en kone som vil være ham trofast og lojal inntil døden. Et perfekt underdanig lite vesen med sans for slikt utsøkt håndarbeid som broderi og andre kvinne sysler. – ja forresten Naidar, har du brodert den kjolen selv? Neivel, jaja, ingen kvinne er perfekt. – uansett, hvor var jeg?” og slik fortsatte det lenger enn Vladra fant nødvendig. Hans forsøk på å plutselig være voksen, seriøs og ansvarlig, stod så langt fra den oppførselen han hadde hatt i Cairhien at det var nesten skummelt. Guttungen Selke kunne hun ha hatt glede av å se igjen, mens denne mannen her, var henne totalt ukjent.

Dag 118 Morgen.

Morgensolen sev inn gjennom sprekkene i gardinene da Vladra åpnet øynene. Gardiner hun ikke kunne huske å ha sett før. Gårsdagens hendeleser begynte å demre for henne, og hun hadde lyst til å hyle høyt.

Selke hadde forlangt å vite hvor hun bodde, for så å fnyse høyt, og insistere på at hun måtte komme og bo hos ham i familiens residens her i hovedstaden. Hun hadde spilt forferdet, og sagt klart ifra at hun ikke kunne finne på noe slikt uten anstand. Der og da så han ut til å glemme hennes opptreden i Cairhien, og ikke minst at hun hadde reist land og strand rundt med Tharj, og han forsikret henne om at han hadde mange tjenere som kunne forsikre seg om at ingenting usømmelig foregikk. Og de ville sove i hver sin del av huset. Da var hun gått tom for motargumenter, og siden faren for en avsløring fra hans side fremdeles var over henne, hadde hun måtte gå med på å forlate De Tusen Bjellers Forsvarer samme kveld, og flytte inn hos ham. For kort tid, minte hun seg selv på, Selke skulle reise sørover til familiens gods igjen om kort tid.

En tjener kom, og så til at alt stod bra til med henne. Han behandlet henne allerede som om hun skulle være fruen i huset. Det minsket ikke akkurat lysten hennes til å skrike.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Dag 100, Tharj

Tharj dro svetta av panna med håndbaken og skygga øynene med ei hånd. Sola stekte over dem, og det var fuktig. Han speida utover det øde landskapet foran dem, men det eneste han kunne se var Pestland.

Det var fem dager siden de dro fra Kains hule. Alt i alt syntes Tharj det var en skuffende tur. De hadde funnet noen våpen, som Tharj ikke hadde interesse av, ettersom han aldri ville bytte ut sin bestefars sverd, som han hadde båret på ryggen siden han var femten. De hadde funnet noen bøker, som tydeligvis var det helt store for Aisa, men som Tharj selv knapt kunne bry seg mindre om. De hadde funnet gull og noen smykker, og Tharj hadde aldri brydd seg om noen av tingene, så lenge han hadde penger til å overleve. Og de hadde funnet noe rask som Aisa påsto var ter’angrealer samt et par angrealer, som hun og Kandora pussig nok hadde delt mellom seg. Alt i alt syntes Tharj det var altfor lite å risikere så mange menneskeliv for. For ikke å snakke om... Han avbrøt sin egen tankerekke.

Men én god ting hadde i alle fall kommet ut av denne turen: Aisa oppførte seg bedre mot Kandora, og de to kvinnene hadde slutta å... vel, Tharj ante ikke hva han hadde syntes de minte ham om tidligere; han forsto seg ikke på kvinner, og var derfor bare glad for at de hadde holdt opp med tullet sitt nå.

Akka og Paitr holdt imidlertid fortsatt på med den ungdommelige rivaliseringa si. Tharj syntes ikke mye om det, men siden han hadde vært i samme situasjon en gang før, kunne han forstå dem. Forståelse var imidlertid ikke det samme som aksept, og han slo hardt ned på det når tullet deres forstyrra ham eller dem fra noe som fjernt kunne ligne på plikt.

Men akkurat nå var alle helt skjerpa. Han hadde gitt dem beskjed om at dersom de snakka uten at det var absolutt nødvendig, så ville han forlate dem, og de hadde, utrolig nok, trodd ham.

Like etter at de starta samme morgen hadde han lagt merke til noen mistenkelige spor som førte nordover. Han var ikke sikker på hva det var, men han var sikker på at de ikke var eldre enn en halv dag, noe som betydde at hva det nå var som hadde laget sporene og følget hadde vært veldig nære hverandre forrige dag. Da han fant liknende spor, også nordgående, utover dagen, hadde han satt gruppa i høyeste beredskap. Han selv red i front, tredve favner foran Kandora og Aisa. Akka og Paitr red på hver sin flanke, femten favner til hver side for damene, og litt bak dem, med ordre om å kaste hyppige blikk bakover, i tilfelle noe fulgte etter dem. De beveget seg sakte gjennom Pestlandets korrumperte vegetasjon, og forsøkte å lage så lite lyd som mulig.

Naturligvis gikk det tregt. Tharj beregna at de kanskje ville klare en halv vanlig dagsmarsj i dag, dersom de var heldige. Noe han tvilte på. Men han trøsta seg med at de var omtrent halvveis ute av Pestlandet, og at de i verste fall bare ville bruke fire eller fem dager lengre til Maradon enn de hadde brukt på reisen derfra til Kain hule, hvis de måtte holde samme tempo hele veien. Dette var noe annet han tvilte på. Han regna med å holde dem i sneglefart i i høyden to dager til, og hvis de ikke så noe mer til de mulige forfølgerne før det, anså han det som trygt å sette opp farta.

Slike tanker var det han tenkte da Akka plutselig ropte ut bak ham: ”Angrep på høyre flanke!”

Dag 104, natt til 105, Tharj

Tharj grynta misfornøyd. Han hadde nesten ført det lille følget rett inn i en Trollokleir, og skyndte seg nå å signalisere til de andre at de måtte bøye av ut til siden. Heldigvis hadde han fått øye på dem i tide, og vinden sto slik at Trollokene ikke burde få ferten av dem, men de måtte legge kursen ytterligere mot vest for å få det til. Tharj grynta lavt igjen.

Det var over fire dager siden bakholdet nå. Tharj bet tennene sammen i irritasjon når han tenkte på det. Han burde ha skjønt hva som ville skje.

Da han hadde nådd frem til Akka var Paitr der allerede. Akka var nede av hesten sin, og var i ferd med å trekke våpenet sitt ut av en av de tre døde Trollokene som lå rundt ham. Tharj begynte å hogge løs på Trollokene med sverdene sine, men han syntes det var litt rart at det bare var et drøyt dusin av dem; patruljer i Pestlandet var uhyre sjeldne, og var stort sett bare å se som speidere før store Trollokangrep. Og Tharj var sikker på at noe slikt var det ikke tale om her og nå, i så fall ville han ha merka det. Pestlandet hadde en spesiell stemning før slike hendelser.

Det hadde vist seg at de nordgående sporene de hadde sett var sporene etter flere små grupper av Trolloker, som var på vei tilbake til Dhoomfjellene etter et raid inn i Saldaea. Antakeligvis hadde de vært omtrent halvannen knyttneve -- Tharj gikk ut ifra at de hadde mista den siste halve neven -- som hadde delt seg da Saldaeas lanseryttere kom etter dem. Så hadde noen av dem fått ferten av Tharjs følge, og samla flere av de andre smågruppene, som i løpet av natta hadde lagt seg i bakhold. Og like etter at det drøye dusinet angrep Akkas flanke, hadde fire eller fem dusin Trolloker angrepet dem i ryggen -- altså forfra; posisjonen Tharj hadde forlatt like før.

Heldigvis Var Aisa i stand til å slå det første angrepet deres tilbake, mens mennene tok seg av de som hadde angrepet Akka. Deretter hadde hun skapt en lang vegg av flammer mellom dem og Trollokene, og de hadde tatt beina på nakken.

Siden da hadde de reist enda saktere, og vært enda mer forsiktig. Det var ikke lenger snakk om noe bål eller varm mat. Det var i det hele tatt lite, eller intet, snakk.

Dag 117, ettermiddag, Tharj

Endelig!

