Mørkefrende - et RPG

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Mørkefrende - et RPG

Post by Lothair Mantelar »

Dag 1

"En slags begynnelse"

Sted: Et vertshus i en fillelandsby ved foten av Dragonmount.
Vær: Tungt regn, torden og lyn.
Tid på dagen: Sent på kvelden.


Favros Kawka kastet en hånd opp i været og vinket til den smålubne servitrisa.
- "Mer brennevin, min kjære! Jeg må drukne mine sorger mens mine ærverdige motspillere beriker seg på min uflaks."
Spillerne nikket og lo, og den mest ustelte av dem begynte å riste glasset med terningene:
- "Når skal 'u innse at du har fått nok?"
- "Ja, vi vil jo ikke at du skal måtte satse dama di for å vinne tilbake penga dine..." sa den nest mest ustelte slubberten, og det var nesten som han slikket seg rundt munnen. Dama han henviste til var Vera Temari, som for øyeblikket var makelig drapert rundt halsen til Favros.
Servitrisa kom med drinken. Favros helte den i seg uten å nøle, og ba pent om en ny med det samme. Det styggeste trollet snudde endelig begeret, og det var ikke tvil om at Favros hadde tapt nok en runde.

- "Har du sett på uflaks," jamret han seg, og dro med ett opp en ny pung med mynter fra beltet. Den traff bordet med en slik tyngde at halve vertshuset snudde seg for å se hvor klirringa kom ifra.
- "Det ser ut til at jeg må ty til min siste pung med gull," sa Favros. Vera snudde hodet og fulgte begivenhetene med et uinteressert blikk. Helan, Halvdan og Trollokmann - navnene Favros hadde gitt dem i sitt eget sinn - formelig gned seg i hendene, og da gullet ble helt ut over bordet, var det som om de nettopp hadde fått seg et godt blikk opp i fru Fortunas skjørter.
- "Hva sier dere, mine gode kompanjonger? Et siste kast - alt deres kobber og sølv mot min haug med gull?" spurte Favros, like blid som alltid. Halvdan, derimot, begynte å trekke på det:
- "Jæ vet ikke, gutter. Vi har jo allereie vunnet en nok som det er."
- "Den som intet våger, intet vinner," påpekte Favros. Vera reiste seg fra fanget hans, og han lot som om han skulle til å sope gullet tilbake i pungen. Helan fikk panikk og grep tak i hånda hans:
- "Det er itte nødvendig, itte nødvendig, nei. Om tullebåkken vil tape alle penga sine så får det være hans si sak. Jæ skal itte stoppa ham."
- "Itte jæ heller!" sa Trollokmann, og tømte hele pungen sinn inn i potten. Helan gjorde det samme.
- "Det der er ikke nok," sa Favros. "Dere må nok hoste opp mer om dere vil bli med i denne potten."
Halvdan tenkte hardt nå, mens kompisene hans stirret iltert på ham. Fru Fortuna hadde satt seg over skrevs på dem begge, og det var ingen som kunne overbevise dem om noe annet.
- "Javel. Jæ får la det stå til."

Favros smilte. Han tok tak i begeret og ristet det litt før han holdt det opp til Vera, som krummet leppene og ga begeret et lykkekyss.
- "Da var sannhetenes time kommet," sa Favros, og kastet terningene på bordet. På dette tidspunktet hadde en stor del av vertshusets assorterte kundemasse beveget seg bort til bordet, og mens terningene trillet var det som om de allle holdt pusten. For et stakkarslig øyeblikk sto hele verden stille, borsett fra to terninger i dans over bordplata...

... og Vera jublet høyt da øynene endelig sto stille. Favros hadde tapt, og så såret opp på jenta som hadde sittet på fanget hans i hele kveld. Hun på sin side slo armene rundt Halvdan, mens de andre to begynte å skoggerle.
- "Det der var itte små smart allikevel, gitt." sa den styggeste, og smilte sitt tannløse smil mens Favros ulmet for seg selv. Det der var alt han eide på denne jord! Hva skulle han gjøre nå? Han hadde aldri opplevd en slik runde med uflaks. Tap på tap på tap, og nå var alt borte. Alt hadde fått i belønning! Noe måtte gjøres:
- "Jeg skal flå dere, skitne juksemakere!" ropte han, og trakk blankt.
- "Og jeg skal drepe deg først, di skitne hore!" sa han, og tok tak i halsen til Vera og gjorde seg klar til å gjøre slutt på hennes udugelige liv.

Det var i det øyeblikket at vertshusdøra slo opp med et brutalt smell. Et lynglimt lyste opp åpningen, og Favros kunne skimte omrisset av en mann som var så gedigen at det ikke kunne være naturlig. I armene bar han en mindre mann, som til sammenligning så ut som et barn i hans hender. Beistet av en mann bar den mindre mannen bort til peisen for å få varmen i ham. De var begge våte til beinet etter å ha vært ute i høljregnet, men merkelig nok var det bare den store mannen som så kald ut.

Folket i vertshuset ga dem stille rom, mens de stirret sjokkartet på det merkelige synet. Da beistet hadde pakket inn den lille mannen i en stol ved peisen, satte han seg ned på en benk og så ut på den stirrende massen av folk. Han sa ikke et ord.
Dét gjordet derimot den lille mannen, som åpnet de melkehvite øynene sine og så ut over rommet. Han var åpenbart både lam og blind.
- "Vær ikke redde. Mitt navn er Hirsam Aro --"
En summing gikk med ett gjennom rommet. Kunne det virkelige være sant? De hadde alle hørt tale om Hirsam Aro; Profeten som var blitt slått blind og lam av Lyset av selv, og siden var det som om han han talte med Skaperens egen tunge. Det ble til og med sagt at selv Aes Sedaier hadde oppsøkt ham for å få råd og hjelp.
- "Det er løgn!" ropte noen litt sjelvent. Favros kunne ikke se hvem det var. Tanken hadde slått ham også. Dette kunne ikke være sant. Hirsam Aro hadde forsvunnet for mange vintre og somre siden - flere somre og vintre enn en mann kunne overleve. Hans navn ble nå ofte omtalt i samme åndedrag som Arthur Haukevinge eller Dragen selv, Lews Therin Thelamon. Legender, myter, barnehistorier...

- "Jeg forstår deres tvil, men dere må tro meg," sa Aro, og med ett var det som om all tvil i Favros sitt hodet fordunstet. Blod og aske, tenkte Favros. Det er virkelig ham.
- "Skaperen har sendt meg tilbake til dere for å fullføre mitt oppdrag. Jeg er sendt hit for å finne den Gjenfødte Dragen. Men jeg kan ikke gjøre det alene. For å nå mitt mål, trenger jeg deres hjelp. Sammen kan vi finne Ham, og slik motvirke Skyggen som nå strekker sine klamme fingre inn over landet."
- "Vet du hvor den Gjenfødte Dragen er?" spurte noen.
- "Nei", sa Aro, "men når jeg vil gjenkjenne ham når vi finner ham. Inntil det skjer, trenger jeg deres hjelp. Som dere ser så har jeg... litt problemer med å bevege meg, og min håndtjener her kan jo ikke bære meg hele veien. I morgen setter jeg ut med kurs for Tar Valon. Hvis dere vil bli med, så må dere presentere dere til meg før kvelden er omme. Tiden er kort, og Skyggen venter ikke på noen."

Det var åpenbart at Profeten hadde sagt det han var kommet for å si. Favros husket plutselig at han holdt en ukjent dame rundt halsen, og at han nettopp hadde truet tre andre velvoksne menn på livet. Favros var god med sverdet, men han tvilte sterkt på at han kunne komme seg ut av denne situasjonen med skinnet i behold.
- "Nå holder du kjeft," sa han til Vera, og holdt sverdet mot halsen hennes. Til de svindlerne sa han:
- "Dere rører ikke på en finger, ellers blir ei viss hore plutselig et hode kortere!"


