The Second Tale of The Malazan Book of the Fallen
Malaz-imperiet er ikkje ynska på kontinentet namngitt etter dets sju heilage byar, og eit religøst motivert og føresagt opprør er i emning. Ein ekssoldat som no er aldrande historikar er plassert for å observere korleis den nye generalen keisarinna har sendt ut vil handtere situasjonen -- noko mange er interesserte i å sjå, då mannen sjølv hadde leia eit opprør mot imperiet på eit anna kontinent, før han vart konvertert.
Samtidig kjem fire me hugsar frå førre bok til kontinentet: to soldatar, ein tjuv, og ei ung kvinne med minnene til ein gud. Dei er eigentleg på veg annanstads for å finne att kvinnas fødestad, men soldatane har ein annan, løynleg plan: Dei vil snikmyrde keisarinna i svar på all uretten dei vart utsett for i førre bok.
Ei ung kvinne, ein eksprest og det som verkar til å vere ein hard kjeltring, finn saman då dei blir sende som livstidsfangar til ein arbeidsleir. Ekspresten og kjeltringen legg planar om å flykte, men kvinna druknar overgrepa i rusmisbruk, og er slett ikkje så ivrig på å reise.
Og to udaudelege, vandrande kjemper -- den eine utan langtidsminne, den andre byrda av ein grufull løyndom -- trakkar gjennom ørkenen, der hordar av livsfarlege hamskiftarar er byrja samlast i søken etter å bli guddom.
Det skjer med andre ord uhorveleg mykje i denne boka. Historietrådane splittast, går over i kvarandre og kombinerast hist og her, men i det store og det heile følgjer lesaren desse fire separate plotta gjennom heile den 900+-siders romanen.

Sist eg las den var deler av denne boka, i typisk Erikson-stil, vanskeleg å komme heilt inn i fordi han er så knipen med eksposisjon og forklaring. Det kom seg veldig no, som eg kjenner universet betre, og det hjelpte nok mykje på lesargleda. Det sagt så er bokas absolutt (for meg) mest fengande plott den eine historietråden som ikkje leid særleg under dette problemet i utgangspunktet, og det var minst like bra denne gongen: Den endelause fluktmarsjen gjennom ørkenen med ein døyande hær, tusenvis av sivile flyktningar, og tusenvis av opprørar i hælane. Dette er i sanning episk, der ein verkeleg må ta inn over seg lidinga til karakterane, håpløysa dei kjenner, og den ufattelege standhaftige viljen som driv dei vidare, steg for steg, mil etter mil. Denne plottlina er mellom det beste eg har lese i nokon roman nokon gong.
Deadhouse Gates er på alle vis ei betre bok enn Gardens of the Moon, spør du meg, og om det ikkje var for at den eine plottlina byggjer vidare på trådar frå førre bok, ville eg faktisk tilrådd nye lesarar å byrje her. Det er eit par tilfelle av deux ex machina-aktige situasjonar som skurrar litt. Dessutan er somme av plottlinene tidvis litt ujamne og skorta litt på tempoet, og i den delen av boka der unge Felisin (om aldri så forståeleg) hatar alt og alle rundt seg vart seksjonane hennar veldig traurig lesing -- men sjølv dette klarer berre å halde eit poeng frå toppscore her. Beste boka så langt i denne leseprosjektet!
Ein sterk 9/10.