Tharj kjente tårene presse seg på da han fikk øye på en sunn grønnfarge en fjerding lenger framme. Han lå oppe på en bakketopp og speida, mens resten av følget ventet i skjul nedenfor. De hadde vært nødt til å holde en nesten rett vestlig kurs, og Tharj var i sine mørkeste øyeblikk redd for at de ville ende opp i Tarwins Kløft til slutt. Men nå var de altså nesten ute av det tifold forbannede Pestladet. Nå gjensto bare å finne ut hvor de var, noe som neppe ville være enkelt, i og med at det ikke bodde mange bønder de nærmeste fire fjerdingene ved Pestlandet. Men kanskje de ville være heldige å støte på et bemannet fort, eller en patrulje. Tharj syntes de fortjente å være litt heldige nå, etter over tre uker med uhell.

Dag 118, morgen, Tharj

De hadde ridd ut av Pestlandet forrige kveld, og hadde ikke stoppa før de var nesten to fjerdinger unna, da de hadde funnet et lunt og trygt sted å slå leir. De hadde likevel kjørt doble vakter, med bytter annenhver time, så det hadde ikke blitt mye søvn den natten. Ikke varm mat eller ild heller. Ikke at de hadde så mye mat igjen, men likevel.

Nå var de på vei igjen, og de gledet seg over å kunne ri mer samlet enn de hadde gjort på lenge. Til og med han selv lo av og til av vitsene de to ungguttene fortalte, selv om han av og til tok seg inn og kjefta på dem fordi de ikke holdt nok utkikk bakover. Han selv hadde nok med å speide forut, men likevel var det overraskende nok Kandora som først fikk øye på lansespissene som glimtet i det fjerne. Da Tharj spurte henne om hun var sikker, hadde et trist uttrykk rykket over ansiktet hennes, før hun svarte:

”Ja. Jeg vet hvordan lansespisser som glitrer i horisonten ser ut.” Men hun ville ikke fortelle hvorfor.

Soldatene var overraska over å se dem, og Tharj mistenkte at bare Aisas nærvær fikk dem fra å arrestere følget for å være Mørkefrender. De kunne fortelle at de var omtrent en dagsmarsj øst for Chachin, og at det var et minst ni dagers ritt til Shol Arbela.

Hjertet sank i Tharjs bryst. Ikke bare ville den raskeste veien mellom Chachin og Shol Arbela ta dem nærmere Mosimanfamiliens gamle land enn han hadde vært på tjue år, men de kunne også se langt etter å rekke avtalen med Vladra, som ventet dem om bare sju dager.

Men ved Lyset, det var godt å være i live!
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Sauegjeteren
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 2715
Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
Contact:

Post by Sauegjeteren »

Dag 119, morgen.
Sola skinte midt i ansiktet på Akka og han fikk tilslutt åpnet øynene mot den og blunket vekk ett par tårer. Han så seg forvirret rund og oppdaget at de lå i samme leiren som en hel haug med soldater, alle med kappe rundt seg og spyd og sverd rett ved siden av. Han så videre utover i den lille leiren og så vaktposter som var plassert ganske anonymt i terrenget, men samtidig så langt. Han sto opp og pakket sammen teppene sine før han gikk for å holde en av dem med selskap. På turen bort dit oppdaget han at dette ikke var hans gamle tropp fra den tida han hadde fartet rundt i Grenselandene, men en annen tropp. Han gikk forbi Tharj som lå og vred på seg, våknet halvt og så at det bare var Akka som gikk forbi, før han igjen sovnet igjen og mumlet noe med ører.

“Hva har skjedd med ham, siden han er så skamfert?” lurte vaktposten på da Akka hadde presentert seg. Han var kraftig og litt kortere enn de fleste i leiren. “Å, han har vel rotet seg bort i noe tull,” prøvde Akka å feie ham av med, men den kraftige mannen ga seg ikke. “Det er nok nokså ferskt dette der, og jeg skjønte det på dere i går at dere har reist sammen lenge. Og hvorfor er ærede fyrst Mosiman så skadd, mens en liten jypling med knukket hakke ikke ser ut til å være skadd i det hele tatt?” spurte og grov han videre. Akka kikket surt bort på hakkeskaftet som endelig hadde kommet til nytte igjen -- som bålved. Selve hakka hadde han byttet bort til leirens smed, mot å få igjen ei klubbe med noen skumle pigger. “Fyrsten var ute i ett privat ærend, og jeg er ingen spyttslikker som trenger å følge med noen konstant. Fyrsten klarte seg for øvrig bra üten min hjelp. Ser det kanskje ut som om han trenger min hjelp?” Vakten mumlet en ed før han konsentrerte seg om horisonten igjen. Akka æret vakten inni seg for å ha troen på Tharj, og så utover selv også. Ikke så altfor langt unna så han det forbannede og Lysforlatte Pestlandet skinne av død, og ikke langt nedenfor var det dødt løv fra de trærne han husket så godt fra noen år tilbake. Det luktet kaldt og metallisk i lufta, og skyene samlet seg på himmelen, mørke og kjempetunge over Pestlandet, og som om Skaperen hadde skåret en kniv over himmelen, lette og grå skyer over det av Kandor han kunne se. Mens det så ut som om det kunne bli torden når som helst i Pestlandet lå det heller an til å begynne å snø i Kandor.

Akka undertrykte ett smil og dagdrømte tilbake til den tida han var i området. Vakten nøs og skremte Akka tilbake til det virkelige liv. Han tenkte med seg selv -- sikkert for hundrede gang -- at han måtte være oppmerksom og stirret besluttsomt utover. Så lo vakten rått og lurte på om Akka hadde tenkt å stirre sund skogen så de ikke trengte å hugge den. “Jeg heter Kraig forresten,” sa han og unnskyldte seg. Akka gryntet og gikk for å finne langbua si. Ikke lenge etter var han tilbake til den undersetsige Kraig og stirret utover på nytt, nå med langbua parat. Kraig var tydeligvis i et ertent humør. “Hva trenger du to klubber til? Ei til å slå i hjel folk og ei til å slå i hjel vilt? Hvis du vil ha ei tredje klubbe burde du kanskje ha ei med tråder over hele seg? Isteden for bare den ene du har?” “Ti still Kraig, hvis ikke henter jeg kanskje noen til å kvesse sverdet ditt. Eller pusse av rustningen litt rust. Det beste ville kanskje være om noen tvang deg til å ta vare på sakene dine selv?” Kraig stirret bistert ned i bakken og mumlet ett eller annet om uvettig ungdom.

Dag 119, kveld
Etter å ha stått tidlig opp var Akka bra trøtt om kvelden. Og at de hadde ridd hardt hele dagen etter å ha forlatt patruljen hadde heller ikke hjulpet på. Snøen hadde omsider nådd dem igjen. De var midtveis imellom to landsbyer og Tharj regnet med de var i neste landsby innen en halvtime. Aisa ville beregne litt lenger tid. Etter ei stund så Paitr landsbyen, og han red mot byen alt det remmer og tøy kunne holde. Akka fulgte snart etter og etter ei stund lå de side om side. Begge la seg flatt ned på ryggene til hestene og så like mye på hverandre som veien. Da de endelig så husene i byen klart sakket de farten på hestene og gliste til hverandre før de kikket andre retninger igjen. Rett før de kom til selve husene stoppet de hestene og hoppet av for å vente. Kandora var ikke langt etter og gliste opprømt over farta på slutten av dagen. Akka tok fram ei børste og begynte å børste hesten og så til at hun var velstelt og velgnidd før han ga børsten til Paitr.

Da Kandora var klar til å overta kom de to gamlingene og de leide hestene inn i landsbyens stivfrosne gjørmegater. De gikk til ett vertshus kalt Juvelenes Hus, gikk inn og så at det var slett ikke gull som glitret. Det var ett møkkete og uflidd vertshus, men det var det eneste i området, så det fikk klare seg. Den fete verten trippet da han skjønte hva slags folk det var som kom, og forsikret Aisa og Tharj om at de skulle få de beste rommene han hadde, han hadde ikke hatt så fint besøk på lang, lang tid, han hadde faktisk ikke hatt så mye besøk i det hele tatt, det var en dårlig periode, men han skulle nok klare seg, han hadde jo bestandig gjort det før, han beklaget seg over at det ikke så riktig så bra ut som det burde, jentene som arbeidet for ham var ikke så gode som de man kunne få i gamle dager, nei nei, da var det bedre, han gjentok for en ære det var å få huse disse to personene og forsikret dem om at de skulle få prima oppvartning, han opplyste om at i kveld var det grillet svin på menyen og bedre svin skulle de nok aldri smake. Han bukket og skrapet i ett sett. Etter ei stund brøt Paitr igjennom og ba ham bare finne mat til dem, så skulle de selv sette hestene på stallen, siden han tydeligvis ikke hadde stalldrenger. Tharj gryntet at han var enig, og kvinnene gikk ut for å finne saltasker, mens karene tok av hestene seletøyet og lignende, og bar så opp den kista de hadde tatt med seg opp på rommet til Tharj. Aisa og Kandora hadde innordnet seg på ett annet rom og Akka måtte dele rom med Paitr igjen. Heldigvis var det ei seng ved hver vegg, og ett vindu mot øst.

