S02E08: What Was Meant To Be

[WoTle]

Mange blanda kjensler etter denne episoden, men eg kan jo byrja med det som er bra: Eg er veldig glad for at serieskaparane har vist at dei evnar å skriva ein sesongfinale som fungerer, etter katastrofen som var S01E08. Eg likte Mat og Heltane (no kan eg leva med døden til Uno, som tydelegvis er Gaidal Cain i TV-serien). Eg likte scenane med Nynaeve i første halvdel av episoden. Eg likte scenane mellom Egwene og Renna, sjølv om eg var litt i stuss på måten Egwene drap Renna. Perrin som drep Geofram Bornhald set opp konflikten mellom Perrin og Dain Bornhald på ein veldig god måte, og døden til Hopper var, sjølvsagt, veldig trist. Måten dei set opp Mat og Padan Fain som rivalar funkar veldig godt. Egwene mot Ishamael var veldig kult, men kjentest ikkje heilt fortent. Han er den mektigaste av dei Fortapte, og ho er ikkje eingong den sterkaste i det Kvite Tårnet i notida. Eg likte elles veldig godt korleis Rand gjorde slutt på Turak, spesielt sidan han ikkje har gått i lære hos Lan enno i TV-serien.

Nokre ting eg ikkje likte:
1. Dei tok frå Nynaeve og gav til Egwene og Elayne (Nynaeve mot Ishamael hadde vore meir passande, og Elayne i bøkene kan såvidt lækja eit blåmerke). I alt synest eg dei har fjerna litt for mykje av sinnet og personlegdomen til Nynaeve, til fordel for redsle og bekymring (som er ein del av karakteren hennar, men det er ein del ho oftast held på innsida).
2. Det meste som gjeld Moiraine og Lan i denne episoden. Scenen der ho gav han tilbake Voktarbandet var fin, men eg synest heile greia med Bandet har vore forvirrande denne sesongen.
3. Moghedien på slutten av episoden verka som ein interessant karakter, men ho kjentest på ingen måte som Moghedien.
4. Rand gjer altfor lite denne episoden. Eg er veldig med på å gi fleire scenar til dei andre karakterane, men han er trass alt hovudkarakteren.
5. Scenen der Ingtar døyr. Makan til antiklimaks.
6. Eg hatar verkeleg draken Moiraine kalla fram på slutten der.


Alt i alt synest eg dette har vore ein god sesong. Mange av endringane dei har gjort har fungert veldig godt. Eg sit likevel igjen med ein følelse av at sesongen hadde vore betre viss dei følgde bok 2 berre bitte litt nærare. Eg sakna verkeleg den scenen med Portal-steinane, Mat, Rand og alle dei alternative liva deira. For ikkje å snakka om bok 3. Dei har sagt at denne sesongen er ein blanding av bok 2 og 3, men det er ekstremt lite bok 3 her.

Eg er skikkeleg spent på sesong 3, som visstnok skal følga bok 4 ganske nært. Eg veit nokre fans har spekulert i om vi ikkje kjem til å få Aelfinn og Eelfinn i TV-serien, men eg har trua. Det er ein rimeleg viktig del av bøkene, og det blir nok (velfortente) ramaskrik om dei fjernar det.

[Asphyxiate]

Totalt sett er jeg fornøyd. Avslutninga var bedre enn avslutninga i sesong 1, selv om episoden led av det samme som de første episodene av sesongen led av: De sliter når de skal innom så mange ulike karakterer, det hoppes mye uten en alt for god sammenheng. Det er en del ting som bryter med boka, en del av det er helt i orden for sånn er det bare. Mange enkeltelementer som fungerte veldig fint, men jeg er enig i alle dine innvendinger: Særlig dragen Moiraine lagde (og at hun skulle kunne klare å senke alle de skipene fra så stor avstand...?) og Dragen - Rand: Syntes han tok flere skritt i riktig retning i denne sesongen, men endte opp med å egentlig ikke gjøre så mye. Han ER den Gjenfødte Dragen, er han ikke? Greit at de kanskje skal spille på at han har mye å lære og at han ikke skal begynne som for sterk, men akkurat nå er han nesten litt ubrukelig - utenom mot Turak (enig: Når han ikke har hatt noe særlig trening, var det en grei løsning måten de gjorde det - et lite nikk til Indiana Jones også, kanskje?).

