Den Store Jakten på Hornet – et RPG

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Natt til dag 51

Kunne ikke den forbaskede gutten la være å ta på henne? Hun grøsset med tanken på klemmen som Rhuhim hadde prøvd å gi henne. Hun hadde gått inn i rommet ved siden av illsint, men allikevel kald. Etter vært roet hun seg ned nok til at hun begynte å høre stemmer på den andre siden, hun hørte Rima fortelle sin historie. Ailin fnøs, Rima hadde i jallefall ikke tatt et liv. Minnene om hvordan dolken hadde drevet inn i mannen fløy igjennom hodet hennes. Hun husket at den hadde skrapt mot ribbena. Hun grøsset, lyden satt i margen hennes. De døde tomme Øynene til Edeam. Rima hadde i jallefall ikke noe sånt på seg.

Hun tittet forsiktig rundt dør karmen. Rhuhim så rett på henne. Hun sperret opp øynene. Hvorfor så han på henne? Hva var det han ville? Forventet han noe av henne? Jævla drittsekk. Hun så at han snudde seg og gikk ut. I et øyeblikksforvirring tok hun et steg ut i rommet som for å følge etter ham. Hun så seg forvirret om et sekund, overrasket over skrittet hun hadde tatt. Før hun vente blikket mot Rima som hintet til at hun skulle sette seg ved henne. Ailin nølte et øyeblikk før hun satt seg. Hun så ned i bordplaten, nektet å møte kvinnens blikk.
”Hva har han gjort mot deg Ailin.” Spør Rima forsiktig.
Ailin stirrer hardere ned i bordplaten, setter seg på hendene sine, nekter å svare. Ingen vil tro på henne, hun er en morder. Ingen vil forstå hvorfor hun gjorde det.
”Vi skal ikke klandre deg for noe.” Rima sier det forsiktig men fast. Fortsatt stirrer Ailin bare konsekvent ned i bordplaten.
Hun hører at Rim nøler et øyeblikk før hun forsiktig spør.
”Prøvde han og…” Hun fikk ikke fullført setningen før Ailin reiste seg opp, og dolken skimtet i hånden hennes.
”Min mor tok feil, jeg må dra NÅ.” Det siste sier hun høyt og skingrende før hun snur seg og går ut samme vei som Rhuhim, det er ingen støtte å få her. Bare nysgjerrige mennesker. Ailin er alene, for første gang er hun virkelig alene. I det hun styrter ut døra ber hun intenst om at hun ikke skal støte på Rhuhim. I så fall har hun dolken klar, han skal ikke få stå i hennes vei.
Som vann til tørst strupe
Chriz
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 831
Joined: Thu Jan 03, 2008 23:34
Location: Trondheim

Post by Chriz »

Natt til dag 51
Rhuhim skyndte seg hjem. Han var nesten i full firsprang tilbake mot huset til Rima, mens han hele tiden så seg tilbake og til siden. Han så flere mennesker gå forbi han, og flere av dem kunne vært Ailin i mannsklær men hun var jo hos Rima, så det måtte gå bra. Han håpet bare ikke hun hadde gjort noe drastisk. Han kom frem til Rima igjen, og åpnet døra, rolig men bestemt, og passet på at få så at han entret huset. Han kom med en gang inn på kjøkkenet og så der at Rima satt i en stol, med hodet bøyd nedover.
«Rima, hva har hendt?» spurte Rhuhim. Hun så på han. Hun så meget trist ut, og som om hun hadde feilet totalt med et eller annet.
«Hun dro, Rhuhim,» sa hun. «Hun bare dro, uten mange ord. En lang kniv hadde hun og.» Rima så bort. Rhuhim tenkte så det knaket. Hvor kan hun ha dratt? Men han kom til en annen slutning ganske raskt.
«Rima? Få opp farten, vi har en jobb å gjøre. Jeg glemte helt i forbifarten og fortelle deg hva jeg fant ut der ute! Byen er full av Steinens Forsvarere og andre Riftsoldater. Ailin er anklaget for mord på sin ektemann, Edeam Emroacar! Det er utlyst at blod skal betales med blod, død skal betales med død, vi må finne henne før hun kommer i kloa på dem!» Han hørtes utrolig hysterisk ut der han jabbet avgårde. Rima reiste seg opp. Nå så hun riktig besluttsom ut. Uten et ord, begynte hun å løpe rundt i huset, plukke med seg det nødvendige og gjøre nødvendige forberedelser. Etter kun et par minutter sto de på utsiden av huset hennes. Et hun som var bygd inn i alle andres, som en lang rekke.
«Tenk hvilken dramatikk og hvilket oppstyr vi kan skape ved å gi huset til flammene, Rhuhim.» Rima sto der med blanke øyne, hun tenkte helt sikkert tilbake på hennes glade dager. Rhuhim nikket.
«Ja, Rima, gi huset ditt til flammene dine, slik at du endelig kan frigjøre deg.» Og med det tente Rima et fyrtøy, hun hadde allerede gjort de nødvendige forberedelsene.

Ti minutter senere var de på fullt firsprang gjennom byen. Rift var en stor by, med mange bakgater og smug. Rima løp så fort som hun kunne, det var ikke svært så sakte, men det er ikke raskt nok, tenkte Rhuhim, der de løp gjennom byen, med flammene bak dem. Det er bare ikke raskt nok. Hun begynte med ett å falle etter, og Rhuhim visste ikke om han skulle stoppe eller ikke. Han så seg tilbake. Rima sto der og viftet med armene.
«Rhuhim! Inn der! Det er noe som foregår!» Han skyndte seg dit Rima sto og så inn i bakgaten. Der så det ut til å være en del menn, soldater og de så ut til å være i kamp. Ailin!
«Kom, Rima, kan du kjempe?» Rima så usikkert på han, men så smilte hun lurt.
«Jeg kan helt sikkert være til hjelp.» Rhuhim lot det være med det og bega seg inn i bakgaten. Han ville helst unngå at de la merke til han. Det var da han var i sitt ess. Plutselig fikk han en idé. Han signaliserte til Rima at hun skulle holde seg unna og ikke avsløre dem, så gikk han bort til det ene huset og klatret opp på taket. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, og dette hadde han erfaring med. Fra hustaket kunne han liste seg bort til gatehjørnet hvor det hele foregikk. Han satte seg ned på huk, for å høre hva som ble sagt. Kampen hadde stilnet nå, og det virket som om det foregikk prat. Det var soldatene som pratet.
«Hva skal vi gjøre med henne? Hun kjemper fremdeles som et vilt beist, Rodam og Noromar fortjener bedre hevn enn at hun blir overlatt til fyrstenes nåde. Vi burde kvitte oss med henne her og nå!» Soldaten som snakket fikk støtte fra mange av soldatene. Rhuhim fikk øye på Ailin. Hun ble holdt nede av to soldater, og de så ut til å slite med oppgaven, for Ailin kjempet som bare det og ville ikke gi seg. Rhuhim klarte ikke å unngå at et lite smil bredte seg om munnen hans. Så snakket en annen soldat:
«Hun er anklaget for mordet på Fyrst Edeam Emroacar, sønn av en av våre Høyfyrster, det er alvorlig, og det er opp til Høyfyrstene selv å avgjøre hennes straff, men det eneste som kan være usikkert med den straffen må være på hvilken måte hun skal dø på å hvor smertefullt det blir for henne.» Han lo en grotesk latter og fikk støtte av de fleste soldatene. De så ut til å være enige de fleste av de nå. Ailin sprelte enda villere nå. Rhuhim forsto at nå måtte han gjøre sin inngripen. Det var nå eller aldri. Da så Ailin opp, og møtte øynene hans. Rhuhim hoppet ned fra hustaket, og gjorde sin entré. Hans lappete kappe flagret bak ham i det han landet. Soldatene fikk øynene opp, men før de rakk å gjøre noe særlig, hadde Rhuhim kastet knivene sine i tre av dem, mens han trakk frem sverdet sitt. Han kunne egentlig ikke bruke det sverdet, men det måtte gjøre nytten sin til han fikk knivene sine tilbake igjen.
Soldaten han nå møtte var han som hadde snakket sist, og ledd så grotesk. Han var en god sverdkjemper, så Rhuhim hadde ikke sjans mot han. Men han klarte å vri seg rundt, nappe til noen kniver fra den første soldaten som møtte han, og samtidig som han blokkerte angrepet fra soldaten, vridde han seg rundt og stappet to kniver i magen hans, og en tredje midt i brystet. Soldaten mistet sverdet og seg om. I all forvirringen så han at Ailin hadde kommet seg fri fra de to soldatenes grep, men var fremdeles bundet. Hun sparket til dem som best hun kunne. De gjenværende soldatene virket opptatt med noe annet, som ikke Rhuhim oppfattet.
«En kvinne som kan lede kraften! Grip henne!» kunne høres gjennom slossinga, så hørtes det fresing og kampen fortsatte. Rhuhim dro knivene ut fra den døende soldaten og fant de andre knivene og, før han vendte seg mot de to soldatene og Ailin. Han kom raskt innpå dem og fikk gjort mye før de fikk vendt seg ordentlig mot han. Samtidig spente Ailin bein for dem begge, og Rhuhim hoppet oppå dem, og knivstakk dem med et raserianfall han ikke kunne kontrollere. Da han roet seg, og vendte seg mot Ailin, så han at hun så på ham med et uttrykksløst ansikt. Så fikk de summet seg og Rhuhim fjerne bylten rundt munnen på henne og skar opp det som bandt henne.
«Ailin.» Rhuhim kom ikke på mer å si.
«Rhuhim.» Ikke mye hadde endret seg i stemme og tonefall.
«Du... jeg er lei meg for alt som har skjedd, men jeg skulle ønske du kunne forstå at ikke alle er som han og at du kan fortelle hva det er som egentlig har skjedd!» Hun stirret tomt utover.
«Ikke nå. Nå må vi hjelpe Rima.» Rhuhim snudde seg. Der så han Rima, hun var den kvinnen som kunne lede kraften som hadde tiltrukket seg resten av soldatene. Men mange av soldatene var døde nå, noen var brent og. Men Rima så sliten ut og det var så vidt hun holdt tritt med de to soldatene som fremdeles var på henne.
«Vi tar en hver,» sa Rhuhim. Det måtte være en tillitserklæring. «Vi klarer det. Du klarer det.» Hun sa ingenting, men løp bort til Rima og soldatene. Rima slet virkelig nå. Rhuhim løp og. Ailin freste og hoppet på den ene soldaten bakfra, og stakk han med dolken sin, og gikk i bakken med han. Så gikk hun rett på den andre soldaten og stakk han til døde. Til slutt måtte Rhuhim gripe inn og holde tak i henne og få henne til å slippe dolken. Rima sto bare målløs og så på.
«Ailin, Ailin, ro deg ned, han er ikke verdt det. Han er død. Han er død. Ok?»
Hun vred seg unna han, og sank sammen på bakken, med et forferdet uttrykk i ansiktet. Så begynte hun å skjelve. Rima gikk mot henne, og ga henne en klem. Ailin kjempet ikke imot. Men nå kunne det høres mye spetakkel i byen og Rhuhim skjønte at nå var det på tide å forlate byen.
«Fort! Ut til Maule og ut på havna! Vi må forlate denne byen, koste hva det koste vil. Løp!» Han trengte ikke å be to ganger. De løp.

