Den Store Jakten – Karakterer

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

madyhho

Den Store Jakten – Karakterer

Post by madyhho »

Navn: Thariowin Machoba
Alder: 27
Nasjonalitet: Cairhien
Yrke: Pengeadel
Egenskaper: Økonomi, karisma, ubevæpna kamp(aielstil) og våpenmestring.
Personlighet: En veldig karismatisk mann; utadvent, pratsom, gode lederegenskaper og overtalelsesevne osv. Ellers er han ganske hissig, og tenner fort vis noen er uhøflig. Som de fleste adelige liker han pene kvinner, men hvis han innleder forhold er han dog trofast. Er også veldig lojal og pliktoppfyllende.
Utseende: Til cairhiener å være er han ganske lang, og bredskuldret og sterk. Han har halvlangt blondt hår, brune, glødende øyne og et rundt fjes. De fleste kvinner ville nok kalle ham kjekk.
Biografi: Thario er yngste sønn til det mektige fyrstehuset Machoba, Cairhiens rikeste, og vokste opp ved det kongelige hoffet på Solslottet. Under barndommen var han bestevenn med Riatin-sønnene, og fyrstehuset Machoba var også sterkt alliert med Riatin-huset. Men Thario og Riatinene ble etter hvert uvenner, og da Thario ble eldre gjorde han en allianse med fyrstehuset Damodred. Det var Thario som reddet Kong Laman Damodred da noen aieler kom seg innenfor bymurene under det første angrepet på Cairhien under Aielkrigen. Han tok en av aielene til fange, og da Laman forlangte å få ham henrettet, forsvarte Thario ham og ba om å få beholde aielen under fangenskap som takk for å ha reddet Kongens liv. Aielen følte da toh til Thario, og de ble også venner etter hvert. Som en del av oppfyllelsen av sin toh, lærte aielen Thario aielens særegne måtte å slåss med hender og føtter på. Thario hadde i tillegg lært sverdbruk av Laman selv.

Da cairhienerne flyktet til Tar Valon for å få beskyttelse mot aielene, ble selvsagt Thario med, men da Laman var død og aielene slo retrett over Verdensryggen, returnerte ikke Thario til Cairhien. Mange sa at dette var på grunn av at Galldrian Riatin ble ny konge, og uvennskapet mellom Thario og det fyrstehuset. Thario ble og lærte av vokterne for en stund, og i løpet av denne perioden fikk han smidd et hegremerket sverd, symbolet på en sverdmester.

Deretter dro han til det sørlige Cairhien for å hente menn fra Machoba-godsene, og med nesten to tusen gode, disiplinerte sverdkjempere og èn aiel dro han til Shienar for å ta del i krigen mot Pestlandet. Her ble han godt mottatt, til sørlender å være, og ble i to år. Han gikk i lære innen stridskunst hos selveste Agelmar Jagad, og ble en respektert general selv innen ikke lenge. Da han dro fra Shienar, skiltes veiene med aielen, Juwan fra Goshien-aielenes Hammerneve-klan, for aielen hadde nå oppfylt sin toh, og dro hjem til Ødelandet igjen.

Thario dro da østover i Grenselandene, og kjempet i både Kandor og Arafel. Flere og flere fulgte ham; eventyrlystne gutter fra både mindre innflytelsesrike fyrstehuset og bondefamilier(bøndene måtte selvsagt opplæres og trenes), omstreifende desertører som fattet nytt mot, leiesoldater som plutselig følte for å sverge troskapsed, og til og med en forhenværende vokter og en mann som kunne lede kraften(Thario syntes synd på mannen, og viste medfølelse til tross for frykten for at mannen kunne bli gal(evnen hans ble selvfølgelig holdt hemmelig.).

Han kjempet langs Pestlandsgrensen i to år til, og vant stort ry. Regentene i Arafel og Kandor tilbød ham høytstående posisjoner i sine hærer, som han høflig takket nei til. Etter disse to årene dro han sørover, forbi Arad Doman, Tarabon og Amadicia. Han slo seg ned i Altara, etter et års reise. Makten hans var nå så stor at han kunne overtatt Vindtronen om han ville, og om det ikke hadde vært for tronens begrensede makt. Han kjøpte seg et eget palass i Ebou Dar, og slo seg ned der for en stund. Så, det året han fylte 27, hørte han rykter om en innkalling til Den Store Jakten på Hornet, og dro til Illian for å avlegge ed som Hornjeger. Grunnene til at han dro, var ikke bare at eventyrlesten hadde trengt seg frem igjen, men at han ville oppnå noe i livet.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

greit. da har jeg klort ned litt om meg selv også... :D

Navn: Vladra Tarene/Naidar an Cor
Alder: 22
Nasjonalitet: Taraboner
Yrke: Kriger
Egenskaper: Våpenmestring og Tavern Brawl, det første med kniver som spesialitet. Etter å ha klart seg selv i det kompaniet hun har i så mange år, veit hun hvordan hun skal kunne forsvare seg selv. Karisma og Akrobatikk har kommet etter å ha levd det livet hun har levd, der hun har lært seg til å svindle selv den mest mistenksomme mann, og om det går dritt, løpt fort som vinden vekk derifra.
Personlighet: Svært temperamentsfull, men kan legge bånd på seg om nødvendig. Har etter lang tid i mer lugubre selskap lært seg til å være hard. Er svært selvsikker, og har hun først satt seg et mål, setter hun himmel og jord i bevegelse for å nå dette. Hennes største svakhet er at hun er så fryktelig sta, og det har fått henne opp i knipe flere ganger.
Utseende: Vladra har ikke, som de fleste Taraboner kvinner, håret i mange fletter oppe på hodet, og slør foran ansiktet. Hun har fjernet alle tegn på sin opprinnelige nasjonalitet, og eneste måten du kan si at hun er Taraboner, er at hun får en anelse Tarabon-aksent i stemmen når hun er sinna. Håret er langt, blondt, og det henger vilt nedover skuldrene hennes. Man kunne ha kalt henne svært vakker, om det ikke hadde vært for et hardt drag rundt øynene i det hjerte formede ansiktet hennes, tegnet på en som har opplevd altfor mye, i en altfor ung alder. Allikevel har hun et smil alle smelter for, og dette vet hun å utnytte. Hun har en veltrent, og muskuløs kropp, og bærer sjelden kjoler som er svært prangende. Hun bærer et kort sverd ved hoften, og selv om ikke dette er hennes yndlingsvåpen, veit hun hvordan hun bruker dette også. Hun bærer kniver skjult på kroppen, og det hun sikter på med dem, treffer hun som regel. Foretrekker å kle seg i grønt eller brunt.
Biografi: Vladra er født inn i en helt vanlig bondefamilie utenfor Tanchico i år 963. Hun var et vakkert og sjarmerende lite barn, som snurrer alle rundt lillefingeren. De tre storebrødrene hennes, var alle svært glade i henne, og lærte henne opp i kunsten å håndtere et sverd, og hvordan å kjempe med kniver og langstaver. Disse tre ble i midlertidig hyret til hæren som skulle kjempe mot Aielene i 976, og de døde alle tre under det siste slaget i krigen i 978, der de døde for å forsvare Tar Valon. Derfor nærer hun et undertrykket hat mot alle Aieler, og alle Aes Sedaier.

Samme året forelsket hun seg dypt og grenseløst i en av vaktene til en handelsreisende fra Rift. Han ønsker å gifte seg med henne, sier han, og hun legger store planer for fremtiden. Faren blir rasende når han finner det ut(hun var tross alt bare 15 år), nekter henne å treffe mannen, og låser henne inne på rommet hennes. Når han endelig slipper henne ut, har følget dratt tilbake til der de kom fra. Sta som hun er finner hun seg selvfølgelig ikke i å miste mannen hun vil leve resten av livet sitt med, og rømmer hjemmefra med alle de verdisakene hun kunne finne i huset, og setter kursen mot Rift for å finne mannen hun elsker.

På veien til Rift, tar hun følge med en gruppe menn av litt ymse slaget, og allerede samme kvelden får hun bruk for sine kunnskaper med knivene sine. Etter dette vinner hun i midlertidig gruppas respekt. De lever livet langs landeveien, og i følge med dem, lærer hun virkelig å ta vare på seg selv. Hun lærer å sloss for maten og dyden sin, hun lærer å svindle og stjele, hun lærer strengt tatt alt det ingen der hjemme noen gang hadde lært henne. I Amadica kommer hun til å ta livet av en altfor nærgående hvitkappe, og gruppen hennes blir fengslet ideet de skal forsvare henne mot hans venner. Hun selv rekker å stikke av, og får tre dager senere høre på gata at de er blitt hengt.

Da hun nå hadde brukt to hele år på veien, og ikke nådd lenger enn til Amador, tok hun seg sammen, tok hyre på et skip, og kom seg til Illian. Her hører hun historien om Valers Horn for første gang, og blir betatt av den. Men, hun vet hun må videre, og etter litt blinking til en stallgutt, får hun stjålet en hest, og hun rir i stor fart mot Rift.