Favros begynte å rygge bort til Profetens stol ved peisen. Beistet av en håndtjener reiste seg og stilte seg klar bak Aro, like stor og dødelig som et steinras.
- "Hvem er der?" spurte Aro. Stemmen var spørrende, men det melkehvite blikket var urovekkende skarpt.
- "Jeg heter Favros Kawka," sa Favros, mens han kikket seg bekymret tilbake over skulderen. Der kunne han tydelig se de stygge andungene stå og vente på dem med knivene klare.
- "Hvor er dere fra?" spurte Aro.
- "Hva? Å... Jeg er fra Illian." Han dultet borti Vera.
- "... Jeg er fra Amadica," sa hun spakt.
- "Hvorfor vil dere slå følge med meg på min reise?" spurte Aro.
- "Fordi vi vil finne Dragen!" sa en litt for ivrig Favros. De stygge andungene var nå rett bak dem, og det var nesten som om han allerede kunne kjenne stålet i ryggen.

- "Så det har ingenting med de tre herremennene der bak vil deg vondt?" sa Aro, som smålo litt for seg selv.
- "Ta det med ro; så lenge dere er sammen med meg så vil håndtjeneren min la noen andre skade dere. De kaller ham Bøddelen der han kommer fra, noe han sikkert ville fortalt dere selv hvis han kunne. Dessverre har han ikke noe tunge, så jeg håper dere ham unnskyldt." Aro tok seg en tenkepause.
"Dere er selvfølgelig velkomne til å slå følge med meg så lenge dere måtte ønske. Vær oppmerksomme på Skyggen vil gjøre sitt ytterste for å hindre oss i nå vårt mål, men hvis Lyset vil - og la meg forsikre dere, at det vil det - skal vi lykkes. I morgen setter vi ut, så jeg foreslår at dere benytter tiden til å få litt søvn.

Favros slapp Vera, snudde seg mot hans tre motspillere, og ga dem sitt mest hjertelige smil.
- "Det ser ut til at vi får fortsette leken vår på et senere tidspunkt, mine herrer!"

Det var da han kjente den merkeligste følelsen Favros hadde følt i hele sitt liv. I et øyeblikk sto han og gliste til sine svindlere, og i det neste kunne han distinkt føle noe kaldt gli gjennom halsen hans, og så ble alt svart.

Aro tsket høyt. Bøddelen bøyde seg og tørket sverdet sitt på kappen til den nå hodeløse kroppen til Favros Kawka.
- Jeg sa at ingen andre vil la dere komme til skade. Bøddelen min, derimot, har ingen problemer med å ta liv, og denne... Favros... var åpenbart en Mørkefrende. Slike folk vil vi ikke ha med oss på reisen." sa Aro.

Vera og den stygge trioen ga hverandre et langt blikk.
"Vi var jo på vei til Tar Valon uansett, ikke sant?" spurte Vera, litt nølende. De tre andre nikket.

"Dere er velkomne til å slå følge," sa Aro.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Sauegjeteren
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 2715
Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
Contact:

Post by Sauegjeteren »

Nikotan
Kort på kort på kort. Samme hvor mange ganger han prøvde å legge dem fikk han dem aldri til å gå opp slik han ville. Dessuten forstyrret de ubehøvlede lømlene borte ved terningbordet ham. De huiet og skrek, og skjøgen de hadde med seg så ut til å rullere på fangene deres, alt etter hvem som hadde mest gull og kobber på bordet framfor seg til enhver tid. Den siste mannen var bare marginalt bedre, men Nikotan kunne ikke skjønne hvorfor han menget seg med de andre. De måtte da være langt under hans rang. Men gull, det hadde han visst. Tosken trakk opp en stor gullpose og lo mens han slo den i bordet. Om han ikkje hadde prøvd å bli ranet fra før var han garantert at noen prøvde seg på det nå snart. Blod og aske, for en tosk! Om han bare kunne brukt noe av gullet på å spandere krydret vin på en stakkar hadde det vært noe annet.

Kortene så stadig ikke ut til å gå opp, og han observerte etter hvert at blikket hans gled bortover mot terningbordene og fangene til terningspillerne, og kortene lå slapt på bordflaten og gikk ikke opp i det hele tatt. Han prøvde å konsentere seg ytterligere om kortene sine og ville helst glemme hele den ekle lyden av terningene. Han var nær ved å få alt til å gå opp da bråket ved terningbordet nok en gang eskalerte. Han løftet hodet, så at skjøgen trippet lekkert vekk fra de andre lømlene og at noe glimtet der borte. Akkurat i det de skulle til å smelle sammen braket døren opp, og inn kom vind, et voldsomt tordenskrell og en mann som så ut til å kunne fremkalle det. I armene hans lå et stygt lite barn.

Vinen ble sakte kaldere mens Nikotan vantro så følgende scene utspille seg: Det stygge lille barnet ble lempet ned i en stol av det digre beistet, og snart presenterte ungen seg. Det kunne forresten ikke være et barn, det var tydelig nok når beistet hans gikk litt på avstand. Holdningen var slapp, og øynene hvite. Etterhvert snakket han, med en stemme som sa klart fra at her skulle han høre på, om det enn var en rusten stemme. Først ville ikke Nikotan tro på ham, og i sitt stille sinn formet han noen tanker rundt hvem det kunne være, eller ikke. Det kunne da ikke være Hirsam Aro? Det er løgn! Han formet tankene med leppene, og noen så mot ham, så han satte seg tilbake og prøvde nok en gang å bli usynlig.

Han greide nesten å myse ned i vinen igjen da stemmene steg igjen. Han så opp og så giganten bøye seg under taket, og han tørket sverdet på kappen til mannen ved terningbordet. Nikotan ble alltid dårlig når andre fikk kappet av seg hodet, og dette var ikke noe unntak. Jenta og de tre terningspillende barbarene vekslet noen ord med den såkalte profeten før de snudde seg mot trappa og forsvant opp den. Hva var det han hadde hørt? At kjempen kunne beskytte ham? Det kunne være aktuelt. Det kunne absolutt være en idè. Ved Ly... Det kunne så absolutt være en idè det var verdt å følge videre.

«Hvor går reisen videre fra Tar Valon?» Nikotan fant seg selv stående ved profeten med bøyd hode, og alt han noen sinne hadde lært om etikke var forsvunnet ut av sinnet hans. «Beklager, Nikotan er navnet.» Den vesle stygge flirte og skrattet hest mens han vendt oppmerksomheten mot Nikotan. «Der hvor Dragen finnes, vel. Er det slik å forstå at du vil hjelpe meg i jakten på Dragen, at du vil hjelpe meg i oppdraget mitt fra Skaperen? At du vil få frem Dragen i all sin prakt for å en gang for alle knuse all ondskap i verden?» Aro snakket med slik overbevisning og patos at Nikotan slet med å ikke være affisert, men heldigvis satt nobelheten hans i ryggraden. Det var ikke så enkelt å sette ut denne karen, nei. Han svelget. «Jeg vil gjer...» Han startet igjen. «Jeg vil gjerne få være med på reisen din. Vet du noe om hvor reisen kan gå?» Den gamle flirte stygt igjen. «Over stokk og under stein, men stol på en ting: Samme hvor vi reiser er du beskyttet av Skaperen, og ingen landsforvisning kan stå over Skaperen! Bli bare med, du Nikotan av Huset Tabak, og reiser vi til Cairhien er du uansett trygg.»

