Mørkefrende - et RPG

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

Chiad
Asha’man
Asha’man
Posts: 346
Joined: Mon Jun 18, 2007 19:27
Location: Stavanger

Post by Chiad »

Dane Foghat.

Så snart hun hadde sovnet, snek han seg ned igjen til oppholdsrommet. Alicia kunne til tider snorke ganske høyt, og tok han ikke feil, var denne natten en av dem. Hver gang de hadde ridd hardt og lenge snorket hun, og snorking var noe av det verste han visste. Selvfølgelig ville han holde øye med alle som gikk opp trappene, men han syntes nå da at han fortjente seg en halvliter med øl.
Han lot buen være igjen oppe på rommet, men sverdet hang klar ved hofta. Det var svært lite sannsynlig at det ville være mørkefrender og slikt i nærheten, men han tok aldri sjanser.
Dane satt seg ned ved bordet han hadde sittet på før og bestilte husets beste ølbrygg. Det var i overmåte dyrt, men han lot det være, det var ikke som om han var i mangel på penger heller, og i disse tider var alt dyrt. Dessuten kom nok Alicia til å ’overraske’ ham i morgen med å si; ”Pakk tingene dine, vi skal reise.” Tar Valon var målet, det var han veldig sikker på. Så derfor ville han kose seg med den lille ølen han kunne få i seg.

Da han kom opp til rommet igjen, var det null snorking å høre. Alicia var våken, det visste han, men han unnlot å forstyrre henne. Dessuten var det like greit, ettersom han trengte ro for seg selv.
Dane tok tak i fletten sin, løsnet på den og lot håret falle fritt om livet. Han var veldig opptatt av håret sitt, det skulle han innrømme. For en mann var dette svært uvanlig, men han hadde blitt oppdratt av en skokk med kvinnfolk, og da kunne man ikke unngå at hvis et lite hårstrå ble fliset, fikk kvinnene panikk, og da måtte det gjøres noe med det straks før tingene utviklet seg til det verre. Man kunne jo risikere å se ut som et hulder. Rettere sagt; var det én minste småfeil på kroppen i det hele tatt, ville man aldri lyktes med hva man skulle, hva nå enn dét var. Han skjønte seg ikke helt på kvinner, enda han var nærmere hemmeligheten på å forstå dem enn de fleste menn.
Deretter kledde han av seg og gikk og la seg blant dynene med Alicia. Han kjente hånden hennes stryke lett over ryggen hans, før den sakte stoppet opp ved livet og ble liggende.
elric
Hengiven
Hengiven
Posts: 200
Joined: Tue Apr 07, 2009 15:52
Location: Svarte Tårnet

Post by elric »

Elric Shan

Elric lå på teppene sine mens han tenkte på da han hadde reist med vennen sin Desh. Desh hadde vært den som hadde gitt han et sværd og lært han å bruke det, Elric holdt på å begynne å grine av tanken på at Desh nå lå og råtnet på en gammel slagmark for en bedriten fyrstes krig. Plutselig hørte Elric en velkjent stemme inne i mørket og han omtrent hoppet opp av tepperullen sin når han kjente igjen Desh sin stemme.
Og ganske riktig ut fra mørket kom Desh gående men noe var gale med han men Elric kunne ikke sette fingeren på det, Elric gikk glad mot Desh.

-"jeg trodde du var død Desh" sa Elric og løftet hendene for å gi han en klem mens gledestårer gled ned over kinnene hans. et sted bak seg hørte han en kvinne skrike men Elric brydde seg ikke for han hadde fått vennen sin tilbake.

-"Elric kom deg vekk fra han. han er ikke vennen din! Han er et Mørkevesen!" skrek Calm og når Elric snudde seg for å se på Calm så han at det lå et svart lik ved føttene til Calm. Plutselig hev Calm en kniv mot Elric og Elric skrek da kniven fløy forbi fjeset hans og inn melom øynene til Desh. I det øyeblikket kniven traff Desh mellom øynene begynte huden hans og smelte, og avslørte en svart sikkelse som falt sammen.