Senere den kvelden, da de endelig hadde spist og var gode og mette, satt de i spisestua og diskuterte hva de skulle gjøre videre. Aisa og resten av folket virket riktig sosiale der de satt, men Akka bare gikk og la seg.

Dag 123, midt på dagen
Etter å ha reist var Tharj blitt mer og mer fjern, og sett mer og mer mot nord. Da de red gjennom en landsby, sakte for å hvile hestene og se seg litt omkring red de først forbi ett vertshus. Ikke lenge etter reiste de forbi enda ett, som het “Grenselandenes Sanne Beskytter”. Akka stusset litt på navnet, og så så på skiltet. Der var det bilde av en brunkledd mann som holdt noen trolloker unna en by. Det lå mange døde kropper rundt dem. Akka spurte Aisa om hun viste hva som var meningen med navnet. Hun svarte bare at hun ikke viste, kanskje det var en vits eller god historie bak. Da Tharj red forbi satte han sporene i hesten og red det han kunne ut av byen. De andre red etter og først halvannen fjerding ute av byen slakket han på farten igjen. Da Kandora spurte hva det var snøftet han bare og ville ikke svare. De red resten av dagen i stillhet.

Dag 126
Da de våknet denne morgenen spiste de bare, og red videre. Akka og Tharj -- som hadde begynt å snakke igjen for ett par dager siden -- snakket om hvor godt det skulle bli å møte igjen Naidar, og begge ble stille etterpå. De kom også fram til at de hadde ridd fortere enn patruljen til Kraig hadde spådd, og kom sannsynligvis fram i løpet av morgendagen til Shol Arbela. Resten av dagen klarte ikke Akka tenke på annet enn Naidar.

Dag 127, midt på dagen
Akka red med ett forventningsfult glis inn i Shol Arabela. Han kikket seg rundt etter Naidar, som om hun kunne dukke opp rundt neste hushjørne. Ett par ganger syns han at han så noe som kunne ligne på henne, men ble skuffet hver gang han fikk kikket nærmere på den. Ett par ganger snudde han og Paitr seg om kapp etter ett pent ansikt i mengden, og etterpå overså begge hverandre totalt. Tharj ledet an til ett vertshus han tydeligvis kjente til og de gikk inn.

De gikk rolig inn. Verten ble litt overasket ved synet av Tharj, men tok seg fort i det igjen og åpnet kjapt opp ei dør inn til ett privat værelse. Alle fire gikk inn og verten lukket døra og smatt inn selv også. Uten ett ord. Da han endelig tok til å snakke var det med en inntrengende stemme. "Hva i alle dager gjør du på disse kanter fyrst Mosiman? Og er du ikke redd for å bli oppdaget og -- ja, for å bruke ett vulgært utrykk -- bli sendt på hodet ut igjen? Lys! Du må da ikke vise deg her igjen allerede. Mange er fortsatt sinte på deg. Noen hedrer deg, men det er mest unggutter," han så på Paitr og Akka "som vil ha en som virkelig tør. Jeg ber deg fyrst Tharj, reis igjen." Tharj så på ham med ett bittert smil og sa så: "Jeg er Hornjeger nå. Og jeg har vært flere steder etter Hornet som du, gamle Torikan, ikke kunne tenke deg å reise i dine verste drømmer. Jeg har reist med dette følget en stund nå, men har mistet en av mitt følge som skulle være her nå. Har du hørt om noen utlending som har kommet hit i det siste? Eller noe nytt som har skjedd? Noe jeg burde vite om?" Han sa det siste i ei skarp tone da Torikan vridde på seg.

"Vel," kom det omsider fra den smånervøse verten "fyrstehuset Nohai har fått en ny hersker. Selke. Jeg vet ikke om du husker ham. Siden han kom igjen har han i allefall spredt noen rykter som ikke lover særlig bra hvertfall. Han har vistnok møtt deg ett sted i Sørlandene. Ikke bra steder det der. Og han har vistnok fått seg en elsker." Tharj så frustrert ut og Torikan fortsatte. "Ei tarabonsk jente. Jeg vet ikke hvor mye som er i det jeg. Det er slik de sier på gata hvertfall. Ikke se så morsk ut fyrste. Jeg sier bare det folket sier."

"Akka, Aisa, vi må videre. Takk for informasjonen Torikan. Vi kommer kanskje igjen senere i kveld. " Vel ute igjen så Tharj smått herjet ut, og det ble ikke bedre av ørene hans. "Vladra er hos Selke, den griske grisen, den sleipe slangen, den..." Aisa avbrøt ham og foreslo stille at Tharj og Akka skulle reise etter henne, så kunne Kandora, hun selv og Paitr pakke ut og slå seg til ro.

Ei stund senere hadde Akka og Tharj ridd ut av byen ett lite stykke mot gården Nohai rett utenfor byen. I total stillhet. Tharj så dels grublende ut, dels mumlende og dels sur ut. Like før de passerte en stor smijernsport stoppet Tharj Akka og sa innstendig til ham: "Du er livvakt. Vær det nå. Stå stille til du får beskjed om noe annet, ikke gjør noe med mindre du får beskjed om det. La meg ta meg av snakkinga, og ikke løs den tingen før det trengs." Han kikket ned mot klubba og smilte. "Det går nok bra, vi skal få henne tilbake når det skal være. De red inn gjennom den åpne porten.

Inne på tunet lå en stallgutt og slang i høyet, men reiste seg fort da han så at de fikk besøk. "Skal jeg ta hestene deres fyrste? Hvem skal jeg melde fyrste?" Han konsentrerte seg kun om Tharj, men tok hoppa til Akka også mens han fikk beskjed om å melde "Grenselandenes Sanne Beskytter". Stalldrengen stusset litt på dette, men satte hestene på bås og gikk inn. Ei lita stund etterpå kom han ut igjen og sa at fyrst Selke ventet på dem. Så tok han hånd om hestene.

De gikk inn. Etter ei lita stund kom en gammel inntørket mann med ører stående rett ut av hodet og viste dem til værelset der fyrsten var. "Nei, vis oss heller til den unge damen," sa Akka og ble belønnet med ett forvirret nikk fra tjeneren, ett litt blidt og irritert smil fra Tharj. De gikk ned en gang og tjeneren åpnet ei dør til ett værelse og viste dem inn. "Unge frøken Naidars værelse fyrste."

De gikk inn. Og en virvelvind av armer var over Tharj før han rakk å tenke noe mer. Armene virvlet rundt overalt og slo ham. Av og til gikk hun opp på tå og ga ham en god klem før hun fortsatte. Og slik fortsatte det lenge. Da Akka endelig fikk summet seg tok han tak i noe som kunne ligne på konturene av en arm, og fikk tak i en annen beslektet kroppsdel. Han tok tak i henne og dro henne unna, såpass langt at hun ikke nådde borttil noe med føttene. Tharj smilte beskjemmet og sa stille "jeg fortjente sikkert det". Naidar kjempet hardt imot grepet til Akka og klarte nesten å slippe unna før han tok henne igjen. "La henne slippe til, Akka. Og ta med deg døra."

Han slapp henne og forsikret seg om at hun sto på samme stedet ei stund før han listet seg ut av døre. Der satte han seg i gangen med føttene strekt utover hele. Tjeneren kom forbi, gikk traneaktig over føttene hans og smilte tørt. Akka satt der ei lang stund og hørte bare at Naidar og Tharj snakket rolig, men opprørt sammen. Ei lang stund gikk, så kom begge to ut. Akka var på tur til å reise seg opp, men rakk ikke langt før hun hadde satt seg på ham. Hun fiket til ham og ga ham ett kyss på kinnet. Hun slo ham i magen og stirret alvorlig på ham. Og pen var hun. Så ga hun ham en god klem og begge to reiste seg opp. "Du hadde ingen rett til å la meg være igjen alene Akka. Bare se hva det førte til. Jeg ble tvunget til å bo her ei uke, hos en ekkel og småpervers veslevoksen guttunge. Du hadde ingen rett til bare å reise uten å si hadet mer enn du hadde." Hvert ord var akkompagnert av ett stikk i magen. Han bøyde hodet, smilte til henne og beklaget seg. Igjen og igjen. Endelig så det ut til at hun var fornøyd, og de gikk ut på gårdsplassen igjen.

