TV-serier, sesong II

[Asphyxiate]

Seriesommeren har blitt påvirka av både fotball-EM og sommer-OL, men har fått sett en god del alliekevel:

X-Men '97: Så denne i løpet av to dager. Vil ha mer.

The Umbrella Academy s4: Jeg vet ikke om Netflix mista interessen, kutta masse penger, eller hva, men denne serien, som jeg mener det var ganske mye fuzz rundt når den kom, har på en måte, sesong for sesong, gradvis forsvunnet litt ut av den store "tv-diskursen". Og kanskje derfor Netflix ikke ga mer penger eller støtte enn til en så kort finalesesong. For det må jeg si, den fikk en slutt, en slutt som absolutt fungerer, men også en veldig enkel og nesten litt overfladisk avslutning. Var dette alt, satt jeg og tenkte da det var ferdig. Serien har hele tiden, for meg, fungert best når den har vært tøysete, rar og merkelig, og ikke så bra når den ble for drama-tisk. De holder det sånn sett inn her, men det var ikke nok "wtf"-øyeblikk her, men absolutt flere fornøyelige scener - og Nick Offerman og Megan Mulally var kostelige som Jean og Gene. Glad for at de etter hvert gjorde Luther til en så stakkarslig, men koselig karakter. De gjorde ikke nok ut av Robert Sheenans Klaus, mens Aidan Gallagher har en god framtid. Jaja. Takk for reisen familien Hargreaves!

The Bear sesong 3: Dette må være en ventesesong, en hvilesesong. De drar i hvert fall tempoet noe voldsomt ned, og det føles ikke som at det skjer så mye her. Det kan da kanskje betyr en del mer karakterutvikling? For noen, litt, men ikke for alle. Jeg vet ikke om det er fordi serien ble så populær slik at de har blitt "tvunget" til å lage flere sesonger enn planlagt og dermed drar ut historien - men det har vært det jeg har lest et sted, og det gir mening, da mye her kunne blitt fortalt mer effektivt.

The Acolyte: Enig med deg Loki. Den har mye potensial og gjør en del bra her, og det er mye bra med serien, men samtidig så skulle jeg ønske at de utnytta muligheten her så mye mer til å lage en skikkelig god serie. Bra premiss og masse bra ting på gang. Om ikke helt bortkasta mulighet, føles det samtidig som at det i hvert fall litt bortkasta. Alt hatet den har fått, forstår jeg ikke - men basic kritikk skjønner jeg. Litt gøy at Honest Trailer-ern var ganske mild, og at kommentarfeltet på YT dermed sa at Honest Trailer hadde tapt seg, blitt woke osv.

The Boys s4: De durer på, men merker kanskje at seriens appell og sjokkfaktor ikke er heelt der lenger, uansett om de fortsetter på med så mye gørr, blod, og absurd (gla?)vold. Enda mer tydelig på det politiske her, kanskje vel poengtert til tider. Jeg synes de var mer "subtile" før. Også virker det som at de drar på en del steder for, bare å gjøre det igjen. Totalt sett ikke så mye framgang i sesongen, og de kunne med fordel kortet noe ned - men det er problemet med Prime - ofte 60 min episoder og 8 episoder i sesongen, som akkurat her var litt mer enn det sesongen trengte.

House of the Dragon s2: Litt slapp slutt kanskje, men ellers utrolig bra hele veien. Så mye god dialog, så mange følelser som uttrykkes med et blikk. Så mange karakterer man hater at man elsker, og elsker å hate. Har ikke så mye mer å tilføye enn andre både her og andre steder på nett har skrevet. For lenge til sesong 3, men vi får jo en serie i mellomtida...

Blue Lights s1-2. Merker jeg ikke har så lyst å besøke Nord-Irland. Virker som at alle er kriminelle og at det er mye vold. Selvfølgelig ikke sånt over alt og for alle, men en politiserie fokuserer nødvendigvis på dette. Særlig sesong 1 fremstilte Belfast som ganske dystert, i sesong 2 har de flere panoramabilder og bruk av drone for å vise Belfast fra en bedre side. I serien følger i vi primært politilærlinger/ferske politi, hvordan de møter vold, politiforrakt, gjengkriminalitet, hverdagskriminalitet, og den meget spente politiske/ideologiske/politiske stemninga som er i Nord-Irland. I sesong 1 er fokuset på republikanerne/IRA osv., den andre sesongen fokuserer på nasjonalister. Begge sesonger har godt driv, godt skuespill og veldig god historie. Anbefales for de som liker politidrama, kanskje litt i tråd med The Responder (snart en ny sesong der og på NRK?)

The Bay 1-2, 4-5. Hadde sett sesong 3 før, uten å bli overbevist, men synes særlig sesong 4-5 fungerte ganske godt. Skal sies å være en serie som ble sett på hytta med foreldra mine, altså en serie jeg selv kanskje ikke hadde begynt på egenhånd. Klassisk britisk krim-drama, der det mellommenneskelige er like viktig, tidvis mer viktig enn, selve krimgåten - som i seg selv er veldig streit. Dette har man sett før. Men ganske greit å se.

Morda i Port Talbot: Klassisk engelsk krimdrama, og en av flere true crime-dramatiseringer. Foregår over to tidsplan, med samme etterforsker av en drapssak. Helt streit. Fire episoder, så denne ser man kjapt.

Kastanjemannen: Dansk nordic-noir. Jeg har aldri vært superfan av denne "sjangeren", jeg har feks aldri sett Broen eller Forbrytelsen, men har, med alderen, satt litt mer pris på slike krimserier med ikke så mange episoder, cliffhangere, og en fullendt historie. Da kan man se det på noen få dager og være ganske fornøyd. Også fint med 45 min lange episoder. Da drar de det ikke så langt ut. Selve serien (nå bekreftet sesong 1, det kommer en sesong 2), er kanskje streit. Grufulle drap, relativt ålreite politifolk, ganske forutsigbart, flere red herrings osv osv. Ikke noe revolusjonerende tenker jeg, men jeg kommer nok til å se s2.

Team Bachstad i Japan: Jeg er glad i denne reiseserien. Så nedpå og jordnær, men to eldre herremenn i en eller annen doning. Har vært i Japan selv, og merker at jeg skulle ønske vi utforska mer.

Scott Pilgrim Takes Off: Gøyal, meta-preget animasjonsserie. Trodde det ville bli filmen i animasjonsform, men det var den ikke. Den er kanskje nærmere tegneserien (som jeg ikke har lest?)

Mens jeg for øyeblikket ser på

Batman: The Animated Series: Begynte en gang i sommer, snart ferdig. Netflix har 65 episoder, noe som vel ikke er heeele serien. Dette er en serie jeg har kommentert tidligere at jeg ønsker å se, da den jo er så stor rent popkulturelt rolle når the kommer til Batman og animasjon generelt. Jeg koser meg jeg. Det er jo mange episoder, en del sterkere enn andre, men sjeldent jeg kjeder meg.

Sweet Tooth s3: Jeg veksler mellom å ikke bli engasjert og å like denne ganske godt. Jeg har vel skrevet det før her, men jeg blir liksom aldri helt slukt av historien. Derfor sjeldent jeg virkelig vil se neste episode, men jeg koser meg stort sett med hver episode. Det er rart.

Last Week Tonight. Ja, denne går videre. Fortsatt ganske solid, og morsom, aktualitetsprogram.

Føler at jeg mangler en god del her....

[Loki]

X-Men '97: Så denne i løpet av to dager. Vil ha mer.

Ditto (ikkje på to dagar-biten, men elles ...). Litt småskeptisk til kva som vil skje no som sesong 2 etter sigandes skrives omatt for å vaske bort innverknaden frå serieskaparen som er blitt hivd på døra av Disney etter mykje gjensidig drama som eg ikkje har sett meg inn i. Er så klart absolutt rett å bli kvitt fyren om han trakasserer tilsette, men eg kan ikkje unngå å vere egoistisk nok til å uroe meg for kva som skjer med kvaliteten når eit formular som openbart fungerte mistar ein av nøkkelpersonane bak. (Sjå til dømes kvaliteten på filmane frå Pixar og Disney etter John Lasseter, eller episodane av The Nevers etter Joss Whedon samanlikna med episodane før. Er tydelegvis fullt mogeleg å vere grufulle dritsekker og samtidig etterlate seg ufyllbare hol i produktet.) Er i same leia stygt redd for kva som skjer med nivået på Sandman sesong 2 og Good Omens sesong 3 no som Neil Gaiman òg har vist seg å vere temmeleg ekkel.

The Umbrella Academy s4: Jeg vet ikke om Netflix mista interessen, kutta masse penger, eller hva, men denne serien, som jeg mener det var ganske mye fuzz rundt når den kom, har på en måte, sesong for sesong, gradvis forsvunnet litt ut av den store "tv-diskursen". Og kanskje derfor Netflix ikke ga mer penger eller støtte enn til en så kort finalesesong. For det må jeg si, den fikk en slutt, en slutt som absolutt fungerer, men også en veldig enkel og nesten litt overfladisk avslutning. Var dette alt, satt jeg og tenkte da det var ferdig. Serien har hele tiden, for meg, fungert best når den har vært tøysete, rar og merkelig, og ikke så bra når den ble for drama-tisk. De holder det sånn sett inn her, men det var ikke nok "wtf"-øyeblikk her, men absolutt flere fornøyelige scener - og Nick Offerman og Megan Mulally var kostelige som Jean og Gene. Glad for at de etter hvert gjorde Luther til en så stakkarslig, men koselig karakter. De gjorde ikke nok ut av Robert Sheenans Klaus, mens Aidan Gallagher har en god framtid. Jaja. Takk for reisen familien Hargreaves!

Eg har òg merka meg at det er lite snakk om den no, samanlikna med før. Er snålt. Men i det minste får dei fullføre! Me har spart på desse, og er berre to episodar inn i sistesesongen førebels, men Offerman/Mulally er som alltid superbra, og eg har òg merka meg med glede at Luther får utfolde seg mykje meir enn før her. At Klaus kjem i baksetet går eigentleg greitt for meg -- karakteren har vore ein av, om ikkje DEN, mest underhaldande heile vegen, så tykkjer det er OK om dei andre får litt meir tid her. Og godt å høyre at du òg liker Gallagher, Five er kjempegøy. Eg er svak for den gretne gamle kynikaren-tropen, og han gjer god figur med den.

The Acolyte: Enig med deg Loki. Den har mye potensial og gjør en del bra her, og det er mye bra med serien, men samtidig så skulle jeg ønske at de utnytta muligheten her så mye mer til å lage en skikkelig god serie. Bra premiss og masse bra ting på gang. Om ikke helt bortkasta mulighet, føles det samtidig som at det i hvert fall litt bortkasta. Alt hatet den har fått, forstår jeg ikke - men basic kritikk skjønner jeg. Litt gøy at Honest Trailer-ern var ganske mild, og at kommentarfeltet på YT dermed sa at Honest Trailer hadde tapt seg, blitt woke osv.