Calm Sleepy

Calm satt og stirret inn i flammene da han hørte Sharya sin stemme en stemme han ikke hadde hørt på flere år. Han reiser seg sakte opp og ser Sharya komme gående sakte mot han mens hun sa noe til han.

-"Calm hvorfor forlot du meg? Vi hadde det så fint sammen" Sharyas stemme nådde frem til han da han kjønte at dette ikke var Sharya.

-"Du er ikke Sharya! du er en frister! et mørkevesen" skek han til henne mens han trakk en kniv.

-"hva snakker du om kjære? såklart jeg er meg! kjenner du meg ikke igjen?" sa sikkelsen som hadde kled seg ut som Calms exs.

-"du er ikke Sharya siden hun hadde flere fregner en deg. til og med på vinteren" skek Calm og hev kniven rett i halsen hennes og Fristerens forkledning forsvant når den døde og etterlot seg en svart kropp.

Calm så at Elric sto og snakket til en fyr som nettop hadde komt ut fra mørket.

-"Elric kom deg vekk fra han. han er ikke vennen din! Han er et Mørkevesen!" skrek Calm og når Elric snudde seg for å se på Calm så han at det lå et svart lik ved føttene til Calm. Plutselig hev Calm en kniv mot Elric og Elric skrek da kniven fløy forbi fjeset hans og inn melom øynene til Desh. I det øyeblikket kniven traff Desh mellom øynene begynte huden hans og smelte, og avslørte en svart sikkelse som falt sammen.
Calm gikk bort til Elric som sto gråtene igjen over liket til fristeren.

-"elric det var en frister. et mørkevesen som kler seg ut som noen du savner eller har mistet." Calm smilte da han hørte et skrik fra den andre siden av leiren.
"Every man dies. Not every man really lives.
- William Wallace"
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Moran Bael

Moran Bael var en plaget mann. Samtidig som han hadde to flotte jenter hoppende i salene sine foran seg -- og dermed noe hyggelig å feste øynene på når han trengte avveksling fra å holde øye med reisefellene sine -- kunne han føle Asals nærvær bak seg. Lyst, paranoia og en slags vag bekymring blandet seg i ham til en uhyggelig mikstur, og lå og etset på nervene hans. Han klarte ikke å tenke, samtidig som det sto tydelig frem for ham at han simpelthen måtte. Han var alt for glad i å leve til å risikere at en av "følgesvennene" hans stakk en dolk i ham, eller puttet gift i maten hans, eller kvalte ham mens han sov, eller...

Kort sagt, han måtte få kontroll på dem og hvem de var, før de som eventuelt kunne være en trussel fikk sjansen til å handle.

Han kom seg imidlertid ikke forbi den personen han hadde begynt på, den viktigste av dem alle: Asal. Moran skyldte henne alt; han hadde vært villig til å gjøre hva som helst for å komme seg vekk fra Aringill og fiendene sine der. Samtidig sa hun selv at hun ikke var noen tyv. Men Moran hadde sett hvordan hun så på andre, de nøye vurderende og målende blikkene hennes, og det minnet ham alt for mye om måten de mest erfarne tyvene han hadde jobbet for hadde holdt øye med omgivelsene.

Ikke at det plaget ham om hun var en tyv. Han var en tyv selv, og antakeligvis en morder, også. Ved denne tanken gled hendene hans nesten umerkelig over de lange dolkene hans, som var skjult innenfor den mørkegrønne dubletten hans, og han merket at fylliken Vladra så betenksomt på ham. Han endret raskt førsteinntrykket sitt av henne -- det var tydeligvis mer ved henne enn det først syntes -- før han vendte tilbake til tankene om Asal. Det plaget ham altså ikke at hun kanskje var en tyv; det som fikk nervene hans til å knyte seg var at hun kanskje følte behov for å skjule det for ham.

Hun visste jo godt at han var en tyv. Hun hadde tatt ham på fersken idet han forsøkte å stjele pengepungen hennes -- og Lys! som det fortsatt sved! Han hadde ikke blitt tatt siden han først havnet på gata, for alle de årene siden! -- så hvorfor stolte hun ikke på ham nok til å fortelle ham at hun var som han? For at hun var en tyv, det var han overbevist om -- hvor skulle hun ellers ha fått alle pengene hun stadig strødde rundt seg fra? Moran hadde overhodet ingen tro på forklaringen hennes om "sparsommelighet gjennom mange år med trofast tjeneste".

