Jeg må si meg enig i mye av det som er sagt her. WoT er best i begynnelsen, selv om jeg vil strekke den gode rekka til og med Kaosets Herre, heller enn til Himmelens Flammer eller, Gudene forby, Skyggen Stiger. Greit nok, det er i disse bøkene man kan begynne å se varsler om det som skal komme, men de gode greiene er fortsatt i en ganske massiv overvekt.
De neste tre bøkene -- Sverdkronen, Dolkenes Sti og Vinterens Hjerte -- er i midre grad enn de seks foregående "enkeltstående", et ord jeg her bruker i betydninga "har et eller tre-fire eget/egne, klart definert/e hovedplott, samtidig som den evige mangelen på kommunikasjon mellom karakterene begynner å bli
virkelig slitsom. Greit nok at dette er et av trekkene RJ ville tematisere, men han dro det egentlig så langt at det bare ble irriterende. Ekstra ille for meg og mine likesinnede, i og med at det er karakterinteraksjon jeg er interessert i. (Dog, "karakterinteraksjonen" i mye av CoT og den temmelig oppskrytte KoD kan jeg uten problemer klare meg uten.) Uansett, jeg liker dem fortsatt helt greit, men de er utvilsomt irriterende.
Skumringens Korsvei er så skummelt treg, der den ikke makter å bevege plottet så mye som to uker framover, og har så mye graviditetstull, at jeg nesten ikke orker tenke på den. Dette er for meg den eneste virkelig dårlige boka i serien; resten anser jeg bare som middelmådige på det verste. Synd, egentlig, at det gikk sånn det gikk, for det er mye lovende her, som for eksempel den indre politikken i Salidar-leiren, Elaynes problemer i Andor, og mye annet. Bare så synd at RJ valgt å kjøre raskt gjennom eller hoppe over de potensielt interessante scenene, og la så mye vekt på hvordan staben i Caemlynpalasset bekymra seg over Elaynes graviditet.
KoD... tja. Den brakte plottet framover, i alle fall, det skal den ha. Og den la grunnarbeidet for noen skikkelig interessante sekvenser, som den i noen grad bygde videre på fra CoT
(spesielt Egwenes fangenskap i Tårnet)
. Men den burde ha prioritert mer, slik at den faktisk hadde fått tid til å utdype disse subplottene litt mer. Og så har vi den ekstremt skuffende slutten på Failes fangenskap. Såvidt jeg kan huske har RJ brukt nærmere fire-fem bøker på dette, og i alle fall fem hundre siden. Og for hva? Litt minimal karakterutvikling for Perrin? Det hele virker som en distraksjon;
karakterutvikling for Perrin burde kunne oppnås på en mer effektiv måte; spredning av Rands hærer likeså; ditto for utslettelsen av Shaidoene; og alt det andre sonm skjedde i denne plottråden.
Det var jo greit at han fikk gjort alt dette i en subplottråd, men subplottråden føles likevel meningsløs.
Når alt dette er sagt, mener jeg fortsatt at WoT er en fin serie å bruke på som introduksjon til fantasysjangeren. Jeg synes den totalt sett klarer å vippe seg opp over middelmådighetsmerket, dog bare så vidt, og selv om den er umenneskelig lang tror jeg de aller fleste personer over tretten år som prøver seg på den vil like den, med mindre de ikke liker stilen hans eller har fordommer mot sjangeren.
Og i sjangeren har vi et annet poeng som jeg synes er viktig: RJ bruker stort sett alt som er av Epic Fantasy-troper, men enkelte av dem kamuflerer han slik at de ikke blir opplagte (jf. den gamle tråden "Magi eller kraft?"), og resten klarer han stort sett også å legge sin personlige vri på. Slik er serien en fin innføring i hva som er vanlig i sjangeren, samtidig som den gir litt hjernetrim.
Dessuten -- og her kommer det jeg anser for kanskje å være seriens største styrke -- balanserer han perfekt på linja mellom f.eks. Tolkiens romantiske idyllisering, og f.eks. Martins nådeløse realisme. Robert Jordans Tidshjulet er både realistisk og idealistisk, og selv om enkeltes personlige smaker kanskje ville ønska at han bevega seg mer over mot den ene eller den andre sida, så er det likevel beundringsverdig at han faktisk holder seg sånn noenlunde midt i mellom.
