The Pattern

Kjetil wrote:Edit: Fikk Morten sin nå, og jeg er i tvil da, om han skal være med eller ikke

Om jeg blir med eller ikke er ikke så farlig for meg, det bestemmer du. Uansett kan jeg godt si noen ord om tekstene fra mitt ståsted etterpå, hvis det er interesse for det.

Tror jeg utelater deg Morten, ikke slemt ment, men forslaget ditt er så mye bedre enn resten, at det ikke ville bli noe morsomt

Det jeg kommer til å gjøre, er å legge det ut, så alle kan lese et utrag av KoD. Og Tidshjulet.net var først ute med en smakebit!

Diskuter ivei! Stem gjerne først etc.

Forslag 1

[1]
Han hadde ikkje bruk for ein hingst. Sjølv om ikkje alle dyra han granska var smale om livet eller langlåra, fann han ikkje det han var ute etter - ikkje før han gjekk inn i ein liten stall som låg mellom ein teppemakarbutikk og eit stort vertshus som bar namnet Dei Tolv Saltbrønnar.

Den svarte og kvite hoppa var ute av stallen, bunnen til eit tjor - mens stallguten la ut ny halm. Ho stod rett, med øyrene kneisande årvakent framover. Ho var rundt femten hender høg, lang framme, med ein brei gjord som vitna om uthaldenhet,og beina hadde perfekte proporsjonar med korte lår og ein god vinkel mellom låret og leggen. Skuldrene skråa fint, og krysset var heilt på nivå med nakken. - Ho hadde like gode linjer som Pip, - kanskje betre.

Ho gjekk bra, men Mat studerte henne likevel nøye. Tennene vitna om at Fearnim hadde vore ærleg nok om alderen hennar - berre ein tosk prøvde å lyga om alderen til ein hest, - om då ikkje kjøparen var, slik mange selgarar syntes å tru, ein tosk sjølv. Øyrene hennar snudde seg mot han då han strauk henne over nasen mens han sjekka augo hennar. Dei var klåre og blanke. utan slim. Det var ingen teikn til skader eller sår, - eller til ringorm nokon stad på henne. Han kunne få knyttneven mellom albogen og ribbeina hennar - ho hadde eit langt skritt - og han kunne så vidt få plass til handflaten mellom det siste ribbeinet og kanten på låret. Ho ville tole mykje, med lite fare for senestrekk hvis ho vart ridd raskt.

[2]
Sola stod berre ei knyttneve-breidd over horisonten i aust, og mange farty tilhøyrande dei landfaste segla mot dei lange brenningane som vakta havna til Illian. Eit av skipa hadde tre master, med noko som likna på ein høg-rigg, der alle segla var firkanta - men han var brei og vanskeleg å manøvrera, og velta seg gjennom dønningane slik at sjøsprøyten stod, - i staden for å skjera seg gjennom dei. Mesteparten av skipa var små og lågt rigga, dei fleste hadde gaffelsegl med ein bom høgt oppe.

Det låg også lettbåtar rundt dei svære Seanchan-bygde skipa, dusinvis av dei - dei hadde blitt brukt under Flukten. Det var det dei kalla det nå - den store Flukten frå Ebou Dar. Hvis nokon sa Flukten, ville ingen spørja deg kva flukt ein meinte. Dei store skipa hadde brei baug - dobbelt så brei som ein raker - eller meir, - velegna til å brøyta seg gjennom grov sjø, kanskje, - men med uvanleg rigging og merkelege stive, forsterka segl - for stive til å setja skikkeleg.