Endelig fremme i Rift finner hun ham overraskende fort. Han lastet om vogner utenfor Steinen. Han blir sjokkert over å se henne, og hun blir knust når hun hører at han har giftet seg med en annen. I flere uker sitter hun og drukner sorgene sine på forskjellige barer rundt om i Rift.

Noen av Steinens forsvarere synes synd på henne der hun sitter, så liten og som et åpent bytte for alle, og de tar henne med inn i Steinen. Hun klipper håret kort, og jobber fra den dag av som stallgutt i soldatenes hovedstall. Etter et år eller så, tar de henne med på et raid mot Illian, og igjen fikk hun bruk for sverdet og knivene sine. Hun avverger et snikangrep om natten, fra en bande Illianere, ved å slå alarm, og holde banden opptatt med å avverge knivene hennes, til vennene hennes kan få summet seg. Med alle sammen våkne, har banden ingenting å stille opp med, og de blir slakta ned for fote. Vennen blir sjokkerte over hennes dyktighet, og tar henne opp som en av dem, og gir henne navnet Naidar an Cor, knivsøster av natten. I denne tiden i hæren lærer hun å drepe uten følelser for at hun tar liv. Hun klarer allikevel å bevare sin gode sans for humor, og alle i hennes regime har latt seg sjarmere. De lærer henne alt de vet om kriging, og hun utvikler sine ferdigheter med sverd og kniver.

En vårdag i 985 er krigskarrieren hennes over, idet en ung høyfyrste fikk snusen i hennes tilstedeværelse, og kastet henne ut. Slukøret veder hun nesa mot vest og mot havet, hvor hennes hjerte egentlig hører til. På veien hører hun at det kalles inn til den store jakten, og minnet om historien fra Illian vekkes i henne. Hun drar, og er blant de første som sverger eden, og legger med dette hele sin fortid bak seg, og tar navnet hun fikk i hæren, Naidar an Cor.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Lothar
Asha’man
Asha’man
Posts: 282
Joined: Sat Nov 12, 2005 18:24

Post by Lothar »

Navn: Dubai t'Botwya
Alder: 30
Nasjonalitet: Sha'ra
Yrke: Kriger
Egenskaper: "Ubevæpnet kamp - Tavern Brawl", "Våpenmestring - spesialisering i sverd", "Økonomi" og "Skogskunne".
Utseende: Veldig høy, selv til Sha'ramann å være, og bredskuldret og muskuløs. Har langt svart hår, med fletter i panneluggen. Øynene er små og brennende røde og ansiktet er hardt og dystert.
Dubai kler seg alltid i kullsvart, med kappe utenpå den mektige rustningen han vanligvis bærer. Han har en stor tatovering på ryggen, men holder betydningen dens hemmelig. Han to små tatoveringer på overarmene (to sverd i kors på den venstre og en stor, svart ulv på den venstre), samt en lengre ned på høyrehånden hvor det står 'Døden er sikkker - Livet er det ikke'.
Personlighet: Stille, dyster og innadvendt. Er veldig pliktoppfyllende og lojal, og gjøre ingenting som er galt med mindre det er nødvendig.
Bevæpning: Dubai bærer to lange sverd på ryggen, begge hegremerket. Han også et stort antall kniver gjemt under klærne, samt en liten hestebue og en mye større bue av sort barlind (som det ryktes kan treffe et mål på over 400 skritts avstand).
Biografi:Dubai er en mystisk Sha'ramann som ble solgt til cairhienske tuskhandlere allerede i en alder av 5 år. Han holdt sitt første sverd da han var 8, og drepte tuskhandleren som holdt ham fanget i bur og vant således sin frihet. Den lille gutten vandret rundt fattig og venneløs i de cairhienske landsbyene. Han fikk som regel mat av medfølende landsbyfruer, men klarte seg ikke særlig bra. Så, etter kun en kort stund, ble han til alt hell plukket opp av en omstreifende herre og frue som syntes synd på ham. Herren het Serin, og fruen Maelle, og bodde i storbyen Tar Valon. De hadde noen rare titler som Dubai på den tiden ikke forsto noe av; mannen var Vokter, og kvinner var noe hun kalte Aes Sedai.

I Tar Valon fikk Dubai gode levekår, og han lærte seg etterhvert bedre og bedre å forstå den rare uttalen deres, og skikkene osv. Med årene begynte også Serin og andre Voktere å lære ham opp innen slåssing, våpenmestring o.l. Dubai lærte raskt, og trente så ofte som mulig. Ellers holdt han seg for det meste for seg selv, og hadde ingen venner. Men han forelsket seg i treningen, og ble omsider sverdmester, i oppsiktsvekkende ung alder.

Da han fylte atten, var han blitt trett av Tar Valon. Han takket Maelle og Serin for alt, og reiste nordover, til sørover, gjennom Andor og Murandy til Illian. Det var her han hørte om Den Store Jakten på Hornet for første gang. Legenden fenget ham ikke så veldig den gangen, men senere skulle det bli annerledes.
Han meldte seg inn i hæren til Illian, og steg raskt i gradene. Han utviklet seg mye sosialt, og ble god venn med en annen utlending i hæren, andoraneren Troi Mawin. Men Troi ble drept i et grensetreff med murandianere. Dubai forlot da Illian, og sorg og mørke tanker tynget ham i tiden som fulgte. Han dro nordover, til Andor, og slåss under Det Hvite Løvebanneret ved Murandys grenser for å hevne Troi. Heller ikke her ble han lenge, men først østover, til Aringill, for så å seile med elvebåtkapteinene langt nordover. Først til Tar Valon, og senere til Shienar.

Dubai var nå tyve år, og en fryktinngytende kjempe med sverdene sine. Han ble ikke lenge i Shienar, men i Arafel, Kandor og Saldaea kjempet han i mange år. Da han fylte treogtyve, kom meldingene om aielenes invasjon av Cairhien, og hærmønstringen bak De Skinnende Murene. Men Dubai ble igjen ved Pestlandsgrensen, for han trodde trollokene ville komme med voldsomme utfall; for selv om grenselandenes store generaler ikke ville la grensen være helt ubeskyttet, ble de dog sterkt svekket da store deler av hærene marsjerte sørover. Dubai fikk nå kommandoen over sin egen lille styrke, og han plukket egenhendig ut et par unge, talentfulle gutter som han lærte opp. Disse var allerede dyktige, og ble dødbringende krigere under hans opplæring.

Men Pestlandet var foruroligende stille, og små plyndringer og røverier kunne ikke tilfredsstille Dubais eventyrlyst. Derfor tok han med seg de dyktigste lærlingene sine, ti unge, lojale sverdmestre, og reiste sørover igjen. De streifet rundt som leiesoldater i fire, lange år, og tjente seg smårike på stridskunnskapene sine. De var innom hærene i både Andor, Murandy, Amadicia, Tarabon, Arad Doman og Altara!

Så, like etter sin sjuogtyvende navnedag, så han seg med ett trett av krig og stridigheter. Sammen med de fem som var igjen av mennene hans, kjøpte han seg et noen gods i det østlige Murandy, og begynte med handel. Det gikk bra for ham, og han ble etter hvert som månedene gikk en velstående mann.

Tre år til gikk, og så, hørte han om innkallingen til Den Store Jakten, og eventyrlysten ble på nytt vekket til livet. Og i tillegg husket han elendigheten og blodbadet fra tiden ved Pestlandsgrensen, og tenkte at hvis han fant Valeres Horn kunne han gjøre slutt på alle problemene i Verden. Slik gikk det til at han og de fem vennene hans reiste til Illian for å sverge eden som Hornjeger.
Moridin
Hengiven
Hengiven
Posts: 111
Joined: Fri Nov 04, 2005 22:18
Location: Oslo

Post by Moridin »