Tankene hans gjorde ham urolig, og det ble ikke bedre av denne såkalte bobla av ondskap. Hadde det bare vært noen dager tidligere hadde han neppe bryd seg. Han hadde alltid flirt av fremmedfolk som fortalte historier om Trolloker og Dragkharer og hva som helst annet tøys, men etter det første møtet med Aro var han plutselig troende til å tro på det meste. Hvis førti Aes Sedaier hadde kommet ut av skogen og sverget på at Den Mørkeste ga Semirhage juling når det regner og er sol samtidig, hadde han tatt dem på ordet og drukket en skål for Semirhages smerte.

Heldigvis var denne bobla lite plagsom, antakeligvis på grunn av Profeten, men for Moran, som var født og oppvokst i en by, ble alt liksom mye skumlere av at de var i skogen. Det var ikke naturlig for folk å oppholde seg i skoger; de er alt for stille, og mørke, og folketomme.

Han ble brått revet ut av de mørke tankene sine av at Profeten stoppa foran en port av et eller annet slag, og erklærte at de skulle slå leir der, for så å fortsette langs noen "veier" dagen etterpå. Han var lettet; hva som helst for å slippe unna denne fordømte skogen. Men da han så Asals ansikt, gikk det kaldt nedover ryggen hans. Hun var likblek, munnen hennes hadde snerpet seg sammen enda mer enn vanlig, nesten til en strek, og i øynene hennes så han noe han ikke hadde sett der før: dyrisk frykt, som om det var like før hun tok beina fatt og flyktet hodeløst ut i mørket.

Hun hadde ennå ikke kommet seg ned fra hesten, så han gikk bort til henne og hjalp henne ned. Mens han var opptatt med å få henne på plass og ordne en liten leir i leiren til dem, innså han at han gikk glipp av en strålende mulighet til å innsmigre seg hos Ehlaline og Relaine. Tomhodete adelsjenter som de var, kunne de natuligvis ikke slå opp telt -- han glemte et øyeblikk at det ikke var mange ukene siden han hadde lært det selv-- og nå fumlet de rundt som fulle menn rundt ei øltønne. Den livlige av dem -- Ehlaline, trodde han -- fikk til og med et raserianfall og kastet teltdeler rundt seg. Moran ergret seg, men det ble bedre da han så at den som kom jentene til unnsetning var Vladra. Som, med mindre Moran hadde gått glipp av noe vesentlig, ikke var særlig til rival for ham.

Etter ei stund, da alt var i orden, og han og Asal hadde fått i seg mat, forlot han henne ved bålet deres, og ruslet bort til Darengil-søstrenes teltplass.

"God kveld, mine fruer," sa han da han kom frem, og ga dem et lite bukk. Innvendig sendte han en takk til Asal for opplæring i manerer, idet han så at de i alle fall ikke ble surere. "Kan jeg sette meg litt ved bålet deres? Jeg trenger litt annet og bedre selskap enn bare ei gammel dame." Han smilte det mest djevelske gliset sitt, og etter å kikket raskt på søsteren nikket Relaine kort. "Takk." Han smilte igjen, før han satte seg, ganske mye nærmere Relaine enn han strengt tatt behøvde. Alltid gå for den stille jenta, tenkte han for seg selv. De er alltid mye lettere å sjarmere, fordi de ikke forventer at noen skal være interessert i dem. Og hvis det ikke funker, så vil den pene bli sjarmert av at du gikk for den stygge først. Dette skulle nok bli en komfortabel reise likevel.

Asal Monaindrin

Asal ble ikke sittende for å se på at Moran dummet seg ut ved å prøve seg på den hovmodige og iskalde Darengil-jenta, men reiste seg stille med en gang han kom bort til jentenes bål, og begynte å gå forsiktig mot Profetens telt. Kjempen hans satt utenfor, med et digert sverd i fanget. Det overrasket henne ikke at han ikke sov.

"Jeg må snakke med Profeten," hvisket hun til skarpretteren. "Han er i ferd med å gjøre en stor, stor feil."