Ute i Maule var det ikke like mye oppstyr, men det var atskillig flere folk ute i gatene enn Rhuhim var vant til. Menneskene var tydeligvis opptatt av noe annet, så tre personer som løp gjennom bydelen gikk ganske ubemerket hen. De fikk seg fram til havnen og så flere elveskip ligge til kai. De gikk til det største først, der måtte det være enklest å gjøre seg minst mulig bemerket.
«Ohoi der! Er det noen våken på Morgenbris?» ropte Rhuhim til båten.
«Ja det er noen her, men vi skal akkurat til å begi oss ut på elven, og har ingen ledige lugarer, så dere kan bare gå. Jeg tror Solrosen har ledige plasser» Han humret litt, ute av syne var han hele tiden.
«Vi har gull.» Nå kom det en mann til syne ut fra en kahytt. Han stilte seg ved rekkverket og skulte på dem. Han hadde på seg en vest av skinn og resten var enkle sjømannsklær.
«Som sagt, vi har presserende ærender, og litt gull er ikke nok til å presse inn dere i tillegg.» Da viftet Rhuhim med kappen.
«Jeg er en barde, jeg kan enkelt bringe litt liv inn i skuta di, så mannskapet blir mindre trette.» Sjømannen tenkte seg om før han til slutt nikket.
«Ja, la gå da, i Lysets navn, det skal la seg gjøre. Se nå å kom ombord, så vi får forlatt denne byen, og begynt på reisen oppover elva.»
Da de endelig var ombord, og båten hadde forlatt havna var Rhuhim lettet. Endelig var de ut av Rift. Endelig kunne de begynne å se framover.
Sa souvraya niende misain ye
- Mat
Ashan'Sei
Hengiven
Hengiven
Posts: 153
Joined: Tue Nov 14, 2006 17:54
Location: Hamar

Post by Ashan'Sei »

Etter Bryluppet.

Da Algai red gjennom portene til Rift kikket han seg tilbake på den store steinen som lå bak ham. en siste gang snudde han hesten sin, reiste seg i stigbøylene, plasserte knyttneven på hjerte og ropte av sine lungers kraft: "Ta`Shar Ailin Emroacar, måtte skaperens hånd verne om deg." Da han satte seg og skulle til å ri videre så han at vaktene ved porten kikket forundret på han. Han brydde seg ikke videre om det og sporet hesten sin og red avsted, den strakeste veien hjem.

Da han hadde ridd en stund begynte han og tenke på det siste øyeblikket han hadde hatt med Ailin. Han tenkte på tårene I øyene hennes, den stille forståelsen mellom dem. Deres siste tause avskjed. Hun hadde oppført seg som en ekte Malkierin jente. Hun ville virkelig vært verdig disse klærne og Ki’sainen. Hvorfor hun I det heleetat hadde hatt dem på seg og hvor de kom fra for den saks skyld. Men hann ville ikke komme til å se hvordan det gikk videre med henne. Nå matte han konsentrere seg om viktigere ting. Om al’Lan hadde hevet den gyllende tranen hadde han sverget han ville komme og stå ved hans side. Han var ingen av adelen, men hadde vokst opp sammen med Lan og stått ved hans side I mangt et slag, og da spilte blodet mindre rolle enn vanlig.



Dag 51.

Algai gikk vedasiden av hesten sin sammen med Elyas. Mannen hadde funnet akkurat slik han hadde sagt. Nå gikk de to mennene rolig vedasiden av hverandre og snakket. ”Hva har du tenkt å gjøre om det viser seg at al’Lan ikke har hevet banneret?” sa Elyas med en stemme som vitnet om at han allerede viste svaret. “Da Reiser jeg inn I Pestlandet!” “Hva med jenta da?” “Hvilken jente?” Algai viste nøyaktig hvilken jente den andre mannen mente. Men tanken på Ailin var fremdeles, et ømt punkt. Denne jenta var den første personen han virkelig hadde sluppet innpå seg, siden Elyarin. Elyas stoppet ved siden av ham, grep tak i frakken hans. I ren refleks snurret han rund og grep etter dolken i belte. Dolken som ikke var der lenger. Dette var atter en smertelig påminnelse på at han aldri ville se henne igjen. ”Akkurat det der mente jeg Algai.” Algai stirret på den andre mannen, før han snudde seg og gikk stumt videre.
<a><img></a>
Leowilde
Soldat
Soldat
Posts: 86
Joined: Mon Jun 23, 2008 9:30

Post by Leowilde »

Blåtåke

Dag 2:
Leowilde sukket. Hun hadde gått seg vill igjen. Det skulle være en smal sak å komme seg til havneområdet, hadde hun trodd, men der tok hun feil. Rundt henne tårnet husene seg opp, og ikke en mast var i sikte. Det var fortsatt tidlig på morgenen, og en lett morgendis strøk langs gatene, hvor bare noen få folk var å se. Mange sov ut nattens rus i veikanten… Hun trakk i selen som lå over skulderen; sekken tynget litt. Storbyer var ikke hennes sterke side når det kom til navigering. Hun stoppet for å støtte seg til langstaven mens hun så seg om. Det huset der hadde hun da nettopp passert…?
«Så inni svarteste utgjort!» ropte hun, og angret øyeblikkelig. Folk snudde seg. En dame som satte ut varene sine for salg, glodde åpenlyst. Leowilde krympet seg. Med kneisende nakke gikk hun stivbent bort derfra så fort det lot seg gjøre uten å miste verdigheten.

