The Gathering Storm - NÅ MED EKSTRA GRUSOMME SPOILERE!

Her kan du diskutere bøkene

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren

Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Terje wrote:Bah, jeg lovet Lotta å stikke innom og si noen ord når jeg var ferdig, og lignende løfter ble avgitt da jeg var ute og tok noen øl med Faile i går. Post hoc, ergo propter hoc.
Så det var Faile som drakk deg under bordet? De er harde på flaska de rugbyspillerne :)

(Før dere eventuelt begynner å lese: beklager at jeg kan virke som et arrogant rasshøl. Det er bare kritiker-personaen min som stikker frem; jeg finner det mye lettere å være kritisk hvis jeg glemmer personene bak ideene jeg kritiserer. Og hvis dere mot formodning skulle synes dette er krast, skulle dere ha sett hva jeg gjorde med semesteroppgava til bestekompisen min i fjor høst...)
Fy faen for et arrogant rasshøl du er! Eller, dette var det første som slo meg før jeg innså at jeg ikke var Harald Eias imitasjon av Lena fra "Pelle og Proffen" bøkene.

Jeg synes derimot det er kjempeflott at vi kan få et litt annet synspunkt på ting. Selve diskusjonen på dette forumet er jo mer som med-jatting for å regne...
(Det burde være åpenbart at jeg først og fremst er skuffet over deg, Lotta.)
Hva? Fy faen for et rasshøl, ass!

Jeg innrømmer selvfølgelig glatt at min "anmeldelse" var nokså overfladisk - noe den også var ment å være siden jeg leste ut boka en dag etter utgivelsen og ikke ville spoile noen. Men vi tar gjerne en diskusjon nå som tråden er full av EKSTRA GRUSOMME SPOILERE.
Det første som slår meg når jeg leser kommentarene deres, er hvor utrolig lite reflekterte de er når det gjelder Aviendha, Nynaeve og Gawyn. Det er liksom ikke måte på hvor lite som skjer, hvor kjedelige de er, og hvor unødvendige POWene deres er. Det ser imidlertid ut til at dere har glemt å tenke over at god litteratur gjerne foregår ikke bare på det ytre plan (et typisk kjennetegn ved genre fiction), men også på det indre (mer vanlig ansett som trekk ved literary fiction). Ikke med det sagt at Jordan/Branderson skriver noe annet enn bortimot pur genre fiction, men det er likevel viktig å holde i mente betydningen av karakterutvikling.
Hehe, dette minner meg merksnodig om et aspekt ved The Gone-Away World, men vi sparer det til du er ferdig/gir opp :)

Jeg kan godt si meg enig i at det skjer en del karakterutvikling i Gawyns og Aviendhas kapitler - det er det ingen tvil om, og man setter jo pris på at Sanderson utdyper karakterene... Men på den andre siden, så har også forfatteren å gjøre denne utviklen, denne indre konflikten, så spennende og interessant at leseren faktisk får noe meningsfylt ut av den. På dette punktet vil jeg påstå at Sanderson svikter med disse karakterene, men dette veies samtidig kraftig opp av hans bravur-oppvisning med Rand og Egwene. Det er hyggelig at du satt pris på informasjonen du fikk ut av disse "fyll" kapitlene (fra et struktur-messig perspektiv ble de alltid plassert nederst i spenningskurven, noe som bare bygde opp under følelsen av at ingenting skjedde), men personlig må jeg si at det var lite "indre reisen" de opplevde jeg ikke kunne tippet etter den første eksposisjonen av konflikten deres, og derav følger adjektivet "kjedelig" nokså naturlig.
I så måte er kapitlene til de nevnte karakterene -- og, må det nesten legges til, Rand -- ytterst tilfredsstillende. Nynaeve er bedre og mer nyansert skrevet enn jeg kan huske å ha sett henne, og selv om hun fortsatt har mye av den gamle lidenskapen og styrken, viste kapitlene at hun er i ferd med å lære å kontrollere seg, og å revurdere gamle fordommer. Men jeg er enig, Ceres, i at hun burde være mer stolt enn sutrete over Lan. Faen til mannfolk, ass.