Han lettet på det ene øyebrynet, kikket på henne, trakk på skuldrene, og dro teltfliken til side, så hun hadde klart leide inn. I teltet satt Profeten med beina i kors, lukkede øyne. Hun satte seg foran ham, og svelget.

"Mester Aro, jeg bønnfaller deg om å tenke deg om en gang til," begynte hun. "Ikke ta oss inn i Veiene! Det kan ikke være mer enn tre dagers ferd til Tar Valon, og selv om det sikkert må være en forferdelig påkjenning for deg å holde denne boblen av ondskap unna, må det være bedre enn å risikere veiene! Jeg ville ikke snakke om det ute hvor de andre kunne høre meg, siden jeg ikke vet hvor mye de har kunnskap om, men hvis du fører oss inn i veiene, fører du oss til galskap og død! Mot boblen har du vist at du kan holde stand, og boblenes virkning forsvinner alltid etter ikke alt for lang tid, men mot Machin Shins hylende stormvinder finnes intet vern!" Hun innså først nå at hun pustet tungt, at hun kaldsvettet, og at pulsen banket i ørene på henne. Panikken var like ved å overvinne henne da Profeten ga sitt svar.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Dag 3

Sted: 1 dags reise unna Tar Valon, via Veiene.
Vær: Machin Shin...

"På ville veier"

"Hva trur 'u de snakkær om?" spurte Halvstein. Han skulte usikkert bort på Profeten, som for øyeblikket hadde en tilsynelatende innbitt samtale med ei dame.
"Itte godt å si, Halvstein," sa Baldrick, før han la til:"men jæ likær det itte. Han kan itte være helt rektig dær uppe etter å ha vore dau alle desse åra."
"Heh, han ser da passe dau ut fortsatt," sa Tumte, som begynte å humre høylytt.

Lyden av latter fikk hele følget til å se bort på de tre ustelte mennene. Halvstein la merke til at de pekte seg ut, og hysjet på tullingen:
"Kjeften, Tumte!" hveste Halvstein. "Vær nå itte så dum - folk ser på oss."
"Nei, ver itte dum, Tumte," sa Baldrick ivrig.
"Kjeften på deg også, Baldrick," sa Halvstein.
Tumte og Baldrick så begge beskjedent ned på bakken.
"Unnskyld, Halvstein," sa Baldrick.
"Ja, unnskyld, Halvstein - jæ mente itte å lage no bry..." sa Tumte.
"Det er greit. Vi snakker itte mer om det," sa Halvstein, som åpenbart var ferdig med samtalen.

Tumte skottet bort på Profeten, som nå var ferdig med å snakke med dama. Hun hadde åpenbart ikke greid å overbevise ham om at Veiene var en dårlig idé. Han sukket litt for seg selv, før han mumlet lavt:
"Jæ syntes bare det var litt artig at - ja, tenk - om grunnen til at han itte er redd veiene... er at han allerede er dau?"
Tumte skottet raskt bort på Halvstein for å anse om en ny skyllebøtte kunne påregnes, før han fortsatte:

"Er itte det artig, Halvstein?"
Halvstein bannet lavt til seg selv.
"Hæ?" sa Baldrick.

..........................................................

Profeten ga tegn til at han hadde noe å si, og med ett hadde han oppmerksomheten til hele følget.
"Jeg er blitt informert av fru Monaindrin at Veiene ikke er som de var... at smitten i Saidin har forgiftet dem ytterligere siden jeg sist brukte dem." Han tok seg en pustepause. Han var åpenbart sliten etter å holdt boblen av ondskap unna siden tidlig morgen. Klokken hadde nå passert midnatt, og noen form for hvile virket usannsynelig i nærmeste fremtid.

"Men vi har ikke noe valg - vi ta Veiene for å bli kvitt denne boblen av Ondskap. Vanligvis blir de svakere eller sterkere etter hvert som tiden går, men denne har bare trykket på siden den kom. Det er noe mer på ferde her... Noe jeg mener det er best vi unnslipper så raskt som mulig... Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde dere trygge her... Alt jeg vet er at det ikke er veldig lenge. Om vi tar Veiene, vil vi være fremme ved Tar Valon før morgensola rinner."