Foran henne åpnet det seg en bred gate, hvor kjøpmenn fylte bodene sine med alt fra frukt og brød til dødelige våpen. En storvokst kar som solgte buer og staver, fanget oppmerksomheten hennes. En ny langbue hadde definitivt gjort seg. Hun trasket bort til boden for å ta våpnene i bedre øyesyn, og tok en av dem i hånden. Det var en god bue; kraftig og spenstig, men ganske lett å bære.
«En fin bue det der,» sa kjøpmannen bydende. «Bedre våpen skal du lete lenge etter!»
Leowilde skulle til å takke ja, da hun merket noe som strøk forbi hoften hennes. Hun spant rundt akkurat tidsnok til å se en mann løpe av sted med skinnpungen hun hadde hatt i beltet.
«Hei!» skrek hun. «Det der er pengene mine!» Hun satte av gårde etter mannen så fort bena kunne bære henne, kokende av raseri. Hun hadde flere mynter i sekken, men det var for mange i pungen til at hun ville gi slipp på dem så lett. Mens hun løp, ble hun var høye rop bak seg, og det gikk opp for henne at hun fremdeles hadde buen i hendene. Kjøpmannen hadde sendt to lokale vakter etter henne, begge med nakne sverd blinkende i det kalde morgenlyset. Leowilde hadde ikke trodd det var mulig å løpe fortere enn hun gjorde, men hun satte opp farten mens svetten piplet frem i pannen. Svarte! Det var for sent å argumentere. Hun hadde ikke kommet hele veien hit for å ende opp i et muggent fangehull!
Folk så etter dem der de trampet nedover gaten, men Leowilde tok ikke igjen tyven. Han forsvant i folkemengden som stadig vokste, og hun hadde mer enn nok med å løpe fra vaktene. Fordømt heldig at jeg er i form, tenkte hun mens hun stadig kikket seg over skulderen. Hun holdt på å svelge tungen da hun passerte tre vakter i en klynge, og forfølgerne hennes ropte ordre til dem. De snudde seg straks mot henne, og gav seg til å løpe etter. Leowilde bet seg i leppen. Hun var da ingen tyv heller!
«Bare ta buen! Jeg trenger den ikke!» ropte hun hest og kastet buen mot dem. En av vaktene grep den forfjamset, men de sluttet ikke å følge etter.
«Stans, hører du!»
Men Leowilde stanset ikke. I panikken hadde hun ikke merket den stramme lukten som stadig ble sterkere, men nå så hun havneområdet åpne seg foran henne. Havnen! Et smil bredte seg over leppene hennes. Hun pilte forbi seilere med kasser i armene og rep over skuldrene, og satte kursen mot nærmeste skip. Blåtåke var i ferd med å legge fra kai, og landgangen var trukket inn. Leowilde hektet sekken av skulderen mens hun løp, og slengte den om bord. Mennene på dekk stirret storøyd på henne da hun tok sats og hoppet over gapet mellom skipet og vannet, før støvlene hennes traff plankene med et smell, og hun ramlet overende på dekk. De grep armene hennes og hjelp henne opp, men ansiktene var langt fra vennlige.
«Hva tror du at du driver med, jente?!» knurret en av dem; en staut mann med en hauk tatovert på skulderen. «Skipet er fullastet nok som det er! Det er en grunn til at vi ikke tar om bord flere passasjerer!»
Leowilde klødde seg forlegent i det rufsete håret og bøyde nakken noe.
«Ja, jeg beklager det der… Men det har seg slik at jeg ble forfulgt av en gjeng… menn…» Hun unnlot å si ’vakter’ for å unngå ytterligere ubehageligheter, men seilerne hadde alt sett den bevæpnede garden på kaia.
«Gutter, det ser ut som vi har en forbryter om bord.» Det var mannen med tatoveringen. Han foldet armene over det bare brystet, og røpet enda et sett tatoveringer på underarmene. «Blåtåke holder seg på linje med loven. Du vet hva vi gjør med forbrytere som lager oppstyr om bord?»
Leowilde plukket opp langstaven fra dekket og børstet usynlig støv fra ermene.
«Jeg er ingen forbryter, Sir. Det hele var en stor misforståelse, og…-»
Den kraftige mannen grep henne i kragen og løftet henne opp til øyenhøyde. Leowilde kjente dekket forsvinne under føttene, og smilet ble stivt.
«Misforståelsen her er ditt opphold på skipet, jente! Men siden vi alt har lagt fra kai, skal du få et rom om bord.» Øynene hans sa at det ikke ville bli noe luksusopphold.
«Simeon! Kramal! Ta jenta til rommet under dekk. Sørg for at hun ikke forstyrrer passasjerene!»
Leowilde ble lempet over til mannen som het Kramal, som slengte henne over skulderen som en sekk med poteter. Hun hamret løs på ryggen hans og prøvde fortvilet å komme løs, men han enset henne knapt.
De bar henne under dekk, og slengte henne inn i et lite rom med halm på gulvet. Ingen av karene snakket til henne, og snart hørte hun døren bli låst utenfra. Hun så seg om; rommet var tomt, bortsett fra en trebøtte i hjørnet. Tanken på hva hun skulle bruke den til, var ikke fristende.
«Flott,» mumlet hun høyt for seg selv. «Jeg kom hit for å unnslippe fangehullet, og her sitter jeg som en bjørn i en fangstgrop.»
Hun så opp; smale lysstrimer falt gjennom taket, hvor plankene var lagt i kryss med luftehull mellom. Hvis det begynte å regne, ville hun bli våt.
«Blod og aske.»

Døren ble ikke åpnet før kvelden kom, og lyset fra dekk for lengst hadde avtatt. Den tatoverte mannen sto i åpningen, med sekken hennes i den ene hånden.
«Denne kan du få tilbake.»
Han slengte den inn, men Leowilde rørte den ikke. Hun bare skulte truende mot ham. Den høye rumlingen fra magen ødela inntrykket litt. Mannen trådte inn i rommet; han måtte krumme seg for ikke å berøre taket med hodet. Leowilde motsto trangen til å trykke seg mot veggen, og fortsatte å skule.
«Det er vel den der du ble jaget for,» sa han og nikket mot gullbrosjen på brystet hennes. «Verdifulle saker, uten tvil. Er det ekte gull?» Han rakte ut hånden for å berøre den, men Leowilde trakk seg unna og snerret mot ham.
«Hold de skitne fingrene dine unna! Brosjen er min, og den har aldri tilhørt noen andre.»
Han smilte.
«Så sier vi det. Og hvor har du så tyvegodset ditt?»
«Jeg har ikke stjålet noe, sier jeg! Det er en eneste stor misforståelse, bare fordi en tyv stakk av med pengepungen min, og jeg glemte av at jeg hadde buen i hendene, og…-»
«Jeg har fått nok av dette tullet!» ropte han og slo neven i veggen. «Dessverre legger vi ikke til kai før vi når Ebou Dar, ellers skulle jeg overlevert deg på flekken. Men jeg skal gi deg én sjanse til å lette situasjonen.» Han rettet seg opp. «Når du først er om bord, kan du likeså godt gjøre nytte for deg. Du skal skure dekket og holde det rent under hele reisen, og jeg vil ikke se så mye som en måkeklatt på plankene! Hvis du gjør en god jobb, kan det hende jeg ombestemmer meg angående overleveringen.»
Han snudde seg mot døren, da Leowildes mage rumlet høylydt.
«Og forresten… Du kan spise det som blir igjen etter måltidene.»
En liten stund senere kom Kramal inn med et fat. Leowilde tok fatet og satte seg i hjørnet. Det som var på minnet ikke mye om et måltid, men det fikk duge. Hun stappet det i seg, sulten som hun var. Tanken på mannen med tatoveringen fikk blodet hennes til å syde. Han nektet simpelthen å høre på henne! Det var tydelig at han hadde gjort seg opp en mening på forhånd. Ebou Dar… Rift kunne hun bare glemme. En gledesløs latter unnslapp leppene hennes. Hun hadde jo alltid drømt om å reise med et skip, og nå gjorde hun det. Men det var ikke slik hun hadde forestilt seg det. Hun sukket og støttet hodet mot veggen. Bølgene skvulpet på den andre siden, men hun kunne ikke se dem.

Blod og forbannet aske.
Hastian: "Hva er vitsen med å ha dørbolten på UTSIDEN? Nå kommer jo alle seg inn!" Horatiu lempet den av, før han svarte med selvfølgelig stemme: "Var den på innsiden, ville jo ikke VI komme oss inn!"
Leowilde
Soldat
Soldat
Posts: 86
Joined: Mon Jun 23, 2008 9:30

Post by Leowilde »

Mytteri

Dag 6:
Solen stekte over det bølgende havet. Etter en stormfull natt var alle om bord på Blåtåke takknemlige for rolig sjø. Bare Leowilde ønsket skyene tilbake der hun sto på alle fire og skrubbet dekket med en grov børste. Armene var solbrente etter flere dager der ute, og hun ergret seg grønn over folkene som satt i skyggen. Kaptein Armon, det var mannen med tatoveringen, lot henne ikke hvile før dekket var blankpusset og vel så det. En gang hadde mennene hans stampet forbi med de skitne støvlene sine, og hun måtte pusse på nytt. Da det med overlegg hendte enda en gang, fikk hun nok og grep tak i ankelen til den ene så han falt. Hun måtte tåle fem rapp over ryggen for den episoden.
Hver kveld krøp hun sammen i halmen i det lille rommet sitt, mens hun pakket kappen tett rundt seg. Hun sovnet alltid raskt, sliten som hun var etter dagens arbeid. Men denne kvelden fikk hun ikke sove. Mumlende stemmer fra dekk holdt henne våken, og hun tok seg i å lytte til samtalen. Det var ikke lett å høre hva de sa, men hun fanget opp enkelte ord:
«Bringe lasten…»
«Ebou Dar…»
«I natt.»

Hun gjespet og brydde seg ikke videre med det; Ebou Dar var et viktig knutepunkt for handel, og om Armon skulle levere saker der var det lite interessant for henne. Hun aktet å gå i land så snart de ankom stedet, og ikke et øyeblikk senere enn nødvendig! Utover det kunne Ebou Dar like gjerne synke i havet for hennes del. Hun lot stemmene passere inn det ene øret og ut det andre, og la seg til for å sove.
«Skyggeren vet hvor det skal…»
Med ett spisset Leowilde ørene. Det var Armons stemme.
«…men de øyeløse skal man passe seg for…»
Hun holdt pusten og lyttet intenst for å høre mer, men mumlingen gikk over i hvisking. Ikke lenge etter hørte hun skritt nærme seg over dekket, og en skygge falt over sprinklene i taket. Hun presset hodet ned i halmen og knep øynene igjen. Lat som du sover! Etter et øyeblikk som syntes å vare i en evighet, tok personen til å gå igjen, og skrittene fjernet seg.
Hun pustet ut.
Mørkefrender holdt henne fanget, og kunne ikke gjøre noe med det. Lyset gi at de ikke hadde oppdaget at hun tyvlyttet! Hun trakk kappen tettere rundt seg; det var plutselig blitt mye kaldere.