Verkar som om me er 100 % på same side om denne, ja. Eg forstår berre ikkje kvifor dei ikkje kan velje seg ein sjanger og gå all in. Viss mordmysterium er vinklinga, kvifor ikkje køyre full detektivnoir med lyssablar? Kvifor berre lage meir generisk Star Wars der det tilfeldigvis er nokre mord ein må etterforske? Men men. I det minste fekk Manny Jacinto verkeleg vise seg fram her, og det fortente han.

The Boys s4: De durer på, men merker kanskje at seriens appell og sjokkfaktor ikke er heelt der lenger, uansett om de fortsetter på med så mye gørr, blod, og absurd (gla?)vold. Enda mer tydelig på det politiske her, kanskje vel poengtert til tider. Jeg synes de var mer "subtile" før. Også virker det som at de drar på en del steder for, bare å gjøre det igjen. Totalt sett ikke så mye framgang i sesongen, og de kunne med fordel kortet noe ned - men det er problemet med Prime - ofte 60 min episoder og 8 episoder i sesongen, som akkurat her var litt mer enn det sesongen trengte.

Einig i at sjokkfaktoren er lågare, men det er heilt greitt for meg, har aldri tykt den var eit salspunkt i seg sjølv, eigentleg. Trur òg du har rett i at det kanskje var litt dratt ut her, men eg tenkte ikkje over det medan eg såg, så var ikkje så frykteleg ille.
At det politiske er mindre subtilt skreiv vel eg òg om, men sidan det etter nettet å døme verkar som om veldig mange amerikanarar med høgreekstreme tendensar ikkje hadde forstått det i tidlegare sesongar, så var det kanskje på tide å hamre det inn?
Uansett ein veldig god serie, og Antony Starr er berre heilt utruleg god som verdas verste Supermann.

House of the Dragon s2: Litt slapp slutt kanskje, men ellers utrolig bra hele veien. Så mye god dialog, så mange følelser som uttrykkes med et blikk. Så mange karakterer man hater at man elsker, og elsker å hate. Har ikke så mye mer å tilføye enn andre både her og andre steder på nett har skrevet. For lenge til sesong 3, men vi får jo en serie i mellomtida...

Er så einig, den er nydeleg god. Det er vanskeleg å få til ein serie som er så intrigetung og har så stort karaktergalleri, men når det fyrst fungerer er det 100 % min type ting -- og her er det attpåtil drakar! Skulle ynskje sistesesongane av moderserien hadde vore halvparten så bra som dette. Og etter det eg høyrer skal det bli berre to sesongar til, og så er det slutt, så verkar som om det er grunn til å ha tiltru til at dei klarer lande dette fl- denne draken. Kryssar fingrane for at Hedge Knight blir bra òg! Den er rett nok hakket mindre min ting premissmessig, men novella var jo bra nok, den.

Anbefales for de som liker politidrama, kanskje litt i tråd med The Responder (snart en ny sesong der og på NRK?)

Me såg sesong 2 av The Responder tidlegare i år, så vil tru om den ikkje er komen er den på veg snart. Føltest som ei avslutning, så mistenkjer det er meint som siste.

Blue Lights s1-2.

The Bay 1-2, 4-5.

Morda i Port Talbot

Noterer meg desse tre! Særleg fyrste to -- ser siste der er basert på ei ekte sak, og eg får alltid ei litt uggen kjensle av å gjere underhaldning ut av ekte menneske si liding på den måten, samt at det jo gir gjerningsmannen nettopp den typen merksemd dei ofte er ute etter. Har ikkje problem med at andre ser det, men det følest litt feil for meg. Føretrekk når seriemordarane mine er100 % oppdikta.

Kastanjemannen: Dansk nordic-noir. Jeg har aldri vært superfan av denne "sjangeren", jeg har feks aldri sett Broen eller Forbrytelsen, men har, med alderen, satt litt mer pris på slike krimserier med ikke så mange episoder, cliffhangere, og en fullendt historie. Da kan man se det på noen få dager og være ganske fornøyd. Også fint med 45 min lange episoder. Da drar de det ikke så langt ut. Selve serien (nå bekreftet sesong 1, det kommer en sesong 2), er kanskje streit. Grufulle drap, relativt ålreite politifolk, ganske forutsigbart, flere red herrings osv osv. Ikke noe revolusjonerende tenker jeg, men jeg kommer nok til å se s2.

Hugsar ikkje så mykje lenger no, men trur me hadde omtrent same opplevinga av Kastanjemannen. Var ikkje klar over at det skulle komme meir!
Me har heller ikkje sett Forbrydelsen (er meint å rette på det ein dag), men Broen er veldig bra, så om du er byrja prøve ut slike kan me tilrå den. Innan sjangeren vil eg vel sei at eg kun har likt Broadchurch tydeleg betre.

Scott Pilgrim Takes Off: Gøyal, meta-preget animasjonsserie. Trodde det ville bli filmen i animasjonsform, men det var den ikke. Den er kanskje nærmere tegneserien (som jeg ikke har lest?)

Nei, utover teiknestilen er den ikkje nærmare teikneserien -- filmen var ganske tett basert på serien, om eg hugsar rett (eg var ikkje overbegeistra for teikneserien, følte den mangla mykje av den særeigne sjarmen filmadapsjonen hadde), medan denne animasjonsserien jo går i heilt andre retningar. Er meir av ei heilsprø alternativ tidsline sidequel for filmen å rekne.

Batman: The Animated Series: Begynte en gang i sommer, snart ferdig. Netflix har 65 episoder, noe som vel ikke er heeele serien.

65 episodar er den opphavlege serien, pluss kinofilmen Mask of the Phantasm (som er glitrande, og finn stad tidleg i serien -- om du ikkje har sett den er det vel verdt det). Det vart så laga 20 episodar til under tittelen The Adventures of Batman & Robin -- du kan jo sjekke om det ligg inne på Netflix under den tittelen -- og så, etter ein (elendig, spør du meg) redesign av teiknestilen, endå 24 episodar til under tittelen The New Batman Adventures, alle desse deler kontinuitet (i den grad serien har kontinuitet). Er denne oppdaterte teiknestilen dei så bruker i Justice League, Justice League Unlimited og Batman Beyond som byggjer på same kontinuiteten. I tillegg er det ein del filmar, med ymse kvalitetsnivå, men særleg SubZero (som finn stad mellom The Adventures of Batman & Robin og nydesignen, om eg husar rett, og bruker den gamle teiknestilen) er veldig bra.

Dette er en serie jeg har kommentert tidligere at jeg ønsker å se, da den jo er så stor rent popkulturelt rolle når the kommer til Batman og animasjon generelt. Jeg koser meg jeg. Det er jo mange episoder, en del sterkere enn andre, men sjeldent jeg kjeder meg.

Så kjekt å høyre! Kvaliteten er absolutt opp og ned, men dei beste episodane er vanvittig bra, tykkjer eg. It's Never Too Late, Joker's Favor, Heart of Ice ...

Sweet Tooth s3: Jeg veksler mellom å ikke bli engasjert og å like denne ganske godt. Jeg har vel skrevet det før her, men jeg blir liksom aldri helt slukt av historien. Derfor sjeldent jeg virkelig vil se neste episode, men jeg koser meg stort sett med hver episode. Det er rart.

Eg har veldig lyst til å sjå denne, men kona er litt skeptisk, så den har ikkje blitt prioritert (litt same som med The Bear, eigentleg, skjønt den flyt i det minste litt ekstra på at ho har kolleger som pratar varmt om den).

Sidan eg oppdaterte førre posten min for berre ei god veke sidan er det lite nytt her, men:
The Dragon Prince, sesong 6: Mytologibygginga er kjempebra, eg liker ein serie for barn som har nok kompleksitet til å òg fungere for vaksne. Den slit bittelitt med barneserietendensen til at det moralsk rette valet veldig føreseieleg alltid viser seg til sjuende og sist å vere det praktisk rette valet, men det er vel bygd inn i sjangeren. Det har òg vore litt treig plottprogresjon her ei stund, føler eg, og me var byrja føle det var blitt pliktsjåing der me berre ville nå sluttpunktet (neste sesong skal bli siste), men i siste tredjedel av denne sesongen vart det endeleg fart i sakene, og eg var faktisk ganske engasjert innan sesongen var ferdig. Særleg det dei har gjort med skurkane denne sesongen var veldig nyansert og gripande.

Kleo, sesong 2. Dette er framleis ein kald krig Killing Eve-klon, og sjølv om den ikkje kan nå til knes på Killing Eves fyrstesesong, vil eg sei den er vel så underhaldande som dei langt svakare sesongane av den serien som så følgde. Hovudpersonane er sjarmerande, actionen er spanande, og dialogen, om enn tidvis klein, er ofte humreverdig.

Charmed, sesong 5 (omattsjåing). Å huttemegtu, snakkar om kvalitetstap. Gradvis gjennom sesong 4 og sesong 5 er episodane blitt meir og meir føreseielege, karakterane mindre og mindre rasjonelle, og karakterutviklinga så sirkulær at eg bokstaveleg talt ynskjer rive meg i håret til tider. Legg så til forferdeleg latskap i manusarbeidet av typen «kva er eit magisk vesen me ikkje har brukt? Titanar, er ikkje det noko? Kronos og ... ja, lat oss finne på to til sjølve, er ikkje som om halvparten av alle barnerom vil ha ei bok med namn på ein fem-seks til i hyllene. Dimitrius, det høyrest gresk ut, sant?» og ... vel. Eg forstår kvifor eg datt av sist. Det einaste den flyt på er karismaen til hovudrollane, og evnene til særleg Milano og Combs til å få verdast teitaste replikkar til å høyrest nesten OK ut. Men no har me no ein gong bestemt oss for at me skal forsøke sjå gjennom frå byrjing til slutt, så me set vel i gong med sesong 6 ein eller annan gong denne veka. Det MÅ jo bli betre att på eitt eller anna tidspunkt, ingenting kan vel ha overlevd på dette nivået i årevis?

Me ser Unstable som komiserien vår no (verkar kanskje å ha tapt seg litt sidan fyrstesesongen?), så blir det den nye Solar Opposites etterpå, før me på sikt set i gong med Harley Quinn-spinoffen Kite Man, Hell Yeah!. Og så ser me Sunny vekentleg, ein halvtimesserie om ei kvinne som mister mann og son i ei flyulukke og byrjar nøste opp i ektemannens mystiske og mogelegvis kriminelle fortid via husandroiden han testamenterte til ho sjølv om ho hatar robotar. Ikkje 100 % seld enno, men den er litt spanande så langt, og Rashida Jones er som vanleg veldig god.

Elles har eg klart å spare ein episode av Those About to Die -- den ER SÅ GØY -- og så prøvde me pilotepisodane av Berlin og Bad Monkey i går. Fyrstnemnte er som venta ein heilt grei førelaupar-spinoff til La Casa De Papel (Money Heist) som lener seg litt i overkant på glimtet i augo frå tittelkarakteren, men forhåpentlegvis blir det litt spanande heist-twists i vente. Sistnemnte var ei solid overrasking! Sjarmerande forteljarsrøyst som gir ein ekstra underhaldningsdimensjon, konsekvent vittig dialog frå hovudpersonen, og eg i alle fall tilsynelatande interessant mordmysterium i midten. Tomlane opp!