Der sto Selke og ventet på dem. "Drar du nå, min due?" spurte han engstelig. Han så ut til å være lite tilfreds og skottet litt rundt seg. "Hun drar nå," sa Tharj og alle tre red inn mot byen igjen.
Last edited by Sauegjeteren on Wed Oct 25, 2006 15:44, edited 2 times in total.
mareiney
Hengiven
Hengiven
Posts: 100
Joined: Wed Mar 22, 2006 16:41
Location: Utenfor Drammen

Post by mareiney »

Dag 1

Mino sitter på skjenkestuen ” Den skravlende tekopp ” og tenker fornøyd tilbake på dagens fangst. Den damen som hun hadde nappet fra, var tydeligvis veldig rik, for hun behøvde ikke mer penger på en stund. Hun heller i seg siste dråpen med øl og skal akkurat til å gå idet hun får hun øye på en liten mann som sitter helt for seg selv i hjørnet. Som om han ikke vil tiltrekke seg oppmerksomhet. Han er svært gammel, og har et av de største skjeggene Mino har sett i sitt liv. Mino blir selvsagt straks nysgjerrig på hvem denne lille, rare, mannen er. Hun reiser seg litt ustøtt opp og går, rolig, for ikke å snuble, bort til den lille mannen. Det viser seg at han er en barde som har tenkt til å avlegge en ed. "Den store jakten på Hornet" kaller han det. Mino spør hva denne jakten går ut på. Barden blir sjokkert over at en liten søt jente på hennes alder ikke har hørt fortellingen. Han forteller den på beste bardemåte og Mino blir helt besatt av tanken på at hun kan finne hornet og vinne over skyggen. Har hun noe bedre å ta seg til kanskje? Å komme seg ut av byen var akkurat det Mino hadde drømt om, hun hadde bare ikke funnet ut hvor. Men nå visste hun det. Hun skulle til Tammuzplassen, som lå et eller annet sted i Illian. Å dra fra alle hun kjente smertet henne ikke et sekund, de fikk ta vare på seg selv. Ingenting fikk holde henne tilbake nå. Skyggen skulle dø under hennes vilje og foreldrenes død skulle bli hevnet. Mino gikk for å stjele en hest og et lite bestemt smil føk over leppene hennes idet hun red ut i natten mot Illian.

Dag 15


Mino forbannet seg selv for sikkert hundrede gang den dagen. Hun var støl og stiv i hele kroppen. Ridning var ikke hennes sterke side, faktisk, så var det flere år siden hun hadde ridd en ordentlig lang tur. Hun var usikker på om hun i det hele tatt ville finne Illian, siden hun aldri hadde vært der. Barden hadde sagt hun skulle ri mot sør i en uke, da skulle hun komme til en liten landsby som kunne orientere henne bedre enn han. Det skulle gå så bra så. Nå hadde hun ridd i kanskje 2uker. Og alt selskapet hun hadde fått var livredde pip fra harene hun jaktet på, og et par døde Trolloker som sikkert hadde ligget der i flere uker! ”Å møte en Trollok ville være bedre enn denne forbannede stillheten”.. mumlet Mino bittert for seg selv. Hun tok et godt tak i manen til hesten for å hoppe ned og finne en leirplass, idet en latter langt borte fikk henne til å bråstoppe og holde pusten.

Etter en 2minutters tid, kom hun fram til at hun bare hadde hørt feil. Det var sikkert bare en fugl, eller noe. Hun lo litt for seg selv over hvor dum hun var og hvor skremt hun hadde blitt. Nei, nå måtte hun ta seg sammen. Hun hadde bodd ved Grenselandene i 10år, og sikkert sett flere Trolloker enn noen andre av de feige vennene hennes inne i byen. Etter å ha tøylet hesten (som hadde fått navnet Aina etter hennes døde lillesøster) og drukket litt vann fra en bekk i nærheten, bestemte hun seg for å gå seg en tur. Stølheten satt ennå i kroppen, og hun var rastløs. Etter å ha gått et lite stykke hørte hun masse skrik og skrål fra leiren. Mino løp alt hun kunne tilbake med hamrende hjerte, og forbredet seg på å sloss.

Synet som møtte henne var det siste hun hadde ventet seg, fem – seks unger som så ut til å være 8år, løp skrikende og leende rundt hesten hennes, Aina. Da småungene fikk øye på henne, ble de stille, og alle samlet seg i en liten klynge. Ingen ville være foran, så de trakk seg bakover, med at den som var i front, løp bakerst. ”men, hva…?” stotret Mino. En liten jente med langt svart hår åpnet munnen og skreik så høyt hun maktet: ”PAAPPAAAAAA!!!!!!!” Mino trakk pusten dypt, og spurte med en så myndig stemme hun klarte om hva små barn gjorde her. Midt ute i ingenmannsland, uten voksen beskyttelse. Blod og aske, det var jo Trolloker rundt om i fjellene, det måtte de vel skjønne! Og da kom skrikene. Alle ungene ropte ”PAPPA” og noen begynte å gråte. Mino hørte en svak rasling bak ryggen, hun bråsnudde og sto ansikt til ansikt med 3 muskuløse voksne menn. Alle hadde trekt sverdet med en dreven bevegelse som tydet på at de var erfarne krigere. Hun tok tak i kniven som lå skult i ermet og skulle akkurat til å kaste, da den høyeste mannen snakket. ”Ikke rør deg, eller må vi dessverre bruke sverdet. Vi vil ikke at noen skal bli skadet, kommer du med oss pent og pyntelig og forteller oss hvorfor en ung dame som deg ferdes helt alene, kan vi kanskje hjelpe deg.” Mino stirret forbløffet på den barske mannen som hadde snakket. Hun stolte ikke på menn, de var bare ute etter to ting: makt og kvinner. Men han hørtes ærlig ut og hun trengte virkelig hjelp. Mino hadde ikke en anelse på hvor hun befant seg.

Tilslutt fikk hun mumlet fram et greit og la kniven sakte tilbake i ermet. Dette kunne bli interessant. Å stikke av kunne hun vel alltids gjøre, hvis det ble for farlig.


Moderator Terje sier: Fjerna dobbeltposting. I framtida kan du bare edite inn det du vil legge til, dersom den forrige posten også var din, og nevne i OOC-tråden at du har foretatt endringer. Ellers ønsker jeg deg velkommen til rollespillet vårt! :)
*jah..
Wolfbrother
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1659
Joined: Fri Sep 30, 2005 21:19
Location: Tellus

Post by Wolfbrother »

Dag 132

Livet er noe spessielt. I en peridode ser det ut til å fortsette inn i evigheten, mens i andre perioder vakler du på trygg grunn. Noen lever lenge i smerte andre kort i frydens hage. Noen frykter smerte uten grenser, men det holder dem ikke fra å møte faren som truer. Andre frykter noe langt verre. De frykter gleden som holder deg tilbake når det ikke er tid for å nøle. Farlig er det mange som er, men farligst er det bare de vakre, og gode som er.

En Myrdraal hadde drept Otelius. Det lå åtte gode menn hvor skyggene rådet. Alle brutalt drept. Slaktet. Det lå en betydelig menge med yngel rundt dem, men litt utenfor de åtte, lå fler yngel, og enda en man. Bakdelen av et mektig, men kort spyd var enda i handen til gutten. Fronten av spydet var plasert gjennom hulrommet der øyet skal være på en Myrdraal.
Otelius var død, men han han reiste seg igjenn. Hans spyd var dødt slik som han selv, men spydet ville ikke reise seg som Otelius hadde gjort. Død, og ingen så han igjenn. Ni menn hadde dratt for å bekjempe skyggen, men av de ni ble bare åtte funnet. Men ingen ville noen gang se Otelius igjenn.