Navn: Fødselsnavn ukjent. Tok senere navnet Raolin Tosverd
Alder: Ukjent. Ser ut som en mann i 25-35 årsalderen
Nasjonalitet: Ukjent. Han har trekk fra mange land, og ser på seg selv som en bastard.
Yrke: Kriger
Egenskaper: "Ubevæpna kamp – ’Tavern Brawler’", "Våpenmestring - dobbelt-sverdstil", "Akrobatikk" og "Karisma"
Personlighet: Raolin er en mann uten fortid, derfor blir han lett frustrert og kan handle på måter han ikke ellers ville gjort. Han blir redd når han ser ansikter han ikke kan bestemme alderen på (Aes Sedai), og dette fører til sinne. Han liker ikke å vite så lite om seg selv, og blir ofte sint. I kamp er det som om fortiden dukker opp, og han er rolig og stødig som et fjell. Han ser på oddsene, beregner og angriper på sekunder. Han er en stor kriger, men i det vanlige liv er han oppfarende og sint. Han vet at fortiden lurer i øyekroken hans i kamp, og dette fører til at han ofte starter kamper bare for å oppleve dette.
Utseende: Han er en bastard, men de fleste av trekkene hans kommer fra grenselandene. Han har tatovert begge hendene så det ser ut som de er hyllet inn i spindelvev, han har senere fått vite at dette er blitt gjort av sjøfolket. Hvorfor dette ble gjort vet han ikke. Håret fletter han så det ligger langs skalpen i rader (cornrows, se bilde), og i endene har han festet skjeftene på små metallsverd så spissene henger ned. Huden er ganske mørk, men håret er lyst noe som bare fremhever at han er en bastard. Øynene hans er brune, litt skjeve og ser ut som de har fått litt lite søvn. Han har også små og store arr over hele kroppen, noen ser ut som de er blitt laget med vilje for å danne et mønster. Han er av middels høyde og kler seg i svart lærjakke med en hvit skjorte under, svarte bukser, solide svarte lærhansker med metall på knokene (praktisk i slosskamper, men også for å skjule tatoveringene), svarte snørestøvler og to brettede, svarte tørkler (ett på hodet (dorag, se bilde), og ett i halsen som kan trekkes opp foran ansiktet, nesten som en aiel).
Biografi: Fortiden: Raolin var sønn av en kvinnelig leiesoldat som ledet leiekompaniet "det kjempende sirkus", et kompani som besto av folk fra alle verdenshjørner med de rareste triks og kampteknikker. Raolin vokste opp mens de dro rundt i grenselandene, her ble han trent opp av de forskjellige medlemmene i derers respektable kampteknikker. Det han utmerket seg i var en slags akrobatisk sverddans med to middels lange sverd, og han var også god i nevekamper "uten regler"...
Ettersom han ble eldre hadde han deltatt i mange slag, men følte at han ikke hadde sett nokk av verden. Derfor, mens "sirkuset" var i Saldea, reiste han avgårde med et sjøfolkskip. Han nektet å gå i land, og sa at han ville reise med dem til han ikke lenger følte seg ukjent på havet. Kapteinen syntes at han var optimistisk, og sa at det var greit. Etter et par år hadde han fått hendene tatovert med edderkoppnett, selv om han ikke hvisste hvorfor. Dette betød at han var "en sønn av sjøen, fanget av sanden", og at sjøfolk har plikt til å hjelpe ham hvis han er i nød, men at de ellers skal holde seg unna ham.
Etterhvert oppdaget han en ny side ved seg selv. Han hadde fått forklart hva en vindfinner gjorde, og ble overrasket over at han kunne gjøre det samme... Han kunne lede Saidin.

Han visste hva dette betød, og gikk i land i Rift. Her hørte han at aielene hadde kommet over verdensryggen, og han bestemte seg for å sloss mot dem.
Han trodde at han var den gjennfødte dragen, og siden folk flest nå trodde at aieler var onde, så dro han for å kjempe mot aielene i det han trodde var Tarmon Gai'don. Han dro oppover elven til Tar Valon, der han møtte en liten gruppe soldater som bestemte seg for å følge ham. Han visste det ikke, men han hadde fått den karismatiske personligheten som gjør at alle falske drager har vært i stand til å skaffe seg følgere. I et par uker reiste de rundt og sloss mot aieler. De vant alltid, ikke minst takket være Saidin.

Så kom vendepunktet: En dag mens de slo opp leir kom det ridende inn en dame på en stridshest. Hun var kledt i rødt, og det var vanskelig å bestemme alderen hennes. Hun var Aes Sedai. Hun var Aes Sedai av den røde Ajah.
Raolin trodde at hun kom for å gratulere ham med hans seiere i Tarmon Gai'don, men før han visste ordet av det kunne han ikke røre Saidin. Hun smilte og sa: "Har du sett, en mann som kan lede. Det er nok best vi endrer på det..." Hun trakk opp en liten statue fra lommen, og Raolin kjente den dypeste smerten han noensinne hadde kjent. Han ville skrike, men munnen hans var fylt av...noe. Han ville vri seg i smerte, men han kune ikke røre seg. Han var stillnet, bundet og kneblet med luft.
Og så, pluttselig kom det en gruppe aieler ut fra skogen. De angrep uten tanke på at de kunne dø. Aes Sedaien fikk det travelt med å forsvare seg, og slapp Raolin. Fylt til bristepunktet med smerte, løp han som en gal vekk fra aielene. Inn i skogen, der han kræsjet i et tre og falt og slo hodet mot en stein.

Den nye mann: Når han våknet visste han ikke hvem han var. Han husket små glimt her og der, men ikke mer. Og ikke noe fra den siste tiden.
Han snubblet ved en tilfeldighet inn i leiren, der alle var døde. Unntat Aes Sedaien.
Hun satt og lente seg mot et tre, mens hun blødde kraftig fra to sår i magen. Raolin gikk bort til henne. Hun så opp på han med feberhete øyne og sa: "Bekjemp dem, Raolin...".
Eller, det var det Raolin trodde hun sa. Hun sa egentlig: "Bekjempet dem. Raolin...", i den meningen at Ajahen hennes hadde bekjempet alle falske drager. Hun skulle til å si frem navnene på alle hun visste om, og Raolin Darksbane var den første. Han hold henne mens livet blødde ut av henne.
Raolin var så forvirret at han ikke skjønte noe, men gikk ut ifra at han het Raolin. Han visste ikke hvem han skulle bekjempe, men lovet at denne damen ikke skulle ha dødd forgjeves. For en ironi...

Han hadde ikke noe etternavn som han husket, derfor kallte han seg selv opp etter de to sverdene han bar på hoftene. Han følte hele tiden at det var noe som manglet i ham, noe han ikke kunne sette fingeren på. Han reiste avgårde for å finne dette.
Etter et par år oppdaget han at han satt i Illian, uten å vite hva han skulle gjøre videre. Og det var da han hørte om Valeres horn for første gang. (egentlig for annen gang, men han hadde jo glemt alt han lærte om det og verdens øye i grenselandene.) Han husket med én gang dødsordene til damen i skogen, bekjemp dem. Med hornet kunne han jo bekjempe hvem det skulle være! Hvem eller hva han skulle bekjempe visste han ikke, men han bestemte seg for å finne hornet først. En ting av gangen. Og det var slik at han sto på Tammuzplassen, bestemt og skarp som en sverdegg. Sammen med hundrevis av andre sverget han eden, sverget og gjorde seg klar...

Tillegg: Grunnen til at han har et tørkle foran ansiktet når han sloss, er at han ikke vil bli gjenkjent av noen han ikke husker. Dette er nesten som aielene som gjemmere ansiktet
Spoiler
for å skjule at de en gang fulgte løvets vei slik som kjeleflikkerne.
Her er to bilder for å vise nesten hvordan han ser ut:
Image Image
De lot meg ikke beholde min fine spoilerbefengte signatur...Bah!
Jeg skal få den tilbake!
En gang...helt sikkert...
ja...
Damien Frost
Sitter
Sitter
Posts: 690
Joined: Sun Jul 31, 2005 11:36
Location: Bodø

Post by Damien Frost »

Her kommer jeg! Det ble da noe til slutt... :|


Navn: Joren Kadjen

Alder: 21

Nasjonalitet: Andor

Yrke: Pengeadel

Egenskaper: Økonomi, Karisma, Skogskunne, Våpenmestring - Langbue

Personlighet: Joren er en utadvent, oppmerksom og eventyrlysten ung mann. Han blir gjerne med på ting som kan være både spennende og farlig. Han har også et meget godt øye for kvinner. Han kan fort bli irritert, men det holder ofte med det. Ellers er han flink til å fange andre oppmerksomhet, og kan være svært oppfinnsom for å få ting som han vil ha.

Utseende: Joren har kort mørkt hår, kortklipt skjegg og grønne øyne man legger merke til. Han er kraftig bygd til å være adelsmann, og er gjennomsnittlig høy. Han går kledd i fint tøy, slik som de fleste adelige. På alle klærne har han brodert Huset Kadjens våpenskjold, et gyllent tre. Over treet kan vi finne hans eget skjold, en hoppende hjort.

Biografi: Joren har en eldre bror, Fren, på 29 og en yngre søster, Grene, på 17. Han kommer fra Fyrstehuset Kadjen i Caemlyn, som er en av de mest innflytelsesrike Husene i Andor. Huset Kadjen får sin rikdom fra de store områdene de eier rundt Caemlyn, og fra handel. De har tette bånd med Huset Trakand, spesielt etter at de støttet Morgase gjennom hennes kamp om tronen som fulgte Tigrianes forsvinning. Når Joren ikke var i Caemlyn og fikk undervisning, tilbrakte han mye tid ved familiens eiendommer nord for Caemlyn. Siden han har en eldre bror, var det han som fikk mest oppmerksomhet fra farens side, da det er han som skal ta over lederrollen i Huset Kadjen. Hans yngre søster, Grene, er for tiden å finne i Tar Valon, som novise.

Han har et anstrengt forhold til sin eldre bror. Fra han var ung kan han huske at faren hadde favorisert Fren, mens det var moren som for det meste tok seg av han og Grene. Fren har hele tiden sett på seg selv som den bedre broren, og ser ned på Joren. Joren og Grene derimot har et nært forhold, noe han savner nå da hun er i Tar Valon.

