Den Store Jakten på Hornet – et RPG

[Ashan'Sei]

Dag 20.

Algai sto og kikket etter jenta som haltet bortover gaten. Han undertryket trengen til å løpe etter henne for å gi henne en lærepenge. Hun var kvinne, men det hun hadde sagt gjorde så blodet raste i årene til Algai. Ingen hadde noen gang våget å si noe slikt.

En lyd bakerst i gaten fikk han til å fare sammen, i noen sekunder satt han trygt oppe på taket til huset jenta hadde vært i, han viste ikke hvorfor, men han hadde følelsen av at det var viktig at han ble der. Etter kort tid kom en gammel dame gående bortover gaten, han lurte på hva hun gjorde her så sent på kvelden. Svaret kom rimlig kjapt. Kvinnen gikk rett bort til huset der Ailil hadde vært. I det kvinnen skal til å lukke døren bak seg hopper Algai frem og setter sverdet sitt mellom dør og dørkarm. Den gamle kvinnen skriker av sine lungers fulle kraft, men algai legger raskt en hond over ansiktet hennes. Fører derretter det tilslørete ansiktet sitt tett inntil ørethennes. Blodet raser fremdeles i hodet hans mens han snakker med dempet kald røst. For han skjønner at denne kvinnen er en av grunnene til Ailils oppførsel. ”når jeg nå fjerner honden min skal du svare sanferdig på spørsmålene mine, uten å bråke. Ellers bringer jeg deg til taushet. Er det forstott?” ansiktet hennes uttrykket ren og skjer frykt men hun nikket, hun trodde tydligvis at han ville drepe henne. De gikk inn i huset hennes. Etter å ha lukker døren sikelig fjernet han honden sin, og sa: ” Den jenta som har vært her i natt, hva har du gjort med henne?” Kvinnens øyne utvidet seg yterlige, og nå sto i tilleg til frykten også sjokk i ansiktet hennes. Svaret hennes kom fort og hun fornlig spyttet ut ordene. ”hva har du gjort med henne, dit skittene mafolk?...” hun skulle tydelig vis fortsette men et kort blikk på algai med alle sine våpen brakte henne til taushet. ”hun lever enda,” svarte algai kaldt, det var tydelig at denne kvinnen hadde satt disse flousene i hodet på jenta. Da han fortsatte var stemmen hans enda kaldere. ”hva har du gjordt med henne?” hun kikket på ham og sa stille , men med bitterhet i stemmen ”hun kom til meg hard såret, hun sa det var en mann som hadde angrepet henne. Jeg tokk henne inn i mitt hus og stelte såret, det så ut til å være et knivkutt. Jeg gav henne noe for å senke smerten, senere fortalte jeg henne litt om hvordan det er å leve i Far madding og litt om meg selv.” Algai snudde og gikk ut av huset. Raseriet over jentas ord overdøvet all fornuft, og han bestemte seg for ikke å følge etter henne.

Under av alle under så hadde kvinnens rop ikke fraktet samtlige byvaktrer i destiktet til huset henes. Han klatrett fort opp på taket igjen og satte av gårde retning caemlynnporten. Fremme ved det siste huset satte han seg ned for å vente på den riktige anledningen til å snike seg forbi vaktene. Ens han ventet tenkte han på hva han skulle gjøre nå. Det var allerede grålysning da han endelig hadde lagt en plan for hva han skulle gjøre. Han var blidt lei av sørlandene og ville reise tilbake til grenselandene. Der skulle han først dra til kandor for å se om ryktene rundt gjenreisningen av Malkier var sanne. Hvis ryktee viste seg og ikke være anet enn rykter skulle han reise til Shienar å spørre om å få komme tilbake til Agelmars tjeneste. Men før det skulle han oppsøke en gammel venn, en venn som de fleste andre skydde som pesten. Han vandret rundt omkring i verden og ingen viste virkelig hvor han var. Men det var ikke algai som skulle finne ham, det var han som skulle finne Algai. Mannen hadde noen spesielle venner ville fortelle ham at han var på søken etter ham.

Akkurattlike før det skulle være vakt skifte snek algai seg usett ut gjenom porten og begynte sin søken etter Langtann.

[Chriz]

Dag 1

Rhuhim kunne egentlig ikke skjønne hvorfor han hadde sverget eden, men nå sto han her, klar for nye eventyr. Han hadde ikke gjort det særlig bra på bardekonkurransen, men det hadde han heller ikke forventet. Han hadde falt av tidlig i spillet.
Hvor skal jeg dra nå? Det var spørsmålet Rhuhim funderte på, mens han presset seg ut av massen med mennesker på Tammuzplassen. Dette begynte å bli litt vel folksomt. Mens han gikk ut mot gatene, hvor de vanlige menneskene sto, var det ingen som snudde seg etter han slik han var vant til på mindre plasser. Ikke på grunn av utseende hans nei, men på grunn av at han var en barde, noe som ikke var så vanlig på mindre steder. Men i dag, her i Illian var det flust av barder, så Rhuhim tenkte han måtte skynde seg ut av Illian, dersom han skulle tjene noe særlig på de nærmeste landsbyene. De andre bardene begynte nok å bevege på seg etter hvert de og, dog ikke så fort som de ivrigste hornjegerne. De kom nok til å ta igjen Rhuhim.
Han slo lappekappen til side og gikk inn i vertshuset, gjorde opp for seg, og forlot byen Illian, på vallaken sin, Pote.

Dag 2

Han visste ikke helt hvor han skulle men ved veiskillet hadde han valgt veien mot Far Madding fremfor Lugard, Ebou Dar eller Rift. Han hadde opptrådt for et vertshus i en landsby forrige kveld og tjent noen slanter på det og. Rhuhim var en flittig barde og han hadde egentlig nok penger til å leve i hvert fall en måned. Men han tenkte at det alltid kunne komme godt med å ha litt ekstra penger.
Mens han red bortover den støvete veien, begynte han å tenke på hvordan livet hadde vært dersom han ikke hadde rømt... nei! Han skulle ikke begynne å tenke på det. Han hadde prøvd å fortrenge det så lenge. Fortida hadde han glemt. Det var i hvert fall det han ønsket å tro.
Han hadde kun brukt få av egenskapene han hadde lært i barndommen. Nesten alt det han kunne nå, hadde han lært på de seks årene han hadde vært ute i verden.
Det begynte og kvelde og Rhuhim tok inn på et vertshus med hengende hode. Han gjemte bardekappen sin i saltaskene, og gikk rett til sengs. Han orket ikke opptre noe i kveld.

Dag 15

Nå hadde Rhuhim ridd lenge. For noen dager siden hadde han forlatt landet Illian og fortsatt sin reise på Maredoslettene. Han hadde opptrådt nesten hver kveld og tjent en god del penger på det, som han la sammen med de andre pengene i taskene sine. Han hadde vært ganske tidlig ute med å dra fra Illian, så de fleste andre barder var bak han. Men en del hornjegere som var virkelig i gamet, hadde tatt han igjen. Han hadde imidlertid ridd svært hardt hver dag, men noen red tydeligvis hardere. Pote var ikke verdens raskeste dyr heller, men Rhuhim tok alt med den største ro. Han hadde det ikke travelt, selv om han hadde folatt Illian ganske fort. Nå begynner vel Far Madding å næme seg, tenkte Rhuhim. Men hvor skal jeg dra siden? Han hadde vraket de sørligste landene, det var der han hadde vært de siste årene. Men veien mot nord gikk gjennom Andor. Rhuhim orket ikke å tenke på det akkurat nå. Jeg får ta det som det kommer, tenkte han, og kikket framover. Han satte opp tempoet og kappen flagret i vinden, der han red videre bortover Maredoslettene.

[Sisnera]

Dag 25
Ailin skalv. Kroppen hennes regel rett ristet av smerte i det hesten bevegelser satte støkk i den svake kroppen. Feberen gjorde det til at det svimlet for øynene hennes. Hun holdt ikke lenger regninga med hvor mange dager hun hadde ligget sånn. Alt gled inn i hverandre, inn i en evig smerte. Hun hadde rett og slett sluttet å tenke, sluttet å bry seg. Men en gang i blant, sånn som nå, klarnet tankene litt og bilder for igjennom hodet hennes. Bilder hun viste var ekte.

Hun hadde vaklet i det hun løp fra byen, og bare falt sammen i en bekk. Hun ble liggende. Det kalde vannet kjølte ned kroppen hennes. Snart hørte hun føtter løpe forbi. Hun havnet i en slags døs, og våknet ikke igjen før sola skinte i øynene hennes. Hun merket at hodet lå og hvilte på kanten av bekken. Før hun hadde tenkt tanken på å flytte på seg hørte hun skritt igjen. To store føtter kom opp i synsfeltet hennes. Og noen som den feberhete hjernen hennes klarte og konkludere med at måtte være en røver, tittet ned på henne. Hun vrei litt på hodet og litt unna stod en annen mann. Han gliste ondt til henne, før han forsiktig snudd seg, høyre hånd løftet opp skjorten. Og man så et blodig rift nedover ryggen hans. Hun sukket, hun hadde helt klart ikke kuttet dypt nok. Hun hørte ikke hva de sa stemmene deres forsvant på en måte, og igjen falt hun ned i feber fantasienes verden.

Resten var bare glimt. Av hvordan de hadde slept henne rundt, lempet på henne, uten å ta hensyn. Men hvorfor drepte de henne ikke bare? Hun viste ikke. Men selv i hennes feber hete hodet syntes hun det var rart at de tok seg bryet med å holde henne i live. Et stønn for igjennom kroppen hennes i det hun løftet armen mot kuttet i siden. Det var åpent. Hun sukket. Hun skulle aldri ha ligget i den bekken. Aldri… hun kjente den betente vesken som en seig masse på fingrene. Hun skulle ha stolt på Algai, nå kom hun til å dø.

[Ashan'Sei]

Dag 26

Algai speidet utover det småkuperte landskapet foran seg. Ingen steder var det tegn til en eneste ulv, men han viste at de var der, ett eller annet sted. Det var alltid ulver i området. Akkurat i det han skulle til å revidere fikk han øye på en bevegelse i et skogholt ca 2 mil foran ham. Han tenkte det måtte være ulver, og satte hælene i hesten og red i den retningen. Da han kom til stedet der han mente å ha sett bevegelsen så så han at ganske riktig der hadde det vert en ulv, men den var ikke der nå lenger. Det gjorde imidlertid ingenting, den ville fortelle Elyas at han var på leting etter ham.

Det varte imidlertid ikke lenge før han fikk øye på enda en bevegelse i et skogholt lenger bak, men denne gangen satte han ikke opp farten. Da han var noen få meter fremfor skogholtet skjønte han t det ikke var noen ulv og heller ikke Elyas. Det var fremmedfolk, og noe fortalte ham at de ikke hadde gode hensikter. Han lot hesten stå en kvart fjerding uten forskogholtet, trakk opp shoufan som han alltid hadde på seg i det siste, og snek seg inn. Det han fikk se var to middelmådig kledde menn og en kvinne over en hesterygg.

Algai gjenkjente den kjolen. Akkurat da han sa navnet til kvinnen i hodet sitt, kjente han at det knøt seg i magen på ham. Hvorfor måtte dette skje? Hvorfor måtte denne kvinnen alltid dukke opp i livet hans? Han skulle akkurat til å snu seg vekk å gå sin veg, da Ailin rørte på seg. Han kunne høre et svakt stønn og så at kjolen hennes var gjennomvåt med blod. Han hadde lyst til å gå sin vei men kunne det ikke. Mennene satt og åt et litestykke unna. Algai kunne ikke se noe våpen, men gikk utifra at de hadde det. Han ventet til kvelden falt på. I det fjerne hørte han ulvehyl, langtann viste at Algai lette etter ham. Men Algai hadde viktigere ting åta seg av nå. Mennene hadde akkurat sovnet, de hadde ikke gjordt seg bryet med å holde vakt. Algai gikk bort til dem og slo dem bevistløse. Dette gikk utrolig lett. Deretter bandt han fri Ailin og tokk med seg hesten og gikk sin vei.

Ved hesten til Algai sto en mann kledd i skinnklær og smilte mot ham. Det var Elyas. Algai gikk smilende mot mannen. Da de fremdeles var et gått stykke unna hverandre sa Elyas ”Er ikke ho der litt ung for deg?” algai smilte og sa at han måtte nøye seg med det han fant, og tokk mannen i hånden. ”det er lenge siden jeg har sett deg gamle venn. Hva gjør du så langt i sør” Algai svart ikke bare kikket ned på Ailin som hang slapt i armene på ham. ”er det på grunn av henne?” spurte Elyas. ”kom, vi bør komme oss vekk herfra, jeg forteller deg alt når vi er kommet et stykke unna.” ”Jeg har et bål og noen kaniner litt bortenfor her.”

Da de var kommet til bålet og Algai hadde stelt med sårene til Ailin, satte han seg ned ved siden av vennen sin og begynte å fortelle: ” Jeg møtte henne hos kjeleflikkerne, noe mil sør for Caemly. Hun hadde vært påvei til sin fremtidige ektemann i rift da hun ble overfalt av røvere. Kjeleflikkerne stelte med henne og da jeg kom innom og reddet dem fra noenrøvere møtte jeg henne. Hun spurte om jeg kunne eskortere henne til rift. Til den tiden var hun høy på pære og totalt uvitende av verden.” ”er det no uvanlig for unge sørlenderkvinner.?” avbrøt den andre ham. Algai ristet på hodet og sa bedrøvet” hun er en Pevar, og hun var formbar, jeg tenkte jeg kunne gjøre henne annerledes en resten av familien hennes siden hun var så uvitende.” Elyas måpte da han fikk høre hvem jenta i skyggene var, men fortsatte å høre på algai fortelle historien sin. ”jeg tokk henne med meg da jeg dro fra kjeleflikkerne, jeg viste henne alt som fantes i verden, også det onde. Etter at hun nesten ble voldtatt av to gutter i en landsbykonfronterte jeg henne med hvordan familien hennes var. Hun nektet for det, men med tiden later hun til å akseptere det, jeg har trent henne i stridskunst og begynt å undervise henne i kniv kamp.” Elyas kunne ikkeholde seg lenger og måtte bare spørre: ”hvorfor var dere avskilt, jeg hadde aldri trodd at du ville feile i noe du hadde sagt og aldri at du ville miste noen?” ”vi dro mot Far Madding, men i stedet for å reise inni byen tokk vi inn på et vertshus utenfor byen. Hun var på sitt mest forbare og kvinnene i den byen ville gjort mye av arbeidet mitt forgjeves. Men hun ville ikke høre, hun rømte inn til byen, og da jeg fant henne sendte hun meg av vekk. Eller rettere sagt hun løp sin vei. Jeg ventet spurte kvinnen som bodde i huset hva hun hadde gjort med henne og fant ut at den kvinnen foraktet menn verre enn den røde ajah. Jentas siste ord var at hun forbannet mitt navn og Malkier.” ”og da redder du henne?” ”jeg ser nå at det var feil å la henne gå, hun hadde feberforestilinger. Og da jeg så henne ligge bundet på hesten kunne jeg ikke annet enn å hjelpe henne.” ”du er blidt myk Algai, men det jeg ikke skjønner er hva dette har med meg å gjøre?” ”Elyas jeg har trent denne jenta, ja man kan nesten si jeg har oppfostret henne i det virkelige liv, hun var som en nyfødt da jeg fant henne og hun er fremdeles ett barn. Hun er som en datter for meg.” ”jaja, men hva har det med meg å gjør?” ”ingen verdens ting. Jeg lette etter deg fordi du antagelig er den eneste som kan fortelle meg om det er noe i ryktet om at den gylne tranen er heist.” ”jeg har hørt det, jeg har også hørt at alle gjenlevende Dai’shan var samlet i Kandor, men det er lengesiden. Og jeg er rimlig sikker på at det ikke ble noe av det. Vi begge vetal’Lan Mandragoran ikke kommer til å heise den gylne tranen. Men jeg tror det er tid for deg å reise tilbake til Grenselandene likevel.” ”Ikke enda. Først må jeg få denne jenta til rift. Men hvorfor mener du det?” ”du er blidt myk Algai, du har ikke godt av å være her. Lever jenta til rift og reis nordover på den raskeste veien.” Algai nikket, ”du har rett Elyas, jeg må tilbake. Resten av kvelden ble de sittende å prate om gammledager.

