The Pattern

http://www.dagbladet.no/dinside/2006/05/30/467610.html

Om menns siste skanse mot kvinners fremturing i vårt privatliv.

Haha, menn er litt ynkelige til tider. Men jeg kan forstå at detrenger litt alenetid.

Men tilbake til menssmerter: Jeg hadde ingenting de første årene, men i det siste har jeg begynt å få vojndt i magen de første dagene... Huff. Kommer det til å bli verre, tror dere?

Lieungh wrote:Haha, menn er litt ynkelige til tider.

Den har du vær så god å begrunne.

Lieungh wrote:Haha, menn er litt ynkelige til tider. Men jeg kan forstå at detrenger litt alenetid.

Men tilbake til menssmerter: Jeg hadde ingenting de første årene, men i det siste har jeg begynt å få vojndt i magen de første dagene... Huff. Kommer det til å bli verre, tror dere?

Det kan godt hende. Jeg har fått smerter etter et par år. Men da var det kjempevondt første gangen også. Har ikke fått mer vondt etterpå. Så kan ikke si noe sikkert.

hehe. Ta for eksempel faren min. Han er sta, og blir lett irritert og banner mye når noe ikke funker som han vil det skal. De siste tre årene har han vært sammen med flere kvinner enn jeg klarer å telle, og det er sikkert ikke alle jeg har visst om. De få han har vært sammen med i lengre tid(noen mndr.) har han gjort det slutt med egentlig fordi de prøvde å rette på feilene hans. Han gadd ikke å ta utrofdringen, og jeg og søstera mi må fortsatt slite med uvanene hans. Jeg skjønner hvorfor moren min ville skille seg.

Patetisk.

Dere er også ganske håpløse når det gjelder kvinner/jenter generelt. Vi er faktisk ikke sååå vanskelige å forstå. Noen ganger er det søtt, andre ganger er det bare idiotisk.

And the list goes on, men det gidder jeg ikke å skrive nå.

http://www.mozon.no/andre_saker/andre_s ... atans_s_nn

Ja, det er en skummel dag gitt.

Lieungh wrote:hehe. Ta for eksempel faren min. Han er sta, og blir lett irritert og banner mye når noe ikke funker som han vil det skal. De siste tre årene har han vært sammen med flere kvinner enn jeg klarer å telle, og det er sikkert ikke alle jeg har visst om. De få han har vært sammen med i lengre tid(noen mndr.) har han gjort det slutt med egentlig fordi de prøvde å rette på feilene hans. Han gadd ikke å ta utrofdringen, og jeg og søstera mi må fortsatt slite med uvanene hans. Jeg skjønner hvorfor moren min ville skille seg.

Patetisk.

Dere er også ganske håpløse når det gjelder kvinner/jenter generelt. Vi er faktisk ikke sååå vanskelige å forstå. Noen ganger er det søtt, andre ganger er det bare idiotisk.

And the list goes on, men det gidder jeg ikke å skrive nå.

Hvorfor er det han som er patetisk? Syns det er kvinnene og deg som burde kunne klare å overse noen uvanner, samt like personen for den han er.

Patetisk.

For ein gongs skuld er eg einig med Kjetil...

Hvis man ikke kan leve med personen som han er hvorfor i svarte innledet de et forhold da?

"Hei skal vi være i lag selvom du er proppet med feil, jeg kan gjøre deg til en personen du ikke er i løpet av et par måneder. Du er en uslipet diamant. Jeg liker ikke diamanter... don't worry i'll make an opal of you!"

det handler om kompromisser, spør du meg. møtes på halvveien. kvinner trenger ikke å kjefte og smelle for at han ikke lokker dolokket, liksom... men han trenger jo heller ikke å legge fra seg avklipte tånegler på stuebordet.

noen ting må vi gå med på. synes ikke avklippte negler på stua er for fælt i seg selv egentlig

Hva tror dere? http://debatt.sol.no/show.fcgi?category ... 0001435247

Jeg synes definitivt at man (både menn og kvinner) må kunne strekke seg og forandre seg og vokse som mennesker gjennom hele livet. Dersom man møter en ny skal man ikke bare dure frem som før, men ta lærdom av hva som gikk galt forrige gang, og gjøre det bedre.

Må derfor desverre si meg uenig med Kjetil og Loki her.

Jeg forstår argumentene til begge parter her. Faren min trenger jo ikke å forandre seg egentlig, man burde klare å leve med en person selv om vedkommende har noen uvaner. Men saken er at det ikke er vanlige uvaner, som f.eks. å la dolokket stå oppe. Og det er noe han burde rette på; Han har allerede "ødelagt" et ekteskap og utallige forhold, og jeg må si at jeg og søstera mi også har gått lei etterhvert. Det eneste som binder oss sammen er at han er faren vår, ellers tror jeg ikke at jeg hadde likt ham veldig godt, for å si det mildt.

Ceres wrote:Dersom man møter en ny skal man ikke bare dure frem som før, men ta lærdom av hva som gikk galt forrige gang, og gjøre det bedre.

Det er eit eige val. Eg kan så absolutt sei meg einig med deg i at det vil vere lurt å gjere det, men absolutt ingen andre enn personen sjølv burde kunne stille det som krav. Be pent? Absolutt. Inngå kompromisser? Gjerne det. Men alle endringer burde skje på den som gjer endringane sine premisser. Å forvente og kreve at nokon endrar seg fordi nokon andre tykkjer ei burde det, det er ei mildt sagt urettferdig innstilling i mine auge.