[Asphyxiate]

Har fullført Sweet Tooth. Synes den endte fint, men som jeg skrev tidligere, så har jeg aldri helt klart å engasjere meg skikkelig i historien. Allikevel helt ok serie, som vel aldri helt levde opp til den lille hypen den fikk når sesong 1 begynte (om jeg ikke husker her felt). Det er mye fascinerende i dette universet og en spennende mytologi/mysterium, men det er vel kanskje karakterene jeg aldri fikk en forbindelse med. Brydde meg egentlig aldri helt hva som skjedde med dem. Jaja.

The Responder s2. Det er litt tungt å se denne, da den jo er ganske mørk. Det er absolutt humorelementer her, men samtidig mye elendighet. Martin Freeman er top notch som Chris, men særlig Adelayo Adedayo "skinner" i fremstillingen av Rachel og hennes traumer. Bernard Hill (RIP) er god som faren til Chris. Likte også Marco bedre her, men karakteren Casey er jeg mindre begeistra for. Den "overfladiske" historien er helt grei, men det er jo ikke det viktige her - det er karakterenes/personenes utvikling. Det trenger ikke å komme mer av denne serien, men jeg har absolutt ikke noe i mot om det blir mer - om de fortsetter med denne kvaliteten.

Episode 1-2 av Rings of Power. Så de på fredag kveld. Var for trøtt/sliten til å se alle tre som er sluppet. Synes de to første setter ting helt ok i gang, men samtidig lider den fortsatt av at den er litt for treig, samtidig som ting skjer litt for fort. Det er en dårlig kombinasjon. Uten å sammenligne for øvrig, klarte HotD i sesong 2 å kombinere fremdrift og tempo, med "treige" scener (her ment veldig positivt). Det klarer ikke RoP. Det mangler nok litt på karakterer og manus. Men jeg dras fint inn i universet igjen, så gleder meg til resten av sesongen.

My Adventures with Superman s2: Fortsetter å være en meget god animasjonsserie, med en moderne "take" på historien. Kanskje ting bryter med Superman-loren her, men jeg synes det er forfriskende. Og meget god animasjon er det også!

[Loki]

Episode 1-2 av Rings of Power. Så de på fredag kveld. Var for trøtt/sliten til å se alle tre som er sluppet. Synes de to første setter ting helt ok i gang, men samtidig lider den fortsatt av at den er litt for treig, samtidig som ting skjer litt for fort. Det er en dårlig kombinasjon. Uten å sammenligne for øvrig, klarte HotD i sesong 2 å kombinere fremdrift og tempo, med "treige" scener (her ment veldig positivt). Det klarer ikke RoP. Det mangler nok litt på karakterer og manus. Men jeg dras fint inn i universet igjen, så gleder meg til resten av sesongen.

Er som i sesong 1 for meg -- forferdeleg frustrerande kor ufatteleg mykje betre det ville vore om dei berre heldt seg til kjeldematerialet, når alt anna (det visuelle, musikken, etc.) er på plass. Men ikkje på langt nær så ille som hatarane skal ha det til. Om det var eit nytt univers utan noko å måle seg opp mot, ville eg vore godt nøgd med mykje. Tykkjer du har slege spikaren på hovudet med det du seier om at den er litt for treig, samtidig som ting skjer litt for fort.
Alt det sagt, så har dei fått ein del OK ting ut av tøvet dei gjorde førre sesong så langt; men det kjennest alltid som damage control heller enn genuint gode grep. Og sjølv om det verkar mindre og mindre sannsynleg at The Stranger _ikkje_ er Gandalf, er det byrja bli så obskønt mange overtydelege hint i serien at eg nesten klarar overtyde meg sjølv om at dei faktisk skal gjere noko hakket mindre teit her. Ein nyoppfunnen proto-Istari ville vore ideelt, men ein av dei blå eller (mest sannsynleg, med tanke på alle Gandalf-hinta) Saruman er grei skuring, aksepterer alt så lenge det ikkje er Gandalf.
Men er det Gandalf (og det er Gandalf) kjem eg til å rulle med augo så høgt at dei høyrer det på Sørpolen.

My Adventures with Superman s2: Fortsetter å være en meget god animasjonsserie, med en moderne "take" på historien. Kanskje ting bryter med Superman-loren her, men jeg synes det er forfriskende. Og meget god animasjon er det også!

Denne har veldig godt rykte! Den verka litt for barneretta for meg ved fyrste augekast, men er byrja lure på om det var ei feilvurdering! Kan du sei litt meir om den? Kona kan styre seg for DC, så den vil vere litt tung å selje.

Sidan sist har me fullført
Dickinson (sjarmerande, men aldri heilt gripande eller heilt morosam nok til å verkeleg fenge meg),
Evil (etter seriens sannsynlegvis beste sesong vart det slengd på fire ekstra episodar før kanselleringa, men desse var diverre ganske midt på treet ... ja ja),
sett nyaste sesongane av
Unstable (lener seg tungt på karismaen til dei mange gode skodespelarane denne sesongen, og er stort sett berre ein mildt humreverdig sitcom alt i alt, diverre),
Solar Opposites (det som byrja som ein mindre pretensiøs Rick & Morty-klon er blitt ganske så bra, særleg i dei mindre tøysete sideepisodane som fokuserar på dei krympa menneska i veggen på barnerommet),
og sett fyrstesesongar av:
Time Bandits (eg hugsar null av filmen, skal eg innrømme, men mistenkjer at anmeldarane eg har sett hist og her har rett i at dette er ein adapsjon av typen der alt som er bra var i originalen uansett, og alt som ikkje var i originalen er meh. Gode barneskodespelarar, då!),
La casa de papel: Berlín (lener seg langt meir på tåpelege feilsteg frå hovudpersonane enn originalserien gjorde, og det som tydelegvis er spansk forståing av romantikk og flørting er ekstremt klein for meg, men det er ikkje til å skyve under ein stol at hovudpersonen framleis osar moro og karisma, så dette var ganske gøy lell),
Those About to Die (100 % mi greie, alle tomlar høgt i vêret, håpar beinhardt på ein andresesong),
The Missing (grim, men vellaga detektivserie om ei barnebortføring, kjem nok til å sjå både det nye mysteriet i sesong 2 og spin-off-serien om same etterforskar),
samt Domina. Der kjem eg til å segle rett inn i sesong 2, for dette er solid intrigedrama som hjelper ekstremt på dei antikke Roma-abstinensane Those About to Die etterlet meg med. Den er sjølvsagt allereie kansellert, men akk ja, to sesongar er betre enn ein. Og eg har sidan studiedagane alltid vore fascinert av Livia Drusilla, flott å sjå ho få stå i sentrum for ein gongs skuld.

[Asphyxiate]

Denne har veldig godt rykte! Den verka litt for barneretta for meg ved fyrste augekast, men er byrja lure på om det var ei feilvurdering! Kan du sei litt meir om den? Kona kan styre seg for DC, så den vil vere litt tung å selje.

Jeg liker den i hvert fall. Første sesong har litt stand alone-episoder, men det er en tydelig større arc her enn i feks Batman: The Animated Series (kom nå på at jeg ikke har sett The Caped Crusader på Prime enda...). Animasjonen er litt nærmere anime enn klassisk amerikansk animasjon, men ikke helt der, så det skiller den sånn sett ikke så mye fra mye annen animasjon som finnes i dag. Liker godt animasjonen.

Jeg personlig opplever den ikke som alt for barneretta, den har visse "mørke" elementer, men er absolutt ikke mørk sånn sett. Faller ikke under animasjonsserier for voksne-kategorien, men det er det jo mange andre slike serier som heller ikke gjør.

Ellers er Superman-lore-kunnskapen min ikke superduper, så helt hvordan den treffer på alt her er jeg usikker på, men dette er jo en fremstilling. Det fokuserer på en ung Superman, når han først flytter til Metropolis, blir journalist og selvfølgelig blir Superman. Mye kjærlighetsgreier med Louis, men som faktisk fungerer fint. Episodene og historien har en ganske fin progresjon og godt driv. Treffer etter hvert ganske godt på fremmedfølelsen også.

Det er ikke verdens beste animerte serie, og de siste årene har jo gjort oss ganske bortskjemte med animasjonsserier av høy kvalitet, men denne skjemmer seg absolutt ikke bort. Anbefales.


Så ellers episode 3 av Rings of Power i går, og den fortsetter med å fungere fint, men ikke være så bra som jeg ønsker. Enig med deg: Hadde dette vært en helt egen serie, uten LOTR-forbindelsen, hadde jeg kosa meg enda mer. Jeg er absolutt ikke en av dem som er på hat-siden i diskusjonen, og synes mange der er ganske ute, men jeg forstår jo en del kritikk, men for min del heller at substansen ikke matcher utseendet

[Loki]

Spanande, då slenger eg My Adventures with Superman med på den (altfor lange) lista over halvtimesseriar eg har lyst til å opprioritere. Den er ekstra stappfull for augneblinken, me har eller ikkje fått tid til å prøve Caped Crusader enno. Driv på med Kite Man, Hell Yeah! (som eg trur eg kanskje nesten liker betre enn moderserien Harley Quinn så langt, den har ein slags ... kjernegodheit som fungerer veldig bra midt i all gladvalden), og så oppdaga eg nyleg at gode, gamle, klin galne Childrens Hospital hadde ein spin-off under pandemien som gjekk meg hus forbi, Medical Police, så den må eg jo prøve så fort som mogeleg. Og før sommaren byrja hive ut nye sesongar av alt mogeleg var me godt inne i gjensjåinga av The Office, så eg klør etter å få fortsetje med sesong 3 der ... :/ Det var den tida, då.

Ellers er Superman-lore-kunnskapen min ikke superduper

Velformulert!

Tykkjer det er koseleg at me er så ekstremt synkronisert på Rings of Power-inntrykka, er 100 % einig i alt du har sagt om den her, og føler alle eg elles snakkar med hatar den urimeleg mykje. For meg er den, for å setje det på spissen, meir irriterande vekksosing av potensial à la The Acolyte enn ein faktisk dårleg serie. Men det er mykje dei får til. Dvergane spesielt tykkjer eg fungerer veldig bra -- sannsynlegvis delvis nettopp fordi dei der ikkje har så mykje kjeldemateriell å vanskjøtte.

