Spørsmålet (eller et av dem; det er flere) blir da: Er Den Mørkeste en troverdig karakter? Eller er han bare en slags intelligent, personifisert naturkraft, en slags Ahriman til Skaperens Ahura Mazda?
Det vil si -- er han bare en antitese til Skaperen, hvis eneste formål, som han ikke har bestemt selv siden han ikke har noen fri vilje, er å ødelegge det Skaperen har skapt? Og hvis eneste "valg" er relatert til hvilke virkemidler han vil benytte for å nå dette målet?
Eller er han faktisk en karakter med fri vilje, i likhet med for eksempel Tolkiens Melkor om enn med ganske andre mål (Melkor er mer som de kristnes Satan; han ville vel gjenskape verden i sitt bilde, ikke ødelegge den), som ganske enkelt har bestemt seg for at han av en eller annen grunn hater Skaperen og alle hans verk og derfor vil ødelegge dem?
Eller lyver han til stakkars Ishy, og bare sier det den stakkars galningen vil høre, og egentlig vil ødelegge verden for å gjenskape den som sin egen My Little Pony-temapark?
Og avhengig av hva dere selv tror (kunnskapen vår om Den Mørkeste er så begrenset, at det nesten bare er rom for ville spekulasjoner her, men det er da halve moroa?), hva synes dere om det? Er det godt funnet på av RJ? Dårlig? Interessant? Og, kanskje viktigst, hvorfor?
For min egen del er jeg om enn bare foreløpig og høyst motvillig disponert til å tro på Ishamaels versjon. Kanskje hovedsaklig fordi vi ikke egentlig har noe annet eksplisitt uttalt alternativ (i alle fall ikke som jeg kan huske), men også fordi det basert på det riktignok latterlig lille jeg vet om partikkelfysikk ikke virker så veldig dumt. Slik jeg har forstått det har hver elementærpartikkel også en antipartikkel, og når disse bringes sammen opphører de begge å eksistere. (Som sagt, det er slik jeg har oppfatta det, men informasjonsgrunnlaget mitt er ekstremt sviktende.) Selv om jeg ikke umiddelbart er i stand til å fylle dette med filosofisk eller etisk meningsfullt innhold, fremstår det som en ikke usannsynlig inspirasjonskilde for den religiøse fysikeren Robert Jordan. Du får med en slags panteistisk, ikke amoralsk Gud, som også selv adlyder prinsippene han har skapt for å styre skaperverket sitt, samtidig som du får en grei forklaring på The Big Bad (eller tilnærmet grei, i alle fall), og, ikke minst, balanse. RJs tid i Vietnam og de opp-pimpete bildene av ham kan tyde på at han også har fått med seg litt hippieballast, og som sådan satte han sikkert stor pris på balanse.
Jeg er dog ikke helt fornøyd med denne forklaringa; selv om den kanskje kan virke logisk, synes jeg det er kjipt med bad guys som ikke egentlig har noen motivasjon eller grunner til det de gjør, bare årsaker. Det at Den Mørkeste står fritt til å selv velge hvordan han vil nå målene sine redder ham fra å havne i Perdido Street Station-kategorien (og en stor kudos til de dere som eventuelt tok DEN referansa

Amalgasjonen av Ond Naturkraft og frihet i handlinger innenfor visse parametre har dog visse tiltrekkende elementer, i det at vi unngår den på grensen til absurde, patologiske hevnlysten til den ovenfornevnte Melkor, og andre slike billige pseudopsykologiserende motivasjoner som fantasyforfattere så alt for sjelden tenker over eller får til.
Det var mitt foreløpige syn, konstruert av flis og tape. Noen andre som har tenkt på dette?
(PS. Beklager de kjipe alternativene i avstemninga; det er restene av samfunnsviteren i meg som vil ha det fint og binært. Eventuelle Admins som måtte føle seg kallet må gjerne utbrodere.)