Klassisk, ja. Er veldig glad i det selv, jeg; i perioder før eksamen og under skriving av semesteroppgaver hører jeg knapt på noe annet. Særlig glad er jeg i requiem'er - altså dødsmesser. Mozarts Requiem er kanskje det beste, men det ble fullført av en fyr som heter Süssmayr etter Mozarts død, og lider ganske hardt under det. For all del, de delene Mozart skrev på egenhånd er kanskje noe av det ypperste av klassisk musikk . storslagent, pompøst (dog bare med måte), rørende, majestetisk. Men alt i alt foretrekker jeg både Faurés Requiem og Brahms' Eine Deutsche Requiem. Særlig Faurés Requiem er helhetlig uovertruffent. Skikkelig trist, og skikkelig storslagent.Ceres wrote:Er veldig glad i klassisk musikk dersom jeg må velge meg en stilart. Har spilt en del piano, og jeg elsker Beethowen, Chopin og Debussy og mange andre... (Mozart, Bach...).
Ellers liker jeg å høre på opera - spesielt Mozarts Die Zäuberflöte; Tryllefløyten. Nattens Dronnings Die Hölle Rachen er virkelig noe av det mest imponerende jeg vet om, i alle fall hvis sangerinna er noe tess. Jeg har egentlig ikke hørt på så veldig mye opera, men det lille jeg har hørt, har gitt mersmak...
Østeuropeiske komponister er også skøy. Rachmaninov, Profokiev, Schostakovitch, og min absolutte favoritt, Smetana. Det er bare noe med musikken deres som er alldeles herlig; det kan ha noe med at de (hvis jeg ikke er fullstendig på jordet) alle sammen er romantikere. Og musikken fra romantikken var, til tross for mye pompøsitet, både melodisk og kompleks. Musikken fra romantikken er faktisk en av mine tre favoritttyper klassisk musikk - barokk, klassisisme, og romantikk.
Requiemer er imidlertid litt for pompøst til bare å høre på og nyte synes jeg. Til hverdags er sonater og konserter det fineste. Stemninger er viktige. Det vanskeligste av alt er å gjøre så lite som mulig, det vet du kanskje? Jeg elsker de yndige, skjøre partiene på konsertene der følelser får fritt utløp. Slikt finner man virkelig ikke i dagens popkultur. 
Men det er en uting med de naxos-platene slik jeg ser de, det er alt for mye slik "best of Mozart" og slikt. Ofte er det bare tatt med deler av verket! (bare det meste kjente). Det er noe dritt. 
Det er kanskje noen av dem, men det er også mye annet. Har sett serier med klassisk musikk hvor denne "Highlight-overdosa" har vært atskillig verre (bl.a. en fra EMI...). Og enkelte av disse "Best of"-greiene er jo ikke så verst - selv har jeg for eksempel kjøpt meg en Best of Baroque, som jeg har stor glede av, siden jeg ikke har så veldig peiling på barokkmusikk. Slike samlinger som Mozart for Meditation, Bach for Meditation, Beethoven for Meditation, o.l., er også ganske kjekke, siden du med disse samlingene får en hel CD med musikk i en bestemt stemning - noe som er praktisk, siden det ofte kan være plagosmt hvis stemninga på en CD endres brått og/eller ofte.
tida flyr...