Hvordan i all verden kunne han vite det? Hvordan i all verden kunne den falskneren vite om landsforvisningen hans? Nikotan snublet bakover, plukket opp kortene sine og fôr opp trappa. Bak seg hørte han vagt at den gamle stemmen oppfordret ham til å hvile godt, i morgen tidlig krevde han full konsentrasjon igjen. Vel oppe på værelset sitt bannet han ned i puta. «Blod og forbannet aske!» Kommer jeg aldri unna? Men det er noe spesielt med den mannen, så jeg er nok trygg om jeg bare holder meg i nærheten av ham. Han trakk kortene opp av lomma og la dem trygt tilbake i etuiet sitt. En siste kikk på kortene før han sovnet viste herskeren av Cairhien som smilte skjevt til ham.
Moiraine vet svært mye, sauegjeter.
elric
Hengiven
Hengiven
Posts: 200
Joined: Tue Apr 07, 2009 15:52
Location: Svarte Tårnet

Post by elric »

Elric Shan
Elric satt foran Calm og irriterte seg over at Calm ikke ville kjøpe annet en utvannet vin til han. «Calm hvorfor får jeg ikke noe annet en utvannet vin?» spurte Elric men akkurat da Calm skulle til å svare på temaet som tydelig vis hadde vært diskutert både titt og ofte ble de avbryt av terningspillerne som reiste og så ut som de skulle til å begynne å sloss og når de begynte å sloss ville sikkert han få skylden på det og. Elric reiste seg kjapt og begynte og se seg om etter en utvei da Calm sa «ro deg ned småen de vil ikke plage oss» Elric følte seg ikke helt betrygget av det Calm sa men han satte seg ned og holdt et vaktsomt øye med bråkmakerne da en kald vind drev gjennom rommet og et stort stygt troll kom gående inn gjennom døren med noe som så ut som et lik i hendene. Elric rygget inntil veggen for å prøve å ikke bli oppdaget av trollet, Når trollet hadde sittet seg ned etter å ha lagt fra seg liket begynte liket å presentere seg selv. Elric gjorde store øyner når liket (eller krøplingen velg selv) sa at det het Hirsam Aro, han omtrent fløy bort til Aro mens Calm prøvde å stoppe han. «Herre Aro jeg vil gjerne følge dem jeg heter Elric Shan! Og det vil vennen min Calm Sleppy også han vet det bare ikke enda». Elric hørte et oppgitt sukk fra Calm men det brydde han seg ikke om, tenk at han Elric Shan skulle møte selveste Herre Aro fra eventyrene og historiene.
"Every man dies. Not every man really lives.
- William Wallace"
TamalThor
Asha’man
Asha’man
Posts: 252
Joined: Thu Sep 24, 2009 19:46

Post by TamalThor »

Edric

Han satt og stirret ned i vinen. Det var en god vin, laget av druer fra det sydlige Cairhien. Akkurat bitter nok, men med en essens som vitnet om solrike, varme sommerdager. Det stikk motsatte av denne dagen.

Det satt en gruppe lugubre menn i et hjørne av rommet. De syntes å finne et simpelt terningspill underholdende; de hadde blitt mer og mer høylytte ettersom mørket hadde lagt seg. Han selv hadde aldri funnet noen forståelse eller glede i å spille for penger. Det klirret i sølvbjellene under hetta da Edric så opp. Han så at det nå satt en kvinne på fanget til en mann, illianer etter skjegget hans å dømme. Hun selv kunne like godt være andoraner som amadicier etter hva Edric visste. Det eneste kjennetegnet hennes var den kraftige barmen og smale hoften. Sørlendere var jo ofte så like!

Rundt illianeren og kvinnen danset det et øyeblikk noen bilder, nesten som utydelige malerier som forsvinner før du rekker å se hva de skal forestille. Men en ting ble værende igjen hos mannen, som en aura; mørke og død. Han var en mann som ikke var redd for å drepe, men samtidig en Mørkefrende. En farlig kombinasjon. Illianeren dro opp en ny, fillete pose med gull. Idet tilskuerne begynte å samle seg rundt dem, fordypet Edric seg på nytt i den bitre, cairhienske, og altfor dyre vinen.

Det tordnet ute, men av en eller annen grunn hørtes det tydeligere enn før. Edric tenkte ikke over dette før han hørte en raspende stemme, nesten som en Myrdraal, snakke. Assosiasjonen til en Myrdraal fikk Edric til brått å kaste hetta bakover og se opp. Det så ut som en stygg unge, like blek som en cairhiener, men allikevel umulig å forbinde til noe land. Han tenkte tilbake til barndommen der moren hadde fortalt om en profet som plutselig hadde forsvunnet. Men det var jo selvfølgelig bare en skrøne, en historie bardene som besøkte hjemstedet hans kunne finne på å fortelle. Eller var det sant? Kunne denne stygge ungen virkelig være Hirsam Aro? Ved Lyset...

- "... Tar Valon. Hvis dere vil bli med, så må dere presentere dere til meg før kvelden er omme. Tiden er kort, og Skyggen venter ikke på noen." Tar Valon? Det var jo perfekt! Edric hadde sett en Aes Sedai for noen dager siden, men kunne ikke forestille seg å se flere hundre slike kvinner på ett sted. Han fant seg stående rett foran Profeten, med hans store, stumme vokter stående like bak.
- "Hvem er du, som står der rett foran meg?" spurte Profeten. Å, Lys! Dette var jo helt perfekt!
Edrik hadde nesten blitt målløs da det lille mennesket snakket, og klarte så vidt å stamme frem:
- "Du kan kalle meg Edrik, ærede Profet." Det var blitt helt stille i vertshuset, kanskje fordi gruppen med pøbler hadde gått opp trappen.
- "Javel, unge herr Farshaw. Jeg er takknemlig for at du ønsker å slå følge med oss. Gå nå opp og sov, vi skal videre tidlig i morgen."

Fornøyd gikk Edric mot trappa, innerst i rommet. Det surklet i skoene hans da han gikk. Blod og forb..! Han hadde tråkket i en dam av blod! Han kikket i retningen blodet kom fra, og skvatt til da han så hodet til den sjuskete illianeren, et lite stykke unna kroppen. Edrik fortet seg opp, fornøyd med at dagen tok en slik uventet, men positiv vending. For sitt indre øye så han Profeten, med sin glorie av fantastisk vakre, forferdelig grusomme bilder. Det var så mange bilder at alt gikk sammen i en eneste kakofoni av farger og hendelser. Hadde Profeten kalt Edric ved etternavnet?
"Nobody tells us how to be men. We just are."
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Ehlaline Darengil
”Hvorfor kan du aldri være enig med meg? Vi er jo langt på vei allerede, vi er praktisk talt fremme. Tenk da, Tar Valon..? Vi har jo klart oss så langt.” ”Ehlaline, når skal du lære?” Relaine hevet nesten stemmen fra hviskingen. Hun hevet øyenbrynet, og Ehlaline kunne se at hun var sint. Det var ingen annen måte å si det på. Hun senket sitt eget øyenbryn.

”Det er din skyld alt sammen,” fortsatte Relaine, men nå med stemmen under kontroll. ”Du skal alltid dra meg med på alt mulig. Vi ble nesten drept, eller verre kidnappet..! Jeg så hvordan de hintet til hverandre, de visste akkurat hvor mye vi er verdt!” ”Lys, nå må du slappe av, Søster. Det kan ikke være mer enn et par dager til vi er fremme i Tar Valon, hvis de nekter meg tilgang, så drar vi til tante med en gang.”

Døra til vertshuset åpnet seg, og lysglimt fikk nesten Ehlaline til å miste fatningen. En stor mann kom gående inn døra, med en pakke i hendene. Han var fantastisk kjekk, bare storheten hans gjorde han spesiell. Relaine sa noe ved siden av henne men hun hørte ikke etter. Det ble plutselig liv i store deler av vertshuset. Ehlaline ventet til ting roet seg, men klarte ikke ta øynene fra den store mannen, med sverdet som passet til størrelsen hans. Hun prøvde å få han til å se på henne, og forstørret øynene forsiktig. Bylten på stolen var tydeligvis et menneske, og det snakket, men hun var ikke så opptatt av det. Når alt bråket hadde roet seg ned reiste hun seg for å snakke med han. Han minnet henne om grunnen til at foreldrene hadde sendt henne bort. Han var virkelig fantastisk. Plutselig stod hun foran han. Den lille bylten på stolen så opp på henne. Hun strøk hendene over den svarte kjolen, stripene virket ikke like viktig som vanlig. I Cairhien hadde de alt å si. Hun så ned i bakken, et klart tegn på at hun ville prate. ”Så du skal være med til Tar Valon du også, Ehlaline” sa bylten til henne. ”Relaine syns vi trenger noen til å passe på oss, kanskje du kan hjelpe oss,” svarte hun. Ved å flikke med håndleddet sa hun at hun hadde rett til de stripene hun hadde på kjolen. Blikket hennes viste at hun snakket til den store mannen. Han så ikke på henne engang. Bylten så bare på henne, sa ingenting. Hun snudde seg og gikk. I et siste forsøk på å trekke oppmerksomhet stakk hun ut foten ut foran en tjukk mann som kom mot henne. Han falt hardt på magen. Han rakk så vidt å ta seg for. Bylten lo bak henne. ”Du er velkommen til å ta følge med oss, Ehlaline,” sa han, ”men ta med deg Relaine.” Ehlaline så på ham med store øyne.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Relaine Darengil

Innimellom skjønte virkelig ikke Relaine tvillingsøsteren sin. At de to som var identiske av utseende skulle være så radikalt forskjellige, nei det skjønte hun ikke.