Moiriane og Lan forble sesongens skuffelse.

Egwene har hatt en god utvikling, men hun er for sterk. Nynaeve: Hun er nærmest bortkasta. Jada, hun skal slite psykisk, med tvil osv., men nå går de for langt. Elayne er for så vidt ok i seg selv.

Mat, hornet og heltene: Ja, det svingte det bedre. Var usikker på hvor de ville gå med han med forrige episode, men bra at han beveger seg mot den han er.

Ellers? Synd å se Ishamael forsvinne. Fares Fares har kanskje vært det beste i sesongen. Mye god karisma.

Og åpningen, med Ishamael og Lews Therin? Jeg syntes det var ganske kult. Gjorde Ishamael en enda mer spennende skurk. Spent hvordan de skal klare å følge opp han med de andre Fortapte. Lanfear er absolutt en god karakter her (og tydelig mer nyansert/grå enn i bøkene). Vil Moghedien (og hvem andre?) være like bra? Avhengig at de fortapte/slemme forblir like mangfoldige som til nå

[Loki]

Då var den endeleg sett! Både eg og kona (som altså ikkje har lese bøkene) er einige i at sesongen, trass i mange problem, som heilskap var eit stort steg opp frå sesong 1, og langt mindre ujamn. Så hurra for det!

Egwene mot Ishamael var veldig kult, men kjentest ikkje heilt fortent. Han er den mektigaste av dei Fortapte, og ho er ikkje eingong den sterkaste i det Kvite Tårnet i notida.

Dei tok frå Nynaeve og gav til Egwene og Elayne (Nynaeve mot Ishamael hadde vore meir passande, og Elayne i bøkene kan såvidt lækja eit blåmerke). I alt synest eg dei har fjerna litt for mykje av sinnet og personlegdomen til Nynaeve, til fordel for redsle og bekymring (som er ein del av karakteren hennar, men det er ein del ho oftast held på innsida).

Egwene har hatt en god utvikling, men hun er for sterk.

Eg likte faktisk dette (skjønt eg kunne tenkt meg at han braut gjennom litt kjappare enn dei viste). Det gjorde -- frå eit sjåarperspektiv -- heile halvsesongen brukt på Egwenes traumatiske opplæring under Renna til eit meiningsfylt stykke karakterutvikling som ber fruktar i finalen. Ho har lært kor sterk ho eigentleg er, sjølvdefinerer seg ikkje lenger som «ikkje like imponerande som Nynaeve», og ho har (på godt og sikkert meir vondt) lært å bruke raseri og frykt, slik Nynaeve heile tida har gjort intuitivt, heller enn berre å følgje Aes Sedaiens ABC til punkt og prikke, slik me ser ho gjere fyrst mot kvitekappene og så mot Renna -- og så, som avkastning på dette i historia som heilskap, mot Ishamael. Sesong 1 var Nynaeves sesong, sesong 2 var openbart Egwene sin, og å ha gitt Nynaeve finalen her ville kjennest som ein repetisjon av sesong 1 for meg.

Det sagt så burde helbredinga openbart vore ho, ikkje Elayne -- men sidan såret ikkje vart fullstendig helbreda tenkjer dei kanskje at det ville underminert Nynaeves historiemessig veldig oppbygde krefter om ho klarte bruke Krafta, men samtidig ikkje var mektig nok til å fikse problemet fullstendig? Og frå eit litt meir sjenerøst perspektiv gir det meining å late Elayne bidra med noko konkret i finalen, som ny og elles relativt overflødig karakter så langt. Det gir ho òg eit umiddelbart band med Rand.