Dag 27

Algai og Elyas gikk ved siden av hverandre mens Ailin lå over hesten til Algai. Hesten han hadde tatt med fra røverne viste seg å være et ynkeligdyr som ikke var til non særlig nytte. Elyas hadde sagt seg villig til å følge dem et stykke på veien til rift.

Det var nå fire dager siden Algai hadde reddet jenta, og feberen hadde gått betraktelig ned. Han regnet med at hun snart ville være til snakkelig igjen. De gangene hun hadde våknet før dette, hadde hun vert omtåket og febrilsk slåss mot ham. Elyas hadde sagt at hun ikke måtte få se ulvene for tidlig og holdt dem unna når hun lot til å våkne. Selv hadde han heller ikke vist seg for henne enda.

[Chriz]

Dag 28

Rhuhim så seg rundt. Far Madding kunne ikke være særlig langt unna nå. Over denne åsen kanskje så... ja der så han endelig byen. Den var kanskje ikke så stor som Rift eller Caemlyn men den var spesiell, når den låg på en slik øy. Den var fremdeles et stykke unna da. Det var ikke sikkert han rakk fram før det ble mørkt og da kom han kanskje ikke inn i byen. Det var heldigvis flere vertshus på utsiden av byen og som han kunne ta seg inn på, og de var billigere enn de inne i selve byen.

Han hadde satt ned tempoet noe de siste dagene men hadde likevel holdt et høyere tempo enn han burde for Potes skyld. De siste dagene hadde gått fort, fordi han hadde fått selskap av forskjellige hornjegere. De hadde alle tatt ham igjen, og i og med at han holdt et såpass tempo, red de med han en dag eller to, og deretter red de videre, for å lete etter Valeres Horn. Dette hadde gjort at dagene hadde flydd, og alle Hornjegerne hadde lagt ut om hvor de skulle dra og hva de skulle gjøre for å finne Hornet så raskt som mulig. Ei dame fra Tarabon skulle dra til Frendedreperens dolk, for «der bare måtte den være.» En mann fra Arafel skulle dra til Ødelandet Aiel og slik gikk det videre. Alle hadde sine teorier om hvor Hornet befant seg. Rhuhim begynte å gå lei av alle selvhøytidelige og bastante Hornjegere, selv om det var aldri så hyggelig å ha selskap. Nå ville han finne annet selskap.

Plutselig, akkurat da, hørte Rhuhim noen som hylte. Det var ikke høyt, men han hadde alltid hatt et godt øre. Tilfeldigheter? Aldri, tenkte Rhuhim. Det var et kvinnehyl og det hørtes ut som et hyl av redsel og sinne. Etter å ha opptrådt på vertshus hadde han sett alle slags mulige ting og ikke alle vertshus var like fine, det var helt klart, men Rhuhim tenkte ikke mer på det før han bestemte seg for å skifte retning og dra mot vest, hvor lyden kom fra.
Han hadde ikke ridd lenge før han kom inn i en ganske tett skog. Det kom et nytt hyl og denne gangen hørte han det bedre. Han var sikker på at det var en kvinnestemme og den hørtes ung og sped ut. Kunne noen ha gått så langt som å... en liten jentunge? Han trodde han begynte og komme ganske nærme nå så han tjora fast hesten til et tre, roet den ned, og gikk videre, forsiktig, innover i skogen.
Da hørte han et svisj i skogen bak seg. En ulv. Hva i Lyset gjorde en ulv her? Rhuhim ønsket ikke å bli ulvemat, men gikk så rolig han fikk til framover. Han begynte nå virkelig å lure på hvem det var som holdt til her framme. Han rakk ikke å tenke mer før han kjente en hånd om munnen hans, og så ble alt svart.

***

«Hvor fant du han?»
«Et stykke unna her. Han må ha hørt jenta.»
Rhuhim åpnet øyene sakte. Han kjente en svak hodepine men det var ikke noe å bry seg om. Han løftet hodet og så seg om. Han så to menn stå og snakke sammen lenger bort. Den ene var høy, og så regelrett ut som en drapsmaskin. Han hadde en Hadori rundt hodet så han måtte være fra det tidligere landet Malkier, som hadde blitt oppslukt av Pestlandet. Den andre mannen var litt kortere men så like farlig ut. Han hadde skjegg og så vis ut.
De to mennene oppfattet sikkert at han hadde våknet så de snudde seg og gikk mot han. Det satte et støkk i Rhuhim. Den laveste mannen hadde gule øyne! Ulveøyne! Sammen med det steinharde uttrykket til den andre mannen, var dette nok til å få Rhuhim til å forstå at han måtte lyge godt for å komme ut av denne søla. Poenget var bare at han ikke kom på noen løgner. Den høyeste mannen tok tak i han, dro han opp og slengte han inn mot et tre og sa med streng stemme:
«Hva heter du?»
«Rhuhim, Rhuhim.» Han var litt for stresset til å lyge på seg et navn nå.
«Hvorfor kom du hitover?»
«Vel jeg var på vei mot Far Madding så tenkte jeg, hvorfor ikke plukke med seg noen urter også så jeg ulven og løp og...»
«Sannheten, takk!»
«Okei okei, jeg hørte en kvinne som hylte.»
«Hva vil du med en hylende kvinne?»
«Vel, jeg...jeg vet om grunner til at en kvinne kan hyle så...»
Han ble sluppet ned på bakken... smerter skar i hodet hodet hans, men han ignorerte dem, han måtte klare å holde hodet kaldt. Hittil hadde det ikke gått bra.
Han så ei jente ved bålet. Hun satt oppreist og så på han med våte øyne. Det måtte ha vært hun som hadde skreket. Hun så ganske skremt ut og så heller ikke på de to andre mennene. Hun tok seg til siden og Rhuhim så at hun hadde skadet seg. Et blodrødt tørkle lå ved siden av.

Mennene lot han være igjen på bakken og gikk et stykke unna, hvor han ikke kunne høre dem, men de kunne se hva som skjedde der. Under hele samtalen kunne Rhuhim se de kalde øynene til mannen med det harde ansiktet. Han med gule øyne ristet på hodet og gikk litt fram og tilbake mens han snakket. Rhuhim tenkte for seg selv, De snakker helt sikker om meg, hvilken trussel jeg utgjør og hva de skal gjøre med meg. Det så ut som den lave mannen snakket lenge til den andre. Det virket som om han prøvde å overbevise den andre om noe. Rhuhim kunne fremdeles ikke høre noe, men han håpet inderlig inni seg at de fikk seg til å godta han. Det kalde blikket våket fremdeles over han.
«Hva heter du? Jeg fikk det ikke med meg...» Det var den unge jenta som snakket. Hun hadde tørret seg på øyene og hørtes rolig ut. Aksenten hennes hørtes andoransk ut. Rhuhim satte seg opp og lente seg imot treet han hadde blitt holdt opp mot:
«Jeg heter Rhuhim.» Hun så på ham og smilte svakt, men trett. Hun hadde et pent smil, men det ble hemmet av den åpenbare smerten som vistes godt i henne.
«Og har Rhuhim et familienavn?» Han ristet bestemt på hodet og hun nikket.
«Jeg er Ailin, jeg kommer fra Andor og tilhører den store adelsslekten Perantsi, og jeg er på vei til Rift for å finne den kommende ektemannen min.» Hun sa det med en høytidelig tone, som om hun var sjefen på dette følget.
«Jeg er en barde og kanskje jeg kan vise deg noe.» Han så etter de to mennene. De var et stykke borte nå. Han ante ikke hva de drev på med. Mulig de diskuterte noe annet nå. Han listet seg bort til der hvor sakene hans lå. Han tok på seg bardekappen og fant frem sjonglørballene. Hodepinen var der endå men han ignorerte den fremdeles.
«Jeg kan jo sjonglere litt,» prøvde han, men hun bare antok et kjølig ansiktsuttrykk og vendte seg litt bort fra han. Han begynte likevel og sjonglere. Først med tre baller, så med fire, men selv ikke med fem baller, snudde hun ikke på seg. Denne jenta var vanskelig. Han hadde støtt på en del slike før, men han hadde mjuka opp de og. Han skulle ikke la ei så spesiell ei knekke han, i hvert fall ikke så fort. Men hun var en andoransk adelig, og en Perantsi attpåtil. De var spesielle. Hun kunne helt sikkert brukes til noe, men først måtte hun altså mykes opp. Fløyte var sikkert tingen. En rolig sang på fløyte var nok tingen, så var hun glad som Lyset. Han tok den fram og spilte «Vårklokkenes dans,» en vakker vest-andoransk låt. Mens han spilte den snudde hun seg som ventet mot han og da han var ferdig sa hun: «Den sangen husker jeg fra da jeg var liten...Den er vakker»
«Ailin, legg deg tilbake og hvil» Det var mannen med det harde ansiktet som hadde kommet tilbake igjen. Mannen med gule øyne var ikke å se.
«Du,» sa han og pekte på Rhuhim. «Du har muligens ingen onde hensikter, men du er en fremmed.»
«Jeg er en barde som tjener til livets opphold ved å opptre i vertshus og lignende. Som sagt kom jeg denne vei på grunn av et hyl jeg hørte. Jeg har egentlig ingenting og ta meg til nå, så om dere godtar det så ønsker jeg og reise med dere. Jeg kan være til god hjelp når det gjelder inntekter da jeg spiller og sjonglerer og forteller. Noe til og med i Høysang. Jeg kan og...»
«Hvis du ønsker det barde, så kan du ta følge med oss, men du må ta vare på deg selv, jeg drar deg ikke ut av ei knipe.»
«Takk» sa Rhuhim.
«Jeg er Algai.» Og med det gikk han for å se til hestene.
«Lys!» sa Rhuhim og slapp seg ned ved bålet. Han var en del av følget nå hadde Algai sagt, så nå følte han at han hadde «rettigheter» til å sitte ved bålet. Han tok frem fløyta igjen og spilte nå «Bardens Velkomst,» en lystig vise som bare måtte få denne jenta, Ailin, til å forstå at han ikke var en trussel mot henne. Han spilte flere låter. Hun rettet seg opp og fulgte med, med drømmende øyne. Hun drømte seg forhåpentligvis tilbake til noe lykkelig. Det var i hans favør, tenkte Rhuhim og spilte videre. Etter hvert kom også Algai tilbake og satte seg ned med noe kjøtt som han videre stekte over ilden.

«Spiller du harpe og?» spurte han etter en stund, uten å se på Rhuhim. Rhuhim kunne merke kaldheten og at det var åpenbart at han ikke ble stolt på.
«Ja, noe så,» sa Rhuhim og gikk for å hente harpa. Nå merket han hodepinen igjen, men han skulle ikke være en feiging å la seg påvirke av det. Han satt seg raskt ned igjen og så på harpa. Den var det mest dyrebare han eide, og han hadde spart lenge for å få råd til det. Den var av beste kvalitet fra Tarabon og beslaglagt med gull. Han brukte den ikke alle steder han stoppet, den var for det meste forbeholdt de gangene han ble invitert hos adelige eller på store arrangement. Rhuhim tenkte at dette var grunn nok til å ta den fram. Han trengte tillit fra dem, de stolte helt sikkert ikke på han nå, og han skulle tross alt reise med dem. Han begynte på ei kjent vise fra Grenselandene, men gikk over til stykker han hadde laget selv. Stemningsfulle melodier. Rhuhim håpet bare de fikk Ailin og Algai til å bli mer positivt innstilt til ham.

[Sisnera]

Dag 28

Ailin drømte seg bort, minner om lykkelige dager i et stort hus spredde seg ut i hukommelsen hennes. Lekne barneføtter som løp over grønt gress, hennes føtter. En sterk arm som grep om hennes, farens sinte øyne som stirret inn i hennes. Farens sterke hånd som rammet hennes hode. Ailin skrek, datt sammen på bakken. Farens sterke fot mot hennes side. Smerte, smerte i siden, smerte i midjen. Smerte som rammet hele den lille barnekroppen helt inn til margen. Smerte som kom ut via et skrik, smerte.

”Ailin, våkn opp. Våkn opp.” hadde mannen som het Elyas sagt. Elyas var mann. Moren hadde sagt at menn var farlige, man måtte gjøre som mennene ba om, ellers slo de, ellers skapte de smerte. Faren til Ailin ville ikke at hun skulle løpe, han slo. Elyas ville at Ailin skulle våkne, hvis hun ikke gjorde det, slo han sikkert. Ailin tok seg til siden, smerte. En mann hadde skapt den smerten kunne hun huske. Menn skapte smerte. Kvinnen hadde sagt at menn skapte smerte for egne lyster. Menn var farlige.

En liten gnist av den nyvunne fornuften og tankegang slapp igjennom smerte. – menn er nødvendige i min situasjon, derfor skal jeg oppføre meg – Ailin rettet seg opp, tørket tårene som tydeligvis hadde kommet med drømmen, med minnene. Og sa
”Jeg er våken nå, det var bare en drøm.”
Hun sukker, og ber om hjelp til å skifte klede på såret i siden. Smerte. Smerte skapt av en mann, menn skapte smerte.
”Hvor er Algai?” Spurte hun forsiktig.
”Vi syntes vi hørte noen luske om her, han skal se om han finner noen.” Sier Elyas.
Ailin nikker. Logisk. Og som om ord ble til handling kom Algai inn i lyskretsen med en gutt på slep. De snakket til ham, gutten virket forskremt. Algai hadde holdt fast i skjorten hans så den hang på skeive. En del av vakker lys hud syntes. Han var ingen gutt, han var en mann, slo det Ailin. Denne personen var like mye en mann som Algai. Menn er farlige. Tanken slo drastisk ned i Ailin igjen, hvis den personen var en mann, var han farlig.

Algai slapp mannen. Algai og Elyas gikk litt bort. Hun mønstret ham, den nye altså. En sterk trang til å høre ham si navnet sitt igjen slo ned i henne. Hun hadde hørt det første gang. Rhuhim. Spesielt navn, men han sa det med så fin barde stemme.
”Hva heter du? Jeg fikk det ikke med meg…” Spurte hun.
Hun fikk høre ham si navnet sitt igjen, og måtte undertrykke et smil. Hun presangterte seg, ønsket at han skulle si navnet hennes. Men det gjorde ham ikke. Hvorfor ville hun at han skulle si navnet hennes? Hvorfor? – Du er en bundet kvinne! – Sa hun strengt til seg selv. – ikke la en bonde tamp av en barde lede deg ut i syndige tanker. – fortsatte hun. – Han har bare ønsker og mål, ja til og med behov, behov som du ikke vil være i stand til å dekke. – Hun skulte litt i hans retning før hun snudde seg bort. – behov som du ikke er villig til å dekke. Jeg skal ikke være hans slave! Bundet av mine følelser - tenkte hun strengt til seg selv. Flere formaninger fikk hun ikke fram da

Rhuhim tokk fram fløyta. En låt fløy igjennom skogen, lett og lystig som vinden selv. Og musikken bar på minner. Nok en gang fløy minnene igjennom hodet på Ailin. Gode minner, om henne og moren om hvordan de hadde hatt det sammen. Hun husket også da store bror hadde lært den sangen på fløyte. Hun og moren satt og så på ham, med skjørtene fint dandert rundt seg. Hun husker hvordan hun hadde latt seg trollbinde av fløytens svaiinger i takt med musikken. Hun snudde seg og fulgte med på fløytens bevegelser, den svaiet nå og, vakkert. Da han sluttet stotret hun forsiktig fram at den sangen husket hun fra hun var liten. Rhuhim begynte å prate, ordene strøk gjennom hodet hennes, uten at hun hørte hva som ble sagt. Algai kom pluttselig ut av skogen igjen. Fikk Rhuhim til å slutte å prate, en svak følelse av ergrelse skjøt igjennom kroppen hennes. Snart hadde mennene gjort opp seg i mellom, i vertfall midlertidig synes Ailin det virket som. Og snart fløt den perfekte lyden av harpe mellom trærne. Ailin la hodet ned på bakken, og snart sov hun, bedre enn noen gang før.