Dag 7:
Skipets passasjerer enset ikke den solbrente jenta som skrubbet dekket som om det sto om livet. Hadde de gjort det, ville de kanskje lagt merke til at hun unnvek ethvert blikk i hennes retning. For Leowilde sto det om livet, slik hun så det. Hun bet i seg alle Armons kjeftende kommentarer, og lot mennene søle til plankene med skitne ben. Det var ikke tanken på pryl som skremte henne; hun skulle gjerne tålt hundre slag med stokken hvis det fikk henne langt unna Armon og skipet. Hun hadde vært så kjepphøy da hun forlot Shienar, men Leowilde oppdaget nå at hun var svak alene. Det var lett å gape høyt når man satt trygt i stua.
Fordypet i tankene som hun var, merket hun ikke aktiviteten som tiltok rundt seg. Først da tre menn stormet forbi slapp hun børsten og så seg rundt. En gruppe folk krysset sverd med mannskapet i akterenden av skipet, og Leowilde måpte; de var passasjerer, alle sammen. Hun hadde sett dem hvile i skyggen hver dag. Hun kom seg på bena, men ble stående rådvill og se på. Døren til skipets rom ble sparket opp, og tre av passasjerene slepte ut kaptein Armon. Den staute mannen kjempet som best han kunne for å slippe fri, mens han svor de groveste eder.
Passasjerene som ikke deltok i opptøyene stimlet sammen rundt Leowilde. Forskrekket mumling omgav henne, og hun var ikke lite overrasket selv.
«Hvor er mannskapet?» hvinte en kvinne med melkehvit hud og vakre klær. «De skal da ikke la disse barbarene holde på?»
Men Armons menn var kneblet til masten og relingen. Kapteinen ble slengt mot dekket og tvunget i kne med en blank klinge under haken, og edene tok omsider slutt. En høy mann trådte frem, og foldet armene over brystet mens han så hånlig på Armon. Leowilde skalv. Var hun fanget mellom mørkefrender og mytterister?
«Du,» sa den høye mannen med myndig stemme mens han stirret nådeløst på kapteinen. Stemmen var myndig nok til å få alle på dekk til å tie.
«Fortell oss hva du har i lasten.»
Armons stemme var en anelse svakere enn vanlig da han svarte. En anelse.
«Ingen ting av verdi for deg, det garanterer jeg.»
«Nåh, ikke det. Men kanskje for noen andre?»
Stillhet.
«Gode herr Armon,» sa mannen i en tålmodig tone, «hvis du ikke svarer blir jeg nødt til å tvinge deg.»
Armon vred på seg da sverdbladet ble trykket tettere mot halsen hans.
«Tøy, for all del! Silke, fløyel, ull!»
Mannen lo.
«Og dette her? Lages det klær av pergament?»
Han trakk en rull med brutt segl ut av skjorta og viftet med det.
«Skal jeg lese høyt, så alle får høre?»
Folk stirret mot papiret, og Leowilde bet seg i leppa. Kanskje det har noe med skyggeren å gjøre…
«’Godeste Herr Markal a’Tanvir’,» proklamerte mannen høytidelig. «’De har mottatt min anmodning om’… bla bla bla. La oss hoppe over formalitetene. ’Som De ønsket bringer jeg varene til Ebou Dar, med forventet ankomst i slutten av uken. De vil bli overlevert så snart de er godkjent. Jeg kan i tillegg forsikre Dem om at Lysets Barn ikke har den minste anelse om våre bedrifter, så De kan hvile trygt.’»
Mannen tok en kort pause for å la ordene synke inn hos folk, før han avsluttet:
«’Jeg beklager at jeg ikke kan levere varene i egen person, men dette brevet er Deres garanti. Deres lojale, Hauk.’»
Han stakk rullen rolig i beltet, vel vitende om at han hadde folks oppmerksomhet.
«Jeg syntes De sa dette skipet holdt seg på linje med loven? Var det ikke så,» - han bøyde seg ned til han møtte Armons blikk - «Hauk?»
Armon var taus.
«De virkelige varene befinner seg i lasten, under tøyet du snakket om: våpen, penger og en rekke korrupte tillatelser fra øverste hold, til handlinger jeg ikke her skal nevne.»
«Det er blank løgn,» protesterte Armon heftig. «Du har ikke tilgang til lasterommet, og om du hadde hatt det ville du sett at der bare finnes tøy.»
Mannen smilte.
«Jeg har holdt øye med deg i lang tid, Armon. Fra lenge før vi forlot Illian. Ikke alle i mannskapet ditt er så lojale som du tror.» Han nikket mot masten, hvor Kramal lente seg mot en av Armons bevisstløse menn. Kramal gliste. Kapteinens ansikt bleknet, men han beholdt den innbitte minen.
«Som du vet,» fortsatte mannen, «har Kramal hatt flere vakter ved lasterommet. Men det spiller ingen rolle. Vi visste hva du fraktet om bord før skipet la fra kai.»
«Du har ingen bevis for at varene er ulovlige!» snerret Armon.
Mannen ristet på hodet.
«Det jeg vet, det vet jeg. Jeg kunne kastet deg over bord om jeg ville. Heldigvis for deg er jeg en mann av loven, og du skal få den rettergangen du har krav på. Du har ikke vært varsom nok, Armon.»
Blikket hans hvilte plutselig på Leowilde, som stivnet.
«Er det noen her som vet hvem lasten skulle godkjennes av?»
Leowilde svelget hardt. Hvordan visste han at hun hadde overhørt dem? Kramal er ikke mørkefrende, han tilhører mytteristene. Det var han som plasserte meg i rommet under dekk. Var det planlagt…? Hun vætet leppene nervøst. Ville hun bli innblandet i dette? Du er allerede innblandet, din tosk!
«Jeg hørte,» begynte hun forsiktig og kremtet, før hun hevet stemmen. «Jeg hørte kapteinen snakke med noen på dekk i går kveld, om å levere lasten i Ebou Dar, hvor en skygger skulle godkjenne den.» Nå var det gjort. Passasjerene snudde seg og så på henne. Den høye mannen smilte, og nikket. Anerkjennelsen i blikket hans gav henne mot, og hun la til:
«En mørkefrende som kaller andre tyv er ikke verdt skitten under skoene mine.»
Mannen flyttet blikket tilbake til Armon.
«Som De ser, har jeg vitner. Og der er flere. Du skal gå i land så snart vi ankommer Ebou Dar, herr Armon, sammen med lasten Deres. Men vit at du aldri går derfra igjen.»

Mens kapteinen og mannskapet motvillig ble ført under dekk, pekte en av passasjerene på mannen.
«Jeg stoler ikke mer på mytterister enn på mørkefrender. Du har ikke en gang sagt hvem du er!»
Den kraftige damen ved siden av slo hånden over hodet hans.
«Hysj på deg! Vil du få oss drept?»
Men den høye mannen gikk rolig mot dem med håndflatene åpne, for å vise at han var ubevæpnet.
«Mitt navn er Sway Corillin. Jeg har fulgt Armon over lengre tid, for å sette en stopper for hans tjeneste hos Skyggen. Dere har ingen ting å frykte fra meg.»
Folkene glodde på ham, noen så ut som de ønsket de ikke hadde stått opp i dag. Da Sway dro en kniv fra beltet, rygget flere bakover.
«Se hva du har fått oss opp i,» hveste den kraftige damen til mannen sin.
Men Sway gikk ned på kne, la kniven flatt i håndflatene og rakte hendene mot folket. Mens han bøyde hodet, sa han:
«Jeg legger livet mitt i deres hender. Den som ønsker det kan ta kniven, og jeg vil ikke forsvare meg. Men jeg er ikke deres fiende.»
Folk så utilpass på hverandre, i villrede om hva de skulle si. Til slutt var det en eldre mann i pene klær som tok til orde.
«Hvis De fører oss trygt frem, er jeg sikker på at ingen her vil Dem vondt. Takk lyset for at mørkefrender ikke lenger styrer skipet.» De andre mumlet samtykkende, og noen smilte til og med. Sway lot armene falle, reiste seg og stakk kniven i beltet.
«Jeg vil føre skipet trygt til Ebou Dar, og deretter tilbake til Rift. Blåtåke tar fortsatt passasjerer dersom noen skal østover.»
Nå som stemningen hadde lettet var det mange som hadde spørsmål. Passasjerene stimlet sammen rundt Sway, mens de snakket i munnen på hverandre og kjempet om å få ordet.
Leowilde ble stående i bakgrunnen og betrakte mannen som overtok kommandoen på Blåtåke. Han var slank, med brede skuldre og sterke armer. Håret var lyst, som fargen på en kornåker tenkte hun, og hang i uryddige bølger til skuldrene. Han kunne være i trettiårene, fant hun ut da hun prøvde å se ham for seg uten barten og det kortklipte skjegget. Huden var solbrun, og hun lurte på om han var sjømann. I alle fall kunne han håndtere et skip.
Han var faktisk ikke så verst til sørlending å være. Nå som ting hadde endret seg, så det ut til at ferden gikk til Rift, tross alt. Forhåpentligvis hadde ikke Armon kastet skinnpungen hennes, så hun kunne betale for seg denne gangen.
Hastian: "Hva er vitsen med å ha dørbolten på UTSIDEN? Nå kommer jo alle seg inn!" Horatiu lempet den av, før han svarte med selvfølgelig stemme: "Var den på innsiden, ville jo ikke VI komme oss inn!"
Leowilde
Soldat
Soldat
Posts: 86
Joined: Mon Jun 23, 2008 9:30

Post by Leowilde »