Som denne plutselige opprørskheten og eventyrlysten som hadde kommet over Ehlaline, så hun virkelig ikke at de hadde det mye bedre hjemme i Cairhien med mor og far? Og hvordan klarte hun alltid å få dratt Relaine selv med seg hver gang hun var i trøbbel? Det var ikke Relaine som hadde opptrådd usømmelig utenfor Lystfesten. Det var ikke Relaine som hadde fått dem begge sendt til tante på landet. Og det var definitivt ikke Relaine som hadde bestemt seg til å dra til Tar Valon for å bli Aes Sedai, som om noen av dem var født med den evnen, og takk Lyset for det! Men hun hadde fulgt med. Det eneste som kunne være verre enn å bli dratt med på søsterens påfunn, var å ikke bli det, og ende opp alene. Det var en tanke hun ikke orket.

Tsk! Der hadde hun drevet inn i en spiral av selvmedlidende tanker. Et stadig oftere tilbakevendene fenomen som gjorde henne blind for verden rundt seg. Hun smekket irritert med tungen, og angret dette uttrykket for følelser med det samme. Slikt drev ikke en ordentlig Lady fra Cairhien med. Måtte være de simple omgivelsene de var i som fikk henne til å glemme seg.

Blikket hennes fokuserte på situasjonen som utspilte seg i en annen del av rommet. En liten skapning hun ikke helt kunne sette ord på hva var for noe satt i en stol forran peisen, flankert av den største mannen Relaine noen gang hadde sett. Det skulle kanskje ikke så mye til for noen å virke høy for en 16 år gammel jente fra Cairhien, men noe fortalte henne at denne mannen ikke ville finne sin likemann høydemessig noe sted i den kjente verden. Hun fikk også en kald og upersonlig følelse av han, som hun ikke likte.

Se der ja, selvfølgelig skulle Ehlaline bort og vise seg for han. Dumme seg ut foran en mann som befant seg mange hakk under dem selv på rangsstigen. Hun selv hadde såvisst aldri skjemt seg ut på den måten, hadde alltid ristet på hodet av søsterens forestillinger om kjærlighet og lidenskap. Ekteskap var kun en del av Daes Dae'mar, det visste da alle.

Sjokk og vantro grep henne plutselig, og hun snappet etter pusten. Ehlaline hadde spent ben på en fremmed kar. Vesnet forran peisen snakket til henne også, og Relaine kunne se at søsteren var overrasket over det han sa, selvom hun herifra ikke kunne avgjøre hva som ble sagt. Relaine jamret inni seg. Hva i alle dager hadde Ehlaline rotet dem opp i denne gangen?
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
elric
Hengiven
Hengiven
Posts: 200
Joined: Tue Apr 07, 2009 15:52
Location: Svarte Tårnet

Post by elric »

Elric Shan

Calm prøvde å overtale Elric til og ikke reise med profeten men når Elric tydlig vis ikke hørte på Calm gikk Calm tilbake til bordet for og furte tilbake mens eder fløy ut av munnen hans. Elric så på de andre personene som skulle reise med Profeten og litt beskjeden sa han til de «Hei jeg er Elric Shan». Elric så flau ned i på føttene sine siden han syntes at de så litt surt på han «Jeg tenkte at siden vi skal reise sammen bør vi hilse nå», Elric syntes at de andre syntes å se enda sintere ut og han flyttet vekten på føttene mens han så ned i bakken.
"Every man dies. Not every man really lives.
- William Wallace"
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Kharlean Anhekan
Kharlean hadde aldri sett en sånn liten bylt av en person før, i hvert fall ikke en med så stor utstråling. Ikke at det var noe han pleide å legge merke til, men det bare var noe med han. Han hadde i hvert fall aldri sett en så stor mann, som følgesvennen til denne Hirsam Aro. Når man har jobbet i Vokterne av Steinen, hadde man sett alt, så å se to nye ting på en dag, var veldig uvanlig. Når han nå lå der med nesa i gulvet, og den flotte gule og svarte Vokterne-kappen hans ble full av ølsøl, følte han seg ikke bra. En eller annen idiotjentunge hadde spent bein på han. Han hadde sett mange av jenta når han reiste seg, så han hadde nok slått hodet. Men akkurat nå visste han hva han måtte gjøre.

Kharlean reiser seg fort opp, børster skitt av kappen sin, strammer seg opp, og steller seg foran stolen til Hirsam Aro. ”Til Tjeneste Profet. Kharlean Anhekan stiller til oppdrag.” Profeten så på han. Den store mannen trakk på smilebåndet. At han hadde lagt på seg siden sin tid i Steinen, visste han, men han var fortsatt like tro som den dagen han først knelte for Høyfyrsten som ansatte han. ”Velkommen skal du være,” var svaret han fikk. Han smilte fornøyd og bukket. Selvfølgelig ville alle ha en tjenestemann som han. Ja, han hadde vokst opp på landet i Rift, men han hadde faktisk jobbet i Steinen i to år. Det var den viktigste tiden i hans liv. Han hadde møtt alle de viktige menneskene, og lært alt om livet. Alt man trengte å vite fikk man vite der. Høyfyrstene satt ofte og snakket sånn at han skulle lære ting når han stod på vakt. De stolte nok på han til å fortelle hemmeligheter også. Og nå skulle han ut på et kjempeviktig oppdrag. Livet tok virkelig merkelige vendinger. Etter 19 år følte han seg endelig viktig igjen. 37 år gammel visste Kharlean at han kom til å gjøre noe viktig. Han skulle finne Den Gjenfødte Dragen selv!
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Asal Monaindrin

Asal observerte alt oppstusset i vertshuset med interesse. Tåpelige tøser av alle slag og samfunnslag, udannede grobianer, skjeggløse guttunger, og skjeggete gamle tåper -- alt verdens bunnslam ble tydelig tiltrukket av karismaen til Profeten. Hun hadde til og med syntes å ha fått øye på både den gåsehjernede og den noe mer oppegående datteren til gamlefru Darengil! Asal tsket stille for seg selv, og ristet lett på hodet.

Men likevel, Asal selv var heller ikke helt immun mot mannens utstrålig. Hun hadde nesten ikke tatt øynene fra ham siden han ble båret inn av kjempen sin -- forøvrig en av de største mennene Asal hadde sett -- og hun kunne kjenne nysgjerrigheten våkne i seg. Hun hadde en gang kjent en svært distingvert lærd, Petar av Shol Arbela, som hadde skrevet en særdeles interessant bok om denne Hirsam Aro -- dessverre hadde hun vært nødt til å etterlate den i Cairhien, men hun hadde lest den og husket Petars teorier ganske godt. Mannen hadde konkludert med at Aro faktisk måtte være en ekte profet; selv om noen av bevisene hadde vært tvetydige og kunne tyde på lurendreieri, talte en stor overvekt for at han virkelig hadde direkte kontakt med Skaperen. Og det at han satt her nå, lenge etter at han burde ha vært død, så godt som beviste Petars argumentasjon.