Når han var på familiens landsted, var han mye på jakt sammen med andre yngre adelige. Han har fått spesielt mye opplæring av farens rådgiver og livvakt, Bayir. Slik har han lært mye om hvordan man overlever i skogen. Han er også spesielt god på langbue etter mye jakt. Som ung deltok han også i adelige konkurranser i bueskyting, der han var den ubeseirede mester. Fra liten av har han også vært svært opptatt av eventyr, og flere gangen han drømt om å være med på store oppdagelsesreiser.

Da han var 17 år ble moren syk, og døde kort tid etter. Dette gikk hardt inn på Joren. Forholdet til broren ble verre, da Fren beskyldte Joren for å ikke ha støttet moren nok i sykdommen. Ikke lenge etter drar Joren hjemmefra, og søker ly hos Huset Burden. Dette ble ikke godt likt av faren eller broren. Men farens rådgiver forstår han godt, og gir han støttende ord. Hos familien Burden er han gode venner med sønnene i huset, og ikke lenge etter drar de ut i verden. De var blant annet å besøkte Jorens søster i Tar Valon. I Tar Valon ble han tilbudt å trene sammen med Vokterne, men dette takket han nei til. Noe han har angret på i ettertid. Siden reiste de til Cairhien. Både i Tar Valon og i Cairhien fikk de se mye av det Aielene hadde gjort under krigen. Dette gjorde sterkt inntrykk på Joren og de andre, noe som har bidratt til et hat mot Aielene.

I Cairhien er de gjester hos Huset Damodred. Barthanes Damodred, husets leder etter Lamans død, snakker ofte med Joren. Barthanes og Joren snakker om mye, men for Joren virket det som om Barthanes var veldig opptatt av Skyggen og Lyset. Dette fikk Joren til å tenke, og han har siden vært usikker angående akkurat dette, selv om han mesteparten av tiden heller mot Lyset.

Men etter en stund i Cairhien velger de andre å reise hjem igjen, noe Joren ikke vil. Han reiser så til Rift. Der får han bo i Steinen som gjest av Høyfyrste Rumal. Mens han er i Rift får han beskjed fra faren hjemmefra, som sier at han er skuffet over Joren og hvordan han har handlet. I Rift får han et godt øye til Rumals datter. Da dette ble kjent, ble Rumal glad og fornøyd, da han kunne gifte bort datteren til sønnen av et stort hus i Andor. Men Joren var ikke interessert i ekteskap i en så ung alder. Rumal ble rasende, og Joren fikk beskjed om å forlate Steinen umiddelbart. Joren visste ikke helt hva han skulle gjøre, så da han hørte at Jakten om Hornet var kalt i Illian var valget lett. Han kunne jo ikke la denne muligheten gå til spille, samtidig som at han da kanskje kunne bevise for faren og broren at han er noe. Snart var han å se på neste skip til Illian, for å sverge Eden.
If you fell head first into a pigsty, you'd try to convince everybody you did it on purpose.
-Egwene al'Vere to Nynaeve al'Meara
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Navn: Tharj Mosiman
Alder: 41
Nasjonalitet: Arafellin
Yrke: Krigeradel
Egenskaper: Krigskunne og Våpenmestring med spesialisering i kamp med to sverd samtidig (yrkesbaserte), samt Ubevæpna kamp – ’Tavern Brawler’ og Skogskunne.
Personlighet: Stoisk, men hvis raseriet hans først våkner, er det ikke lett å slukke det. Ellers er Tharj fåmælt, og tilbaketrukken i sosiale sammenhenger, selv om han er en svært god leder. Fryktløs, men ikke dumdristig i strid. Hans største svakhet er hatet han nærer mot Skyggen (se biografi). Har han muligheten til å påføre Skyggen tap, er han villig til å ofre hva det skal være.
Utseende: Tharj har langt, mørkt hår, med grå innslag rundt ørene. Håret er fletta på tradisjonell arafelsk måte, men sølvbjellene i enden av flettene er bytta ut med bjelleforma sølvsmykker, som ikke lager lyd. Han er ingen skjønnhet, men har et hardt ansikt med en mengde arr, og haukenesa midt i ansiktet røper at han har slekt i Saldaea. Tharj regnes som høy av alle andre enn aieler, og har som følge av en livstid som sverdkjemper blitt svært bred over skuldrene. Tharj kler seg i svart og bronse - fargene til Huset Mosiman, og har til og med fått den tunge ringbrynja si farga svart. Over resten av klærne og rustningen bærer Tharj ei stor kappe sydd av svart ull og bjørneskinn, når det er vær til det.
På ryggen har han to sverd, som de fleste arafelliner. I tillegg bærer han ei kort hestebue, og en dirk.
Biografi:
Tharj er yngste sønn fra et fattig fyrstehus i Arafel. Hans families eiendommer lå så langt mot Pestlandet det er mulig å komme, noe som naturlig nok prega livene deres. I motsetning til de mer velstående fyrstehusene lenger sør i Arafel, var Mosiman-huset for avsidesliggende til å kunne delta i landets sporadiske handel, så familiens sønner var oppdratt til å være krigere, og å være lojale mot kongehuset. Områdene deres var heller ikke spesielt rike, siden de både bodde nære Pestlandet, og i steinete, grankledde fjellområder.

Da Tharj var 12, ble familiens landområder slukt av Pestlandet. Hele familien hans og alle tjenerne deres ble drept mens de forsvarte borgen de hadde forskansa seg i, mot Trolloker. Til Tharjs store skam var han i denne tida i Shol Arbela, hvor han trente under den kongelige våpenmesteren. Dette tente virkelig hatet han hele tiden hadde følt mot Skyggen, og han svor at han ikke skulle hvile før Skyggen var bekjempa, eller til han selv lå kald i jorda.

Drevet av hat og hevnønsker, ble Tharj snart en av Arafels bestesverdkjempere, og siden han ikke hadde mer å lære der, forlot han onkelen som hadde tatt seg av ham siden foreldrenes død, og dro til det Hvite Tårnet. Han var naturlig nok en stille, inneslutta og alvorlig ung mann, og Vokterne var til å begynne med motvillige til å la ham trene med dem. De ble imidlertid tvunget til å trene med ham, siden han fikk vist fram et anbefalelsesbrev fra kongen av Arafel til Amrylinnen, da han skulle overlevere kongens hilsener og løfter om troskap. Dette bidro ikke til å gjøre ham mer populær, verken hos Vokterne, som mislikte ham for å ha ”tvunget seg vei inn”, som de sa, eller hos de andre elevene, som så på ham som en hoven og bortskjemt idiot. På toppen av dette pådro han seg flere Aes Sedaiers vrede, da han nokså frekt takka nei til å bli Vokter selv.

Utstøtt og fremmedgjort av alle Tårnets medlemmer som ikke visste om bakgrunnen hans, bestemte han seg for å forlate Tar Valon. Han returnerte i en alder av 21 år til Grenselandene, hvor han rekrutterte seg en liten hærstyrke, bestående av yngre sønner av fyrster og herreløse soldater, som han red rundt med. De tilbød sine tjenester som beskyttere langs hele Pestlandet, til fattige fyrstehus og fattige landsbyer, kun i bytte mot for til hestene og mat til dem selv. De ble populære blant både folk og herre i Grenselandene, men i 974, det året Tharj fylte 30, kom de over sporene av et stort følge av Trolloker. Og ikke bare var det Trolloker, men Trollokene tilhørte Dh’avol-stammen, som var den stammen som hadde angrepet borgen familien hans hadde forsvart når de døde.

Sinnet som da våkna i Tharj, skulle i følge de få overlevende ha vært et fryktelig skue. Han enset knapt noe rundt seg, med unntak av sporet etter Trollokene. Slik red følget hans rett inn i et bakhold. Tharjs nesten 300 ryttere ble den dagen utsletta av en Trolloknyttneve, med det resultat at Tharj ble landsforvist. Siden følget hans hadde inkludert krigere og adelige fra alle Grenselandene, ble han erklært uønska ikke bare i Arafel, men også i Shienar, Kandor, og Saldaea.

Siden da har Tharj solgt sine tjenester i de sørlige landene. Han har tjent adelige, konger, handelsmenn. Han har vært våpenmester, gardekaptein, karavanevakt, leiesoldat.

Men dette har bare vært måter for ham å overleve på – å tjene til salt i suppa. Hvert år har han sendt brev til sin fjerne slektning på tronen i Shol Barbela, sam til alle Grenselandenes herskere, og bedt på sine knær om tillatelse til å vende hjem. Det han har levd for, er nemlig å en dag få komme tilbake til Grenselandene, å atter en gang få lov til å kjempe mot Skyggen. Det er delvis på grunn av dette at han svor eden som Hornjeger. For det første håper han på å få muligheta til å besøke Grenselandene en gang til (som Hornjeger trenger han ikke bry seg så mye om landsforvisninger og sånt). For det andre har han et fåfengt håp om å finne Valeres Horn, og bringe det i triumf til Shol Arbela, og på denne måte bli tilgitt. Men først og fremst avla han Eden i håp om å finne Hornet, slik at han kan bruke det til å knuse Skyggens makt, og angripe Shayol Ghul.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Wolfbrother
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1659
Joined: Fri Sep 30, 2005 21:19
Location: Tellus

Post by Wolfbrother »

Navn: Otelius Navjor

Alder: 17

Nasjonalitet: Shienar

Yrke: kriger

Egenskaper: Ubevepnet kamp aielstil, Våpenmestring i Kniver å sverd, og langbue, skogskunne og akrobatikk.