Fra Rift

Med god vind i seilene gikk reisen tilbake langt bedre enn forrige gang. Sway, som nå offisielt hadde overtatt som kaptein på skipet, sørget for folks trygghet, til tross for de nylige hendelsene. Leowilde hadde først tilbrakt mer tid i kahytten sin – som var langt mer behagelig enn rommet under dekk – enn hun egentlig likte, og passet på å nyte havluften de siste dagene om bord. To ganger hadde hun forsøkt å få i gang en samtale med den nye kapteinen, men han var alltid opptatt med noe. Det ergret henne, for en slik mann satt sikkert på mye kunnskap hun kunne bruke i jakten på Hornet. Det var i alle fall det hun sa til seg selv, hver gang de blå øynene streifet minnet hennes. Mye nyttig kunnskap.
Skipet lå ved kai i Illian noen dager, og Leowilde benyttet anledningen til å skaffe seg en ny bue. Hun hadde også forsøkt å snappe opp informasjon om hvor andre hornjegere hadde tatt veien, for å unngå dem. Leowilde var overbevist om at Hornet måtte være et sted der ingen tenkte på å lete. Dessverre virket det som om alle tenkelige og utenkelige steder var populære, til og med Illian selv. Da Blåtåke fortsatte på ferden mot Rift, var hun med.
Rift gav et sterkt førsteinntrykk, med adelige spradebasser i fargesterke kapper og kjoler. Leowilde hadde lite til overs for de rakryggede snushanene med nesa i været, og kvinner som så kjølig på deg, men Steinen i Rift hadde fått henne til å måpe henrykt. Hun hadde hørt fortellinger om den, men det var en opplevelse å få se den med egne øyne. Festningen var hugget ut av ett eneste stykke stein, og raget over byen som et lite fjell. Den var visstnok laget med Den Ene Kraften, og huset Callandor, sverdet som ikke var et sverd. Leowilde fikk frysninger oppover armene. Om det var av fryd eller gru var vanskelig å si. Kanskje begge deler.
En følelse av ergrelse ulmet i brystet da hun oppdaget at Sway ikke ble værende i Rift. Hun hadde fremdeles ikke fått snakket skikkelig med mannen, og så våget han å stikke til havs igjen! Ikke at han brydde seg videre om henne – og ikke hun om han heller – men det var så mye hun ville spørre om!
Det tok henne en dag å glemme saken, før tankene gled over på jakten igjen. Hun tok inn på vertshuset Sølvgjedden, hvor hun brukte kveldene til å fiske etter ledetråder. Med fast besluttsomhet lyttet hun til alt som ble sagt, og streifet området rundt Rift i sin søken. Et rykte hadde så smått fått fotfeste; noe hadde skapt oppstyr i Caemlyn. Hva dette ’noe’ var, var det delte meninger om, men en av teoriene nevnte Hornet. Leowilde tenkte ikke å la muligheten gå seg hus forbi, og returnerte til Sølvgjedden for å bryte opp. Men samme kveld som hun skulle dra, rammet sykdommen som hadde herjet byen de siste dagene henne. Hun var ikke sikker på det var, men den holdt henne i sengen i nesten to uker. Matlysten sank betraktelig, og feber og oppkast nektet henne avslappende søvn. Den tredje uken var hun for svekket til å fortsette reisen, hvor bittert det enn var, og fordrev tiden med å spise og sove.


Dag 50:
Hun kunne ikke drøye det lenger. Selv om vertshuseieren, en fyldig kvinne med et moderlig smil, hadde insistert på at hun måtte samle mer krefter, pakket Leowilde sakene sine og marsjerte ut døren. Hun var frisk nok!
«Buen din, kjære deg! Buen din!» ropte kvinnen og kom løpende etter henne ut døren med Leowildes nye bue i hendene. Leowilde latet som hun var på vei inn igjen for å hente den, og smilte takknemlig.
«Ja, jeg vet det. Jeg skulle bare sette fra meg dette først.» Hun nikket mot sekken og vannskinnet. Kvinnen holdt tydelig tilbake et smil, og Leowilde rødmet. For å skjule det snudde hun seg hurtig vekk og studerte gatene.
«Vel, jeg får komme meg av sted. Takk for all hjelp, Gaila.»
«Som du ønsker. Men husk nå på å drikke!»
Leowilde skar tenner. Kvinnen ville blitt med bare for å sørge for at hun nok fikk næring, hvis hun kunne.

Den raskeste måten å komme seg til Caemlyn på var nok å dra oppover Erininelva. Ved havnen lå det flere elvebåter, med staute menn løpende frem og tilbake med lasten. Hun trasket rundt og studerte båtene, mens hun leste navnene. Svalen, Rosa, Morgenbris og Vanndanseren rugget rolig i bølgene, og hun gikk nærmere. Svalen var vakkert utformet, men Morgenbris var vakrere. Det var kanskje ikke mange som så på en båt som vakker, men hun gjorde det. Dessuten var Morgenbris et mildt, godt navn på båten som skulle lede henne til Hornet.
«Hei,» sa hun kjekt og kikket opp i ansiktet til mannen som sto ved landgangen. Han så på henne under buskete, mørke øyenbryn, og smilte imøtekommende.
«God dag, unge kvinne. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Skal denne båten til Caemlyn?»
«Vi seiler til Aringill. Hvis du følger veien vestover derfra, kommer du til Caemlyn. Vi har fortsatt ledige plasser hvis du vil være med.»
Leowilde kastet et raskt blikk på båten, og nikket tilfreds.
«Det vil jeg.»
«Godt,» nikket mannen, som tydeligvis var kaptein om bord. «Vi legger fra kai i natt, så du har god tid til å finne deg til rette.»
Hun betalte for seg, og ble vist til kahytten sin av en dekksgutt. Sekken og vannskinnet slengte hun i hjørnet på gulvet, før hun la seg på rygg i sengen. Den svake duvingen i båten og lyden av skvulpende bølger var beroligende. Hendelsene på Blåtåke hadde ikke skremt henne fra å seile; faktisk likte hun det veldig godt. Før hun visste ordet av det hadde hun duppet av.
Hastian: "Hva er vitsen med å ha dørbolten på UTSIDEN? Nå kommer jo alle seg inn!" Horatiu lempet den av, før han svarte med selvfølgelig stemme: "Var den på innsiden, ville jo ikke VI komme oss inn!"
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Natt til dag 51

Hadde hennes sjel vært hel, ville den grått i det de løp bort fra mordene mennene. Vekk fra smuget. Hun så ned på hendene sine, øynene var utrykksløse. Huden var rød, av blod. Menns blod, hennes ektemanns blod, soldaters blod. Blod, blod er livsnødvendig, og hun hadde ofret alt for å leve. Hun tok en av fingrene i munnen mens hun løp og sleiket bort blodet. Blod var livsnødvendig, og hun skulle leve. Hun hadde drept 5 menn for å overleve. Blodet hadde rent ut av dem til livet forsvant, nå tok hun livet deres. Hun sleiket opp livet deres mens hun løp, tok det i sin kropp.

Hun begynte å pese for å holde følge med de andre igjen, glemte det hun drev med og løp. Løp for livet, for det var alt hun hadde, og de ville la henne leve. Tross i at hun var skitten og tildekket med blod. Tross i at hun hadde trosset alle sin mors bud. De stoppet, det var en båt foran dem. Båten lå på vannet, vann vasket bort søle. De andre hoppet om bord, hun hoppet etter. Han snakket med en mann, Rhuhim snakket med en mann. De var på en båt, mitt i den rene sjøen. Vann vasket bort møkk. Hun satte seg ned, båten skvulpet lett. Hun dro opp dolken så på den, den var full av blod. Hun begynte å sleike på håndtaket, varsomt nedover skaftet. Hun tok livet fra det dødbringende. Forsiktig for å ikke skadet seg førte hun tungen neddover bladet. Til den var ren, skinte blank igjen. Hun kjente seg tørst, men tok tak og slikket på armene. Det ble røska hardt i den, armen ble revet bort fra hennes ru tunge. Hun snerret, så opp i Rhuhims forskrekkete øyne, de var vakre slo det henne, men like fort som tanken var tenkt slo hun den bort og holdt dolken klar. Den var ren, livet var i henne. Rhuhim ville la henne beholde livet, livet var alt hun hadde. Hun la fra seg dolken, stoppet snerringen og så opp i fjeset hans. Han så sjokkert ut. Han ropte noe hun enset ikke hva, bare så opp i ansiktet hans med tomme utrykksløse øyne.
”hvorfor gjør du det der?” Sier han, fortumlet.
Hun ser opp på ham, får lyst til å snerre igjen. Men lar det være. Hvorfor gjør hun sånn, fordi det er liv, blod er liv. Er det ikke? Hun ender med ikke å svare. Han rister oppgitt på hodet og setter seg ved siden av henne. Drar fram vannlærka og drikker. Hun ser på, ser strupehodet hans bevege seg i takt med slurkene. Hun kjenner at hun er tørst, men vil ikke drikke. Hun trenger ikke drikke, hun lever på liv.
”Ta i det minste litt vann.” Sier Rhuhim og ser på henne med et blikk som er hinsides forvirring og bekymring. Han ser nesten redd ut, redd for hva hun har blitt. Hun ristet på hodet. Rhuhim reiste seg, hele bevegelsen hans virket oppgitt. Han slang igjen vannlerka si og gikk. Ailin så på vannlerka. Hun var tørst. Men hun skulle klare seg på livets vann konkluderte hun med og tok tak i et tøystykke med blod på begynte å vaske den ren med tungen, tungen som allerede var tør, spyttet hennes var for lengst rødt. Hun ensett så vit at Rima satte seg ovenfor henne. Først når kvinnen la en hånd på kneet hennes så hun opp, sluttet med sitt møysommelige arbeid. Rhuhim hadde også kommet bort, satte seg ved siden av Rima. Sammen stod de å så på henne. Rima la en hånd på hodet hennes. Ailin merket varme strømme inn, hodet føltes lettere. Og sterke følte hun seg tørst og tok tak i kanten av jakka igjen. Rima detter sammen foran henne. Rhuhim redder henne før hun når dekk. Ser inn i det gamle ansiktet.
”Rima, våken. Rima!” Sier han prøver å få liv i henne. Hun ligger der, bevist løs. Rhuhim snur seg mot Ailin, hun synes hun ser sinne i fjeset hans.
”Drikk vann Ailin. Ellers dør du!” Skriker han, en singel tåre kan skimtes på fjeset og i dypet av sitt forvirrete sin kjent Ailin noe, noe hun ikke kunne sette fingeren på. Hun skjøv smerten som bygget seg opp i sinnet til side. Han sa hun ville dø hvis hun ikke drakk vann. Så hun drakk vann.