[Loki]

Sidan sist:

The Umbrella Academy, sesong 4 / serieavslutning.
Litt forhasta sistesesong, nokre småirriterande logiske bristar i avslutninga, og eg tykte dei nye kreftene var meiningslause og mindre kule enn dei opphavlege uansett (særleg Rumour var brått kjedeleg som ordinær telekineseperson) -- men alt i alt ei god avslutning som var tusen gonger betre enn den brå kanselleringa Netflix elles er så kjent for. Koste meg med karakterane, både gamle (Five! Klaus! Lila! Hargreeves! Luther!) og nye (ekteparet Offerman/Mullally!), og bonuspoeng for herleg bruk av Baby Shark.
Alice in Borderland, sesong 1 og 2.
Dette var veldig bra, om hyperbrutal, science fiction-thriller. Einaste klagepunkt, eigentleg, er at finaleepisoden i sesong 2 plutseleg var utruleg langtekkeleg og seig å komme gjennom. Den var halvanna time, og dei kunne med stor fordel klart same historia på førti minutt. Minte meg om utsetjingsepisodane i animeseriar der ein pratar repetitivt om det same i æver så dei kan spare på animasjonen -- men i live action. Så det gav ein litt ufortent dårleg ettersmak etter at me elles likte kvar einaste episode, meir eller mindre, i to heile sesongar. Men gira på sesong 3 lell!
Sunny, sesong 1.
Science fiction-komidrama med thrillerelement. Litt treig i tempoet til min smak, men elles både sjarmerande, artig, spanande, trist, og overraskande flink til å dra litt i hjartestrengene.
The Missing, sesong 2 / Baptiste, sesong 1 og 2.
Trass i at den eine på papiret er ein avleggjar, får eg som sjåar eit (positivt) inntrykk av at dette var same serie heile vegen, og berre skifta namn til Baptiste for å sleppe sentrere sesongane om bortføringar heile tida. Dette er god detektivkrim som kombinerar spenning med ei hjarteskjerande realisme, ved å følgje pårørande vel så mykje (ofte kanskje meir) enn detektivar, gjerningsmenn og offer. Den opphavlege sesongen er nok den beste, men Tchéky Karyo er strålande som titteldetektiven heile vegen gjennom, og kvar sesong har ein veldig annleis type kriminalitet/etterforskning i sentrum, som held det friskt og interessant. Utrulege støtteskodespelarar i dei ulike sesongane er det òg, nemner eg James Nesbitt, Jason Flemyng, David Morrissey, Tom Hollander og Fiona Shaw, så har eg berre så vidt skrapa frå dei mest kjente på lista.
The Tower, sesong 3.
Nok ein grå, britisk detektivserie, skjønt her er fokuset på politiet og moralske dilemma, med ein hovudperson som innbitt insisterer på eit svart/kvitt-verdsbilete medan kollegaer, overordna, offer, gjerningsmenn og vitner alle lever i gråsonene. Kvar sesong har hatt si eiga historie, men med karakterbaner som går over heile serien, og i sesong 3 byrjar hovudpersonen kanskje endeleg å innrømme for seg sjølv at det er eit snev av sjanse for at av og til er det ikkje fullt så enkelt å gjere det rette som ho skal ha det til.
Kite Man: Hell Yeah!, sesong 1.
Eg har for all del ting eg kunne styre meg for her, men alt i alt likte eg likevel kanskje denne avleggjaren av Harley Quinn-animasjonsserien endå eit hakk betre enn moderserien! Humoren er omtrent den same, men Kite Man er slik ein herleg anstendig fyr (trass i at han absolutt skal vere superskurk) at han fungerer betre som hovudperson enn den for meg i det lange laup litt røynande 'I'm nice now!'-helteversjonen av kaotiske Quinn. Massive bonuspoeng for å gjere deira versjon av Bane til ein fast del av rollegalleriet.
WandaVision, omattsjåing.
Før Agatha All Along kom dansande følte me trong for ein gjenkikk på serien som introduserte karakteren, og det var vel verdt kikken! Tykkjer framleis dei bruker ein episode for mykje på sitcom-modellen og ein for lite på å gi avkastning i slutten av sesongen, men alt i alt likte eg kanskje dette endå betre no enn fyrste gong eg såg den, med justerte forventningar under beltet. Konfrontasjonen mellom dei to versjonane av Vision er framleis ein av dei beste enkeltscenane i heile MCU i mi bok. Og serien er sannsynlegvis framleis min favoritt MCU-serie frå Disney+ til dags dato (skjønt eg var veldig nøgd med både Hawkeye og Moon Knight).
Snowpiercer, sesong 4 / serieavslutning.
Denne måtte me vente mange år på, etter at moderkanalen i siste liten bestemte seg for å slutte med å vise originalprogrammering, men du verda, den vart seld og slept ein stad til slutt! Eg har alltid likt denne serien, men den mangla liksom noko heile vegen for å bli verkeleg knallgod. Sistesesongen var ikkje eit unntak i så måte. Det var nok litt for mykje preg av lukkeleg slutt med sløyfe på i sisteepisoden etter min smak, men alt i alt ei verdig avslutning, og herleg å faktisk få ei avslutning, og ikkje måtte leve med cliffhangeren frå sesong 3.
Medical Police, miniserie.
Ein avleggjarserie av Childrens Hospital som hadde gått meg hus forbi, der to av lækjarane frå moderserien uoffisielt blir internasjonale politifolk for å få has på eit mystisk virusåtak. Underleg nok kom denne opphavleg ut i januar 2020 (snakkar om timing, plottmessig), men hadde gått meg fullstendig hus forbi. Då eg snubla over at den eksisterte no i sommar, måtte eg jo gi den ein sjanse, og det er ei god forsetjing på slik eg hugsar Childrens Hospital -- dyktig harselering med sjangertropar og fjernsynsklisjéar, gode komediske skodespelarar, men kanskje litt for langt mellom vitsane og til tider for mykje lening på at plottet i seg sjølv er ein parodi som dei tenkjer ikkje treng konstante vitsar. Når serien for nokre herlege augneblinkar innimellom legg seg i sporet til ting som Angie Tribecca og Airplane! briljerer den imidlertid konsekvent for meg. Og ein må jo gi applaus for slagordet på plakaten: They're cops. And doctors. At the same time.

[Asphyxiate]

Siden sist for meg

Kite Man: Hell Yeah!: Likte også denne veldig godt, og er nok på nivå med sesong 1-2/3 av Harley Quinn, men jeg synes kanskje den ikke er helt der hvor den var på sitt beste i de første sesongene. Bane er en utrolig gøyal karakter, men her virker det som at de har skjønt det og kjører litt for mye på.

Hacks s3: Denne sesongen var knall. Siste episode var ganske hjerteskjærende. Treffer godt på humoren og dramaen.Veldig spent på hvor den går i sesong 4, da jeg egentlig synes den fungerer best når Deborah og Ava er på lag.

Agatha all along e1-3: God start. Ble satt ut av begynnelsen, som jo var meninga, men den er også veldig artig når den går over i "hoveddelen". Kathryn Hahn er kostelig som Agatha.

The Dragon Prince s6: På den ene siden liker jeg at de tar seg tida med å utforske nye deler av denne verdenen. Det setter jeg stor pris på. På den andre siden føles det kanskje ut som at flere sesonger har vært transportettaper nå, så ser fram til siste sesong som kommer til jul.

Blood of Zeus s2: Synes det er litt rotete historiefortelling her, som gjør at jeg faller litt av, særlig starten er litt "brutal" da det er noe tid siden forrige sesong. Samtidig absolutt engasjerende!

Leo og de farlige: Ny dokumentarserie med Leo Aijkic, denne gangen om de farligste kriminelle, altså de på forvaring. Leo har en tendens til å gjøre ting mye mer menneskelig og han er ikke like strigla som andre journalister, men heller ikke like god på alt sånn som feks Louis Theroux. Fascinerende og noen delene her er direkte "vonde" å se på.

Batman: The Animated Series: Første 65 episoder. Da var det unnagjort. Digger dette jeg, altså. Klart at noen enkeltepisoder fungerer bedre enn andre, og skulle kanskje likt noe mer overordna arcs her og der, men det fungerer. Ser også at de "siste" episodene er på Amazon Prime, så da får jeg med meg hele.

[Loki]

Heisann! Eg hoppa innom for å leggje til Kaos i lista mi i førre post, og så er det faktisk liv her! Så då får eg skrive om den i ein ny i staden:

Jeff Goldblum som paranoid mangetusenår-gamal gudekonge i ein remix av greske myter i moderne (vel, 90-talls-ish) setting, dette er sprekt!* Og det fungerer, til alt overmål. Her snakkar me glitrande skodespelarar (Janet McTeer som Hera, David Thewlis som Hades, Suzy Eddie Izzard som ein av lagnadsgudinnene, Stephen Dillane som Prometeus, Stanley Townsend som Minos, osb.), ein for meg ganske solid kombinasjon av respekt for og vilje til å fullstendig omskrive kjeldematerialet, og ulike historietrådar som vever fram og tilbake i laupet av sesongen, godt samanknytt av Prometeus' sardoniske kommentarar (eller ofte berre talande blikk) til kameraet, der han heng på klippa si i evig tortur. Kan overhovudet ikkje sjå føre meg at noko så snålt som dette skal få ein andresesong av hyperkanselleringsglade Netflix, men ååååh, som eg håpar!

* Som ein tilfeldig tangent: Premisset minner meg i så måte om NBCs kortlevde Kings frå snart tjue år tilbake, der David og Saul-historia frå gamletestamentet vart gjenfortalt i ei oppdikta samtidig setting, bygd rundt ein fullstendig strålande Ian McShane som Saul-ekvivalenten. Om nokon skulle vere interessert og mot all formodning klarer å spore den opp nokon stad er den herved hjarteleg tilrådd.

Hacks s3: Denne sesongen var knall. Siste episode var ganske hjerteskjærende. Treffer godt på humoren og dramaen.Veldig spent på hvor den går i sesong 4, da jeg egentlig synes den fungerer best når Deborah og Ava er på lag.

100 % einig på alle punkt. Eg tenkjer imidlertid at dei nok har rett i instinktet om at dei må ha eit eller anna gnisningspunkt (og at kva det er må endre seg etter kvart som dei endrar seg og forholdet seg imellom), så kryssar fingrane for at fullt fiendeskap går fort over i ustøtt samarbeid denne gongen òg.

The Dragon Prince s6: På den ene siden liker jeg at de tar seg tida med å utforske nye deler av denne verdenen. Det setter jeg stor pris på. På den andre siden føles det kanskje ut som at flere sesonger har vært transportettaper nå, så ser fram til siste sesong som kommer til jul.

Du settjer ord på korleis eg har følt det i opptil fleire sesongar no! Det sagt så tykte eg sesong 6 var eit steg opp frå sesong 5 på dette, kjentest faktisk som om ein del ting skjedde her, særleg i andre halvpart av sesongen.

Agatha all along e1-3: God start. Ble satt ut av begynnelsen, som jo var meninga, men den er også veldig artig når den går over i "hoveddelen". Kathryn Hahn er kostelig som Agatha.

Eg tykte dei handterte byrjinga langt betre her enn i WandaVision. For det fyrste har sjåaren her ei langt betre instinktiv forklaring på kva som føregår enn under sitcom-innleiinga i den andre serien, så då er det lettare å bry seg om kva ein ser, og for det andre

Spoiler

blir serien det ein faktisk ventar seg frå den før fyrsteepisoden er ferdig

. Tykkjer det fungerte langt betre enn å dra det ut i tre episodar før ein byrjar få noko som helst slags svar og narrativ å investere i (som er og blir min einaste større klage over WandaVision, elles den beste av Disney+-MCU-seriane så langt).

