Dag 72
Det hadde gått lang tid nå. Valanja var sliten og trett og lei av det kjedelige landskapet, og de kjedelige byene. Frihetsfølelsen var ikke borte, men hun skulle ønske hun kunne være fri sammen med noen. Hun misslikte disse tankene, for hun likte å klare seg selv, men i det sene nattemørket kom de snikende. Hun hatet å innrømme det, men hun savnet selskap. Himmelstjerne var også blitt sliten. hun måtte nok ta det litt med ro de neste dagene. Hun hadde ikke råd til noe særlig til sovested heller.
Hun hadde forandret retning mange ganger de siste ukene. Akkurat nå var hun på vei mot en by hun ikke husket navnet på en gang. Det var et par små og store byer mellom Valanja og denne byen. Hun hadde en kjenning i denne byen hun håpet hun var på vei til. Mellom henne og byen lå blandt annet storbyen Maradon. Hun hadde tenkt en stund å ri rundt. Men det ble nok til at hun red igjenom... Det var fortsatt et stykke å reise, bare til Maradon. Hun hadde begynt å leie Himmelstjerne nå.
Stien hun red på var svak, og innimellom var hun sikker på at hun hadde mistet den, men den kom alltid igjen. Hun hadde ikke sett andre levende vesner enn fugler på tre dagers tid. Nå så hun en støvsky som nærmet seg forfra.
Det viste seg å være en bonde. Han drev hesten hard, og vogna hans skranglet kraftig.
"Snu, lille Jente, det er trolloker denne veien," var det eneste hun fikk med seg før han var forbi.
Det var ikke så mye spenningen som ordene Lille jente som fikk henne til å sette som opp å galoppere den veien mannen hadde kommet fra.
Den Store Jakten på Hornet – et RPG
Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje
-
Terje
- Den Gjenfødte Dragen
- Posts: 4724
- Joined: Tue May 03, 2005 0:22
- Location: Trondheim/Eidsvåg
- Contact:
Dag 74, midt på dagen -- Aisa
Aisa var stresset og sliten, der hun satt i salen. Det var ikke lenge siden de forlot leirstedet sitt, og hele veien siden da hadde hun sittet klar til å gripe fatt i Tharj hvis han skulle vise tegn til å falle ut av salen. Han var fortsatt svak, og det var strengt tatt ikke forsvarlig å reise med ham i den tilstanden han var i nå. Men han hadde insitert på at de måtte skynde seg, før Naidar dro videre. (Aisa forsøkte å overbevise seg selv om at han ikke nevnte Akka fordi han var utmattet.) Så nå red de nordover og østover, Tharj i midten, med Aisa på sin høyre og Paitr på sin venstre side.
Det var tydelig at Tharj ikke hadde det godt. Stadig vekk stønnet han høyt, og ofte kunne Aisa se ham holde inne smerterop. Han satt ikke skikkelig i salen, men hang slapt forover. De hadde ikke ridd langt før de fant ut at det var best om de bandt ham fast, slik at han ikke skulle falle. Og denne tilstanden av konstant årvåkenhet -- både i forhold til Tharj og omgivelsene -- tærte på kreftene hennes. Hun kunne også se at Paitr ikke likte seg noe særlig, selv om han gjorde sitt beste for å skjule det.
Dag 75, kveld - Aisa
De tre satt rundt et lite leirbål og spiste Paitrs kaninstuing. Til tross for at de hadde holdt lav fart, og at de startet sent om morgenen og avsluttet tidlig om kvelden, var de nesten halvveis til Kord nå. Aisa hadde til å begynne med lurt på hvordan de klarte det, men så hadde hun kommet på at da de red sørover hadde de fulgt sporene til Tharj, og Tharj hadde ridd i et slags sikksakkmønster gjennom terrenget, i søken etter Trollokspor. Nå red de i en rettere linje, så det var ikke så veldig rart at det gikk fortere for dem, selv om de red saktere.
To dager til nå, så kan han få hvile en stund i en skikkelig seng, og få skikkelig mat! Og så to dager til, så kan han virkelig få hvilt seg, i Maradon, før vi drar videre mot Pestlandet. Lys, bare noen dager til!
Aisa var fast bestemt på å få Tharj så sterk som overhodet mulig før de nådde Maradon, slik at de slapp å oppholde seg så lenge der, hvor Tharj lettere kunne bli oppdaget. Men på den andre siden kunne de ikke dra videre før Tharj var tilbake i full styrke. Det var ille nok for et så lite følge å skulle våge seg inn i Pestlandet, om ikke lederen deres, og den mest erfarne -- for ikke å si den eneste -- skulle være redusert.
Slike tanker plaget henne til hun sovnet.
Dag 81, ettermiddag -- Tharj
Han følte seg bedre nå. De hadde tatt det med ro, og i Kord hadde Aisa tvunget ham til å holde senga i to dager. Han hadde virkelig ikke likt det, men når en Aes Sedai ga en ordre, var det bare idioter som ikke adlød. Men selv om han akkurat da var irritert over at han ikke var dummere, var han nå takknemlig for hvilen. Det var ikke før nå at det slo ham hvor sliten og svak han hadde vært -- og fortsatt var -- og hvor mye han hadde trengt de dagene i senga.
Nå var det ikke lenger behov for å binde ham fast i salen, og han satt ikke lenger slapt framoverbøyd. Greit nok, han var mer sliten etter en dag i salen nå enn han hadde vært siden han var tre eller fire år gammel, men han kunne kjenne at for hver dag som gikk, ble han sterkere og sterkere. Eller kanskje ”mindre og mindre svak” var nærmere sannheten. Han sukket tungt. Det var uansett en lettelse at han var på bedringens vei.
Dag 83, ettermiddag -- Tharj
De red over en lav bakketopp, og plutselig kunne de se hele Maradon foran seg. Tharj kjente at han hadde mest lyst til å sette sporene i hesten og sprengri til byen, men hesten var allerede sliten, og det ville ikke ha noen hensikt å drepe den. Dessuten, han ville ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, og da var det best å ta det med ro og ikke skille seg ut på noe vis.
De nærmet seg byportene nå, og Aisa hvisket kort til mennene, ”Ikke et ord, nå. La meg føre ordet, og bare si noe dersom vaktene snakker til dere. Forstått?” Det var ikke tvil i stemmen hennes: De hadde å forstå, ellers var det verst for dem. Så de nikket, og satte seg bedre til rette i salene sine.
Det var lite trafikk på vei inn i byen, og det var varmt i været, så portvaktene så ut til å være temmelig avslappede. ”Holdt,” sa uansett en av dem da de tre rytterne stoppet foran den åpne porten, ”Hve er så dere, og hva binger dere til Maradon?” Til tross for de strenge ordene var tonefallet hans lyst og vennlig.
”Jeg er Aisa Sedai av den Brune Ajah,” begynte Aisa, ”og dette er mine beskyttere.” Hun viftet fraværende med høyrehånda mot Tharj og Paitr. Vi er på vei til Pestlandet for å undersøke noen gamle ruiner som jeg håper kan gi oss ny kunnskap om arkitektur og byggeskikker under Trollokkrigen, men først skal vi møte noen bekjente her i byen, som dro i forveien for å arrangere noen saker for meg.” Hun sendte vaktene et av de passe sjarmerende smilene sine. ”Er det mer De lurer på?”
Vaktene, som plutselig hadde fått det travelt med å se viktige og pliktoppfyllende ut da de hørte hvem Aisa var, ristet på hodet og sa at nei, det var ikke mer, annet enn at de håpet hun ville få et behagelig opphold, og at de ikke ville få altfor store problemer i Pestlandet. ”Ikke la oss oppholde Dem lengre, ærede Aes Sedai,” avsluttet vakten som tok seg av snakkinga, med et bukk.
De fortsatte inn i byen, og Aisa sa fort, ”Denne veien,” før hun svingte ned en mellomstor gate. ”De er ikke langt unna. Eller, Akka er i alle fal ikke langt unna.”
”Hvordan vet du det, Aisa?” Tharj likte det ikke når Aes Sedaier brukte knepene sine til å overvåke folk. Hun ga ham imidlertid ikke noen grunn til å krangle, for hun svarte bare med et raskt smil, slengt over skuldra, og fortsatte å føre dem nedover gata hun hadde begynt på.
De fortsatte til de kom til vertshuset ”Det Gylne Beger”. Det var et vertshus av middels størrelse, men til tross for at det så rimelig ut, var i tilsynelatende god stand, og lå nærme den søndre porten, var det lite folk innlosjert der. Stallen var nesten tom, men i et par av de opptatte båsene kunne Tharj se hestene til Vladra og Akka. Han kjente et bredt smil spre seg over ansiktet hans.
Det tok ham ikke lang tid å pakke av hesten sin, og overlate den til en stallgutt, og snart var han inne i vertshusets storstue, hvor han fikk øye på følgesvennene sine ved et bord, inne i et hjørne.
De følgende minuttene ble dominert av gledelige gjensyn, selv om en liten demper ble lagt på stemningen av spørsmål omkring tilstanden til Tharjs ører, samt han mangel på negler. Men så gledelig var likevel gjensynet, at Tharj ikke la merke til den høye og nokså pene dama Vladra og Akka hadde delt bord med, før Aisa kom og gjette dem inn i et privat spiseværelse hun hadde leid. Da hun først fikk øye på den høye kvinna, som visstnok het Kandora, hadde Aisas slått øynene opp, som i sjokk, men hun hadde raskt kommet til seg selv igjen, og bryskt bjeffet til Kandora at også hun fikk komme seg inn i spiseværelset.
Det første som skjedde da alle hadde kommet seg inn og satt seg, var at Aisa, som av en eller annen grunn -- uforståelig for Tharj -- var blitt ganske amper, befalte Vladra å fortelle hvem dette kvinnemennesket de menget seg med. Tharj var et øyeblikk redd for at situasjonen ville utvikle seg til å bli voldelig, i og med at Vladra ikke satte særlig pris på å få ordre. Heldigvis forsto Akka hva som skjedde, så da Vladra satt ei stund uten å gi tegn til at hun i det hele tatt hadde hørt Aisa, skyndte Akka seg til å gi en rask forklaring på hvem Kandora var. Visstnok hadde hun forhindra Vladra i å gjøre noe dumt, ført dem vekk før byvaktene kom, og Leget et sår Akka hadde pådratt seg. Tharj gjorde store øyne da han hørte dette siste. For ikke bare var det overraskende å treffe på en Villstyring, men dette bidro også til å forklare Aisas raske humørsvigning. Som de fleste andre Aes Sedaier mente jo Aisa at Villstyringer ikke var pålitelige, at de var udannede, og at de var farlige. Villstyringer som kom til Tårnet og fikk trening var en ting, men de som opplagt aldri hadde vært i nærheten av Tar Valon, var en ganske annet. Lite annet enn dyr, hadde han en gang hørt en Aes Sedai kalle slike.
Aisa var nå tydeligvis i ferd med å skjelle ut Kandora, som til tross for alle forsøk på å skjule det, tydeligvis var i ferd med å bli vettskremt. Og hvem kan klandre henne? tenkte Tharj. På tide å bryte inn.
”Kjære Aisa. Hvor fascinerende det enn er å høre deg gi uttrykk for dine fordommer, synes jeg du bør sette deg ned nå, og puste litt. Forsøk å ta noen steg tilbake, å få litt perspektiv på ting. Kandora her har så vidt jeg vet -- og så vidt du vet, kan jeg legge til -- ikke gjort annet enn å hjelpe følget vårt så langt. Hun hindret Naidar i å gjøre en av sine mange feil, ” her sendte han Vladra et glis, ”hun hjalp dem med å komme seg unna vaktene, og hun reddet trolig livet til Akka da hun Leget ham, i og med at busken han stak seg på høres ut som en ganske så giftig en. Videre har hun holdt de to barna med selskap her i storbyen, mens vi hadde det gøy sørpå. Så denne reaksjonen din, kjære Aisa, er fullstendig overdimensjonert, og like fullstendig utypisk for deg. Blod og aske, du minner jo om meg når jeg har sett Trollokspor!” Han trakk pusten dypt og forsikra seg om at stemninga hadde roa seg før han fortsatte.
”Så, Kandora, slik jeg har forstått det ønsker du å følge oss videre på ferden vår?” Hun nikket bestemt, men kastet likevel et bekymra blikk på Aisa, som så ut som om hun skulle til å protestere. ”Tyst, Aisa!” Tharj kjente kaldsvetta renne nedover ryggen; det var ikke hver dag han snakka til Aes Sedaier på denne måten. ”Da ønsker jeg deg velkommen. Jeg er Tharj, som du kanskje har fått med deg, og dette er Paitr, vokterlærlingen vår. Aisa Sedai har du møtt.” Han smilte. ”Men, kjære følgesvenner, nå er det på tide med et måltid. Jeg er sulten.”
Han rakk ikke engang å ta et eneste steg mot døra til fellesrommet, før Aisa og Vladra i fellesskap tvang ham ned i en stol, og sendte Akka og Paitr ut etter mat. Først når han hadde satt seg kjente han hvor sliten han hadde blitt av all denne gleden og all denne snakkinga.
Aisa var stresset og sliten, der hun satt i salen. Det var ikke lenge siden de forlot leirstedet sitt, og hele veien siden da hadde hun sittet klar til å gripe fatt i Tharj hvis han skulle vise tegn til å falle ut av salen. Han var fortsatt svak, og det var strengt tatt ikke forsvarlig å reise med ham i den tilstanden han var i nå. Men han hadde insitert på at de måtte skynde seg, før Naidar dro videre. (Aisa forsøkte å overbevise seg selv om at han ikke nevnte Akka fordi han var utmattet.) Så nå red de nordover og østover, Tharj i midten, med Aisa på sin høyre og Paitr på sin venstre side.
Det var tydelig at Tharj ikke hadde det godt. Stadig vekk stønnet han høyt, og ofte kunne Aisa se ham holde inne smerterop. Han satt ikke skikkelig i salen, men hang slapt forover. De hadde ikke ridd langt før de fant ut at det var best om de bandt ham fast, slik at han ikke skulle falle. Og denne tilstanden av konstant årvåkenhet -- både i forhold til Tharj og omgivelsene -- tærte på kreftene hennes. Hun kunne også se at Paitr ikke likte seg noe særlig, selv om han gjorde sitt beste for å skjule det.