Profeten ga tegn til håndtjeneren sin om at han ville bli løftet opp.

"Følg meg om dere vil leve," sa han.
Profeten ble bært bort til døra i berget. Bøddelen fikk den opp, og ut åpningen kom et dypere mørke enn det som omga dem fra før. En etter en fulgte resten av følget etter paret. Da den siste hadde kommet inn, lukket Bøddelen døra etter seg, og satte kurs for Tar Valon.

............

"De er på vei, på vei!" kaklet stemmen i mørket.

Han ble stående og se på døra i berget en stund til. Deretter gikk han bort og skjøv den med letthet opp, og danset inn i det dype mørket som om han var kommet hjem.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Kharlean Anekhan
Mørket var absolutt. De stod der, alle sammen, på rekke og rad. Fru Monaindrin hadde sagt at alle måtte gå av hestene før de gikk inn. Nå stod de der, med lyktene i en hånd, hestene i den andre, og ingen rørte seg i det hele tatt. De bare så på at Profeten forsvant i det speilglatte mørket. Overraskende nok var Vladra den første som gikk mot mørket. At en dame gikk først, fikk flere av de andre mennene til å gå raske skritt fremover. Flere av hestene nølte, men de kom seg nå mot døra. Kharlean var blant de første som gikk frem etter Vladra, og han var blant de første som gikk inn. Når mørket rørte ved hånda hans, var det omtrent som om han ble sugd inn. Plutselig stod han inne i mørket, samtidig som at han beveget seg fremover. Det prikket i huden hans, det var et press rundt hele ham. Plutselig gikk tiden kjempefort, og han og hesten løp flere skritt fremover før de fikk stoppet opp. Mørket var fortsatt absolutt, på alle kanter nå. Etter hvert som flere av de andre kom etter, ble de en liten øy av lys. Profeten gikk først, og de fulgte etter en etter en. Kharlean skjønte ikke dette maset med å komme seg inn hit, det var jo omtrent helt likt som på utsiden, bare at her var mørket enda verre.

Han red i stillhet en stund, og kjente hvor tungt mørket var. Flere av kvinnene snakket høyt sammen, og det var beroligende at noen kunne snakke sammen. Å ri her i komplett stillhet kunne tvinge en hvilken som helst mann til å bli gal. Kharlean red opp mellom Calm Sleppy og Elric Shan. Han visste at de to kjente hverandre fra før, men de virket ikke like tilbakeholdne som mange av de andre. De var unge begge to, men ikke like rutinerte, selvsikre eller viktige som han selv hadde vært på den alderen. Elric smilte til ham, mens Calm stirret forstyrret ut i mørket. ”Jeg skjønner meg virkelig ikke på dette mørket,” sa Kharlean. ”Jeg liker det ikke jeg heller,” svarte Elric, mens Calm virket overrasket over at noen snakket til ham. Darengil-jentene red forbi dem, sammen med Fru Monaindrin. Han skulte stygt på dem alle tre, han likte ingen av dem. Han prøvde å finne ut hva Elric og Calm syntes om dem, for han hatet å mislike noen alene.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
elric
Hengiven
Hengiven
Posts: 200
Joined: Tue Apr 07, 2009 15:52
Location: Svarte Tårnet

Post by elric »

Elric Shan

Elric satt på hesten sin og glippet overasket med øynene da Kharlean snakket til han mens han sa "jeg liker det ikke jeg heller" før han gled tilbake til å være taus og stirre inn i lyset og ryggen til Calm. "Jeg skulle ønske det var lysere her" mumlet han mens han stirret inn i vegen foran seg som egentlig var ryggen til Calm før han stirret inn i lyset igjen mens han krøp litt sammen på hesteryggen mens han lengtet etter å komme seg ut av den grusomme svarte skyen som han reiste gjennom sammen med følget han reiste med og med bare noen steinplater fra fritt fall virket det som. Han savnet månen og solen ja til og med vaktene i byene som hatet gategutter som han.

