The Pattern

Hehe - tja... Er det urettferdig å forvente at mennesker tar steg i samme retning - eller i motsatt retning (alt etter hvordan man ser på det) for å komme nærmere hverandre? Jeg tror at i et forhold gjelder det begge parter, og da er det ikke lenger urettferdig å forvente at også din nye partner tar steg i riktig retning.

Jeg forstår jo hvor du vil - du ønsker å få fram at det å forandre seg er vanskelig, og at andre mennesker ikke har særlig mye med forandringa å gjøre. Og du har rett. Forandringa må komme innenifra. Man må ha lyst til å forandre seg. Den andre personen - partneren - er bare ment som inspirasjon.

Men er mannen ikke villig til å la seg inspirere til forbedring, da er jeg heller ikke villig til å godta han. Stagnasjon på samme nivå til evig tid er ille. Man må hele tiden lære nye ting, prøve å bli dyktigere.

Men for all del - dette er mitt syn på ting, og folk lever nok herlige liv uten å vokse som mennesker. Jeg er nok for kravstor.

Jo, men det er heilt greit at du ikkje godtar han. Ingen tvinger nokon til å halde ut med folk som opptrer på måtar dei ikkje likar. Det er ikkje det eg seier, det eg seier er at det å forvente at nokon skal endre seg berre for at andre skal like dei betre er ei innstilling eg ikkje skjønner. Om du ikkje liker korleis nokon oppfører seg, javel, så ikkje ha noko med dei å gjere. Ikkje gå rundt og tenk at "held eg berre ut lenge nok så endrar dei personlegheit og atferdsmønster".

Hehe... Det er vel sjelden slik at man blir sammen med en fyr/dame som man ikke i bunn og grunn liker. Som regel er det vel ett og annet som man ønsker å forandre hos sin nye partner, og med tid så blir det jo gjrene bedre i forhold der begge ønsker å være. Man passer etterhvert bedre sammen. Og den lille insatsen forventer jeg.

Menn skal være stae, jeg er sta.
Vil ei jente forandre på meg, gir jeg henne fyken, jeg har enda god tid, jeg kan finne ei jente som liker meg som jeg er, og ei jeg kan like slik som hun er.

Noen personer passer bare ikke sammen, og da er det bedre å bare gå hver sin vei.

Ekte kjærlighet handler om å elske både de gode og de nagative sidene til kjæresten din.

Kan ikke fordra mennesker som går rundt og irriterer seg over bagateller forøvrig.

Jeg er enig i at å elske handler om å elske hele personen, men det må være gjennsidig. Og når man virkelig elsker noen, så prøver man da å gjøre personen lykkelig. Altså forandrer man seg litt for å passe enda bedre sammen.

Og klart vi er unge, og det er da ingenting som sier vi må finner vår livspartner nå, men uanset - jeg ønsker ikke å ha den holdningen, Kjetil. Jeg vil ikke gå rundt og tenke - Det er for tidlig å finne den store kjærligheten nå, så jeg nøyer meg med det jeg finner, og kasserer den (personen) når vi ikke lenger kan fordra hverandre.

Det er bare ikke slik det fungerer i min verden.

Ceres wrote:Jeg er enig i at å elske handler om å elske hele personen, men det må være gjennsidig. Og når man virkelig elsker noen, så prøver man da å gjøre personen lykkelig. Altså forandrer man seg litt for å passe enda bedre sammen.

Og klart vi er unge, og det er da ingenting som sier vi må finner vår livspartner nå, men uanset - jeg ønsker ikke å ha den holdningen, Kjetil. Jeg vil ikke gå rundt og tenke - Det er for tidlig å finne den store kjærligheten nå, så jeg nøyer meg med det jeg finner, og kasserer den (personen) når vi ikke lenger kan fordra hverandre.

Det er bare ikke slik det fungerer i min verden.

For det første, jeg mente ikke at det er for tidlig å finne den store kjærligheten nå. Jeg mente at hvis den dukker opp, så er det kjempebra, men det haster ikke enda, så jeg ville ikke ha valgt den første og beste, for så å prøve og forandre den personen.

Hva er ditt alternativ da?
Å gå inn i et forhold som er dømt til å misslykkes? For så bare å fortsette å prøve, til det så skjærer seg på et tidspunkt hvor det er mer smertefult for begge parter?

Så klart ikke. Man går inn i et forhold dersom man føler det er det man har lyst til. Etterhvert blir man jo enten veldig glade i hverandre, eller så bryter man ut. Når du formulerer deg som du gjør er det helt greit - altså at det ikke er noen krise om den store kjærligheten ikke kommer enda - men i posten din ovenfor virket det som om du hadde et "motto" eller hva jeg nå skal kalle det der du ikke ønsket å finne den store, bare å leve i nuet. Og det er selvsagt greit for noen. Selv kan jeg ikke døye meg for å tenke "hva om..." om det meste. Tanken virker derfor fremmed for meg.

Å gå inn i et forhold er for meg noe ganske viktig.

Hva er å gå inn i et forhold? Hva er definisjon på det?
Etter min erfaring skjer det alltid sakte og gradvis, kan ikke komme på noen definerende øyeblikk.

Kanskje å flytte sammen, men det har jeg ikke prøvd.

For min del går også det gradvis, men som regel er det visse definerbare momenter også... Har imidlertid ikke noen klar definisjon. Man vet det når man gjør det.



(Rollen er over min egen post som er så himla upresis at den kunne vært skrevet av en femtenåring... Jaja...)

Noen som har lyst på et nytt tema?

Ja, skal vi snakke om kyssing?
Det er jeg god på.

Kjetil wrote:Ja, skal vi snakke om kyssing?
Det er jeg god på.

Er det noe du har funnet ut selv, eller har du fått høre det av noen?

Har egentlig bare trent på hånda mi, og den er svært happy.

Jaja.

ja hm. la oss snakke om det hvis kjetil har så lyst. hvilke former for kyssing foretrekker dere?

Må si jeg foretrekker uten tunge, da