Skal vi se... tror jeg tar dette i seriemessing rekkefølge:
ASOIAF:
-
Arya "Underfoot" Stark: Tøff, lita jente. Kanskje litt vel snarrådig til å være elleve, men...
-
Brienne "The beauty" of Tarth: Ei visstnok stygg og stor dame som liker å leke ridder. Seriøst naiv, og en stor tilhenger av "the chivalrious values". Liker sårheta som ligger i karakteren, og den karakterstyrkahun gang på gang framviser. Har egentlig mange likhetstrekk med Sansa Stark, når jeg tenker meg om.
At hun skulle forelske seg i Jaime, en annen favoritt, er også bra.
-
Tyrion "The Imp" Lannister: Tyrion er blandingen av alle de tøffe egenskapene til Martins karakterer. Han er edel, på sitt vis, men har på samme tid en nådeløs strek en mil bred. Måten han beskytter familien sin på, samtidig som han også i forhold til dem lever opp til det gamle jungelordet "A Lannister always pays his debts," er rå.
Dette er kanskje de best likte, men også Prinsen av Dorne, Jon, Bran, Jaime, Kevan, Tywin, Petyr, og flere mindre bikarakterer jeg ikke kommer på i farten, er blant favorittene mine.
Malazan:
-
Quick Ben og Kalam: Et radarpar uten like. Imperiets sterkeste trollmann og dets beste snikmorder er utrolig underholdende å lese om, både fordi de sammen har en herlig morbid og galgenhumoristisk, eh, humor, og fordi de er bortimot uslåelige når de samarbeider i kamp.
-
Bottle: Muligens Imperiets nest mektigste trollmann, selv om hverken han eller andre vet det. En utrolig sympatisk og jordnær soldat, som hele tida går og tenker på bestemora si."Compassion existed when and only when one could step outside oneself, to suddenly see the bars from outside the cage." Sier alt, egentlig.
-
Trull Sengar: Tiste Edur, og bror til Rhulad. Den eneste Tiste Edur som stiller spørsmål ved politikken folkets hans fører. En imponerende personlighet, som jeg anser som en sikker kandidat til stillinga som Knight of High House Shadow.
-
Karsa "Toblakai" Orlong: En barabarisk kriger som minner meg om Illyrias påstand om at "the true leader is as moral as a hurricane; empty, but for the horror of its gale." Minner også litt om Illyria, ettersom han ser på samfunnet gjennom litt andre briller enn de fleste andre han treffer.
-
Tehol Beddict: Et sinnsykt finansgeni, som bor i ei rønne i Lether. Han utviser en barnlig entusiasme og uskyldighet som er utrolig. At han konspirerer for å forårsake en kollaps i Lethers økonomi er heller ingen turn-off, og samspillet mellom ham og tjeneren hans, "Bugg", er underholdende.
Mange flere her også, naturligvis, som Ganoes Paran, Cutter, Apsalar, Mappo, The Rope, Shadowthrone, Tavore Paran, Keneb, Coltaine, Fiddler/Strings, hele 14th Army, Iskarat Pust, Onrack The Broken, og mange flere.
Ellers:
-
Samuel Vimes, Discworld: Jordnær på grensen til det suicidale.En
virkelig patriot.
-
Zedd, Sword of Truth: Hva kan man si? Zedd er Zedd, og den allerede nevnte scena med ham, Adie the Bone Woman og hans Wizard Rock, er verdt hele denne middelmådige seria alene. Slenger med
Nathan Rahl her, jeg også.
-
Rhodry Maelwaedd, Deverry og Westlands Cycle'ene: En lojal og edel berserker. Forholdet hans til Jill og til sine "foreldre" bidrar til å gi ham litt mer dybde.
-
Isaac Dan Van Der Grimnebulin, Perdido Street Station: En passe usympatisk hovedperson, med en syk sans for humor og et voldsomt intellekt. Inntrykket mitt av ham ble imidlertid noe ødelagt av måten han behandler Yagharek på i den siste scena de har sammen i boka. Snakk om ikke å vise takknemmelighet...
-
FitzChivalry Farseer, The Farseer Trilogy og The Tawny Man Trilogi: Dette er den karakteren jeg oftest omtaler som all-time-favoritten min. Det kan ha noe med at han er førstepersonsperspektiv-hovedperson i seks mursteiner, men det er også noe sårt og rørende ved den stoffmisbrukende bastardberserkeren med magiske talenter. En av få karakterer hvis sjebne har fått tårene til å renne hos meg, og det ikke bare i Farseer, men også i Tawny Man. Imponerende.
-
Arthur Dent, Haiker-"trilogien": Arthur Dent har jeg et noe spesielt forhold til, for Arthur Dent er meg.
-
Wednesday, American Gods: En slu, konspirerende og forrædersk mann med mange hemmeligheter, selv om de er noe enkle å gjennomskue for oss med kjennskap til betydninga av ukedagenes navn...
-
Sandman, The Sandman: Forandringa Morpheus gjennomgår fra Preludes & Nocturnes til The Wake, er mildt sagt imponerende å bevitne. En annen fantasykarakter hvis sjebne rørte meg til tårer. Neil Gaiman er min Gud.
-
Lucifer, The Sandman og Lucifer: Hva kan man si? Lucifer er Lucifer; kanskje den beste framstillinga av en mytologisk figur jeg har sett.
Jeg har sikkert glemt en del, men...
Moony, og padfoot (og James potter)
*får endå meir lyst til å lese "American Gods". Odin er muligens min all-time favoritt blant mytologiske skikkelser, han er så herleg full av kontrastar.