Dag 140

En mann brøt opp dørene til vertshuset i den lille byen. Hans alder var ikke til å gjette. Mannen hadde sort langt hår som var rufset å uvasket. Han hadde et stort arr i annsiktet, men det lå skjult av håret. Han bar et enormt smil som ikke lot seg vaske bort. Han lo, og sa;
”det sterkeste du har, og en god del av det!” til vertsholderen. Han kikket seg rundt å så en dugelig dame å ropte ut ”hei søta, hvor mye for en natt med deg?”. En mann som satt ved henne reiste seg opp, og trakk sverd å ba den andre å holde seg unna henne. Den frekke mannen hadde da allerede glemt av henne, og drev å lo av ingen merkbar grunn. En annen mann spurte etter navnet til den frekke mannen, men fikk bare latter tilbake. De gav mannen navnet ”Galning” da det var slik han oppførte seg. Galningen reiste seg opp å sa ”se hva jeg kan gjøre!” å satt en kniv igjennom handledet til den dugelige damen.

På en kort periode myrdet Galningen de fleste som var i vertshuset, mens resten rømte. Galningen lo å gikk bort til den dugelige damen som enda satt fast ved kniven, og sa ”det var alt jeg kunne gi deg”, og tokk henne der.

Senere kom han i tankene om et horn.

Enda ikke rette program.
For once you have tasted flight you will
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
Two Socks
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 17
Joined: Sat Sep 16, 2006 22:07
Location: The wanderer

Post by Two Socks »

Dag 1

Shayol følte seg rastløs da han kom inn i Illian. Han holdt seg i skyggen men kunne ikke unngå at en og annen såg han og stirret måpende. Han begynte å klatre på takene for og vike unna disse menneskene. Uvitende bønder og slappe krigere. Illian var fult. Mennesker over alt.
Kanskje dette hadde noe med at han var rastløs. Illian var så tett pakket at man ikke kunne snu seg uten og dulte borti noen. På takket var det roligere. Bråket kom fremdeles sivende opp ifra gatene men det var i det minste ingen mennesker her.
Han nynnet stille på en kamp sang mens han sprang bortover hus takene.
Når han kom frem til plassen hvor man skulle avgi edene stoppet han og undret.
Hundrevis av mennesker stod der nede klar til å ta sin plass i historien. Tusenvis.
Hvorfor skulle han gjøre som disse. Viss han fant hornet ville ikke disse menneskene ha noe og si lengre. Viss han lot det bli en historie av det vil han kunne skape den historien. Han hoppet ned av taket og bega seg inn i Tammuzplassen og mylderet der. ”Kanskje hornet befant seg i et palass her i illian.” Tenkte han mens han skubbet seg plass fram i rekkene. Han bestemte seg for og undersøke. Men det var nok best og vente til kvelden kom. I løpte av natten brøt han seg inn i pallasset. Han var veldig stille og ble ikke lagt merke til. Men ingen horn var å se.
Annet sted og lette var nok best. Men hvor. Han tenkte på dette mens han lusket ut av byen.
Hvor skal man begi seg nå.

Dag 2
Han våknet opp ved sol oppgang et stykke unna Illian. Han hadde funnet seg et tre og klatre opp i og ved bunnen var det et hull i treet hvor han hadde gjemt tingene sine. Han var en holden man med masse penger hardt opptjent som leiemorder i Rift.
Han pakket ut og såg gjennom utstyret sitt. Alt var som det skulle.
Da var det bare og begi seg i vei. Han valgte en retning på måfå og begynte og springe.
Ikke visste han hvor hornet var men nå var han i gang og han skulle finne det. Om han så var nødt og drepe alle som sto i hans vei og litt til.
Men uten en spesiell retning fant han ut at han måtte ha noe og gjøre for og bedrive tiden med.
”Jeg kan bli leiemorder igjen” tenkte han. ”Kanskje noen av disse som skal bli drept har hornet gjemt under sengen.” Han lo litt for seg selv med denne tanken og fortsatte å springe.
”Enten finner jeg hornet eller så finner jeg en verdig motstander som kan vekke meg fra denne drømmen.”
Han lovde seg selv at viss han noensinne fant hornet ville han drepe alle mennesker, trolloker, myrdraler, alt. For så og begi seg til Den Mørkeste selv.
Viss ingen hadde klart og drepe han innen den tid ville Den Mørkeste forhåpentligvis klare det.

Dag 48
Har alltid vært for mye vann i dette landet.
Shayol savnet Trefoldlandet. Latterlig tanke. De hadde kastet han ut så fort de fant ut hva han var. Ikke noe og savne der.
Best og klare seg selv. Alltid alene. Han hadde hatt en kjæreste en gang. Trodde han.
Han husket ikke. Gammel historie nå hvertfall. Han hadde bodd så mange år i pestlandet at han husket nesten ikke noe. Trefoldlandet var langt av gårde i en annen retning. Ikke viste han hvor han var hen men han var hvertfall ikke i trefoldlandet. Shayol kom ut i en lysning og fikk plutselig øye på en by langt fremme.
- Kanskje de har jobb der. Mumlet Shayol. Han såg seg rundt. Ingen vei, ingen mennesker. Bare trer så langt øyet kunne se. Han begynte å springe mot byen.
Da han kom frem så han at det var en ruin. Bare oppsmuldra stein og spindelvev.
Han snørret raskt opp sløret og gikk raskt gjennom byen.
Ingen ting av interesse tenkte han. Plutselig såg han noe røre seg. Han sto i porten til byen og såg at det gikk trolloker mellom treerne utforbi. Han smøg seg sakte ned mot skogen. Snart kom han nær trollokene. I alle de årene i nærheten av disse beistene hadde han begynt å forstå hva disse ”ordene” betydde.
- Hva skal vi her? Spurte den ene trollokene ut i luften.
- De sier vel ikke noe mer til meg en de gjør til deg. Gryntet den andre som svar.
Shayol såg at det var fire trolloker ute på patrulje.
- Jeg er sulten. Utbryter plutselig en av dem. Shayol fikk ikke med seg hvilken for plutselig snudde alle fire seg. De luktet høyt ut i luften.
- Hva er den lukten? Sa en av dem.
- Kjøtt er det hvertfall. Snerret en annen.
Shayol innså at med disse trollokene var det ingenting annet og gjøre en og drepe dem. Ikke kunne de være til hjelp og viss han lot de være vil de lukte seg etter han i flere dager.
Trolloker var sta dyr når de først bestemte seg for noe. Så sant man ikke satte frykten i dem med engang.
Shayol smilte og trakk frem et spydd.
- Et kyss til deg øyebrenner. Kanskje vi møttes i den neste drømmen.
Hvisket han med et glis om munnen. Han var i godt humør.
Han var alltid det når han fikk drepe noen.
Han sprang frem og stakk ned de to første trollokene før de skjønte hva som hadde skjedd. Han hadde vært nær nok til å ta på dem helle tiden men de dumme skapningene hadde ikke klart og bli oppmerksom på han.
Den tredje trolloken kom springende hylende mot ham og Shayol hoppet pent til siden og snittet opp bena hans. Den fjerde trolloken såg med fryktsomme blikk på ham. Shayol smilte og reiste seg. Trolloken tok mot til seg og begynte å nærme seg sakte. Shayol sto helt i ro og ventet på at trolloken kom nærme nok. Det var en relativt ung trollok såg han. Den var ikke så stor og virket litt puslete liksom. Shayol ventet tålmodig til trolloken var noen få meter unna for så og kaste spydet tvers gjennom ham. Trolloken falt om og ble liggende helt stille.
Bak ham var det fremdeles aktivitet med den trolloken som han hadde skjært opp.
Han plukket ham opp og satte et spyd i siden på ham og satte spydet fast i et tre.
- Hva skulle dere her? Spurte Shayol rolig den snerrende og blødende Trolloken.
Trolloken såg opp på han og spyttet ut noen gutturale eder.
- Hvor er her? Spurte Shayol.
- Vi er ved Shadar Logoth kryp. Sa Trolloken med blod i munnen.
Shayol vred om spydet. Trolloken gryntet og skar en grimase men skrek ikke. Shayol gliste.
- Hva skulle dere her? Spurte han igjen.
Plutselig gliste trolloken og såg bak han.
Shayol snudde seg og såg en myrdral stå og se ned på en av de døde trollokene. Han trakk fort belte kniven og snittet over strupen på den trolloken som fremdeles levde. Han kastet kniven for full kraft mot myrdralen, trakk ut spydet og hentet et nytt ifra koggeret. Myrdralen bøyde seg fort unna kniven og trakk sverdet men han snirklet seg mot Shayol. Alt i en glidende bevegelse. - Jeg har drept dine like før myrdral og jeg kan drepe deg og. Snerret Shayol gjennom tennene.
Han hørte noe luske seg opp bak han og han hoppet raskt til siden uten og se seg for. Det som var bak han hadde vært en trollok men det han hadde hoppet på fikk han ikke sett. Plutselig var alt svart.