Personelighet: Otelius er stille av seg, han kan holde seg rolig i nesten alle situasjoner. Sta overfor seg selv, men kan være tolmodig med andre. Rettferdighet kommer over alt, og han strekker seg så langt at hans eget liv settes i fare vist han ser noe han mener er uretferdig.

Utseende: Otelius har svart hår liggende til øynene hans, han har ikke skjegg, og er rundt 187cm. Han er rimelig kjekk, og har smaragd grønne øyne, som har sett alt for mye i en enda mere for ung alder.

Biografi: Hei, jeg er Otelius Navjor og jeg bor ikke langt fra Fal Dara, en stor og mektig by. Det vet du kanskje. En dag skal jeg bli en stor og mektig soldat, jeg skal lede store slag med soldater bærende på mitt banner: en enslig ulv omgitt av lys. Den dag skal komme, om ikke i dag, men den dag jeg kommer tilbake seirende fra et stort slag da skal jeg komme hjem til en dronning.
Sytten jeg er, sverd jeg har og trening er gjort. Men om sant skal være, er det ingen som støtter eller tror jeg kommer til å leve ut min drøm. Sytten er kanskje ikke en alder til en soldat, mitt sverd står kanskje heller ikke en kamp ut, det er langt fra nok trening i min kropp, men mot og vilje nok til en hær, det har jeg. Min største hindring er min far. Han er en bonde som mener at det er det jeg skal drive med. Den dag jeg kjøpte mitt sverd var en svart dag. Min far ble så sint at han nektet å snakke med meg på flere måneder, og jeg ønsker han ikke startet igjen. Han starte med å si at jeg ikke var hans sønn, men den mørkeste, han fortsatte i minutter lange som år å skjelle meg ut. De neste ukene jobbet jeg ufrivillig mer enn noen anen bonde jeg vet om. En åker er som et bur for meg, de ukene var som tortur for meg, men jeg skal gjøre det jeg kan for å komme overens med min far. Jeg gjør dette bare for deg min mor. Måtte de høyeste maktene sørge for din velvære. Pass godt på meg!

PS: jeg vet våre veier aldri har krysset så langt jeg kan huske, men er det noe min far ikke gjør, er det å snakke vondt om deg. Nå har du et innblikk i mit liv, måtte det hjelpe deg å forstå mine valg som følger på min vei.


Otelius la brevet på sin mors gravsten, hvilken valg han hadde var han ikke sikker på, men han ville ikke bli gammel i denne byen. Den lille gravplassen han var i, rommet et par hundre graver. Det var helt klart ikke en stor by. Småe byer er for småe folk, tenkte Otelius. Han gikk videre ut fra landsbyen, og ned i et lite skogholt. Etter de første trærne kom han inn i et lite åpent område, det var stort nok til at han kunne gjøre det han hadde planlagt. På den ene siden var det en busk, under busken var det et sverd, en bue og et koger med piler i. På den andre siden var det en stor dukke festet til en pinne. Etter at tiden hadde gått hadde han funnet ut at han kom til å trenge pil og bue og, for å bli hærfører. Derfor hadde han i det siste trent på det og,
Etter en halv time med pil og bue skyting pakket han sammen og gikk ned mot byen.

Det var denne dagen det kom en tuskhandler til byen, som tokk han med for å selge varer til Aielene.

I The waste ble de værene oss en klan som ble angrepet av blodfiendene sine. Otelius klarte mirakeløst å drepe hele tre motstander aieler.
Tuskhandleren døde, og siden Otelius hadde skjempet så tappert for dem godtok de ham for en periode. Der ble han trent opp med ubevepnet kamp slik de gjorde det, kniver og pil og bue. Når denne perioden var over eskorterte de han til The dragonwall. Derifra dro han rett til Illian for å bli med i jakten på hornet.
For once you have tasted flight you will
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
ludde
Hengiven
Hengiven
Posts: 233
Joined: Fri Jun 24, 2005 7:57
Location: Oslo

FETT

Post by ludde »

Navn: Aldroj Komino
Alder: 20
Nasjonalitet: vestlig Andoraner
Yrke: Bondegutt kan vel stemples her. Hvor skogskunne følger med.
Egenskaper: En blanding mellom ubevæpnet kamp Aiel stil og ubevæpnet kamp Tavern Brawl. Edit: Ved egenskaper som bondegutt trengs også dyktighet innen pil og bue. Jakt og konkurangser i byen har hjulpet Aldroj veldig med det. Moldravin Burjun har også hjulpet gutten på dette punktet.
Personlighet: Aldroj er en misstenksom gutt. Er rampete og slu når det trengs, og hvis han kjeder seg. Det er ikke alltid han er ærlig, og dermed havner veldig lett opp i bråk. Han vet hvordan han skal ta vare på seg selv i de fleste situasjoner, men unngår stress som om det skulle være en sykdom. Aldroj er ingen ledertype, men kan ta ledelse hvis det trengs. Men alt i alt er han en dilter som bøyer hodet lett for en person med sterkere personlighet. Han har sansen for humor, en mørk humor sådan. Han kan virke depressiv, og forstyrret. Ikke den faste typen. Noe som skyldes hans oppvekst. Det skal mye til, for å komme inn på han, for han stoler ikke lett på folk, og folk som treffer han stoler heller ikke lett på Aldroj. Men det er ikke noe vondt i han, og hvis han sårer noen uten å mene det vokser det dårlig samvittighet i han. Men noen ganger er han for stolt til å innrømme det. Han mener alt godt, men som oftest misforstår en ham.
Utseende: Litt over middels høy, ikke født kraftig, men all jobbingen på gården til sin stefar Moldravin Burjun, som ikke får dårlig samvittighet for å drive gutten for hard, har gjort kroppen hans hard og fast. Mørke øyne og svart hår. Han er ikke stor men litt større enn tynn.
Biografi: Aldroj Komino var 13 år når Aiel krigen brøt ut. Han jobbet da hos sin stefar Moldravin Burjun som hadde reddet Aldroj da han var fire. Familien Komino hadde flyttet fra vestlige Andor til Saldaea på grunn av rykter fra Chairien om at alt ikke var som det skulle være. Uroligheter. Og små løfter om krig. Folk begynte å bli urolige, og de som ikke ville ha bråk gjorde noe med det.

Men et uventet angrep fra mørkefrender på gården Komino snudde skjebnen til stakkars Aldroj seg. Faren hadde kjempet så godt han kunne, mens han hadde bedt kone og barn løpe så fort de kunne mot trygghet. Men ett eller annet gjorde så disse mørkefrendene angrep faren, brente gården, drepte dyrene, jagde ned moren, og Aldroj med de to søstrene sine på et og to år. I et siste forsøk hadde moren bedt Aldroj løpe så fort han kunne inn i skogen. Løpe til han ikke klarte mer, og ikke se seg tilbake. Aldroj var ung, men visste hva som skjedde, men han tittet tilbake. Han så moren og søstrene sine bli slaktet på stedet og han skrek og gråt, men løp for sitt liv. Mørkefrenderene hadde en unormal iver og forfulgte gutten. Og i det de nesten nådde han dukket en fremmed mann opp, som hadde hørt all spetakkel ved teltet sitt over elven. Mørkefrenderne stoppet bare opp et sekund, men de hadde en jobb å gjøre, så de trakk kniver og sverd. Fem i tallet. Men det viste seg at Moldravin Burjun var en dyktig slåsskjempe. Med en stokk på lengde med et kort sverd og armert jer på midten virvlet han inn i mengden. Aldroj ville flykte men var så sliten at han bare sto og så på. Moldravin overlevde med noen kutt i siden og i armen, men klarte seg meget bra.

Det endte med at Moldravin adopterte gutten og Aldroj vokste opp på gården hans. Men gutten ville aldri glemme det som skjedde. Han ville ta hevn, han ville drepe alle som tjente skyggen for det de hadde gjort mot familien. En hevn stefaren hans lærte han å kontrollere. Gutten ble lærling, både som gårds gutt og sloss teknikker. Det så ut til at Moldravin var en ekspert inne sitt felt. Han likte ikke sverd, for klumpete og tregt. Han likte å bruke kroppen og en lite stokk. Det var spesial feltet. Å jobbe på gården var hardt, men Aldroj lærte seg fort at latskap ikke lønte seg hos stefaren. Når han ble eldre begynte han å dra ut i skogen, og på oppdagelses turer. Først med stefaren så alene. Han var som oftest alene, noe som gjorde at han ikke hadde så mange venner. Blant venner ble han kalt Aldro. Men jo eldre han ble, jo mer og mer selvsikker ble han. Han ble en dyktig lommetyv og svindler. Han ble rampete og innesluttende. Og han var som oftest misstenksom mot andre. Når han ble 15 ville han ut og se verden, men stefaren mente han ikke var moden nok enda. Han hadde mer å lære. Aldro vant alle profesjonelle slåsskamper, selv uten sverd. Han begynte å tjene penger ved å lære opp yngre gutter og sloss, krigstaktikker, selv om det var et svakt felt hos han. Men den karrieren var kort, siden han ikke interesserte seg for å lære bort.