Nynaeve: Hun er nærmest bortkasta. Jada, hun skal slite psykisk, med tvil osv., men nå går de for langt.

Ser for så vidt kritikken, men akkurat dette er greitt for meg. Dei må vise interne ting på ein eller annan måte når dei ikkje kan vise kva karakteren tenkjer, så at det blir litt overdramatisert utad tykkjer eg er det minste av to vonder. Pluss det eg sa over om at sesong 1 var veldig Nynaeve-fokusert, og eg liker at dei byter fokuset rundt litt.

Rand gjer altfor lite denne episoden. Eg er veldig med på å gi fleire scenar til dei andre karakterane, men han er trass alt hovudkarakteren.

Rand: Syntes han tok flere skritt i riktig retning i denne sesongen, men endte opp med å egentlig ikke gjøre så mye. Han ER den Gjenfødte Dragen, er han ikke? Greit at de kanskje skal spille på at han har mye å lære og at han ikke skal begynne som for sterk, men akkurat nå er han nesten litt ubrukelig

Einig, skjønt eg er usikker på kva eg ville ha sletta her for å gi han meir plass. Igjen føler eg problemet er for få episodar meir enn noko anna.

utenom mot Turak (enig: Når han ikke har hatt noe særlig trening, var det en grei løsning måten de gjorde det - et lite nikk til Indiana Jones også, kanskje?).

Eg likte elles veldig godt korleis Rand gjorde slutt på Turak, spesielt sidan han ikkje har gått i lære hos Lan enno i TV-serien.

Einig igjen! Trur òg at den Indiana Jones-inspirasjonen nok var noko dei var klar over (skjønt kanskje ikkje i den grad at dei ville sjåaren skulle kjenne det att.) Det sagt villeg så klart eg òg heller sett han faktisk gå i lære hjå Lan heile sesongen, om det hadde vore eit alternativ.

Scenen der Ingtar døyr. Makan til antiklimaks.

Litt ueinig her, faktisk. Tykte det fungerte greitt. Var litt 'oi, utom den openbart freda Two Rivers-gjengen er dei visst villige til å drepe nesten kven som helst' over det i mine augo, om eg forsøkjer late som om eg ikkje veit noko om historia frå før av. Liksom, realismen ved å snike seg gjennom ein by midt under ein gatekrig, og at det vil koste liv, plutseleg og meiningslaust.

Eg hatar verkeleg draken Moiraine kalla fram på slutten der.

Eg kunne tenkt meg noko meir i retning av det som var i boka, men det sagt så liker eg historiemessig at Moiraine sjølverklærer seg som Rands propagandaministar når ingen andre såg ut til å oppfylle profetien for ho. Og utan ein stor duell med Ishamael måtte dei jo ha noko der.

(og at hun skulle kunne klare å senke alle de skipene fra så stor avstand...?)

Eg tykte det var kult, men maktmessig verka det urproporsjonalt. Eg har eit bittelite håp om at dei vil introdusere angreal-konseptet retroaktivt ved å i neste sesong avsløre at ho hadde ein mektig ein med seg der på stranda. Litt à la Gandalf og avsløringa om at han har hatt Narya med seg heile tida når Lord of the Rings er ferdig.

Synd å se Ishamael forsvinne. Fares Fares har kanskje vært det beste i sesongen. Mye god karisma. [...]
Og åpningen, med Ishamael og Lews Therin? Jeg syntes det var ganske kult. Gjorde Ishamael en enda mer spennende skurk.

Heilt einig. Kona har forresten fleire gonger ut av ingenting sagt at han var veldig god, så eg er beint litt uroleg for kva ho vil tykkje om serien utan han i sesong 3.

Spent hvordan de skal klare å følge opp han med de andre Fortapte.
[...] Vil Moghedien (og hvem andre?) være like bra? Avhengig at de fortapte/slemme forblir like mangfoldige som til nå.