Dag 49
Han var våken. Smerte langt ut over det utrolige men han levde. Han vridde på seg og fant ut at han hang i en stokk over noe som skulle bli et bål.
Shayol såg seg rundt. Skuffende. Bare en vakt, Shayol tvang hendene lengre bak på ryggen og fikk løs en kniv han hadde gjemt godt inne i beltet. Kappet seg fort løs og drepte trolloken.
Han forsto ikke hvorfor han ikke var spist enda. Han hadde da sett hva trollokene med sine bunnløse mager har gjort med andre mennesker som de hadde fanget. De hadde ikke levd lenge. Hvertfall ikke en hel dag etter at de ble tatt til fange. Men her satt han altså i live en dag etter at han ble fanget, mørbanket og forslått. Han ble ikke lenge. Fisket opp det som var av nytte i trollok leiren og snek seg ut. Ikke det at det var noen og se i helle leiren men han følte seg ikke helt komfortabel. Det kjentes ut som han hadde øyner som glodde på han. Han snurret rundt men det var ingen og se. Etter å ha gått noen meter fant han plutselig en liten hær med døde trolloker. Alle med strupen revet over og andre tannmerker.
”ulver” tenkte Shayol. Det låg noen få ulve kropper rundt om men de pustet fremdeles. Om enn svakt.
Han gikk bort og såg på ene ulven. Den han hadde valgt var den største av de som låg strødd men også den som pustet svakest. Ulven og Shayol såg på hverandre.
Ulven visste tenner og prøvde og virke truendes der han låg, svak og skadd.
På en innskytelse lagde Shayol en provisorisk båre og bar ulven vekk til elven. Han la han ned og gikk for å jakte på noe mat. Etter en stund kom han tilbake med noen harer.
Ulven stirret opp på han med bestemte øyne. Shayol stirret hardt tilbake.
Tilslutt la han noen harer foran ulven og tok med noen litt vekk fra han hvor han begynte og gjøre opp bål. Solen tok sin ferd over himmelen og Shayol og ulven flyttet ikke stort på seg.
Tilslutt ble det kveld.
- Sov godt og våkn opp igjen, kriger. Sa Shayol og gikk og la seg.

Dag 54
Shayol snuste ut i luften. Han og ulven låg helt i ro og jaktet på en hare som var på vei opp ifra hullet sitt.
Ikke kunne han forstå hvordan ulven hadde overlevd. Han hadde pustet så svakt og mistet så mye blod når han fant han. I begynnelsen skulle han bare flytte ulven bort til elven for og dø. Men når han såg denne ulven inne i øynene så såg han forståelse. Ulven såg ikke ned på han og overraskende nok fant Shayol ut at han såg ikke ned på ulven heller. De var gjevnbyrdige.
Ulven flyttet på seg. Shayol stirret stygt på han men plutselig skøyt ulven fram.
Shayol bannet. Hvordan skulle de fange noen hare viss han skremte alt som var av liv i denne skogen.
Ulven forsvant ut i buskaset. Shayol himlet med øynene og lurte på hva han hadde sett der fremme. Gikk i retning der ulven hadde forsvunnet. Det var nye hare spor rett ved siden av der ulven hadde gått løpsk. Shayol stoppet undrende. Litt etter kom ulven tilbake med 2 harer i munnen.
Shayol kunne ikke annet en og smile men plutselig begynte ulven og knurre. Shayol reagerte med en gang og snurret rundt med et spyd i hånden sløret oppe og klar til angrep. En jente kom fram fra buskene nølende.
- Hvem er du? Spurte hun.
Shayol snøftet. Ulven kom glidende inn på siden av han og snuste nysgjerrig ut i luften.
- Navn er ikke viktig. Hva gjør du her jente?
Jenta såg tvilendes ut. Hun kunne vært 20-25 år, lyst hår og blå kjole. Hun hadde klart og snikke seg overraskende bra innpå han til og ha på seg en så stor kjole. Men Shayol hadde egentlig ikke vært oppmerksom.
- Emh… altså. Jeg rømmer. Stotret hun fram.
- Fra hvem?
- Røvere. Svarte hun raskt. Shayol nikket og snudde seg.
- Vent! Du må hjelpe meg. Nærmest skrekk hun.
- Det er ikke røvere som er etter deg. Sa Shayol.
- Nei vel så er det ikke det men kan du hjelpe meg?
- Hvem er det som jager deg da? Spurte han igjen.
- Mørkefrender. Svarte hun. Hun drog litt på ordet. Som om hun ikke likte å innrømme det.
- Hvorfor gjør de det? Smilte han. Viss det var mørkefrender i nærheten kunne han lett få seg jobb.
- Det er en virkelig lang historie og de er rett bak meg… Hun såg han rett inn i øynene og såg at han skulle ha svar på sine spørsmål.
- Jeg blandet meg inn med noen mørkefrender for og få de avslørt. Nå er de sinte siden mange av dem har blitt drept og jakter på meg. Jeg var i en liten landsby ikke langt her ifra hvor jeg trodde de ikke ville finne meg men…
- Hva får jeg for å drepe dem? Spurte Shayol kort når hun var ferdig og snakke.
- Hva? Jenta var visst ikke helt med.
Shayol såg irritert på henne. Han var tålmodig nok syntes han selv men av og til var folk såpass dumme. Spesielt disse våtlandsfolkene.
- Min far kan kanskje tilby deg arbeid. Sa hun tvilende.
- Som hva da?
- Leiemorder kanskje. Det er alltid noen mørkefrender vi vil ha ute av veien.
Shayol tenkte seg om. Det gjorde ikke han noe og jobbe for den lyse siden.
Men til gjengjeld så var det som oftest flest jobber og ta seg av på mørkesiden.
Plutselig var det ikke mer og tenke over. 4 store menn kom ut av buskene der jenta hadde kommet ut først og slo etter alt som rørte seg. Jenta hoppa unna og Shayol dukket. Ulven snerret når den såg at Shayol ble slått etter. Han slapp ned harene og hoppet i strupen på den som hadde slått etter han. Shayol rullet rundt på bakken, hoppet opp og sparket en mann i ansiktet. Mens han først var oppe i luften snurret han rundt og satte spydet i halsen på en annen.
Den siste mannen sto og så på blodbadet. Ulven forsynte seg av halsen til den første fremdeles og den andre hadde fått sparket inn nesen så hardt at han flyttet ikke på seg. Samt den tredje som Shayol var opptatt med å dra spydet ut av.
- Hva har du og tilby som gjør at jeg ikke dreper deg? Spurte Shayol.
- Hva? Mannen skjønte tydeligvis ikke han heller.
- Hva kan du tilby som gjør at jeg dreper jenta isteden for og drepe deg? Spurte Shayol igjen.
- G,g,gull. Jeg har masse gull. Bare ikke drep meg og jeg vil hente det med en gang. Mannen sto med forskremte øyne og svetten rant fra han.
- Jeg har gull. Sier Shayol irritert.
Plutselig hoppet ulven fram og angrep den fjerde mannen og. Han skrek en gang også falt han død om.
Shayol stirret stygt på ulven. Han var ikke ferdig med å spørre hva mannen kunne tilby. Jaja. Nå var det for sent.
Han trakk ned sløret mens jenta kom krypende ut av buskene hun hadde gjemt seg bak.
- Vil du ha jobb? Spurte hun med et stort smil om munnen.
- Bare og kom her så skal jeg gi deg jobb.
Shayol fulgte stille etter.
De kom til en liten landsby etter noen minutter.
Ulven knurret litt og såg på Shayol.
Shayol såg tilbake på han og etter en liten stund nikket de.
Ulven snudde seg og gikk tilbake inn i skogen.
Shayol ble med ned i landsbyen og bort til et vertshus.
Det var en stygg liten mann ved bordet jenta fulgte han til.
- Far. Sa hun.
- Dette er… Hun snudde seg mot Shayol og såg undrende på han.
- Hva heter du? Spurte hun smilende.
- Navn er ikke…
- Viktig. Avsluttet hun for han.
- Men viss du skal ha jobb må vi ha noe og kalle deg. Hun sto der og smilte opp til han.
- Shayol. Sa han etter en stund.
- Shayol… nei nei. Kan ikke kalle deg det. Hmmm… Hun tenkte seg om.
- Arrfjes. Gliser den stygge mannen ved bordet.
Datteren såg stygt ned på han.
- I hvert fall redet han livet mitt og han leter etter arbeid. Sa hun spydig mot faren.
Faren såg på henne.
- Har de funnet deg? Spurte han.
- Fire menn fulgte etter meg når jeg var ute og handlet. Jeg sprang ut i skogen og møtte på… Han. Han tok på seg oppdraget og drepte alle fire. Svarte hun. Hun fortsatte å se opp på Shayol.
- Viss de har funnet deg er det ingenting og gjøre. Enten må vi stikke av eller så må vi dra tilbake til Hvitebro og ta opp kampen. Vel jeg liker ikke og rømme. Sa faren tenksomt til seg selv.
- Du er ansatt arrfjes. Første oppdrag er og følge oss tilbake til Hvitebro. Men du trenger vel noen som kan hjelpe deg. Vi trenger flere enn en livvakt.
- Jeg jobber alene. Sa Shayol.
Faren såg skeptisk på ham.
- Trym er navnet mitt. Datteren min der hetter Lill. Vi er handelsfolk med store problemer med mørkefrender. Viss du tar på deg slike oppdrag har vi mange og få has på og masse oppdrag til deg. Men er du sikker på at du ikke trenger flere folk? Sa han rolig.
- Jeg har hjelp i skogen. Kun meg og han er alt du trenger. Sa Shayol.
- Når drar vi?
- Hehe. Ja vel arrfjes. Vi drar så fort jeg og Lill har fått pakket.
Noen timer senere var de på veien. Shayol hadde fått mange blikk i landsbyen og følte at det var på tide og komme seg ut så fort som mulig.
Shayol likte ikke byer. Han sov helst ute i naturen.
Etter noen timer med vandring kom Ulven ut på veien foran dem og ventet.
Hesten som drog vognen Trym og Lill satt på vrinsket og rullet med øynene. Trym ropte og hoiet.
- Ta det med ro far. Dette er vennen til ham. Sa Lill.
- Jeg kan virkelig ikke kalle deg ”han” hele tiden. Sa hun tankefullt til Shayol.
Shayol gikk fram til ulven og såg ned på han. Ulven stirret tilbake og lusket tilslutt tilbake til skogen.
- Har han dratt? spurte Trym bekymret.
- Nei. Han er i skogen rundt oss og ser hvilke farer som lurer.
- Hmf. En Aiel som livvakt. Og i tillegg har aielen en ulv som venn. Jeg må være gal. Du skylder meg mye for dette Lill.
Lill smilte stort til sin far og deretter flyttet hun blikket ned på Shayol.
- Skal vi gå bror?
Shayol frøs fast. Han stirret opp på Lill sine store grønne øyne.
Han nikket og følget bega seg i vei.