Aviendha gjennomgikk også en veldig viktig forandring i løpet av boka. På det ytre planet var det stort nok -- at hun ble tatt opp blant de Vise -- men den indre forandringen (eller vi kan kanskje til og med si epifanien) som ligger i bunn for det hele, se det er hva jeg kaller en fin syntese av genre og literary. Jeg la merke til klager om at hun ikke hadde flere scener med Rand, men årsaken til dette forklarte hun jo på et tidlig stadium selv: Hun ville ganske enkelt ikke møte ham når hun var i en så mindreverdig posisjon, med så lite ji og så mye toh; hun ville vente til hun kunne se ham i øynene som en likeverdig partner. Og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg ville ikke ha det på noen annen måte.

Gawyn led også den unge mannens kvaler, fastlåst i en konflikt han ikke var personlig engasjert i, men med en psyke som helt siden fødselen var kondisjonert til å sette plikt, ære og personlig integritet i tjeneste over alt. Slik sett syntes jeg kapitlene hans var strålende; concise and to the fucking point, som en av litteraturforeleserne ville ha formulert det.
Det interessante spørsmålet blir derfor hvorfor akkurat du, Terje, likte disse scene så mye mer enn mange av oss andre. Akkurat dette tror jeg faller sammen med at du nylig har blåst liv i din WoT-forelskelse, mens mange av oss andre har hatt latt glørne ligge i fred i for mange år til å gi faen i mindre utviklede personer i galleriet. Dette skulle være den siste boka i serien, jo! Jeg har ventet i årevis på den, og for å være helt ærlig, så hadde jeg gledet meg stort til å bli ferdig med WoT en gang for alle. For all del - jeg liker serien - men sammenlignet med hva jeg leser nå for tiden er den som husmorsporno å regne.

Rands lille Whedon-aktige åpenbaring -- bokas åpenbare (hehe ;) ) denouement, nevermind den lille actionsetpiece'en i Tårnet -- på Dragefjellet var like mindblowing. Kanskje litt banal, men veldig fin og postmodernistisk. Akkurat når han var i ferd med å bli Richard Rahl, fant han hjertet sitt igjen, og med det brakte han også den gode gamle Tidshjulet-varmen tilbake til hele serien. Så å avspise denne scena med at "ingenting hendte" er konklusjonen av en litt for enkel og overfladisk analyse.
Hmm, jeg kan ikke huske å ha sagt at "ingenting skjedde" med Rand i den scenen (det referer kanskje til noen andre?), og må bare si meg enig at jeg likte avslutning til tGS veldig godt. Uten tvil den sterkeste delen av boka, spørr du meg.

Og det med Sean'chanerne er vel blitt besvart ovenfor: Jeg tror ikke de visste noe om opprørleiren, og jeg ser også for meg at et konsentrert angrep på et tårn med flyvende vesen hadde vært vanskeligere å stogge enn et slag mot en leir full av vettskremte Aes Sedaier spredt for alle vinder.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Lothair Mantelar wrote:Så det var Faile som drakk deg under bordet? De er harde på flaska de rugbyspillerne :)
Ja, fy faen, ass.
Jeg kan godt si meg enig i at det skjer en del karakterutvikling i Gawyns og Aviendhas kapitler - det er det ingen tvil om, og man setter jo pris på at Sanderson utdyper karakterene... Men på den andre siden, så har også forfatteren å gjøre denne utviklen, denne indre konflikten, så spennende og interessant at leseren faktisk får noe meningsfylt ut av den. På dette punktet vil jeg påstå at Sanderson svikter med disse karakterene, men dette veies samtidig kraftig opp av hans bravur-oppvisning med Rand og Egwene. Det er hyggelig at du satt pris på informasjonen du fikk ut av disse "fyll" kapitlene (fra et struktur-messig perspektiv ble de alltid plassert nederst i spenningskurven, noe som bare bygde opp under følelsen av at ingenting skjedde), men personlig må jeg si at det var lite "indre reisen" de opplevde jeg ikke kunne tippet etter den første eksposisjonen av konflikten deres, og derav følger adjektivet "kjedelig" nokså naturlig.
Ah, dialog! Du begynner med å postulere en tese, jeg lanserer en antitese, du presenterer en syntese, og så kommer jaggu jeg med enda en antitese, men denne gangen til syntesa heller enn tesa. Dette er grunnen til at jeg pleide å like forumer! :D

Men, til saken.