Dag 51

Det lysnet rundt henne, hun satt fortsatt på dekk. Hun hadde sittet her gjennom hele natten, hadde ikke hatt blund på Øynene, hun skulle leve på vann og livets kraft, blod. Rhuhim hadde sovnet ved siden av henne. Hun følte seg tørst, sulten. Vannlærka var tom. Og det var ingen mat. Hun dro kniven, rettet den mot strupen til Rhuhim, hun var tørst. Hun trengte blod. Noen tok om armen hennes, hun snudde seg, flærret tenner mot den som holdt armen. Hun trengte blod for å leve, og denne kvinnen hindret henne i å få blod, Rhuhim ønsket at hun levde, og nå trengte hun Rhuhim sitt blod! Kvinnen var sterkere enn henne, rev dolken ut av hånda hennes.
”Hva i lysets navn er det du driver med!” Sa kvinnen og drev henne i bakken.
”Hvorfor gjorde du det?”
Ailin så tomt opp på kvinnen som hadde slengt henne i bakken. Hun nesten snærret mens hun svarte lavt.
”Fordi jeg vil leve!”
”Leve!” Snerret kvinnen tilbake.” Leve, du vil ikke leve ved å ta livet til den gutten!”
Ailin så Rhuhim reise seg opp å se på scenen som utspiller seg.
”Jeg dør hvis jeg ikke har blod.” Svarer Ailin tilbake.
”Du trenger ikke hans blod for å leve din tåpe!” Skriker kvinnen tilbake.
Ailin sine øyne utvidder seg i overraskelse, trenger hun ikke hans blod for å leve? Hun trenger da blod, hun dør uten blod.
”Men hva må jeg ha for å leve da?” spør hun forundret.
Hun ser at Rhuhim reiser seg opp og ser spørrende på dem. Han begynner å tale og det med sterk bardestemme.
”Du trenger vann, mat, vennskap, trygghet og ikke minst kjærlighet for å leve.”
Han ser på henne, med store varme øyne, med vennskap. Ailin brister, gråten fyller øynene hennes hun gråter, gråter og gråter. Hun kjenner snart både rhuhim og den fremmede kvinnen sine armer rundt seg. Sagte men sikkert slet hun seg løs, hun så Rima stå litt bortenfor, ved dekk, hun begynte å kle av seg. Hun trengte ikke blod. Kvinnen og Rhuhim stod snart begge på siden av henne, passet på.
”Ikke ta på meg!” Skrek hun til dem når de prøvde å hindre henne i å kle av seg. Hun flekket tenner igjen. De lot henne være. Og hun tok av seg plagg etter plagg, ungikk blodflekkene med stor nøysomhet. Ryggsekken tok hun også av. Den var full av gull viste hun, hun helte det på gulvet. Og begynte å kaste. Rhuhim prøvde å stoppe henne, hun flekket tenner igjen. Skrek til ham. Naken stod hun, det eneste hun hadde på seg var beltet, med slira til dolken, dolken som den fremmede kvinnen fremdels holdt. Så fortsatte hun å kaste, til både gull og klær var kastet i elva. Så snudde hun seg og satte seg med ryggen mot havet. Magen hennes rumlet. Hun var sulten.
Som vann til tørst strupe
Chriz
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 831
Joined: Thu Jan 03, 2008 23:34
Location: Trondheim

Post by Chriz »

Dag 59

Rhuhim sto i baugen på elvebåten og speidet forover. Han kunne ikke se mye. Det var på grunn av tåken. Det var som å seile gjennom en drøm. Bare at dette var ingen drøm. De var nå åtte dager ut av Rift, og de måtte være et sted mellom Rift og Andor. Heldigvis begynte tåken og lette, for noen dager siden hadde ikke Rhuhim sett lenger enn en meter foran seg. Det var i det hele tatt et under at båten ikke hadde støtt på noe. Kapteinen var heldigvis godt kjent i disse farvannene.
De var ikke mange på båten. De aller fleste av passasjerene som hadde vært ombord hadde steget av båten så snart de fikk se Ailins oppførsel, bare et fåtall var igjen. Det krevde en god del ekstra gullstykker for at kapteinen ikke skulle kaste dem av båten, og litt til for å få han til å sette opp farten. Gullstykker. Slike båtreiser kostet vanligvis ikke noe mer enn noe sølv. De hadde vært nødt til å ta av Rhuhims egne oppsparte midler. Når hun kommer til hektene igjen, skal hun få høre det! tenkte han for seg selv. Så dukket en annen tanke opp i hodet hans, som den hadde så mange ganger i løpet av de siste dagene. Hva om hun aldri blir bedre, aldri kommer til hektene. Hva om hun forblir slik for alltid. Hvordan skulle ting da gå. Rhuhim husket hvor forskrekket han hadde vært da han først så hvordan Ailin slikket blod fra kniv og kropp. Hvor redd han var for henne. Det hadde til og med kommet til det punktet at Ailin skulle til å drepe han. Da hadde Leowilde kommet i mellom. Leowilde. De hadde ikke snakket mye sammen. Hun var den eneste passasjeren som ikke hadde forlatt skipet. Hun virket tydeligvis interessert i Ailin på en eller annen måte. Når Rhuhim var et stykke unna Ailin for å klarne tankene, dukket som regel hun opp, og forsøkte å prate med Ailin. Og når Rhuhim kom mot dem igjen, gikk hun sin vei, et stykke unna. Tiden var inne for å ta seg en prat med denne Leowilde. Han snudde seg og så at Ailin hadde kommet opp, denne gangen med Leowilde ved sin side. Overraskelse. Han gikk bestemt mot dem. Leowilde skulle til å snu.
«Unnskyld meg, frøken Leowilde, men kunne jeg ha fått et par ord med Dem?» Hun stoppet, frøs helt, så snudde hun seg og øynene hennes smalnet mens hun så på ham.
«Det går nok bra, men hva med henne?» Hun så på Ailin. Rhuhim satte seg ved siden av henne, hun var stille som vanlig, og stirret utover.
«Går det bra for deg om jeg og Leowilde går og utveksler et par ord sammen?» Det gjorde det helt sikkert, men han måtte spørre for å ikke fornærme henne. Hun nikket. Leowilde snudde seg og begynte å gå. Bestemt. Rhuhim tok henne igjen, og stoppet henne da Ailin ikke kunne høre dem.
«Leowilde.. Jeg må si tusen takk for at du stoppet Ailin den gangen.. Det var stort gjort av deg.» Hun smilte, et fint smil, og nikket.
«Et hvert ordentlig menneske i Lyset ville gjort det samme som meg. Det må være vanskelig å ta seg av henne alene, har hun vært sånn lenge?» Dette var hun virkelig interessert i, men Ailin var et menneske, ikke en ting som skulle bli undersøkt!
«Nei, Ailin er et godt menneske, men hun har hatt en vanskelig barndom, og hadde et helt galt syn på verden. Det er vanskelig å lære alt om livets vanskeligheter og verdens baksider når man har levd nesten tyve år skjermet.» Hun fulgte interessert med, og nikket forstående.
«Jeg skjønner, det kan ikke være lett. Og spesielt etter det som skjedde i Rift, jeg har forstått at det skjedde en del der..?» Hvorfor er hun så nysgjerrig?
«Ja, det skjedde en god del der, blod og aske, men det går jeg ikke inn på nå.» Han hardnet seg selv, gjorde stemmen alvorlig, og så Leowilde inn i øynene. «Hva gjør du egentlig her? Hvorfor er det slik at du er den eneste som fortsatt er igjen på denne båten? Og hvorfor interesserer du deg slik for Ailin?» Leowildes ansikt ble hardt et øyeblikk, men så smilte hun igjen.
«Jeg er Hornjeger, jeg søker utfordringer. Jeg hopper heller ikke av en båt bare fordi en passasjer oppfører seg merkelig. Det interesserer meg. Jeg tror det er det merkelige som vil føre meg til Valeres Horn.» Hun nikket. «Ja, og dessuten tror jeg både du og Ailin er gode mennesker, og jeg ønsker å hjelpe deg med henne, jeg ser at det tærer på en ung mann å måtte ta så mye ansvar for en ung kvinne. Du har sikkert ikke kjent henne lenge heller.» Rhuhim ble med ett mer interessert i denne kvinnen. Hun skjulte nok mer på innsiden enn det han trodde.
«Jeg er Hornjeger selv», mumlet Rhuhim, så sa han: «Du har faktisk rett. Du kan reise med oss hvis du vil. Du har vist at du er et godt menneske, og jeg trenger hjelp med Ailin, og spesielt fordi hun har et litt forstyrret syn på menn. Men jeg må si det; Jeg bryr meg om henne. Du får ikke gjøre henne noe, da ser det stygt ut.» Slike typer «trusler» lå ikke i Rhuhims natur, men han klarte å holde stemmen stødig, med en litt kald undertone. Leowilde måtte forstå, han kunne ikke stole på henne uten videre etter så kort tid.
«Jeg forstår,» sa Leowilde, hun åpnet munnen og skulle til å si noe mer, men akkurat da hørtes et brak og hele skipet ristet. Kapteinen kom ut av lugaren sin, og kjeftet på mannskapet:
«Hva er det dere tullinger driver med, det er ingen sandbanker å støte på her, ikke så langt sør for Cairhien! Hva i...» Det var alt han rakk å si, for akkurat da strømmet over et halvt dusin banditter inn på båten. Elvepirater, åpenbart, et sted der elva var smal til og med. Knivene var raskt ute i Rhuhims hender. Ailin!
«Leowilde! Finn Ailin, og pass på henne. Jeg skal gjøre så godt jeg kan her oppe!» Lys, hva ville Algai gjort i en sånn situasjon? Han var jo krigeren i gruppen deres, men nå var Rhuhim alene. Det var ikke snakk om å gi seg, han skulle kjempe. Han skulle kjempe til sitt siste åndedrag!
Last edited by Chriz on Thu Feb 12, 2009 18:06, edited 1 time in total.
Sa souvraya niende misain ye
- Mat
Ashan'Sei
Hengiven
Hengiven
Posts: 153
Joined: Tue Nov 14, 2006 17:54
Location: Hamar