I øyekroken kunne hun se at Moran satt enda mer fjetret enn hun selv. Mens hun var i stand til å skjule stirringen sin, var det nesten så guttungen gapte av fascinasjon. Asal tsket igjen, og klemte guttens skulder. Han bråvendte seg mot henne, og nesten hveste, "Hva?"

Enda en gang tsket hun, før hun sa strengt, "Jeg plukket deg ikke opp fra gaten for å bli tilsnakket på den måten, unge mann. Husker du hva jeg sa om hele setninger?" Gutten rødmet; Asal trodde det var halvt sinne, halvt forlegenhet. Hun smilte fornøyd, som en katt like før den setter klørne i en mus, men bare innvendig. Utvendig forholdt hun seg kald. "Men det får være som det er. Jeg har sett på denne Profeten, og jeg synes det er for ille om han må være belemret med en slik mengde håpløse tilfeller. Så hva sier du? Skal vi la Tar Valon vente litt til?"

Moran Bael

Moran gliste fra øre til øre, et glis enkelte hadde beskrevet som ulveaktig. Selv hadde han aldri sett noen ulv, men han hadde sett de magre bakgårdsbikkjene i Aringill flekke tenner, og han likte bildet.

Gamla hadde visst trodd at han satt og stirra på den gamle gubben! Så utrolig typisk gamle mennesker; selvopptatte og snerpete. Selvsagt hadde Moran kikka litt på krøplingen; han hadde til og med syntes litt synd på mannen, og hørt skikkelig etter da han holdt den pompøse lille talen sin. Moran var faktisk litt frista til å slutte seg til ham, og Asal hadde rett i at de fleste frivillige Profeten hadde fått tak i så passe ubrukelige ut. Men mest av alt hadde han stirret på den veldig pene adelsjenta -- han husket nok av Asals forelesninger til å fastslå at hun kom fra Cairhien; kanskje Asal kjente henne? -- som hadde gått opp til Aro. Makan til hofter hadde han knapt sett før!

Han dro en halvlang svart pannelugg vekk fra det magre ansiktet sitt, som om han tenkte seg om, før han svarte. "Jo, gode fru Asal, han ser ut som om han kan trenge litt bedre hjelp."

Asal Monaindrin

"Godt. Da er det bestemt." Asal kastet et raskt men nøyaktig blikk rundt i rommet, før hun reiste seg. Såvidt hun kunne se var det ikke flere som var i ferd med å melde seg til Profetens tjeneste. "Følg meg," sa hun til Moran, før hun strente behersket mot Aro.

Han kikket opp da hun nærmet seg, og hun kjente det gå kaldt nedover ryggen. Den store tjeneren hans sto som et lite fjell bak ham, men hun enset ham knapt. "Asal Monaindrin, du er ute og søker tjeneste?" Aro snakket lavt, med myk stemme; hun trodde ikke engang Moran, som sto rett bak skulderen hennes, hørte ham. Det overrasket henne ikke egentlig at han visste navnet hennes; hun var tross alt ingen uvitende bondeknøl.

"Hvis det behager mesteren, ville vi gjerne slutte oss til Dem, jeg og gutten her, Moran Bael. Han er en kvikk gutt, med et godt hjerte, langt inne. Han må bare få mulighet til å bruke det litt oftere." Aro kikket på Moran med rynket panne, og nikket til seg selv.

"Gutten er som du beskriver ham, gode fru Monaindrin. Og jeg vet jo at jeg kan stole på deg." Det siste utsagnet var uttalt som en blanding mellom et spørsmål og en påstand, og det fikk Asal til å rødme.

"Det kan du, mester. Det fantes i sin tid ingen mer pålitelige husholdersker i Cairhien enn Asal Monaindrin." Hun neidde, fikk Moran til å bukke, og gikk, mens hun tenkte på den private, men likevel ydmykende avskjeden hennes med husholdet hun hadde tjent siden hun var en jentunge.

Moran så ut til å ville følge etter Darengil-jentene, men Asal trakk ham heller med seg mot den andre siden av rommet, der de hadde bordet sitt. "Du må være på vakt fra nå av, Moran," advarte hun gutten. "Den Mørkefrenden Aro valgte å avsløre bør du tenkte på hver time du er våken, og gjerne mens du sover også, for å minne de på farene vi har utsatt oss for. Men drikk opp ølet ditt nå, og gå og legg deg. Jeg tror det blir en tidlig start i morgen."
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Storstuen i vertshuset begynte å tømmes for mennesker, rimelig fort. Det var som om det plutselig hadde gått hull på boblen av spenning som hadde omkranset rommet siden profeten hadde gjort sin entre. Folk hadde enten kommet på at det begynte å bli sent og dratt hjemover, eller de hadde søkt seg opp til sine værelser i øvre del av vertshuset. Den lubne serveringsjenta svinset rundt og tørket av bordene, og prøvde å ikke la seg merke av profeten og hans kjempe som fremdeles satt plassert foran peisen.

Hadde jeg ikke hatt katta å passe på, så hadde jeg kanskje blitt med på dette eventyret selv, tenkte Sari for seg selv der hun skrubbet og skrubbet på en flekk med stearin som satt fast på det ene bordet. Hun snek seg til et blikk mot kjempen. Han der så rett og slett ikke ut til å være helt menneskelig. Men han var jo i følge med en som Skaperen selv hadde utpekt som sin egen, så da måtte det vel være greit. Hun puslet videre med gjøremålet sitt, oppslukt av sin egen tankerekke om profeten og alle hans eventyr. Hun gikk åndsfraværende i gang med det innerste bordet, rettet seg opp, og gispet overrasket da hun så rett inn i et par vasne, hasselbrune øyne i tydelig alkoholrus som så på henne fra andre siden av bordet.

-"Næmmen frøken Vladra!"- utbrøt Sari irritert - "Sitter du her ennå? Burde du ikke gå opp og legge deg isteden for å skremme meg halvt fra livet?" Hun ventet ikke på svar, men avsluttet heller vaskerunden uten å vaske det siste bordet, og trasket bestemt tilbake mot kjøkkenet. Hun likte så bestemt ikke denne damen. En riktig skjønnhet, det kunne ingen nekte for, men det var en røffhet over henne som var skremmende, og både så ut og virket eldre enn de noen og tredve årene Sari visste at hun var. Og dessuten så hadde hun ikke gjort annet enn å sove bort hele dagen og drikke bort hele natten siden hun kom tre døgn tidligere. Sari oppsummerte hennes holdning mot denne frøken Vladra ganske presist i den tanken som for gjennom hodet hennes idet hun forsvant ut av rommet; hva slags kvinnemenneske er det som har tid til å kaste bort livet sitt på den måten? Hun fnøs foraktfullt idet hun lukket døren.

Vladra Tarene

Vladra så etter den trinne serveringsjenta med et uttrykksløst ansikt, og ristet litt på hodet da hun smelte døra igjen etter seg. Den foraktfulle minen brydde Vladra seg ikke om lengre, la knapt merke til den. Hun var vant til å bli behandlet slik av de fleste. Det var faktisk få som klarte å skjule sine fordommer mot henne, en ugift kvinne på over tredve, uten tilhørighet eller jobb. En omstreifer uten faste røtter. En ensom ulv. Leppene hennes trakk seg oppover i et ironisk grin av hvor tragiske og poetiske hennes egne tanker hørtes ut.

Men i og for seg var det jo ikke rart at folk så på henne som de gjorde, reflekterte hun. Hun var en omstreifer uten røtter. Uten lojalitet eller menneskelige bånd. Og de gjorde så ytterst riktig i å ikke stole på henne, det måtte hun jo bare konkludere med selv også. Ikke bare var hun en fremmed og tidligere hornjeger, hun var jo faktisk også en tyv. Hun kaklet frem en hes, bitter latter. Så mye hadde forandret seg siden hun gav opp livet som hornjeger for snart ti år siden.


