The Pattern

Min norsk/samfunn/KRL-lærer er egentlig omvendt. Gir meg mye bedre karakterer enn jeg egentlig fortjener. I alle fag er det masse jeg ikke har gjort, en del jeg ikke har gjort skikkelig og bittelitt jeg faktisk har gjort. Likevel får jeg femmer i alle hennes fag, bortsett fra norsk muntlig hvor jeg får firer (og egentlig hadde fortjent treer etter min arbeidsinnsats...). På en måte er det jo ganske praktisk, men det er og fryktelig irriterende. Hun gir egentlig karakterer etter hvor godt hun liker eleven, ikke etter hvor gode de er (selvfølgelig, hun liker jo best de som er gode i hennes fag... *sukk* (Jeg var ganske aktiv og slikt i åttende, bare så det skal være sagt.)) Der har dere sånn ca. hvorfor jeg gleder meg ekstra til denne sommerferien.

hehe, har også hatt et par sånne. det er nokså irriterende, men bedre karakterer enn du fortjener er laaaangt bedre enn dårligere.

Sett i forhold til hvor mye lekser jeg gjorde på ungdomsskolen og videregående, var egentlig ingen av karakterene mine særlig fortjent.

Men i forhold til min mentale kapasitet! Se, det blir noe helt annet!

Aldri opplevd norsklærere som gir korrekte muntligkarakterer.

Har aldri forstått poenget med en muntlig-karakter, jeg. Slik det fungerte hos oss ble vi dømt ut i fra hvor mye vi deltok i timene. Da "debatten" sjelden var faglig sa jeg ikke alltid så mye - og hvis den var faglig var det ofte slik at det bare var jeg som kunne noe om tema, og da er man i hvert fall satt ut. Man blir i hvert fall aldri dømt riktig når det er på den måten! (Har også hatt mine konfrontasjoner apropo muntlig norsk.) Kunnskap hadde lite med karakteren å gjøre - det var vel rett og slett om å gjøre å bruke mest mulig tid på å si minst mulig hos oss. Dere kjenner sikkert tyen... Slikt gidder jeg ikke delta i.

Som den 60 årige (?) PSI har sagt; jeg har aldri gitt en rettferdig karakter.

Ceres wrote:Har aldri forstått poenget med en muntlig-karakter, jeg. Slik det fungerte hos oss ble vi dømt ut i fra hvor mye vi deltok i timene. Da "debatten" sjelden var faglig sa jeg ikke alltid så mye - og hvis den var faglig var det ofte slik at det bare var jeg som kunne noe om tema, og da er man i hvert fall satt ut. Man blir i hvert fall aldri dømt riktig når det er på den måten! (Har også hatt mine konfrontasjoner apropo muntlig norsk.) Kunnskap hadde lite med karakteren å gjøre - det var vel rett og slett om å gjøre å bruke mest mulig tid på å si minst mulig hos oss. Dere kjenner sikkert tyen... Slikt gidder jeg ikke delta i.

Enig. Husker også at en del lærere hadde det med å stille oss spørsmål som man bare kunne svare ja eller nei til, eller med hjelp av et ord. Ikke akkurat gøy å rekke opp handa og vente til lærenen ser deg bare for noe sånt.
Det verste er at slike lærere ofte klager over at det er så lite muntlig aktivitet...

Mine lærere spør ofte "hvorfor"-spørsmål. "Hvorfor"-spørsmål er fine, men de krever at man har satt seg inn i stoffet, derfor er det de samme som svarer nesten hele tiden.

Sant. Likte "Hvorfor"-spørsmål, jeg, selv om jeg aldri leste...

Ja, hvorfor spørsmål er fine. Men det kom til et punkt for meg da det liksom ikke ble så artig lenger: Norsk er liksom et fag jeg har ganske god peiling på. Leser en del bøker, og pleier som regel og bla igjennom leksa. Når det tredje spørsmålet kommer, og det nok en gang bare er jeg som rekker opp hånda... Sånn begynner man å føle seg da...

En annen ting med norskfaget. Hvorfor velger lærerne alltid fellesbøker som man alltid har lest? Loe, Saaby Christiansen, Bjørneboe, Hamsun? Og alltid det samme spørsmålet før vi fikk boka: Er det noen som har lest den? (Ja, sier jeg, og resten av klassen måper...) Like artig hver gang.

Eneste av de der jeg har lest, og bryr meg om å lese, er Bjørneboe. Hamsun gir meg frysninger (i alle fall gjorde Markens Grøde det...), Saabye-Christensen og hans oppvekstromaner fra Oslo har jeg aldri hatt noe forhold til, og Loe.... Ja, hva kan man si om ham?

terje wrote:Eneste av de der jeg har lest, og bryr meg om å lese, er Bjørneboe. Hamsun gir meg frysninger (i alle fall gjorde Markens Grøde det...), Saabye-Christensen og hans oppvekstromaner fra Oslo har jeg aldri hatt noe forhold til, og Loe.... Ja, hva kan man si om ham?

Loe er jo dødsbra! Genial!

Og Bjørneboe... Vel man må jo i hvert fall lese Jonas og Haiene og et par til! (Har ikke lest ondskapsbøkene hans enda, men får vel gjøre det etterhvert.)

Og Hamsun? Han er jo en klassiker. Noe av han må man jo lese. Likte Pan ganske godt jeg. Markens grøde er jo litt spesiell, men det bra.

"Sult" var gøy. Prøvde å lese "Pan" også, men kom aldri helt i gang, så jeg ga opp når jeg hadde kommet meg litt over halvveis.

Og jeg har lest, hva, det første kapitlet av "Maskeblomstfamilien" av Saabye-Christensen. Og det var ... merkelig.

Har lest to av Saabye-Christensens bøker, Beatles og Halvbroren. Synes begge to var veldig gode bøker, Beatles; morsom, Halvbroren; en god del dypere.

Eneste jeg har lest (hørt) av Erlend Loe er Naiv Super, som vi hørte litt av i norsken i fjor. En av de dårligste bøkene jeg har hørt, det er min mening

Av Hamsun har jeg bare lest Victoria, og selv om alle i klassen sa den var driiiikjedelig, likte jeg den ganske greit.

Bjørneboe har jeg aldri lest.

Loe er genial! min store kjærlighet! og naiv.super. er jo fantastisk!

Maskeblomstfamilien er også en utrolig god bok!

og enig med ceres i at hamsun er en klassiker, som alle nordmenn absolutt bør lese.