Jeg ser helt klart hvor du kommer fra. Det skjer noe karakterutvikling, men det er, som du sier, dessverre ikke all verden. Det er en fin linje å gå for en forfatter i å balansere nøyaktig hvor mye tid han eller hun skal bruke på å skildre denne typen usikre tider. Blir det for lite føles aldri spenningen, og blir det for mye blir det fort kjedelig og irriterende. Hvor mye som er for mye kan kanskje sies å være en smakssak, i alle fall når det er små marginer, men de aller fleste vil nok merke det når det er et veldig stort sprik.

Selv om jeg kan være enig med deg i at Sanderson/Jordan overshot their target, så å si -- og det er viktig å huske på at store deler av boken faktisk er skrevet av Jordan; Sanderson fylte vel bare ut de blanke feltene mellom Jordans deler, hvis jeg husker forordet rett? -- syntes jeg ikke det ble nok til å gjøre et stort nummer ut av. Gawyns kapitler bomma kanskje mest -- han hadde en veldig interessant lojalitetskonflikt gående, men etter flukten fra Elaidas side ble de ytre faktorene i POWene hans for lite unike. Vi hadde nok av personers perspektiv fra opprørerleiren, og selv om han spilte en liten rolle i befrielsen av Egwene, ble det litt uinteressant.

Aviendha og Nynaeve bomma de også litt på, men de hadde nærheta til Rand gående for seg. Riktignok var det VELDIG mange perspektiver på Rands utvikling ute og gikk, men å la hver av de viktige karakterene rundt Rand få vist frem sitt perspektiv på det som skjedde, slår meg ikke som overmåte urimelig. Nynaeve og Aviendha sine POWer hadde dessuten en del innsikter i hvordan Rands tilhengere av forskjellig slag reagerte på oppførselen hans, hvilket også slo meg som naturlig, og som bidro til å løfte scenene deres litt.

Når det er sagt, må jeg nesten legge til at den ganske bastante tonen i mitt forrige innlegg i alle fall delvis kom av deres bortimot unisone fordømmelse av overfornevnte POWer. Ergo er ikke nødvendigvis synet mitt på dem så overstrømmende positivt som det kan se ut -- jeg valgte først og fremst å hente frem elementer fra deres kommentarer der jeg hadde noe å tilføye, og ikke å gjenta mye av det dere allerede hadde sagt.
Det interessante spørsmålet blir derfor hvorfor akkurat du, Terje, likte disse scene så mye mer enn mange av oss andre. Akkurat dette tror jeg faller sammen med at du nylig har blåst liv i din WoT-forelskelse, mens mange av oss andre har hatt latt glørne ligge i fred i for mange år til å gi faen i mindre utviklede personer i galleriet. Dette skulle være den siste boka i serien, jo! Jeg har ventet i årevis på den, og for å være helt ærlig, så hadde jeg gledet meg stort til å bli ferdig med WoT en gang for alle. For all del - jeg liker serien - men sammenlignet med hva jeg leser nå for tiden er den som husmorsporno å regne.
Ooh, pop-psych! Artig! :D

Å si at jeg "nylig har blåst liv i min WoT-forelskelse" er voldsomt upresist. Jeg har holdt på jevnt og trutt med en gjenlesning av serien siden... hmm, våren 2006, blir det vel? Jeg har lest ei eller to bøker i året, men jeg skal ikke legge skjul på at å lese WoT er litt som å komme hjem. Jeg begynte tross alt å lese serien i 2001, så hvis den blir ferdig til 2011... vel, det er ikke veldig vanskelig matte.

Så dette er nok i alle fall en del av forklaringen på at jeg, som du sier, "gir faen i mindre utviklede karakterer i serien". Jeg har investert ganske mye tid i Tidshjulet, og bryr meg for mye om den, til tross for dens åpenbare svakheter, til å ville ha satt særlig pris på det hvis de siste par bøkene hadde blitt en kraftig nedskåret "race to the finish". Kan hende gir dette meg større tålmodighet enn det du har, kanskje ikke. Men med alle de subplottene og mindre karakterene som ligger uavklart, hadde jeg blitt temmelig forbanna hvis Sanderson hadde avslutta serien på 700 sider etter KoD. Jordan sa at han ville gjøre det, men personlig har jeg for lenge siden lært å ta den mannens vurderinger av egne skriveferdigheter, og da særlig fortellerteknisk effektivitet, med en liten klype salt.