En snikende følelse av å bli betraktet gav henne gåsehud på ryggen, og hun fikk en trang til å se rundt seg for å finne ut hvem som betraktet henne. Istedenfor ble hun sittende og stirre ned i det tomme vinbegeret sitt. Det var jo ikke som at hun ikke visste hvem som betraktet henne der borte fra foran peisen. Blinde øyne. De så likevel skremmende mye. Hun hadde selv sett og følt den voldsomme karismaen og autoriteten til profeten da han hadde kommet inn i vertshuset kort tid tidligere. Sett hvordan mennesker ble sugd inn av hans person, og hadde sagt seg villig til å følge han på en ferd som uansett utfall ville ende tragisk for deltagerne. Halvgamle damer, pur unge gutter, tjuvpakk, adelige fra Cairhien. Hun sukket tungt.

I utgangspunktet hadde Vladra bestemt seg for å forbli usynlig resten av kvelden, holde seg langt unna flere halsbrekkende eventyr. Hun følte hun hadde hatt rikelig nok av det i sin ungdom. Allikevel… - tenkte hun der hun satt stivt i stolen, og stirret om mulig mer intenst ned i begeret sitt - kanskje…? Hun følte et stikk av sorg, gjenkjennelse. Hun hadde sett seg selv i dag, ivrig, pur ung og ubesudlet av verdens hardhet. De hadde vært identiske, men der den ene ikke hadde vekket andre følelser enn likegyldighet hos henne, hadde den andre vært så lik henne selv i hennes egen ungdom at synet hadde grepet rundt det heller så kalde hjertet hennes.

Vladra reiste seg, møtte profetens tomme blikk. Et bekreftende nikk fra hennes side så ut til å fortelle han alt han trengte å vite, skjønt, hvordan han kunne oppfatte bevegelsen hennes visste hun ikke. Hun gikk hurtig bort og måtte ta seg sammen for å ikke ta trappen i to trinn av gangen.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Dag 2

Sted: 4 dagers reise unna Tar Valon.
Tid på dagen tilgjengelig: Hele dagen.
Vær: Regntungt og grått.

"Lys i mørket"

Vera hadde sovet dårlig, og svelget i seg noen velvalgte eder da hun tusla ut av vertshuset. Hun hadde normalt ikke noen problemer med å få sove, men synet av illianeren sitt hodet på gulvet, hadde brent seg fast i netthinna."Blod og aske", sa hun lavt, og gned seg i øya, i håp om at litt friksjon ville viske bort synet.

Da hun åpnet øynene, kunne hun sverge på at hun kunne se noe røre seg i tussmørket... eller, rettere sagt; det var som om selve tussmørket bevegde seg. Hun kastet et raskt blikk rundt seg slo fast at hun var alene på gårdsplassen. Ingen andre av Profetens nye disipler hadde våknet opp, og resten av landsbyen virket like død som en viss illianer.

Mørket kom nærmere nå. Det lille morgenlyset klatret tilbake til der det kom fra, og natta vendte tilbake. "Noe er galt," tenkte Vera.

Hun slapp alt hun hadde i hendene og sprang så raskt hun kunne tilbake til vertshuset. Hun rev opp døra, og da hun var inne så slengte hun kroppen sin mot den. Vera kunne nå tydelig se et svart tomrom strekke seg inn mellom plankene. Det sev som tjukk tåke mot henne.

Panikken hadde nå tatt et fast grep rundt Vera. Hun slapp ut et vettskremt rop om hjelp, og begynte å rygge lenger og lenger inn i rommet, før hun brått og plutselig støtte på en vegg. Vera snudde seg, og oppdaget at den harde veggen egentlig var Profetens håndtjener, noe som fikk henne til å hyle ut enda en gang. Overnaturlige fenomen kan få de fleste personer til å miste fatningen, men denne... mannen... var om mulig enda mer fryktinngytende.

"Frykt ikke," var det noe som hveste. Vera kunne nå skimte omrisset av Profeten borte ved peiskroken. Han hadde åpenbart ikke rørt seg en tomme siden sist hun hadde sett ham. I det stadig mørknende rommet lyste det melkehvite blikket hans som katteøyne.

"Mørket kan ikke skade oss så lenge flammene brenner," sa Profeten. Han henviste åpenbart til peisen, som fortsatt glødet så smått etter kveldens bål. "Er du sikker?" sa Vera nervøst. Hun var langt fra overbevist på at noe så puslete kunne holde henne trygg.

"Å, nokså sikker... nokså sikker. Mørket kan ikke skade meg, i hvert fall," hveste Profeten, og til seg selv hvisket han: "Det har det prøvd før."

Bøddelen snøftet oppgitt og gikk bort til peisen, åpenbart i et forsøk på å få litt fart på flammene. "Hvis den mannen er redd for mørket," tenkte Vera, "så har jeg all grunn til å være det også."

Idet Bøddelen kastet en ny kubbe på peisen, våknet både flammene og vertshuset til liv. Vera noen skrike høyt av skrekk, og om ikke lenge hadde de fleste av gjestene kommet springende ned trappene. De virket like vettskremte som hun følte seg selv.

Døra til verthuset sprang opp, og inn kom de tre kompanjongene hennes fra kvelden før. De hadde sovet i stallen, og holdt hver si parafinlampe mens de skalv.
"Det, det, det," stammet den ene, "det var den Mørkaste sjøl!"
"Si itte slikt, din idiot" brølte den andre hysterisk.
"Men det var det! Jæ merka det... tok på mæ. Satte sæ fast."
"Sugde sæ fast..." la den tredje til.

"Jeg beklager å skuffe dere," sa Profeten, og alle snudde seg mot ham, "men det er ikke Ba'alzamon som banker på døra vår. Hadde han vært løs, så hadde alt håp vært ute."
"Hva er det da?" spurte Vera, som nå var begynt å bli lei av å være redd.

"Dere var faktisk ikke så langt unna," bemerket Profeten. "Det er en av Hans bobler av ondskap. Som dere sikkert vet, så er jeg en nokså kraftig Ta'veren, og dette er ikke den første gangen jeg har støtt på dem." Han vinket på håndtjeneren sin, som bøyde seg ned og løftet opp Profeten.

"Men når det er sagt, så har jeg aldri støtt på en boble av den kraften før. Det kan ta timer før den forsvinner," sa Profeten, liggende slapt i de gigantiske armene til Bøddelen.

"Eller dager, for den saks skyld," la han til...

...................................................................................

Utenfor vertshuset, i det mørkeste mørket, sto han og fulgte med. Etter en tid kom det en gjeng ut. De holdt alle fakler, og anført av Profetens digre håndtjener, begynte de sakte å bevege seg dypere inn i mørket.

"Aro må bare prøve, men jeg skal stoppe ham igjen. Han skal ikke slippe unna denne gangen. Han er min!" kaklet han til en døv verden.

Men i hans hode, kaklet verden tilbake.

.....................................................................................

Profeten førte følget framover i et mørke som ikke så ut til å vike en tomme. Noen ganger var det som om det motet seg opp og gjorde et utfall. Grep tak i buksekanter, hold en hette fast i et klebrig grep, men for det meste var det bare der ute. Det omhyllet dem, fullstending og intenst.

De hadde gått i timevis nå; muligens en hel dag. Vera var ikke sikker. Hun konsentrerte seg bare fullt og helt om å ikke miste fakkelen sin, og å ikke miste synet av personen foran seg. Alt annet virket meningsløst.

Plutselig stoppet lyset i mørket foran henne å bevege seg, og hun kunne skimte omrisset av resten av følget. De hadde stoppet foran en dør i en bergvegg. Det var noe merkelig med denne døra, noe... som ikke helt var slikt det skulle.

"Vi slår leir her," informerte Profeten. Diverse utrop kom ifra følget, men Profet hysjet på dem: "Vi er tre dagers reise unna Tar Valon, og dette mørket kan følge etter oss hele veien hvis ikke gjør noe."

Bøddelen satte Profeten ned på bakken og støttet ham opp mot en kampestein.

"Så i morgen..."