Forslag 2
1.
”En hingst ville ikke tjene hans hensikter. Heller ikke hvert dyr han så på hadde en grunn salplass eller en lang pipen, men ingen samsvarte med hva han hadde i tankene. Inntil han kom til smal stall klemt mellom et stort vertshus av stein kalt De Tolv Saltbrønner og en teppemakers forretning.
[...]
Den svart og hvite hoppa var utenfor stallplassen sin festet med en tøyle av tau, samtidig som en hestepasser plasserte friskt halm, og hun sto rett, og med ørene rettet oppkvikket fremvoer, visende god beredskap. Omtrent 15 hender høy, hun var lang i fronten, med et dypt midtparti som lovet utholdenhet, og hennes legger var perferkt proposjonert, med korte pipen og en god vinkel til kodeleddet. Skuldrene hennes hadde en fin bue, og bakdelen helt på linje med manken. Hun hadde linjer like fine som Pips sine, eller kanskje bedre.
[...]
Hun skrittet bra, men Matt inspiserte henne ikke noe mindre nøye av den grunn. Tennene sa at Fearnim hadde vært ærlig nok om alderen hennes – kun en idiot løy veldig mye om alderen til en hest dersom kjøperen ikke var en idiot selv, men overaskende mange selgere trodde nettopp det – og ørene hennes strakk seg mot han når han strøk henne over nesa samtidig som han sjekket øyene. Begge var klare og lyse, uten noe øyevoks. Han følte langs leggen uten å finne noe varme eller hevelse. Det var aldri et hint av lesjon eller sår, eller ringorm, noensteder på henne. Han kunne enkelt plassere knytteneven mellom ribbeina og hennes albue – hun vile ha et langt skritt – og han kun bare så vidt få plass til håndflaten mellom hennes siste ribbein og spissen til hofta. Hun ville være hardfør, usannsynlig å belaste en sene hvis hun ble ridd hurtig.”

2.
”Sola sto kun en knyttneve over horisonten i øst, og en hel del fartøyer av de landbundne var på vei mot moloen som bevoktet Illian’s havn. En hadde tre master og en likhet til en høyrigger, alle de store seilene firkatent, men han var sammentrukket og dårlig håndtert, vraltende gjennom den lave rullende sjøen i fontener av sjøsprøyt i stedet for å skjære dem. De fleste var små og lagrigget, de trekantede seilene var neste alle hadde en høy bom.
[...]
Småbåter omringet også de massive Seanchanbygde fartøyene, dusin på dusin av dem, som hadde blitt brukt i Rømningen. Det var hva det var kalt, nå, den store Rømningen fra Ebou Dar. Si Rømningen, og ingen lurte på hvilken rømning du mente. Store var de, minst dobbelt så stor dekksbredde som den på en raker, passende for å tvinge seg igjennom høy sjø, men rart rigget og med merkelig kurvede seil for stive for ordentlig heising.”


Forslag 3
1.
En hingst ville ikke passe hans hensikter. Ikke enhver hest han så hadde grunne gjorder eller lange ankler, men ikke noen av dem kom i nærheten av hva han hadde forestilt seg. Inntil han gikk inn en smal stall som lå fastklemt mellom ”De tolv salt brønnene”, et stort vertshus bygd av stein, og en teppemaker butikk.
(…)
Den svart-og-hvite hoppen var ute av stallen sin og sto fastbundet med en taugrime mens en av stallguttene la nytt strå, og hun sto rett ut, med stive ører, visende med all tydelighet at hun var en livlig hest. Hun var rundt femten hender høy, lang i fronten og med en dyp gjord som ga lovord om god utholdenhet og benene hennes var perfekt proporsjonerte, med korte ankler og en god vinkel til hovskjegget. Skuldrene skrånte pent ned og lendet var nøyaktig på den samme høyden som hennes værhår. Hun hadde like pene linjer som Pips, eller enda bedre.
(…)
Hun hadde en god gange, men Matt mønstret henne nøye. Tennene hennes fortalte at Fearnim hadde vært så ærlig som man kunne forvente om alderen hennes – bare en tosk løy spesielt mye om en hests alder, om ikke kjøperen selv var en tosk, selv om det var overraskende mange selgere som trodde nettopp det – og ørene hennes reiste seg mot ham da han strøk nesen hennes mens han inspiserte øynene hennes. De var rene og klare og frie for slim. Han lette nøye etter uvanlig varme ledd eller hevelser, men kunne ikke finne noen. Det var ikke et eneste hint om skade, sår eller ringorm noe sted på hele hoppen. Han kunne lett få plass til sin knyttneve mellom brystkassen og albuen hennes – hun kom til å ha et langt steg – og han kunne så vidt få plass til håndflaten mellom det siste ribbenet og hoften. Hun kom til å være hardfør, og det var usannsynlig at hun kom til å strekke en sene hvis hun måtte være hurtig.

