The Pattern

Har sett begge de to første episodene av Hjernevask. Synes det er veldig spennende selv om man merker at Eia er enige i biologene. Dessuten elsker jeg kommentarene hans til folka han skal intervjue, som f.eks. "Herregud, så brun du er!" og sånne. Haha!

Ellers liker jeg True Blood, hehe. Kan ha noe med Bill og Eric... De er utrolig mye kjekkere enn de vampyrene i Twilight (som jeg for øvrig ikke har sett og ikke har lest).

Noen som har sett på Jentene på Toten?

True Blood er rimeleg bra, faktisk, om ein klarer svelge at hovudpersonen lider av "andre karakterar ser paa henne som intelligent sjoelv om sjaarane ser henne ta idiotiske avgjersler i kvar einaste episode"-syndromet. Resten av karakterane lider heldigvis ikkje av det, dog, og plottene er rimeleg bra. Verdskonstruksjonen er i alle fall top notch.

Twilight, med andre ord... urk. (Disclaimer: Har ikkje lese boekene, og ikkje tenkt aa sjaa oppfoelgjaren, saa eg har ei avgrensa plattform for det urk'et)

Sånn mens vi er inne på en serie som handler om drama og sex. *kremthusmorspornokremt* Host Hark. Jeg må bare innrømme, jeg følger med på Paradise Hotel. Har sett de danske og svenske versjonene også. Og den første av de amerikanske. Mange vil avskrive det som et drittprogram uten mening, og jeg kan være enig i det. Men jeg må også innrømme at jeg synes søppelet er morsomt. ^^

Noen andre her som tørr å innrømme at de følger med på dette de også?

Jeg klarer virkelig ikke å følge med på flere TVserier av gangen, så jeg holder meg til True Blood. Alexanders Skarsgård<3

Faile wrote:Sånn mens vi er inne på en serie som handler om drama og sex. *kremthusmorspornokremt* Host Hark. Jeg må bare innrømme, jeg følger med på Paradise Hotel. Har sett de danske og svenske versjonene også. Og den første av de amerikanske. Mange vil avskrive det som et drittprogram uten mening, og jeg kan være enig i det. Men jeg må også innrømme at jeg synes søppelet er morsomt. ^^

Noen andre her som tørr å innrømme at de følger med på dette de også?

I loooove it xP Er ikke noe som får meg til å føle meg bedre enn å se på så mange dumme mennesker

Også har jeg hekta på CSI og True Blood <3

Folk som liker Veronica Mars! Og som er helt enige med meg! Sånt er alltid gøy å finne.

Jeg har aldri vært så begeistret for True Blood. Being Human, derimot, er et genialt program.

"Being Human" har eg ikkje sett. Kva er den om?



Forresten, burde vel gi ein update sjoelv. Saann for tida ser eg vekentleg nye episodar av Caprica, How I Met Your Mother, Lost, House MD, Chuck, Scrubs, Damages, Star Wars: The Clone Wars, Smallville og Community. I tillegg driv eg og gjenser sesong 3 av 24, sesong 1 av Batman Beyond, og sesong 2 av Buffy the Vampire Slayer, gaar vel eit gjennomsnitt av tre-fire episodar av kvar av dei per veke.

I vekene som kjem ser eg dessutan fram til at V, Stargate: Universe, Glee og The Tudors kjem tilbake fraa pausane sine, og vurderer sjekke ut den nye serien "Justified" som er rett rundt hjoernet.

Det er en dramakomedie om et spøkelse, en varulv og en vampyr som deler leilighet. Jeg synes den er skikkelig sjarmerende, og den har personer som man blir genuint glad i. Bare synd at sesong en bare har seks episoder, men kvalitet framfor kvantitet.

Jeg har fattet en viss interesse mot Being Human. Bare vet ikke helt hvor jeg skal se det.

True blood jah.. jo, kan vel si jeg ser på det, men ikke noe sånn besatt, mer "kjede seg, ingenting å gjøre" aktivitet. Men jo, Alexander Skarsgård er digg! hehée.
Må si at karakteren han spiller er den jeg liker best, de andre blir så...kjedelige?
Jeg har lest alle bøkene, mangler 10 som kommer ut i mai, men nesten eneste grunnen til at jeg følger med er Eric.
Tv-programmet og bøkene er utrolig forskjellige.

Loki wrote:True Blood er rimeleg bra, faktisk, om ein klarer svelge at hovudpersonen lider av "andre karakterar ser paa henne som intelligent sjoelv om sjaarane ser henne ta idiotiske avgjersler i kvar einaste episode"-syndromet. Resten av karakterane lider heldigvis ikkje av det, dog, og plottene er rimeleg bra. Verdskonstruksjonen er i alle fall top notch.

Som teatermann har eg lært at dette er lov, om det blir gjort overtydande. Om eg er aldri så stygg i verkelegheiten kan eg likevel framstå som kjekk om resten av dei på scena påstår det. Det er mogleg dette er lettare med utsjånad enn smartheit, dog, i alle fall så lenge verda skal vere relativt lik den me har sjølv.

Sjølv ser eg på... lite om dagen. Eg såg den fyrste sesongen av Glee i vinterferien, og syns det er ein koseleg liten serie. Utover det nytter eg den fjernsynslause tilværa mi godt, og kaster bort tida mi på nettet i staden.