Når de stoppet på et stort steinplatå for å sove turte ikke Elric å gå ned fra hesten før Calm nesten bokstavelig dro han ut av salen og ned i soverullen sammen med to tøre skinkestriper. men selv om han var stuptrøtt klarte han ikke å sove siden mørket trykket seg sånn rundt lyset og alle rundt han.
"Every man dies. Not every man really lives.
- William Wallace"
TamalThor
Asha’man
Asha’man
Posts: 252
Joined: Thu Sep 24, 2009 19:46

Post by TamalThor »

Edric Farshaw

De ble tidlig vekket av Profetens vokter. Han snakket ikke, men var åpenbart nervøs for hva som skulle skje. Da Edric var ferdig meg å spise og pakke sakene sine, var ingen av de andre ferdige med å få slått sammen teltet sitt ennå. Han ble sittende en stund og vente.

Profeten holdt en kort tale om hvordan ting lå an, uten at det hjalp noe særlig på humøret. Det kunne faktisk ikke ha vært verre, de skulle ta Veiene! Det virket som om Profeten hadde nevnt dette i går, men Edric kunne ikke huske å ha hørt noe slikt. Det måtte ha vært etter den flaska med vin i lag med Vladra...

Edric gikk blant de siste inn i denne Veiporten. Idet de to tvillingene foran ham gikk inn i Porten, syntes Edric at han hørte noe i skogen. Dessverre var mørket rundt dem så tett og ugjennomtrengelig at han ikke så annet enn skygger av trærne. Men akkurat når han skulle til å snu seg, var det som om noen sto i skogkanten, med hodene omringet av vakre og motbydelige bilder, slått sammen i en symfoni av bilder og hendelser. Denne boblen av ondskap hadde tydelig innvirkning på Mønsteret - den påvirket jo til og med hans syner!

Han skvatt til da han ble dyttet inn mot Veiporten. Det gikk et kaldt grøss igjennom ham, og det virket et øyeblikk som om tiden selv sto stille. Så kom han ut på andre siden. Det var mørkt, og enda mer trykkende enn utenfor. Foran seg sto resten av Følget, med umåtelig stygge, lille Hirsam Aro i armene til den store, stygge vokteren.
"Nobody tells us how to be men. We just are."
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Vladra Tarene

Vladra var irritert. Irritert over at hun faktisk var redd. Mørket som omga dem var å absolutt, trykkende og truende. Hun prøvd eå fortelle seg selv at det ikke var verre enn den boblen av ondskap som hadde fulgt dem fra til de gikk inn i Veiporten. Hva nå enn en Veiport egentlig var for noe. Hun hadde gjemt seg i en grotte en gang, for mange år siden, husket hun. Men det var mange år siden, mens hun ennå hadde vært ung og stort sett uberørt av livet. Hvertfall til sammenligning med nå. Å, Tharj! Dumme ullhoda stut! Ikke for første gang tenkte hun at hvis hun noen gang så han igjen så skulle hun flå han levende. Men sannsynligheten var liten. Han var mest sannsynlig død, eller Vokter for denne ufyselige Aes Sedaien Aisa. Da kunne han like gjerne ha vært død. Hun brukte han nok til å bære bøker og hente te. En passende straff for å ha forlatt henne, egentlig.

Hvor kom dette gamle naget fra egentlig? Vladra hufset der hun satt i salen. Måtte være dette stedet som trykket henne. Hun snudde seg, og studerte resten av følget. Mannen fra Rift måtte mangle noe oppe i hodet, konkluderte hun med. Han føltes ikke riktig på et vis, men virket stort sett harmløs. Og denne eldre damen med hennes ungvalp på slep, det var noe luskete over begge to. Hun hadde sett hvordan guttungen hadde sett på Darengil-jentene, og hadde samtidig notert seg bak øret å passe på situasjonen. Det var ikke for sent for dem ennå. Ikke hvis hun kunne forhindre det. Stikk i strid med det kyniske skjoldet som hadde fått en permanent plass rundt hjertet hennes, så følte hun et stikk av beskyttelsestrang for dem. Unge jenter ute i verden på egenhånd, en verden som ville ødelegge dem om de ikke ble like hard som hun selv hadde blitt. Og ingen av alternativene var veldig heldige.

Hun sukket av sine egne tanker, og ønsket igjen at hun ikke hadde pakket alle den krydra vinen hennes ned i pakksekkene på hesten bakerst i følget.