Dag 75, kveld - Aisa
De tre satt rundt et lite leirbål og spiste Paitrs kaninstuing. Til tross for at de hadde holdt lav fart, og at de startet sent om morgenen og avsluttet tidlig om kvelden, var de nesten halvveis til Kord nå. Aisa hadde til å begynne med lurt på hvordan de klarte det, men så hadde hun kommet på at da de red sørover hadde de fulgt sporene til Tharj, og Tharj hadde ridd i et slags sikksakkmønster gjennom terrenget, i søken etter Trollokspor. Nå red de i en rettere linje, så det var ikke så veldig rart at det gikk fortere for dem, selv om de red saktere.
To dager til nå, så kan han få hvile en stund i en skikkelig seng, og få skikkelig mat! Og så to dager til, så kan han virkelig få hvilt seg, i Maradon, før vi drar videre mot Pestlandet. Lys, bare noen dager til!
Aisa var fast bestemt på å få Tharj så sterk som overhodet mulig før de nådde Maradon, slik at de slapp å oppholde seg så lenge der, hvor Tharj lettere kunne bli oppdaget. Men på den andre siden kunne de ikke dra videre før Tharj var tilbake i full styrke. Det var ille nok for et så lite følge å skulle våge seg inn i Pestlandet, om ikke lederen deres, og den mest erfarne -- for ikke å si den eneste -- skulle være redusert.
Slike tanker plaget henne til hun sovnet.
Dag 81, ettermiddag -- Tharj
Han følte seg bedre nå. De hadde tatt det med ro, og i Kord hadde Aisa tvunget ham til å holde senga i to dager. Han hadde virkelig ikke likt det, men når en Aes Sedai ga en ordre, var det bare idioter som ikke adlød. Men selv om han akkurat da var irritert over at han ikke var dummere, var han nå takknemlig for hvilen. Det var ikke før nå at det slo ham hvor sliten og svak han hadde vært -- og fortsatt var -- og hvor mye han hadde trengt de dagene i senga.
Nå var det ikke lenger behov for å binde ham fast i salen, og han satt ikke lenger slapt framoverbøyd. Greit nok, han var mer sliten etter en dag i salen nå enn han hadde vært siden han var tre eller fire år gammel, men han kunne kjenne at for hver dag som gikk, ble han sterkere og sterkere. Eller kanskje ”mindre og mindre svak” var nærmere sannheten. Han sukket tungt. Det var uansett en lettelse at han var på bedringens vei.
Dag 83, ettermiddag -- Tharj
De red over en lav bakketopp, og plutselig kunne de se hele Maradon foran seg. Tharj kjente at han hadde mest lyst til å sette sporene i hesten og sprengri til byen, men hesten var allerede sliten, og det ville ikke ha noen hensikt å drepe den. Dessuten, han ville ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, og da var det best å ta det med ro og ikke skille seg ut på noe vis.
De nærmet seg byportene nå, og Aisa hvisket kort til mennene, ”Ikke et ord, nå. La meg føre ordet, og bare si noe dersom vaktene snakker til dere. Forstått?” Det var ikke tvil i stemmen hennes: De hadde å forstå, ellers var det verst for dem. Så de nikket, og satte seg bedre til rette i salene sine.
Det var lite trafikk på vei inn i byen, og det var varmt i været, så portvaktene så ut til å være temmelig avslappede. ”Holdt,” sa uansett en av dem da de tre rytterne stoppet foran den åpne porten, ”Hve er så dere, og hva binger dere til Maradon?” Til tross for de strenge ordene var tonefallet hans lyst og vennlig.
”Jeg er Aisa Sedai av den Brune Ajah,” begynte Aisa, ”og dette er mine beskyttere.” Hun viftet fraværende med høyrehånda mot Tharj og Paitr. Vi er på vei til Pestlandet for å undersøke noen gamle ruiner som jeg håper kan gi oss ny kunnskap om arkitektur og byggeskikker under Trollokkrigen, men først skal vi møte noen bekjente her i byen, som dro i forveien for å arrangere noen saker for meg.” Hun sendte vaktene et av de passe sjarmerende smilene sine. ”Er det mer De lurer på?”
Vaktene, som plutselig hadde fått det travelt med å se viktige og pliktoppfyllende ut da de hørte hvem Aisa var, ristet på hodet og sa at nei, det var ikke mer, annet enn at de håpet hun ville få et behagelig opphold, og at de ikke ville få altfor store problemer i Pestlandet. ”Ikke la oss oppholde Dem lengre, ærede Aes Sedai,” avsluttet vakten som tok seg av snakkinga, med et bukk.
De fortsatte inn i byen, og Aisa sa fort, ”Denne veien,” før hun svingte ned en mellomstor gate. ”De er ikke langt unna. Eller, Akka er i alle fal ikke langt unna.”
”Hvordan vet du det, Aisa?” Tharj likte det ikke når Aes Sedaier brukte knepene sine til å overvåke folk. Hun ga ham imidlertid ikke noen grunn til å krangle, for hun svarte bare med et raskt smil, slengt over skuldra, og fortsatte å føre dem nedover gata hun hadde begynt på.
De fortsatte til de kom til vertshuset ”Det Gylne Beger”. Det var et vertshus av middels størrelse, men til tross for at det så rimelig ut, var i tilsynelatende god stand, og lå nærme den søndre porten, var det lite folk innlosjert der. Stallen var nesten tom, men i et par av de opptatte båsene kunne Tharj se hestene til Vladra og Akka. Han kjente et bredt smil spre seg over ansiktet hans.
Det tok ham ikke lang tid å pakke av hesten sin, og overlate den til en stallgutt, og snart var han inne i vertshusets storstue, hvor han fikk øye på følgesvennene sine ved et bord, inne i et hjørne.
De følgende minuttene ble dominert av gledelige gjensyn, selv om en liten demper ble lagt på stemningen av spørsmål omkring tilstanden til Tharjs ører, samt han mangel på negler. Men så gledelig var likevel gjensynet, at Tharj ikke la merke til den høye og nokså pene dama Vladra og Akka hadde delt bord med, før Aisa kom og gjette dem inn i et privat spiseværelse hun hadde leid. Da hun først fikk øye på den høye kvinna, som visstnok het Kandora, hadde Aisas slått øynene opp, som i sjokk, men hun hadde raskt kommet til seg selv igjen, og bryskt bjeffet til Kandora at også hun fikk komme seg inn i spiseværelset.
Det første som skjedde da alle hadde kommet seg inn og satt seg, var at Aisa, som av en eller annen grunn -- uforståelig for Tharj -- var blitt ganske amper, befalte Vladra å fortelle hvem dette kvinnemennesket de menget seg med. Tharj var et øyeblikk redd for at situasjonen ville utvikle seg til å bli voldelig, i og med at Vladra ikke satte særlig pris på å få ordre. Heldigvis forsto Akka hva som skjedde, så da Vladra satt ei stund uten å gi tegn til at hun i det hele tatt hadde hørt Aisa, skyndte Akka seg til å gi en rask forklaring på hvem Kandora var. Visstnok hadde hun forhindra Vladra i å gjøre noe dumt, ført dem vekk før byvaktene kom, og Leget et sår Akka hadde pådratt seg. Tharj gjorde store øyne da han hørte dette siste. For ikke bare var det overraskende å treffe på en Villstyring, men dette bidro også til å forklare Aisas raske humørsvigning. Som de fleste andre Aes Sedaier mente jo Aisa at Villstyringer ikke var pålitelige, at de var udannede, og at de var farlige. Villstyringer som kom til Tårnet og fikk trening var en ting, men de som opplagt aldri hadde vært i nærheten av Tar Valon, var en ganske annet. Lite annet enn dyr, hadde han en gang hørt en Aes Sedai kalle slike.
Aisa var nå tydeligvis i ferd med å skjelle ut Kandora, som til tross for alle forsøk på å skjule det, tydeligvis var i ferd med å bli vettskremt. Og hvem kan klandre henne? tenkte Tharj. På tide å bryte inn.
”Kjære Aisa. Hvor fascinerende det enn er å høre deg gi uttrykk for dine fordommer, synes jeg du bør sette deg ned nå, og puste litt. Forsøk å ta noen steg tilbake, å få litt perspektiv på ting. Kandora her har så vidt jeg vet -- og så vidt du vet, kan jeg legge til -- ikke gjort annet enn å hjelpe følget vårt så langt. Hun hindret Naidar i å gjøre en av sine mange feil, ” her sendte han Vladra et glis, ”hun hjalp dem med å komme seg unna vaktene, og hun reddet trolig livet til Akka da hun Leget ham, i og med at busken han stak seg på høres ut som en ganske så giftig en. Videre har hun holdt de to barna med selskap her i storbyen, mens vi hadde det gøy sørpå. Så denne reaksjonen din, kjære Aisa, er fullstendig overdimensjonert, og like fullstendig utypisk for deg. Blod og aske, du minner jo om meg når jeg har sett Trollokspor!” Han trakk pusten dypt og forsikra seg om at stemninga hadde roa seg før han fortsatte.
”Så, Kandora, slik jeg har forstått det ønsker du å følge oss videre på ferden vår?” Hun nikket bestemt, men kastet likevel et bekymra blikk på Aisa, som så ut som om hun skulle til å protestere. ”Tyst, Aisa!” Tharj kjente kaldsvetta renne nedover ryggen; det var ikke hver dag han snakka til Aes Sedaier på denne måten. ”Da ønsker jeg deg velkommen. Jeg er Tharj, som du kanskje har fått med deg, og dette er Paitr, vokterlærlingen vår. Aisa Sedai har du møtt.” Han smilte. ”Men, kjære følgesvenner, nå er det på tide med et måltid. Jeg er sulten.”
Han rakk ikke engang å ta et eneste steg mot døra til fellesrommet, før Aisa og Vladra i fellesskap tvang ham ned i en stol, og sendte Akka og Paitr ut etter mat. Først når han hadde satt seg kjente han hvor sliten han hadde blitt av all denne gleden og all denne snakkinga.
Last edited by Terje on Tue May 16, 2006 22:55, edited 1 time in total.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
- Verg., Aen., 3.315.
-
Wolfbrother
- Den Fortapte
- Posts: 1659
- Joined: Fri Sep 30, 2005 21:19
- Location: Tellus
Dag 72;
(lit om det som har pågått siden først)
Otelius hadde opplevd mye den siste tiden. Den opprinnelige planen hadde vært å innta Shayol Ghul, med en arme, men den planen var over. Han hadde inntatt følget som hadde rund stjålet han rett før Camlyn, i svarte natten. Et blodig møte hadde det vært, og han hadde ikke lenger noen kompanjong. Han hadde kuttet over halsen til hele fem stykker før han ble oppdaget, og da hadde Otelius allerede funnet fram sakene sine, og trengte bare flykte. Dessverre var en av dem raskere enn forventet slik at han måtte stoppe for å kjempe. Av de ti som hadde rast mot han var det bare syv som gikk tilbake, og blant dem sårede.
Otelius hadde blitt såret alvorlig, og hadde så vidt kommet seg inn i byen, hengende over det medtatte spydet hans. Lykken var heldigvis med han, og han hadde fått hjelp av en patrulje av soldater fra byen. Etter å ha ligget der i en uke ble han med denne troppen ut av byen som sporfølger, da noen ranere hadde plyndret deler av byen, og drept et antall personer.
Slik hadde livet hans vært over en lengre periode, som soldat, og sporfinner.
Men nå var troppen på vei nord, for å hjelpe til mot Trollok angrep som hadde funnet sted i grense landene. Dette var muligheten hans.
(Tilbake til dag 72)
Han var en god sporfinner, og hadde ingen problemer med å se alle de gedigne fotavtrykkene til Trollokene. De stod utenfor et vakttårn ved grensen, hvor Trollokene hadde slått til. Døren var meget medtatt, men de hadde ikke kommet seg igjennom så det ut til. Et slikt tårn kunne vist nok, bli holdt av en mann mot hundre vis, i flere dager. Det viste seg å være femten menn i tårnet, og alle sterke soldater, med et singel sverd over ryggen. Mennene var bekymret, de hadde blitt angrepet flere ganger i det siste, og mengden Trolloker økte stort.
En av speideren deres hadde sett et Trollok følge komme mot tårnet, samme dag, og de samlet sammen piller, og ellers utstyr til kamp. ”Jeg tror det var minimum hundre stykker, på vei rett mot oss!” hadde speideren sagt. I seg selv var ikke det så ille, men den andre speideren hadde kommet tilbake samme kveld med nyheter om flere trolloker. ”Jeg er usikker på antallet, det kan ha vært hundre vis, men jeg ble oppdaget før jeg så de første bålene på en haug. Mulig det var fylt opp på den andre siden.”
Dundringen av store føtter som marsjerte var ikke til å overhøre. Det hadde tatt enda en dag før de ankom, med mellom 150-200 trolloker med seg. En soldat mente han så menn blant dem. De var 17 med speiderene bare fra tårnet, og enda 15 med soldatene fra Camlyn. Otelius trodde ikke lenger en mann kunne holde hundrevis av Trolloker, i dagevis.
(lit om det som har pågått siden først)
Otelius hadde opplevd mye den siste tiden. Den opprinnelige planen hadde vært å innta Shayol Ghul, med en arme, men den planen var over. Han hadde inntatt følget som hadde rund stjålet han rett før Camlyn, i svarte natten. Et blodig møte hadde det vært, og han hadde ikke lenger noen kompanjong. Han hadde kuttet over halsen til hele fem stykker før han ble oppdaget, og da hadde Otelius allerede funnet fram sakene sine, og trengte bare flykte. Dessverre var en av dem raskere enn forventet slik at han måtte stoppe for å kjempe. Av de ti som hadde rast mot han var det bare syv som gikk tilbake, og blant dem sårede.
Otelius hadde blitt såret alvorlig, og hadde så vidt kommet seg inn i byen, hengende over det medtatte spydet hans. Lykken var heldigvis med han, og han hadde fått hjelp av en patrulje av soldater fra byen. Etter å ha ligget der i en uke ble han med denne troppen ut av byen som sporfølger, da noen ranere hadde plyndret deler av byen, og drept et antall personer.
Slik hadde livet hans vært over en lengre periode, som soldat, og sporfinner.
Men nå var troppen på vei nord, for å hjelpe til mot Trollok angrep som hadde funnet sted i grense landene. Dette var muligheten hans.