Dag 32

Ailin fulgte hestens myke bevegelser under seg. Det var herlig og endelig ha krefter til å sitte oppreist i salen igjen. Algai red ved siden av henne, de diskuterte så mangt, som gode venner. Ailin smilte til ham. Algai hadde blitt en trygg person i hennes tilværelse. Men den personen som red foran henne… Hun grøsset ved tanken. Han fikk henne til å bli nervøs. Usikker på seg selv. Hun tittet bort på seg selv og spurte.
”du…”
”Ja.” svarte han, hun hørte den lille forskjellen i stemmen hans, som viste at han lyttet, og at han skjønte at det var noe.
”Når skal vi starte med kniv kasting igjen?” spør hun pipene, sånn at det var helt klart at det ikke var det hun hadde tenkt til å si. Øynene hennes søkte mot ryggen foran henne, istedenfor at de så på Algai.
”Hvis du ser på meg, prater ærlig og er frisk, så kanskje.” Sier Algai
Ailin sukker og svarer
”Det vil ikke skje før han er ute av følget.” Hun nikker i retningen Rhuhim.
”Du må enten godta det, eller forvise det.” Sa Algai før han styrte hesten i front sa noen få ord til Rhuhim før han rei forbi.

- Nei, jeg kan ikke forvise det, eller godta det, fordi det er ingenting å forvise eller godta. Sa hun strengt til seg selv. Hun stirret sint etter de to mennene. De red på rekke nå, mens de slapp forbi en kjerre. Rhuhim strammet tøylene og red ned ved siden av henne, hun fulgte ham med blikket.
”sååå.” sa han nølende, som om han lette etter et samtale emne. ”Likte du deg i den forrige byen vi var i?”
Ailin så surt på ham. Han var en mann, han ville henne vondt. Hun kunne ikke gi ham noe. Selv med blikket fikk hun hjertet hennes til å banke fortere, for å sprenge det. Tanken slo ned i henne, som et lyn nedslag. Han kunne lede kraften. Det var eneste forklaring på det han gjorde med henne. Hun hadde med en uekte drage å gjøre.
”Joa, den var grei den…. Du gjorde en god opptreden.” Hvorfor sa du det siste? Sa hun strengt til deg selv. Totalt unødvendig. Men hun kunne ikke annet enn å smile tilbake da han lyste opp. Sikkert av kraften slo det henne. Han brukte sikkert den forbannede kraften.
”Unnskyld, men jeg har vondt i hodet, jeg må ri litt alene tror jeg.” sa hun unnskyldende, og holdt igjen hesten.

De sov ute den natten, det var fint nok vær til det. Mens Rhuhim satt og striglet hesten sin, satt de to andre foran bålet.
”Har du vært gift noen gang, Algai?” spurte hun forsiktig. Det var et tema som opptokk henne stadig mer jo nærmere de kom Rift.

[Ashan'Sei]

Dag 32.

Ailins spørsmål overasket ham så mye at han faktisk ble sittende og stirre på henne et øyeblikk, før han begynte å vurdere om han skulle svare. I grenselandene var det sånn at en mans fortid tilhører ham og dem han har opplevd den med. Siden den gangen han hadde reddet henne fra røverne, og konfrontert Elyas med henne. Hadde han stadig mer tenkt på jenta som sin egen, den han kunne ha hatt. Han hadde tenkt på henne som sin egen datter og glemte noen ganger at hun ikke var det. Men dette spørsmålet var atter et bevis på at hun ikke var en Malkierin jente.

”Nei, jeg har ikke vært gift, men skulle ha vært det.” Da han begynte å snakke var han enda ikke klar over at han hadde bestemt seg for det. ”For mange år siden, før du ble født. Elsket jeg en kvinne, hun het Elyarin. Det var en uke før bryllupet vårt. Hun var reist for å besøke ei venninne, og jeg hadde vakt i Fyrst Agelmars garde og kunne ikke være med. To dager etter at hun hadde reist kom det bud om et trollok raid. Og budringern fortalte at Elyarin var blidt drept av en skygger. Da jeg fikk vite det frigjorde fyrst Agelmar meg fra pliktene mine og jeg dro inn i pestlandet for å finne skyggeren som hadde drept Elyarin.” Han kjente det knøt seg rundt hjertet hans da han tenkte på Elyarin. Han kjente også et hat flamme opp i ham. Reisen inn i Pestlandet hadde ikke gjort noen forskjell, halvmannen løp fremdeles fritt rundt uten at han fikk hevnet Elyarin.

Ailins øyne var store og blanke, og han kom på at hun muligens ikke hadde hørt om Pestlandet, trolloker og Myredraaler. Dette måtte ha hørt ut som et eventyr for henne. Det var så mange ting hun enda måtte lære, men tiden var knapp og hun ville antagelig ikke ha bruk for de kunnskapene i Rift.

Til hans store overraskelse spurte hun ikke om det var en skrøne eller hva de forskjellige tingene var da hun begynte å snakke. Hun sa simpelt hen ”Det var en trist historie, Du må virkelig ha elsket henne. Lyset gi at jeg noen gang får oppleve halvparten av det.” stemmen hennes hadde et snev noe Algai kjente igjen som misunnelse.

Hun lot til å synke inn i egne tanker, noe som gav Algai tid til å se etter guttebarden. Han reiste seg lydløst og gikk bort til ham. Han drev fremdeles med hesten sin, den så nå ut som om den skulle til salgs siden han hadde striglet den under hele samtalen han hadde hatt. ”Du bruker lang tid gutt.” guttungen skvatt og slapp strigelen mens han virvlet rund og sto foran Algai med en kniv i hver hånd. Algai viste at han hadde skremt gutten, og at han vanligvis ikke ville trukket knivene. Han hadde gode reaksjoner, men det at han skvatt først ville kostet ham livet i Pestlandet. Selv om han nå var begynt å bli sikker på at han ikke ville dem noe ond, stolte han ikke på ham. Og tenkte han at det var best med å bevise gutten at han måtte være forsiktig. Og i brøkdelen av et sekund etter at gutten hadde trukket knivene og fremdeles var kampklar, slo Algai knivene ut av hendene hans uten nevneverdige vansker. Gutten hadde mye å lære.

Rhuhim kikket med olmt blikk på Algai og skulle akkurat til å si noe da han ble avbrutt av Ailins stemme som sa: ”Hva er det som skjer?” Algai hevet stemmen slik at hun også skulle høre det. ”Ailin du spurte meg jo når vi kunne begynne treningen igjen. Jeg har bestemt at vi skal begynne i morgen, og denne karen her skal delta.” Han trengte ikke å snu seg for å vite at sjokk og glede sloss med hverandre i ansikter til Ailin. Ansiktet til Rhuhim var også et studium verd, han sto som en saltstøtte og lurte tydeligvis hva han skulle si på det. Til slutt sa han: ”Hvorfor skal jeg delta i noen trening?” Algai hadde ventet dette spørsmålet og sa lett: ”for min del trenger du ikke delta, det var et tilbud om å hjelpe deg å holde deg i live.” ”takk men det trenger jeg ikke.” ”Vi får se.” denne ungbarden var en torn i øyet til Algai. Han var ikke lenge i følget, men han hadde heller ikke sagt hvor hen han skulle eller hvor han kom fra. Han håpet at hen skulle bli igjen i Rift. Ikke bare for hans egen del, men hvis gutten ble med ville han være i fare.

Dag 39.

Solen sto så vidt over horisonten da Algai kom tilbake til leieren, han hadde vært ute og speidet området. Det var 6 dager ritt til Rift, og han viste enda ikke hva han skulle gjøre med barden. Jenta var grei, han skulle levere henne i steinen og så dra sin vei. Men barden var noe helt annet.

Etter å ha vekket de andre og spist frokost, forkynte han at de skulle begynne treningen. Igjen spurte han barden om han ville være med, men det ønsket han ikke. Dermed tokk Algai med seg Ailin på deres vanlige trenings runder med jogging, knivkasting og ubevæpnet kamp. Det hele ble litt amputeret siden hun fremdeles var dårlig, men tiden løp fra ham.

”Du Algai, jeg lurer på noe.” stemmen til Ailin var nølende og dette vekket oppmerksomheten hans mer enn selve ordene. ”Vi kan ikke være langt fra rift, hva vill skje med deg når vi kommer dit?” Han brukte litt tid på å svare, han ville at svaret skulle bli så riktig som mulig. ”Når vi kommer dit, skal jeg ta deg med til Steinen og levere deg der. Deretter drar jeg hjem til grenselandene. Antageligvis kommer jeg til å ta inn i den Shienarske hæren igjen ellers drar jeg inn i pestlandet og prøver å hevne Elyarin.” Ailin kikket på ham en lang stund, så sa hun enda mer nølende: ”Algai, kan du være i rift en liten stund?” ”Hvorfor?” ”Jeg lurte på om du kunne være i rift lenge nok til å være med på Bryllupet mitt?” stemmen hennes var spak og var fylt med usikkerhet. En langstund lot Algai blikket sitt hvile på ansiktet hennes, og da han ikke fant noen tegn som sa noe annet en at dette var veldig viktig for henne sa han: ”Ja, Jeg lover ved min ære og mitt navn at jeg skal være tilstede ved ditt bryllup.” lettelsen sto skrevet i ansiktet hennes og hun begynte å kaste kniven igjen, denne gangen med mer kraft enn han noen gang hadde sett hos henne.

Dag 45.

Solen sto halvveis over middagshøyden da de fikk øye på portene til Rift. Ailin hadde i løpet av de siste dagene blidt mer og mer innesluttet, og hadde snakket mindre og mindre. Barden hadde steget i aktelse hos Algai etter at han hadde deltatt på en av treningene deres og bevist at han kunne å bruke knivene sine. Han hadde fremdeles potensial og kunne muligens bli like god som Ailin hadde blidt hvis hun forble hos ham.

Algai selv merket også at avskjedens tid nærmet seg. Han hadde gitt sitt løfte om å være i Rift til etter bryllupet, men etter det bar det rett hjem. Han viste allerede nå at han kom til å savne jenta, hun var virkelig blidt datteren hans. Det var også hovedgrunnen til at han hadde sagt at han forble hos henne til bryllupet var over. Han ville ikke kunne si det til henne, men han hadde tenkt å være der som farserstatning.

Da de kom inn i Rift dro de ikke direkte til steinen slik han først hadde sagt, han tokk med seg de to andre og tokk inn på et vertshus. Vertshusets navn var solringen og var i følge Rhuihm et av de bedre der. Selv om Algai hadde vært i Rift en eller to ganger før hadde han alltid bodd i Maoul, og det var ikke det stedet der Ailin skulle bo like før hun dro til steinen. Men han tokk henne allikevel med seg en tur i Rift, for å vise henne hvordan forholdene var her også. Han viste henne Maoul, og forklarte hvorfor det var slik. Han hadde gjord dette ved hver eneste landsby de hadde vært i og hun hadde begynt å se ting helt annerledes. Før de kom tilbake til vertshuset stoppet han foran en tigger gav ham en mynt og sa til Ailin: ”Detter er antageligvis siste gangen jeg viser deg hvordan virkeligheten er, jeg vil nå at også du gir ham noe.” hun kikket først uforstående på henne, men gav mannen tilslutt noen mynter. Mannen takket og lovpriste dem da de gikk tilbake.

Akkurat da de var ferdig med middagen reiste Algai seg og forklarte at han neste dag skulle dra til Steinen og ordne innpass til Ailin. ”det er best du går og legger deg Ailin, det kommer til å bli harde dager nå fremover.” ho nikket og gikk opp på rommet sitt. I det Rhuhim skulle til og gå ut av døren stoppet Algai ham. ”Barde, du sa du ikke hadde noen spesielle planer. Jeg har en jobb til deg. Jeg vet ikke om du kommer til og like den men jeg legger deg nær å gjøre det.” gutten kikket uforstående på ham, men da han fortsatte lyste forståelsen i øynene hans. ” Når jeg har levert jenta i steinen, drar jeg. Jeg vill at du skal være her, jeg gjør deg personlig ansvarlig om det skjer henne noe. Er det forstått?”

[Chriz]

Dag 45

Rhuhim så på Algai. Han skjønte at Algai aldri kunne bedt han om noe sånt hvis han ikke stolte på han. Han følte seg litt beæret der han sto, men så kom han på at han ikke hadde svart enda, og rødmet.
«Ja, jeg forstår. Jeg skal sette hennes liv over alt annet.» Hørtes jeg litt for formell ut nå? Nei, ikke for en Malkieri. Algai så på han med det harde ansiktet sitt, før han snakket igjen:
«Jeg har en oppgave til deg. Du er kjent her håper jeg?»
«Ja jeg har vært her en del og opptrådt ja,» svarte Rhuhim. Han var ganske glad for at de endelig var i en by, og en av de store og. Dette var hans rette element og der kunne han bruke egenskapene sine og vise reisekameratene sine hva han virkelig var god for.
«Du må finne en adelig her fra Rift, som er 35 år og har en ekteskapsavtale som beviser at han er Ailins trolovede.»
«Jada jeg skal nok finne ham,» sa Rhuhim utålmodig. Dette var ingen vanskelig oppgave. Det første han måtte gjøre var å sette seg litt i ei vertshusstue og forhøre seg litt. Han hilste Algai og gikk ut. Ailin gikk og la seg alt for tidlig etter Rhuhims mening, men så hadde hun jo vært skjermet fra alt som het den virkelige verden siden hun var liten da. Han hadde lært litt om henne på de mange dagene som hadde gått siden han hadde møtt på dem. Hver kveld hadde de snakket om et eller annet og Rhuhim hadde fortalt noen historier og spilt litt musikk og så sneket inn noen setninger eller to for å få henne til å fortelle litt om seg selv. Han hadde alltid unnlatt å fortelle om seg selv, i hvert fall om livet før han ble barde. Rhuhim syntes ganske synd på Ailin som ikke hadde fått oppleve det å være menneskelig. Ingen barslagsmål, ikke noe lovløshet, ingen Aes Sedai-hendelser, ikke at Rhuhim likte dem noe særlig men Aes Sedaier var nå en del av denne verden. Alt dette svirret i hodet hans, mens han beveget seg gjennom byen, mot det tvilsomme distriktet Maule, hvor han helt sikkert kunne få de opplysningene han trengte.
Ailin ja, hun var et spesielt tilfelle, noe helt for seg selv. Og hun var jo ikke så verst pen heller. Litt tragisk å tenke slike tanker nå, rett før hun skulle gifte seg. Nå når han virkelig tenkte seg om så likte han henne veldig godt. Han angret seg litt på at han aldri hadde prøvd seg på noe alle de kveldene hvor hun hadde hørt på hans musikk og vært aldri så positiv. Jaja, det var ingenting å gjøre med det nå.
Han kom fram til et verthus som het «Den Dansende Lakei.» Her hadde han vært sist gang han var i Rift. Der inne ble han møtt av ei vertshusholderske som var god og rund og med et skittent forkle på seg. Vertshuset var ganske så fullt og de som var der var fulle de og. Serveringskvinnene gikk rundt med kanner med øl og vin. Rhuhim avtalte med vertshusholderen at han skulle opptre i en time og deretter få noe tilbake.
Han satte seg ned og vertshusholdersken presenterte han, «Rhuhim, verdens yngste barde.» Han kommenterte ikke på det og satte seg heller ned for å spille.