Eg har òg sett dei fyrste tre, og eg er òg veldig nøgd så langt! Hahn er herleg (og Plaza er alltid hypnotisk, gler meg til me ser ho att), og dei har gjort ein glimrande jobb med å få dette til å følest som ein eigen serie med sin eigen tematikk, design og logikk utan at det skurrar som MCU-historie. Trass i at det på papiret burde vere litt corny, tykkjer eg så langt dei mange heksereferansane er kjempegøy, særleg dei nesten konstante Wizard of Oz-referansane som stadig blir invertert. Serien er både festleg og spanande. Håpar verkeleg dei klarer avslutninga, det er den MCU ofte slit med, føler eg, særleg etter Endgame. Men WandaVision er ein av unntaka der, og med same serieskapar for Agatha vågar eg håpe!

Blood of Zeus s2: Synes det er litt rotete historiefortelling her, som gjør at jeg faller litt av, særlig starten er litt "brutal" da det er noe tid siden forrige sesong. Samtidig absolutt engasjerende!

Usikker på om eg har opplevd det som rotete, men at det er vrient å orientere seg når det går så lang tid mellom sesongane er eg absolutt einig i! Såg ein oppsummeringsvideo av sesong 1 på YouTube før me byrja, men sjølv det var ikkje tilstrekkjeleg på alle karakterar og historietrådar.

Batman: The Animated Series: Første 65 episoder. Da var det unnagjort. Digger dette jeg, altså. Klart at noen enkeltepisoder fungerer bedre enn andre, og skulle kanskje likt noe mer overordna arcs her og der, men det fungerer. Ser også at de "siste" episodene er på Amazon Prime, så da får jeg med meg hele.

Hurra! Kan eg spørje om du har nokre favorittepisodar som har skilt seg ut?

Uansett, så gøy at du liker den! Har framleis tre episodar att av Caped Crusader, men eg trur i så fall at eg kan tilrå den. Den har ein endå meir retro estetikk enn The Animated Series, men utsjånaden og designa er elles veldig like (ikkje så overraskande, sidan Bruce Timm er ein av mennene bak denne òg). Enkeltepisodestrukturen minner òg veldig om TAS, men her er det faktisk enkelte historietrådar som vev seg gjennom sesongen, så det ikkje blir 100 % one-and-done, og det set eg pris på. Med unntak av Catwoman-episoden er det ganske grimme greier, men dei held seg likevel til ein for-alle-aldrar-tone, som eg tykkjer er ein imponerande balansegong som òg minner meg mykje om TAS. (Det sagt så er nok Caped Crusader endå mørkare på somme vis, særleg når det kjem til valdsbruk og kva skurkane får lov til å gjere utan at sensorane skriker varsko.)

Blir spanande å høyre kva du tykkjer om episodane du har att, forresten, for dei er på ein måte annleis i akkurat motsett retning -- meir moderne designval, meir fargerikt og barnevennleg på mange vis, men framleis tydeleg dei same hjernane bak (og, i motsetnad til Caped Crusader, i same kontinuitet som originalserien).

Som eit tilfeldig apropos, forresten -- Gargoyles-serien frå mykje same perioden er ofte omtala som Disneys Batman: The Animated Series, og etter å ha sett den som vaksen må eg sei at den fortener det. Litt meir langform i historiane, og sjølvsagt mykje meir fantasyvinkling, men både animasjonen og tonen har ein god del til felles. Om du ikkje har sett den kan det vere verdt ein titt, i alle fall dei to fyrste sesongane (nettverket gav seriesjefen fyken i tredje, tvang inn ein del endringar, og det viser diverre godt).

[Asphyxiate]

Gargoyles er på lista over serier jeg har lyst til å se. Lest mye godt om den. Så da blir det kanskje den etter jeg blir ferdig med Batman: The Animated series.

De episode jeg har likt best til nå i Batman: TAS? Heart of Ice, The man who killed Batman, The Clock King, Two-Face 1-2, Beware of the Gray Ghost.. Er de jeg kan nevne, etter å ha sett igjennom episodelista.

Kaos står også på lista, så må komme i gang med den.

Ellers er jeg ferdig med Rings of Power, så dumper litt tekst om det her (Spoilers for Rings of Power s2)

Jeg synes dette var et skritt opp og en forbedring fra sesong 1. Selv om det fortsatt er en del irriterende ting med tiden og pacingen her: Skjer ting samtidig, hvor lang tid går det egentlig? Hvor lang tid har gått fra første til siste episode i sesong 2? En uke, en måned, et år, flere år, mange år? Dette gjelder både innad i episoder og fra en episode til neste. Noen ganger virker det som at ting skjer samtidig og over kort tid, andre ganger virker det som at det går utrolig lang tid. Da dukker det også opp spørsmål om hvor fort eller sakte folk beveger, hvordan kan den karakteren plutselig være et sted? Dette er irriterende, men ikke absolutt ødeleggende.

Det er også masse detaljer hele veien som irriterer. De har en tendens til å dytte inn filmtrilogi-(nesten)sitater og andre typer henvisninger til Peter Jacksons trilogi. Det fungerer ikke alltid. Det går bedre når de har litt lore-dump og lignende, som viser en grunnleggende forståelse og kunnskap om universet og historien. De treffer også en del ganger på grunnleggende tematikk underveis her, som jeg forstår det.

Ikke alle historietrådene svinger like godt som andre. Særlig synes jeg at Numenor og Rhûn (harfoots og The Stranger) slet mye denne sesongen, men de måtte vel være med for å drive deres historie noe videre og at de ikke kunne forsvinne helt. Det var for så vidt flere gode ting med Numenor-delen av historien, og i hvert fall en ganske episk scene, men håper den kobles mer på snart. Samme med det som skjer i Rhûn. Gøy å møte Rom Bombadil, og Rory Kinnear synes jeg treffer veldig godt. Også greit å komme med avsløringa alle har venta på i siste episode.

Også det som skjer med alvene er litt så som så denne sesongen, utenfor Eregion. Men det som skjer i Eregion, særlig Annatar og Celebrimbor…. Her treffer de. Her viser de hva de kan få til. Scenene mellom de to, særlig de siste episodene er knallgode og begge skuespillerne leverer så de ljomer.
Selve slaget om Eregion er tidvis også greit gjennomført. Man ser i hvert fall hva som skjedde.

Til slutt så var høydepunktet gjennom hele også det som skjer i Khazad-Dûm. Både Durin jr., Disa og kong Durin er strålende hele veien, og kong Durin får en avskjed med et motiv episk fantasy verdig (og ganske cheesy, på en god måte). Dette er et sted som virker levd og gjennomført, og dialogen flyter godt – der den andre steder noen ganger blir hakket for teatralsk.

Dermed er jeg totalt sett fornøyd. Det er spennende, det er masse bra ting her, så da blir mye av min kritikk noe på helheten (pacing, tidsforståelsen, veksling mellom historietråder), men mest detaljer her og der.

[Loki]

Gargoyles er på lista over serier jeg har lyst til å se. Lest mye godt om den. Så da blir det kanskje den etter jeg blir ferdig med Batman: The Animated series.

Spanande! Blir interessant å høyre kva du tykkjer, om så skjer!

De episode jeg har likt best til nå i Batman: TAS? Heart of Ice, The man who killed Batman, The Clock King, Two-Face 1-2, Beware of the Gray Ghost.. Er de jeg kan nevne, etter å ha sett igjennom episodelista.

Fantastisk gode val. Dei fyrste fem du nemner der er mellom mine favorittar òg, og om eg hugsar Gray Ghost som hakket nedanfor er den absolutt mellom dei betre eg hugsar den òg. Trur kanskje dei eg hugsar best som du ikkje nemner er Joker's Favor og It's Never Too Late -- men begge dei var mellom dei svært få episodane eg såg allereie som tolv-tretten år gamal, så dei har nok ein urettmessig fordel for meg samanlikna med episodar eg fyrst såg i tjueåra.

Har du sett Mask of the Phantasm-filmen? Den er sett tidleg i kontinuiteten, og er på høgde med dei beste episodane (spør du meg). Film nummer to dei laga, Sub Zero er òg veldig bra (om enn nokre hakk under), og den føregår om eg hugsar rett heilt på slutten av episodane, rett før dei byter animasjonsstil. (Dei har òg laga ein del andre filmar i kontinuiteten, med den seinare animasjonsstilen, men dei er så som så.)

Ellers er jeg ferdig med Rings of Power, så dumper litt tekst om det her (Spoilers for Rings of Power s2)

Jeg synes dette var et skritt opp og en forbedring fra sesong 1.

Eg hadde òg den opplevinga samla sett, men det var enkelte episodar (inkludert, diverre, sesongfinalen) som ikkje føltest betre i det heile tatt, så det forsura totalinntrykket litt. Eg prøver veldig hardt å like denne serien, og føler manusforfattarane gjer det irriterande vanskeleg.

Selv om det fortsatt er en del irriterende ting med tiden og pacingen her: Skjer ting samtidig, hvor lang tid går det egentlig? Hvor lang tid har gått fra første til siste episode i sesong 2? En uke, en måned, et år, flere år, mange år? Dette gjelder både innad i episoder og fra en episode til neste. Noen ganger virker det som at ting skjer samtidig og over kort tid, andre ganger virker det som at det går utrolig lang tid. Da dukker det også opp spørsmål om hvor fort eller sakte folk beveger, hvordan kan den karakteren plutselig være et sted? Dette er irriterende, men ikke absolutt ødeleggende.

100 % einig i både diagnosen av problemet, opplevinga mi av det som sjåar, og graden av plagsomheit det medfører totalt sett. Ikkje ein av seriens største svakheiter, men eit element av mange som gir meg, totalt sett, ei kjensle av veldig overfladisk historieformidling der ingenting har meir enn eit par millimeter djupn med seg. Ille nok for ein totalt original produksjon, men når ein eksplisitt skal byggje på Tolkiens gedigne legendarium er det ... hårreisande øydsling med potensial.

Det er også masse detaljer hele veien som irriterer. De har en tendens til å dytte inn filmtrilogi-(nesten)sitater og andre typer henvisninger til Peter Jacksons trilogi. Det fungerer ikke alltid. Det går bedre når de har litt lore-dump og lignende, som viser en grunnleggende forståelse og kunnskap om universet og historien. De treffer også en del ganger på grunnleggende tematikk underveis her, som jeg forstår det.

Eg har etter kvart ikkje tal på alle augneblinka som dei har underminert for seg sjølv ved å uelegant tvinge inn ein malplassert omformulering av ein replikk frå filmane i ein kontekst der den ikkje fungerer ein femtedel så bra som i orginalbruken. Veldig ofte scenar som kunne vore veldig gode i sin eigen rett om dei berre torde skrive noko originalt til dei.