Jeg er imidlertid litt usikker på hvor relevant dette er.
Hmm, jeg kan ikke huske å ha sagt at "ingenting skjedde" med Rand i den scenen (det referer kanskje til noen andre?), og må bare si meg enig at jeg likte avslutning til tGS veldig godt. Uten tvil den sterkeste delen av boka, spørr du meg.
Nei, det var nok din søster. Og hun sa at hun likte den "selv om ingenting egentlig skjedde", eller noe i den dur, hvilket jeg tolket dithen at det ikke foregikk særlig på det ytre plan.
Og det med Sean'chanerne er vel blitt besvart ovenfor: Jeg tror ikke de visste noe om opprørleiren, og jeg ser også for meg at et konsentrert angrep på et tårn med flyvende vesen hadde vært vanskeligere å stogge enn et slag mot en leir full av vettskremte Aes Sedaier spredt for alle vinder.
Nja, så veldig spredte var de da ikke? De holdt vel til i en relativt liten kjerne midt inne i leiren til Brynes hær? Som jo også kanskje hadde vært en grunn til å angripe Tårnet; foran deg hos opprørerne har du Aes Sedaier trengt opp i et hjørne (seanchanerne kunne jo ikke vite hvor ubrukelige de var i kamp, jf. Adelornas POW i TGS), og bak deg har du en hær på 70.000 mann eller så. Selv med damane og overraskelsen på din side høres det ut som litt leie odds. Eller, litt verre odds en Tårnet, i alle fall, som uansett knapt kan kalles en walk-over. :P
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Flotte poeng alle sammen, Terje. For å komme med en nærmere kritikk av behandlingen av Aviendha og Gawyn hadde jeg måttet ta en gjenlesning av de aktuelle kapitlene, noe jeg ikke akter å gjøre før jeg blir gammel og grå og altfor nostalgisk :)

Btw, hva syntes du om hvordan "Min" ble behandlet? Før i tida syntes jeg ho ble beskrevet som mye mer selvstendig enn i tGS - nå bare avfant hun seg med sin noget underdanige rolle med Rand.

Dette med hvor mye Jordan skrev vs. Sanderson, så forsto jeg det slik at Jordan hadde skrevet hele prologen, samtidig som han hadde fått satt ned de viktigste scenene i det som skulle være aMoL (ei bok som var anslått av Jordan til å bli så lang at forlagskunsten måtte finne opp nye måter å binde bøkene sine på; altså i hvert fall 1500 sider i hardcover).

Det gir derfor mye mer mening fra et forretningsmessig standpunkt å dele opp boka i tre; du får både større salg per utgivelse, og serien er jo nokså eviggrønn i butikkene. Personlig ville jeg selvfølgelig helst hatt Jordans monstrum av ei bok, men når det først ble som det ble, så var ikke tGS en dårlig erstatning. Langt derifra, spørr du meg.

Poenget med angrepet på det Hvite Tårnet var å fange Aes Sedaier o.l., ikke sant? Og den eneste måten Sean'chanerne kunne gjennomføre noe slikt var ved å gjennomføre et stikkangrep ved hjelp av disse flygende beistene. Det er dermed trolig at de ikke hadde så fryktelig mange av disse beistene, og at de kjemper best når de er i lufta. For å ta Aes Sedaier ut fra opprørerleiren måtte de nødvendigvis fly ned på bakken, noe som ville gjort dem sårbare både for piler og for en leir som var stadig på vakt mot angrep (om enn ikke fra luften). Å konsentrere angrepet på en etasje av det hvite tårnet midt på natten høres mye mer logisk ut fra et logistisk standpunkt; der har du faktisk mulighet til å vinne mann-mot-mann, og du vinner en strategisk seier ved å kutte tårnet i to. Dessuten var det vel mange flere Aes Sedaier å fange i Tårnet sammenlignet med opprørerne, no?

Hehe, morosamt å krangle om slikt, selv om svaret sikkert bare er at de ikke visste noe om noe opprørerleir :)
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Rodel Ituralde
Hengiven
Hengiven
Posts: 242
Joined: Sun Mar 23, 2008 16:48
Location: Arad Doman

Post by Rodel Ituralde »

Dessuten var det vel mange flere Aes Sedaier å fange i Tårnet sammenlignet med opprørerne, no?
Men det var vel mange fler som kan bruke kraften med opprørerne, hvor mange noviser hadde vel ikke de?