Da en time hadde gått satte han seg ned blant noen gamle fiskere og begynte å samtale med dem. Etter litt småprat kom han inn på det han skulle:
«Har dere hørt om noe bryllup som skal skje i nærmeste framtid? Et ganske viktig et mellom Rift og Andors adelige?» De fleste ristet på hodet, men en gammel fisker tenkte seg litt om før han svarte: «Vel, vanligvis er ikke det noe oss vanlige fiskere får greie på, men akkurat dette har det vært mye oppstuss rundt. Det var planlagt et storslått bryllup mellom Høyfyrste Emroacars nest eldste sønn, Edeam og en eller annen adelig fra Andor. Det ble mye oppstyr som selv vi fikk høre om, da det kom nyheter om at den trolovede hadde frosvunnet.» Fiskeren fortsatte helt til Rhuhim fikk samtalen over på andre tema.
Edeam Emroacar altså. Det skulle nok ikke være så vanskelig å finne. Han bodde sikkert i steinen, da han tilhørte en Høyfyrstes familie. Det fikk vente til i morgen. Rhuhim vinket til seg en av serveringsjentene.
«Du Elien, jeg trenger litt bedre selskap tror jeg,» sa han såpass lavt at ikke fiskerne hørte det og med sjarm i stemmen. Han var såvidt borti hånda hennes men hun rødmet. «Jeg slutter om en times tid,» sa hun før hun gikk fort inn på bakrommet. Det kunne høres litt begeistring der inne. Rhuhim lo for seg selv og fortsatte samtalen med de gamle fiskerne.Etter en times tid begynte de og bli nokså borte og Rhuhim fikk dem til slutt til å gå hjem til familiene sine. Etter en stund kom Elien ut igjen, hilste på Rhuhim og takket for sist med et lite fnis. Hun så mye penere ut nå, i en hverdagslig kjole og litt renere. Men ikke like pen som Ailin, tenkte Rhuhim trist. Han smilte til Elien og ga henne et blikk han håpet vertshusholdersken ikke så. De gikk ut og gjennom byen. De pratet litt og Elien ble mer og mer begeistret ettersom de gikk til de finere strøkene. Dette var finere strøk enn han de han hadde bodd i sist gang han hadde vært her i Rift. De gikk inn på vertshuset hvor han bodde med Ailin og Algai og de satte seg inn i en krok i oppholdsrommet. Han kysset henne, men kunne av en eller annen grunn ikke slutte å tenke på Ailin.

Rhuhim våknet av at det banket på døra.
«Rhuhim? Det er Ailin, vi drar til Steinen. Blir du med?» Han så rundt seg. Elien lå ved siden av han med armene rundt han. Men det var ingenting han kunne gjøre før Ailin åpnet døra og fikk se synet han håpet hun skulle slippe. «Rhuhim? Kom igje...» Hun stoppet, med øyene vide, før hun sa: «Hva er det dere driver med, hva gjør en fremmed kvinne i din seng? Er hun og som de fattige kanskje?» Hun sa det som om hun ikke forsto, og på en måte var Rhuhim glad for det, hun hadde helt sikkert aldri fått noe opplæring i noe sånt. Men likevel kunne ikke Rhuhim riste av seg følelsen av at hun faktisk ble såret av dette synet.
«Ailin, jeg...» han visste ikke hva han skulle si. Elien våknet og fikk se Rhuhim og Ailin se på hverandre og forsto tydeligvis at dette var noe hun skulle holde seg unna. Hun skyndte seg, ga Rhuhim et lite kyss på kinnet, og smatt ut forbi Ailin, som fremdeles sto der og ventet på at Rhuhim skulle si noe. Han så at tårer begynte å danne seg i øyekroken hennes.
«Ailin?» Det var Algai, han kom inn på rommet. «Se og kom deg opp gutt!» sa han med streng stemme og gikk deretter ut og vinket med seg Ailin. Dette fikk Rhuhim til å reagere og begynte å kle på seg. Ailin fulgte etter Algai uten et ord til Rhuhim. Et lite snufs kunne høres. «Så mye for så lite,» mumlet Rhuhim for seg selv. Dette var helt ordinær oppførsel for ham på slike steder. Han pleide å være helt alene når han reiste, derfor var det fint med selskap som ikke var heiende, buende, pratende eller ropende mengder inne på et vertshus. Det var uvant å være en virkelig del av et reisefølge. Han hadde selvsagt reist med flere folk på lange strekk men han hadde ikke følt den samme tilhørigheten til dem som han nå gjorde med dette reisefølget. Også måtte han selvfølgelig ødelegge med dette! Elien var en gammel kjenning. Han hadde vært med henne de siste gangene han hadde tatt turen til Rift. Men nok om det, tenkte Rhuhim og bevegde seg ut av vertshuset og mot Steinen i Rift.

Steinen hadde flott interiør og på veggene hang det veggtepper med storslåtte motiver. Her hadde Rhuhim vært noen ganger før, på oppdrag hos en av Høyfyrstene. Han visste godt hvem Høyfyrste Emroacar var. Han gikk rett dit hvor han visste at gemakkene hans var og banket på. En tjener åpnet:
«God dag, jeg søker Fyrst Edeam Emroacar, den nådige Høyfyrste Emroacars sønn og Frue Ailin Perantsis trolovede.» Tjeneren så på ham med kalde øyne mens han snakket, men da han nevnte Ailin vidnet øyene hans og han nikket raskt med hodet før han gikk inn i gemakkene med raske skritt. Etter en stund kom han tilbake med han som sikkert måtte være Fyrst Edeam.
«Er du Fyrst Edeam Emroacar, Ailin Perantsis trolovede?» spurte Rhuhim med en av sine mest ydmyke stemmer. Han som nå sto foran ham, hadde halvlangt mørkt hår og var en smule tykkfallen. Han så samtidig veldig snobbete ut og hadde på seg en blå fløyelskappe med Fyrstehuset Emroacars tegn på.
«Det er jeg. Hvem er du? Hvor er Ailin? Vi antok at hun var død, hun forsvant jo.»
«Hun er her og i live, i alle fall sist jeg så henne,» sa Rhuhim rolig. «Har du ekteskapsavtalen?» Edeam så på Rhuhim mens tjeneren gikk for å hente avtalen. Tjeneren kom tilbake og hadde avtalen. Da Rhuhim hadde sett at alt var i orden snudde han seg og begynte å gå.
«Vent! Hva...» begynte fyrsten. Rhuhim snudde seg:
«Bryllupet står! I morgen!» Også gikk han for å finne Ailin. Han orket ikke å stå der som en eller annen tjener og vente på at fyrsten skulle si noe. Noen ganger var det bare greit å komme til poenget med en gang. Dessuten ville han finne Ailin og snakke med henne om det som hadde skjedd den morgenen. Han skulle akkurat til å spørre noen om veien til Ailin Perantsis gemakker, da han hørte en kjent stemme.
«Jeg kommer i bryllupet» Det var Algai, men han var på vei ut. Han var ganske så forskjellig fra Rhuhim egentlig. Han likte seg nok best utenfor slike store byer, mens det var Rhuhims beste element. Han så Ailin stå i gangen en stund før hun snudde seg og gikk innover.
«Ailin!» ropte han mens han begynte å gå litt fortere innover korridoren, forbi veggtepper og malerier og annen kunst. Hun snudde seg rolig og så på han.
«Jasså, der er du. Algai sa du kom til å komme snart. Har du funnet han?»
Hun så på han med et blikk som uttrykte skuffelse og sårhet. Rhuhim følte seg elendig.

[Sisnera]

Dag 45

Skuffet. Såret. Hun så på Rhuhim og gråt innvendig. Rett før hun dro fra moren hadde moren hatt en samtale med henne. Samtalen omfattet det som moren kalte det helligste. Det en kvinne og en mann delte, det som skapte liv. Og Ailin forstod, forstod at den mannen, Rhuhim, ikke var i stand til å forstå det hellige i det. Han brukte det. Med en tilfeldig barpike. Kun for nytelsens skyld. Forbande hans navn sa hun inne i seg. Etter alle de herlige samtalene de hadde hatt sammen de siste dagene. Etter alt det gode vennskapet de hadde bygget opp. Men på en annen måte, så hadde ikke hun, på noen måte. Eneretten på den mannen. Han var jo ikke annet enn en venn for henne. Nei, nei nei. Hun skjøv følelsene sine bak et skjold gjemte dem langt bak i seg selv. Visket alle tegn til følelser ut av ansiktet og snudde seg mot ham. Den adelige tonen var igjen på plass i stemmen hennes.
”Nå, Rhuhim. Fant de min kommende ektemann?” Ikke en følelse var i stemmen hennes, bortsett fra, ja kanskje. En liten tone av overlegenhet.
Gutten så lett forfjamset ut før han svarte.
” Ja frøken, Ja jeg har funnet ham. Navnet hans er Edeam Emroacar, han er yngste sønn av en høyfyrste.” Den unge barden gjorde et raskt buk.
Ailin godtett seg. At hun kunne få ham så fort til å, ja skamme seg. Onde tanker fløy igjennom hodet hennes, men hun lot dem bli. Og den overlegne tonen var igjen på plass.
”Godt. Når skal bryllupet stå?” Sier hun.
”I Morgen kveld frøken.” Svarer Rhuhim like fortumlet.
” Jo før jo bedre.” Smiler Ailin ” Løp av sted til ham, og fortel ham at jeg kommer til ham i kveld. Jeg forventer at middagen er servert.”
”Ailin, Jeg skal gjøre det. Men hvor har det blitt av jenta jeg kjenner?” Rhuhim hadde tydeligvis kommet seg over det første sjokket over oppførselen hennes.
”Ikke still spørsmål. Bare gjør som jeg sier.” Smiler hun med en sukkersøt tone. Noe av morens lære er fin og ha. Tenker hun for seg selv.
Hun snur seg og går, samme vei som Algai hadde gått. Snart er Rhuhim langt bak henne, og så snart gangen er klar, løper hun og tar igjen Algai, rett før hun når han stopper hun kremter, sånn at han venter.
”Hva er det du gjør?” spør han
”Det som er nødvendig.” Svarer hun, uvanlig voksent. ”Jeg håper du støtter meg. Livet mitt kommer jeg aldri til å ha total kontroll over selv. Men tiden er inne for at jeg gjør det som er nødvendig for at jeg skal nå ditt jeg ønsker å nå. For at jeg skal være den jeg ønsker å være.” Hun smiler. Legger en hånd forsiktig på armen hans.
”Jeg håper du kan gjøre meg en liten tjeneste.” Voksenheten i stemmen hennes og ordene hennes, var der ikke for et par timer siden. Og det virker som et savn synes i Algai’s øyne. Men han nikker forsiktig.
”Kan jeg låne penger av deg, til et antrekk i kveld? Du skal få tilbake.”
”Det skal være en ære.” Smiler han lurt.
Snart går de bortover gaten sammen. Som far og datter, tenker Ailin. Hun føler en tilhørighet til den mannen, som er større en tilhørighet til noen av sine egne foreldre. Eller minst like stor som den til moren. Moren hennes var fortsatt en stor del av henne.

De gikk inn i en kjolebutikk som så ut til å være av grei stand. Hun smilte lurt. Gikk bort til disken og spurte.
”Har dere et antrekk som passer meg, og som kan være ferdig til i kveld. Og det fineste dere har.” Hun smiler søtt.
Sy damen bak disken så mistenksomt på Ailin. Antrekket, og det noe uordnede håret ga nok ikke noe inntrykk av at hun hadde råd til det hun ba om. Å få et antrekk ferdig i løpet av så få timer var nok ikke en billig jobb, og sydamen ville nok ta seg godt betalt for det.
”Algai vis henne pengene.” Sa Ailin rolig. Det virket som om Algai skjønte spillet hennes, og han gikk bort og hviste kvinnen de klinkende gullmyntene.
”Du skjønner det. Mitt navn er Ailin Perantsi, og jeg skal i kveld møte min kommende ektemann Edeam Emroacar i kveld, for første gang.” Smiler hun.
Sydamen hadde hoppet opp med en gang Ailin sa navnet sitt. Og kom raskt bort med målebåndet. Da Algai kom bort med pengene bare vinket hun dem bort og sa
”Nei nei, gode frue. Dette skal være min bryllupsgave fra meg til deg.” Sa hun og strålte.
”Men det er da alt for meget.” Sier Ailin og husker den gangen moren var i en sybutikk.
” Jeg insistere, gode frøken.” Sier sydamen.
” Ja, men da skal de få lov. Og jeg skal fortelle alle hvor jeg har fått den fra.” Svarer Ailin, det ville mest sannsynelig være mer vært enn hva kjolen kom til å koste.
Sydamen svinset snart rundt henne tok mål, og noterte farger. Ailin regnet med at kvinnen måtte ta en kjole hun hadde ligende. Men det fikk gå for denne gang. Algai hadde satt seg rolig ned på en enkel stol som stod ved vinduet. Mens Ailin stadig ble dullet med og fortalt små historier. Til slutt svinser damen inn på bak rommet og kom ut med en dypblå kjole. Hun ba Ailin om å dra den over hodet. Den satt nesten. Litt for bred over hoften, alt for bred over midjen, og litt for dypt utringet etter Ailins smak. Men etter en diskusjon kom de til enighet om hvordan den skulle bli. Og Ailin hadde til slutt fått mast bort nesten halvparten av blondene. De ble enige om at Ailin skulle komme tilbake om en stund.

Snart ruslet de bortover gaten igjen. Mens Ailin ordnet noen små ting innimellom. Et smykke her og en ring der.
”Sånn, nå trenger vi bare lukte salt.” Smiler hun til Algai.
”Du burde kanskje hatt med Rhuhim på det.” Sier Algai lurt.
”Nei, det skulle jeg nok ikke.” Svarer Ailin spist, og sårheten kan så hvit høres i stemmen. De rusler snart innom en butikk som selger forskjellige salter. Og de lukter på den ene etter den andre.
”Vet du hva Algai, jeg skulle ønske de hadde en som hadde en lettere duft. Disse duftene er så tunge, som til en moden dame. Som til en mor.” Hun smiler igjen, liker å prate på den måten. Og forsetter blant luktene, uten egentlig å høre svaret hans. Men så legger han en hånd på skulderen hennes så hun er nøtt til å lytte.
”Jeg synes vi skal gå ned til havet jeg.” Sier han, uten å forklare seg.
De vandrer, nedover mot havnen. Det er ganske langt ditt, nevner Algai. Så de tar en hestevogn. Høver mot brostein. Og snart står de foran havet. Algai tar en duft dåse opp av lomma og fyller den med den vann, salt vann. Ailin smiler. Han har så rett. Hun smiler. I det hun smiler flytter blikket seg over skulderen til Algai, og hun ser en skikkelse komme mot dem. En meget kjent skikkelse, en mann som har såret henne. Hun merker at øynene blir blanke. Men tar seg fort sammen, og går ham i møte. Mens hun går forbi Algai. Hun ser Algai gi henne et nikk, som hun fort skjønner at betyr at han trekker seg tilbake.