Ikke alle historietrådene svinger like godt som andre. Særlig synes jeg at Numenor og Rhûn (harfoots og The Stranger) slet mye denne sesongen, men de måtte vel være med for å drive deres historie noe videre og at de ikke kunne forsvinne helt. Det var for så vidt flere gode ting med Numenor-delen av historien, og i hvert fall en ganske episk scene, men håper den kobles mer på snart.

Einig om Rhûn, ikkje om Numenor. Der var for meg problemet at dei brukte altfor, altfor lite tid på historia, heller enn historia i seg sjølv. Kvifor pokker skal eg bry meg om arrestasjonane av The Faithful i sisteepisoden når det er fyrste gong me ser folka?! Kvar var alle scenane med folk frå ulike numenoriske samfunnslag som kranglar om politikk og religion, der temperaturen stig og vanskane aukar på episode for episode, sesongen gjennom? Trykk to eller tre slike inn i kvar einaste episode, og så blir dette ein finale med skikkeleg kjensle og futt i! Hjarteskjerande scenar der folk me bryr oss om blir arrestert utan grunn, familiar splittast, folk vel feil side og rett side om eit anna, osb. Gir Pharazon ein tydeleg motivasjon utover bwahahaha eg vil vere konge, gir Elendil og dronninga ei sak å kjempe for som er meir enn lause ord om etikk og æreskodeksar. Men som så erketypisk for denne serien så gjer dei absolutt minimalt med oppsett, og ventar seg så at eg skal bry meg om konklusjonen.

Samme med det som skjer i Rhûn. Gøy å møte Rom Bombadil, og Rory Kinnear synes jeg treffer veldig godt. Også greit å komme med avsløringa alle har venta på i siste episode.

Tykkjer Kinnear gjorde ein veldig god jobb, men er ikkje imponert med Bombadil frå eit manusperspektiv. Han er ikkje munter nok, og han følest utruleg malplassert som ein intensjonell trollmannsmentor. (Kunne godt fungert som ein tilslumpa trollmannsmentor, der Stranger ser og lærer av han utan at Bombadil aktivt oppmuntrar til dette, men dei gjorde det jo ikkje slik.)

Kva avsløringa gjeld, urgh, det har vore så overtydeleg sidan halvveges i sesong 1 at eg i det lengste har håpa dei skulle vise seg å endeleg ha intelligensen til å gjere noko uventa som faktisk tilførte serien noko, og late han vere Saruman eller ein av dei blå. Men sjølvsagt var det (som med Sauron i sesong 1) den mest openbare, minst givande løysinga, og den som gir minst meining frå eit tolkiensk perspektiv. Gjer den minst tiltrudde, mest oversette trollmannen frå fleire tusen år seinare til ei sentral rolle i førre store konflikt fordi han er populær blant sjåarane så då må me ha han med. Akk ja. I det minste er skodespelaren god her òg. (Som alltid med denne serien, følest det for meg som om alt eigentleg fungerer bortsett frå manus.)

Også det som skjer med alvene er litt så som så denne sesongen, utenfor Eregion. Men det som skjer i Eregion, særlig Annatar og Celebrimbor…. Her treffer de. Her viser de hva de kan få til. Scenene mellom de to, særlig de siste episodene er knallgode og begge skuespillerne leverer så de ljomer.

Heilt einig. Celebrimbor/Annatar er sesongens store høgdepunkt, og den einaste grunnen til at eg totalt sett føler den har eit knapp eller to med betring over sesong 1. Veldig bra gjennomført, og nesten alle klagepunkta eg har ved den plottlina er ringverknadar frå idiotipåfunn i sesong 1 heller enn nye feilsteg i sesong 2.

Selve slaget om Eregion er tidvis også greit gjennomført. Man ser i hvert fall hva som skjedde.

Jau, her har eg òg berre småplukk. Men irriterande småplukk, som burde vore lett å fikse. Kvifor kan ikkje Gil-Galad ha ein strålande actionsekvens han òg, så me får litt forhold til denne fyren som berre går rundt og seier han er konge? Kvifor kan me ikkje sjå hundrevis av alvar på murane i dei store CGI-sekvensane, så det ikkje verkar som om det berre er dei tolv folka dei har budsjett til å få kostymer på som bur i byen? Dei har jo openbart budsjett til CGI-orkar og fantastisk flyfilming av forsvarsverkar, så kvifor ikkje til forsvararane som kjempar for liva sine òg? Ville vore fint som sjåar å følt at det faktisk stod om livet til mange tusen, og ikkje berre Celebrimbors smedar og tolv soldatar.

Til slutt så var høydepunktet gjennom hele også det som skjer i Khazad-Dûm. Både Durin jr., Disa og kong Durin er strålende hele veien, og kong Durin får en avskjed med et motiv episk fantasy verdig (og ganske cheesy, på en god måte). Dette er et sted som virker levd og gjennomført, og dialogen flyter godt – der den andre steder noen ganger blir hakket for teatralsk.

Heilt einig i at Durin sr. og jr. er kjempebra (den tingen som fungerte i sesong 1 som framleis fekk boltre seg i sesong 2, føler eg). Dødsreplikken til sonen om at han løfta handa sjølv var i mine øyrer ein av dei beste heile sesongen, og eit sjeldan tilfelle der dei tør skrive sin eigen dialog for store augneblinkar. Men eg er litt tverr på handteringa av ringen til kongen. The One Ring skal vere den superslemme, farlegaste og mektigaste, og etter femti år i Bilbos eige er han blitt ... litt småtverr innimellom. Dvergar, som Tolkien gjer klart at Sauron følte var eit feilgrep å gi ringar til nettopp fordi dei var så vanskelege å korrumpere, vart berre grådigare heller enn direkte slemme, og det tok difor mange generasjonar før dei byrja skjønne kor farlege dei var, medan far gav ringar vidare til son i forskjellige dvergiske kongehus. For all del med på at dette må gjerast kjappare i ein fjernsynsserie, men her kunne me hatt to sesongar med sakte men sikkert meir suspekte avgjersler frå kongen si side medan folket hyllar han for framgongen ringen bringar dei. I staden er det tydeleg umiddelbart at ringen har fått makt over han både for sjåaren og for sonen og andre rundt han, og det er unnagjort på ein halv sesong. Verkar (som så mange andre stadar) som om dei ikkje har tru på sine eigne historietrådar og må skunde seg gjennom dei, så då blir ringen lettvint gjort til ein slags superversjon av The One Ring som har hyperrask effekt på kongen. (Og dette, som Celebrimbor/Annatar-plottet og slaget om Eregion, er mellom tinga som blir ytterlegare skada av den uklare lengden på tidslina.)

Utover tinga du nemner, har eg i hovudsak berre ein stor ting å sei her, og det er den klagen eg allereie har indikert fleire gonger i svara over: Kule ting blir «spolt forbi», ingenting får djupn til å puste, det er berre minimalt med oppsett og så ein finalescene. Smiinga av Dei tre i sesong 1 er kanskje erkeeksempelet på dette, men det har fortsatt i alle buktar og kantar av sesong 2. Utover tinga nemnt over er det to som sler meg her eg skriv nok:
Me får ein masse lovande frampeik over sesongen der ein ser leiarorken bli gradvis meir desillusjonert med Adar, og så ser me Sauron vende seg til han i byrjinga av finalen. Men utover sjølve knivstikkinga og ein kjapp likvidering frå Sauron av fyren seinare, ingenting i form av payoff. Her kunne dei verkeleg boltra seg i karakterdrama og kjensledjupn, sett Saurons forsøk på manipulasjon, sett han slite med avgjersla, slite med konsekvensane, sett faren innsjå sviket, sett orkane konfrontere Sauron med kva dei har gitt for han, etc., etc., men det blir i staden så overfladisk, ei einsleg sensasjonalistisk valdsscene, og så fort forbigått. Dei krysser berre eit punkt av ei liste. Det er, som veldig mykje anna i serien, kult på papiret, men blir aldri gitt ein sjanse til å få sjel, djupn og liv på skjermen, slik at det faktisk vil bli gripande å sjå sluttspelet. Det er nesten som om serieskaparane ikkje har tiltru til sitt eige verk, og er livredd for å gi ting pusterom mellom høgdepunkta, og difor heller hastar vidare frå høgdepunkt til høgdepunkt, utan å innsjå at på den måten blir ikkje høgdepunkta lenger noko stort. Det blir berre action- og effektmasturbasjon.

Den eine staden (stjerneplotta Celebrimbor/Annatar og Durin/Durin (heh, nesten Duran Duran) til sides) der eg tykte dei hadde klart å få meg til å føle litt for høgdepunktet sitt, var då Arondir tilsynelatande døydde i nest-siste episode. Ikkje fordi eg ikkje liker karakteren -- tykkjer han er ein av dei betre i serien, kanskje nettopp delvis fordi dei har dikta han opp og slepp måle han mot bøkene -- men fordi scenen med Adar under slaget var ein knallgod dødsscene der han når mannen han har jaga heile sesongen og så kjem til kort. Den slags brutal ironi ville vore eit herleg annleis pust av realisme i serien, som ville understreka at krig og vald har konsekvensar, at heltar med hemntørst ikkje alltid fører til sjåartilfredsstillande utdeling av Rettferdige Konsekvensar, og som ville gitt kampen om Eregion ei kjenslemessig djupn på alvesida som den sårt trengde. (Serien har jo eigentleg brukt mykje meir tid på å få meg til å tykkje synd på Adars orkebarn som døyr i hopetal enn på alvane bak muren.) Meeeeen sjølvsagt har han mirakuløst overlevd og ser stort sett heilt frisk ut berre få timar seinare. For nok ein gong er det som gjeld i Rings of Power berre å krysse ein kul scene av ei liste, ikkje å få meg til å bry meg om kva som skjer eller vere redd at noko kan ha konsekvensar.

Så, jau. Ville nok vore langt meir positiv i ordelaga om eg skreiv dette etter nest-siste episode (ein av sesongens betre, tykte eg) enn etter siste, men alle meiningane bak har vore dei same heile vegen. Som eg sa i byrjinga av denne tekstveggen (og orsak for det, eg har det med å bable) så vil eg gjerne like denne serien, og er etter kvart blitt veldig provosert av dei absolutt skal gjere det så innmari vanskeleg for meg.

[Asphyxiate]

Spanande! Blir interessant å høyre kva du tykkjer, om så skjer!

Will do!

Har du sett Mask of the Phantasm-filmen? Den er sett tidleg i kontinuiteten, og er på høgde med dei beste episodane (spør du meg). Film nummer to dei laga, Sub Zero er òg veldig bra (om enn nokre hakk under), og den føregår om eg hugsar rett heilt på slutten av episodane, rett før dei byter animasjonsstil. (Dei har òg laga ein del andre filmar i kontinuiteten, med den seinare animasjonsstilen, men dei er så som så.=

Mark of the Phanthasm har jeg sett. Den er god og helt der i toppen, ja. Den kom også på Max her om dagen, så kanskje et gjensyn snart!