(Tilbake til dag 72)
Han var en god sporfinner, og hadde ingen problemer med å se alle de gedigne fotavtrykkene til Trollokene. De stod utenfor et vakttårn ved grensen, hvor Trollokene hadde slått til. Døren var meget medtatt, men de hadde ikke kommet seg igjennom så det ut til. Et slikt tårn kunne vist nok, bli holdt av en mann mot hundre vis, i flere dager. Det viste seg å være femten menn i tårnet, og alle sterke soldater, med et singel sverd over ryggen. Mennene var bekymret, de hadde blitt angrepet flere ganger i det siste, og mengden Trolloker økte stort.
En av speideren deres hadde sett et Trollok følge komme mot tårnet, samme dag, og de samlet sammen piller, og ellers utstyr til kamp. ”Jeg tror det var minimum hundre stykker, på vei rett mot oss!” hadde speideren sagt. I seg selv var ikke det så ille, men den andre speideren hadde kommet tilbake samme kveld med nyheter om flere trolloker. ”Jeg er usikker på antallet, det kan ha vært hundre vis, men jeg ble oppdaget før jeg så de første bålene på en haug. Mulig det var fylt opp på den andre siden.”
Dundringen av store føtter som marsjerte var ikke til å overhøre. Det hadde tatt enda en dag før de ankom, med mellom 150-200 trolloker med seg. En soldat mente han så menn blant dem. De var 17 med speiderene bare fra tårnet, og enda 15 med soldatene fra Camlyn. Otelius trodde ikke lenger en mann kunne holde hundrevis av Trolloker, i dagevis.
For once you have tasted flight you will
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
Dag 1
Edsavleggelsen var nettopp overstått, og Psukioma satt i en krok på et vertshus med det passende navnet 'Hvor Jegerne Hviler'. Et halvfullt glass med rom sto ved siden av kveldsmaten på bordet, pipa var stappet og tent, og tankene vandret. Han var egentlig usikker på valget sitt angående å binde seg til å jakte på hornet. Nå var han jo tross alt forpliktet, han ville aldri overveid å bryte en så sterk ed. Han var også veldig usikker på hvor han skulle begynne letingen, men han tok det med ro. Tanken på toskene som stresset avgårde for å begynne jakten øyeblikkelig og opparbeide seg et forsprang fikk ham til å le. Noen skarve timer gjorde ingen forskjell, i alle fall ikke for en som forflyttet seg så raskt som ham selv. Det var nøye planlegging som måtte til, Hornet lå ikke på salg i Tar Valon eller gjemt i en skattekiste.
Psukioma hadde en rekke forskjellige planer, men det var vanskelig å avgjøre hvilken han skulle gå for. Når alt kom til alt, hadde han ikke håp om å virkelig finne hornet, men han var ivrig etter å prøve, og det kunne resultere i mange spennende eventyr. Heder og ære hadde på ingen måte vært noe tungt lodd på vektskåla da han besluttet seg for å avlegge eden. Han hadde kjempet lenge nok under Grenselandenes faner til å ofre alt for å at Hornet skulle være på Lysets side, og satte gjerne livet til disposisjon. Tross alt, helt frem til innkallingen til Jakten hadde det såkalte livet hans bare vært som en tilværelse i Undergangens Avgrunn uansett.
Tidligere på dagen, før han returnerte til vertshuset, hadde han tatt seg tid til en titt på konkurrente sine. Eller, han skammet seg når han tenkte på andre Hornjegere som konkurrenter; allierte var det riktige ordet. Lysets seier, rettferdighet og hevn over det onde var alt som talte. Blant de halvannet tusen mennesken på Tammazplassen hadde det dukket opp mange overraskende fjes, blant dem gamle bekjente. Addamsus Nesohin (en mann som for bare et halvt år siden hadde vært nestkommanderende i den domanske hær under Rodel Ituralde) hadde vært der, og Raolin Tosverd (en beryktet stridsmann under Aielkrigen), Thariowin Machoba (som etter Psukiomas mening burde sittet på Cairhiens Soltrone), Herid Fel, den gamle historiken, Natalya Ghaman (sist Psukioma så henne hadde hun vært 'ansatt' på et bordell i slummen i Lugard) og mange andre som Psukioma aldri kunne forestille seg avlegge eden som Hornjeger. Dog, det var en person som utmerket seg mer enn alle andre. Da Psukioma fikk øye på ham, da mengden var i ferd ved å forlate Plassen, hadde han nesten blitt stående og måpe, og Psukioma var en mann mistet besinnelsen på en slik måte omtrent like ofte som man holdt fest på Shayol Ghul mens den Mørkeste var ute og kjøpte nye tamponger: Tharj Mosiman, Psukiomas tidligere kommandant, feilaktig bannlyst fra Grenselandene, men fortsatt respektert og beryktet. Hva i Undergangens Avgrunn som hadde fått ham til å ende opp der, var totalt ute av Psukiomas fatteevne. Han var glad Tharj ikke kjente ham igjen, eller overhodet la merke til ham.
Han skulle ønske han kunne slått følge med Tharj, men på den kanten var han trolig ansett som en forræder, kanskje til og med Mørkefrende. Tanken fikk Psukioma til å styrte resten av rom-glasset og rope irritert etter mer. Herid Fel kunne også vært en interresant selskap, ikke bare fordi han satt på uvurderlig mye kunnskap, men også fordi han faktisk var en av de få vennene Psukioma hadde igjen. Denne tanken gjorde at Psukioma endelig bestemte seg for å reise. Han måtte løpe de første dagene av reisen, da Allan (huanen og ridedyret hans) og Nadara (ørnen) var blitt igjen hos en venn litt lengre nord i Illian, ettersom disse ville gjort seg dårlig i en stall i Illian eller i byen i det hele tatt. Men han var en hardfør mann, og kunne legge avstander bak seg raskt til fots også*. Til alt hell hadde han vekslet noen ord med Herid, og fått vite om reisemålet hans. Det var blitt mørkt, og det var natten han best likte å ferdes.
*Ikke like mye som en aiel dog, men over gjennomsnittet til en vanlig soldat. Omkring Elyas Macheras nivå, kanskje.
Edsavleggelsen var nettopp overstått, og Psukioma satt i en krok på et vertshus med det passende navnet 'Hvor Jegerne Hviler'. Et halvfullt glass med rom sto ved siden av kveldsmaten på bordet, pipa var stappet og tent, og tankene vandret. Han var egentlig usikker på valget sitt angående å binde seg til å jakte på hornet. Nå var han jo tross alt forpliktet, han ville aldri overveid å bryte en så sterk ed. Han var også veldig usikker på hvor han skulle begynne letingen, men han tok det med ro. Tanken på toskene som stresset avgårde for å begynne jakten øyeblikkelig og opparbeide seg et forsprang fikk ham til å le. Noen skarve timer gjorde ingen forskjell, i alle fall ikke for en som forflyttet seg så raskt som ham selv. Det var nøye planlegging som måtte til, Hornet lå ikke på salg i Tar Valon eller gjemt i en skattekiste.
Psukioma hadde en rekke forskjellige planer, men det var vanskelig å avgjøre hvilken han skulle gå for. Når alt kom til alt, hadde han ikke håp om å virkelig finne hornet, men han var ivrig etter å prøve, og det kunne resultere i mange spennende eventyr. Heder og ære hadde på ingen måte vært noe tungt lodd på vektskåla da han besluttet seg for å avlegge eden. Han hadde kjempet lenge nok under Grenselandenes faner til å ofre alt for å at Hornet skulle være på Lysets side, og satte gjerne livet til disposisjon. Tross alt, helt frem til innkallingen til Jakten hadde det såkalte livet hans bare vært som en tilværelse i Undergangens Avgrunn uansett.
Tidligere på dagen, før han returnerte til vertshuset, hadde han tatt seg tid til en titt på konkurrente sine. Eller, han skammet seg når han tenkte på andre Hornjegere som konkurrenter; allierte var det riktige ordet. Lysets seier, rettferdighet og hevn over det onde var alt som talte. Blant de halvannet tusen mennesken på Tammazplassen hadde det dukket opp mange overraskende fjes, blant dem gamle bekjente. Addamsus Nesohin (en mann som for bare et halvt år siden hadde vært nestkommanderende i den domanske hær under Rodel Ituralde) hadde vært der, og Raolin Tosverd (en beryktet stridsmann under Aielkrigen), Thariowin Machoba (som etter Psukiomas mening burde sittet på Cairhiens Soltrone), Herid Fel, den gamle historiken, Natalya Ghaman (sist Psukioma så henne hadde hun vært 'ansatt' på et bordell i slummen i Lugard) og mange andre som Psukioma aldri kunne forestille seg avlegge eden som Hornjeger. Dog, det var en person som utmerket seg mer enn alle andre. Da Psukioma fikk øye på ham, da mengden var i ferd ved å forlate Plassen, hadde han nesten blitt stående og måpe, og Psukioma var en mann mistet besinnelsen på en slik måte omtrent like ofte som man holdt fest på Shayol Ghul mens den Mørkeste var ute og kjøpte nye tamponger: Tharj Mosiman, Psukiomas tidligere kommandant, feilaktig bannlyst fra Grenselandene, men fortsatt respektert og beryktet. Hva i Undergangens Avgrunn som hadde fått ham til å ende opp der, var totalt ute av Psukiomas fatteevne. Han var glad Tharj ikke kjente ham igjen, eller overhodet la merke til ham.
Han skulle ønske han kunne slått følge med Tharj, men på den kanten var han trolig ansett som en forræder, kanskje til og med Mørkefrende. Tanken fikk Psukioma til å styrte resten av rom-glasset og rope irritert etter mer. Herid Fel kunne også vært en interresant selskap, ikke bare fordi han satt på uvurderlig mye kunnskap, men også fordi han faktisk var en av de få vennene Psukioma hadde igjen. Denne tanken gjorde at Psukioma endelig bestemte seg for å reise. Han måtte løpe de første dagene av reisen, da Allan (huanen og ridedyret hans) og Nadara (ørnen) var blitt igjen hos en venn litt lengre nord i Illian, ettersom disse ville gjort seg dårlig i en stall i Illian eller i byen i det hele tatt. Men han var en hardfør mann, og kunne legge avstander bak seg raskt til fots også*. Til alt hell hadde han vekslet noen ord med Herid, og fått vite om reisemålet hans. Det var blitt mørkt, og det var natten han best likte å ferdes.
*Ikke like mye som en aiel dog, men over gjennomsnittet til en vanlig soldat. Omkring Elyas Macheras nivå, kanskje.
Dag 80 Treash
Treash var lei av å jage trolloker. Han var sliten og lei av å være alene. Det siste kompaniet han hadde fulgt med hadde forlatt for et par uker siden. Han hadde ikke fått varm mat på mange dager. Ikke sov han godt heller. Ute i det fri. Helt alene. Nei, han var virkelig lei av å være alene. Ute ved grense landene var det altfor mange trolloker, og altfor mye å gjøre.
Treash hadde ligget i bakhold på en gruppe trolloker. Han hadde kvittet seg med en av dem et par dager i forveien så det bare så ut som han døde av naturlige årsak, så nå var det bare fire igjen. Han kunne nok klare det. Han var ikke så god i å skyte med bue, men han skulle nok klare seg. Han skulle vente til noen av dem hadde sovna, så skulle han skyte de som ikke sov.
Han satt stille mens mørket gikk ned bak den lave åsen. Bare en av trollokene la seg for å sove. Han ble litt bekymret, men han skulle nå klare seg. Han hadde vært opp i verre kniper før, mye verre. Men han likte det ikke. Han skulle ønske en til hadde lagt seg. Han begynte å sikte inn. Han måtte treffe en av dem på første forsøk. Han skjøt... og bommet. Han fortet seg å legge en ny pil på strengen. Denne gangen traff han, men de andre hadde allerede grepet våpnene. Han grep tak i spydet sitt, og sjekket at kniven hang trygt i beltet. Han kunne få bruk for den senere. Han løp mot dem, og begynte å forsvare seg mot de kraftige øksene dems.
Treash pustet tungt. Den siste trolloken lå fortsatt og sprellet på bakken. Lys han var virkelig lei av å være alene.
Treash var lei av å jage trolloker. Han var sliten og lei av å være alene. Det siste kompaniet han hadde fulgt med hadde forlatt for et par uker siden. Han hadde ikke fått varm mat på mange dager. Ikke sov han godt heller. Ute i det fri. Helt alene. Nei, han var virkelig lei av å være alene. Ute ved grense landene var det altfor mange trolloker, og altfor mye å gjøre.
Treash hadde ligget i bakhold på en gruppe trolloker. Han hadde kvittet seg med en av dem et par dager i forveien så det bare så ut som han døde av naturlige årsak, så nå var det bare fire igjen. Han kunne nok klare det. Han var ikke så god i å skyte med bue, men han skulle nok klare seg. Han skulle vente til noen av dem hadde sovna, så skulle han skyte de som ikke sov.
Han satt stille mens mørket gikk ned bak den lave åsen. Bare en av trollokene la seg for å sove. Han ble litt bekymret, men han skulle nå klare seg. Han hadde vært opp i verre kniper før, mye verre. Men han likte det ikke. Han skulle ønske en til hadde lagt seg. Han begynte å sikte inn. Han måtte treffe en av dem på første forsøk. Han skjøt... og bommet. Han fortet seg å legge en ny pil på strengen. Denne gangen traff han, men de andre hadde allerede grepet våpnene. Han grep tak i spydet sitt, og sjekket at kniven hang trygt i beltet. Han kunne få bruk for den senere. Han løp mot dem, og begynte å forsvare seg mot de kraftige øksene dems.
Treash pustet tungt. Den siste trolloken lå fortsatt og sprellet på bakken. Lys han var virkelig lei av å være alene.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
-
Sauegjeteren
- Sauegjeter
- Posts: 2715
- Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
- Contact:
Dag 84, kveld
Terningene rumlet i lokalet idet en gjeng svartmuskede fyrer gikk inn for å miste pengene sine i terningspill med en fin fyr i fin jakke som hadde bemerkelsesverdige gode terninger. Akka hadde skjønt det etter noen runder og trukket seg, men Vokterlærlingen til Aisa Sedai tok vist ikke poenget. Han lærer vel etter hvert, tenkte Akka.
