The Pattern

Takk Loki

Kanskje jeg skulle prøve meg.

Leste ut "A Darkness At Sethanon" for en drøy måned siden, og jeg må si at i forhold til resten av historia, var avslutninga temmelig begredelige saker. Det kan hende jeg var ukonsentrert, men jeg fikk ikke skikkelig med meg hva som egentlig skjedde, og det virket ikke interessant nok til at jeg skulle gå tilbake og lese det igjen.

Som de fleste andre romaner (og filmer, for den saks skyld) hvor "hovedskurken" er en metafysisk størrelse, eller halvguddommelig sådan, var det ikke så lett å følge med på hendelsene...

Terje wrote:Leste ut "A Darkness At Sethanon" for en drøy måned siden, og jeg må si at i forhold til resten av historia, var avslutninga temmelig begredelige saker. Det kan hende jeg var ukonsentrert, men jeg fikk ikke skikkelig med meg hva som egentlig skjedde, og det virket ikke interessant nok til at jeg skulle gå tilbake og lese det igjen.

Som de fleste andre romaner (og filmer, for den saks skyld) hvor "hovedskurken" er en metafysisk størrelse, eller halvguddommelig sådan, var det ikke så lett å følge med på hendelsene...

Syns du ikke det? Jeg leste den ut i dag og fikk med meg rubb og rake av alt.

Jeg har bare ikke sansen for "den typen" avslutninger. Det er mange årsaker til det, men det er litt for sent og litt for lenge siden jeg leste boka til at jeg kan formulere noen av dem.

Terje wrote:Jeg har bare ikke sansen for "den typen" avslutninger. Det er mange årsaker til det, men det er litt for sent og litt for lenge siden jeg leste boka til at jeg kan formulere noen av dem.

Du mener du ikke liker når alt avgjøres helt på tampen i et hårreisende siste slag hvor det er såvidt at de greier det, og alle de personene du elsker overlever?

Det eg har i mot "Sethanon" er ikkje slaget i seg sjølv, men at skalaen på alt stig så enormt. Karakterene blir for mektige, begrepene for store, det mister det jordnære aspektet som skapar engasjement hjå lesaren.

Trøyst deg med at hendingane i "Sethanon" og det du får vite gjennom dei er vitalt og meget effektfult som mytologisk bakgrunnsinformasjon i seinare bøker der plottene og karakterane er meir jordnære igjen.

Men absolutt. Boka er tragisk mykje dårlegare enn "Magician" og "Silverthorn". Forfattaren ser ut til å lære av sine feil, dog; Feist sin andre store krigsserie i Midkemia, "Serpentwar Saga" er langt betre kvalitet på avslutninga på, og der òg stig skalaen ein del mot slutten.

Loki wrote:Det eg har i mot "Sethanon" er ikkje slaget i seg sjølv, men at skalaen på alt stig så enormt. Karakterene blir for mektige, begrepene for store, det mister det jordnære aspektet som skapar engasjement hjå lesaren.

Trøyst deg med at hendingane i "Sethanon" og det du får vite gjennom dei er vitalt og meget effektfult som mytologisk bakgrunnsinformasjon i seinare bøker der plottene og karakterane er meir jordnære igjen.

Men absolutt. Boka er tragisk mykje dårlegare enn "Magician" og "Silverthorn". Forfattaren ser ut til å lære av sine feil, dog; Feist sin andre store krigsserie i Midkemia, "Serpentwar Saga" er langt betre kvalitet på avslutninga på, og der òg stig skalaen ein del mot slutten.

Ja, skjønner hva du mener. Jeg likte det dog allikevel, men meg om det.

Må si jeg gleder meg til å lese de andre sagaene hvis som du sier de bare blir bedre etterhvert.

Vel... eg må vel innrømme at "Magician" på mange områder er Feists beste (av dei eg har lese, og eg har vel etter kvart lese omtrent alle hans Midkemia/Kelewan-bøker med unntak av "Jimmy the Hand" som eg skal lese etter Malazan. Har ikkje lese hans ikkje-Midkemia-bok/bøker, dog), men på same tid bærer den preg av at han var ein relativt uerfaren forfattar - dei seinare bøkene hans er langt meir solid handverk, sjølv om dei nok ikkje har fullt så mykje kjensle av rein inspirasjon.

Når det er sagt, sjølv om "Magician" muligens held stillinga som mi favoritt-enkeltbok av Feist ligg "Riftwar" langt bak i leksa kva seriar angår. "Serpentwar Saga", særleg om ein reknar "Prince of The Blood" og "King's Buccaneer" som del av serien (to bøker som brubygger "Riftwar" og "Serpentwar") er nok min favoritt. Etter den kjem nok Empire-trilogien. Eg likte ikkje bok 1 i "Conclave of Shadows" særleg (oppfølgjarserie på Serpentwar), men bok 2 og 3 var meget gode, trur eg vil sette den likt med Riftwar på grunn av at "Sethanon" trekker så mykje ned.
Og hans andre seriar er heller ikkje ille, mange veldig bra. Eg meinar absolutt alt han har skreve etter Riftwar er betre enn "Sethanon".

Akira wrote:

Terje wrote:Jeg har bare ikke sansen for "den typen" avslutninger. Det er mange årsaker til det, men det er litt for sent og litt for lenge siden jeg leste boka til at jeg kan formulere noen av dem.

Du mener du ikke liker når alt avgjøres helt på tampen i et hårreisende siste slag hvor det er såvidt at de greier det, og alle de personene du elsker overlever?

Slaget var jo irrelevant. Det var den nokså uforståelige metafysiske mumbojumboen til trollmennene som løste alt, slik jeg oppfattet det, i tillegg til at den steinen, som dukket opp som en annen deus ex machina, hjalp til litt...

Steinen kan kanskje ha dukka opp ut av ingenting, men den er (relativt) viktig vidare i seriane, og det er òg det meste andre som skjer i slutten av boka.