2.

Solen sto kun en knyttneve over horisonten i øst, og flere av de landbundne fartøyene var på vei mot de lange moloene som beskyttet Illians havn. Et av fartøyene hadde tre master og noe som minnet om en høy rigg. Alle seilene var i orden, men hun satt lavt i vannet og virket vanskelig å styre, rullende sakte gjennom sjøen så sjøsprøyten sto i stede for å skjære grasiøst gjennom bølgene som hun skulle ha gjort. De fleste hadde lave rigger med deres triangulære seil på høye bommer.
(…)
Handelsbåter omringet også de massive Seanchansk-bygde fartøyene, dusin på dusin av dem som hadde blitt brukt i den store Flukten fra Ebou Dar. Sa du Flukten, så skjønte alle hvilken flukt du mente på. De var noen store, nedskrånende skip, med dobbelt så brede bommer som på en raker, eller større. Kanskje passende for å slå seg gjennom tung sjø, men underlig rigget, med rare ribb-seil som var for stive for ordentlig setting.



Forslag 4
1.
En hingst ville ikke tjene hensiktene hans. Ikke alle dyrene han undersøkte hadde smale liv eller lange leggben, men ingen passet til det formålet han hadde i tankene. Men så kom han til en trang stall som var klemt inne mellom det store steinvertshuset De Tolv Saltbrønner og en teppemakers butikk.
[...]
Den svarte og hvite hoppa var bundet utenfor båsen sin mens en stallgutt skiftet høy, og hun sto stødig, med ørene vridd forover, som om hun var på vakt. Hun var omtrent femten håndsbredder høy, med en lang front, en dyp bringe som lovet utholdenhet, og beina hennes var perfekt proporsjonert, med korte leggbein og en god vinkel på anklene. Skuldrene hennes skrånet fint, og krysset hennes var akkurat på høyde med nakkegropa dens. Hun hadde like gode linjer som Pips, eller kanskje til og med bedre.
[...]
Hun gikk godt, men Matt inspiserte henne fortsatt nøye. Tennene hennes fortalte ham at Fearnim hadde vært tilstrekkelig ærlig om alderen hennes -- bare en tåpe løy overdrevent om en hests alder med mindre kjøperen selv var en tåpe, dog, det var overraskende hvor mange selgere som trodde at kjøpere var akkurat det -- og hun spisset ører mot ham da han strøk mulen hennes mens han sjekket øynene hennes. De var klare og skinnende, helt uten slim. Han følte på beina hennes uten å finne noen varme eller hovne områder. Det var ingen spor etter skader eller gnagsår, eller etter ringorm, noe sted på henne. Han kunne enkelt få neven sin mellom ribbena og albuen hennes -- hun ville ha et langt steg -- og var knapt i stand til å presse inn ei flat hånd mellom det siste ribbenet hennes og spissen på hofta hennes. Hun ville være hardfør, og det var lite sannsynlig at hun ville forstrekke ei sene hvis hun løp raskt.

2.
Sola stod bare en nevehøyde over horisonten i øst, og flere fartøyer med kurs for land beveget seg mot den lange bølgebryteren som bevoktet Illians havn. En hadde tre master og ligna på en høyrigger. Alle hovedseilene var firkanta, men skipet var lite elegant og ble dårlig behandla, der det banka seg vei på tvers av de lave bølgene heller enn å skjære gjennom dem. De skipene var små og lavriggede, med triangulære seil på høye bommer.
[...]
Små forsyningsskip omringa også de massive Seanchan-bygde fartøyene, dusin på dusin av dem, som var blitt brukt i Flukten. Det var det den ble kalt nå, den store Flukten fra Ebou Dar. Si ”Flukten”, og ingen spurte hvilken flukt du mente. De var store ting, med bratte bauger og minst dobbelt så stor dekksbredde som rakerne, kanskje skapte for å banke seg vei gjennom tung sjø, men underlig rigga og med merkelige ribber i seilene, som gjorde dem for stive for vanlige innstillinger.