Akkurat nå var ham mest konsentrert om å stirre ned i ølet sitt mens han stjålent kikket bort på Naidar og Aisa Sedai som dullet med Tharj. Mannen selv så litt ubekvem ut, men godtok det stilltiende og besvarte spørsmålene fra Naidar og Aisa. De var henholdsvis bekymret og praktisk hva reisen til Pestlandet angikk. Der håpet de å finne Kains skatt. Akka var selvsagt tvilende, men han begynte å føle ærefrykt for fyrsten, og også et visst- vennskap, hvis noe slik kunne brukes om et stille forhold der ingen sa noe. Nei, noe Horn fant de nok ikke, men Tharj trodde tydeligvis at noe måtte være der, noe med stor betydning.
Med øvet blikk kikket han rundt i lokalet for å se etter noen som kunne oppføre seg truende, men han fant ingenting. Like greit kanskje. Med et sukk drakk han ut ølet og hoppet ut i dansen. Kanskje den fikk ham til å glemme tankene om å reise til Pestlandet. Han skrittet bort til et bord og bød opp ei fyldig, men pen jente som kanskje var noen få år eldre enn ham. Hun takket nei og vendte straks tilbake til samtalen med de andre kvinnene rundt bordet, og kikket bare på ham en gang til. Ved neste bord hadde han heller ikke bedre hell, men ved neste bord igjen bød han med et uhell opp den høye kvinnen som leget såret til Akka her om dagen. Han svelget klumpen i halsen og snart var de i full vigør ute på gulvet. Noen danser senere var han overbevist om at hun ikke bare var Viskvinne, eller hva hun nå kalte seg, men også en god danser. Ikke veldig flink, men hun viste tydelig at hun skjønte hva det var snakk om. Midt i den fjerde vendingen i en munter gigg hevet noen stemmer seg i lokalet, Akka sendte Kandora til en mann som overasket tok imot der han sto lent mot veggen, og prøvde å finne opphavet til bråket.
Etter litt fortumlet leting fant han ut at det var Naidar som hadde skreket opp og som nå sto og stirret olmt på fyrsten før hun gikk med bestemte skritt opp trappa til rommet sitt. Paitr kikket så vidt opp fra spillet før han igjen lot seg oppsluke at terningene. Med atter et sukk gikk han bort til Tharj og Aes Sedaien og satte seg ned. “Hva var det med henne fyrste?” spurte han forsiktig. Tharj gryntet ned i begeret og Aisa svarte. “Barnet later til å være opphisset fordi vår kjære Tharj her ikke vil la henne være med inn i Pestlandet.” Her kikket hun skakt bort på Tharj og så tydeligvis på ørene hans. Ikke noe behagelig syn akkurat. Tharj bare gryntet ned i vinen sin igjen før han tydeligvis bestemte seg for å snakke igjen. “Hun kan dø der, og det er intet sted for en ung, lovende dame. Uansett tror jeg ikke hennes skjebne ligger i en rar skatt innenfor Pestlandsgrensen. Nei, hun har bedre av å bli igjen, kanskje finne ett annet eventyr.” Han så med ett flau ut, og så ut som om han hadde sagt for mye. For å rette over det kremtet han og sa: “vi reiser ut en time etter soloppgang i morgen. Akka? Du får kanskje Paitr i seng du?” Han så at Akka sukket tungt over oppgaven og lo. “Døden er lett som en fjær Akka, men plikten tyngre enn ett fjell. Du fikk vel ikke det helt store fjellet, hva?” Han lo mer og reiste seg, bukket til Aisa og gikk opp trappene han også. Hun var snar til å gå etter og etterlot seg med det Akka alene rundt bordet. Med enda et dypt sukk reiste han seg og gikk bort til bordet Paitr ble svindlet ved.
Dag 85, morgen
Følget sto stille og ventet på at Aisa Sedai skulle betale den bukkende verten som stadig utbrøt “en ære, Aes Sedai,” og da de endelig kom seg i veien kom de på at de hadde glemt noe. Dette kom de på i form av at Kandora kom i galopp bak dem med et jaget blikk. Aisa så misbilligende på henne, Paitr vurderende og Tharj hadde et utrykksløst blikk. Akka snudde hesten helt rundt og bremset de andre, men hun fortsatt likevel forbi. Akka bet seg i en ed for Aes Sedaiens skyld og galloperte etter. Kandora først, Tharj litt bak henne, Paitr enda litt bak og Aisa også innstilt på å ta dem igjen. Gjatar stakker slet for å følge etter dem, men etter ei stund tok hun igjen resten, som endelig hadde sakket farten. Kandora tok imot Tharj unnskyldninger med ett bistert utrykk, men det så ut til at det ble godtatt. “Vel, vi får ta i vei igjen,” sa han og kastet på hodet mot nord. “Pestlandet og Kains skatt venter. Horn og berømmelse. Hva tror dere folkens?” spurte han mens han lo. Igjen begynte han i galopp og virket riktig så ivrig. Ivrig! For å reise til Pestlandet! En tåpe er en tåpe lik, og ingenting forandret stort på det.
Det gikk selvfølgelig ikke altfor lang tid før han gikk over i trav igjen, men Aisa og underlig nok Kandora var også ivrige nå. Paitr stirret bare mutt framfor seg og Akka var ikke så høy i hatten selvfølgelig. De red resten av den dagen og spiste dugurd i salen. På kvelden da de endelig stoppet opp ga Aisa Legedom til alle sammen for rittet. Hun rynket på pannen hos Tharj, og Kandora insisterte på at hun ikke trengte, men selvfølgelig fikk hun til slutt. Paitr tok sin uten å mukke, og Akka viste litt motvilje mot det og gispet selvfølgelig da det gikk kaldt gjennom ham. Men, han følte seg hvertfall bedre etterpå. Lys, som et hardt dagsritt tok på. Tharj ga ham for en gangs skyld fred for en treningsrunde rundt bålet med kamp. “Du trenger all den kraften du kan få her gutt, om ikke jeg skal ta fra det halvparten på en unyttig kamp,” hadde han snøftet da Akka spurte forsiktig. Paitr var såpass opptatt med gryta at han ikke engang husket å skule på Akka av og til. Aisa tok med seg Kandora litt vekk fra lysbålet og frittet henne tydeligvis ut om noe. Kandora viste tydelig motvilje, men svarte vist likevel. Etter en stund begynte Aisa å slå henne. “Aisa Sedai har gått fra vettet fyrste,” sa Akka bekymret til Tharj. Han kikket bare bort på dem, nå satt de stille igjen, og bare gryntet noe med at “la Aes Sedai være Aes Sedai gutt, så får kanskje du være soldat også.” Med den noe dunkle kommentaren skuffet han i seg gryta Paitr hadde stelt i stand og la seg til i teppene.
Over midnatt ble han vekket av Paitr som sa at nå hadde han tatt sin vakt, så fikk Akka ta sin. Tharj sov lett og samtidig litt utilgjengelig, og det samme gjorde tydeligvis resten også. Med ett demret det for ham. Så nære Pestlandet trengte man jo vakter om natta. Resten av natta gikk uten at noe mer spesielt skjedde enn at noen ekorn lekte på ei grein over dem.
Dag 86
Ved soloppgang vekket han resten av følget, ordnet en enkel morgenmat til dem og brenne den det ikke var godt nok for. Resten av dagen gikk enkelt og greit med samme program som dagen før. En time før solnedgang merket Akka brått at Tharj og Aisa ble mer årvåkne, været ble varmere så de tok snart av seg jakkene og den tette skogen de hadde ridd i var plutselig blitt erstattet med fremmede planter av diverse slag. Lys! De var i Pestlandet. En skummel fornemmelse steg over Akka igjen og han lette desperat etter noen eder som var sterke nok til det han følte akkurat nå. Det eneste han kom fram til var “Måtte Lyset beskytte meg og mitt følge”.
Terningene rumlet i lokalet idet en gjeng svartmuskede fyrer gikk inn for å miste pengene sine i terningspill med en fin fyr i fin jakke som hadde bemerkelsesverdige gode terninger. Akka hadde skjønt det etter noen runder og trukket seg, men Vokterlærlingen til Aisa Sedai tok vist ikke poenget. Han lærer vel etter hvert, tenkte Akka.
Akkurat nå var ham mest konsentrert om å stirre ned i ølet sitt mens han stjålent kikket bort på Naidar og Aisa Sedai som dullet med Tharj. Mannen selv så litt ubekvem ut, men godtok det stilltiende og besvarte spørsmålene fra Naidar og Aisa. De var henholdsvis bekymret og praktisk hva reisen til Pestlandet angikk. Der håpet de å finne Kains skatt. Akka var selvsagt tvilende, men han begynte å føle ærefrykt for fyrsten, og også et visst- vennskap, hvis noe slik kunne brukes om et stille forhold der ingen sa noe. Nei, noe Horn fant de nok ikke, men Tharj trodde tydeligvis at noe måtte være der, noe med stor betydning.
Med øvet blikk kikket han rundt i lokalet for å se etter noen som kunne oppføre seg truende, men han fant ingenting. Like greit kanskje. Med et sukk drakk han ut ølet og hoppet ut i dansen. Kanskje den fikk ham til å glemme tankene om å reise til Pestlandet. Han skrittet bort til et bord og bød opp ei fyldig, men pen jente som kanskje var noen få år eldre enn ham. Hun takket nei og vendte straks tilbake til samtalen med de andre kvinnene rundt bordet, og kikket bare på ham en gang til. Ved neste bord hadde han heller ikke bedre hell, men ved neste bord igjen bød han med et uhell opp den høye kvinnen som leget såret til Akka her om dagen. Han svelget klumpen i halsen og snart var de i full vigør ute på gulvet. Noen danser senere var han overbevist om at hun ikke bare var Viskvinne, eller hva hun nå kalte seg, men også en god danser. Ikke veldig flink, men hun viste tydelig at hun skjønte hva det var snakk om. Midt i den fjerde vendingen i en munter gigg hevet noen stemmer seg i lokalet, Akka sendte Kandora til en mann som overasket tok imot der han sto lent mot veggen, og prøvde å finne opphavet til bråket.
Etter litt fortumlet leting fant han ut at det var Naidar som hadde skreket opp og som nå sto og stirret olmt på fyrsten før hun gikk med bestemte skritt opp trappa til rommet sitt. Paitr kikket så vidt opp fra spillet før han igjen lot seg oppsluke at terningene. Med atter et sukk gikk han bort til Tharj og Aes Sedaien og satte seg ned. “Hva var det med henne fyrste?” spurte han forsiktig. Tharj gryntet ned i begeret og Aisa svarte. “Barnet later til å være opphisset fordi vår kjære Tharj her ikke vil la henne være med inn i Pestlandet.” Her kikket hun skakt bort på Tharj og så tydeligvis på ørene hans. Ikke noe behagelig syn akkurat. Tharj bare gryntet ned i vinen sin igjen før han tydeligvis bestemte seg for å snakke igjen. “Hun kan dø der, og det er intet sted for en ung, lovende dame. Uansett tror jeg ikke hennes skjebne ligger i en rar skatt innenfor Pestlandsgrensen. Nei, hun har bedre av å bli igjen, kanskje finne ett annet eventyr.” Han så med ett flau ut, og så ut som om han hadde sagt for mye. For å rette over det kremtet han og sa: “vi reiser ut en time etter soloppgang i morgen. Akka? Du får kanskje Paitr i seng du?” Han så at Akka sukket tungt over oppgaven og lo. “Døden er lett som en fjær Akka, men plikten tyngre enn ett fjell. Du fikk vel ikke det helt store fjellet, hva?” Han lo mer og reiste seg, bukket til Aisa og gikk opp trappene han også. Hun var snar til å gå etter og etterlot seg med det Akka alene rundt bordet. Med enda et dypt sukk reiste han seg og gikk bort til bordet Paitr ble svindlet ved.
Dag 85, morgen
Følget sto stille og ventet på at Aisa Sedai skulle betale den bukkende verten som stadig utbrøt “en ære, Aes Sedai,” og da de endelig kom seg i veien kom de på at de hadde glemt noe. Dette kom de på i form av at Kandora kom i galopp bak dem med et jaget blikk. Aisa så misbilligende på henne, Paitr vurderende og Tharj hadde et utrykksløst blikk. Akka snudde hesten helt rundt og bremset de andre, men hun fortsatt likevel forbi. Akka bet seg i en ed for Aes Sedaiens skyld og galloperte etter. Kandora først, Tharj litt bak henne, Paitr enda litt bak og Aisa også innstilt på å ta dem igjen. Gjatar stakker slet for å følge etter dem, men etter ei stund tok hun igjen resten, som endelig hadde sakket farten. Kandora tok imot Tharj unnskyldninger med ett bistert utrykk, men det så ut til at det ble godtatt. “Vel, vi får ta i vei igjen,” sa han og kastet på hodet mot nord. “Pestlandet og Kains skatt venter. Horn og berømmelse. Hva tror dere folkens?” spurte han mens han lo. Igjen begynte han i galopp og virket riktig så ivrig. Ivrig! For å reise til Pestlandet! En tåpe er en tåpe lik, og ingenting forandret stort på det.
Det gikk selvfølgelig ikke altfor lang tid før han gikk over i trav igjen, men Aisa og underlig nok Kandora var også ivrige nå. Paitr stirret bare mutt framfor seg og Akka var ikke så høy i hatten selvfølgelig. De red resten av den dagen og spiste dugurd i salen. På kvelden da de endelig stoppet opp ga Aisa Legedom til alle sammen for rittet. Hun rynket på pannen hos Tharj, og Kandora insisterte på at hun ikke trengte, men selvfølgelig fikk hun til slutt. Paitr tok sin uten å mukke, og Akka viste litt motvilje mot det og gispet selvfølgelig da det gikk kaldt gjennom ham. Men, han følte seg hvertfall bedre etterpå. Lys, som et hardt dagsritt tok på. Tharj ga ham for en gangs skyld fred for en treningsrunde rundt bålet med kamp. “Du trenger all den kraften du kan få her gutt, om ikke jeg skal ta fra det halvparten på en unyttig kamp,” hadde han snøftet da Akka spurte forsiktig. Paitr var såpass opptatt med gryta at han ikke engang husket å skule på Akka av og til. Aisa tok med seg Kandora litt vekk fra lysbålet og frittet henne tydeligvis ut om noe. Kandora viste tydelig motvilje, men svarte vist likevel. Etter en stund begynte Aisa å slå henne. “Aisa Sedai har gått fra vettet fyrste,” sa Akka bekymret til Tharj. Han kikket bare bort på dem, nå satt de stille igjen, og bare gryntet noe med at “la Aes Sedai være Aes Sedai gutt, så får kanskje du være soldat også.” Med den noe dunkle kommentaren skuffet han i seg gryta Paitr hadde stelt i stand og la seg til i teppene.