Sjølv om eg heilt sidan piloten har gått ut ifrå at dei ville gjere nettopp det av forenklingsgrunnar, er eg likevel litt bekymra for at Forsaken tydelegvis er skorne ned frå 13 til 8. Eg er redd det vil gjere dei til ein slags nivåbossar som i eit gamalt videospel, der snillingane overvinn ein eller to per sesong, heller enn eit mylder av internt stridande partar. Og åtte er heller ikkje eit like minneverdig tal.

Lanfear er absolutt en god karakter her (og tydelig mer nyansert/grå enn i bøkene).

Eg har kosa meg med Lanfear som kaosagent denne sesongen. Eg hugsar ikkje nok av hennar motivasjon ifrå bøkene (utom at ho var veldig personleg besatt av Lews), men personlegdomen verkar elles slik eg hugsar den, ein veldig sjølvsikker femme fatale. Og skodespelaren gjer ein veldig god jobb. Glad for å sjå ho i noko der ho får utfolda seg litt, eg kjenner ho frå før mest som den litt sidespelte sekretæren cum hustrua i Peaky Blinders og den minneverdige men knapt sette tittelkarakteren i Sherlocks spesialepisode The Abominable Bride. Men etter dette å dømme kan ho handtere det meste.
Og tomlane opp til sminke- og hår-avdelinga eller kven det no var som bestemte at ho heile sesongen skulle ha langt hår i røynda og skulderlangt i draumeverda. Det var ein veldig hendig måte å umiddelbart vite kvar scenen tok stad på, straks ein såg ho dukke opp, og eg fekk kjenne meg merksam og slu når deg fyrst byrja sjå samanhengen. Alltid gøy når ein kjenner seg involvert på den måten som sjåar.

Dei har sagt at denne sesongen er ein blanding av bok 2 og 3, men det er ekstremt lite bok 3 her.

Eg er skikkeleg spent på sesong 3, som visstnok skal følga bok 4 ganske nært. Eg veit nokre fans har spekulert i om vi ikkje kjem til å få Aelfinn og Eelfinn i TV-serien, men eg har trua. Det er ein rimeleg viktig del av bøkene, og det blir nok (velfortente) ramaskrik om dei fjernar det.

Eg er ekstremt skeptisk til kor mykje av bok 3 som faktisk blir brukt, og sidan dei no er komne så langt som dei er eg redd dei, som du seier, i praksis hoppar bukk over den. :/

[Asphyxiate]

Det virker jo som at vi stort sett er enige, men at man noen ganger tillater og godtar enkelte elementer mer enn andre. Hørte på filmpolitiets podkast om finalen, og de fikk også fram at det i avslutninga var litt mange logiske brister. De var særlig oppgitte over at Loial bare gikk rundt med kassen(?) med Horn of Valere i det åpne. Det er litt sånne småting som fremstår som unødvendige, og som man kan irritere seg grønn over, men hvis man da godtar mye mer av helheten og tv serie-mediets begrensninger, "glir det lettere ned". Allikevel synd at det er flere slike ting som irriterer. Også godtar jeg mer enn gjerne mye av endringer fra bøkene når det fungerer.

Forbedringen fra sesong 1 gjør meg uansett langt mer positiv til sesong 3.

Angående sesong 2 og hva den dekker i bøkene og fremdriften: Så er jo spørsmålet hvor mye fra bok 3 som er ekstremt viktig for fremdriften. Nå husker jeg ikke alltid detaljer for hva som skjedde bok per bok, men er ikke hovedpoenget i bok 3 at Rand får tak i det sverdet (Callandor etter kjapp googling, tenk at jeg en gang kunne disse tingene på rams..) og blir bekreftet som Dragen i Stone of Tear? Og her han egentlig dreper Baalzamon(Ishamael). Husker ikke så mye av det andre her (er det i denne boka Mat vinner mot Galad og Gawyn med en stokk?).

