Så det var Faile som drakk deg under bordet? De er harde på flaska de rugbyspillerneTerje wrote:Bah, jeg lovet Lotta å stikke innom og si noen ord når jeg var ferdig, og lignende løfter ble avgitt da jeg var ute og tok noen øl med Faile i går. Post hoc, ergo propter hoc.
Fy faen for et arrogant rasshøl du er! Eller, dette var det første som slo meg før jeg innså at jeg ikke var Harald Eias imitasjon av Lena fra "Pelle og Proffen" bøkene.(Før dere eventuelt begynner å lese: beklager at jeg kan virke som et arrogant rasshøl. Det er bare kritiker-personaen min som stikker frem; jeg finner det mye lettere å være kritisk hvis jeg glemmer personene bak ideene jeg kritiserer. Og hvis dere mot formodning skulle synes dette er krast, skulle dere ha sett hva jeg gjorde med semesteroppgava til bestekompisen min i fjor høst...)
Jeg synes derimot det er kjempeflott at vi kan få et litt annet synspunkt på ting. Selve diskusjonen på dette forumet er jo mer som med-jatting for å regne...
Hva? Fy faen for et rasshøl, ass!(Det burde være åpenbart at jeg først og fremst er skuffet over deg, Lotta.)
Jeg innrømmer selvfølgelig glatt at min "anmeldelse" var nokså overfladisk - noe den også var ment å være siden jeg leste ut boka en dag etter utgivelsen og ikke ville spoile noen. Men vi tar gjerne en diskusjon nå som tråden er full av EKSTRA GRUSOMME SPOILERE.
Hehe, dette minner meg merksnodig om et aspekt ved The Gone-Away World, men vi sparer det til du er ferdig/gir oppDet første som slår meg når jeg leser kommentarene deres, er hvor utrolig lite reflekterte de er når det gjelder Aviendha, Nynaeve og Gawyn. Det er liksom ikke måte på hvor lite som skjer, hvor kjedelige de er, og hvor unødvendige POWene deres er. Det ser imidlertid ut til at dere har glemt å tenke over at god litteratur gjerne foregår ikke bare på det ytre plan (et typisk kjennetegn ved genre fiction), men også på det indre (mer vanlig ansett som trekk ved literary fiction). Ikke med det sagt at Jordan/Branderson skriver noe annet enn bortimot pur genre fiction, men det er likevel viktig å holde i mente betydningen av karakterutvikling.
Jeg kan godt si meg enig i at det skjer en del karakterutvikling i Gawyns og Aviendhas kapitler - det er det ingen tvil om, og man setter jo pris på at Sanderson utdyper karakterene... Men på den andre siden, så har også forfatteren å gjøre denne utviklen, denne indre konflikten, så spennende og interessant at leseren faktisk får noe meningsfylt ut av den. På dette punktet vil jeg påstå at Sanderson svikter med disse karakterene, men dette veies samtidig kraftig opp av hans bravur-oppvisning med Rand og Egwene. Det er hyggelig at du satt pris på informasjonen du fikk ut av disse "fyll" kapitlene (fra et struktur-messig perspektiv ble de alltid plassert nederst i spenningskurven, noe som bare bygde opp under følelsen av at ingenting skjedde), men personlig må jeg si at det var lite "indre reisen" de opplevde jeg ikke kunne tippet etter den første eksposisjonen av konflikten deres, og derav følger adjektivet "kjedelig" nokså naturlig.
Det interessante spørsmålet blir derfor hvorfor akkurat du, Terje, likte disse scene så mye mer enn mange av oss andre. Akkurat dette tror jeg faller sammen med at du nylig har blåst liv i din WoT-forelskelse, mens mange av oss andre har hatt latt glørne ligge i fred i for mange år til å gi faen i mindre utviklede personer i galleriet. Dette skulle være den siste boka i serien, jo! Jeg har ventet i årevis på den, og for å være helt ærlig, så hadde jeg gledet meg stort til å bli ferdig med WoT en gang for alle. For all del - jeg liker serien - men sammenlignet med hva jeg leser nå for tiden er den som husmorsporno å regne.I så måte er kapitlene til de nevnte karakterene -- og, må det nesten legges til, Rand -- ytterst tilfredsstillende. Nynaeve er bedre og mer nyansert skrevet enn jeg kan huske å ha sett henne, og selv om hun fortsatt har mye av den gamle lidenskapen og styrken, viste kapitlene at hun er i ferd med å lære å kontrollere seg, og å revurdere gamle fordommer. Men jeg er enig, Ceres, i at hun burde være mer stolt enn sutrete over Lan. Faen til mannfolk, ass.
Aviendha gjennomgikk også en veldig viktig forandring i løpet av boka. På det ytre planet var det stort nok -- at hun ble tatt opp blant de Vise -- men den indre forandringen (eller vi kan kanskje til og med si epifanien) som ligger i bunn for det hele, se det er hva jeg kaller en fin syntese av genre og literary. Jeg la merke til klager om at hun ikke hadde flere scener med Rand, men årsaken til dette forklarte hun jo på et tidlig stadium selv: Hun ville ganske enkelt ikke møte ham når hun var i en så mindreverdig posisjon, med så lite ji og så mye toh; hun ville vente til hun kunne se ham i øynene som en likeverdig partner. Og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg ville ikke ha det på noen annen måte.
Gawyn led også den unge mannens kvaler, fastlåst i en konflikt han ikke var personlig engasjert i, men med en psyke som helt siden fødselen var kondisjonert til å sette plikt, ære og personlig integritet i tjeneste over alt. Slik sett syntes jeg kapitlene hans var strålende; concise and to the fucking point, som en av litteraturforeleserne ville ha formulert det.
Hmm, jeg kan ikke huske å ha sagt at "ingenting skjedde" med Rand i den scenen (det referer kanskje til noen andre?), og må bare si meg enig at jeg likte avslutning til tGS veldig godt. Uten tvil den sterkeste delen av boka, spørr du meg.Rands lille Whedon-aktige åpenbaring -- bokas åpenbare (hehe ) denouement, nevermind den lille actionsetpiece'en i Tårnet -- på Dragefjellet var like mindblowing. Kanskje litt banal, men veldig fin og postmodernistisk. Akkurat når han var i ferd med å bli Richard Rahl, fant han hjertet sitt igjen, og med det brakte han også den gode gamle Tidshjulet-varmen tilbake til hele serien. Så å avspise denne scena med at "ingenting hendte" er konklusjonen av en litt for enkel og overfladisk analyse.
Og det med Sean'chanerne er vel blitt besvart ovenfor: Jeg tror ikke de visste noe om opprørleiren, og jeg ser også for meg at et konsentrert angrep på et tårn med flyvende vesen hadde vært vanskeligere å stogge enn et slag mot en leir full av vettskremte Aes Sedaier spredt for alle vinder.