Over midnatt ble han vekket av Paitr som sa at nå hadde han tatt sin vakt, så fikk Akka ta sin. Tharj sov lett og samtidig litt utilgjengelig, og det samme gjorde tydeligvis resten også. Med ett demret det for ham. Så nære Pestlandet trengte man jo vakter om natta. Resten av natta gikk uten at noe mer spesielt skjedde enn at noen ekorn lekte på ei grein over dem.
Dag 86
Ved soloppgang vekket han resten av følget, ordnet en enkel morgenmat til dem og brenne den det ikke var godt nok for. Resten av dagen gikk enkelt og greit med samme program som dagen før. En time før solnedgang merket Akka brått at Tharj og Aisa ble mer årvåkne, været ble varmere så de tok snart av seg jakkene og den tette skogen de hadde ridd i var plutselig blitt erstattet med fremmede planter av diverse slag. Lys! De var i Pestlandet. En skummel fornemmelse steg over Akka igjen og han lette desperat etter noen eder som var sterke nok til det han følte akkurat nå. Det eneste han kom fram til var “Måtte Lyset beskytte meg og mitt følge”.
Last edited by Sauegjeteren on Tue May 23, 2006 20:35, edited 1 time in total.
Moiraine vet svært mye, sauegjeter.
Dag 1: Illian.
Ogn sto i bakgrunnen gjennom hele seremonien. Han var ikke egentlig så alt for interessert i å finne hornet, han var interessert i å se verden. Dette var et påskudd, og han var klar over det. Det føltes nesten litt pinlig å stå her, men han hadde tenkt grundig over det, og det gav mening på alle mulige måter. Han pustet rolig og dypt, sto rak i ryggen. Deretter snudde han seg og gikk med bestemte skritt ut av mengden og bortover gatene og ned til havnen. Han hadde en avtale med et skip. Han bar alt han hadde med seg i en bylt over skuldra, og var på vei ut.
Ogn hadde ankommet Illian for to uker siden nordfra. Han hadde før dette ridd gjennom Andor, og hadde hatt god tid til å se seg om. Ogn likte ensomheten som fulgte med en reise som dette. Det å kunne lage seg et lite bål i skogen, og skaffe seg sin egen mat. Har reiste ikke som adelig nå, folk som passerte forbi ville nok ikke se på ham to ganger. En eller annen bonde på vei til nabobygda, tenkte de kanskje. Han var kledd i vanlige brune bukser som de fleste bønder, og han hadde ei skjorte på seg som på ingen måte var noe annet enn nettopp ei skjorte. Han bar buen over skuldra si, men den var ikke noe utenom det ordinære, enhver bonde kunne båret en bue som denne. Men den var solid, og han var treffsikker med den. Den gav ham mat da han trengte det. Ved hofta bar han også en liten kniv han kunne bruke til å renske dyrene han skjøt, eller til andre praktiske gjøremål. Det var tyver overalt i byene, men Ogn var ikke noe åpenbart mål.
Her i Illian hadde Ogn bodd hos en god venn av familien - Fyrst Saeman. Ogn prøvde å knytte beskjentskaper hvor enn han kom. Han hadde tapt mye tid i sin trening, og det var viktig å ta igjen så mye som mulig. Også sosialt. Fyrst Saeman hadde møtt ham som planlagt litt utenfor byen og geleidet ham inn. Ogn hadde aldri vært i Illian før, og han hadde vært glad for å ha en guide. I løpet av de to ukene han hadde tilbrakt hos Saeman og familien hans hadde han oppholdt seg mye i byen. Gått rundt, pratet med folk og gjort seg kjent. Det var en nydelig by, om enn litt uordnet. Ogn likte det vakre, men så svakheter i muligheten til å forsvare byen fra inntrengere. Han var tross alt en grenselandsmann. På en av sine turer rundt i byen hadde han vandret ned til kaia og kommet i prat med Sanali, styrkvinne på et sjøfolkskip som hadde planer om å dra til Ebou Dar. Ogn hadde aldri før reist på havet, og hadde straks Senali hadde fortalt ham hvor de skulle - bestemt seg for å bli med. Gaven for overfarten hadde i starten vært vanskelig å skaffe, men etter at han hadde rådspurt Saeman hadde han kunnet gi dem hva de ønsket - en invitasjon til hans land for å diskutere handel. Ogn så fram til å diskutere mulighetene for handel med sjøfolket allerede på overfarten, og så å kunne planlegge et mer formelt møte to år fram i tid. Da ville han nok være hjemme igjen, og ha mulighet for å ta tak i slike ting. Handel var ofte det aller viktigste for et land, og en handelsallianse med sjøfolket ville ikke være å forakte.
Ogn pustet inn den salte havlukten, hørte måkene skrike og så ut over den uendelige havskorpa. Skipet han skulle avgårde med lå aller ytterst på kaien. Han skulle akkurat til å bordre skipet da en stemme bak ham fikk han til å snu seg.
Stemmen tilhørte en mann han ikke hadde meget til overs for. Han hadde stått og pratet med en skipskaptein et stykke bortenfor der Ogn sto. Ogn tvilte på at han ville kjenne ham igjen, og ble derfor stående og se litt mer på Fredryk. Han var en høy og pen mann med lyst hår i en hale i nakken. Han tilhørte et av de største husene under Tålk, og han bar klesdrakten som viste dette. Litt lenger borte sto to livvakter. Fredryk var en velltalende og høffelig mann, og han var benådet av en karisma som de fleste lot seg trollbinde av. At han likte å påføre smerte og lidelse ville ingen tro utenom dem med intimt kjennskap til ham. Ogn hadde ikke sett ham på omlag ti år, men minnene var like klare av den grunn. Han ristet dem av seg, snudde seg, og gikk bestemt ombord. Fredryk fikk være noen annens problem.
Ogn sto i bakgrunnen gjennom hele seremonien. Han var ikke egentlig så alt for interessert i å finne hornet, han var interessert i å se verden. Dette var et påskudd, og han var klar over det. Det føltes nesten litt pinlig å stå her, men han hadde tenkt grundig over det, og det gav mening på alle mulige måter. Han pustet rolig og dypt, sto rak i ryggen. Deretter snudde han seg og gikk med bestemte skritt ut av mengden og bortover gatene og ned til havnen. Han hadde en avtale med et skip. Han bar alt han hadde med seg i en bylt over skuldra, og var på vei ut.
Ogn hadde ankommet Illian for to uker siden nordfra. Han hadde før dette ridd gjennom Andor, og hadde hatt god tid til å se seg om. Ogn likte ensomheten som fulgte med en reise som dette. Det å kunne lage seg et lite bål i skogen, og skaffe seg sin egen mat. Har reiste ikke som adelig nå, folk som passerte forbi ville nok ikke se på ham to ganger. En eller annen bonde på vei til nabobygda, tenkte de kanskje. Han var kledd i vanlige brune bukser som de fleste bønder, og han hadde ei skjorte på seg som på ingen måte var noe annet enn nettopp ei skjorte. Han bar buen over skuldra si, men den var ikke noe utenom det ordinære, enhver bonde kunne båret en bue som denne. Men den var solid, og han var treffsikker med den. Den gav ham mat da han trengte det. Ved hofta bar han også en liten kniv han kunne bruke til å renske dyrene han skjøt, eller til andre praktiske gjøremål. Det var tyver overalt i byene, men Ogn var ikke noe åpenbart mål.
Her i Illian hadde Ogn bodd hos en god venn av familien - Fyrst Saeman. Ogn prøvde å knytte beskjentskaper hvor enn han kom. Han hadde tapt mye tid i sin trening, og det var viktig å ta igjen så mye som mulig. Også sosialt. Fyrst Saeman hadde møtt ham som planlagt litt utenfor byen og geleidet ham inn. Ogn hadde aldri vært i Illian før, og han hadde vært glad for å ha en guide. I løpet av de to ukene han hadde tilbrakt hos Saeman og familien hans hadde han oppholdt seg mye i byen. Gått rundt, pratet med folk og gjort seg kjent. Det var en nydelig by, om enn litt uordnet. Ogn likte det vakre, men så svakheter i muligheten til å forsvare byen fra inntrengere. Han var tross alt en grenselandsmann. På en av sine turer rundt i byen hadde han vandret ned til kaia og kommet i prat med Sanali, styrkvinne på et sjøfolkskip som hadde planer om å dra til Ebou Dar. Ogn hadde aldri før reist på havet, og hadde straks Senali hadde fortalt ham hvor de skulle - bestemt seg for å bli med. Gaven for overfarten hadde i starten vært vanskelig å skaffe, men etter at han hadde rådspurt Saeman hadde han kunnet gi dem hva de ønsket - en invitasjon til hans land for å diskutere handel. Ogn så fram til å diskutere mulighetene for handel med sjøfolket allerede på overfarten, og så å kunne planlegge et mer formelt møte to år fram i tid. Da ville han nok være hjemme igjen, og ha mulighet for å ta tak i slike ting. Handel var ofte det aller viktigste for et land, og en handelsallianse med sjøfolket ville ikke være å forakte.
Ogn pustet inn den salte havlukten, hørte måkene skrike og så ut over den uendelige havskorpa. Skipet han skulle avgårde med lå aller ytterst på kaien. Han skulle akkurat til å bordre skipet da en stemme bak ham fikk han til å snu seg.
Stemmen tilhørte en mann han ikke hadde meget til overs for. Han hadde stått og pratet med en skipskaptein et stykke bortenfor der Ogn sto. Ogn tvilte på at han ville kjenne ham igjen, og ble derfor stående og se litt mer på Fredryk. Han var en høy og pen mann med lyst hår i en hale i nakken. Han tilhørte et av de største husene under Tålk, og han bar klesdrakten som viste dette. Litt lenger borte sto to livvakter. Fredryk var en velltalende og høffelig mann, og han var benådet av en karisma som de fleste lot seg trollbinde av. At han likte å påføre smerte og lidelse ville ingen tro utenom dem med intimt kjennskap til ham. Ogn hadde ikke sett ham på omlag ti år, men minnene var like klare av den grunn. Han ristet dem av seg, snudde seg, og gikk bestemt ombord. Fredryk fikk være noen annens problem.
Urban tilværelse
-
the black wind
- Hengiven
- Posts: 191
- Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
- Location: stavanger
Dag 18 Soren Morgenen
Han haltet bort til hesten og forbannet såret han hadde fått. Safira hadde ikke latt han få gå nær hesten engang for å se til den. Nå reiste di av gårde mot den nærmeste landsbyen. Safira kastet bekymrede blikk på han hvert fjerde sekund. Hun holdt de tre andre hestene bak seg mens de red i rolig tempo, fordi Safira ville ikke at Soren skulle få såret revet opp igjen. Han stønnet. Kvinner kunne være en plage. Selv kunne han ikke skjønne hvorfor han var med henne. Han sukket igjen og konsentrerte seg om å ikke falle ut av salen.
Dag 18 Soren kvelden
De kom ikke til den lille landsbyen før sent på kvelden fordi Safira hadde insistert på å holde et lavt tempo. Han hoppet av hesten og angret straks. Såret brant. Heldigvis for han hadde såret ikke kommet for høyt i siden og det var på venstre så han hadde ikke noe problemer å bruke høyre arm. En tanke om at han burde lære seg å sloss med et sverd streifet han , men den forsvant fort da han så at Safira stod og vinket, til han. Han kom bort til henne.
- Blod og forbannet aske, sa Soren da han nesten snublet på en stein og såret verket igjen.
Etter en stund fant de endelig et rom på et vertshus som het Regnbuen. De gikk inn og spiste. Etter å ha spist et godt måltid gikk de opp for å legge seg.
Han haltet bort til hesten og forbannet såret han hadde fått. Safira hadde ikke latt han få gå nær hesten engang for å se til den. Nå reiste di av gårde mot den nærmeste landsbyen. Safira kastet bekymrede blikk på han hvert fjerde sekund. Hun holdt de tre andre hestene bak seg mens de red i rolig tempo, fordi Safira ville ikke at Soren skulle få såret revet opp igjen. Han stønnet. Kvinner kunne være en plage. Selv kunne han ikke skjønne hvorfor han var med henne. Han sukket igjen og konsentrerte seg om å ikke falle ut av salen.
Dag 18 Soren kvelden
De kom ikke til den lille landsbyen før sent på kvelden fordi Safira hadde insistert på å holde et lavt tempo. Han hoppet av hesten og angret straks. Såret brant. Heldigvis for han hadde såret ikke kommet for høyt i siden og det var på venstre så han hadde ikke noe problemer å bruke høyre arm. En tanke om at han burde lære seg å sloss med et sverd streifet han , men den forsvant fort da han så at Safira stod og vinket, til han. Han kom bort til henne.
- Blod og forbannet aske, sa Soren da han nesten snublet på en stein og såret verket igjen.
Etter en stund fant de endelig et rom på et vertshus som het Regnbuen. De gikk inn og spiste. Etter å ha spist et godt måltid gikk de opp for å legge seg.
like a butterfly i fly
like a rock i fall
like a rock i fall
Dag 13:
Havet luktet sterkt der Ogn satt i stavnen og fulgte landet som steg fram forran dem. Han hadde vært på havet før, det var ikke det, men han hadde aldri reist med sjøfolket før. Det hadde vært en merkelig opplevelse. Kvinnene i bar overkropp, og mennene uten spydige kommentarer eller ekle blikk. Det virket som et balansert samfunn, om enn fremmed for Ogn.
Han hadde prøvd å plukke opp hvordan kvinnene klarte å navigere skipet så lett en av de første dagene han var der. Det hele var ganske utrolig. Sanali og de andre kvinnene hadde bestemt vist ham bort, og nektet resten av mannskapet på skipet å prate med ham, og det hadde tatt ham nesten ei uke bare å få dem til å stole på ham såpass at han kunne ha en slags samtale. Enda var det bare Sanali som virkelig turde å prate med ham, og hun var også nå veldig forsiktig med hva hun sa. Han hadde forstått at deres kunnskap var hellig, og at den ikke skulle videreføres utforbi deres egne kretser. Han hadde følt seg skuffet over dette lenge. Nå kom Sanali bort til ham med en bolle hvetestuing. Det var på tide å ta farvel, Ebou Dar var innenfor synsvidde, og Sanali og Ogn kom antakeligvis aldri til å møtes igjen.