Hvis nå Ishamael ble drept her, kan kanskje det med at han anerkjennes som Dragen mot slutten ta over for mye av den arcen i bok 3. Da kan de for så vidt gå videre til bok 4 og turen til Rhuidean?

[Loki]

Det virker jo som at vi stort sett er enige, men at man noen ganger tillater og godtar enkelte elementer mer enn andre.

Jepp, det slo meg at de var einige med meg om omtrent alt eg følte sterkt for, og det vesle som var annleis kunne eg lett setje meg inn i kvifor de følte annleis om.

Hørte på filmpolitiets podkast om finalen, og de fikk også fram at det i avslutninga var litt mange logiske brister. De var særlig oppgitte over at Loial bare gikk rundt med kassen(?) med Horn of Valere i det åpne. Det er litt sånne småting som fremstår som unødvendige, og som man kan irritere seg grønn over, men hvis man da godtar mye mer av helheten og tv serie-mediets begrensninger, "glir det lettere ned". Allikevel synd at det er flere slike ting som irriterer. Også godtar jeg mer enn gjerne mye av endringer fra bøkene når det fungerer.

Skjønt einig i alt dette. Småendringar som gjer ting verre utan å ha nokon positiv effekt ergrar meg grøn.

Forbedringen fra sesong 1 gjør meg uansett langt mer positiv til sesong 3.

Viss eg ser vekk frå at ein av hovudstyrkane har vore Ishamael og den generelle tendensen til å svelgje unna bøkene langt fortare enn kva som gir meining for meg, så er eg òg meir positiv no enn etter sesong 1.

Angående sesong 2 og hva den dekker i bøkene og fremdriften: Så er jo spørsmålet hvor mye fra bok 3 som er ekstremt viktig for fremdriften. Nå husker jeg ikke alltid detaljer for hva som skjedde bok per bok, men er ikke hovedpoenget i bok 3 at Rand får tak i det sverdet (Callandor etter kjapp googling, tenk at jeg en gang kunne disse tingene på rams..) og blir bekreftet som Dragen i Stone of Tear? Og her han egentlig dreper Baalzamon(Ishamael). Husker ikke så mye av det andre her (er det i denne boka Mat vinner mot Galad og Gawyn med en stokk?).

Hvis nå Ishamael ble drept her, kan kanskje det med at han anerkjennes som Dragen mot slutten ta over for mye av den arcen i bok 3. Da kan de for så vidt gå videre til bok 4 og turen til Rhuidean?

Jau, det kan fungere for fjernsynsserien isolert sett. Eg stiller berre spørsmål ved kva som er poenget med å kutte så enorme deler, kven det gagnar. Det er fjorten bøker, om serien ikkje er ein suksess kjem dei aldri gjennom heile historia for å ferdigstille den uansett før kanselleringa fell. Og viss serien blir ein suksess skyt dei seg sjølv i foten ved å haste gjennom byrjinga når det plutseleg blir finansielt interessant å dra det ut mot slutten.

[WoTle]

Brandon Sanderson hadde nokre ganske interessante kritikkar av sesongen, som verkeleg sette fyr på den amerikanske fandomen. Mange har reagert på at han snakkar for mykje, at han er for "frekk og respektlaus" og dei meiner han tar heilt feil i kritikken av karakterutviklinga i TV-serien (eg meiner han langt på veg har rett, men at han kanskje tar litt for hardt i).

I tilfelle dokker ikkje orkar å sjå heile den lange videoen, er hovudtrekka i kritikken hans desse: Serien slit med å laga tilfredsstillande karakterutvikling (spesielt for Emondsmark-gjengen). Han meiner at verken Rand, Perrin, Mat eller Nynaeve har ei god nok utvikling i løpet av denne sesongen. Han trekker òg fram at serien seierveldig tydeleg at heile gjengen er nødvendig (eit viktig aspekt med bøkene), men dei følger ikkje opp godt nok. I den siste episoden, til dømes, kunne ein ha fjerna Mat, Perrin og Nynaeve, utan at det hadde hatt noko særleg å seia (noko som er frustrerande når episoden openbert prøver å gjera "vi treng alle saman" til bodskapen).