Post by Ashan'Sei »

Dag 59 (ettermidag)

Algai reiste seg fra et buskas på toppen av en bakke topp der han hadde ligget og speidet utover landskapet. De to mennene hadde blidt enige om at de skulle holde seg mest mulig i skjul for å ungå vanskligheter på veien nordover. Dette hadde sinket dem veldig noe som iriterte Algai grenseløst fordi han ønsket å komme seg vekk fra disse bløthjertede sørlandene og hjemigjen til grenselandene til pestlandet. De hadde ridd stort sett kunn om nettene og ridd store omveier rund de små landsbyene rundt Rift. Men Elyas insisterte på at dette var den beste måten å reise på, og innerst inne viste Algai at mannen hadde rett.

”Hva så du?” spurte Elyas da han kom ned til mannen. ”Ingentng utenom de vanlige vekstene og en liten saueflokk to fjerdinger mor nordøst.” ”Da drar vi ned til elven og vider langs den” Da de kom ned til Erinin elven stoppet de en liten stund for å fylle vannflaskene sine og for å se etter tegn på bakken som kunne tyde på vansklighert oppåver langs elven. ”Det har vært en gruppe menesker her tidlig i morres.” sa Algai etter en kort stund med leting. ”Hvor mange er det” spurte den andre mannen uten å se opp fra elven der han hentet vann. ”seks eller sju. De vill antagelig ikke utgjøre nen stor fare for oss.” ”Da reiser vi videre.” det var noe i Elyas stemme som fortalte Algai at også den andre mannen hadde oppdaget noe, men ikke ville meddele ham det.

Solen var allerede på god vei ned da de igjen stoppet for å speide landskapet etter vanskligheter. Denne gangen var det Elyas som gikk opp på toppen, men det varte ikke lenge før den andre mannen vinket Algai opp til seg for å vise ham noe. Og da han kom opp sa Elyas ”der har du gruppen din.” det enste Algai kunne se var en middelsstor elvebåt med en gruppe noen mennester som beveget seg på og rundt den, men så kunne han selvfølgelig ikke se like bra som den andre mannen. ” La oss slå en bue rund dem og komme oss videre.” ”Algai, det er en ting til. På den båten der borte er han gutten vi fant i skogen.” Ansiktet til Algai ble stramt. Hva i lysets navn gjorde Rhuhim på en båt så langt fra Rift aleine. Det måtte ha skjed noe alvorlig med Ailin. Algai hastet ned til hesten med Eyas hakk i hel. Akkuratt i det han skulle til å stige på hesten sin griper den andre mannen tak i armenhans og kikker ham dypt innni i øynene. Algai hadde ventet at den andre mannen skulle prøve å bringe ham fra det han hadde planlagt, men i stedet nikket han bare og begynte å løpe mot skipet. Algai tokk på seg Shoufan sin og fulgte etter. Innen de to menne hadde kommet til båten var det bare en fillekledmann på bakken og fra båten kom lyden av kamper. Før Algai rakk og trekke sverdet sitt gjenomboret kniven til Elyas mannen foran dem. Algai srang ned fra hesten sin og klatret om bord på skipet. Oppe så han et mylder av folk som enten flyktet for livet eller jaget pasasjerer. Untakket var en ungutt kledd i bardekappe som sloss med to korte dolker. Rhuhim måtte vente først måtte røverne skaffes av dage. Med et hopp var Algai oppe på dekk, han løp stile som døden mot Rhuhim og røveren med sverdet trukket. Da han vet to meter fra det kjempende paret kom en annen røver i veien for ham, han virvlet rundt og plaserte et presist snitt på nersiden av magen til mannen før han fortsatte meg å sette sverdet i ryggen på Rhuhims røver samtidig som an satte den ene dolken din i halsen på mannen. Et øyeblikk kikket de to menene på hverandre så sa den yngre gutten ”Ailin er under dekk med Loewide og to røvere!” Da Algai hørte dette virvlet han rund og løp mot døren tin under dekk. Akkuratt i det han åpner døren hører han Rhuhim rope ”Og hva med meg?” og like etter på kom stemmen til Elyas ”jeg er da her enda gutt”. Da han kom under dekk så kan en gang med gjeste kahytter, han beveget seg lydløst bortover og lyttet til tegn hvor Ailin kunne være. Da han kom til enden av gangen gikk det en trapp det til der frakten ble lagredt. Da han kikket ned trappen så han de to røverene ligende livløs på dørken og Ailin sto naken over dem med dolken han hadde gitt henner glinsende i honden. Bak i en krok så han en annen jente sitte og skjelve.

Ailin kikket opp ifra de livløse kråppene til røverne. Hele kroppen Hennes var overtrukket av blodet til de to døde mennne. Blikket hennes var tomme og livløse, de så på ham som om hun ikke kjente ham. Han kjente igjen blikket hennes, han hadde sett det hos mange unge barn i grenselandene når de for første gang hadde drept og funnet smaken i det. Han hadde også sett det på yngre soldater i grenselandene der døden ikke var så tilstedeværende som oppe i nord. Han nermet seg henner forskiktig, som om han nærmet seg et såret vilt. Han viste at om han gjorde en feil bevegelse ville hun gå til angrep. Hun sto bare der og studerte ham, han senket slåret og tokk ifra henner dolken uten at hun egentlig merket det, honden protesterete bare kort før han hadde dolken i sin hånd. Han lot den gli inni belte og trykket deretter Ailin inntil seg, han sa ingenting bare holdt hener til han kjente hun slappet av. Han så henner inn i øynene igjen og sa rolig ”det går bra, vi skal klare detta”

Jenta i bakgrunnen som hadde sittet helt rolig til nå utbøt plutselig: ”Hvem er du? Hva gjør du her? Hva vill du henner?” Algai kikket kort på henner før han tokk med seg Ailin opp trappen, da han åpnet døret ut mot dekk hørte han støveltrap bak seg og virvlet rundt med sverdet i honden og spissen pekenes mot halsen til jenta. Nå så han at hun kom fra grenselandet og undret seg over hennes oppførsel for jenta så ut til å ville si noe, men han hevet bare et øyenbryn og hun tilsynelatende ombestemte seg. Da han kom ut på dekk var det fremdeles tumult men det var ingen røvere å se. Elyas og Rhuhim sto for seg selv, de andre gjestene hold god avstand til dem. Algai og de to jentene gikk bort til dem, Ailin var fremdeles i armene hans i mellomtiden skalv hun.
<a><img></a>
Leowilde
Soldat
Soldat
Posts: 86
Joined: Mon Jun 23, 2008 9:30

Post by Leowilde »