En marath'damane(rett navn?:/) er vel en marath'damane i øynene til seanchan's.. Tror ikke de bryr seg mye om de tar en wilder eller en aes sedai??
There is some delight in ale and wine
And some in girls with ankles fine
But my delight, yes always mine
Is to dance with Jak O’ the Shadows
ludde
Hengiven
Hengiven
Posts: 233
Joined: Fri Jun 24, 2005 7:57
Location: Oslo

Post by ludde »

Ey, liv! Veldig bra Terje.

Når en leser dette får det de gamle små grå til å jobbe igjen.

Skal en tro den Kinesiske Generalen Sun Tzus's bok The Art of War sies det at den som har god eterretning har allerede et kjempe forsprang over sin fiende, og gjennom de forrige bøkene må jeg si at Sean'chanerne har blitt beskrevet som absolutt over gjennomsnittet i kunsten å føre krig. Så jeg finner det merkelig at Sean'chanerne ikke har god etterretning ang. Det Hvite Tårnet. Føler at noen aspekter av tGS har vært under press og dårlig tid, slik at hjørner kuttes.



Uansett Terje, hva syns du om Mat?
Miira
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 3
Joined: Fri Jan 22, 2010 1:09

Post by Miira »

Ny tråd i mønsteret her, hei:)

Begynte noe skeptisk å lese serien i sommer og har nå kommet meg gjennom samtlige, inkludert the Gathering Storm og Ung Vår, fantastisk:) Synes tGS var veldig bra, unødvendig lang noen steder kanskje, men akk så kort andre. Elsker Egwene, og har vært mye sint på Rand i løpet av boka, jammen godt han ikke drepte Tam. Det virker som om han kommer ut av mørket igjen nå, hurra! Så tror kanskje han har oppfylt den profetien om han skal bli blind. Han har vært blind for hva hans oppgave er og hva han må gjøre i et par bøker nå, men etter oppvåkningen på Dragefjellet kan han se igjen, kanskje? Liker å fundere litt over sånt for meg selv.

Forresten tror jeg seanchanere heller vil ha villstyringer eller hva som helst annet enn fullverdige Aes Sedaier, siden disse ikke kan brukes som våpen pga edene:)
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Lothair Mantelar wrote:Flotte poeng alle sammen, Terje. For å komme med en nærmere kritikk av behandlingen av Aviendha og Gawyn hadde jeg måttet ta en gjenlesning av de aktuelle kapitlene, noe jeg ikke akter å gjøre før jeg blir gammel og grå og altfor nostalgisk :)
Tsk, svekling. Skal ta den igjen allerede til sommeren, jeg. Det var kanskje ikke Dostojevskij, men god og artig fluff, det var det.

That said, jeg tar poenget ditt. Tror ikke jeg er i stand til å gå nærmere inn på Gawyn og Aviendha selv, uten en gjenlesing. Hvilket jeg ikke gidder nå. ;)
Btw, hva syntes du om hvordan "Min" ble behandlet? Før i tida syntes jeg ho ble beskrevet som mye mer selvstendig enn i tGS - nå bare avfant hun seg med sin noget underdanige rolle med Rand.
Jo, hun var kanskje litt annerledes i oppførsel, men det virka på meg som om hun hadde innsett at hun ikke kunne gjøre noe særlig uansett, når han var sånn han var. Så da nøyde hun seg med å ta den seieren hun kunne, nemlig å være i nærheten av ham.