Being Human: Hm, det let jo bra. Og seks-episodar-per-sesong er kode for BBC-serie, og det let jo like bra. Takk for tipset, eg skal lytte rundt. (Lotta, sidan du er ein av dei fyrste eg lytter rundt hjaa: what's the word on this Being Human-show-thing?)

Teatermannen: Det fungerar betre paa utsjaanad enn paa intelligens, sidan utsjaanad er noko subjektivt og ein kan avskrive ein viss grad av manglande kompabilitet med eigen smak paa det grunnlaget. Men i dei fleste (eller i alle fall i mange) tilfeller er ei dum handling ei dum handling, same kven som ser paa.

Being Human? Ikke at jeg har noe annet enn hear say og lignende å bygge det på, men alt jeg hørt har vært utelukkende positivt. Jeg har til tider vurdert å sjekke det ut selv, men denne menneskliggjøringen og romantiseringen av vampyrer har bydd meg i mot i det siste, og at SFX ga serien Dr. Who-lignende anmeldelser (og jeg liker Dr. Who, men den er da langt unna kvaliteten til f. eks. Battlestar Galactica, som alltid fikk et par stjerner mindre) hjalp ikke akkurat. Men så skal det sies at alle britiske produksjoner får fem stjerner av SFX...

De siste par episodene av Caprica har faktisk ikke vært så halv-dårlige. Den serien gikk fra "æææh, dette vet jeg ikke om jeg gidder følge med på" til å appelere sterkt til min forkjærlighet for noir og familie feider. Ikke akkurat en serie på HBO-nivå (og da mener jeg Deadwood-, Rome-, Sopranos-nivå, ikke True Blood-nivå), men den er blitt... severdig.

En annen serie å glede seg til framover er jo HBOs nye storproduksjon, "The Pacific"; kvasi-oppfølgeren til "Band of Brothers". Anmeldelser skal ha det til at serien ikke er helt på nivå med forgjengeren, men det hadde jeg da heller ikke ventet. Dette kan bli 2010s store TV-opplevelse for min del. I hvert fall til Mad Men begynner igjen

Mad Men, jeg har ikke helt tatt den seria. Jeg elsker språket, og de andre estetiske elementene, men stort sett alle karakterene er skikkelig uinteressante, og plottet, særlig i førstesesongen (har egentlig bare kommet til 2.01, så... ), har vært bortimot ikke-eksisterende.

Men den er vittig, og har mye moro gjemt inne i dialog, setting, og slikt.

Jeg husker jeg ikke var helt over the moon med sesong 1 av Mad Men, og det samme kan vel sies om sesong 2, selv om jeg da var såpass investert i verdenen og karakterene at jeg kunne kose meg med serien uansett. Det var ikke før jeg begynte å se serien i HD (sesong 3) på en skikkelig flatskjerm at demningen brast, og jeg falt pladask for hele hele sulamitten. Det er virkelig en serie som er like mye om tiden og faktene, som den er om karakterene og deres utvikling. Den er dessuten enestående når det gjelder selve det skrivetekniske; det finnes ingen dramaer siden Deadwood og Sopranos som kan nærme seg Mad Men når det gjelder dialog-tonen, rytmen, og dette bidrar til å forhøye de noe melodramatiske plottene til kunstverk av utsøkt utførelse og deilig underfundighet.

Dette er Transformers II: Revenge of the Fallen for folk med sans for estetikk og gode manus.

Lotta, you're full of it. Du var fullstendig "over the moon" allereie midt i sesong 1 av Mad Men.

Terje wrote:Mad Men, jeg har ikke helt tatt den seria. Jeg elsker språket, og de andre estetiske elementene, men stort sett alle karakterene er skikkelig uinteressante, og plottet, særlig i førstesesongen (har egentlig bare kommet til 2.01, så... ), har vært bortimot ikke-eksisterende.

Men den er vittig, og har mye moro gjemt inne i dialog, setting, og slikt.

Einig i heile greia. Serien er ekstremt godt handverk, ikkje så mykje som ein brist i rustningen på noko punkt - men likevel engasjerer den meg rett og slett ikkje. Plotta er FOR realistiske, dei druknar i sin eigen truverdigheit. Karakterane gjer det same - ingen får vere Bigger Than Life meir enn kanskje to gonger per sesong. Og ærleg talt, det verkelege liv får eg utan å sjå på TV...

Når serien likevel er så knallgodt utført at eg TRASS I DETTE ser på den... det er svært imponerande greier. Og det skal seiast at mot slutten av den tredje sesongen har dei endeleg byrja (forhåpentlegvis for godt) å bryte litt ut av problema dei slit med på plott- og karakterfronten òg.




As to Caprica, så er den ikkje like plettfri som Mad Men, men du verda så mykje meir engasjerande. Ikkje på nivå med Deadwood, Rome, The Wire, The Sopranos, etc, nei - men den ligg eit solid hakk over True Blood, som er den einaste noverande HBO-serien eg ser på. På ein god dag kan Caprica måle seg med middelmådige episoder av Battlestar Galactica, og sjølv om liknande høgder ikkje ligg i korta med Caprica sitt langt meir vidtfamnande men mindre intense premiss så kan eg absolutt sjå denne serien bygge seg opp på eit nivå som kan måle seg med fjorårets sublime "Kings". Og i motsetnad til Lotta har eg likt serien frå byrjinga av. Dei siste episodane har berre festa grepet den allereie hadde på meg. I alle veker der House MD soser bort episodane sine på Patients of the Week er Caprica den beste serien eg ser for tida. Det aleine er nok til å skryte litt.