Ebou Dar var en by Ogn hadde lest mye om. Deres politiske situasjon var betent, for å si det mildt, og byen var ingen sterk alliert. De var imidlertid bundet til landene innenfor via handelsforbindelser. Elvehandlen kom gjerne denne veien, og var verdifull både for Ebou Dar og for landene innenfor. Arkitektorisk var byen nydelig. Bare så synd enkelte deler av den hadde så vondt rykte. Ogn var fortsatt kledd som en bonde. Han ønsket å bli her i Ebou Dar ei stund. Gjøre seg kjent med byen innenfra. Kanskje finne seg et arbeid han kunne ha en måneds tid. Han lette etter et rimelig vertshus med godt rykte, og fant "Den Gyldne Stav" like innenfor bymurene på vestsida. Vertshusholderinnen var ei blond og godslig dame som som i det Ogn kom inn skjente på en av tjenestepikene for mangelfull rengjøring. Ogn leide seg like godt et rom for to uker.
Etter å ha lagt fra seg saltaskene og oppakningen sin dro Ogn på oppdagelsesferd i byen. Han gav en tanke på eden sin som hornjeger, og lurte et øyeblikk på hvor hornet eventuelt kunne befinne seg her i Ebou Dar. Det mest sansynlige ville være at det lå i en kjeller eller på et loft et sted, og at dem som eide det ikke lenger ante hva det var de hadde. Å begynne å lete i andres folks skrot ville nok være problematisk. Han kikket nysgjerrig opp på et av herskapshusene som omkranset plassen han sto på, og tenkte med seg selv hvor annerledes alt var her i sør.
Havet luktet sterkt der Ogn satt i stavnen og fulgte landet som steg fram forran dem. Han hadde vært på havet før, det var ikke det, men han hadde aldri reist med sjøfolket før. Det hadde vært en merkelig opplevelse. Kvinnene i bar overkropp, og mennene uten spydige kommentarer eller ekle blikk. Det virket som et balansert samfunn, om enn fremmed for Ogn.
Han hadde prøvd å plukke opp hvordan kvinnene klarte å navigere skipet så lett en av de første dagene han var der. Det hele var ganske utrolig. Sanali og de andre kvinnene hadde bestemt vist ham bort, og nektet resten av mannskapet på skipet å prate med ham, og det hadde tatt ham nesten ei uke bare å få dem til å stole på ham såpass at han kunne ha en slags samtale. Enda var det bare Sanali som virkelig turde å prate med ham, og hun var også nå veldig forsiktig med hva hun sa. Han hadde forstått at deres kunnskap var hellig, og at den ikke skulle videreføres utforbi deres egne kretser. Han hadde følt seg skuffet over dette lenge. Nå kom Sanali bort til ham med en bolle hvetestuing. Det var på tide å ta farvel, Ebou Dar var innenfor synsvidde, og Sanali og Ogn kom antakeligvis aldri til å møtes igjen.
Ebou Dar var en by Ogn hadde lest mye om. Deres politiske situasjon var betent, for å si det mildt, og byen var ingen sterk alliert. De var imidlertid bundet til landene innenfor via handelsforbindelser. Elvehandlen kom gjerne denne veien, og var verdifull både for Ebou Dar og for landene innenfor. Arkitektorisk var byen nydelig. Bare så synd enkelte deler av den hadde så vondt rykte. Ogn var fortsatt kledd som en bonde. Han ønsket å bli her i Ebou Dar ei stund. Gjøre seg kjent med byen innenfra. Kanskje finne seg et arbeid han kunne ha en måneds tid. Han lette etter et rimelig vertshus med godt rykte, og fant "Den Gyldne Stav" like innenfor bymurene på vestsida. Vertshusholderinnen var ei blond og godslig dame som som i det Ogn kom inn skjente på en av tjenestepikene for mangelfull rengjøring. Ogn leide seg like godt et rom for to uker.
Etter å ha lagt fra seg saltaskene og oppakningen sin dro Ogn på oppdagelsesferd i byen. Han gav en tanke på eden sin som hornjeger, og lurte et øyeblikk på hvor hornet eventuelt kunne befinne seg her i Ebou Dar. Det mest sansynlige ville være at det lå i en kjeller eller på et loft et sted, og at dem som eide det ikke lenger ante hva det var de hadde. Å begynne å lete i andres folks skrot ville nok være problematisk. Han kikket nysgjerrig opp på et av herskapshusene som omkranset plassen han sto på, og tenkte med seg selv hvor annerledes alt var her i sør.
Urban tilværelse
Dag 79 Kveld
Valanja
Skuffelsen jaget gjennom kroppen til Valanja. Hun hadde vært sikker på at hun hadde sett noe svart bevege seg i skogen, men hun hadde ikke funnet noen ting. Flere dager hadde hun jaktet på trollokene som hadde herjet landsbyene i nærheten. De var borte. Hun satte seg sliten ned på en stein, ett par hundre meter fra stien hun hadde fulgt fra siste landsby. Himmelstjerne sto ved siden av henne. Hun spiste med stor iver. Ingen av dem hadde fått mye tid til hverken søvn eller mat de siste dagene.
Valanja lot den sorte hoppa spise seg mett, før hun satte seg opp igjen og fortsatte mot den neste landsbyen. Hun kom nok ikke frem i kveld, men snart skulle hun sove i en ordentlig seng igjen. Spise ordentlig mat. Å, så sulten hun var. Hun tok fram de siste kjeksene. De var tørre og kjedelige. Og etter at hun hadde spist dem ble hun bare tørstere enn hun hadde vært sulten. Og noen bekk hadde hun ikke sett, hverken på veien eller i skogen. Hun helte i seg de siste dråpene som var i flasken, og gruet seg til å legge seg og sove.
Etter en time eller to var det blitt helt mørkt. Solen hadde akkurat forsvunnet. Valanja så ikke halvparten så negativt på alt nå lenger. Hun hadde funnet en liten bekk med rent vann, en fin soveplass, og til og med noen tørre kvister som hun fikk til et slags bål med. Hun sov med ryggen mot en fjellvegg. Den var fortsatt varm etter å at solen hadde varmet den hele dagen, og med bålet forran seg lå hun nokså behagelig. Hun følte seg trygg, og for første gang på lenge husket hun hvorfor hun likte å være for seg selv, og hvorfor hun hadde dratt ut på denne reisen. Hun følte på seg at hun var på rett vei. Endelig gikk all ting dit det skulle. Hun sukket sultent før hun lukket øynene og sovnet.
Valanja
Skuffelsen jaget gjennom kroppen til Valanja. Hun hadde vært sikker på at hun hadde sett noe svart bevege seg i skogen, men hun hadde ikke funnet noen ting. Flere dager hadde hun jaktet på trollokene som hadde herjet landsbyene i nærheten. De var borte. Hun satte seg sliten ned på en stein, ett par hundre meter fra stien hun hadde fulgt fra siste landsby. Himmelstjerne sto ved siden av henne. Hun spiste med stor iver. Ingen av dem hadde fått mye tid til hverken søvn eller mat de siste dagene.
Valanja lot den sorte hoppa spise seg mett, før hun satte seg opp igjen og fortsatte mot den neste landsbyen. Hun kom nok ikke frem i kveld, men snart skulle hun sove i en ordentlig seng igjen. Spise ordentlig mat. Å, så sulten hun var. Hun tok fram de siste kjeksene. De var tørre og kjedelige. Og etter at hun hadde spist dem ble hun bare tørstere enn hun hadde vært sulten. Og noen bekk hadde hun ikke sett, hverken på veien eller i skogen. Hun helte i seg de siste dråpene som var i flasken, og gruet seg til å legge seg og sove.
Etter en time eller to var det blitt helt mørkt. Solen hadde akkurat forsvunnet. Valanja så ikke halvparten så negativt på alt nå lenger. Hun hadde funnet en liten bekk med rent vann, en fin soveplass, og til og med noen tørre kvister som hun fikk til et slags bål med. Hun sov med ryggen mot en fjellvegg. Den var fortsatt varm etter å at solen hadde varmet den hele dagen, og med bålet forran seg lå hun nokså behagelig. Hun følte seg trygg, og for første gang på lenge husket hun hvorfor hun likte å være for seg selv, og hvorfor hun hadde dratt ut på denne reisen. Hun følte på seg at hun var på rett vei. Endelig gikk all ting dit det skulle. Hun sukket sultent før hun lukket øynene og sovnet.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
-
Moiraine Sedai
- Den Fortapte
- Posts: 834
- Joined: Tue Mar 28, 2006 19:24
- Location: Tønsberg
- Contact:
Dag 86, kveld
De hadde ridd i stillhet hele dagen. Kandora følte seg på et vis hjemme her i pestlandet, her hvor hennes kjære hadde mistet livet. Hun følte tårene presse på og snudde seg bort fra de andre. De måtte ikke se henne slik! Hva om de trodde at de hadde dratt på en liten jentunge som aldri burde ha sluppet sin mors forkle.
Stemningen i følget var spent da de slo seg ned på en noenlunde leirplass som Tharj hadde funnet til dem. Han viste seg å være nyttig å ha med, tenkte hun. Ikke at hun egentlig hadde tvilt noen gang, men hun hadde vanskelig for å stole på folk, og Tharj var en person det var lett å føle seg trygg i nærheten av. Alikevel følte hun seg ikke helt velkommen i følget. Toskene hadde jo tross alt glemt henne! Vel, hun skulle vise dem at også hun kunne være nyttig å ha med.
Etter å ha stelt med hesten sin, gikk Kandora litt vekk fra de andre. Hun ville se etter spiselige røtter. Det var aldri my eå finne i Pestlandet, men noe fant hun altid. Det var synd at ikke Vladra ble med videre. Heter hun Vladra eller Naidar? Kandora hadde hørt begge deler. Det var mulig at knivsøster av natten var et kallenavn. Hun måtte innrømme at kvinnen hadde den elegansen og grasiøsiteten som var nødvendig for å være flink med knivene, enda hun ikke hadde sett henne bruke dem.
Bak henne knakk det i en kvist. Hun snudde seg brått og så at Aisa nærmet seg henne. Kandora hadde alerede funnet noen få røtter, men ikke på langt nær så mange hun hadde håpet på. Aes Sedaien fortsatte med stødige skritt og var snart fremme hos Kandora. «Har du noe håp om å finne røtter her ute? Vi er i pestlandet, ikke i et hvilket som helst skogområde. Det meste her er giftig bare du tar på det, for ikke å snakke om spise det,» Aisa så på henne med uttrykksløst ansikt. Mulig det bare var noe Kandora innbilte seg, men hun syns det var noe nedlatende og spottende i blikket. Tonen var vennlig, som om hun pratet til et barn. «Jeg er fullt klar over hva jeg gjør,» svarte Kandora uten å ofre Aes Sedaien et blikk. «Dette her er rasprot. Fullt spiselig. Vokser nærme tornebusker. Seig, men mer fordøyelig etter å ha blitt grillet,» fortalte hun med en smule triumf i stemmen og et voksende smil om munnen. Slå den, du! tenkte hun. Men smilet forsvant fort.
«Rasprot er vel og bra, men metthetsfølelsen er kortvarig. Du kunne aldri ha overlevd på den,» kvinnens stemme var fattet. Det irriterte Kandora at hun ikke viste en smule overlegenhet. Hun snakket som en mor til et barn som hadde gjort leksene sine, barnet hadde bare oversett det viktigste i hele leksen. «Da er det fint at jeg har oskur også. Smaker ikke godt, men er full av viktige næringsstoffer,» Kandora var ikke slått enda. Hun hadde flere år med kjennskap til pestlandet bak seg, og ikke på tale om en naiv Aes Sedai som tilsynelatende har tilbrakt hele livet bak en bokhylle skulle overgå henne! «Jeg har ikke hørt om oskur før. Men jeg er sikker på at du har rett,» stemmen var uten spor av overraskelse. Den var uten spor av noe som helst! Kandora følte for å slå til kvinnen fordi hun ikke forstod at det hadde vært en konkurranse mellom dem. Hvordan kunne hun overgå et slikt svar? «Hva vil du meg? Du har tvilsomt slept deg ut i skogen for moroskyld. Jeg ønsker ingenting av deg, og jeg kan ikke tilby annet en det jeg kan prestere med Kraften,» Kandoras stemme var en smule utålmodig. Hun hadde tenkt å ankomme leiren med favnen full av mat slik at de kunne forstå at hun var kjent med pestlandet, men solen senket seg sakte men sikkert ned mot horisonten, og ennå så mye hun var flink til, var ikke leting i nattemørket et av talentene hennes. «Jeg vil be deg om en tjeneste,» det var tydelig at Aisa hadde problemer med å få sagt dette. Ansiktet var betenkt og øynene innesluttet. «Jeg vil at du skal holde et øye med Tharj. Du har et større talent innenfor Legedommen enn jeg har, og Tharj har en tendens til å få skader,» hun lo en besk latter. «Jeg kjenner deg så vidt, men du har overrasket meg. Jeg har på følelsen av at det er to i deg, og at jeg så vidt har fått sett en kvart del. Ta vare på ham,» Kandora blunket forskrekket. Ta vare på ham? Hva mente hun med det? Hvorfor?
Dag 87
De dro tidlig neste morgen. Alle hutret og dro kappen sin tettere om seg i den kalde morgenbrisen. Det vil si alle utenom Tharj. Han hadde blitt mer og mer innesluttet jo lenger inn i pestlandet de kom, som om han tenkte tilbake. Da røttene Kandora hadde samlet sammen kvelden før var ferdig tilberedt, hadde han bare sittet stille for seg selv og småspist med fjernt blikk. Det er en tid for alle bekymringer, tenkte Kandora. Og bekymringen vår nå er å finne Kains skatt, hva den nå er. Hvor den nå er.
Tharj red som vanlig i front. Kandora holdt seg rett bak med Aisa ved siden av. Etter samtalen kvelden før hadde Kandora sett med andre øyne på Aisa. Hun visste ikke hva hun planla, men noe var det.