Hvilket selvfølgelig bidro til å gjøre kapitlene hennes til de kjedeligste i TGS -- hvis hun i det hele tatt hadde noen? Jeg må innrømme at jeg ikke husker --; det eneste de bidro til var å få enda et perspektiv på hvordan Rand hadde latt seg falle utfor stupet.
Dette med hvor mye Jordan skrev vs. Sanderson, så forsto jeg det slik at Jordan hadde skrevet hele prologen, samtidig som han hadde fått satt ned de viktigste scenene i det som skulle være aMoL
Var prologen Jordan? Shit, kunne sverge på at det var Sanderson; delene med de bøndene i grenselandene er noe av det desidert dårligste jeg kan huske å ha lest noensinne.
Poenget med angrepet på det Hvite Tårnet var å fange Aes Sedaier o.l., ikke sant? Og den eneste måten Sean'chanerne kunne gjennomføre noe slikt var ved å gjennomføre et stikkangrep ved hjelp av disse flygende beistene. Det er dermed trolig at de ikke hadde så fryktelig mange av disse beistene, og at de kjemper best når de er i lufta. For å ta Aes Sedaier ut fra opprørerleiren måtte de nødvendigvis fly ned på bakken, noe som ville gjort dem sårbare både for piler og for en leir som var stadig på vakt mot angrep (om enn ikke fra luften). Å konsentrere angrepet på en etasje av det hvite tårnet midt på natten høres mye mer logisk ut fra et logistisk standpunkt; der har du faktisk mulighet til å vinne mann-mot-mann, og du vinner en strategisk seier ved å kutte tårnet i to. Dessuten var det vel mange flere Aes Sedaier å fange i Tårnet sammenlignet med opprørerne, no?
Godt poeng angående to'raken -- jeg synes å huske flere passasjer fra tidligere bøker der de omtales som særdeles klumsete på bakken, men desto mer grasiøse i lufta. Beskrivelsene av hvordan de klamret seg fast til Tårnet ved en bresje, satte av tropper, og deretter kastet seg ut i luften igjen, fikk meg til å se for meg de derre flygeøglene i Avatar. Som jo selvfølgelig er mindre (mer som raken, kanskje), men mye det samme ellers.
Hehe, morosamt å krangle om slikt, selv om svaret sikkert bare er at de ikke visste noe om noe opprørerleir :)
Jepp. Det er stort sett alltid morsomt å drive denne typen kritikk. Dessuten gir det grei trening til mer alvorlige problemer. :)

Ellers er jeg stort sett enige med dere andre. Og i at Mat var fullstendig ødelagt. Jeg har lest CoT og KoD i høst, og hadde ham derfor friskt i minnet som et av de sterkeste kortene serien fortsatt hadde. Greit nok, scenene med ham i de to foregående bøkene var ikke alltid like spennende, men det hadde mer mer å gjøre med reisefølget hans (dvs. Aes Sedaiene, og alt småpirket Jordan hele tida gjentok. Men i TGS... Han var rett og slett ikke morsom lenger. Vitsene og de humoristiske situasjonene hans kunne kanskje ha vært morsomme i en annen kontekst, men sammenlignet med hvordan Mat pleide å være, er dette slett. Sanderson har virkelig bomma på karakterskildringa der. Likte ikke egentlig Verinen hans, heller. Han traff ikke helt væremåten hennes; det ble som å lese en helt grei WoT-fanfic.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

@Miira: Det har jeg jommen ikke tenkt noe over. Eller, jeg kan i farta ikke huske hva som skjer hvis de setter en halsbånd på en Aes Sedai? Det er jo i grunn ikke Aes Sedaien selv som "bestemmer" lenger da, er det vel? Kan du anklages for å gjøre noe galt med kraften om det er noen andre som har kontroll over deg?

Terje wrote:
Lothair Mantelar wrote:Flotte poeng alle sammen, Terje. For å komme med en nærmere kritikk av behandlingen av Aviendha og Gawyn hadde jeg måttet ta en gjenlesning av de aktuelle kapitlene, noe jeg ikke akter å gjøre før jeg blir gammel og grå og altfor nostalgisk :)
Tsk, svekling. Skal ta den igjen allerede til sommeren, jeg. Det var kanskje ikke Dostojevskij, men god og artig fluff, det var det.
Hmm, har bare prøvd meg såvidt på Brødrene Karamazov, men ga opp for fluffigare lesestoff. Bør vel se til å lese noe av Nabokov også...


Dette med hvor mye Jordan skrev vs. Sanderson, så forsto jeg det slik at Jordan hadde skrevet hele prologen, samtidig som han hadde fått satt ned de viktigste scenene i det som skulle være aMoL
Var prologen Jordan? Shit, kunne sverge på at det var Sanderson; delene med de bøndene i grenselandene er noe av det desidert dårligste jeg kan huske å ha lest noensinne.
Googla litt rundt og fant dette på Sanderson sin blogg:

"People have asked me how much of the first chapter is me and how much is Mr. Jordan. I'm going to avoid saying anything specific until all three books are out, at which time I'll ask Harriet for permission to go into more depth on some of the sections and talk about why I did what I did. I can say this, however. The prologue is one of the sections with the most "Robert Jordan" in it. Large chunks of it were inserted with very little intrusion on my part. When I could preserve Mr. Jordan's writing while maintaining flow and continuity, I did so."
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Miira
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 3
Joined: Fri Jan 22, 2010 1:09

Post by Miira »

[quote="Lothair Mantelar"]@Miira: Det har jeg jommen ikke tenkt noe over. Eller, jeg kan i farta ikke huske hva som skjer hvis de setter en halsbånd på en Aes Sedai? Det er jo i grunn ikke Aes Sedaien selv som "bestemmer" lenger da, er det vel? Kan du anklages for å gjøre noe galt med kraften om det er noen andre som har kontroll over deg?