Når han ble sytten dro han fra gården for å utforske verden, og alle legendene han hadde hørt om. Han dro først til Rift bare for å bli skuffet over at ingen fikk se Callandor. Han levde ved å stjele og leie seg ut til forskjellige vakt innehavere, hvor han fort ble beryktet for sitt talent. Ingen ville prøve å rane en kjøpmanns vogn når de visste han var der for å beskytte. Her møtte han også en kar ved navn Yuni Kawa som han ble en veldig god venn med. Men til slutt ble han trøtt på dette også. Han ville ha mer. Så når han hørte om innkallelsen i Illian om jakten på Valeres Horn dro han med en gang. Akkurat en slik mulighet han hadde ventet på. En mulighet for hevn. Og et godt vennskap begynte å utbygge seg mellom Yuni og han selv. Han var klar.[/b]
Lee
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 4
Joined: Mon Nov 28, 2005 21:08
Location: Mellom bakkar og berg
Contact:

Post by Lee »

Here goes nuthin! (Ikke le!)

Navn: Naira
Alder: 26
Nasjonalitet: Rift
Yrke: Vis Kvinne
Egenskaper: Akrobatikk og ubevæpna kamp (aiel-stil (Se Biografi)), detta wilder kanalisering og skogkunne (Som jeg da blei pålagt. *sukk*)
Personlighet: Sta, uredd og voksen er hva de som kjente henne ville sagt. Men de vet jo ingenting, gjør de vel! Har en vill trang til å hevde seg. Mer nøytral i krigen mellom skyggen og det gode, men ser helst at det gode vinner. (Selvfølgelig)
Utseende: Brunt hår. Når hun er stelt (Noe hun sjelden er) vil hun nok falle under kategorien naturlig pen, men siden sivilisasjon er noe hun unngår (Se biografi) er dette et sjelden syn. Løse klær, ingen kjoler. Ellers en normal jente på alle måter (Dere skjønner hva jeg mener)
Biografi:
Som barn av en Aes Sedai, ble hun gitt bort ved fødselen til en gjennomreisende kjøpmann som var på vei til utkanten av ødelandet. De ble angrepet av trolloker ag barnet ble gjemt ved grensen. Trollokene våget ikke hente det. Morgenen etter fant noen aieler det og tok det med seg tilbake til klanen. Det ble døpt Naira og trent som en aiel. Det ble raskt oppdaget av klanens vise at hun var i stand til å bruke kraften, og som skikkene hos dem var ble trent av de vise for å mestre den.

Da Naira var 20 ble den nye høvdingen for klanen ble innført ble Naira bannlyst. Han ville ikke ha noen halv-blods Aieler hos dem. Hun forlot Aielene og reiste inn i verden i søken etter eventyr.

Naira har aldri ført noe hat mot skyggen, siden hun aldri knyttet noe bånd til kjøpmennene. Men hun vet at den er der, og hun er klar over hva den står for. Naira velger side hun står på med omhu, og det som er best for henne står hun for. Hun er nøytral i krigen, liker hun selv å tro.

Ettersom hun ble eldre, vokste hennes kunnskap om kraften, og hun fikk vite at alle Aes Sedaier som hørte om henne ville ta henne til fange og bringe henne til tårnet for opplæring. Så hun hadde lært seg å unngå sivilisasjoner som best hun bare kunne.

Hennes søken etter eventyr brakte henne til slutt til Illian som fange hos en slavedriver. Da hun fikk hendene fri angret han nok på at han fant henne sovende i skogen. Hun hørte om dette hornet på veien ut og bestemte seg for at det var en nyttig ting å ha i sekken, og ender opp på Tammuzplassen der eds avsigningen ville ta plass. Og eden var lett som ingenting å tale. Hornet ble litt vanskeligere å skaffe...
Hvem i svarte sin ide var det å bare legge sju segl på Shai'tan. Hadde det vert fem hundre hadde vi hatt litt bedre tid på oss!
the black wind
Hengiven
Hengiven
Posts: 191
Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
Location: stavanger

Post by the black wind »

Navn : Soren Weeda
Alder: 25
Nasjonalitet: Illian
Yrke: kriger
Egenskaper: akrobatikk med spesialitet kastekniver Ubevæpna kamp, ”Tavern Brawl” Våpenmestring med spesialitet buer Skogskunne
Utseende: høy til Illianer å være, er lysebrun med brunt kort hår som ser litt rufsete ut, er muskuløs og ikke spesiell tynn. Øynene ser mistenkelig på alle og øynene er grønne. Han har en sort merke (se biografi) som er rund på høyre arm. Han bruker mest mørke klær for å ikke skille seg ut.
Personlighet: han er ikke særlig snakksom og kan ha en ekstrem kort lunte av et humør. Han er lojal mot de som er lojale mot han og tror at hevnen er søt.
Biografi: Soren er en bondegutt som ble født et lite stykke fra Illian. Soren har ikke så mangen gode minner fra barndommen men Illian vil alltid være hjemmet hans.
Døden kom tidlig for foreldrene hans. Da var da han var 3 år. Han stod og så på mens huset brant ned og ville løpe inn.
-Mor! Far!
Tanten hans stoppet han, men han fikk en kullbit på høyre arm som er et sort merke nå da huset kollapset. Han ble oppfostret av tanten og onkelen. Tanten var snill mot han og han lærte seg mye om urter og skogen, mens onkelen ikke sa stort til han

Tanten døde når han var 10 år og ha begynte den vanskelige tiden. Onkelen brydde seg egentlig ikke noe om han og han måte skaffe mat selv. Det var da han lærte å løpe raskt og stjele mat. Hvis han spurte om noe ble det bank og det var derfor han ikke snaket så mye. En gang han prøvde å ta litt mat kom onkelen, som også var en fyllebøtte og banket han så kraftig at han ikke kunne stå på flere dager og langt mindre skaffe seg mat. Etter dette viste Soren at han aldri kunne elske og langt mindre godta onkelen og begynte å komme fere og fere ganger innom huset.
- En gang skal du betale for dette, sa Soren til onkelen og kom aldri mer innom.

Da han hadde forlatt huset kom han borti en gjeng som han ble medlem i. Det var i denne gjengen han skulle ta sitt første liv. Det var ennå en stund til dette hendte og i mellomtiden ble han godtatt som en av gjengen ”lillebrødre”. Det var en sen høstkveld da han var 14 år. De lå og sov men en av dem sov ikke og det var lille Karl. Han var en liten gutt som Soren hadde blitt venn med og som nylig hadde blitt medlem. Denne lille gutten var bare ute etter penger så han tok en kniv og begynte å gå mot Soren. Soren våknet da det raslet og tok tak i han og slengte han rundt. I rent selvforsvar grep han etter kniven, Siden Soren var sterkere en han fikk han tak i kniven og stak han. En av de andre våknet og tente et lys. Der så Soren med forskrekkelse at den han hadde drept var vennen hans. Da han fikk se han krøp han rundt og holdt et fast grep rundt han og så at han døde. Etter denne hendelsen ble han aldri seg selv. Han stolte ikke på noen.

En dag han var rundt 16 år ble han knepet i å stjele. En mann kom forbi og hjalp han med å si at han mistet pengene han betalte med. Dette var egentlig onkelen hans som lenge hadde vært ute i krig og så hadde han for ikke så lenge siden komet hjem men da var ikke broren der og han fikk vite at de hadde død. Han lette lenge etter barnet som hadde blitt gitt til en av slektningene og nå fant han Soren. De gikk og snakket om foreldrene og da onkelen fikk høre om tanten sin død og hvordan den onde onkelen hadde behandlet han bestemte han seg for å ta vare på barnet. Han ble opplært i jakt med bue og kamp med kniver. Siden onkelen ikke hadde så mye penger og kunne ikke kjøpe et sverd ble det heller kniver. De årene han var med onkelen sin ble han sterkere og flinkere med knivene en han kunne drømme om. Han lærte seg også mer om naturen og urter en det tanten hadde lært han. Selv om onkelen var onkelen hans stolte han ikke helt på han, han var jo tros alt broren til den andre onkelen hans.

Som 20-åring ble onkelen drept av noen røvere som brant ned huset. Onkelen beskyttet han mens han løp etter hjelp men det var for sent når de kom for å hjelpe og han ble igjen et gatebarn. Knivene ble stjålet og det var da han lærte seg å bruke nevene. Han var ofte fryktet for sitt korte og hissige personlighet og sine ferdigheter med nevene

Etter noen år ble han så stor at han kunne jobbe som stallgutt. Det var her han hørte om de spennende fortellingene om Valers Horn og andre fortelinger fortelt av barder. Mens han satt og hørte drømte han om å være en helt og ikke tenke på hva det neste måltide kom til å være.