Relaine Darengil.

Hun merket at søsteren var irritert på henne, selvom hun ikke kunne forstå hvorfor. Frem til kvelden før de hadde gått inn i Veiene, så hadde Elhaline vært strålende fornøyd med dette eventyret dems, og mer da Moran -- hun følte hun kunne kalle han ved fornavn selvom de bare nettopp hadde møttes -- hadde slått seg ned ved bålet for å snakke. Derifra og frem til nå hadde søsteren bare gitt henne en kald skulder. Ved en annen anledning hadde Relaine vært fornøyd med at Elhaline klarte å holde følelsene sine i sjakk, men nå var det bare de to, alene. Og hun kunne virkelig ikke se grunnen heller.

Forran henne hadde følget stoppet opp på en av disse små svevende øyene de møtte på fra tid til annen. Til hennes store undring så det nå ut som om profeten ledet dem over på en vei som ikke ledet videre til en annen øy, men ut i stummende mørke. Grøssninger gikk nedover ryggen hennes, delvis av frykt, og delvis spenning. Hun håpet sterkt at dette var veien ut av dette stedet, og ikke mot noe ennå verre.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
TamalThor
Asha’man
Asha’man
Posts: 252
Joined: Thu Sep 24, 2009 19:46

Post by TamalThor »

Alicia

De sto i buskene og så på at dette merkverdige følget beveget seg inn i Veiene. For merkverdig var det. Etter det hun kunne se, besto følget av både mennesker fra Cairhien, Rift og Arafel. Sannsynligvis flere land også. Halve følget hadde allerede rukket å bevege seg inn i Veiene, og det var tydelig at lederne var blandt dem. Menneskene her på utsiden hadde total mangel på vanlig folkeskikk og vanlig høflighet. Til og med de tilsynelatende adelsfolkene lot seg påvirkes av situasjonen.

Hun hadde sett et slikt følge før, men det var lenge siden. Allikevel, kunne det stemme? Var det mulig at samtlige rykter hadde tatt feil? At Hirsam Aro mot alle odds faktisk hadde overlevd? Det måtte være ham. Den forhenværende bygutten som hadde blitt utpekt av Skaperen, var den eneste med styrke nok til å kunne holde unna en hel boble av ondskap. Hun hadde møtt ham én gang før, i Tar Valon. Hun hadde bare vært en ungjente, men i sine ærender for de mektige og alltvitende Aes Sedaiene, hadde hun løpt rett på hans følgesvenn. Den gang hadde de begge vært ganske oppegående og med en menneskelig sjarm og humor, men det hadde visstnok forsvunnet med tiden. Og så skulle hun altså få æren av å møte ham igjen i nærheten av stedet for deres første møte. Åja, dette ville utvikle seg til å bli en begivenhetsrik ferd.

De hadde stått opp tidlig, lagt igjen pengene under puta som de hadde avtalt med eieren av kroen, og deretter fortsatt på reisen. Fremdeles var hennes følgesvenn uvitende om deres destinasjon. Hun hadde selv vært usikker på hvorfor hun kom frem til konklusjonen om å bruke Veiene. Men når hun så tilbake til det nå, lå det hele klart for henne. Det måtte jo selvfølgelig en Ta'veren inn i bildet.

Reisen gikk bemerkelsesverdig bra, uten unødvendige stopp eller opphold. Det var først da de nærmet seg Porten at Dane skjønte hvor hun ville hen. Han hadde nærmest bråstoppet, selv oppå hesten, og spurt om hun virkelig mente dette. Hun hadde merket at han bare ble mer urolig da de fikk øye på dette følget utenfor Porten, selv om det naturlige ville ha vært å slappe mer av når man kommer over folk på slike øde steder. Hun forsto ham godt, med tanke på at de befant seg rett foran en Veiport, og med denne trykkende boblen av ondskap. De måtte jo være riv ruskende gale alle sammen! Og det var nettop derfor det hele passet så bra. De ville ikke lenger være de mest minneverdige eller merkverdige menneskene.