Tharj holdt god fart. En fart hestene kunne holde lenge. Kandora skygget for den lave solen med en hånd samtidig som hun prøvde å holde kappen rundt seg og styre den fyrige hoppen. Hun hadde kalt henne Elvarin etter en venninne fra landsbyen hun kom fra. Kandora hadde måttet betale dyrt for hoppen, og hun var verdt hver eneste mynt. «Hvor lenge vil det ta å nå skatten?» ropte hun frem til Tharj. «Fire dager, toppen fem,» ropte han kort tilbake før han igjen stirret oppslukt fremover.
De hadde ridd i stillhet hele dagen. Kandora følte seg på et vis hjemme her i pestlandet, her hvor hennes kjære hadde mistet livet. Hun følte tårene presse på og snudde seg bort fra de andre. De måtte ikke se henne slik! Hva om de trodde at de hadde dratt på en liten jentunge som aldri burde ha sluppet sin mors forkle.
Stemningen i følget var spent da de slo seg ned på en noenlunde leirplass som Tharj hadde funnet til dem. Han viste seg å være nyttig å ha med, tenkte hun. Ikke at hun egentlig hadde tvilt noen gang, men hun hadde vanskelig for å stole på folk, og Tharj var en person det var lett å føle seg trygg i nærheten av. Alikevel følte hun seg ikke helt velkommen i følget. Toskene hadde jo tross alt glemt henne! Vel, hun skulle vise dem at også hun kunne være nyttig å ha med.
Etter å ha stelt med hesten sin, gikk Kandora litt vekk fra de andre. Hun ville se etter spiselige røtter. Det var aldri my eå finne i Pestlandet, men noe fant hun altid. Det var synd at ikke Vladra ble med videre. Heter hun Vladra eller Naidar? Kandora hadde hørt begge deler. Det var mulig at knivsøster av natten var et kallenavn. Hun måtte innrømme at kvinnen hadde den elegansen og grasiøsiteten som var nødvendig for å være flink med knivene, enda hun ikke hadde sett henne bruke dem.
Bak henne knakk det i en kvist. Hun snudde seg brått og så at Aisa nærmet seg henne. Kandora hadde alerede funnet noen få røtter, men ikke på langt nær så mange hun hadde håpet på. Aes Sedaien fortsatte med stødige skritt og var snart fremme hos Kandora. «Har du noe håp om å finne røtter her ute? Vi er i pestlandet, ikke i et hvilket som helst skogområde. Det meste her er giftig bare du tar på det, for ikke å snakke om spise det,» Aisa så på henne med uttrykksløst ansikt. Mulig det bare var noe Kandora innbilte seg, men hun syns det var noe nedlatende og spottende i blikket. Tonen var vennlig, som om hun pratet til et barn. «Jeg er fullt klar over hva jeg gjør,» svarte Kandora uten å ofre Aes Sedaien et blikk. «Dette her er rasprot. Fullt spiselig. Vokser nærme tornebusker. Seig, men mer fordøyelig etter å ha blitt grillet,» fortalte hun med en smule triumf i stemmen og et voksende smil om munnen. Slå den, du! tenkte hun. Men smilet forsvant fort.
«Rasprot er vel og bra, men metthetsfølelsen er kortvarig. Du kunne aldri ha overlevd på den,» kvinnens stemme var fattet. Det irriterte Kandora at hun ikke viste en smule overlegenhet. Hun snakket som en mor til et barn som hadde gjort leksene sine, barnet hadde bare oversett det viktigste i hele leksen. «Da er det fint at jeg har oskur også. Smaker ikke godt, men er full av viktige næringsstoffer,» Kandora var ikke slått enda. Hun hadde flere år med kjennskap til pestlandet bak seg, og ikke på tale om en naiv Aes Sedai som tilsynelatende har tilbrakt hele livet bak en bokhylle skulle overgå henne! «Jeg har ikke hørt om oskur før. Men jeg er sikker på at du har rett,» stemmen var uten spor av overraskelse. Den var uten spor av noe som helst! Kandora følte for å slå til kvinnen fordi hun ikke forstod at det hadde vært en konkurranse mellom dem. Hvordan kunne hun overgå et slikt svar? «Hva vil du meg? Du har tvilsomt slept deg ut i skogen for moroskyld. Jeg ønsker ingenting av deg, og jeg kan ikke tilby annet en det jeg kan prestere med Kraften,» Kandoras stemme var en smule utålmodig. Hun hadde tenkt å ankomme leiren med favnen full av mat slik at de kunne forstå at hun var kjent med pestlandet, men solen senket seg sakte men sikkert ned mot horisonten, og ennå så mye hun var flink til, var ikke leting i nattemørket et av talentene hennes. «Jeg vil be deg om en tjeneste,» det var tydelig at Aisa hadde problemer med å få sagt dette. Ansiktet var betenkt og øynene innesluttet. «Jeg vil at du skal holde et øye med Tharj. Du har et større talent innenfor Legedommen enn jeg har, og Tharj har en tendens til å få skader,» hun lo en besk latter. «Jeg kjenner deg så vidt, men du har overrasket meg. Jeg har på følelsen av at det er to i deg, og at jeg så vidt har fått sett en kvart del. Ta vare på ham,» Kandora blunket forskrekket. Ta vare på ham? Hva mente hun med det? Hvorfor?
Dag 87
De dro tidlig neste morgen. Alle hutret og dro kappen sin tettere om seg i den kalde morgenbrisen. Det vil si alle utenom Tharj. Han hadde blitt mer og mer innesluttet jo lenger inn i pestlandet de kom, som om han tenkte tilbake. Da røttene Kandora hadde samlet sammen kvelden før var ferdig tilberedt, hadde han bare sittet stille for seg selv og småspist med fjernt blikk. Det er en tid for alle bekymringer, tenkte Kandora. Og bekymringen vår nå er å finne Kains skatt, hva den nå er. Hvor den nå er.
Tharj red som vanlig i front. Kandora holdt seg rett bak med Aisa ved siden av. Etter samtalen kvelden før hadde Kandora sett med andre øyne på Aisa. Hun visste ikke hva hun planla, men noe var det.
Tharj holdt god fart. En fart hestene kunne holde lenge. Kandora skygget for den lave solen med en hånd samtidig som hun prøvde å holde kappen rundt seg og styre den fyrige hoppen. Hun hadde kalt henne Elvarin etter en venninne fra landsbyen hun kom fra. Kandora hadde måttet betale dyrt for hoppen, og hun var verdt hver eneste mynt. «Hvor lenge vil det ta å nå skatten?» ropte hun frem til Tharj. «Fire dager, toppen fem,» ropte han kort tilbake før han igjen stirret oppslukt fremover.
Last edited by Moiraine Sedai on Thu Jun 08, 2006 15:08, edited 1 time in total.
. . .
-
the black wind
- Hengiven
- Posts: 191
- Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
- Location: stavanger
Dag 40 Safira kveld
De hadde tatt seg god tid fra den lille byen de var i og hadde ikke hastet. Hun syntes nesten synd på ullhode. Såret hadde grodd igjen nå. Men menn var jo dumme og var bare til bry. Hun så opp akkurat ide de gikk inn i den lille landsbyen som bare lå et dagsritt fra Lugard. Hun hadde tenkt å prøve å finne seg et vertshus der de kunne sove i en seng. Hun var lei av å sove på bakken under en busk og Soren som stønnet fordi de hadde lite penger. Han hadde sluttet å stønne over såret for lenge siden. De kom in på et vertshus etter å ha lett lenge etter et som var billig nok. Vertshusholderen het Pia og var en litt rund dame med gråe hårstrå innimellom. Hun kom bort til dem med et smiskende smil.
- Og hva skal det være? Jeg har et fint dobbeltrom for dere det har fin utsikt og er ikke så dyrt. Hvis dere er intresert. Dere passer virkelig bra sammen.
De så på hverandre og Safira kjente en velkjent følelse komme. Hun håpet at hun ikke var blodrød på kinnene.
- Vi ..Vi er ikke kjærester bare venner… men vi tar gjerne rommet.
Endelig kom de seg vekk fra den smilende vertshusholderen. Soren så ut som om et hus hadde falt i hode på han. De skilte sengene fra hverandre og gikk ned for å ta seg noe å spise.
Etter det beste måltide på flere dager gikk de trøtte opp på rommet sitt og sovnet med en gang.
Dag 45 Soren morgen
Å lys så stiv han var. Han strak seg og hørte at ruggen knaket. Safira greide utrolig nok se ut som om de ikke i det hele tatt hadde sovet ute. Men klærne hennes så ut som om hun hadde både sovet og badet med dem. Noe som stemte bare at hun hadde blitt våt i stedet for å ha tatt seg et bad. Han så sikker ikke ut heller. Det var gått fem dager siden de sist hadde sovet i en seng. Han så bort på Safira og merket at hun hadde blitt tynnere fordi de ikke hadde spist ordentlig på fem dager nå. De bestemte seg for å ri videre mot Tar Valon. De var trøtte og begge kunne hat godt av et måltid, men de hadde ikke så mye penger. Det spiste omtrent et måltid til dagen.
Etter å ha kommet et stykke oppdaget de en liten skog. De tenkte de kunne se om de fant noe vilt og ridde mot den. Soren fikk overtalt Safira om at han skulle gå ut på jakt. Etter å ha funnet to kaniner gikk han tilbake. Begge satt foran bålet de hadde greid å lagd og ventet til kaninstuingen ble ferdig. De var begge sultne og slitne og ingen var særlig snakkelystne.
Etter å ha spist alt opp la de seg ned for å sove. Soren så opp mot stjernene, som hadde blitt synlig og tenkte på foreldrene sine. Det hadde gått en lang stund siden han hadde tenkt på de. Med et svidde det gamle såret og han fikk nesten tårer i øynene. Han kjente etter igjen. Innbildning? Han la seg ned igjen. Etter hvert kom søvnen og da hadde Safira for lengst sovnet.
Dag 50 Safira kvelden
De kom til en liten landsby. Safira var blitt urolig i det siste for Soren. Han hadde oppført seg merkelig i de siste fem dagene. Hun kikket bort på han. Han svaiet i salen. Hun hoppet ned og fikk så vidt tatt han imot ide han datt ut av salen. Han var kjempe varm i pannen og Safira ble enda mer bekymret. Hvorfor hadde ikke det ullhode sagt noe?. Han trengte sikkert bare mat og en god natt søvn. Hadde han spist mindre for at hun kunne spise mer? Han var jo sta som en stein så det var mulig. Kanskje det bare var fordi de ikke hadde spist ordentlig. Hun bant han fast til salen og leide de to hestene bortover. Hun måtte finne et vertshus, og det fort. Etter å ha lett etter et billig et, fant hun endelig et som var rimelig. Vertshuset het ”rød himmel” og vertshusholderen var en koselig man. Hun fikk hjelp av vertshusholderen og noen sterke karer til å bære Soren opp på rommet deres. De så på henne som om hun var rart. Komme bærende inn med en voksen mann. Hun kjente hun ble sint inni seg. Ikke på de, men på Soren. Han skulle jo bare ha sagt at de måtte ta det litt med ro.
Hun fikk sendt noe å spise opp på rommet. Han vridde seg i søvne akkurat som om han husket noe vondt. Hun satt der og så på han mens hun spiste. Hun var så bekymret at hun så vidt enset den gode stuingen. Etter å ha spist spurte hun om å få en bolle med vann og en klut. Hun la kluten på hodet hans. Hun satt seg ned i en stol og ventet. Etter en stund ble hun søvnig og uten å ha merket det sov hun.
De hadde tatt seg god tid fra den lille byen de var i og hadde ikke hastet. Hun syntes nesten synd på ullhode. Såret hadde grodd igjen nå. Men menn var jo dumme og var bare til bry. Hun så opp akkurat ide de gikk inn i den lille landsbyen som bare lå et dagsritt fra Lugard. Hun hadde tenkt å prøve å finne seg et vertshus der de kunne sove i en seng. Hun var lei av å sove på bakken under en busk og Soren som stønnet fordi de hadde lite penger. Han hadde sluttet å stønne over såret for lenge siden. De kom in på et vertshus etter å ha lett lenge etter et som var billig nok. Vertshusholderen het Pia og var en litt rund dame med gråe hårstrå innimellom. Hun kom bort til dem med et smiskende smil.
- Og hva skal det være? Jeg har et fint dobbeltrom for dere det har fin utsikt og er ikke så dyrt. Hvis dere er intresert. Dere passer virkelig bra sammen.
De så på hverandre og Safira kjente en velkjent følelse komme. Hun håpet at hun ikke var blodrød på kinnene.
- Vi ..Vi er ikke kjærester bare venner… men vi tar gjerne rommet.
Endelig kom de seg vekk fra den smilende vertshusholderen. Soren så ut som om et hus hadde falt i hode på han. De skilte sengene fra hverandre og gikk ned for å ta seg noe å spise.
Etter det beste måltide på flere dager gikk de trøtte opp på rommet sitt og sovnet med en gang.
Dag 45 Soren morgen
Å lys så stiv han var. Han strak seg og hørte at ruggen knaket. Safira greide utrolig nok se ut som om de ikke i det hele tatt hadde sovet ute. Men klærne hennes så ut som om hun hadde både sovet og badet med dem. Noe som stemte bare at hun hadde blitt våt i stedet for å ha tatt seg et bad. Han så sikker ikke ut heller. Det var gått fem dager siden de sist hadde sovet i en seng. Han så bort på Safira og merket at hun hadde blitt tynnere fordi de ikke hadde spist ordentlig på fem dager nå. De bestemte seg for å ri videre mot Tar Valon. De var trøtte og begge kunne hat godt av et måltid, men de hadde ikke så mye penger. Det spiste omtrent et måltid til dagen.
Etter å ha kommet et stykke oppdaget de en liten skog. De tenkte de kunne se om de fant noe vilt og ridde mot den. Soren fikk overtalt Safira om at han skulle gå ut på jakt. Etter å ha funnet to kaniner gikk han tilbake. Begge satt foran bålet de hadde greid å lagd og ventet til kaninstuingen ble ferdig. De var begge sultne og slitne og ingen var særlig snakkelystne.
Etter å ha spist alt opp la de seg ned for å sove. Soren så opp mot stjernene, som hadde blitt synlig og tenkte på foreldrene sine. Det hadde gått en lang stund siden han hadde tenkt på de. Med et svidde det gamle såret og han fikk nesten tårer i øynene. Han kjente etter igjen. Innbildning? Han la seg ned igjen. Etter hvert kom søvnen og da hadde Safira for lengst sovnet.