"... tar vi Veiene."
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
elric
Hengiven
Hengiven
Posts: 200
Joined: Tue Apr 07, 2009 15:52
Location: Svarte Tårnet

Post by elric »

Elric Shan

Elric gikk og tviholdt på fakkelen sin og ungikk Mørkekt så best som overhode mulig. Han gikk så nærme de andre som mulig for han tenkte at vist de holdt samlet så ville alt gå bra. så derfor fikk han med seg det Herre Aro sa om at de skulle ta veiene.

-"Herre Aro hva er veiene?" spurte Elric og håpte det ville være en ting med lys, men det tvilte han på.

-"Veiene min kjære følgesvenn de er der mørket og galskapen ligger" svarte Herre Aro

--------------------------------------------

Calm Sleepy

Calm gikk rolig med fakelen i den ene hånden og den andre på skulderen til Elric men Calm sa ikke mye han var for opptat med å prøve å holde utskikk etter Mørkevesner og andre farer samtidig som han prøvde å berolige Elric. Men når han hørte hvor Profeten ville at han skulle dra prøvde han å protestere:

-"Ærede profet det å ta veiene vil være selvmord. Iallefal galskap! Og det tror jeg ikke noen her vil at skal skje med noen her minst av alle deg!" sa Calm

-"rolig Calm vi tar veiene og vist du ikke liker det så kan du flykte som du har gjort nesten hele livet ditt!"

-"Ærede profet jeg har aldri flyktet fra noe i mitt liv!" svarte Calm sjokert og så med uro på profeten"

-" hva med den unge jentenen Sharya i hjemlandsbyen din? eller lærling plassen din i tårnet? var ikke det å flykte fra ting du fryktet Calm?" svarte profeten rolig.

-"jeg ville ikke kalle det å flykte ærede profet" svarte Calm mens han så skamful ned i bakken
"Every man dies. Not every man really lives.
- William Wallace"
Shallis
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1316
Joined: Mon Mar 27, 2006 18:52
Location: Oslo

Post by Shallis »

Kharlean Anhekan
Kharlean var ikke vant til å ri lenge av gangen, det var lettere å balansere på treskoene de brukte i gjørma hjemme, enn på en hest. Han hadde vondt i rumpa, ryggen var sår, og hesten han hadde kjøpt seg var et nek. Heldigvis var hoppa rolig, og han kunne ikke være så kravstor når han måtte ha en hest som tålte vekten hans over lengre tid. I tillegg hadde han ikke peiling på hester, til tross for oppvekst på landet i Rift. Mørket rundt dem plaget ham. Heldigvis holdt det seg unna ham, så lenge lampa på salen lyste, og han holdt seg midt i følge. Uansett hva Profeten sa, var Kharlean overbevist om at Aes Sedaier hadde noe med dette mørket å gjøre. Det var allmennkunnskap at Aes Sedaier var farlige. Han hadde sett sin porsjon av ting som var forbundet med Kraften. Men det var ikke noe han likte å tenke på. Noen hadde lurt ham, det visste han, men de hadde også ledet han til troen på Den Gjenfødte Dragen.

Kharlean så rundt seg i mørket. Det var flere enn han som så redde ut. De to tvillingjentene red tett inntil hverandre, med store øyne. Han var imponert over selvbeherskelsen deres til tross for at de var fra Cairhien. Han hadde skjønt at det var en av dem som hadde spent bein på ham inne på vertshuset, men han kunne ikke skille dem fra hverandre. Den eldre damen, med unggutten Moran Bael på slep red rett foran han. Skjønt om Moran hang i slepet på Fru Monaindrin eller på de svartkledde tvillingene var særdeles usikkert. Kharlean likte Moran, han virket så ungdommelig, så selvsikker, akkurat slik han selv hadde vært.

Det var ingen i følge som var noe særlig snakkesalige, der de red bortover i mørket, men han klarte å få i gang en samtale med de tre mennene som først hadde blitt med i Profetens følge. Når Profeten sa de skulle slå leir, foreslo han at de skulle dele leirbål, så hadde han i hvert fall noen å snakke med. Det var et par av de andre som gispet når Profeten sa hvor de skulle dagen etter. Kharlean skjønte ikke oppstusset, veiene var bedre enn stier i skogen, det visste da alle..!

Ehlaline Darengil
Ehlaline klemte søsterens hånd der de stod i mørket. Hun var glad Relaine ikke hadde latt henne dra av gårde alene. Det hadde ikke tatt lange rideturen før hun hadde gitt opp håpet om at hjelperen til Profeten kom til å ta hintene hennes. I tillegg var han stum. En adelskvinne fra Cairhien kunne ikke ha en stum mann. Ikke hjalp han jentene med teltet sitt heller. Den ene av pakkhestene deres hadde oppakkningen sin halvveis utover gresset. Ehlaline hadde latt sinnet få det beste av henne igjen, og slengt ting utover i et uoppmerksomt minutt. Nå hadde hun skjerpet seg igjen. Relaine latet som at hun ikke hadde lagt merke til utbruddet, og de hjalp hverandre å bære rundt telttingene. Ikke skjønte hun hvordan dette skulle bli et telt, men hun hadde sett det stå på oppreist før.

Etter en times slit, med iltre blikk og heving av øyenbryn fra Relaine kom Frøken Tarene bort til dem. Hun hadde sittet og betraktet dem hele tiden med et skulende øyne. Ehlaline hatet å bli sett ned på. Frøken Tarene trampet hardt i bakken. ”Nåh jenter, trenger dere litt hjelp kanskje?” Stemmen hennes var overdrevent barnslig, men Ehlaline lot som at hun ikke merket det. ”Takk, det hadde vært hyggelig, Frøken Tarene,” sa tvillingene i kor, og bøyde knærne et par centimeter, en identisk gest. Frøken Tarene så seg forvirret rundt, med store øyne og sa: ”Tviler på at dere får satt opp teltet på egenhånd, men hvis det er sånn dere skal… Nei morsmelk i en kopp,” Hun knakk sammen i latter. ”Jeg heter Vladra, og hvis dere ikke klarer å si det, gidder jeg ikke hjelpe dere.” Hun snudde seg for å gå, snublet nesten, bannet igjen, men bestemte seg tydeligvis for å hjelpe dem tilslutt. Det gikk fort å få satt opp teltet når flere av de andre hjalp til også. De andre var ferdig med hestestell og alt, og det begynte å lukte mat i leiren når jentene endelig hadde fått båret alle tingene sine inn i teltet. Vladra hadde forsvunnet igjen så fort teltet var satt opp. Mørket virket ikke like truende nå som alle bålene brant lystig, men det var fortsatt like fast, som om et rom hvor veggene bare flyttet seg noen meter bakover, men et rom du ikke kom ut av, like fullt.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Chiad
Asha’man
Asha’man
Posts: 346
Joined: Mon Jun 18, 2007 19:27
Location: Stavanger

Post by Chiad »

Dane Foghat.
Lokasjon; et sted nærme Tar Valon. Skriver seg inn senere i spillet. Samarbeider med TamalThor.


I et mørkt hjørne i en kro, satt en høy, slank mann og pattet på pipa si. Øynene vandret rundt om i rommet, fulgte med på alle menneskene som drakk seg fulle, spilte terninger eller kort mens de ropte på mer øl. Nå og da kunne det høres et lite skrik fra som jentene som serverte dem. Dane skar en grimase hver gang det skjedde. Mennene hadde virkelig ikke selvkontroll, klype slike fine damer i rumpa uten deres samtykke. Det kom aldri noe ut av det. Nei, det man skulle gjøre, var å høflig bli bekjent med dem, stille dem noen koselige spørsmål og gjerne svare på noen tilbake, og kanskje tipse dem. Hvis du var heldig kunne noe skje i løpet av kvelden. Eller natten…han flirte fett.

Så vandret øynene hans tilbake på det originale stedet det hadde sittet. Alicia. Vakre, pene Alicia. De øya, det håret. Dessverre var hun ikke så lett å ha med å gjøre. Bestemt dame, det der. Av og til skulle han ønske de ikke hadde det forholdet de hadde. Han sukket, og tok et dypt drag fra pipa.
Øynene falt over en mann som hadde falt av stolen, og sikkel lå nå sleipt nedover kinnet og haka. Dane ristet på hodet, og flyttet nok en gang blikket over på Alicia.
Hun stirret på ham. Han visste hva det betydde. På tide å gå opp. Men for sikkerhets skyld løftet han det ene øyenbrynet spørrende. Hun gjorde et bekreftende, lite nikk.