Eg likte faktisk dette (skjønt eg kunne tenkt meg at han braut gjennom litt kjappare enn dei viste). Det gjorde -- frå eit sjåarperspektiv -- heile halvsesongen brukt på Egwenes traumatiske opplæring under Renna til eit meiningsfylt stykke karakterutvikling som ber fruktar i finalen. Ho har lært kor sterk ho eigentleg er, sjølvdefinerer seg ikkje lenger som «ikkje like imponerande som Nynaeve», og ho har (på godt og sikkert meir vondt) lært å bruke raseri og frykt, slik Nynaeve heile tida har gjort intuitivt, heller enn berre å følgje Aes Sedaiens ABC til punkt og prikke, slik me ser ho gjere fyrst mot kvitekappene og så mot Renna -- og så, som avkastning på dette i historia som heilskap, mot Ishamael. Sesong 1 var Nynaeves sesong, sesong 2 var openbart Egwene sin, og å ha gitt Nynaeve finalen her ville kjennest som ein repetisjon av sesong 1 for meg.

Eg er einig i at det er god TV-seriestruktur å gi Egwene den utviklinga ho har hatt denne sesongen. Eg skulle personleg ønskt at ho ikkje hadde halde ut fullt så lenge mot Ishamael, men eg kan leva med det. Det var òg litt kleint at den mektigaste av Dei Fortapte berre stod der og slo mot skjoldet hennar, i staden for å til dømes senda nokre angrep frå sida, og at han berre let Nynaeve, Elayne og Perrin snika seg forbi han.

Det at Egwene reddar seg sjølv, kunne vore eit ganske mektig augeblikk, men eg synest det er noko som skurrar når dei har brukt så lang tid på å etablera "du kan ikkje ta på ting du vurderer å bruka som våpen mot sul'damen din" som ein regel. Vi kan sjølvsagt rettferdiggjera det med at ho enten klarte å overbevisa seg sjølv om at å ta sul'damen til fange ikkje er det same som å bruka eit våpen, eller at a'damen er unntaket til regelen, men det blir ganske rotete.

Når Rand til slutt kjem bort og seier "Eg kom for å redda deg, men du trong det visst ikkje", kjennest det veldig ut som at serieskaparane prøver å gi seg sjølv ein klapp på skuldera for kor progressive dei er. Det synest eg blir litt kleint. Show, don't tell.

Eg trur òg at Egwene si historie denne episoden hadde funka betre for meg viss ho blei frigjord av Egwene og Nynaeve, for så å drepa Renna. Det hadde gjort at drapet på Renna kjentest meir etisk komplekst. Deretter kunne ho gjerne ha slåst mot Ishamael ei lita stund, så lenge det til slutt munna ut i at Rand (som trass alt er den Gjenfødde Draken) gjorde noko meir enn berre å gå fram med eit sverd og stikka det gjennom Ishamael utan motstand.

No høyrest eg nok veldig negativ ut her, men eg vil berre gjenta at eg likte sesongen veldig godt. Eg trur berre eg blir litt ekstra skuffa når eg ser kor fantastisk serien er når dei verkeleg treffer godt, og då blir tinga som berre er "heilt ok" verre.

[Loki]

Brandon Sanderson hadde nokre ganske interessante kritikkar av sesongen, som verkeleg sette fyr på den amerikanske fandomen. Mange har reagert på at han snakkar for mykje, at han er for "frekk og respektlaus" og dei meiner han tar heilt feil i kritikken av karakterutviklinga i TV-serien (eg meiner han langt på veg har rett, men at han kanskje tar litt for hardt i).