Jeg tenkte jeg kunne si noen ord om min oversettelse, i tilfelle noen skulle være interessert. Det var tydelig at alle syntes dette var vanskelige greier, og jeg synes ikke det var spesielt enkelt selv heller. De tre første avsnittene inneholder mye hesteterminologi, mens i de to siste forekommer det mange maritime ord og uttrykk. Som oversetter får man av og til høre kommentarer som: "Oversettelse fra engelsk til norsk? Det kan vel ikke være så vanskelig." (Underforstått at engelsk kan jo alle -- man lærer det jo tross alt på skolen her i landet -- og norsk kan man automatisk når man er nordmann.) Eller klassikeren: "Det er vel bare å skrive det som står." Folk som har den oppfatningen, kan jo prøve seg på disse avsnittene. De viser vel at det nok ikke er fullt så enkelt, og at det tar tid å få ferdig en bok på 800 sider.

Jeg er ikke ekspert på verken hester eller skip, og dette er et typisk eksempel på at det ikke alltid er nok å slå opp i ordbøker når man støter på spesialord og -uttrykk. Noe kan man selvfølgelig finne ut på den måten, og nettet kan være til stor hjelp, men ofte trenger man flere opplysninger for å få det riktig. Det er vel å bra hvis man har funnet ut at X på engelsk heter Y på norsk -- men hva med småordene som hører til Y? Sier man med Y eller ved Y? Gjør man Y eller utfører man Y? Løsningen kan være å lese originalskrevne norske tekster om det aktuelle fagfeltet, eller å gå til ekspertisen. I dette tilfellet brukte jeg alle metoder -- slo opp i ordbøker, leste både engelske og norske tekster hvor de aktuelle heste- og sjøuttrykkene forekom, og spurte folk som har bedre greie på slikt enn meg. Jeg har en venn og kollega som er ekspert på seilskutetiden -- han oversetter Patrick O'Brians vanvittig krevende bøker om kaptein Jack Aubrey og skipslegen Stephen Maturin; mange kjenner sikkert til filmen Master and Commander, som er basert på den første boka i denne serien. En annen kollega kan mye om hest og har oversatt mange hestebøker. Med deres kommentarer til det jeg allerede hadde funnet ut selv, ble resultatet faglig korrekt, samtidig som flyten er beholdt -- mener jeg i hvert fall selv, partisk som jeg er.

En hingst ville ikke tjene hans formål. Ikke alle hestene han så på, hadde grunne bringer eller lange forpiper, men ingen av dem svarte akkurat til det han hadde i tankene. Ikke før han kom inn i en smal stall som lå klemt inn mellom butikken til en teppemaker og et stort vertshus i stein som het De Tolv Saltbrønner.

"Girth" kan bety gjord, ja -- dvs. reima som spennes under buken på hesten for å feste salen -- men det gir ingen mening i denne sammenhengen. Her går det på selve kroppen til hesten og er en kortform av "heart girth", som er omfanget av hestens kropp når man måler like bak forbeina. Har hesten "deep girth", har den en romslig brystkasse (bringe) med god plass til hjerte og lunger, samt god brystmuskulatur. Dermed blir den mer utholdende. Motsatt hvis den har "shallow girth". Da kan den dessuten være vanskelig for rytteren å sitte ordentlig på.

Den svarte og hvite hoppen befant seg i taugrime utenfor båsen sin mens en stallkar la på frisk halm, og hun sto med strake bein og med ørene spisset forover, et tegn på våkenhet. Hun var om lag femten hender høy, lang i forkroppen, med dyp bringe som vitnet om utholdenhet. Beina hadde perfekte proporsjoner, med korte forpiper og god vinkel på kodeleddene. Skuldrene skrånet fint, og krysset og manken var på nøyaktig samme høyde. Stamtavlen hennes var like bra som Prikks, om ikke enda bedre.

Her er det flere spesialuttrykk, og det nytter ikke å bare slå opp i ordboka, velge alternativ nr. 2 av de tre man finner som oversettelse av uttrykk X og satse på at det blir bra. Kanskje kan det bli bra, men for å være sikker, må man nesten sjekke med noen som har peiling.