Det var når han nettopp hadde fylt 25 år at han fikk høre om den store jakten og før han drog besøkte han huset til onkelen og selv om de ikke hadde sett hverandre på lenge blusset hevnen opp og den natten reiste han vekk fra Illian med kniver og en pung med mynter. Han hadde drept onkelen og kjøpt seg kniver og resten av pengene tok han med seg. Med knivene, en enkel kappe og penger la han ferden mot Tammuzplassen for å avledde eden.
like a butterfly i fly
like a rock i fall
Eirik
Soldat
Soldat
Posts: 69
Joined: Thu Jan 19, 2006 15:26

Post by Eirik »

Navn: Kandir Maradi
Alder: 23 år
Nasjonalitet: Tar Valon
Yrke: Arbeidsløs bondegutt(hornjeger).
Egenskaper: Akrobatikk, skogskunne, våpenmestring med kampstav og langbue, tavern brawl.
Personlighet: Smart, men sjenert og lite snakksalig.Til tross for dette blir han lett kjent med folk. Han er god til å klare seg selv i marka og er en utmerket jeger, ganske sterk er han og. Vanligvis tenker han før han handler, men noen ganger glemmer han seg, noe som i blant har ført til problemer. Hater skyggen av hele sitt hjerte,
Utseende: Kandir har lysebrunt hår som går litt nedafor ørene hans. Grønne øyne og smil som vanligvis ser snilt ut, men noen ganger ser det ganske sleipt ut. Han en vanlig nese og pene ører. Lengden hans er ganske normal, kanskje litt over gjennomsnittet.
Biografi: Da Kandir var liten jobbet han mye ute i åkerene, men åkerene til familien hans var delt i to, den ene delen lå ved huset, mens den andre lå noen dagers tur unna. Kandir jobbet på åkeren lengst unna og overnattet mye i skogen, når han ble litt eldre døde storebroren hans av sykdom og Kandir måtte jobbe på åkren alene, dette førte til at han bygget seg mange steder rundt omkring i skogen hvor han levde, ofte uker borte fra familien.

I aielkrigen kom Kandir hjem til et tomt hus, det eneste som var der var blod et rar arm med pels på, "Mørkefrender" skrek Kandir og gråt. Etter det dro kandir til Andor hvor han en stund levde av bryting og veddemål til han fikk et lite rom mot å arbeide der.

En dag så Kandir at en liten gutt ble kidnappet og fulgte etter. Han kom til en liten hytte. Han braste inn og ble møtt av to menn, til tross for sine bryteegenskaper slo de han raskt ned, og mens han lå der halvt svimeslått ble den slått til døde, da sprakk det for han , han kastet seg opp mot den ene mannen og slo og slo helt til det eneste han så var blod.

Etter den hendelsen har Kandir for det meste levet i skogen helt til han som 23 år gammel dro til illian for å være med på den store jakten.

Hei, jeg tok meg den frihet å fikse fete typer på enkelte ord her og der, samt å rette en trykkleif jeg la merke til. ~Terje[/colda retter)

trykkfeil skrives ikke trykkleif, men trykkfeil T-R-Y-K-K-F-E-I-L :P
Last edited by Eirik on Tue Jan 31, 2006 17:30, edited 1 time in total.
the black wind
Hengiven
Hengiven
Posts: 191
Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
Location: stavanger

Post by the black wind »

jeg er klar over at dette er min andre karakter og håper dere vil like den :D

Navn : Safira Lagoon
Alder: 26
Nasjonalitet: Ebou Dar
Yrke: vis kvine
Egenskaper: karisma, skogskunne, akrobatikk, Våpenmestring i bue
Utseende: lyst blondt hår, safirblåe øyne, litt liten
Personlighet: Hun kan bli fort irritert hvis det ikke går som hun vil og da er det best å holde seg utenfor rekkevidde, ofte kan det godt gå ut over andre og da er de ikke godt å være den personen. Hun liker å gå lange turer og finne på galskap når hun kan for eksempel å klatre i et høyt tre eller i et fjell uten tau
Biografi: hun levde et ganske normalt liv med sjøen og lekte med de andre ungene når hun var liten men en dag fant hun og en annen venn av hun at de skulle leke i det høye treet. Den lille gutten falt og Safira gikk straks bort og undersøkte om det var noe skader. Hun så et lite kutt og fant noen urter mot det fordi moren hennes, som var en vise, hadde prøvd å vise henne det og hun hadde faktisk fulgt med. Etter det ble moren besatt av å lære henne det men lille Safira ville mye heller klatre i et tre eller gå turer i skogen og moren ble frustrert. Senere når hun ble eldre fikk hun sansen for jakt og å lure guttene til å følge blindspor når de fikk beskjed om å hente henne. Det ble til slutt et kav å få henne inn igjen fordi hun ble så flink til det. Hun fikk også sansen for å gå ut på eventyr og greide hele tiden til å overbevise guttene om å bli med selv om det var farlig. Selv om hun gjorde mye annet en å studere urter fikk hun stor kunnskap om dette og skulle bli den en vis kvinne men hun stakk av fordi hun hadde fått høre om jakten på hornet og kunne ikke holde seg fordi selv om det var lenge siden hun hadde vært et barn hadde hun ennå lysten for å gå på et eventyr
like a butterfly i fly
like a rock i fall
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Here goes nothing... første Aes Sedai. og min andre karakter...

Karakterstatistikk
Navn:
Aisa Mendrellin
Alder:
43
Nasjonalitet:
Andor
Yrke:
Aes Sedai, Brun Ajah
Egenskaper:
Aes Sedai-kanalisering (middels styrke), Økonomi, Natur- og Samfunnskunne (med spesialisering på historie), Bykunne.
Personlighet:
Aisa Sedai er blid og utadvent, noe som har forleda de fleste andre Aes Sedaier til å anse henne som litt småtussete og naiv. Hun er imidlertid ingen av delene. Hennes ytre oppførsel er intet annen enn nøye kalkulert skuespill, for å lulle andre inn i en slags falsk trygghet når hun er til stede. Med samme mål for øye har hun nesten perfeksjonert kunsten å oppføre seg fraværende og eksentrisk, og kan gi andre inntrykk av at hun er fullstendig i sin egen verden, mens hun i virkeligheten er totalt konsentrert om sine omgivelser. Når hun nærmer seg ett av sine mål, endrer hun fullstendig oppførsel – hun blir kald, målbevisst, hensynsløs. Hun gir imidlertid svært få gleden av å se henne i slike stunder; bare hennes fåtallige nære venner kjenner henne som hun er. Ellers er hun nysgjerrig, uredd, intelligent og mer eventyrlysten enn de fleste andre Aes Sedaier utenfor den Grønne Ajah.
Utseende:
Aisa er ikke vakker etter noen klassiske standarder. Hun er lav, uten kvinnelige former, og spedt bygd. Til tross for dette er hun utrolig senesterk til å være Aes Sedai fra en adelig familie. Ansiktstrekkene hennes er smale – hun har en strek av en munn, og øynene er som regel mysende, for å skjule det faktum at hun ser som en hauk og egentlig har store dådyrøyne som kan brukes til å sjarmere intetanende menn. Håret hennes er gråbrunt, og som regel bundet opp i en knute i nakken. I den grad det er mulig å anslå noen alder på henne, ser hun ut som om hun er mellom 20 og 40 år gammel.
Biografi:
Aisa Mendrellin er født som eldste datter av en andoransk adelsfamilie, og ble tidlig forlovet med en adelsmann fra området rundt Aringill – noe hun selv ikke syntes særlig om, siden familien hennes kom fra Andors vestlige utkant, hvor landskapet og folket var helt annerledes. Stor var derfor gleden da en eldre Aes Sedai på gjennomreise fant et talent for Kraften i Aisa, da hun var 10 år gammel.

Det tok Aisa 10 år å skaffe sjalet – seks år som Novise og fire som Akseptert – noe hun egentlig er fornøyd med, siden hun likte tilværelsen som elev i Tårnet svært godt. Som den blide jenta hun var fikk hun mange venner, om enn få nære venner, og ble vel ansett av de fleste Aes Sedaiene. Hun utmerket seg også faglig, og både Hvite, Grønne, Blå og Brune Aes Sedaier hadde forsøkt å få henne til å slutte seg til dem etter Prøvene. Hun hadde imidlertid alltid vært fascinert av alt det som skjulte seg i historiens tåkete dyp, og valgte derfor den Brune Ajah. Muligens var dette valget også påvirka av at den gamle Aes Sedaien som redda henne fra ekteskapet også var Brun, og at hun på mange måter er Aisas mentor og beste venn.

Etter at hun fikk sjalet har hun tilbrakt mesteparten av sin tid i en tilværelse hvor hun har alternert mellom lange studiereiser til biblioteker rundt om i verden, og arbeidsperioder i Tårnet hvor hun har bearbeidet det hun har samla inn. Tidvis har hun vært ute i flere år på rad, for så å tilbringe de følgende årene i Tårnet. Hun har på denne måten bygd seg en ikke ubetydelig stilling innen den Brune Ajah, og ansees til tross for sin veldig unge alder som en autoritet på Trollokkrigene. Hun har skrevet flere bøker om perioden, og i Tårnets bibliotek dekker bøkene hennes snart over ei hylle.