I tilfelle dokker ikkje orkar å sjå heile den lange videoen, er hovudtrekka i kritikken hans desse: Serien slit med å laga tilfredsstillande karakterutvikling (spesielt for Emondsmark-gjengen). Han meiner at verken Rand, Perrin, Mat eller Nynaeve har ei god nok utvikling i løpet av denne sesongen. Han trekker òg fram at serien seierveldig tydeleg at heile gjengen er nødvendig (eit viktig aspekt med bøkene), men dei følger ikkje opp godt nok. I den siste episoden, til dømes, kunne ein ha fjerna Mat, Perrin og Nynaeve, utan at det hadde hatt noko særleg å seia (noko som er frustrerande når episoden openbert prøver å gjera "vi treng alle saman" til bodskapen).

Utan å ha meir enn klikka meg hist og her gjennom videoen og ha lese oppsummeinrga di -- eg er veldig einig med han. Mogeleg han er nokre hakk for kritisk, men alle kritikkane eg høyrde var ting eg var einig i.

Eg er einig i at det er god TV-seriestruktur å gi Egwene den utviklinga ho har hatt denne sesongen. Eg skulle personleg ønskt at ho ikkje hadde halde ut fullt så lenge mot Ishamael, men eg kan leva med det. Det var òg litt kleint at den mektigaste av Dei Fortapte berre stod der og slo mot skjoldet hennar, i staden for å til dømes senda nokre angrep frå sida, og at han berre let Nynaeve, Elayne og Perrin snika seg forbi han.

Dét er eg skjønt einig i! Etter to sesongar med relativt kompetent snedig manøvrering verka det som om Ishamael berre gav opp i sistescena.

Det at Egwene reddar seg sjølv, kunne vore eit ganske mektig augeblikk, men eg synest det er noko som skurrar når dei har brukt så lang tid på å etablera "du kan ikkje ta på ting du vurderer å bruka som våpen mot sul'damen din" som ein regel. Vi kan sjølvsagt rettferdiggjera det med at ho enten klarte å overbevisa seg sjølv om at å ta sul'damen til fange ikkje er det same som å bruka eit våpen, eller at a'damen er unntaket til regelen, men det blir ganske rotete.

Einig, det plaga meg i episoden. Dårleg manusarbeid. Om du skal tilsynelatande motsei dine eigne reglar på den måten, må du gjere det klart kvifor det fungerer.

Når Rand til slutt kjem bort og seier "Eg kom for å redda deg, men du trong det visst ikkje", kjennest det veldig ut som at serieskaparane prøver å gi seg sjølv ein klapp på skuldera for kor progressive dei er. Det synest eg blir litt kleint. Show, don't tell.

Det var småkleint for meg òg, men ein bagatell samanlikna med dei andre klagepunkta mine her. Det sagt så kunne dei brukt dei to dialogsekunda på å forklare kvifor Egwene kunne bruke a'damen så aggressivt!

Eg trur òg at Egwene si historie denne episoden hadde funka betre for meg viss ho blei frigjord av Egwene og Nynaeve, for så å drepa Renna. Det hadde gjort at drapet på Renna kjentest meir etisk komplekst. Deretter kunne ho gjerne ha slåst mot Ishamael ei lita stund, så lenge det til slutt munna ut i at Rand (som trass alt er den Gjenfødde Draken) gjorde noko meir enn berre å gå fram med eit sverd og stikka det gjennom Ishamael utan motstand.

Dette er sikkert byrja bli kjedeleg, men: Einig!

No høyrest eg nok veldig negativ ut her, men eg vil berre gjenta at eg likte sesongen veldig godt. Eg trur berre eg blir litt ekstra skuffa når eg ser kor fantastisk serien er når dei verkeleg treffer godt, og då blir tinga som berre er "heilt ok" verre.

Kjenner meg godt att her frå andre adapsjonar eg kanskje har hatt sterkare kjensleforhald til kjeldematerialet på. Særleg med Game of Thrones i dei tidlege sesongane før dei spora heilt av hadde eg ofte nøyaktig den reaksjonen du skildrar der.