Eg hadde òg den opplevinga samla sett, men det var enkelte episodar (inkludert, diverre, sesongfinalen) som ikkje føltest betre i det heile tatt, så det forsura totalinntrykket litt. Eg prøver veldig hardt å like denne serien, og føler manusforfattarane gjer det irriterande vanskeleg.

Ser den. Synes også siste episode ble for innholdsrik, og da litt av det problemet særlig sesong 1 hadde - de dytter for mange av handlingstrådene inn i episodene for å minne folk på alle sammen og alle handlingstråder må få en "veien videre"-del der.

100 % einig i både diagnosen av problemet, opplevinga mi av det som sjåar, og graden av plagsomheit det medfører totalt sett. Ikkje ein av seriens største svakheiter, men eit element av mange som gir meg, totalt sett, ei kjensle av veldig overfladisk historieformidling der ingenting har meir enn eit par millimeter djupn med seg. Ille nok for ein totalt original produksjon, men når ein eksplisitt skal byggje på Tolkiens gedigne legendarium er det ... hårreisande øydsling med potensial.

Serieskaperne innrømma det sånn halvveis at det er en klage de er klar over, i et intervju jeg hørte her om dagen. Men ikke mer enn det. Irriterende at de ikke brukte mer tid på å forklare, begrunne osv.

Eg har etter kvart ikkje tal på alle augneblinka som dei har underminert for seg sjølv ved å uelegant tvinge inn ein malplassert omformulering av ein replikk frå filmane i ein kontekst der den ikkje fungerer ein femtedel så bra som i orginalbruken. Veldig ofte scenar som kunne vore veldig gode i sin eigen rett om dei berre torde skrive noko originalt til dei.

Her er vi enige!

Einig om Rhûn, ikkje om Numenor. Der var for meg problemet at dei brukte altfor, altfor lite tid på historia, heller enn historia i seg sjølv. Kvifor pokker skal eg bry meg om arrestasjonane av The Faithful i sisteepisoden når det er fyrste gong me ser folka?! Kvar var alle scenane med folk frå ulike numenoriske samfunnslag som kranglar om politikk og religion, der temperaturen stig og vanskane aukar på episode for episode, sesongen gjennom? Trykk to eller tre slike inn i kvar einaste episode, og så blir dette ein finale med skikkeleg kjensle og futt i! Hjarteskjerande scenar der folk me bryr oss om blir arrestert utan grunn, familiar splittast, folk vel feil side og rett side om eit anna, osb. Gir Pharazon ein tydeleg motivasjon utover bwahahaha eg vil vere konge, gir Elendil og dronninga ei sak å kjempe for som er meir enn lause ord om etikk og æreskodeksar. Men som så erketypisk for denne serien så gjer dei absolutt minimalt med oppsett, og ventar seg så at eg skal bry meg om konklusjonen.

Du treffer nok bedre enn meg i min forklaring. Det er nok tidsbruken på Numenor i seg selv som er problemet, for det er absolutt mye interessant her - men man ender vel opp med å ikke bry seg alt for mye. Det skal jo være ganske sjelsettende og dramatisk de endringene som skjer med Pharazon, eller?

Tykkjer Kinnear gjorde ein veldig god jobb, men er ikkje imponert med Bombadil frå eit manusperspektiv. Han er ikkje munter nok, og han følest utruleg malplassert som ein intensjonell trollmannsmentor. (Kunne godt fungert som ein tilslumpa trollmannsmentor, der Stranger ser og lærer av han utan at Bombadil aktivt oppmuntrar til dette, men dei gjorde det jo ikkje slik.)

Kva avsløringa gjeld, urgh, det har vore så overtydeleg sidan halvveges i sesong 1 at eg i det lengste har håpa dei skulle vise seg å endeleg ha intelligensen til å gjere noko uventa som faktisk tilførte serien noko, og late han vere Saruman eller ein av dei blå. Men sjølvsagt var det (som med Sauron i sesong 1) den mest openbare, minst givande løysinga, og den som gir minst meining frå eit tolkiensk perspektiv. Gjer den minst tiltrudde, mest oversette trollmannen frå fleire tusen år seinare til ei sentral rolle i førre store konflikt fordi han er populær blant sjåarane så då må me ha han med. Akk ja. I det minste er skodespelaren god her òg. (Som alltid med denne serien, følest det for meg som om alt eigentleg fungerer bortsett frå manus.)

HAr lest/hørt noen spekulasjoner om hvilken rolle Gandalf da skal ha, siden han tross alt ikke kommer før i det tredje tideverv. Hvor er han da under slaget mot Sauron? Blir ikke det Elrond sier i Rivendel til Gandalf i Fellowship noe veldig rart?? Vel, spekulasjonene er at han forblir i Rhûn og aldri blander seg inn, eller at han faktisk drar vekk igjen og kommer tilbake.. Uansett fremstår det mer som fanservice enn noe annet å ha han med.

Heilt einig. Celebrimbor/Annatar er sesongens store høgdepunkt, og den einaste grunnen til at eg totalt sett føler den har eit knapp eller to med betring over sesong 1. Veldig bra gjennomført, og nesten alle klagepunkta eg har ved den plottlina er ringverknadar frå idiotipåfunn i sesong 1 heller enn nye feilsteg i sesong 2.

Det er vel denne delen som får mest skryt på nettet også, så her har de truffet.

Jau, her har eg òg berre småplukk. Men irriterande småplukk, som burde vore lett å fikse. Kvifor kan ikkje Gil-Galad ha ein strålande actionsekvens han òg, så me får litt forhold til denne fyren som berre går rundt og seier han er konge? Kvifor kan me ikkje sjå hundrevis av alvar på murane i dei store CGI-sekvensane, så det ikkje verkar som om det berre er dei tolv folka dei har budsjett til å få kostymer på som bur i byen? Dei har jo openbart budsjett til CGI-orkar og fantastisk flyfilming av forsvarsverkar, så kvifor ikkje til forsvararane som kjempar for liva sine òg? Ville vore fint som sjåar å følt at det faktisk stod om livet til mange tusen, og ikkje berre Celebrimbors smedar og tolv soldatar.

Gode poenger. Gil-Galad er vel generelt ikke blitt fremstilt helt som den alvekongen han burde være. Det med få alvesoldater i Eregion, virker jo også rart. Og hvorfor så/oppdaget de ikke orkehæren tidligere. "Elven-eyes" my ass. Synes ikke trollet så så innmari bra ut i CGI heller. Arg. Irriterende småplukk.

Heilt einig i at Durin sr. og jr. er kjempebra (den tingen som fungerte i sesong 1 som framleis fekk boltre seg i sesong 2, føler eg). Dødsreplikken til sonen om at han løfta handa sjølv var i mine øyrer ein av dei beste heile sesongen, og eit sjeldan tilfelle der dei tør skrive sin eigen dialog for store augneblinkar. Men eg er litt tverr på handteringa av ringen til kongen. The One Ring skal vere den superslemme, farlegaste og mektigaste, og etter femti år i Bilbos eige er han blitt ... litt småtverr innimellom. Dvergar, som Tolkien gjer klart at Sauron følte var eit feilgrep å gi ringar til nettopp fordi dei var så vanskelege å korrumpere, vart berre grådigare heller enn direkte slemme, og det tok difor mange generasjonar før dei byrja skjønne kor farlege dei var, medan far gav ringar vidare til son i forskjellige dvergiske kongehus. For all del med på at dette må gjerast kjappare i ein fjernsynsserie, men her kunne me hatt to sesongar med sakte men sikkert meir suspekte avgjersler frå kongen si side medan folket hyllar han for framgongen ringen bringar dei. I staden er det tydeleg umiddelbart at ringen har fått makt over han både for sjåaren og for sonen og andre rundt han, og det er unnagjort på ein halv sesong. Verkar (som så mange andre stadar) som om dei ikkje har tru på sine eigne historietrådar og må skunde seg gjennom dei, så då blir ringen lettvint gjort til ein slags superversjon av The One Ring som har hyperrask effekt på kongen. (Og dette, som Celebrimbor/Annatar-plottet og slaget om Eregion, er mellom tinga som blir ytterlegare skada av den uklare lengden på tidslina.)

Ser absolutt dette, men jeg synes ikke nødvendigvis det er så krise. De har 4-5 sesonger (så vidt jeg har fått med meg), så her måtte de gire opp - men det betyr jo at min favorittdel av sesong1-2 blir endra. Veldig spent på hva som skjer nå. De nevner broren til Durin, så det blir en ny konflikt.

Me får ein masse lovande frampeik over sesongen der ein ser leiarorken bli gradvis meir desillusjonert med Adar, og så ser me Sauron vende seg til han i byrjinga av finalen. Men utover sjølve knivstikkinga og ein kjapp likvidering frå Sauron av fyren seinare, ingenting i form av payoff. Her kunne dei verkeleg boltra seg i karakterdrama og kjensledjupn, sett Saurons forsøk på manipulasjon, sett han slite med avgjersla, slite med konsekvensane, sett faren innsjå sviket, sett orkane konfrontere Sauron med kva dei har gitt for han, etc., etc., men det blir i staden så overfladisk, ei einsleg sensasjonalistisk valdsscene, og så fort forbigått. Dei krysser berre eit punkt av ei liste. Det er, som veldig mykje anna i serien, kult på papiret, men blir aldri gitt ein sjanse til å få sjel, djupn og liv på skjermen, slik at det faktisk vil bli gripande å sjå sluttspelet. Det er nesten som om serieskaparane ikkje har tiltru til sitt eige verk, og er livredd for å gi ting pusterom mellom høgdepunkta, og difor heller hastar vidare frå høgdepunkt til høgdepunkt, utan å innsjå at på den måten blir ikkje høgdepunkta lenger noko stort. Det blir berre action- og effektmasturbasjon.

#justice4Glûg!!

Den eine staden (stjerneplotta Celebrimbor/Annatar og Durin/Durin (heh, nesten Duran Duran) til sides) der eg tykte dei hadde klart å få meg til å føle litt for høgdepunktet sitt, var då Arondir tilsynelatande døydde i nest-siste episode. Ikkje fordi eg ikkje liker karakteren -- tykkjer han er ein av dei betre i serien, kanskje nettopp delvis fordi dei har dikta han opp og slepp måle han mot bøkene -- men fordi scenen med Adar under slaget var ein knallgod dødsscene der han når mannen han har jaga heile sesongen og så kjem til kort. Den slags brutal ironi ville vore eit herleg annleis pust av realisme i serien, som ville understreka at krig og vald har konsekvensar, at heltar med hemntørst ikkje alltid fører til sjåartilfredsstillande utdeling av Rettferdige Konsekvensar, og som ville gitt kampen om Eregion ei kjenslemessig djupn på alvesida som den sårt trengde. (Serien har jo eigentleg brukt mykje meir tid på å få meg til å tykkje synd på Adars orkebarn som døyr i hopetal enn på alvane bak muren.) Meeeeen sjølvsagt har han mirakuløst overlevd og ser stort sett heilt frisk ut berre få timar seinare. For nok ein gong er det som gjeld i Rings of Power berre å krysse ein kul scene av ei liste, ikkje å få meg til å bry meg om kva som skjer eller vere redd at noko kan ha konsekvensar.