Snart står hun alene på kaia med Rhuhim. Folk går forbi dem, men tross i mylderet rundt dem, står de alene. Ailin er fanget i blikket hans, men vet at alt drar henne i en annen retning. Hun bestemmer seg der, og da, for ikke å nevne den tidligere seansen han hadde sin rett til det, hun har ingen grunn til å si noe imot.
”Så Hva sa Edeam?” Hun smiler usikkert, og merker at stemmen skjelver.
”emm…” Sier Rhuhim usikkert, og som for å rense stemmen. ”Han sa det var greit. Og at du ikke tenkte å ha på deg noe fint eller komfortabelt, du ville ikke ha bruk for klærne uansett.”
Ailin nikket, som om det var greit for henne. Men det var det ikke, og hjernen bak de lyse lokkene var allerede i gang med å legge en plan for hvordan hun skulle unnslippe det.
”Skal vi gå litt?” Spør Rhuhim, og rekker henne vennlig armen.
Ailin aviser høflig, det passer seg ikke at den kommende hustruen til Edeam går arm i arm med en annen mann. isteden nikker hun, og begynner å gå bortover kaia.
”Hva har du tenkt til å ha på deg? Noe fra Rift, eller noe fra Andor?” Spør Rhuhim i en lett tone.
” Vet ikke, jeg føler egentlig ingen tilhørighet til Andor, jeg har kun vært i et hus hele mitt liv. Aldri i selve Andor. Selvfølgelig er det noe at foreldrene mine kommer derifra. Men heller ikke det sier meg noe. Selvfølgelig kan jeg bruke en rift kjole, bare for å vise at jeg nå er en av dem. Men noe i meg, strider det imot.” Hun ser sorgfullt ned i bakken mens hun prater. Det finnes bare en person hun egentlig føler noen tilhørighet til, og det er Algai. I hennes øyne er det ham som har oppdratt henne, ikke foreldrene hennes. Men hun kan aldri få et antrekk derifra, og hun tør aldri foreslå det.
”Du har jo Malkiene…” Sier Rhuhim forsiktig, og krymper seg sammen når Ailin løfter blikket og ser hard på ham. Spøker han med henne?
”… Jeg bare tenkte, siden Algai, hvis du skjønner…” Stammer han litt uforsiktig fram.
”Hvordan skal jeg skaffe en slik kjole på så kort tid? Og hvordan ser en slik kjole ut?” Sier Ailin med glede i stemmen, og glede i ansiktet. Det er avgjort. Rhuhim forklarer hvordan kjolen ser ut mens de går. Han har en gang sett en, hos en venninne, sier ham. Ailin er smart nok til å ikke spørre hva slags venner de var. Snart leder Rhuhim dem gjennom de snirklete gatene i rift. Ailin ser at de ikke lenger er i et område som tilhører de rike. Gatene er fulle av mennesker i slitte klær, og barn som løper barfotet gjennom gjørmen. Ailin ser ned på sine egne ben og forstår at hun selv antagelig må kjøpe nye sko. Rhuhim stopper foran henne, og de står foran en smal dør, på et lite forfallent hus. Rhuhim banker forsiktig på, ingen svarer. Han tar i kraftig mens han sier.
”Rima, det er din gode venn Rhuhim som søker en tjeneste.”
Sakte åpner døren seg, i dørkarmen står det en kvinne, huden hennes har mange rynker, som kler det nette lille fjeset, mens øynene er fulle av visdommen til en gammel bestemor. Ja, selv håret hennes tilhører en bestemor, det er grått, eller ikke helt grått, men noen striper her og der, og pannelugg som nesten dekker øynene. Ailin var ikke i stand til å avgjøre alderen på kvinnen. Hun åpnet munnen og snakket med en trygg og god stemme.
”Rhuhim, Rhuhim. Så lenge siden. Så godt å se deg. Ja stig på stig på. Og hvem er den søte lille venninnen din? Ailin? Oy oy, ja hun har vi hørt mye om. Tipper den unge damen har noe med tjenesten du vil be meg om. Jeg har rett ja, ja selvfølgelig har jeg det, som alltid.” Kvinnen smilte stadig mens hun fortsatte å småprate. Snart stod en meget tynn te på bordet, og tre kopper. Mens de satte seg på de tynne pinnestolene sa Rhuhim.
”Rima, jeg lurer på om du ennå har den gamle Malkier kjolen.”
Rima sperrer opp øynene, før hun smiler lurt.
”Ja, den har jeg, og det skal mye til for at jeg skal gi den fra meg.”
”Ailin vil gjerne bruke den som bryllups kjole, Hvis det ikke er formye.” Sier Rhuhim stille, og forsiktig.
Kvinnen foran dem lukker øynene fort, kniper dem hardt sammen, og gjør to raske bevegelser med armene. Hun åpnet øynene igjen og sa.
”Nå kan vi prate. Hvorfor vil det? Den kjolen betyr mye for meg. Dere vil bare skape opprør og bry i byen, vil dere virkelig bli lagt så mye merke til.”
”Rima, jeg reddet deg en gang, det vil bety mye for meg at du gjør dette.” Sier Rhuhim mørkt. ”Aes sedai’enes nett er ikke noe å spøke med.”
” Rima, jeg vet du en gang har vært ung. Jeg skal giftet troloves. Dette er antagelig det siste valget jeg får ta helt selv. Og det er noe som betyr så utrolig mye for meg. Av hjerte er jeg Malkier. Den mannen jeg ser på som min far, er Malkier, jeg ønsker å gjøre dette for ham. Siste gang han ser meg blir på bryllupet, og jeg vil det skal være i den kjolen. Vær så snill.” Ailin prøvde ikke å gjøre seg til, hun bare la følelsene sine i ordene.
”jaha, jeg forstår, på min måte. En redsel for å bli bundet. Da burde du også ha Ki'sain. skal egentlig ha en farge før bryllupet. Men jeg tenker du ikke vil ha det før du går inn mitt gangen. Ja ikke sant. Skal vi se, hvor var det jeg la den kjolen. DU skjønner den er godt pakket inn. Passer på den. Den begynner å bli mange år nå.”
Igjen var den eldene damen, som Ailin etter vært hadde forstått at hun var, begynt å småprate igjen. Rima svinset rundt i stuen og lette. Så reiste hun seg opp. Det store grånende håret hennes, med en pannelugg som dekket pannen gled til side, en hvit Ki'sain kunne så hvit skimtes. Ailin slapp ut et lite gisp, Rima så det, og glattet fort for pannen sin igjen. Før hun plutselig husket hva hun drev på med og fant fram en kasse. Opp av kassen dro hun en mørk kjole. Kjolen var i mange forskjellige blåtoner, og var på mange måter ulik alle andre kjoler Ailin hadde sett.
”Kom igjen jente, prøv den på. Jeg tror den har ca riktig form, ellers klarer jeg å bruke nåla på mine gamle dager også.” Sier hun og blunker på den måten som gamle damer ofte gjør. Rhuhim snur seg, og Ailin drar kjolen over hodet. Det er ikke tvil om at den sitter perfekt. Og ikke en flekk eller noe som helst kan synes på den at den har ligget mange år i en kasse. Hun drar den av, smiler takknemlig til Rima.
”Ta den i esken, og pass godt på den. Den er veldig verdifull jenta mi.” Sier kvinnen med en bestemor tone. Rhuhim takker for dem, og snart står de ute på gata med esken i hånda.

Solen står laft på himmelen da de når kjolebutikken igjen. Algai er ikke å se. De går inn Sy damen lyser opp når de kommer inn, svinser fort inn på bakrommet, og kommer ut igjen med en mørk blå kjole, med akkurat passe med blonder. Ailin roser henne oversømmelig og går snart tilbake til Versthuset. Etter et raskt bad og skifte, og kun en lett gjennomgang av håret, setter de kursen mot steinen. En fin eskorte venter dem utenfor, Ailin stiger lett opp, og lar den frakte henne, mot hennes bunnede fremtid. Mot en fremtid uten frihet, en fremtid uten kniven, og uten sverdet. Hun strammer hendene stramt rundt kjolestoffet. Det smerter henne, og antagelig er det siste gang hun ser Algai, for han flykter nok mot grenseland igjen. Også et annet fjes dukker opp i tankene hennes. Men hun trodde ikke det var siste gang hun så Rhuhim. Han skulle tross alt reise rundt, og hun kunne invitere ham ved store begivenheter.

Alt for fort etter Ailins mening stoppet vognen utenfor Steinen. Sakte steg hun ut av vognen. Ventet, Algai stod ved inngangen og ventet, nikket tålmodig mot henne, som alltid. Ga henne mot, og styrke, sånn som foreldre skal. Hun smiler rolig tilbake, og går skrittene som skal til for å komme inn i Steinen. Foran henne stod en stor mann i Ailins øyne. Han så på mange måter mye eldre ut enn de 35årene han påstod at han var. Han hadde halvlangt hår brunt hår, og var på alle måter fyrstelig. Men når Ailin så opp i to brune øyne, så hun to kalde øyne, øyne uten kjærlighet, øyne uten ønske om kjærlighet. Hun lot seg ikke skremme, en gang hadde hun på mange måter elsket et par andre øyne som så på henne på samme måte. Å se opp i ansiktet til Edeam var som å se inn i farens ansikt. Farens fot mot hennes midje… Hun trengte minnene tilbake, la fjeset i en lykkelig mine og gikk bort til Edeam. Han la forsiktig en adelsmanns hånd om midjen hennes, og smilte ned til henne. Øynene hans var da på mange måter fylt av varme, men den varmen var helt klart tent av en eldre manns lyster og begjær.
”Endelig, etter alt for lang tid, er du hos meg.” Sier han ned til henne, med en overraskende lys stemme, til å være så gammel. Hun smiler til ham, og nikker, snur seg mot Algai og Rhuhim og sier.
”Resten av kvelden vil vi gjerne ha alene, men Algai, kan du vente på meg i mine gemakker, jeg håper at en av Edeams tjenestefolk vil følge deg ditt.” Intet et ord fra hennes munn er vent mot Rhuhim.
De går inn i Edeams gemakker, arm i arm. Han leder henne til et bord, hun setter seg. En adelshånd mykt mot hennes skinn. Hun kan venne seg til dette.
”Du vet jeg har savnet deg Ailin, kan du fortelle meg hva som skjedde? Hvorfor du ble borte?” Han snakker mykt til henne, som om han oppriktig har vært bekymret for henne. ”Jeg har ventet på deg, trodde du ville komme minst 30 dager før du gjorde… ”
Ailin smiler lett, bruker tid på å ta opp bestikket, og ta en bit av den fremragende maten som er satt opp foran dem. Før hun begynner på historien, som merkelig nok, er litt annerledes enn virkeligheten. Som innebærer at hun var en litt lenger periode hos kjeleflikkene før Algai fulgte henne til rift. Rhuhim ble ikke nevnt med et ord. Hele tiden mens Ailin snakker sitter Edeam og nikker med et drømmende utrykk i fjeset. Så snart hun er ferdig med å snakke, begynner han å snakke. Snakker om Rift, og hvor viktig han er der. Snakker om fremtiden de skal ha sammen, og hvor fantastisk han synes at hun er. Snart er maten fordøyd, han blunker til henne, gnir fingrene på tøyet og sier.
”Jeg er ikke helt stuerein ennå.” Han ler godt av sin egen vits før han geileider henne til et nytt rom.
” Du vet det, Ailin, det menneske som vet hvor fremtiden ender, har ingenting å leve for nå. Det er derfor vi må nyte det vi har, og ikke bekymre oss for det vi får.” Han smiler til henne igjen. Ler, koser seg over seg selv. Det er tydelig at denne mannen ser på seg selv som sitt eget beste selskap. De befinner seg snart i en fin liten stue, han viser henne til sofaen, finner to glass, fyller dem møysommelig med vin. Lar vinen sirkle lett rundt i glasset, lukter på den og sier.
”Denne burde være Andors dronning verdig.” Han smiler til henne igjen, rekker henne glasset og setter seg ved siden av henne. Ailin lukter lett på vinen. Hun tar den ikke for god fisk. Tross i at Edeam oppfører seg som den rene gentle man så tror hun ikke på ham. Noe med det litt fraværende mørke blikket hans, som advarer henne. Hun lurer på hvem han er etter bryllupet. Men det har ingen ting å si, sier hun strengt til seg selv. Uansett hvem han er, skal hun bli ved hans side, lykkelig eller ei.

Kvelden går, Edeam prater, prater om alt, han er vist en utømmelig kilde av samtale emner. Hun sitter bare der og smiler, nikker. Prøver å se søt ut. Hun vet det er lenge siden det ble mørkt.
”Edeam, jeg må virkelig si jeg koser meg. Men du skjønner det, kjære deg. I morgen er en fantastisk dag, den dagen da du og jeg vil bli ett. Jeg vil være utvilt til den dagen, så jeg lurte på om jeg kunne trekke meg tilbake til mine gemakker.” Hun smiler sukkersøt. Håper den lille skjelvingen i stemmen hennes vil gå umerket hen. Ordene som Rhuhim hadde utalt for henne, ordene som hadde fulgt med beskjeden fra Edeam, banket faretruende i hodet hennes. Han smilte til henne, la en arm rundt henne og trakk henne tll seg. Leppene hans søkte sakte mot henne, mot hennes lepper. Hun så rynkene som allerede var i ferd med å sette sitt preg på fjeset. Han åpnet forsiktig øynene smilte lurt til henne, og kysset henne på panna.
”Jeg hadde håpet at du ville sove her i natt jeg…” Sier han, drar litt på det siste.
”Beklager Edeam, men jeg ønsker at vår første natt sammen skal være som ektepar.” Hun smiler igjen, reiser seg, går sakte mot døren. Snur seg lett, ser på ham. Han nikker. Det er avgjort.

Hun bruker overraskende lang tid på å finne veien til gemakkene sine. Noe av grunnen kan være at hun aldri har vært der før. Men allikevel ville hun ikke ha en tjener til å vise veien for henne. Mens hun vandret gjennom gangene, falt tankene på det som hadde skjedd hittil den kvelden. Edeam virket snill. Tross i øynene hans som var så like farens, tross i… ja det var noe der. Noe hun ikke kunne sette fingeren på. Noe med blikket, noe med fingrene, noe med leppene. Ja noe med hele mannen som ga henne en vond følelse inne i seg.

Til slutt måtte hun gi opp å finne gemakkene på egenhånd, hva hadde hun egentlig ventet? At navnet hennes skulle stå skrevet på en dør? Det var jo ikke sånn det var. men akkurat i det hun bestemte seg or å snu og finne en tjenestepike, brast hun rett inn i brystet til Algai. Hun smilte til ham. Takket. Ikke et ord ble sakt mellom dem når Algai førte henne til gemakkene. Det trengtes ikke. Hun merket at øynene ble våte. Hun kom virkelig til å savne den behagelige stillheten som var imellom dem. Hun tvilte på at den noen gang kom til å være med noen annen. Og Edeam bare pratet og pratet og pratet. Som for å dekke over stillheten som kunne oppstå mellom dem. Han var ikke trygg på dem, som to. han prøvde å skjule noe, det var Ailin sikker på. Overraskende fort stod de foran en dør, Algai åpnet forsiktig. Ailin tittet inn i det som tydeligvis skulle være hennes gemakker. Hun smilte igjen til Algai før hun gikk inn og luket døren bak seg. Inne i rommet var alt pent og ryddig møblert, og hun la merke til en eske som stod på et lite bord, hun kjente straks igjen esken med brudekjolen. Hun lot den ligge der den lå. Før hun stille kledde av seg, og la seg. Dette var den siste natten hennes som fri kvinne. Hun syntes sengetøyet luktet litt surt. Ikke så søtt som skogen. Hun sukket, hun skulle lære å like den lukten. Neste dag, var bryllupet hennes.

Dag 46
Neste morgen var hun overrasket over hvor godt hun hadde sovet. Men det var kanskje like greit. Det gjorde at hun ville se vakker ut i sine siste timer som fri kvinne. Allerede før hun hadde satt bena sine på gulvet stod en tjenestepike. Hun var snart løftet opp av sengen og stelt foran ett speil. En kvinne begynte å børste håret hennes mens en annen var i ferd med å fylle varmt vann i ett digert kar. Alt bare skjedde rundt henne, mens det hele tiden var en eldre kvinne som pratet. Det var tydeligvis denne kvinnen som vill være kammerspiken hennes i fremtiden. Ailin følte seg fortumlet. Det var under to måneder siden hun bodde hos foreldrene sine, og da hadde alt vært som dette. Men nå var alt så fremmed, så merkelig, så feil. Ailin ristet den vonde følelsen av seg og bare lot ting skje. Etter en stund stod hun ferdig badet og med håret dandert i en praktfull, og overdådig topp som på ingen måte var det Ailin likte.

Det banket på døren. Lette, forsiktige bank. En av pikene gikk bort for å åpne. Ailin fikk så hvitt ett glimt av hvem som stod på den andre siden av døren. Det var Rima. Hun hørte at piken som åpnet sa noen krasse ord før hun skulle til å lukke døren igjen i fjeset på den eldre damen.
”vent,” sa Ailin.
Alt ble stille rundt henne. Det var den første gangen hun brukte stemmen ovenfor dem. Og den hadde vært kraftig.
”Den kvinnen er en venn av meg. Hun skall hjelpe meg med å forberede meg til bryllupet. Alle dere andre skal gå ut!”
Nok en gang var det ingen tvil i stemmen. Og de andre kvinnene var snart på vei ut. Men den eldre damen som hadde ledet dem stoppet dem alle med en håndbevegelse.
”Nei, vi blir. Edeam har sakt strengt ifra at vi skal hjelpe dem til bryllupet.” Stemmen til kvinnen var like streng og tydelig som hennes egen.
”Dere skal gå. Ellers kan jeg få dere alle oppsakt om et par timer. For husk at om et par timer er jeg deres herskerinne. Og jeg kan være både mild. Og hard. Gjør deres valg. Og jeg glemmer ikke ett fjes.” Ailin var sint, men beholdt roen. Det var ikke vært noe å miste selvbeherskelsen i denne sammenhengen.