Dane reiste seg fra bordet og samlet buen, som hadde ligget på gulvet ved siden av ham, løftet den lille sekken han hadde med seg og ga seg i vei.

Vertshuset var ganske flott, ikke annet enn hva man kunne forvente seg når det lå så nært Tar Valon. Alicia møtte ham ved trappen opp mot rommet deres, og hektet armen sin i hans.

”Hatt en trivelig kveld?”, spurte han. Hun snufset. Tydeligvis ikke nei. Det eneste han kunne gjøre var å sukke innvendig.

De nådde døra til der de bodde, og Alicia hektet løs armen for å kunne låse opp. Da hun hadde gjort det, grep hun ham i fletta han hadde hengende så beleilig over skulderen, og dro ham inn. Svarte bananskall! Igjen grep han seg i å lure på hvorfor han ikke hadde kvittet seg med det lange, blonde håret. Det fikk ham til å se ut som en dame! Pen, vel å merke, måtte han innrømme, men det gjorde det hele bare verre.
Et smertefullt rykk i hårrøttene fikk ham til å oppdage at han hadde stoppet opp. Lyden av trampende føtter nådde ørene hans idet han kikket ned på Alicia og hennes hjerteformede munn. Skulle han kysse henne eller ei? Leppene så utrolig deilige ut akkurat da. Men det at hun trampet med føttene betydde nok at han burde la det være. Når hun trampet med føttene burde han la alt være faktisk, og gå rett til sengs uten mukk og smukk og sove.

”Du?” Alicia så hardt på ham.

”Meg?”, spurte han spørrende tilbake.

”Ja deg. Vi reiser i morgen, vekk meg tidlig og ha en kopp te klar for meg. Forresten vil jeg du skal massere skuldrene mine nå, de verker så mye!” Den faste stemmen hennes gikk opp i et sutrende tonefall på slutten, og øynene som hadde lynt av sinne for et øyeblikk siden, var nå slappe av trøtthet.

Dane skar tenner. For en håpløs kvinne. Og til å tro at hun var to år eldre enn ham! Oppfattelsen hans av henne var at hun var utrolig umoden for alderen. Og fordi han ikke hadde annet å gjøre på, begynte han å massere skuldrene hennes.
Last edited by Chiad on Fri May 14, 2010 17:25, edited 1 time in total.
TamalThor
Asha’man
Asha’man
Posts: 252
Joined: Thu Sep 24, 2009 19:46

Post by TamalThor »

Alicia

Sted: I området rundt Tar Valon, men noen dagers reisetid unna.

De satt nå der da, på en falleferdig kro i en falleferdig landsby, om den i det hele tatt kunne kalles det. Tenk at noe så lugubert kunne befinne seg i områdene rundt selveste Tar Valon! Det var et under i seg selv. Alicia tok en sømmelig stor slurk av vinen, irritert over at dette var det beste området kunne by på.

Dane satt på den andre siden av bordet, som vanlig med et vaktsomt blikk på alle andre i rommet. Vanligvis var det slett ikke nødvendig, men han tok aldri noen sjanser. Som regel tok mannfolkene et hint, i og med at Alicia og Dane satt ved samme bord, og hadde ankommet landsbyen sammen. Hvis ikke, ble de overbevist da de så hans beskyttende holdning og ømme blikk overfor henne. Ikke det at hun ikke satte pris på det. Han var en kjekk mann, sterk og følsom, akkurat som hun kunne ønske. Han var kledd i brune, trange bukser som fremhevet de sterke musklene, og en skjorte som virket altfor trang på det brede, muskuløse brystet. Det at han hadde det lange, lyse håret i en flette gjorde ham bare mer spesiell, mer sjelden. Og når han satte det ømme blikket i henne, var det som om tusen soler skinte på henne. Hun ble blendet av det vakre, grønne blikket hans, hun kunne fortape seg der inne.

En ekkel mann, sannsynligvis en lokal bonde, datt av stolen sin. Alicia ble brått revet ut av drømmene sine. Han ble liggende på gulvet med sikkel i hele ansiktet. Dane så på henne, la merke til hennes stirrende blikk, og forsto hva hun ville. Han reiste et øyenbryn, og hun nikket. De gikk sammen opp trappen, hånd i hånd. En perfekt illusjon av et par.

Da de kom opp, spurte han:
- "Hatt en fin kveld?" Hun bare snufset til svar. Selvfølgelig hadde hun ikke det! Dette var den verste rønna i mils omkrets som var åpen for folk, de hadde ridd langt i dag, og hun hadde brukket så mange som fire negler!

De kom til døra inn til deres rom. Heldigvis var det kroens beste rom, med utsikt over landsbyens torg, og en liten innsjø på utsiden av landsbyen. Hun hektet løs armen for å kunne låse opp. Hun dro ham med seg inn etter fletta.

- "Du?" spurte hun, nesten hviskende. Men blikket var hardt, håpet hun iallfall.
- "Meg?" var alt han svarte. Selvfølgelig var det ham, den ullhodede guttungen fra vest!
- "Ja, deg. Vi reiser i morgen, vekk meg tidlig og ha en kopp te klar for meg. Forresten vil jeg du skal massere skuldrene mine nå, de verker så mye!" Den siste kommentaren var ment som en spøk, men han tok det like alvorlig som om hun hadde bedt ham om å pløye en hel kornåker. Hun unnlot å fortelle at de skulle til Tar Valon allerede i morgen, at de skulle ta Veiene i bruk.

Alicia ble søvnig, og satte seg på senga, dobbeltseng faktisk. Dane satte i gang å massere henne, men hun gjorde ingen forsøk på å stoppe ham. Hun seg sakte inn i drømmene, mens rolige og fine drømmer om henne og hennes utkårede kom og gikk.

--------------------------------------

Edric Farshaw

I Følget med Profeten.

De red sakte i mørket, noe som passet Edric bra. Han red like foran den mest snakkesalige personen i følget, den han hadde fått med seg het Kharlean Anhekan. Han og de tre mennene som hadde vært i følge med den nå avdøde Mørkefrenden hadde hatt en kort samtale, men allikevel den eneste på flere timer.

Edric hadde ingen problemer med å ri, han hadde ridd mye i sin barndom i Arafel, til og fra besteforeldrene som bodde i en landsby i den nordlige delen av landet. Nær Pestlandet, blod og aske! Det hadde blitt deres undergang, og nesten Edrics også. Men selv om Edric kunne ri, var han langt fra den beste i følget. Cairhienerne så ut som om de var født på hesteryggen. Det var noe av hva han beundret med det bleke, pompøse folkeslaget. Det eneste, vel å merke.

Da de endelig kom frem, hadde Edric vært den første til å få opp teltet sitt, og til å tenne et stort matbål. Han så en kvinne, Vladra het hun vel, se nysgjerrig og sultent bort mot de relativt lille bålet med en kjele over, som han rørte rundt i. Men hun mistet tilsynelatende interessen for matbålet, og hjalp istedenfor de tvillinger med deres telt.

Ikke lenge etter at maten var ferdig, kom denne Vladra bort og spurte om de kunne dele bål. Hun hadde noen bilder rundt hodet, men de var vanskelige å tyde. Edric sa at hun var velkommen til å dele både mat og varme med ham. Utover kvelden, når snakket tok til, hentet hun fram en flaske vin. Hun sa den hadde kommet fra et vertshus i Rift, og at hun hadde sneket den til seg under et blodig slagsmål. Edric lo hjertelig, uten egentlig å forstå hvorfor. Han tenkte at han begynte å like denne dama. Riktignok var hun relativt gammel, men hun hadde bein i nesa, noe Edric satte pris på hos andre mennesker.
"Nobody tells us how to be men. We just are."
Post Reply