Idet hele følget var passert igjennom Porten, gikk hun frem. Spillet var i gang.
Last edited by TamalThor on Fri Jun 11, 2010 6:56, edited 2 times in total.
"Nobody tells us how to be men. We just are."
elric
Hengiven
Hengiven
Posts: 200
Joined: Tue Apr 07, 2009 15:52
Location: Svarte Tårnet

Post by elric »

Elric

Elric satt sammenkrøket i salen mens baken gjore veldig vonndt etter dager i salen. Pluttselig klarte ikke magen hans mer og han kastet opp på brosteinene og det neste han merker er at han ligger på brosteinene midt i sitt eget oppkast før alt blir mørkt og han besvimer.

Calm

Calm var på hesten bak Elric da Elric falt ut av salen sin. Calm skrek ut til de andre i følget for å få de til å stoppe før han hoppet av hesten sin og løp bort mot vennen sin, da han komm bort til Elric sukket han av lettelse av å se at den stakkars gutten pustet og hadde kommet relativt uskadd fra fallet bortsett fra noen kutt på kinnet og pannen som blødde svakt. Calm tokk frem litt bandasje fra saltaskene til Elric før han forbandt sårene til Elric.
Når sårene var sørget for la Calm elric foran seg på hesten sin mens han festet Elric sin hest sammen med pakkhestene.
"Every man dies. Not every man really lives.
- William Wallace"
Chiad
Asha’man
Asha’man
Posts: 346
Joined: Mon Jun 18, 2007 19:27
Location: Stavanger

Post by Chiad »

Dane Foghat

Dane sto i buskene med et surt oppsyn. Han likte det ikke. Ikke i det hele tatt. Nå var han sikker på at Alicia hadde blitt gal. Veiene! Dessuten, hva trengte de veiene til når Tar Valon likevel var så nærme? Riv ruskende gal. Nei, han ville nok aldri riktig forstå seg helt på kvinner, ikke i denne tidsalderen.

Denne morgenen hadde de, som forventet, dratt fra vertshuset. Av ordre fra Alicia, hadde han puttet pengene de skulle betale, under puta i sengen. Enda en ting han kunne peke ut som rart.
De hadde sadlet hestene og hadde ridd et stykke da han begynte å bli urolig. De gikk ikke i retning av Tar Valon, men noe han kjente godt til, og som de burde holde avstand fra så langt som mulig. En veiport. Da han var blitt absolutt sikker på at det var veiene Alicia hadde tenkt seg til, hadde han bråstoppet hesten, og spurt om Alicia virkelig var sikker på dette.
”Ja.” Hadde hun svart.

Han gryntet ved dette minnet og mumlet noe med forbaskende kvinnfolk. Av dette fikk han et skarpt blikk, hvorpå han tydelig ignorerte.

Et følge holdt på å passere gjennom veiene, og Dane visste at Alicia bare ventet på at de skulle bli ferdig før de selv ville gå igjennom nøyaktig samme port. Det at det hadde vært noen andre som skulle gjennom veiene, og at de selv hadde dukket opp samtidig med at de holdt på å gå gjennom porten, var underlig og mistenkelig i seg selv.
Han sa det ikke, men tanken var dypt etset inn i hjernen. Mørkefrender. Det var sjeldent annet levende som benyttet veiene utenom mørkefrender. Han hadde hørt at enkelte Aes Sedaier hadde gjort likeså, men til og med et par av Aes Sedaiene hadde vært uheldige og støtt på Machin Shin. Han grøsset bare ved navnet. Alle de fortellingene.
Det andre som slo ham som litt pussig ved følget, var at alle sammen så ut til å være fra forskjellig verdensdeler. Rang mellom dem latet til å være stor også. Én kunne han straks peke ut som tyv, ettersom han hadde år med erfaring angående skurker av flere slag da han jobbet som livvakt. Han stusset på de to som hadde gått gjennom porten først. En liten…guttunge så det ut som, og en kjempediger mann. Men sikker kunne han ikke være.

Plutselig var Alicia foran ham med hesten og han bannet stille for seg selv. Han stålsatte seg for hva som måtte være i vente, og red mot porten.
Håret hennes flagret i vinden mens hun red mot det mørke speilet, mot det han var sikker på var deres undergang.
Post Reply