The Pattern

Så deffinnitivt, chat rooms er ikke noe jeg gidder tenke på engang!

Jeg har en venninne (fra en søskenflokk på 5) som ikke har det så bra for tiden. Foreldrene hennes skilte seg da hun var fire, og pga. omstendighetene endte hun i fosterhjem en periode. Siden har faren giftet seg med en ny kvinne (som hadde to barn fra før), og moren har en kjæreste og to nye barn. De bor i forskjellige byer.

Nå nylig har faren og konen skilt seg. Faren flytter til en miniatyrkjellerleilighet (orddeling?) uten vinduer. Deprimerende, altså. Endelig flytter han til et hus. Problemet er at han ikke vet hvordan han skal ta vare på venninnen min Hun ender opp som en voksen i 14-års alderen, faktisk siden hun var 6 år har hun måttet ta ansvar.

I dag knakk hun sammen og fikk fortalt om følelsene sine til meg. Hun føler at alle vil ha henne hos seg, og hun vil ikke gjøre noen lei seg ved å si nei (hun må jo velge en av dem). Hun gjør det dårligere på skolen, hun er helt anderledes som person; fjern, holdningen, uttrykket. Hun sier hun har tenkt på seg selv død, men forsikrer meg om at hun aldri ville turt å ta sitt eget liv. Jeg tror henne, men det er alikevel grusomt å ha det sånn.

Hva skal jeg gjøre? Jeg vil selfølgelig være en så god venn som mulig, være der og dra henne med på aktiviteter. Burde jeg snakke med sosiallæreren på skolen? Noen andre? Med eller uten hennes samtykke?

Det gjør vondt når hun har det slik

mayorearth wrote:Så deffinnitivt, chat rooms er ikke noe jeg gidder tenke på engang!

Nei det er jeg garantert ferdig med nå.

Til Moiraine Sedai:

Snakk med veninnen din om det å prate med en profesjonell. Tror det er mye bedre enn å bare gå til en sosiallærer og prate om veninnen uten at hun vet det

Noe jeg syns var veldig fint, når jeg hadde noen litt leie perioder var at det var noen der for meg. Jeg hadde en jente i klassen son ikke var superdupermegagod venn med, men hun ble veldig enkel å snakke med etterhvert, også ble hun også med meg å snakka med en sånn "sosialgreiedame" og det var kjempegreit, for da var jeg lixm ikke så alene, også slapp jeg å si alt jeg allerede hadde sagt til henne en gang til hvis jeg ikke orka. Da var hun snill og koselig og hjalp meg om å fortelle om det.

Vær der for henne! Prøv å snakke med henne, ikke bare om problemene hennes, men også prøv å få henne til å tenke på andre ting.

Ja, det viktigste tror jeg er å være der for henne, bare sånn at hun har noen å støtte seg til. Jeg har selv vært nødt til å ta et tøft valg i det siste, og selv om det løste seg naturlig etterhvert var det veldig fint for meg å ha et par personer jeg kunne snakke med om det og som jeg visste at var der for meg.

Hvis det største problemet hennes er å velge om hun vil bo hos moren eller faren kan hun kanskje trenge hjelp til å se på hva som er positivt og negativt ved begge valgmulighetene, men ikke prøv å presse henne i den ene eller andre retningen.
Når hun har tatt valget, selv om det fører med seg andre problemer, tror jeg det vil bli lettere for henne fordi hun da ikke har det samme presset på seg.

En grei ting er å få hun til å tenke på noe annet, dersom hun kan tillate seg å gjøre det.
Foreksempel et bra spill, en god bok, tilogmed en morsom tegneserie kan være grei å ha.
Psykologer varierer fra person til person, men etter min opplevelse så ser de bare på deg som en pengeskilde.

Legg merke til "min opplevelse" altså har det bare skjedd en gang.

Mayorearth wrote:En grei ting er å få hun til å tenke på noe annet, dersom hun kan tillate seg å gjøre det.
Foreksempel et bra spill, en god bok, tilogmed en morsom tegneserie kan være grei å ha.
Psykologer varierer fra person til person, men etter min opplevelse så ser de bare på deg som en pengeskilde.

Legg merke til "min opplevelse" altså har det bare skjedd en gang.

Det som er positivt med akkurat det er at de faktisk har peiling, og en viss yrkesstolthet. Helst skal man jo ikke være annet enn klient hos psykologen sin...

Det var aldeles ikke det jeg mente!

Det er mer som: Snakkelitt, få penger, ferdig.

Altså anbefaler jeg å gå til en psykolog som er anbefalt av noen andre.

Hvorfor var du der? (Jeg bare lurer )

Få henne til å snakke med foreldrene så skal du se at det ordner seg.

Jeg vil helst ikke snakke om hvorfor.

Ang. å snakke med foreldrene, så er jo det greit.

Jeg snakket med henne i dag, og hun sier hun virkelig ikke har lyst til å snakke med sosiallæreren.

Hun skal være hos moren sin denne helgen, så får vi se om hun har fått sagt noe da. Problemet er at hun ikke klarer å fortelle hvordan hun har det til foreldrene sine. Faren er fjern, og hun blir flau når hun skal prøve å si det til moren.

Hun sa også at hun føler seg mye bedre etter at vi snakket sammen. Det er da bra Det ordner seg nok til sist.

Fint at det hjalt å snakke

Angående psykologer virker hele konseptet litt sprøtt. De som blir psykologer er de som klarer å ikke tenke på jobben utenfor kontoret, altså de som er dårligst egnet i utgangspunktet. Jeg har en venn som garantert hadde vært en kjempegod psykolog, men vedkommende ville tatt alle pasientenes/klientenes lidelser innover seg selv og brutt helt sammen. Altså er det umulig for vennen min å bli noe sånt som psykolog.

Verden er teit.

Samtitid må en psykolog ha en profesjonell distanse for å gjøre jobben sin best. Det er derfor leger ikke får operere nære slektninger/venner ol.

Man blir ikke en bedre psykolog av å gi hele sjela si til en pasient, selvsagt må man empatisk og motivert, men altså også distansert nok til å ta profesjonelle avgjørelser.

Men jeg tror han kompisen din ville gjort seg godt som venn

Psykologer er morsomme synes jeg. De sitter dag ut og dag inn på et kontor og trenger bare gi råd til folk, og notere rare ting pasientene sier på ark. Det er merselig at de ikke blir rike med så mange skrullinger her i verden

Princess wrote:Psykologer er morsomme synes jeg. De sitter dag ut og dag inn på et kontor og trenger bare gi råd til folk, og notere rare ting pasientene sier på ark. Det er merselig at de ikke blir rike med så mange skrullinger her i verden

Ikke blir rike? Trodde psykolog var et relativt godt betalt yrke...?

Og ja, det er jo nettopp denne profesjonelle distansen som er nødvendig. Og gjør at de som er mest empatiske og legger hele seg i å hjelpe andre ikke kan bli psykologer.
Stefan_hoy er smart