Hun rettet så hvitt på håret. Strøk en nervøs hånd over det mørke skjørtet. Det hadde gått greit, de hadde gått. Rima hadde gjort en fantastisk jobb med å pynte henne til bryllupet. Nå var alt klart, om få sekunder skulle hun gå gjennom dørene. De som skulle følge henne stod ikke langt unna. Men hun passet på at de ikke så henne før siste sekund. De ville ikke gå med på den malkirske drakten hun gikk med. En gongong hørtes i rommet. Ailin fortet seg bort til følget. Alle gispet, men mer ble det ikke tid til. De måtte gå inn i vielsessalen nå. Hun skred oppover midt gange, som en dronning, tenkte hun lurt. Rundt henne satt kvinner og menn i vakre klær. Tankene hennes forsvant fra denne verden, kroppen hennes gjorde som planlagt, tankene hennes var et annet sted. I en verden som ikke fantas. I en drøm om en vakker eng, et enkelt hus og to menn, den ene Algai den andre Rhuhim. Begge eldre. En gravstein står og hviler fredfullt under et eiketre, navnet Rima står skrevet med snirklede bokstaver. En drøm. Men mer av drømmen fantes ikke. Plutselig våknet hun, stående, i front av Edeam så ham inn i øynene, i det han sa ja.
”Så vil du, Ailin Perantsi, Dele resten av ditt liv med Edeam Emroacar holde på hans løgner, og dele hans liv, både sorger og gleder, støtte hans handlinger og ære hans navn til tiden deres renner ut, og døden tar dere?” Sa høyfyrsten formelt.
Hjernen til Ailin stoppet igjen, alle forventet at hun sa ja. Men dette var på ingen måte hennes ønsker for sin egen fremtid. Men hva var det hun hadde sett fremtil, hva var du han hadde jobbet for? Jo det var dette øyeblikket. Og hun skulle ikke tape, hun skulle vinne sin egen krig, og nyte seieren.
”Ja, Det er intet annet jeg ønsker.” Svarer Ailin klart og tydelig over hele hallen så hennes ord ikke rommer et fnugg av tvil.
"Da kan ekteparet ta deres første kyss og måtte dere leve godt sammen i alle år. Lyset velsigne dere og ta vare på dere som ektepar."Sa Høyfyrsten.
Lukk øynene å tenk på noe annet, sa Ailin til seg selv. Tenk på en annen. Tankene på Rhuhim danset for netthinnen hennes i det Edeam plantet et tørt ekkelt kyss på leppene hennes. Hennes første kyss, og det med hennes ektemann.

[Ashan'Sei]

Algai hold seg i skygene, han likte ikke dette stedet. Luften var tung av parfyme og duften av diverse luktdåser, og over det hele lå stanken av hovmodige og arogante fyrster. Helst skulle han ha ungått dette stedet, men det var tros alt bryluppet til Ailin. Det var et storslott bryllup, Eadam hade virkelig ikke vært gnien. Den store salen var knadd med forskellige fyrster i fargerike frakker med posete ermer. Og midt iblant dem gikk en herskare tjenere i stenens livre. Selv hadde han kjøpt seg et nytt anntrekk til anledningen. Ha var kledd i en velsittende svart frakk og bukser med flere lommer enn vanlig. Ved hoften hadde han sverdet sitt og i en av de mange lommene hadde han en gave til Ailin. Han skilte seg tydlig fra de andre gjestene i salen, ikke bare på grunn av anntrekket men også på grunn av Hadorien. Ikke mange hadde sett en Malkier, menn alle hadde hørt om dem.

I det han beynte å lure på når Ailin ville komme, gikk dørene til den store salen opp og inn kom Ailin. Da han fikk øye på henne var det nesten så han måtte ta seg for. Hun gikk oppover midtgangen i salen og kjolen hun hadde på seg ko fra Malkier. Han hadde ingen anelse hva det var hun drev med, hva hun ville vise, eller hvor hun hadde fått tak i den. Men det var ikke nok ved et nærmere øyekast fikk han se Ki’sainen. Merket Malkierske kvinner bar på pannen for å vise at de var villige eller hadde viet sønnene sine til krigne mot skyggen. Selv om Rift boerne ikke kjente mye til Adors skikker, viste de at det merket ikke hadde vært i bruk i andor på mange hundre år, og begynte strakks å mumle for seg selv.
Dag 46

Da sermonien var over gikk alle gjestene for å gratulere det nygifte paret. Alle utenom Algai, han ble stående ved veggen og ventet på at alt roet seg før han gjorde sitt neste trekk. Etter en times tid hadde forsamlingen roet seg nokk til at han kunne få med seg ailin til et mere avsiders ligende sted i salen. Hun skulle akkuratt til å si noe men Algai avbrøt henne med et smil og sa: ”Gratulerer Fru Edeam som jeg nå må si.” hun flirte litt og sa ”for deg kommer jeg altid bare til å være Ailin.” ordene varmet ham ” Tai’Shar Andor. Jeg har en gave til deg. Det skal være min bryluups gave til deg og et minne på meg når jeg ikke lenger er hos deg. Og jeg vet du kommer til å bli den verdig.” Han stakk hånden nedi lommen og trakk den frem den lange dolken han hadde lovet henne for noe som føltes en evighet siden, og la den i begge hendene hennes. Hun så med store øyne på kniven. Trakk så ut bladet et lite stykke for så å putte det fort tilbake igjen. Da hun kikket opp på ham vå hadde hun tårer i øynene.

[Sisnera]

Snart hadde de spist middag, gjestene hadde vært hyggelige. Selv om alle hadde tittet både to og ti ganger på drakten hennes, hadde ingen kommentert det. Ailin hadde svart høflig på alle spørsmål og hun var sikker på at hun hadde snakket med alle de nærmere 200 gjestene. Men det eneste hun egentlig kunne tenke på, var hvor lykkelig hun var over at hun hadde klart å rappe litt tomatsaus under måltidet, som hun da hadde klart å få med seg på do etterpå og fått plassert i undertøyet. Akkurat i det Edeam hintet til at han syntes det var på tide at de trakk seg tilbake kom Algai bort og ba om å få snakke med Ailin alene. Han bukket lett, sendte et hardt blikk mot Edeam, før han geleidet Ailin bort, uten å ha fått direkte tillatelse. Ailin fulgte vell villig etter, alt som kunne hjelpe henne med å komme bort fra dette var bra. Og det at det var Algai som tok henne til side, var på igjen måte negativt.
’

Borte ved det ene vinduet litt unna de store folke massene skjult bak en halv vegg førte han henne, så de stod alene. Summingene fra alle menneskene kunne ennå høres, men på mange måter var de alene. Hun så at han lot blikket lett gli over antrekket hennes, men utrykket var umulig å tyde. Fra ene armen drar Algai fram en lang dolk. Noe som er utrolig likt et smil kan synes på ansiktet hans, men kun tristhet kan skimtes i øynene.
”Jeg vet du vil bli verdig Ailin.” Sier han og rekker den over til henne.
Hun ser forundrene på dolken. Den lange fine dolken som på mange måter hadde vært en mål for henne, like mye som det å komme hitt. Hun hadde glemt det målet i det øyeblikk hun kom til Rift. Hun sukket. Hun hadde på mange måter tatt et valg, hun hadde valgt å aldri bli verdig den dolken. Men hun kunne vel bli verdig begge deler. Hun skulle lære å bruke dolken. Hun skulle bli den verdig. Og bortsett fra minnene og erfaringene ville det bli det eneste minnet hun hadde fra Algai, for alt ved ham sa farvell. Sakte strakte hun ut hendene og tokk imot dolken, nølende. Det var en blanding av besluttsomhet, og ettertanke som fylte henne. Men ikke minst det at nå skulle hun gjøre seg dolken verdig. Hun takket fort, før hun klarte å liste den opp i skjørtet og innenfor strømpeholderen, på den måten Algai en gang hadde lært henne. Da hun igjen så opp i fjeset hans merket hun att øynene fyltes med tårer, men ingen av dem kom til å renne nedover fjeset hennes. Akkurat da var hennes høyeste ønske å gi den mannen en klem, en farvell klem. Men hun lot det være. Stillheten mellom dem skulle være en del av det hun kom til å huske. Og slikt skulle det hele slutte. Han fivtet lett med hånden, hun skjønte at det var på tide å bevege seg tilbake til selskapet. Tilbake til Edeam, som ønsket å trekke seg tilbake, tilbake på rommet deres. Hun sukket, så Algai inn i øynene, prøvde å brenne dette øyeblikket inn i hukommelsen, før hun snudde seg, og ikke ett blikk ble kastet tilbake.

[Chriz]

Dag 46

Rhuhim sto i utkanten av rommet, et stykke bak. Han så Algai litt lenger unna. Det var ikke noe uttrykk på ansiktet hans men Rhuhim visste godt at han ikke likte dette stedet. Duften av sterk parfyme og forskjellige luktesalter fylte rommet, men Rhuhim lot seg ikke merke av det. Det var sånn det skulle være. Gjestene sto spredt i dette forrommet til selve seremonisalen. Forrom eller ikke, det var ikke spart på gullkronene her i huset nei. Hele Steinen i Rift var pyntet så det holdt, og etter å ha sett resten av Steinen begynte Rhuhim å lure på hvordan det viktigste rommet, seremonisalen, var pyntet.
Akkurat da kom det flere tjenere inn i rommet, og åpnet dørene inn til seremoniesalen. Fyrstene gikk hovmodig inn først, deretter resten av gjestene. Rhuhim tok det rolig. Han gled inn som en av de siste og stilte seg på siden av salen, ved en søyle. Søylen var, som resten av rommet, pyntet med alt av girlandere og glitter og alt annet av pynt. Om det hadde luktet sterk i forrommet, var det enda sterkere her. Han så Algai rynke litt på nesen og så et øyeblikk enda hardere ut i ansiktet. Etter Algai ble dørene lukket, nå var det nok ikke lenge til seremonien var i gang. Rhuhim lurte på om Ailin visste om han var invitert. Han var riktignok invitert som opptreder på middagen og festen senere på dagen, seremonien fikk han være med på grunnet hans kjennskap til bruden.
En stund senere gled dørene opp og Edeam kom inn i salen i et flott antrekk fra Rift, etter fulgt av 12 Høyfyrster rangert etter rang, de laveste først, i en prosesjon som bevegde seg sakte oppover midtgangen i lyden av rolig harpemusikk fra toppen av salen. Alle i salen snudde seg mot midtgangen med åpne øyne som bare ble videre når Ailin kom inn i salen bakerst i prosesjonen, geleidet av den Høyfyrsten av høyest rang, han som i tillegg skulle lede hele seremonien. Rhuhim så på Ailin. Hun hadde på seg den mørke malkierske kjolen som passet henne så godt, i tillegg til den Ki'sainen i pannen. Han ante ikke hva det betydde i sin helhet, men det var malkiersk og det var vakkert. Hun fikk øye på ham der hun bevegde seg rolig oppover, smilende og majestetisk, og det brede smilet glapp litt, men var straks tilbake. Alle Riftboerne i salen ble nesten målløse da de så den malkierske kjolen, og Rhuhim følte seg stolt der han sto, over at han hadde ledet henne til den. Han holdt blikket festet på Ailin, hennes vakre figur, kjole, utseende og utståling. Høyfyrstene satte seg på fremste rad og Høyfyrsten som geleidet Ailin førte henne til Edeams side. De smilte til hverandre, Høyfyrsten stilte seg foran dem, mot salen og stillheten senket seg. Seremonien var i gang.
Rhuhim fulgte ikke særlig godt med på seremonien og hva de sa og gjorde der fremme. Han var mer i sine egne tanker. Hvor skulle han ta ferden videre nå? Han hadde håpet Ailin ikke skulle forsvinne så fort. Og han kunne ikke reise med bare Algai, den steinfyren. Nei, han måtte nok klare seg selv nå, som han hadde gjort i flere år nå. Alltid alene. Hvorfor må hun gifte seg med den... den fyren! Men hva kunne han ha gjort for å hindre det da? Ikke mye... Den kjerra hadde nok gått nå. Han fikk gå tilbake til Elien og søke trøst. Nei! Han skulle ikke gå inn i en slags sørgemodus. Det var på tide å vokse opp.
Akkurat da han tenkte det, sa Høyfyrsten:
«Da kan ekteparet ta deres første kyss og måtte dere leve godt sammen i alle år. Lyset velsigne dere og ta vare på dere som ektepar.» Ailin og Edeam kysset. Eller, egentlig virket det som om Edeam var den ivrigste. Rhuhim tenkte ikke mer over det, han forlot seremonisalen så fort han kunne og smatt til side.

Middagen hadde hittil gått strålende. Han hadde bare spilt rolig på harpa si og på fløyta, men nå var det litt mer sosialt og festaktig preg over det hele. Han slengte den lappete kappa si over skuldra og gikk bort hvor det ferske ekteparet var. De sto og snakket med Algai og han hadde akkurat gitt Ailin noe. Han var på vei ut. Da kom Rhuhim fram og presenterte seg selv.
«God dag, gode Fyrste. God dag, gode Frue, har De det bra?» Han sa det med sin høfligste stemme og han så blikket til Ailin som fulgte han. Edeam svarte:
«Jo takk, gode barde, vi har det fint. Kunne du ikke tenke deg å spille litt for oss?»
«Selvfølgelig gode Fyrste, med glede.» Han satte seg ned og begynte å sitere Jakten på Hornet, fortellingen som trakk mest oppmerksomhet i en slik forsamling. Det ble selvsagt mye sint mumling da Illian ble nevnt, men Rhuhim hoppet raskt over den biten.
Etter en stund hadde han et flott publikum og han hadde flere fulle poser med både sølvkroner og gullkroner. Det var lønnsomt å opptre for fyrster. Etter flere sanger hadde han spart et nummer.
«Nå synes jeg det er på tide med et nummer tilegnet kveldens hovedperson, vår vakre brud, Ailin Perantsi, eller nå, Ailin Emroacar.» Forsamlingen samtykket mumlende. Han satte fløyten til munnen og lot de vakre tonene fylle rommet. Summingen tok slutt. Han så at Ailin kjente igjen sangen med en gang. Folketonen fra Andor han hadde spilt for henne for noe som virket som en evighet siden. Øyene hennes ble våte, men hun så bort, trakk Edeam med seg da Rhuhim sluttet å spille og holdt seg unna han resten av kvelden. Han selv tok det rolig resten av kvelden og den nådde aldri høydepunktet igjen.

Dag 47

Neste dag våknet han i en av de lavere etasjene i Steinen. Han hadde en vakker kvinne ved seg, men kunne strengt tatt ikke huske forrige natts begivenheter etter han sluttet å opptre. Han hadde fått noe å drikke, men etter det var det svart. Pengene! Han kjente etter på alle de stedene hvor pengene hans lå gjemt og i posene hvor gårsdagens inntjeninger lå. Lys! Det manglet en pose! At han kunne være så uforsiktig! Med en dundrende hodepine dro han seg ut av senga og forlot Steinen etter litt om og men.
Han befant seg straks ute i Maule. På vei til et vertshus fant han ut. Nei. Han klarte å gå forbi flere vertshus og gikk i stedet ut på bryggene. Bryggene i Rift var svære og inneholdt båter i alle størrelser og tilstander. Men etter en stund på bryggene ble han lei og ville tilbake til byen. Han gikk gjennom Maule og ikke lenge etter han var kommet inn i de finere delene av byen, så han en diger folkemasse som ble holdt igjen av flere av Steinens Voktere. Han trengte seg gjennom, folk gikk faktisk til side for en barde, det var en god fordel. Og der i midten, så han dem, Ailin og Edeam. De var på «tur» gjennom byen og vinket til befolkningen. Hun hadde på seg en annen kjole nå, sikkert en ny kjole, en gave fra en eller annen fyrste. Han hadde ikke gitt ekteparet en gave selv, men det tenkte han ikke på nå. Han ville bare vekk fra hele folkemengden, de var ekstremt bråkete. Akkurat da fikk Ailin øye på ham, og et øyeblikk ble han bare stående der før han fikk summet seg vekk. Hun hadde sett på ham med et blikk som sa at hun måtte snakke med ham. Han hadde til og med registrert en bevegelse hos henne mot ham. Hva er det hun holder på med? Han gikk fortere bortover gatene. Han fikk ikke med seg hva hun gjorde der han gikk bortover. Etter hvert fikk han lyst til å se byen fra nye perspektiv og fant seg etter hvert stående på et hustak, seende utover byen og solnedgangen. Det hadde faktisk rukket å bli kveld, han hadde sovet bort store deler av dagen. Nå var det på tide med et vertshusbesøk tenkte han.