Et valg

Dag 59
Leowilde hadde først trodd at den bredskuldrede mannen som viste seg i døråpningen, var en av røverne. Da Ailin gikk bort til ham skjønte hun at det ikke var tilfelle. Først trodde hun mannen var en aiel da han hadde et slør rundt hodet slik hun hadde hørt Aieler hadde, men mannen bar sverd og aieler rørte aldri ved sverd. Hun likte ham ikke, han virket sint og uforsonlig. Likevel virket det som Ailin kjente ham fra før, og stolte på ham. Hvis Ailin kunne stole på mannen, kunne Leowilde også det. Sannsynligvis. Hun husket blikket han hadde sendt henne, og var på vakt.
Oppe på dekk var alle spor av røverne borte, hvis man overså blodet som flekket til plankene. Leowilde ergret seg over at hun hadde gått glipp av kampen; hun mislikte vold, men det hadde vært greit å hjelpe til når folk var i fare. Hun hadde felt trolloker, og kunne lett felle røvere, om nødvendig. Men det så ut som Ailins venner hadde greid brasene selv, og det var bra. Rhuhim og den fremmede mannen – Algai kalte de ham – sto og snakket sammen, men Algai fulgte henne med blikket da hun nærmet seg.
«Dette er Leowilde,» sa Rhuhim til Algai. «Hun er hornjeger, og reiser sammen med oss. Vi er på vei til Caemlyn. Kapteinen fører båten til Aringill, og…-»
Leowilde avbrøt ham:
«Kapteinen! Hvor er han?»
Da brøt en av de få gjenværende passasjerene inn i samtalen:
«Røverne tok ham med seg i land.» Mannen pekte mot øst. «De flyktet innover i skogholtet sammen med en passasjer.»
Stillhet.
«Vi mistet noen av syne,» mumlet Rhuhim omsider og bannet. «De må ha stukket av da vi var opptatt med de andre.»
Leowilde så seg usikkert rundt.
«Men hva vil de med ham?»
Algai satte øynene i barden, og sa hardt:
«Hvem var den andre?»
«En gammel kvinne – en viskvinne om jeg tror rett.»
Rhuhim og Algai utvekslet blikk.
«Båten drar ikke videre uten kapteinen; de forventer nok at vi skal følge etter,» fortsatte mannen og skottet østover.
Leowilde tygget på underleppen og kikket på Ailin. Jenta hadde fortsatt ingen klær på seg, og så med et fjernt blikk mot skogen.
«Hva med… henne?»
Selv var hun klar til å dra. Her var en sjanse til å gjøre noe, mer enn å tråve dekket flatt. Valget sto og falt på de andre, om de ville engasjere seg i saken eller begi seg nordover til fots herfra.
Hastian: "Hva er vitsen med å ha dørbolten på UTSIDEN? Nå kommer jo alle seg inn!" Horatiu lempet den av, før han svarte med selvfølgelig stemme: "Var den på innsiden, ville jo ikke VI komme oss inn!"
Chriz
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 831
Joined: Thu Jan 03, 2008 23:34
Location: Trondheim

Post by Chriz »

Dag 59

”Vi kan ikke forlate Rima, det er helt sikkert!” Rhuhim ropte nesten. Ingen av de andre hadde noe særlig forhold til Rima, men hun hadde vært hans bastion i Rift, den ene kvinnen han visste alltid var der for han. Og hun hadde fortalt at hun så på ham som hennes bortkomne sønn.

”Vi må reise til fots herfra, denne båten går ikke videre med det første.” Algais ansikt var som vanlig hardt som stein. Han holdt godt i Ailin, og hun så ut til å roe seg mer ned. Leowilde var rastløs. Hun gikk fram og tilbake og var tydelig usikker på hvor veien ville føre henne. Rhuhim stoppet henne og så inn i de grå øynene hennes. Det skjulte seg et lys der. Hun ville oppleve verden, hun ville oppleve eventyr. Rhuhim var ung selv, men han hadde sett mangt et slikt lys i unge lovende mennesker. Mennesker som plutselig en dag bare forsvant for å oppleve ”eventyr”. Rhuhim aktet ikke å la Leowilde dø for noe slikt.
”Leowilde? Du er med oss, ikke sant?” Hun vek fra blikket hans, men hun nikket fraværende.
”Jeg er med.” Hun løftet hodet høyt og så dem alle inn i øynene etter tur. Et utfordrende blikk som sa at de bare kunne prøve seg på å skvise henne ut av gruppa.

Etter en liten stund var de klare for å reise. Det var for lite hester om bord og de hadde ikke flere bylter enn de klarte å bære selv, derfor skulle de reise til fots. Algai ba mannskapet om å fortsette å reise nordover, sakte, men sikkert, og legge til kai i Aringill, hvor de så skulle vente i en måned. Om kapteinen ikke var tilbake til da, skulle de anta han var død. Så ble alle fem ført i land på vestbanken av elven, og de nølte ikke med å komme seg av gårde. Elyas, mannen som hadde vært med Algai og Ailin da Rhuhim først møtte dem, løp raskt ut av syne, antageligvis for å speide. Algai tok føringen, med Ailin ved sin side. Ailin hadde et skremt uttrykk i ansiktet. Han vil nok prøve å hjelpe henne med å komme seg videre, tenkte Rhuhim. Vel og bra for henne. Han hadde delte meninger om at Algai nå var tilbake. På den ene siden var Ailin mye tryggere, men på den andre siden så stolte ikke Algai på Rhuhim. Rhuhim var glad for at Leowilde bestemte seg for å bli med. På den måten hadde han noen som var på lik linje med han, berørt av Algais mistillit til fremmede. Leowilde og Rhuhim gikk bakerst og trasket de første par milene i stillhet. Så brøt Rhuhim den stillheten.
”Du… Leowilde. Hva sier du til at vi gjør en liten avtale?” Hun så bort på ham, rolig og kald på samme tid.
”Hva for slags avtale?” sa hun kaldt.
”Jeg trenger å være sikker på at jeg kan stole på deg, Leowilde. Samtidig ønsker du nok det samme av meg. Algai er tilbake, det betyr at han kommer til å ta seg av Ailin, og Elyas er hans venn, ikke din. Ikke vår.” Han tvingte det siste ut. Han ville ikke fremstå som svak, men for at hun skulle gå med på noe som helst, krevde det en god dose sannhet. Han hadde vurdert å gå dypt inn i Daes Dae’mar, og lete etter skjulte meninger i det de sa, og bare snakke i slike koder selv, men han kom til den slutningen at Leowilde måtte være fra Grenselandene, og at hun derfor ikke brydde seg noe om Daes Dae’mar. Algai var og fra Grenselandene, Ailin hadde helt klart ingen kunnskap om det, og Elyas hadde heller ikke vist noen tendenser til å spille det i løpet av den korte tiden Rhuhim hadde vært i følge med han. Derfor hadde han lagt Det Store Spillet på hylla for øyeblikket og snakket rett fram.
Leowilde så på han med de intense, grå øynene hennes, og til slutt nikket hun. ”Jeg forstår, men hva innebærer denne avtalen. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor, du er jo en del av dette følget, mye mer enn jeg er, hvorfor skulle du trenge noen avtale med meg?”
”Fordi… Fordi du er best gagnet med å ha en venn her inne, og det er det.”
”Jeg forstår. Du er på lik linje med meg. Algai stoler ikke på deg, og nå som han er tilbake ønsker du å kunne stole på noen her, og Ailin er utelukket. Vel, som du sier, jeg trenger en venn her, og nå som jeg vet at du og trenger det… Jeg skal dekke ryggen din i tida som kommer, og hjelpe deg om du kommer i trøbbel, samtidig vil jeg ha de samme løftene fra deg. Vi skal være et lag, du og jeg, og lagkamerater svikter ikke hverandre. Avtale? Under Lyset?” Rhuhim stoppet brått. Med ett gikk han videre igjen. Han visste bedre enn å la sjokk vise på ansiktet hans.
”Du tok ordene ut av munnen min, Leowilde, det er akkurat en slik avtale jeg vil fram til. På den måten har vi en sjanse til å bli litt bedre kjent og.” Han nikket. ”Jeg skal dekke ryggen din i tida som kommer, og hjelpe deg om du kommer i trøbbel. Vi skal være et lag, og vi skal ikke svikte hverandre.” Han stoppet, og spyttet i håndflata si. ”Vi kan jo gjøre dette litt formelt og,” sa han med et glis. Han gjorde stemmen sin pompøs: ”Enighet har funnet sted, under Lyset!” Leowilde smilte, spyttet i sin egen håndflate og de grep et fast håndtrykk.

”Slutt å somle, vi må komme oss raskt videre!” lød en stemme lenger fram. Algai. De trasket videre, Algai satte et høyt tempo, og de fant raskt ut at røverne var ganske udugelige, men raske. De trasket hele resten av den dagen og nesten hele kvelden og. De skulle akkurat til å lage seg en leir et sted da Rhuhim så et underlig lys på himmelen. Det var et rødt lys som lyste over bakken ca. en mil unna. Han vinket til seg Leowilde og pekte mot himmelen. Han ville nødig forstyrre de andre i tilfelle det viste seg å bare være noe tull.
”Hva tror du det der er?” sa han. Leowilde så opp. Øynene hennes utvidet seg litt.
”Det kan ikke være så mye annet enn Den Ene Kraften. Vennen deres må ha kommet til hektene igjen. Vi må advare de andre.”
”Det var det jeg og trodde. Nå som vi begge tror det kan vi være mer sikre. Algai!” Rhuhim gikk bort til de andre. Leowilde fulgte etter. Han forklarte raskt og pekte mot himmelen og Algai og Elyas nikket og samtykket, Ailin bare så opp mot himmelen med et blankt uttrykk.
”De vet selvfølgelig ikke at Rima kan bruke Kraften mot dem, men selv om hun kan det, så er det ikke nok til å ta knekken på et dusin røvere. Vi må angripe leiren deres!” avsluttet Rhuhim.
”Jeg er helt enig. Vi omringer dem,” sa Algai. Så begynte de å planlegge. Leiren til de andre så ut til å ligge på et høydedrag med god utsikt, så de måtte snike seg rolig mot dem. Planen gikk ut på at alle fire – Ailin holdt de med Algai – skulle forsøke å nå Rima og kapteinen, befri henne og stikke av igjen. Dersom røverne oppdaget dem, noe som sikkert kom til å skje, så fikk de bare kjempe seg ut.
”Det er en enkel plan, men god,” sa Elyas, og de andre nikket samtykke.
”La oss sette den i verk,” sa Rhuhim, reiste seg og begynte å bevege seg mot det falmende, røde lyset.
Sa souvraya niende misain ye
- Mat
Post Reply