Hun hadde fin gange, men Matt inspiserte henne likevel nøye. Tennene tydet på at Fearnim hadde vært ærlig nok om alderen hennes -- bare en tåpe tok altfor hardt i om en hests alder med mindre kjøperen var en tåpe selv, selv om det var overraskende hvor mange selgere som trodde at alle kjøpere var nettopp det -- og hun spisset ørene mot ham når han strøk henne over nesen mens han undersøkte øynene. De var klare og skinnende, uten spor av katarr. Han kjente langs beina uten å finne noen varmegang eller hevelser. Det var ikke det minste tegn til skader eller sår, eller til ringorm, noe sted på henne. Han kunne lett få neven mellom bringen og albuen hennes -- det betydde at hun hadde stor skrittlengde -- og klarte bare så vidt å legge håndflaten mellom det siste ribbeinet og hoftekulen. Da var hun robust og ville neppe få senestrekk hvis hun ble drevet opp i rask galopp.

Flere spesialuttrykk. "Withers", f.eks., er manken, og må ikke forveksles med "whiskers", værhår. Ellers la jeg merke til at mange hadde beholdt alle eiendomspronomener i oversettelsene sine: "tennene hennes", "mulen hennes", "øynene hennes", "beina hennes", "albuen hennes", "ribbenet hennes", "hofta hennes" ... Det er en typisk nybegynnersvakhet. På norsk bruker vi ikke eiendomspronomen like ofte som på engelsk, og når man oversetter, kan mange slike med fordel sløyfes. På engelsk er det helt kurant å si "I have a pain in my leg" eller "I put on my jacket", men på norsk holder det ofte å si "Jeg har vondt i beinet" (ikke "beinet mitt") og "Jeg tok på meg jakka" (ikke "jakka mi"). "Sunglasses protect your eyes" -- "Solbriller beskytter øynene" (ikke nødvendigvis "øynene dine"). Derfor har jeg nøyd meg med "Tennene tydet på at", "mens han undersøkte øynene", "kjente langs beina", "det siste ribbeinet og hoftekulen".

Når man likevel tar med eiendomspronomener på norsk, bør man huske at foranstilte pronomener gjerne gir et mer formelt inntrykk enn etterstilte: "Min bil" virker definitivt mer høytidelig enn "bilen min".

Solen hang bare en neve over horisonten i øst, og flere av de landbundnes fartøyer var på vei mot den lange bølgebryteren som voktet Illians havn. Et av dem hadde tre master og noe som lignet en skværrigg hvor alle de store seilene var firkantede, men han var lav og bred og lystret usselt der han stampet gjennom de lave, rullende bølgene i fontenter av sjøsprøyt snarere enn å skjære lett gjennom dem. De fleste var små og skonnertriggede, og nesten alle de trekantede seilene hadde høytstilte bommer.

"The shorebound" er Sjøfolkets navn på folk som bor på land -- "de landbundne". "Breakwater" er en molo, men jeg synes "bølgebryter" kler denne teksten bedre. Så kommer "high-rig" -- skværrigg -- og "low-rig(ged)" -- skonnertrigg(et).

Det siste er forresten et punkt hvor jeg er litt usikker. "Skonnertrigg(et)" er riktig oversettelse, men jeg nøler likevel litt med å bruke begrepet "skonnert-" her. Selv om mye i Jordans bøker ligner på vår verden, er det ikke alltid han bruker våre kjente ord på ting. For eksempel skildrer han jo noe som i alt vesentlig er et sirkus, men han unngår bevisst å bruke ordet "circus". Isteden sier han konsekvent "the (traveling) show". I oversettelsen unngår da også jeg å bruke "sirkus", men sier isteden "det omreisende selskapet", "truppen" e.l.

"Skonnert" forekommer ikke én gang i noen av de ti tidligere bøkene i serien, og derfor nøler jeg altså litt med å bruke det, selv om det godt kan hende at skip han beskriver, er så å si identiske med skonnerter i vår virkelige verden. Derfor er det mulig at dette vil bli endret i siste korrekturrunde (ja, det gjenstår fortsatt) til noe mindre spesifikt, kanskje, men likevel korrekt. Et alternativ er å bruke "gaffelseil", siden et skonnertrigget skip har nettopp det (i motsetning til tverstilt (råtaklet) storseil, for å slenge ut noen flere spesialuttrykk ).