Dag 48, 49, 50

De neste par dagene gikk ganske likedan for seg. Han våknet i elendig tilstand, grunnet kvelden før. Han gikk turer i Rift og rundt Rift, og oppå hustakene var han flere dager, og nøt det gode været. Edeam og Ailin var tydeligvis ute i gatene hver dag og hilste på folkene. Ailin virket pompøs og overlegen, som en ekse fyrste, men det så og ut som om hun var noe ukomfortabel med alle menneskene og hele situasjonen. Rhuhim tenkte ikke noe mer på det. Hun fikk klare seg selv, hun var en voksen dame. En voksen, gift dame.

[Leowilde]

Løvens Øye


Dag 1:
Leowilde gned nevene fornøyd over ryggen og strakte seg.
«Så var det gjort,» mumlet hun. Ingen her ville legge merke til hennes uvane med å snakke høyt til seg selv; hele Tammuzplassen surret av stemmer. Hun så seg rundt. Stedet var fullt av folk som hadde avlagt eden. Høye, muskuløse menn med arrete ansikter marsjerte målbevist i tunge rustninger, og fikk de lettere kledde jegerne i linklær til å virke puslete. Mange her var også puslete, merket hun seg. En hengslete mann med glatt, gyllent hår i en vakkert brodert frakk måtte være adelig. Han førte seg med en slik holdning at en skulle tro han var Skaperen selv. Leowilde fnøs. Den mannen hadde aldri sett en trollok, kanskje tok han dem til og med for å være oppspinn. Og han skulle være hornjeger? Det samme kunne ikke sies om den høye kvinnen i grått. Kjolen med ridesplitt var kanskje kjedelig og enkel i snitt, men den vante måten hun håndterte hesten på røpet en god rytter. I beltet hang to dolker; Leowilde tvilte ikke på at hun kunne bruke dem. Hun flyttet seg raskt til side da kvinnen ledet hesten forbi, og stirret langt etter henne. For en selvsikkerhet hun utstrålte!
Det tok Leowilde noe arbeid å albue seg ut av mengden, men ute på gaten var det bedre plass. Likevel kunne man på ingen måte si at Illian var rolig. Folk i alle mulige antrekk hastet over brosteinen, mange av dem var lettkledde i varmen. Litt for lettkledde, i Leowildes øyne. Hun unngikk så vidt å glo da en mørkhudet kvinne strente rakrygget forbi. Tatoveringer prydet hendene hennes, og en merkelig dekorasjon av ringer hang mellom nesen og ørene. Hun måtte være en av Sjøfolket; Leowilde hadde aldri sett dem før.
Det tok henne lengre tid å returnere til vertshuset enn hun hadde trodd. Gatene i Illian var mange, og med alle menneskene rundt seg var orientering lettere sagt enn gjort. Men omsider så hun den hvite bygningen med skiltet over døren. Løvens Øye var ikke det største vertshuset hun hadde sett på sin ferd fra Shienar, og det passet henne fint. Hun strøk fingrene lett over gullbrosjen på brystet. Det passet faktisk utmerket.
Hun hadde innlosjert seg tidligere samme dag, og smilte til innehaveren da hun kom inn. Den omfangsrike mannen sto og pusset disken med en fille, og smilte tilbake da hun gikk forbi. Det satt ikke mange ved bordene, de fleste var nok ute i byen enda. Leowilde benyttet anledningen til å slappe av på rommet. I kveld skulle hun feire med de andre, men inntil da hadde hun planer å legge.

Latterbrølene fra menn runget mellom veggene i Løvens Øye, og overdøvet nesten tonene fra en bardes fløyte. Mannen med den fargerike kappen kikket surt på dem hver gang det hendte, men ingen lot til å merke det. Leowilde smilte. Hun satt i en lun krok like ved ildstedet, med albuene på bordet og hendene under haken. Hodet vugget i takt med musikken, og innimellom tok hun seg i å nynne melodien. Hun gjenkjente ”Atter en Ære”, som faren hennes hadde lært henne da hun var liten, og ville le. Selv så langt fra Shienar var det ting hun kjente. Ikke det at hun hadde hjemlengsel, men… Tankerekken ble brutt da tre unge menn kom bort til bordet hennes. En av dem, en eplekjekk kar med glattkjemmet hår på hennes alder, støttet hendene på det grove treverket.
«Har du noe imot at vi setter oss her?»
Faktisk hadde hun det. Hun likte ikke det flirende oppsynet deres, og de bedrevitende uttrykkene. Men hun ville ikke være uhøflig, så hun gav dem et stivt smil.
«Versågod.»
De gliste mens de satte seg på motsatt side av bordet, og de to andre dultet hverandre i skulderen.
«Jeg sa jo hun var lett på tråden.»
De luktet av øl, og hun lente seg litt unna. Best å konversere litt, så de ikke trodde hun var betatt av dem.
«Hvor er dere fra?» Det var en god innledning.
Fyren med det glatte håret så på henne med glimt i øyet.
«Baerlon. Jeg heter Tal, og dette er Saldre og Olver.» De andre nikket over ølkrusene. Så de var fra Andor; hun syntes hun hørte det på dialekten.
«Og du, da?» sa Tal, da hun forble taus. «Du har vel også et navn?»
«Jeg heter Leowilde. Jeg er fra Shienar.»
Tals øyne smalnet, men glimtet forsvant ikke.
«Det er ikke akkurat et shienarsk navn, frøken. Er du sikker på at du ikke kommer fra lenger mot -»
«Så visst ikke,» avbrøt hun skarpt. «Jeg har sett trollokene raide gårdene rundt Fal Dara oftere enn du kan forestille deg!»
Karenes øyne utvidet seg i forbauselse.
«Trolloker?» utbrøt Tal med morskap i stemmen. Morskap! «Er du tullete, jente?» Munnen fortrakk seg i et bredt flir, og han snudde seg mot de andre. «Hørte dere det? Hun har sett trolloker raide gårder!»
De brast ut i latter, og slo krusene i bordet så ølet skvatt. Leowilde strammet leppene.
«Jeg vet ikke hva dere ler av, men var jeg dere ville jeg stoppet.»
Latteren døde sakte hen.
«Kanskje det er mer tæl i deg enn de vakre øynene dine tilsier,» sa Tal lavmælt, «men trå varsomt rundt de som er sterkere.»
«Og smartere,» tilføyde Olver med et hånlig smil. Han var kraftig, med kort rufsete hår, men Leowilde trodde det satt mest i kjeften på ham. Tal fortsatte:
«Alle vet at trolloker bare er barneeventyr. Si meg nå hvor du er fra, uten å gå rundt grøten denne gangen.»
«Jeg synes ikke det er passende for barns øyne å se trollokene brenne ned huset deres,» sa Leowilde like lavmælt. Stemmen hadde en farlig undertone nå. «Å se foreldrene bli drept, som fluer for en okse.»
Tal ristet på hodet og himlet med øynene.
«Du er visst ikke riktig kl-»
«Gården min ble brent til aske. Alt vi eide, borte på en natt.» Stemmen hennes steg for hvert ord. «Jeg så trolloker drepe sauene og hundene, for moro skyld! Jeg så trollokene drepe tanten min, onkelen min! Jeg har kjent lukten av brent ull, sett alt i livet mitt gå opp i røyk, og dere ler!» Den siste setningen kom som et rop. Hun hadde reist seg, og sto med armene stive og håndflatene på bordet. Tal dundret neven i treverket og reiste seg så stolen hans veltet.
«Jeg bryr meg ikke om din tragiske historie, jente!»
«Hvis du vil sippe kan du gjøre det til andre folk,» tilføyde den hengslete fyren de kalte Saldre. «Vi er hornjegere, og dine fortellinger angår oss ikke.»
Leowilde blottet tennene i et snerr.
«Vel da har jeg en overraskelse til dere: det er jeg også. For øvrig var det dere som satte dere her. Men dere kan bare ta bordet, jeg er ikke interessert i å prate med halvfulle tosker som tror verden begrenser seg til sin egen dørstokk!» Hun rundet bordet for å gå, da Tal grep henne bryskt i armen og rykket henne tilbake. Hun spant rundt og langet ut med knyttneven mot ansiktet hans. Han slapp taket og tumlet noen steg bakover, før han falt. Olver og Saldre stirret forbauset på Tal, som - liggende på gulvet - tok seg til den blødende nesen, før de kastet seg over Leowilde. Hun løftet benet og rammet Saldre med et høyt spark i brystet, og rakk akkurat å dukke unna Olvers kjempeneve. Neven hans dundret inn i veggen, og han bannet. Rundt dem hadde musikken dødd ut, og alle glodde på dem.
«Slåsskamp!» var det en som ropte, og flere menn kom løpende til for å bli med. Saldre og Olver befant seg plutselig midt i et voldsomt slagsmål, men Leowilde smatt forbi mennene og skyndte seg vekk fra dem. Vel utenfor rekkevidde pustet hun ut, og tok et overblikk over situasjonen. De to utkasterne ved døren, to høye karer som besto mest av muskler og bistre blikk, var alt på vei mot oppstyret. Et øyeblikk vurderte hun å se på mens de kastet ut mennene, men hun hadde fått nok. Minnet om gården hadde oppskaket henne, og Tals manglende respekt gjorde det ikke bedre. Sørlendere, tenkte hun hissig. Jeg håper ikke alle er slik! Hun forlot storstua og tuslet opp trappen. Jeg er for våken til å sove nå. Lys, hvorfor lot jeg dem sette seg der? Faren hennes hadde rett. Sørlenderne viste ingen takknemlighet for deres arbeid mot Pestlandet.

Inne på det lille rommet satte hun seg på sengen og så på eiendelene sine: den brune skinnsekken med matrasjoner for en uke lå i hjørnet under skråtaket. Vannskinnet lå like ved. Ved sengen sto den kraftige langstaven støttet mot veggen, sammen med dolken hun alltid hadde i beltet utendørs. Langbuen hadde brukket under et iltert møte med en bjørn i Braemskogen, men alternativet hadde vært ben. Hennes ben. Hun fikk skaffe seg en ny i morgen. Da kunne hun ta et skip til Rift, og derfra følge Erininelva mot Caemlyn… Hun seg ned på det grove teppet med hodet mot puten. Rift ville være et godt sted å starte. Men det var sikkert mange av de andre jegerne som tenkte det samme. Kanskje hun kunne bestikke kapteinen til å seile litt tidligere enn planlagt…
Hun husket ikke hva det siste hun tenkte før hun sovnet var, men søvnen kom raskere enn forventet. Utenfor blinket stjernene på den ravnsvarte himmelen, og slørete skyer drev forbi månen.

Natten omfavnet Illian.

[Sisnera]

Dag 46
Edeam hadde akkurat begynt å trekke henne ut av salen da Rhuhim plutselig stod foran henne. Han begynte å spille på den visa han hadde spilt for henne for lenge siden. Edeam lot henne stå stille akkurat så lenge at de ikke virket uhøflige før han nærmest dro henne de siste meterne til døra. Snart befant de seg på sove rommet. Edeam var plutselig blitt meget brysk i stemmen men ikke så rent lite beruset.
” Sett deg på senga” sa han
Ailin ble et sekund usikker av hans strenge røst, før hun sa.
”Edeam, det er bare det at jeg har, du vet den månedlige blødningen min. ” Hun nærmest visket ordene.
” Det driter da jeg langt i.” Sa Edeam brysk.
Ailin skjønte at her nyttet det ikke med kun tomat juice. Hun nikket før hun viste at hun skulle gå til siderommet og gjøre seg i stand. Der trakk hun dolken og kuttet over den ene kjønnsleppen, blodet pompet ut av såret, men hun tvilte på at det var nok til å avskrekke Edeam, og lagde snart et par kutt til, mens tårene stod i øynene hennes. Hun tørket blodet av fingrene og vasket ansiktet rent for tårer. Fant frem natt tøy og gikk inn til Edeam igjen. Han kastet noen blikk på henne. Natttøyet hennes var i trukket blod, og det rant neddover bena hennes. Han så en smule bekymret på henne før han sa.
”Kanskje vi burde vente…” Han sukket et øyeblikk, tok den ene konjakk flaska i hånda og begynte å svelge, og han svelget og svelget, og hadde snart fått i seg mer enn det som godt var. han løsnet beltespenna, og sveipet den over ryggen hennes, og hun var helt uforberedt der hun stod og prøvde å la være å gråte av smerte fra sårene hun hadde påført seg selv.
” det er fordi du måtte være så dum å ha det akkurat nå.” sa han med beruset stemme, og så klasket han til henne igjen, og skulle til å si noe før han så ut til å ha glemt det og satte seg på senga, så et øyeblikk på henne, før han sovnet.
Dag 47
Neste morgen våknet Ailin med blod i senga hun hadde prøvd å forbinde sårene, men det var ikke lett når de var der de var. Men det hadde grodd soppas at det ikke blødde. Hun dro frem kniven som hun hadde gjemt bak sengehodet på senga festet den i strømpe stroppen og dro på seg kjolen som var lagt frem til henne, den var veldig stor og gnagde på merkene hun hadde på ryggen etter Edeams Belte. Hun sukket dro den av før hun vasket seg. Dro på kjolen igjen. Kroppen hennes var mørbanket av smerte, men hun skulle klare det. Hun så straks fordelen ved å ha en så stor kjole. Hun kunne gå bredbent så sårene ikke gnisset for mye.
Etter en frokost var tiden inne for at brudeparet skulle gå rundt i rifts gater, og så ble gjort. For å vise at de var en av dem gikk de på bena, Ailin prøvde å smile, og gjøre alt sånn som hennes mor hadde bet om. Men selvfølgelig måtte masken glippe, hun Så Rhuhim i folkemassen. *hadde ikke han dratt ennå??” tenkte hun. Hun merket at hun hadde tatt et par skritt mot ham da Edeam la hånden sin på armen hennes, han kløp henne lett bøyde seg mot henne og visket.
” Den lille utflukten der koster deg to piske slag.”
Han rettet seg opp som om ingenting hadde skjedd og sendte henne et lurt smil. Ailin svelget tungt og fulgte Edeam videre rundt i folkemassen.
Kvelden falt på og Ailin skulle spise middag med Edeam i hans gemakker, det gikk uten noen større problemer, han informerte henne om at i morgen skulle hun en tur til skredderen, men ellers var det ingenting. Ikke før de var ferdig med maten og han lente seg mot henne med et onskapsfult smil.
”Jeg skylder deg to piske snert pga utflukten din i dag.”
Ailin svelger, men viker ikke unna blikket hans.
”også, har du fortsatt den månedlige?”
Ailin nikker redd, redd for at han skal sjekke, men begynner å dra opp skjørtet for å vise ham. Fortsatt ser hun ham rett inn i øynene.
”Greit, jeg skal være snill med deg, du kan velge mellom 5 piske slag eller en vilter runde i senga. Og selvfølgelig tar du de to som jeg allerede har lovet deg. Ingen skal få si at jeg ikke er barmhjertig, jeg gir deg et valg, det er ikke all jenter som får det.”
Han smilte onskapsfult mot henne, hun så ham fortsatt inn i øynene før hun sa.
” Jeg ønsker ikke å vannskjemme dem ved å ligge med dem i denne perioden. Derfor tar jeg ydmykt imot de totalt syv piske slagene.”
Hun smilte blekt før hun rettet seg opp og neiet. Piske slag kunne hun leve med, samleie med ham kunne hun ikke leve med. Han pekte bort på en krakk hun satte seg lydig ned. Han åpnet kjolen hennes ned til hoften og kjærtegnet lett et av brystene hennes. Hun fikk lyst til å fike til ham. Men dette var hennes valg. Og hun måtte takle det. Innbitt bet hun sammen tennene. Det ble ikke felt en tåre under de syv slagene til beltet.