Den dagen hun fikk sjalet, hadde hun gått ut i treningsgården og spurt en ung gutt hun hadde vært forelsket i i flere år om han kunne tenke seg og bli Vokteren hennes, men han hadde takket nokså uhøflig nei, mens han mumla noe om å ”bekjempe Skyggen ved å hente te”. Skuffelsen over dette avslaget henger fortsatt ved henne, og hun har derfor ikke tatt seg en Vokter, til tross for de mange, lange reisene hennes. Hun har i stedet tatt med seg en eller to unge, nesten ferdig utdannete Vokterstudenter på hver reise, for å gi dem en smak av verden og friheten før de forpliktet seg til tjeneste i Tårnet, eller hva det nå var unge menn gjorde.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Sauegjeteren
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 2715
Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
Contact:

Rollespill karakter

Post by Sauegjeteren »

Navn: Akka (etternavn ukjent) den Føre (ikke våpenfør, men redskapfør) .

Alder: 23.

Nasjonalitet: Andor.

Yrke: Gardskar, senere soldat.

Egenskaper: Godt lag med dyr, langbue, langkniv, bryting, hakke (en tilfeldighet), jakt.

Personlighet: Akka er en stille, lite sosial person, men etter noen glass vin forandrer dette seg. Han tåler svært mye av både psykisk og fysisk press. Han har ikke lett for å bli sint, men blir han sint smeller det og ferdig med det. Når han ser ting han ikke liker sier han ifra, men vil ikke gjøre altfor mye åpenlyst viss overmakten er stor. Han liker ikke krig noe bedre, men er med der det er nødvendig. Det skal også mye til for att han skal la det bli med ei dame. Han er ikke veldig trofast slik sett.

Utsende: Akka er en stor person både i bredde og høyde. Han får lett en liten kul på magen, men etter en tid i krig blir den borte igjen. I tillegg er han veldig sterk. Han har halvkort stritt hår som sjelden lar seg styre og skjegg med bart. Akka går i gode ullklær som holder ham varm og holder. Ved sin høyre hofte bærer han et pilekogger med pil og bue oppi. På høyresiden bærer han en stor kniv, omtrent en tredjedel som et lite sverd. På skrå på ryggen bærer han ei hakke han bruker som sverd/slegge (se biografi). Over dette har han ei kappe som går helt ned til anklene og nesten kan trekkes rundt kroppen. På føttene har han bare sko om vinteren. På grunn av tidliglært fattigdom går han barbent om sommeren. Buksa han går som regel midt nede på leggen.

Biografi: Da Akka vokste opp sør for Braemskogen var han den mellomste av 5 bondesønner. Han brukte mye tid i fjellene med sauegjeting, men var også med på gården med melking og hestedressur. Han hadde en streng, men rettferdig far som like gjerne kunne spandere en sau som en fik til sønnene, alt etter hva de hadde fortjent. Som 15-åring hadde han 10 søyer og ei hoppe som het Gjatar (avledet fra Gjeter). Da han senere ble fortalt at han måtte betale skatt til Andor av dyrene rømte han opp i fjellet med dem for å forsvare eiendommen sin. Der bygde han også små skur han og dyrene bodde i. Da en streng vinter kom, døde alle 10 sauene og hoppa var også nær ved å stryke med. Det var da han bestemte seg for å gjøre noe annet enn gårdsdrift og reiste ut i verden.

Da han som 17-åring hadde reist til Caemlyn med Gjatar for å bli med i Dronningens Garde skjønte han fort att han ikke hadde stort der å gjøre. Han fikk lov til å patruljere murene med bua, og fikk også opplæring i nærkamp, men fikk ikke draget på noe annet enn brytinga. Det var han ekstremt god på siden han var større og sterkere enn de fleste andre i byen. Da han skulle forsvare den unge Datterarvingen en dag på hennes ridetur stoppet de ved noen grøftearbeidere for å se til at de arbeidet for Andor og arbeidet godt for Andor. Disse viste seg å være røvere som ville robbe Datterarvingen og drepe følget hennes. Siden Akka ikke rakk å bruke bua tok han fra den ene av dem hakka (kniven hadde han glemt) og brukte den som et dødelig våpen for å forsvare Datterarvingen. Han drepte den første som prøvde seg, men tok det roligere på resten av røverne. Da han vel var ferdig med røverne, med god hjelp fra resten av kompaniet, kom kapteinen bort til ham og lot ham med en gang lære seg å bruke hakka som våpen og også å være med i krig.

Etter flere småtrefninger i Grenselandene sammen med de fjernere troppene var Akka lei soldatlivet og ble med en handelkar som livvakt. Han ble gjort narr av på grunn av hakka, men fikk også et godt omdømme av de fleste som var i hans områder. Han tjente hos flere handelsfolk. Kvinnene innledet han gjerne et forhold til for så å avslutte det like fort til fordel for ei anna. Da han hadde ekskortert ei adelsfrue til Illian var han lei av å passe på folk også og ble like gjerne med på Den Store Jakten for å ha noe å gjøre.
Last edited by Sauegjeteren on Mon Sep 25, 2006 17:41, edited 2 times in total.
Moiraine vet svært mye, sauegjeter.
Moiraine Sedai
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 834
Joined: Tue Mar 28, 2006 19:24
Location: Tønsberg
Contact:

Post by Moiraine Sedai »

Jeg er redd jeg ikke husker noe særlig om særegenhetene til de forskjellige nasjonalitetene, så det blir nok unøyaktig… :roll:

Navn: Kandora t’Bashere

Alder: 36

Nasjonalitet: En landsby i Andor

Yrke: Tidligere Klok, ga opp yrket sitt når hun reiste hjemmefra som 31 åring.

Egenskaper: Wilderkanalisering (våpenvev (lyn og ild), legedomvev, maskeringesvev, luftskjold og skjoldvev), Karisma, Akrobatikk og Skogskunne. Som alle andre villstyringer har også Kandora en sperre. For at hun skal kunne lede Kraften må hun føle smerte. Hvorfor hun har fått denne sperren er usikkert, men det kan komme av at den Kloke hun fikk opplæring av var hardhendt hvis Kandora ikke oppnådde de resultatene som hun ønsket.

Personlighet: Sta, men vet når hun er slått (selv om hun er motvillig til å innrømme dette). Hun er sterkt imot Skyggen, noe som ble sterk utviklet i Saldaea. Hun er alvorlig den meste av tiden, og er rask med å komme i handling. Dårlig egenskap er at hun ikke eier pokerfjes (dumt for henne, bra for andre). Hun holder seg unna store folkemengder for ikke å bli oppdaget av Aes Sedaier, men det er så langt forsiktigheten hennes rekker.

Utseende: Nøttebrunt hår hun går med løst, mørke øyne. Menn ville nok kalle henne pen, men ikke så pen at andre kvinner ble sjalu. Høy for alle andre enn en aiel. Går som oftest kledd i brun eller grønn kjole, uten dekorasjoner. I beltepungen ligger det en ring hun har veldig kjær, men ingen vet hvor hun har den fra (med unntak av hennes mann, som ga den til henne).

Biografi: Da Kandora var liten, var hun alltid med faren sin på jakt. Han lærte henne å kjenne skogen like godt som sin egen lomme, og da hun var seks år kunne hun skyte med langbue bedre enn de fleste. Hun gikk i lære hos landsbyens Kloke, og lærte å lede kraften etter hvert. Hun var ikke veldig sterk - antakeligvis ville hun bare så vidt oppnådd sjalet om hun hadde prøvd - men hun kunne tyde vindene med stor nøyaktighet.

Da Kandora fylte 25 tok hun over som Klok i landsbyen. Hun hadde fått en god opplæring, ikke bare i urter, men også i lederegenskaper. Hun var vant til å kunne overtale de fleste til det meste, kanskje med unntak sin egen lærer. Det var på denne måten hun fikk utviklet karismaen sin, og hun ble en dyktig Klok. Da hun fylte 31 år følte hun at hun ville oppnå noe mer enn som Klok i landsbyen, og hun reiste til Saldaea.

Saldaea var et tilfeldig valg, med unntak at det var en av Grenselandene. Hun ønsket å vie livet sitt til jakten på Skyggen, og hva var vel et bedre sted å starte på enn nettopp der? Hun ble ønsket velkommen av Lano Bashere - han sa i alle fall at han hørte til det Huset, om enn langt ut i - og hun fikk bo hos ham. Det utviklet seg et nært vennskap mellom de to, og etter hvert noe mer. Etter to år giftet de seg.

Som de fleste Grenselenderne red også Lano ut i krigen mot Skyggen. På et av disse rittene ble han myrdet av en trollok. Kandora sverget med seg selv at hun ikke ville hvile før Skyggen var beseiret. Hun reiste da til Illian for å avlegge Hornjeger-edene.
Last edited by Moiraine Sedai on Wed Aug 16, 2006 16:30, edited 4 times in total.
. . .
Post Reply