Dette husker jeg faktisk å ha lest om hvor en suldam tenker at det er synd Mylen eller noe ikke kan brukes til kamp siden hun er en veldig flink damane. Vet ikke om de kan komme rundt det jeg, men edene skal jo ligge utenpå Aes Sedaiene som ekstra hud nesten, så dette halsbåndet burde ikke endre noe. Vi finner vel ut etter hvert om de får brukt Elaida og de andre mot sine egne..
Miira
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 3
Joined: Fri Jan 22, 2010 1:09

Post by Miira »

Kan en Aes Sedai forresten skade hvis hun er under tvang? Det må vel bli noe det samme.
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Miira wrote:Kan en Aes Sedai forresten skade hvis hun er under tvang? Det må vel bli noe det samme.
Når Egwene var i bånd ville de ikke bruke henne i kamp. De snakket jo om at bare noen ble trent i kamp, men de skulle ikke bruke Egwene, men hun hadde talent med jord, så da skulle de bruke henne til det.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Egwene hadde vel heller ikke sverget Edene da hun var fanget. Mira har ellers helt rett; tror det er flere sul'damer (inkludert Tuon?) som bemerker at forhenværende Aes Sedaier ikke kan brukes som våpen, så å si.

Hva Tvang angår... Veldig godt spørsmål. A'damene er jo en slags tvungne sirkler, så erfaringene derfra er med andre ord irrelevante. Det eneste indisiet jeg kommer på i farten er at Tvang på en måte handler om å overbevise den du vil Tvinge om at han eller hun selv veldig gjerne vil det du vil han eller hun skal. Siden det sånn sett er en ganske indirekte teknikk, som går veien om den tvungnes egne vilje, skulle jeg tro at du ikke kan Tvinge en Aes Sedai underlagt Edene til å bryte dem.

På den andre siden, dette er basert på de ganske subtile formene for Tvang jeg husker å ha sett så langt; hvis du skulle bruker sterkere Tvang, for slik å beordre objektet for Tvangen til å gjøre som du vil, uavhengig av konsekvensene for den betvungnes sinn? Hvem vet?
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Ang. å bruke en bundet Aes Sedai til å drepe med kraften. Hvis man truer Aes Sedaien med å drepe henne hvis hun ikke gjør det, så vil vel det gå innunder å ikke bruke den ene kraften som et våpen annet enn som siste utvei for å redde seg sitt eget, vokterens eller en annen Aes Sedais liv. Hvis noen holder en kniv ved strupen hennes eller noe i den duren.

For jeg tror ikke Tvang alene kunne ha funka. De kan jo fysisk ikke lyve, Suian prøver jo å dra en veldig uskyldig løgn i New Spring, og får seg ikke til å si det i det hele tatt fordi ordene setter seg fast i halsen hennes og får henne til å hoste i mange minutter. Så jeg tror de ikke er i stand til å drepe med mindre det oppfyller kravene i eden. Jeg tror rett og slett at hvis en Aes Sedai blei utsatt for uimotståelig Tvang til å drepe, så ville hun bare ha dødd i forsøket. Eller noe annet grusomt.

Men jeg tror heller ikke en Sul'dam vil true sin damane på den måten. De anser dem jo for å være kjæledyr, og behandler dem deretter med kjærlighet og disiplin. Men på grunn av at ære er så viktig for dem, tror jeg aldri de vil kunne finne på å true noen som de anser så avhengig av dem på livet.