Ble overraska over at de "drepte" Arondir i nest siste episode, så overraska jeg var sikker på at han overlevde, men samtidig irritert på at de gjorde det. Enig i at hovedkarakterene får litt mye plotarmor. Fint å se andre like Arondir, han er ikke den mest populære på nett.

Så, jau. Ville nok vore langt meir positiv i ordelaga om eg skreiv dette etter nest-siste episode (ein av sesongens betre, tykte eg) enn etter siste, men alle meiningane bak har vore dei same heile vegen. Som eg sa i byrjinga av denne tekstveggen (og orsak for det, eg har det med å bable) så vil eg gjerne like denne serien, og er etter kvart blitt veldig provosert av dei absolutt skal gjere det så innmari vanskeleg for meg.

Bare gøy. Synes det er for mange tastaturkrigere ellers på nett i kommentarfelt, selv om en del anmeldelser/artikler er mer positive. Og alle skal Tolkensplane alt sammen og bevise hvor mye de kan om Tolken og forstår hans univers. Har hørt på The Ringers podkast og filmpolitiet, og synes sistnevnte er flinke til å påpeke mange av feilene/problemene, men holde det på en positiv side. Som de sier der: De nitpicker og klager fordi de liker serien i helhet - og at de vil så gjerne at det er kjempebra.



Av annet: Kan for så vidt nevne at jeg har sett de tre første episodene av The Penguin på Max. Liker den til nå. Ganske grei gangsterserie og fungerer best når man glemmer at det er i Batman-universet

[Loki]

Mark of the Phanthasm har jeg sett. Den er god og helt der i toppen, ja. Den kom også på Max her om dagen, så kanskje et gjensyn snart!

Kan tilrå Sub Zero òg! Det er den nest-beste Mr. Freeze-historia deira, tykkjer eg, etter Heart of Ice, og har viktig kontinuitet for karakteren før han dukker opp i The New Batman Adventures, dersom du var meint til å sjå dei episodane òg.

Ser den. Synes også siste episode ble for innholdsrik, og da litt av det problemet særlig sesong 1 hadde - de dytter for mange av handlingstrådene inn i episodene for å minne folk på alle sammen og alle handlingstråder må få en "veien videre"-del der.

Einig i det -- men samtidig føler eg litt på at eg trur eg ville tykt det var OK å stappe så mykje inn i finalen, om dei berre hadde fått meg til å bry meg om alle tinga i episodane før.

Serieskaperne innrømma det sånn halvveis at det er en klage de er klar over, i et intervju jeg hørte her om dagen. Men ikke mer enn det. Irriterende at de ikke brukte mer tid på å forklare, begrunne osv.

Utruleg frustrerande at dei openbart høyrer sakleg kritikk og så ignorerer den fullstendig.

Du treffer nok bedre enn meg i min forklaring. Det er nok tidsbruken på Numenor i seg selv som er problemet, for det er absolutt mye interessant her - men man ender vel opp med å ikke bry seg alt for mye. Det skal jo være ganske sjelsettende og dramatisk de endringene som skjer med Pharazon, eller?

Heilt einig! Og på papiret tykkjer eg at det er sjelsettande og dramatisk, men det kommuniserar liksom ikkje til meg som sjåar på anna enn eit heilt konseptuelt nivå. Trass i at eg tykkjer både Pharazon, Miriel og Elendil er godt framstilt.

HAr lest/hørt noen spekulasjoner om hvilken rolle Gandalf da skal ha, siden han tross alt ikke kommer før i det tredje tideverv. Hvor er han da under slaget mot Sauron? Blir ikke det Elrond sier i Rivendel til Gandalf i Fellowship noe veldig rart?? Vel, spekulasjonene er at han forblir i Rhûn og aldri blander seg inn, eller at han faktisk drar vekk igjen og kommer tilbake.. Uansett fremstår det mer som fanservice enn noe annet å ha han med.

Det framstår som fanservice fordi det er fanservice. Når det gjeld kva rolle han skal ha, tja, dei vil vel gjere noko der han spelar ei essensiell rolle, men aldri blir observert eller registrert å gjere det (kanskje utom av Galadriel, for å gi ei typisk keitete og unaudsynt forklaring på kvifor ho har slik tillit til han i Ringenes herre). Som for meg øydelegg heile karakteren uansett, ein stor del av det som gjer Gandalf kul og interessant er jo nettopp at han ofte tviler på seg sjølv, ikkje at han har ei fortid som den løynlege erkehelten over alle.

Gode poenger. Gil-Galad er vel generelt ikke blitt fremstilt helt som den alvekongen han burde være. Det med få alvesoldater i Eregion, virker jo også rart. Og hvorfor så/oppdaget de ikke orkehæren tidligere. "Elven-eyes" my ass. Synes ikke trollet så så innmari bra ut i CGI heller. Arg. Irriterende småplukk.

Det er småplukk, men det er så utruleg unaudsynt, og eg hatar når store produksjonar gjer slike unaudsynte, sjølvsaboterande val. Og her hopar det seg opp nok av dei til at det kumulativt ikkje berre er småplukk lenger, eigentleg. Eg burde ikkje som lekmann kunne sitje i sofaen og tenkje at hadde dei sendt meg dette for tilbakemelding på eit tidleg stadium ville det kunne vore mange hakk betre utan å endre eit einaste vesentleg plottpoeng.

Ser absolutt dette, men jeg synes ikke nødvendigvis det er så krise. De har 4-5 sesonger (så vidt jeg har fått med meg), så her måtte de gire opp - men det betyr jo at min favorittdel av sesong1-2 blir endra. Veldig spent på hva som skjer nå. De nevner broren til Durin, så det blir en ny konflikt.

Gire opp og gire opp. Dei kunne late det skje over 1 sesong, om dei berre eksplisitt let det gå ein fire-fem år i/mellom kvar episode. Som dei kan. Omtrent alle karakterane er udaudelege, eller langlevde dvergar og numenoreanarar.

#justice4Glûg!!

Min nye favoritthashtag, og rett i signaturen.

Ble overraska over at de "drepte" Arondir i nest siste episode, så overraska jeg var sikker på at han overlevde, men samtidig irritert på at de gjorde det. Enig i at hovedkarakterene får litt mye plotarmor. Fint å se andre like Arondir, han er ikke den mest populære på nett.

Det einaste eg misliker ved han er Mary Sue-tendensane -- viss ein tilfeldig no name-alvekrigar er superninja i Legolas-stil, kvifor i all verda kan ikkje kvar enkelt Eregion-forsvarar drepe ein åtti-nitti orkar kvar? Men slik blir dei ikkje framstilt.
Og det er jo eigentleg ein klage på serien generelt, ikkje på Arondir sjølv.

Du har heilt rett med plotarmour-observasjonen, og det er jo noko dei kunne teke tennene av ved å lete Arondir døy her. Høyrde nokon, trur kanskje det var Nerd of the Rings-youtuberen, observere at Galadriel burde vore Celebrían i staden, og eg tenkte at oi, ja, kor uendeleg mykje betre hadde ikkje det vore, ho som er omtrent eit blankt ark, ho som me ikkje kan føle oss trygge på at overlever (vel, ikkje etter at borna er fødd, i alle fall), ho som det ikkje vil skurre like forferdeleg med kvar gong manuset vil ha Galadriel til å gjere noko fordi ho er hovudperson sjølv om det ikkje fungerer så veldig bra med Galadriel som karakter ... Men å gjort ein ukjent alv til hovudpersonen ville jo krevd ei heilt anna tilnærming til kjeldematerialet enn dei verkar til å ha interesse av, så.

Bare gøy. Synes det er for mange tastaturkrigere ellers på nett i kommentarfelt, selv om en del anmeldelser/artikler er mer positive. Og alle skal Tolkensplane alt sammen og bevise hvor mye de kan om Tolken og forstår hans univers. Har hørt på The Ringers podkast og filmpolitiet, og synes sistnevnte er flinke til å påpeke mange av feilene/problemene, men holde det på en positiv side. Som de sier der: De nitpicker og klager fordi de liker serien i helhet - og at de vil så gjerne at det er kjempebra.

Eg var veldig i den leiren etter sesong 1, men som sagt, eg tykkjer at sesong 2, trass i betringar på enkelte ting, har slipt av meg mykje av positiviteten eg forsøkte klamre meg til. Kjem til å sjå denne serien til endes, men trur ikkje eg nokon gong kjem til å sjå den omatt, og det er eigentleg eit horribelt lågmål for meg med ein episk fantasyserie av denne storleiken.

Det som verkeleg gneg er at dei har tilgang på det mest kjente av alle ultrakomplekse fantasyunivers, heile seriegrunnlaget er nettopp å utforske det, og så blir det gjort så forferdeleg tynt og overfladisk, som om det er ein billeg rett-på-DVD-prequel til Hobbiten-filmane av nokon som aldri har lese bøkene. Carnival Row, ein episk fantasyserie utan førehandskjeldemateriale på same straumingsplattform, gav meg mange gonger meir kjensle av djupn og bakgrunnshistorie i sine to sesongar enn Rings of Power har komme i nærleiken av å klare.

Av annet: Kan for så vidt nevne at jeg har sett de tre første episodene av The Penguin på Max. Liker den til nå. Ganske grei gangsterserie og fungerer best når man glemmer at det er i Batman-universet

Har berre sett fyrste to så langt, men eg er veldig nøgd! Den fungerer som du seier flott som gangsterserie, og det er jo det den er -- men må sei eg er ueinig i at den fungerer best når ein gløymer det er i Batman-universet. Eg er av typen som elskar Batman-historiar mest når dei dreier seg om organisert kriminalitet, korrupsjon og grufulle seriemordarar (gjerne i rare kostymer, men utan superkrefter), heller enn nevekamp mot monster, overnaturlege trugslar og science fiction-krøll. Så for meg er ei verd der Maroni- og Falcone-familiane kjempar om makta i byen medan tilfeldige bartendarar mumlar irritert over Riddlers siste sprell og dei snakkar om ein mystisk vigilante på nyhendene av og til nøyaktig det eg vil ha av eit Batman-univers, så at Penguin leverer det er stor bonus for meg.

[Asphyxiate]

Angående The Penguin, så er jeg også egentlig mer glad i når Batman-historiene utforsker den deler av Gotham som ikke er superskurker og sånn, særlig gangster/mafia-plot og faktisk detektivarbeid, feks The Long Halloween og det jeg har lest av Gotham Central. Det jeg mente, var vel kanskje nettop det: Ikke glemme at det er i Batman-universet, men at de ikke maser for mye om Batman, at de ikke dytter inn masse referanser hele tiden, at ikke Joker eller Two-Face er hovedpersonene (sistnevnte kunne fungert i en gangster-sammenheng som her) osv. Så da er vi kanskje enige allikevel

[Loki]

Høyrest ut som om me er 100 % einige, og at eg berre misforstod deg. Mea culpa! Har forresten sett episode 3 no (samt vekas Agatha All Along, som eg òg er veldig nøgd med)!