Dag 50 Safira kvelden
De kom til en liten landsby. Safira var blitt urolig i det siste for Soren. Han hadde oppført seg merkelig i de siste fem dagene. Hun kikket bort på han. Han svaiet i salen. Hun hoppet ned og fikk så vidt tatt han imot ide han datt ut av salen. Han var kjempe varm i pannen og Safira ble enda mer bekymret. Hvorfor hadde ikke det ullhode sagt noe?. Han trengte sikkert bare mat og en god natt søvn. Hadde han spist mindre for at hun kunne spise mer? Han var jo sta som en stein så det var mulig. Kanskje det bare var fordi de ikke hadde spist ordentlig. Hun bant han fast til salen og leide de to hestene bortover. Hun måtte finne et vertshus, og det fort. Etter å ha lett etter et billig et, fant hun endelig et som var rimelig. Vertshuset het ”rød himmel” og vertshusholderen var en koselig man. Hun fikk hjelp av vertshusholderen og noen sterke karer til å bære Soren opp på rommet deres. De så på henne som om hun var rart. Komme bærende inn med en voksen mann. Hun kjente hun ble sint inni seg. Ikke på de, men på Soren. Han skulle jo bare ha sagt at de måtte ta det litt med ro.
Hun fikk sendt noe å spise opp på rommet. Han vridde seg i søvne akkurat som om han husket noe vondt. Hun satt der og så på han mens hun spiste. Hun var så bekymret at hun så vidt enset den gode stuingen. Etter å ha spist spurte hun om å få en bolle med vann og en klut. Hun la kluten på hodet hans. Hun satt seg ned i en stol og ventet. Etter en stund ble hun søvnig og uten å ha merket det sov hun.
like a butterfly i fly
like a rock i fall
like a rock i fall
dag 50
Syrini begynte å le av glede. Endelig hadde hun avlagt eden! Nå kunne hun begynne på den store jakten, som hun alltid hadde ønsket seg. Valanja, en høy og slank ungjente, så rart på henne. Hun hadde også avlagt eden, men de grønne øynene hennes viste ingen glede.
Syrini hadde vært redd for at det var for sent. Det var 50 dager siden de fleste Hornjegerne hadde avlagt eden nå. Faren hennes hadde blitt alvorlig syk, og hun måtte bli hjemme for å pleie han. Til slutt døde han, og nå var det ingen ting som kunne holde henne tilbake i Mayene.
Heldigvis hadde hun møtt Valanja, og sammen fikk de lov til å avlegge eden hos en snill mann. Valanja skulle dessverre ikke i samme retning som Syrini. Det var synd. Det kunne vært koselig med følge. Men Syrini var vant til å være alene, så hun visste at hun skulle klare seg. Hun vinket adjø til Valanja, og vendte nesen mot Altara. Hun hadde ingen hest, visste ikke hvordan man red på de. I stedet begynte hun å springe mot skogen. Det var der hun følte seg hjemme.
Syrini hadde vært redd for at det var for sent. Det var 50 dager siden de fleste Hornjegerne hadde avlagt eden nå. Faren hennes hadde blitt alvorlig syk, og hun måtte bli hjemme for å pleie han. Til slutt døde han, og nå var det ingen ting som kunne holde henne tilbake i Mayene.
Heldigvis hadde hun møtt Valanja, og sammen fikk de lov til å avlegge eden hos en snill mann. Valanja skulle dessverre ikke i samme retning som Syrini. Det var synd. Det kunne vært koselig med følge. Men Syrini var vant til å være alene, så hun visste at hun skulle klare seg. Hun vinket adjø til Valanja, og vendte nesen mot Altara. Hun hadde ingen hest, visste ikke hvordan man red på de. I stedet begynte hun å springe mot skogen. Det var der hun følte seg hjemme.
Dag 80 Tidlig på morgenen
Valanja
Valanja reiste seg fort. Noe beveget seg i nærheten, og Himmelstjerne vrinsket nervøst. Hun dro det slanke sverdet frem fra salpakkene og reiste seg. To trolloker nærmet seg den lille leiren hennes. Hadde hun ikke vært så rusa på spenningen hadde hun vært overrasket. Hun kastet en stein i hodet på den som var lengst unna. Den utbrøt et forskrekket hyl, og den andre snudde seg. Det var da hun hoppet på den som sto et par meter fra henne, og det tok et halvt øyeblikk før trolloken var et hode kortere. Uheldigvis hadde den som var nærmest vært den minste av de to. Den andre var større. Mer kraftfull. Mer erfaren. Hun så på at den løp mot henne. Hun hadde tydeligvis truffet det ene øyet med steinen for den blødde. Hun kastet seg rundt og hogg i legghøyde på trolloken. Den løp rett forbi henne. Men hun hadde truffet. Den beveget seg ikke like fort lenger. Den kom mot henne på nytt, og denne gangen med mere treffsikkerhet. Den traff henne i skulderen, men med flatsiden av øksa. Den var tydeligvis ikke helt på topp. Hun klarte likevel å presse sverdet hardt inn i magen hans, og den sank sammen. Hun kjente at det dunket i skulderen, men hun pakket sammen sakene. Kastet de over ryggen på Himmelstjerne og satte av sted i raskt trav. Hun kastet et blikk bakover på de siste glørene i bålet hennes, før hun snudde ansiktet mot vinden.
Dag 82 Ettermiddagen
Valanja
Hun hadde fått spenningen sin. Det hadde ikke vært halvparten av det hun hadde ventet. Hun hadde trodd hun likte å drepe, men det var ikke noe stolthet i ansiktet hennes. Hun hadde sett grenselandene. Ikke mye, men likevel nok. Hun hadde satt kursen innover mot Tar Valon, eller Rift eller kanskje Illian. Hun trengte ikke bestemme seg på en stund enda.
Hun red fort gjennom landskapet de neste dagene. 7 dager etter kampen ved bålet, la hun ikke merke til en enslig mann til fots oppe i skogkanten, før hun var langt forbi. Var hun blitt sløv?
Dag 82 Ettermiddagen
Treash
Treash hadde akkurat spist ferdig, og sto i utkanten av det lille skogholdtet han hadde gått igjennom de siste dagene. Øynene hans fulgte en skikkelse til hest. Han var ikke sikker på om det var en dame eller mann. Skikkelsen hadde langt hår son flagret, men var likevel kledd som en mann. Selskap var det første han tenkte, og bestemte seg for å ta samme veien som skikkelsen, men etter en god natts søvn i det trygge skogholdtet.
Valanja
Valanja reiste seg fort. Noe beveget seg i nærheten, og Himmelstjerne vrinsket nervøst. Hun dro det slanke sverdet frem fra salpakkene og reiste seg. To trolloker nærmet seg den lille leiren hennes. Hadde hun ikke vært så rusa på spenningen hadde hun vært overrasket. Hun kastet en stein i hodet på den som var lengst unna. Den utbrøt et forskrekket hyl, og den andre snudde seg. Det var da hun hoppet på den som sto et par meter fra henne, og det tok et halvt øyeblikk før trolloken var et hode kortere. Uheldigvis hadde den som var nærmest vært den minste av de to. Den andre var større. Mer kraftfull. Mer erfaren. Hun så på at den løp mot henne. Hun hadde tydeligvis truffet det ene øyet med steinen for den blødde. Hun kastet seg rundt og hogg i legghøyde på trolloken. Den løp rett forbi henne. Men hun hadde truffet. Den beveget seg ikke like fort lenger. Den kom mot henne på nytt, og denne gangen med mere treffsikkerhet. Den traff henne i skulderen, men med flatsiden av øksa. Den var tydeligvis ikke helt på topp. Hun klarte likevel å presse sverdet hardt inn i magen hans, og den sank sammen. Hun kjente at det dunket i skulderen, men hun pakket sammen sakene. Kastet de over ryggen på Himmelstjerne og satte av sted i raskt trav. Hun kastet et blikk bakover på de siste glørene i bålet hennes, før hun snudde ansiktet mot vinden.
Dag 82 Ettermiddagen
Valanja
Hun hadde fått spenningen sin. Det hadde ikke vært halvparten av det hun hadde ventet. Hun hadde trodd hun likte å drepe, men det var ikke noe stolthet i ansiktet hennes. Hun hadde sett grenselandene. Ikke mye, men likevel nok. Hun hadde satt kursen innover mot Tar Valon, eller Rift eller kanskje Illian. Hun trengte ikke bestemme seg på en stund enda.
Hun red fort gjennom landskapet de neste dagene. 7 dager etter kampen ved bålet, la hun ikke merke til en enslig mann til fots oppe i skogkanten, før hun var langt forbi. Var hun blitt sløv?
Dag 82 Ettermiddagen
Treash
Treash hadde akkurat spist ferdig, og sto i utkanten av det lille skogholdtet han hadde gått igjennom de siste dagene. Øynene hans fulgte en skikkelse til hest. Han var ikke sikker på om det var en dame eller mann. Skikkelsen hadde langt hår son flagret, men var likevel kledd som en mann. Selskap var det første han tenkte, og bestemte seg for å ta samme veien som skikkelsen, men etter en god natts søvn i det trygge skogholdtet.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
-
the black wind
- Hengiven
- Posts: 191
- Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
- Location: stavanger
Dag 51 Soren Tidlig morgen
Soren våknet med dundrende hodepine. Han satte seg opp og så seg rundt. Hvor var han? Plutselig kom han på at han ikke kunne huske noe fra kvelden før og denne tanken skremte han. Så la han merke Safira som lå på sengen med en klut i hånden. Hun må ha sovnet mens hun pleide han. Han så på henne og kjente en velkjent følelse inni seg. Det var den samme underlige følelsen han hadde fått for noe som virket som en evighet siden. Når han tenkte seg om var den der alltid, men nå var den bare sterkere. Han oppdaget at han lå i en stor dobbelseng og rommet virket beregnet til to. Det var lite, men koselig. Han så ut gjennom vinduet og så at de var fremdeles tidlig. Han bestemte seg for å løfte Safira opp i senga og sitte på gulvet slik at hun kunne ligge på noe mykt. Han reite seg og fant ut at det var ganske kalt i rommet. Han skundet seg å få Safira i sengen og brede godt over henne. Hun så sliten ut. Nå viste han ikke va han skulle gjøre men pussig nok var ikke hodepinen der lenger. Det eneste han kunne gjøre var å sitte våken eller å legge seg ved siden av Safira. Han bestemte seg for å legge seg ved siden av Safira fordi han var ennå sliten. Han la seg oppå dynen og sovnet ganske raskt.
Dag 51 Soren Morgen
Ha våknet av at noen snudde seg i sengen. Det var morgen og lyset flommet inn gjennom vinduet. Det var fremdeles kalt i rommet. Soren husket plutselig at han lå ved siden av Safira og spratt opp. dette vekket Safira og hun satte seg opp og gned seg i øynene. Hun smilte til han og han kjente at han ble varm i kinnene. Hun så på han en god stund.
- Så ullhode har bestemt seg får å være frisk i dag?
Den spydige stemmen passet ikke til smilet hun hadde rundt leppene. Han så forbauset på henne. Når var han blitt et ullhode?
De stod opp og gikk ned for å få seg noe å spise. Begge hev innpå maten som om de ikke hadde sett mat på en stund. Safira insisterte på at Soren skule spise to porsjoner og han protesterte, men magen sa noe annet og han måtte gi seg. Etter å ha spist forklarte Safira hva som var skjedd, og så ville hun vite hvordan hun hadde havet i sengen. Etter at de hadde handlet inn mat slik at de neste ikke hadde mer penger igjen red i mot Tar Valon igjen. Soren hadde ikke fløt seg så utvilt på mange uker. Det kom til å bli enklere å ri nå, tenkte han mens han nøt det fine været.
Soren våknet med dundrende hodepine. Han satte seg opp og så seg rundt. Hvor var han? Plutselig kom han på at han ikke kunne huske noe fra kvelden før og denne tanken skremte han. Så la han merke Safira som lå på sengen med en klut i hånden. Hun må ha sovnet mens hun pleide han. Han så på henne og kjente en velkjent følelse inni seg. Det var den samme underlige følelsen han hadde fått for noe som virket som en evighet siden. Når han tenkte seg om var den der alltid, men nå var den bare sterkere. Han oppdaget at han lå i en stor dobbelseng og rommet virket beregnet til to. Det var lite, men koselig. Han så ut gjennom vinduet og så at de var fremdeles tidlig. Han bestemte seg for å løfte Safira opp i senga og sitte på gulvet slik at hun kunne ligge på noe mykt. Han reite seg og fant ut at det var ganske kalt i rommet. Han skundet seg å få Safira i sengen og brede godt over henne. Hun så sliten ut. Nå viste han ikke va han skulle gjøre men pussig nok var ikke hodepinen der lenger. Det eneste han kunne gjøre var å sitte våken eller å legge seg ved siden av Safira. Han bestemte seg for å legge seg ved siden av Safira fordi han var ennå sliten. Han la seg oppå dynen og sovnet ganske raskt.
Dag 51 Soren Morgen
Ha våknet av at noen snudde seg i sengen. Det var morgen og lyset flommet inn gjennom vinduet. Det var fremdeles kalt i rommet. Soren husket plutselig at han lå ved siden av Safira og spratt opp. dette vekket Safira og hun satte seg opp og gned seg i øynene. Hun smilte til han og han kjente at han ble varm i kinnene. Hun så på han en god stund.
- Så ullhode har bestemt seg får å være frisk i dag?
Den spydige stemmen passet ikke til smilet hun hadde rundt leppene. Han så forbauset på henne. Når var han blitt et ullhode?
De stod opp og gikk ned for å få seg noe å spise. Begge hev innpå maten som om de ikke hadde sett mat på en stund. Safira insisterte på at Soren skule spise to porsjoner og han protesterte, men magen sa noe annet og han måtte gi seg. Etter å ha spist forklarte Safira hva som var skjedd, og så ville hun vite hvordan hun hadde havet i sengen. Etter at de hadde handlet inn mat slik at de neste ikke hadde mer penger igjen red i mot Tar Valon igjen. Soren hadde ikke fløt seg så utvilt på mange uker. Det kom til å bli enklere å ri nå, tenkte han mens han nøt det fine været.
like a butterfly i fly
like a rock i fall
like a rock i fall