Ingen av edene er nok mulig å bryte sånn sett. Hva godt skulle det gjøre å bruke tOR og dens like til å binde forbrytere i tAoL hvis det var mulig å direkte bryte edene sverget på dem?
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Chiad
Asha’man
Asha’man
Posts: 346
Joined: Mon Jun 18, 2007 19:27
Location: Stavanger

Post by Chiad »

Ja, da fikk jeg endelig KJØPT meg boka, isteden for å låne på biblioteket :D
Tid for å grave meg ned i den.
stefan_hoy
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 838
Joined: Fri Apr 21, 2006 2:24
Location: Tinn

Post by stefan_hoy »

Shit! Da har jeg kommet meg igjennom tGS og fått tid til å summe meg litt. Legg merke til at det har gått tre år siden jeg mellomfornøyd klappet sammen KoD til jeg åpnet denne. Tre år i et WoT-vakuum, slik at debatten rundt overgangen Jordan/Sanderson ikke føltes relevant for min del. Til det var minnene fra de tidligere bøkene rett og slett for fjerne. Dette kan jo også koples med at det kanskje ikke er så store forskjeller mellom skrivemåten til de to, tross alt.

Av WoT-bøkene vil jeg rangere TGS høyt. Jeg mener helt bestemt at dette er den beste boken siden LoC, og det er deilig å registrere at tempoet har tatt seg opp igjen. Det SKJER ting! Det skjedde jo ting i de foregående bøkene også, men særlig CoT led jo under usannsynlig lange og bedrøvelige kjole- og gardinbeskrivelser, samt stadige gjentakelser i karakterenes tankerekker (jeg vet ikke hvor mange ganger Perrin gikk rundt og irriterte seg over at de yngre gutta klødde seg i skjegget, men det fikk ham jo til å fremstå som en idiot i mine øyne. Ta deg i sammen mann! Du har en krig å vinne!)

Anyways, dette var jo Rand og Egwenes bok dette. Dette er bokens styrke og svakhet. Styrke siden det gav Sanderson tilstrekkelig med tid og rom til å løse to delvis parallelle plotlinjer som har ulmet i mange bøker nå. For Rand å bli sterk i stedet for hard, for (den sterke) Egwene å erstatte (den harde) Elaida som Amyrlin. Det er klart det må føles, ellers er det jo ikke noe å kjempe for! To knallbra plotlinjer dette.

Dette tar jo i kjent WoT-ånd litt tid, selv om kanskje Sanderson er noe bedre enn hva jeg husker Jordan var i så måte. Da blir det jo ikke mange sidene til de andre karakterene.

Perrin sliter fremdeles med ulven i seg, og er i tillegg sjalu på Faile. Jeg har alltid syntes Perrin er en ganske traust og A4 person, og når det ikke skjer så mye rundt ham og plotlinjen hans skal drives fram av indre monolog...det er vel ikke bare gyllent malm å hente der i gården, ulvedrømmer til tross.

Jeg er ikke enig i at Matt sin seksjon var så elendig som de fleste her skal ha det til. Dette kan ha noe med at det er lenge siden jeg leste Jordans Matt, men jeg syntes ikke forskjellen var så stor. Jeg lo til og med litt av de rollebeskrivelsene han hadde jobbet med før han traff Verin og alt gikk i dass, men her merket jeg vel også forkskjellen sterkest. Og den historien i den landsbyen var vel både lang og litt for urelevant for hovedhistorien enn hva godt er.

Nynaeve var bedre enn på lenge, jeg digger den dama! Stort hjerte <3 Aviendha kom seg endelig til Rhuidean og skal bli interessant å følge med på fremover. Elayne var helt fraværende. Gawyn hadde en del PoW uten at dette løftet boka, jeg syns denne karakteren blir for konvensjonell i forhold til mange av de andre. På den annen side er det kanskje bra å ha med en slik person som vel flest av leserne i utgangspunktet kan kjenne seg igjen i? Verins historie var flott.

Er mye annet som kunne vært nevnt. Moridin/Rand sekvensene lover jo bra for fremtiden. Det var vel han som gav Rand access til True Power, slik at han fikk Balefireda Semirhage? Og er Moridin Taim? Det samme gjelder for Matt og Thom sin ferd mot Genjei-tårnet. Blir bra å få tilbake Moi! Og alle tegnene på at det går mot Den siste strid og slutten på eventyret...Likevel går det fremdeles for mye tid til uvesentlige småting, kjattring og landskapsbeskrivelser som trekker helhetsinntrykket ned.

Ender vel på en god firer, tenker jeg. Og det er en god del bedre enn forventet!
..ellers kan De kalle meg Hoy.
Post Reply