Dag 55
De kom frem i grålysningen av morgensolen.
Ulven kom frem igjen når de nærmet seg byen. Den bare stod der og så på Shayol for så og snu og gå inn i skogen igjen.
- Hva heter den? Sa Lill.
Shayol såg opp på henne på vognen.
- Navn er ikke viktig. Var alt han sa. Så såg han frem igjen. Men han visste at han hadde blikket hennes festet i seg.
Inne i Hvitebro var det mild aktivitet. Noen få hadde klart og komme seg ut av teppene. Han såg noen hornjegere som salte på hesten sin for å dra.
Han gikk bort til dem.
- Hvor er hornet?
Hornjegerne stirret forbløffet på han.
- Det er det ingen som vet sikkert. Vi er på vei til Saldea for å se der.
Det var 5 hornjegere. Shayol syntes dette var litt rart at så mange hornjegere reiste sammen men tenkte ikke noe særlig på det.
- Hva er det i Saldea? Spurte han.
- Trolloker. Svarte den ene lurt.
”Idiotiske våtlendere” tenkte Shayol og gikk tilbake til Lill og Trym.
Trym såg stygt på ham.
- Hva skulle du med dem arrfjes? Spurte han strengt.
Shayol såg stygt tilbake. Han hadde en ild i øynene som skremte Trym.
- Vi har ikke bruk for dine tjenester lengre. Du ska få din lønn men etter dette har jeg ikke lyst og se mer til deg. Trym begynte å fikle med pengepungen. Han virket nervøs.
Shayol stod helt i ro og tenkte ”her har jeg drept noen som kan gi meg jobb også har jeg skremt vekk noen andre. Jeg er ikke kjent i Hvitebro og kunder kan bli vanskelig og anskaffe”
- Vent. Sa han.
- Du har fremdeles mennesker etter deg. Jeg kan få disse personer til og gi opp.
Trym såg skeptisk på ham. Plutselig smilte han.
- Du skal ha et navn først eller hva, arrfjes? Vel jeg kan ordne meg selv. Vi trenger ikke din assistanse.
Shayol ble sint. Han trengte ikke denne idioten sine penger. Han gikk.
Men hvor skulle man begynne å lete etter Hornet.
Lill kom plutselig opp på siden av ham.
- Bror. Jeg er lei meg for dette. Her har du pengene vi skylder deg. Pluss litt for at du reddet meg.
- Hvorfor kaller du meg det? Spurte Shayol.
Hun stoppet opp og såg han inn i øynene.
- Bror? Shayol er slikt et deprimerende navn. Dessuten trenger du noen. Du og den ulven din er jo greit nok men du må ha et slektsskap. Ellers blir du helt alene. Bare kom tilbake viss du trenger noe bror. Min far vil ikke være til hjelp men jeg vil alltid være her.
Hun smilte lurt når hun snakket. Shayol ble litt uttilpass. Utrolig hva kvinner kan gjøre mot en man med et smil.
- Lill… han nølte.
- Lill. Sa han igjen. Mer innstendig nå.
- Takk. Han følte seg rar. Takk var ikke noe han pleide og si.
Han snudde seg og gikk. Vekk fra Hvitebro. Vekk fra Lill. Ut i skogen.
Ulven kom fram fra et buskas like fram for han. De gikk sammen til en liten bake topp og satte seg ned.
- Bror. Sa Shayol høyt til seg selv.
Han snudde seg mot ulven.
- Bror og Kriger. Han smilte, reiste seg og de la på sprang sammen mot villmarken.
Ikke viste han hvor han skulle begynne men han visste at Hornet var ikke på denne bakketoppen.
Kanskje han kunne finne noen som viste hvor han skulle.
Kanskje han kunne finne noen som fikk hjertet hans til og føle sånn som Lill gjorde.
Kanskje…

Dag 56

Shayol var sliten. Han hadde ikke sovet natten før og bare noen få timer denne natten.
Han tumlet rundt og visste ikke helt hvor han gikk. Retning ble et eneste virvar.
Han fant et tre og klatre opp i. Ulven sprang av gårde for og finne noe og jakte på.
Men Shayol låg der og hvilte hørte han plutselig aktivitet under seg.
- Hva gjør vi her? Spurte noen få meter ifra treet Shayol satt i.
- Såg ikke du den Aielen som var ved Hvitebro i dag? Han gikk i denne retningen. Vi har jo sagt det her mange ganger. Svarte noen.
- Ja det er jo greit nok men hvorfor jakter vi på Aielen? Jeg trodde vi skulle til Saldea?
Noen pustet oppgitt.
- Vi har sagt dette og. Brødrene til Tork ble slaktet under Aiel krigen og han har lyst og hevne seg.
- Men Tork er jo ikke lederen vår. Du er jo det. Hvorfor skal vi dra av gårde for hans personlige hevn lyst?
- Du begynner å irritere meg Alhmer. Jeg er ikke sånn spesielt glad i Aieler jeg heller.
Shayol satt helt i ro og hørte på hornjegerne der nede. Det var helt klart at dette var hornjegerne fra Hviterbro. Men Shayol var trøtt. Viss han skulle drepe alle som hatet aieler hadde det ikke vært mange våtlendere igjen. Han smilte mens han tenkte dette. Han hadde jo for så vidt drept en god del av disse ”aiel-haterne” før.
Men som sagt var man ikke i slaget nå så Shayol følte at det var like greit og bare la de dra.
Kanskje viss han møtte på dem i Saldea. Dette var et like greit sted som noe annet og leite etter Hornet. Han måtte bare finne ut hvor dette ”Saldea” var hen.
Han sovnet igjen. Dette var noe man kunne finne ut i morgen.
the black wind
Hengiven
Hengiven
Posts: 191
Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
Location: stavanger

Post by the black wind »

