The Pattern

Ashaman wrote:Setesdøl dialekt er ei artig dialekt, trur ein må leite lenge for å finne dialekter med fleire spesialord enn dei har.
Er sjølv vest-tele(marking) og snakkar kav dialekt.

På skolen min er det en fyr fra Børte i vest-telemark. Han snakker meget spesielt. Masse rare ord og greier, så det er mange som ikke skjønner han. Bortsett fra meg.

Eg snakkar vel akkuratt som han då.

Hvilken kommune Ashaman?

Kjetil wrote:og hedemark ganske ille.

w00t!

Hedmark er et fylke med en fin dialekt. Særlig i de nordligste bygdene. (Nevnte jeg at jeg også liker tribalisme?)

Ellers liker jeg ikke noen spesielle dialekter (selv om jeg kan ha litt problemer med å ta personer som snakker rent riksmål seriøst, av en eller annen grunn). Er stemmen til den som snakker fin, så blir dialekta fin, den også. Med mindre det er en sunnmøring som snakker, da. Eller en nordmøring. Moldinger har heller ikke så forferdelig fin dialekt; en stygg blanding av bokmål og romsdalsdialekt.

Ble noen unntak etthvert gitt. Snakker ikke som som I?

stefan_hoy wrote:Hvilken kommune Ashaman?

Tokke. Tenker du på Tinn du eller?

Hehe, Tinn er da ikke Vest-Telemark! Hadde blitt litt slått i bakken da, to fra Tinn på TH.net

Hadde blitt for mye.

Kanskje dere er i familie.

Det er ikke usannsynlig. Fattern er postmann, i tillegg var han fotballdommer i flere grisgrendte strøk for noen år tilbake..

Vel, dere vil få, om dere vil det eller ikke, meningen til en utlendinger om dialektene i Norge

Først må du unnskylde meg for feilene og eventuelle typos (jeg skriver på en fransk datamaskin)

Nå kan jeg begynne :

Jeg trengte litt tid for å forsta språksituasjonen i Norge. For å forstå at det finnes så mange dialekter. Grunnen er at i Frankrike finnes det (nesten) ingen. Det var utrolig for meg at man kunne ikke snakke det samme språket i to nabobygder. Så forsto jeg det og erfarte det.
Jeg synes fortsatt det er underlig, men nå tror jeg det er norsk egne skjarm og kraft å være så mangfoldig. Sammenlignet med norsk må fransk være ganske kjedelig å høre på.
Det er jo ganske vanskelig å forstå noen dialekter (trøndersk, nordnorsk...) men jeg liker at det finnes så mange varianter for det samme ordet ("hvordan" er mitt favoritt : åssen, korleis, kordan, osv)
Jeg synes uansett det er ganske merkelig at folk er både stolt av dialekten og bygda sine og ganske nasjonalist i Norge. Det å snakke dialekt ER en del av det norske identitetet, hvis man ikke snakker dialekt, så er man ikke norsk

Det er forresten også morsomt hvor nordmenn er opptatt av identitet.

Det var mine små tenker om dialektene i Norge. Vet ikke om det er noe nytt for dere...

stefan_hoy wrote:Hehe, Tinn er da ikke Vest-Telemark! Hadde blitt litt slått i bakken da, to fra Tinn på TH.net

Hadde blitt for mye.

Veit då godt at Tinn ikkje er i Vest-Telemark.

Men er du frå Rjukan eller noko då?


Btw: tviler sterkt på at vi er i slekt.

Lilla My wrote:Jeg synes uansett det er ganske merkelig at folk er både stolt av dialekten og bygda sine og ganske nasjonalist i Norge. Det å snakke dialekt ER en del av det norske identitetet, hvis man ikke snakker dialekt, så er man ikke norsk

Det er forresten også morsomt hvor nordmenn er opptatt av identitet.

Dette kan ha sammenheng med skillet mellom den franske (eller politiske) og den tyske (eller kulturelle) nasjonalismen. Mens den franske nasjonalismen legger vekt på republikken og politisk borgerskap, er den tyske mer opptatt av kulturell tilhørlighet og da spesielt språk. Den norske varianten er som du korrekt har observert, mer i slekt med den tyske.

(Selv har jeg imidlertid mest sans for den franske.)

Den franske etnosnasjonalismen har dessuten vist seg mindre mindre farlig enn den tyske demos. Ved juletider kunne jeg enkelt produsert en lengre post om dette temaet baklengs på kråkemål, mens nå, drøyt to måneder senere sitter jeg hjernevasket på en kasserne og husker ikke en drit.

Livet, viser det seg, er rett og slett ikke rettferdig.

Tja, det er det franskmennene gjerne vil ein skal tru, men òg deira form for nasjonalisme dras til tilsvarande intolerante dimensjonar. Nasjonalisme på bakgrunn av statsborgarskap framfor kultur innebærer til dømes ein utbredt innstilling om fjerning av alt som verkar esoterisk og avskillende frå offentleg liv - den seinare tids debatt om sjal i franske skular, til dømes. Alle er franske statsborgarar, og Frankrike er ein sekulært stat, og ergo er det lite nasjonalistisk å på nokon måte framheve ting som skil ein ut frå andre franskmenn på den måten, og i alle fall ikkje religion... medan tysk nasjonalisme oppmuntrar til denne typen kulturbevaring og underviser t.d. folk med muslimsk bakgrunn i islam i sine skular, fordi det i tysk nasjonalisme er kulturell bakgrunn som er det sentrale.

Det er klart, men det kan man beskylde de fleste ideologier, religioner eller samfunn for. For at en nasjon skal være en nasjon, er det nødvendig med visse statlige reguleringer; her har den franske stat stått steilt. En fransk statsborger er en franskmann.

Det at den tyske stat de senere år i stor grad har godtatt andre kulturelle elementer, og valgt en annen, mild vei innen etnosnasjonalisme, kan jeg ikke se at rokker ved etnosnasjonalismens godt dokumenterte historie som hyperpotent forklaringsbase for overgrep på andre kulturer (spesielt under nazismen). Det måtte de da også, ellers hadde ikke Tyskland vært å regne som annet enn historie i dag.

Den Frankrike i dag gjør, skiller seg radikalt fra nazitysklands hissige utenrikspolitikk, med deres krav om lebensraum. Frankrike er ingen erobrerstat, men gir premisser for borgerne og kommende borgere innenfor sitt territorium. Det kan argumenteres for at det er intolerant, stigmatiserende osv, men jeg ser ikke at denne form for nasjonalisme kan være farligere om den ikke blandes med en ekspansiv politikk (som noen vil hevde at USA gjør).