Dag 50
Ailin smilte lett, første gang på lenge hun satt inne i vogna tilbake til Steinen i Rift, ved siden av henne lå det esker, esker med kjoler og annet som hun trengte. Hun var klar over at det var en uvanlig rask levering og hadde selvfølgelig gitt tips deretter. Hun hadde ingen problemer med å ødsle med sin manns penger, han fortjente ikke annet. Hun hadde klart å holde seg unna, selv om det krevet et mer slag pr gang. Men hun holdt ut. Tross i at ryggen var blodig og hun hadde fått åpne sår. Fysisk smerte skulle hun tåle. Den ene esken holdt hun tett inntil seg. Det var et hemmelig oppdrag mellom henne og den ene lærlingen. En drakt som var som en manns, hun tenkte at det kunne bli godt å ha. Og dolken fra Algai var fortsatt festet i strømpeholderen, hun gikk ikke et skritt uten.
Middagen stod klar når hun kom inn, som alltid spiste hun alene med Edeam. Hun smilte og spilte spillet sitt så best hun kunne. Men uansett kunne hun ikke la være å merke et hat som begynte å bygge seg opp i henne. Edeam hadde disket opp med ekstra mye mat denne gangen og ikke så rent lite vin, det var også en god del sterkere saker. Ailin begynte å forstå at Edeam var ganske hard på flaska. Utover kvelden begynte han å snakke mer å mer, og Ailin begynte å håpe på at han kom til å bli så full at han ville sovne og glemte de daglige piske slagene. Hun syntes at blikket hans begynte å bli sløret, og han begynte å snøvle om tjeneste piker. Plutselig ble blikket hans glass klart.
”De sier at den månedlige ikke varer så lenge som du nå har hatt det.”
Han reiste seg. Det var ikke et tegn til sjangling. Ingenting som tydet på drukkenheten hos ham. Han kom bort bak henne, drar henne opp etter håret, smiler lurt til henne og onskapen lyser ut av øynene hans. Han holder henne fortsatt hard fast i håret med den ene hånden den andre hånden førte han til brystet hennes. Hun kjente den alkoholiserte ånden hans i det han la leppene sine over hennes i noe som minnet mer om et forsøk på å spise henne enn et kyss. Han slapp henne etter noe som i hennes mening var en evighet, en evighet hvor hun hadde prøvd å unngå å puste for å unngå ånden hans. Hun trakk pusten dypt da han slapp henne, og ventet på neste omgang. Men den kom ikke. Isteden dro han henne enda hardere etter håret og nærmest slepte henne bort til senga. Han dro til seg en kniv som lå på natt bordet, og frykten grep om Ailins hjerte. Hun hørte han mumle at hvis hun ikke var snill kunne det hende han bommet. Uten den minste tegn til forsiktighet skar han opp kjolen hennes så den datt av henne. Også undertøyet ble revet av henne. Men I Edeams iver hadde Ailin klart å få flyttet dolken fra strømpestroppen og under puten. Hun merket at hun plutselig lå naken. Edeam stirret på det blottede underlivet hennes og bejæret lyste fra ansiktet hans. Han så på henne et øyeblikk.
”Som jeg tenkte, slutt på den månedlige. Tid for straff.”
Han rev i stykker undertøyet hennes og stappet en flik av det i munnen hennes, hun merket at hun slet med å buste, han løsnet beltet og holdt fast armene hennes i det han snudde henne over på ryggen, og nokk en gang føk beltet over ryggen hennes. Hun hørte at han sukket. Han kastet henne ned på gulvet tråkket på håndleddene hennes for å holde henne nede mens han kledde av seg. Hun lukket øynene, Ailin ønsket på ingen måte å se det som nå stod ovenfor henne. Hun merket en hånd som grep om håret hennes igjen og kastet henne på senga. Det eneste hun kom på var å knipe bena sammen. Han slapp armene hennes og begynte å spre bena hennes. Hun lå langt unna kniven, alt for langt unna. Hun prøvde å vri på seg mumlet at hun ville ha pute, han brydde seg ikke et sekund, bare holdt henne på plass. Hun klarte ikke å holde bena samlet mer. I et desperat forsøk nappet hun hardt i lakenet. Edeam var for opptatt til å legge merke til dolken som nå lå innen hennes rekke vidde. Hun strakte seg etter den. Det trengte inn, dypt inn. Hun hylte.
Hylet hennes klang fortsatt i ørene hennes da hun løp bortover den brolagte gatene, mot Rima, mot rima sitt hus. Hun var kledd i gutteklær, og med en hatt på hodet, håret var klippet kort og strittet mot alle kanter. Hylet som runget i ørene hennes var like mye et gledes hyl, som et smerte hyl i det hun trengte kniven inn i brystet på mannen, i det hun gjorde sitt første mord. Hun hadde ikke trodd at hun kom til å trenge plagget så fort. I sekken hadde hun en del penger som hun hadde stjert, og hun hadde også rukket å ta med seg skinn pelsen som lå på senga til Edeam, selv om den hadde en del blod flekker var den brukbar hadde hun konkludert med. Nå håpet hun bare a ingen skulle oppdage henne. Hun smilte lett da hun tenkte på Algai, akkurat nå priset hun ham for alt han hadde lært henne.

[Chriz]

Dag 50, over til dag 51

Rhuhim hadde ikke sett Ailin og Edeam likevel denne dagen, hva hadde skjedd? Fyrsteparet hadde nok gått lei av den almenne befolkningen. Han håpte at Ailin ble godt behandlet, selv om hun hadde sett ulykkelig ut på de få utfluktene deres ut fra Steinen de siste dagene. Han selv var og ulykkelig, og nå skulle han til Rima for å søke råd hos henne som venn og som viskvinne. Plutselig så han en ung, spinkel gutt løpe forbi i full fart. Var da voldsomt så travelt han hadde det da, tenkte Rhuhim. Han gikk videre, uten å tenke mer på det, da han så at den unge gutten gikk bort til inngangen til Rima, han så seg rundt, usikker og tilsynelatende stresset, og Rima kom ut og slapp han inn. Jaja, tenkte Rhuhim, det er jo ikke så rart at folk kommer til Rima for å be om råd og leging, men han så ikke skadet ut, bare ekstremt stresset og som om han ville unngå at folk glodde på han. Han kom fram til at han fremdeles skulle og ville gå til Rima, da kunne han kanskje få vite mer om dette. Han strenet over gaten, gjennom menneskene og mot døren hennes, og banket forsiktig på.
«Hvem er det?» kom det fra bak døren. Det var Rima.
«Rima, det er meg,» sa han. Døren åpnet seg, og Rimas ansikt kom til syne.
«Åh, takk Lyset Rhuhim, for at det er deg, du kommer akkurat når vi trenger deg som mest. Vi? Hva mener hun med vi? Han kom fram til at hun måtte snakke om han som kom løpende i gata. Han rakk ikke å tenke mer på det før han fikk se hvem det var. Kledd i mannsklær, og med en liten dolk ved sin side, var Ailin. Ailin. Han kunne knapt tro det. Hun skulle jo være lykkelig gift med Edeam i Steinen og boltre seg i rikdom og kjærlighet og alt det der. Blod og fordømt aske, hva har hun rotet seg borti nå? Han følte han måtte si noe, gjøre noe. Han gikk mot henne og la armene rundt henne i et forsøk på en klem. Rent vennskapelig. Ailin var spent i hele kroppen og sto med armene ned langs siden og stirret på alt utenom Rhuhim. Hva er i veien? Det kunne han ikke fatte. Hun slappet ikke noe mer av, og Rhuhim slapp taket og bød henne en stol. Rima satte til å varme opp noe vann til en te. Hun dekte på bordet med kopper og tallerken i skikkelig sjøfolkporselen. Rhuhim lurte på hvordan hun hadde kommet over dem. Rima skjuler mye mer enn hun allerede har fortalt, tenkte han, men lot tanken fare med det. Rima serverte noen honningkaker, sjenket en god te og slo seg ned. Rhuhim satte seg ved bordet han og. Ailin satt med hodet i armene og det så nesten ut som om hun skalv.
«Ailin? Hva er det som har skjedd? Hvorfor kommer du hit i denne tilstanden og i mannsklær?» Hun så opp på ham med et tomt blikk.
«Min mor tok feil. Jeg må dra nå.» Hun så ned, og unngikk Rhuhims forsøk på å møte blikket hennes. Noe var alvorlig galt her.
«Hva? Skal du dra? Hvor? Du mener vel ikke å dra helt alene?» Men Ailin bare tok en honningkake, tok en sipp av teen og gikk ut av rommet. Rhuhim satt igjen, hjelpesløs. Rima satt og igjen, hun så sliten ut.

Det var stille en liten stund, før Rima brøt stillheten:
«Hør her, jeg vet ikke nøyaktig hva det er hun har gått gjennom, men åpenbart er det noe som det tar tid å komme seg over. Jeg tror det beste for dere begge er om du prøver å la henne få litt rom og tid og ikke presser henne ved å snakke om hvorfor hun er som hun er nå.» Hun reiste seg og begynte å ta av bordet, få av honningkakene var rørt. Men Rhuhim ga seg ikke så lett.
«Hva mener du jeg skal gjøre da? Jeg har ingen. Ingen andre enn henne, jeg kan ikke bare la henne gå heller.» Han kjente at han virkelig mente det han sa, og at Rima forsto han fullt ut. Hun hadde den evnen. Rima kunne med et blikk få en mann til å roe seg ned og fortelle hva som plaget han. De mange gangene Rhuhim hadde opptrådd rundt om i Rift hadde Rima vært stedet han hadde søkt dersom han hadde fått konsekvenser at bruduljer i et vertshus, eller dersom han hadde noe på hjertet.
«Jeg sier ikke at du skal la henne gå. Da er du dummere enn du ser ut til, og jeg har alltid tenkt på deg som litt smartere enn resten av saueflokken, dere menn er.» Hun gikk ut med teen og kakene og kom tilbake mens hun snakket.
«Du må følge henne. Selv om hun åpenbart ikke kommer til å like det, med det første, så vil hun ikke protestere. Dessuten, så skal jeg være med.» det siste kom som et brutalt sjokk på Rhuhim. Skulle Rima være med? Rima, som alltid hadde vært som en bastion her i Rift, en viskvinne, boende her lenge.
«Du? Hvorfor det? Du har jo alltid vært her...» Rima sto stille et øyeblikk før hånda hennes tok panneluggen til side og viste en hvit prikk, samme type som Ailin hadde hatt i bryllupet, midt i panna.
«Jeg har ikke alltid tilhørt her. Jeg tilhørte en middels mektig familie i det gamle Malkier. Jeg var lovet bort til en høybåren adelsmann i Kandor, før symptomene begynte å vise seg. Ja, Rhuhim, jeg kunne lede kraften. Det er derfor jeg har så stor suksess som viskvinne, men det kommer jeg tilbake til.» Hun satte seg ned, tydelig sliten etter hennes mange år.
«Jeg hadde intet valg enn å pakke sakene mine og sette av gårde til Tar Valon. Min familie var ikke glade for dette, og jeg har knapt hatt kontakt med dem siden.» Rima sukket, før hun fortsatte.
«Min evne i Den Ene Kraften var ikke stor, selv om jeg hadde et visst talent innen Legedom. Som du sikkert har skjønt, så bestod jeg aldri testen. Jeg ble Innvidd ja, men klarte ikke å bli Aes Sedai. Heldigvis fikk jeg kontakt med en organisasjon kvinner som alle har evnen til å bruke Kraften men som ikke har klart å bli Aes Sedaier. Vi kaller oss Slekten.» Hun reiste seg, så ut vinduet, og fortsatte på historien sin.
«Jeg har en sperre for å kunne bruke Den Ene Kraften, som jeg utviklet da jeg uvisst brukte Kraften hjemme i Malkier. Den klarte de aldri å fjerne i Det Hvite Tårnet. Jeg kan ikke bruke Kraften uten at jeg er redd og frykter for noe. Når jeg har hatt pasienter som har vært dødssyke, har jeg blitt redd for at de skal dø, og på den måten har jeg klart å Lege de.»
«Men hvordan havnet du her da?» ville Rhuhim vite. «Og hvordan hadde det seg at du ble gift? Aes Sedaier gifter seg ikke.» Rima smilte.
«Så du vet hva en ki'sain er ja... Du skjønner det gutten min, som sagt er jeg ingen og var aldri noen Aes Sedai, og via Slekten ble jeg sendt hit for å slå meg ned som viskvinne. Mange av oss i Slekten er nemlig akkurat det, viskvinner. Og etter bare noen måneder ble jeg forelsket. Olyvar var en fisker, som tjente til livets opphold ved å fange fisk ute i Dragens Fingre. Det var min lykke og samtidig min dødsdom. Etter at vi hadde giftet oss var jeg fremdeles fruktbar og Olyvar hadde veldig lyst på en sønn og etterkommer. Vi strevde hardt, men til slutt ble jeg gravid. Åh, vi var så lykkelige da, Olyvar og jeg.» Hun så mot Rhuhim, men Rhuhim kunne se at hun så noe helt annet.
«Så skjedde alt det grusomme. Det første var at Malkier ble oppslukt av Pestlandet og alle mine dalevende slektninger døde med landet sitt. Jeg sørget. Jeg sørget selv om de hadde forlatt meg for lenge siden. Men vi fortsatte på livene våre, vi ventet snart en sønn og Olyvar tjente mye på fisket sitt. Selv om jeg var knust over nyhetene, hadde vi det lykkelig sammen, og jeg hadde klart å legge perioden i livet mitt med Det Hvite Tårnet bak meg. Men en dag dro Olyvar ut i Dragens Fingre for å fiske, som en vanlig dag, bare at denne dagen kom han aldri tilbake. De søkte lenge etter han, men tilslutt måtte jeg bare innse at mitt livs kjærlighet var borte for alltid.» Rhuhim kunne se at hun aldri hadde kommet over det, men han så og at hun var sterk.
«Jeg ventet barnet vårt like etterpå og trodde i det minste det skulle gå bra. Jeg trodde forgjeves. Byar klarte seg i tre dager før han forsvant fra livet, han og. Jeg satt igjen alene, med dette huset og alle mine kjære borte. Revet bort fra meg. En stund var det tungt. En lang stund var det veldig tungt, men fra et sted fant jeg styrke. Styrke til å fortsette, dag etter dag. Å hjelpe andre, slik at deres nærmeste slipper å gå gjennom det jeg ha gått, styrker meg. Å se andre mennesker glade, å se andre mennesker være glade i hverandre, styrker meg. Også var det deg da, Rhuhim.»
«Meg? Hva har jeg med dette å gjøre? Du har bare kjent meg siden jeg først opptrådte her for omtrent 5 år siden.» Nå så hun ham rett i øyene. Hun hadde ikke grått en eneste tåre, selv om hennes sorg var tydelig på ansiktet hennes.
«Det stemmer, Rhuhim, men i disse 5 årene, hver gang du har kommet hit, har jeg følt meg mer som en mor. Din mor. Jeg ser deg som hva Byar kunne blitt. Jeg vet det er tåpelig men...» Rhuhim reiste seg og ga Rima en klem. Først da lot hun tårene trille.
«Det er ikke tåpelig i det hele tatt, Rima. Jeg visste ikke en gang hvor mye du haddde gått gjennom, og her går jeg å tenker kun på meg selv.»
«Skjønner du i det minste hvorfor jeg vil være med da? Jeg har ikke noe å være igjen for her, annet enn å fortsette med det samme gamle. Jeg ønsker å oppleve litt i mine eldre dager, og jeg ønsker å hjelpe deg, og spesielt Ailin.» Hun løsnet grepet og tørket tårene med et lommetørkle. Da så Rhuhim et ansikt i dørsprekken.
«Ailin!» Da forsvant ansiktet, som hadde sett morsk og kaldt ut. Rima la en hånd på Rhuhims hånd.
«Følg mine råd. Jeg skal gå å se om jeg kan snakke med henne denne gangen.» Rhuhim nikket rolig og lot Rima ta seg av Ailin.
«Jeg trenger litt frisk luft, mumlet han, og gikk ut i nattens mulm og mørke.