Dag 104 Soren morgen

- Soren vær så snill. Jeg vet vi har lite penger men kan ikke vi kjøpe hver sin kjole?
Soren så litt på henne og måtte gi opp. De blå øynene lyste opp da hun fikk vite det og før han hadde fått sagt så mye mer var alle tre på vei ut av døren. De hadde greid å skaffe seg en god haug med penger i det siste. Nå kom vel alt til å bli brukt. Soren sukket tungt og fulgte noe ufrivillig etter.
Da de kom til syersken så de to andre jenter stå og henge ved disken og den ene så litt motvillig ut mens den andre viftet med armene og forklarte.
- Den skal ha splitt i enden og ha broderinger. Den må ha blondekanter på ermene og …
mens den ene fortalte sukket den andre tyngre og tyngre etter hvert som hun hørte forklaringen på kjolen. Etter at hun fikk høre det kom en fryktelig krangel.
- Hørte du ikke hva jeg sa! Jeg sa ingen blonder!
- Ta en spøk da Valanja, jeg bare tuller.
- Det gjorte du ikke! Hun har jo alt skreve ned bestillingene!
- Vel og så?! Jeg syntes du burde ha noen kjoler med blonder, det er fint på deg.
- Er det ikke! Jeg nekter! Ellers så brenner jeg dem!
Safira og Soren rygget litt unna de kranglende kvinnene, men Mia derimot syntes dette var hysterisk morsomt og begynte å le for full hals. Begge kvinnene, som nå var i en hyppig krangel, så rund etter latterkilden. Kvinner son het Valanja syntes ikke det var noen grunn til og le og ble bare enda mer sint. Hun gikk med faste steg mot Mia og så ned på henne.
- Hva er det du syns er så morsomt, frøken? Sa hun med en smule sinne i stemmen.
Mia som ikke helt var med lo videre. Valanja som tydeligvis ikke likte Mias oppførsel skulle akkurat til å gripe tak i henne og riste henne ordentlig ha Safira hoppet inn i bilde.
- Mia! Ikke le slikt! Det er ikke snilt.
Mia så uskyldig opp på Safira og sa med et stort flir rundt munnen.
- Men det er jo hysterisk morsomt.
Mia bare fortsatte. Valanja som var i et surt humør var nå blitt dyttet over hva hun kunne tåle. Hun grep tak i Mia for å si henne noen alvorsord og etter at Mia hadde funnet ut at hun ikke kunne riste seg løs skjedde noe avgjørende. Mia hadde alltid bæret en liten kniv på seg og nå tok hun den fram og stakk den i låret på Valanja. Etter å ha dratt den ut satte hun på sprang nedover en av gatene. Valanja satte etter med Safira like bak. Soren og den andre kvinnen satte like bak dem etter noens få øyeblikk med tenkning og nøling.

De fant henne om ettermiddagen inne på et vertshus. Tilfeldigvis var det Valanja og den andre kvinnens vertshus. Alle var sultne og Valanja var tydeligvis ikke sur mer, men hun hadde fremdeles vondt. De satte seg ned på et felles bord og bestilte mat. De snakket sammen og presenterte seg for hverandre siden de likevel skulle spise sammen . Soren og Safira mente de skulle spandere og etter middagen var det full prating mellom Safira, Valanja og Syrini, som var den andre kvinnen. Etter at praten var ferdig hadde de bestemt å ta båt sammen til Rift og skulle møtes dagen etter for å slå følge. Dette var noe Soren bare fikk vite etter at det var bestemt.
like a butterfly i fly
like a rock i fall
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Dag 104 Ettermiddagen
Valanja


Valanja tittet bort på de som tydeligvis skulle ta følge med dem til Rift. Den lille kvinnen som satt foran henne, snakket ivrig i vei. De blå øynene passet godt til det blonde håret hennes. Disse trekkene minnet henne om Treash. Hun lo for seg selv, og merket ikke at hun hadde laget en lyd før Syrini så strengt på henne. Hun smilte enda bredere. Hun hadde vunnet kampen om blondene. Kjolene hennes var ikke de verste hun hadde sett, men ille var de, blonder eller ikke blonder. Mia, den lille jenta som satt ved siden av Safira, var en merkelig skrue. Hun var ikke sint på henne lenger. Hun syntes det var stilig at den lille jenta kunne forsvare seg. Mia minnet henne om et lite barn som løp rundt i tankene hennes, og som ville leke Kriger. Soren sa ikke mye. Han virket ikke som om han fulgte så mye med, men han så med tillit på Safira. Valanja visste allerede at han var forelsket i henne. Hun hadde ikke vokst opp på en herregård uten å få med seg visse kunnskaper. Noe hun derimot ikke visste var om Safira var klar over det. Det var Syrini som førte samtalen, og hun og Safira så ut til å ha orden på alt. De skulle ri fra Tar Valon kvelden etter, så jentene fikk tid til å hente kjolene sine. De hadde betalt mye for å få dem ferdig så fort. Safira og Mia hadde også kjøpt noen kjoler, men i en annen butikk, så det skulle gå raskere å få alle kjolene. Hun stirret tomt ned i glasset sitt, og gledet seg til de nådde Rift. Det kom til å bli en lang reise, men det var nok verdt det hvis de fant hornet der.

Dag 105 Kveld
Treash


”Jeg vil ikke ri!” Treash så iltert på Valanja. ”Du må, din tosk av en mann! Hva er det med deg, egentlig? Jeg fatter ikke hva du har i mot hester?” Hun senket stemmen mot slutten som om hun tenkte. Hun var pen i kjole, selv om hun sa hun hatet det. Den hun hadde på seg nå var grønn, og med ridesplitt. Hun kledde grønt. Det fremhevet øynene hennes. ”Jeg kan ikke fatte at dere bestemte dere for å reise, uten å snakke med meg først?” utbrøt han. ”Du lovte å følge etter meg, du?” Nå skrek hun igjen. Treash fikk ikke svart engang før han kjente noe kaldt mot halsen. ”Plager denne mannen deg, Valanja?” sa en ukjent stemme. ”For menn er de samme i alle land. De vil sjelden la en kvinne være i fred, men jeg vet hvordan man holder dem unna.” Stemmen var kvinnelig, og hun prøvde å virke truende. Han kjente et stikk i siden, og så en ung jente, ikke mer en 11 år stå med en kniv i hånden. ”Mia, hold deg utenfor det der,” sa enda en ny stemme. En mann denne gangen. Treash var fullstendig klar over hvor overrasket han så ut, men han klarte ikke gjøre noe med det. ”Valanja?” sa han inntrengende, og hun smilte litt for varmt til ham. ”Hei, Safira,” sa Syrini rolig. ”Dette er Treash. Han skal ta følge med oss. Vi beklager at vi glemte å fortelle dere om han i går.” ”Ja, det gjør vi virkelig,” fortsatte Valanja. ”Vi tenker ikke så mye på han i det hele tatt.” Hun gliste ondskapsfullt mot han. Han håpet hun løy. Han ristet forvirret på hodet av sin egen tanke, og tok den lille jenta, Mia?, om håndleddet. ”De får unnskylde meg, unge Frøken,” sa han og fjernet kniven fra siden sin, ”Jeg skal ikke gjøre deg eller venninnen din her noe vondt, og er det noen som plager noen her, så er det Valanja som plager meg.” Han snudde seg nå mot den ukjente kvinnestemmen. ”Dere er vel Safira og Mia dere da?” Han smilte mot dem. ”Og han karen bak der er Soren. Måtte Lyset skinne på dere.” Han håpet det var sånn våtlenderne sa det. Han ble aldri helt vant til deres måter å hilse på. ”Jeg er Treash, og jeg beklager det hvis jeg skremte dere.” Den lille kvinnen så litt paff ut. ”Valanja og jeg bare diskuterer hvordan hest jeg skal ri på.” Han hadde skjønt at han måtte gi seg. Det ville virke for merkelig hvis han ikke red. Æsj, som han hatet når Valanja hadde rett. ”Hvis dere to turtelduer er ferdig med å krangle?” Syrini fikk et skarpt blikk fra Valanja, ”så kan vi vel begynne reisen. Vi har ikke så innmari mye penger, men vi har nok til at vi kan ta skip videre mot Rift når vi har kommet et stykke på veien. Har dere noen motsigelser? Nei, fint. Mia, du kan begynne med å ri bak Safira, men du må nok bytte etter hvert så ikke hesten hennes blir altfor sliten. Er alle klare? Da rir vi.” De satte seg opp på hestene, og la fort de hvite murene bak seg.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Post Reply