Ellers er det verdt å merke seg at dette er sett fra Sjøfolkets perspektiv, og de omtaler skip som "han", ikke "hun", slik vi gjør. Det må oversettelsen gjenspeile.

Flere skriver "triangulære seil", ser jeg, men selv om vi riktignok har ordet "triangulær" på norsk, er det bedre å si "trekantet", rett og slett.

En del har også oversatt engelske -ing-former med -ende-former på norsk: "visende god beredskap", "visende med all tydelighet", "vraltende gjennom ...", "rullende sakte gjennom ...". Det blir det ikke helt bra norsk av; vi må som regel uttrykke det på andre måter, f.eks. "noe som viste at ...", "og viste at ...".

Bombåtene omga også de digre seanchanskbygde fartøyene, dusinvis av dem, som hadde blitt brukt i Flukten. Det var det folk kalte det nå, den store Flukten fra Ebou Dar. Si Flukten, og ingen spurte hvilken flukt man mente. Store fartøyer med fyldig baug var de, dobbelt så brede midtskips som skråriggere, noen av dem enda bredere, kanskje egnet til å slå seg frem gjennom tung sjø, men merkelig rigget og med pussige spileseil som var for stive til å stå ordentlig.

Her er det enda flere spesialord. "Bumboat" kan hete både "bombåt" og "kadreier" på norsk, men det førstnevnte er det vanligste (og det finner man ikke ut ved å slå opp i en ordbok). Bombåter er båter som kommer ut til skipene for å selge varer.

"Bluff-bowed" betyr at skipet har fyldig baug. (Baugen er ikke stevnen, men skipssiden under den forreste delen av skipet. Et skip som har fyldig baug, er en bedre loholder -- dvs. at det kan ligge høyt og seile godt bidevind, altså med vinden inn "forenom tvers" -- enn et skip som er steilt i baugen (spissere).)

Jepp, bare å skrive det som står.

*Bump*

Kom igjen, folkens! Det tar dere ikke mer enn noen minutt å lese forslagene og avgi din stemme. Du trenger ingen kompetanse what so ever for å gi en kvalifisert stemme på din favoritt ( bevist av deres kjære Lotta )

*Bump, Bump*

Hvor lang tid skal denne konkurransen fortsette, Kjetil?

For å sitere den bein og armløse svarte ridderen i Monty Pythons storverk: Monty Python and the Search for the Holy Grail:

Shall we call it a draw?

(Bump) (les posten ovenfor)

5 dager igjen, så vi har godt med tid.

Har vi for den første gangen i The Pattern's stolte historie fått et uavgjort resultat?

Gratulerer til, jeg anmoder, Terje og Loki. Får de et halvt tidshjulet.net kort hver?
Synd at det ble så dårlig engasjement denne gangen. Kanskje vi burde vente med neste konkurranse til nyåret?

Tipper nynorsk-versjonen var av creutzfeldt, siden han sa han hadde sendt inn.

Sier meg selvsagt ikke tilfreds med et uavgjort resultat, en vinner skal kåres, må bare komme på en god ide.

Eller så kan jeg stemme?

Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle stemme, men har kommet fram til at nr 1 var best i mine øyne. Klarer ikke helt å begrunne valget. Likte bare ordvalget, og hvordan det ble på nynorsk.

Stem ivei de som vil, siste frist 2359 ikveld.

Skal jeg bare stemme rett på denne tråden her? Håper dere får kåret en vinner da

Jeg begynte faktisk på en oversettelse. Men siden jeg avskyr hester og de eneste kunnskapene mine rundt dette temaet (altsa hester )er hva jeg har lest i WoT, så gav jeg ganske fort opp..

Må stemme i den andre tråden.

OK, hvem vant? Skal Wolfbrothers stemme telle, slik at vi får en vinner?

Lothar wrote:Forslag 1: 3
2: 0
3: 0
4: 3 <-

Har perm nå, så da må det avgjøres så jeg får sent ut kort.