Den Store Jakten på Hornet – et RPG

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Dag 150.
“Jeg begynner å lure på om ikke du tiltrekker deg problemer jeg, jente!” Kandora så skjevt på henne. Vladra beit tenna sammen, og lot som om hun ikke hadde hørte hva hun sa. Det var kveld, den femte siden Tharj forlot selskapet, og dagen etter at hun og Akka hadde kranglet så kvast at han hadde trampet sin vei i sinne, og ikke kommet tilbake. Vladra hadde vært sikker på at han kom til å komme tilbake, han hadde tross alt satt igjen hesten sin, men etter hvert som tiden gikk, ble hun mer og mer usikker.

Hun forbannet seg selv for å ha vært så sta, det hadde tross alt bare vært en filleting. Humøret hennes hadde svingt altfor kraftig etter at Tharj ble borte. Da han ikke hadde vært å finne i noe vertshus i den første landsbyen, hadde hun vært sikker på å finne enten han eller en beskjed i den neste. Men den gang ei. Det var også dette som hadde ført til sammenstøtet.

”Noe har skjedd med ham, vi er nødt til å dra tilbake” Helt hvorfor hun ville dra tilbake hadde hun ikke hatt helt klart for seg, men tanken bak det var vel at når -ikke hvis- han kom til å lete etter henne, kom han til å dra dit hun sist hadde befunnet seg. For slik avhengig var Vladra blitt av Tharj, at hun ikke kunne tro at han hadde forlatt henne med vilje, eller gått henn og dødd fra henne. Men Akka hadde nektet. Han ville ikke tilbake igjen for alt i verden, og de hadde kranglet så folk i landsbyen hadde snudd seg etter dem da de passerte. Det hele hadde endt med at han bare hadde snudd ryggen til henne og forsvunnet innimellom husene. ”For Lysets skyld, Akka, kom tilbake! Ikke oppfør deg som en trassen treåring!” hadde hun ropt etter ryggen hans. ”Vi drar ved soloppgang, og du har å være med, hører du?! Hører du?!!” At Akka bare hadde fortsatt å gå, hadde ikke gjort henne mindre sint.

Men han hadde ikke tatt til fornuften ved soloppgang påfølgende dag. Ei heller dukket han opp utover dagen. Kandora ville ikke dra uten ham, og Vladra fikk seg ikke til å forlate den andre kvinnen.

Vertshuseieren hadde dukket opp litt utover dagen, og bedt om forskuddsbetalt, for han var lei av hornjegere som rømte fra ubetalte regninger. Hun betalte ham med penger som opprinnelig stammet fra hans egne gjester kvelden før. Uten Tharj var det lett å falle tilbake til gamle vaner. Hun var derimot i tvil om Kandore hadde latt det gå upåaktet henn.

Vladra reiste seg brått, og gikk ut av storstua. Hun orket ikke sitte ved siden av den andre kvinnen og stirre i veggen mer. Skjønt, var vel tvilsomt om det var mer liv ute i gatene, landsbyen var stort sett et veldig rolig sted, så lenge det ikke var større partier med reisende i byen. Hun gikk til stallen. Dazars nærvær roet alltid nervene hennes.

Idet hun åpnet stalldøra fikk hun følelsen av at det ikke bare var hester der inne. Hun gikk nølende inn, hånden søkte en av knivene hennes idet hun gikk mot den vakre hoppen. Sjokket av å plutselig få en bøtte vann i hodet var så stort at hun ikke en gang tenkte over å kaste kniven hun halvveis holdt i hånden. Instinktivt søkte blikket hennes kilden til angrepet. Akka satt oppe i høyet på loftet over henne, med et alvorlig uttrykk i ansiktet. ”Har du kjølt deg ned nå?” Han sleit litt med å holde seg alvorlig, et smil leikte rundt leppene hans. Sjokket satt ennå i henne, men ved synet av Akkas smil var det som om hun fikk talens gave tilbake. Ordflommen som fulgte var verken gjennomtenkt eller særlig koselig, men han bare lo mens han kom ned til henne. Da han var innen rekkevidde, gav hun han et hardt slag i magen, og en knusende bjørneklem. ”Du MÅ ikke forlate meg slik!” hveste hun inn i brystkassa hans. Hans mangel på svar var svar nok.


Det viste seg at han hadde brukt tiden med å forhøre seg litt rundt. ”Dere veit,” sa han da de var tilbake hos Kandora, ”folk legger merke til en mann av Tharjs utseende.” Videre ble det fortalt at han hadde reist med et følge mot Caemelyn flere dager i forveien. ”Naidar, han var lagt i jern. Tatt til fange av Garden.” Han så alvorlig på henne. ”I så fall er det hele en stor missforståelse!” sa hun skråsikkert, mens magen hennes gjorde et hopp. Han hadde ikke forlatt henne frivillig allikevel.


Dag 155
De ankom Caemlyn i grålysningen. Synet av store byer sluttet aldri å imponerer Vladra, og Kandora så nærmest himmelfallen ut. Akka var imidlertid vant til denne byen, og geleidet dem til et vertshus han visste ville passe deres behov. Etter en kort forhandling med eieren, flyttet de tingene sine inn på et temmelig stort rom ovenpå. Dette var det siste han hadde igjen, så de fikk pent nødt til å dele.

Dag 162
Dagene hadde sneglet seg forbi, solen steikte, og det var nesten ikke et vindpust å oppdrive. Kandora hadde av frykt for å møte på Aes Sedaier holdt seg mest innendørs, og Vladra hadde gått temmelig lei av hennes alvorlige opptreden. Innimellom lurte hun på om kvinnen eide det minste fnugg av humor. Selv prøvde hun å fordrive tiden med å gjøre seg kjent i byen. Akka lette etter informasjon om Tharj, han trodde han fremdeles hadde en del nyttige kontakter i Garden. I midlertidig var det ingen som ville fortelle ham noen ting, og situasjonen de tre imellom holdt igjen på å bli ganske amper.

Noe som ikke bidro til å bedre situasjonen, var deres pengesituasjon. De visste alle tre at hvis de ikke fant Tharj snart, ville de snart slippe opp for penger. De siste dagene hadde de rett og slett ikke hatt penger til å betale med, før Vladra hadde forsvunnet ut en stund, og kommet tilbake med nok penger til å tilfredsstille verten. Hver gang dette skjedde, ble Akka hard i ansiktet, og gikk, mens Kandora så en annen vei. Vladra nektet å la dette gå inn på seg, de MÅTTE bli her til de fant han! Det var nesten 20 dager siden sist hun hadde følt seg trygg.

Ettermiddagen den syvende dagen i byen, igjen på desperat utkikk etter en løstsittende pengepung, førte gatene henne ned mot vestporten. Det hadde hendt hun hadde kommet hit, for å se etter han, men det hadde hun tilslutt gitt opp. Nå slo ikke tanken henne engang. Adrenalinet pumpet i ørene hennes, fingrene hennes beveget seg raskt og lett, føttene hennes stod ikke stille. På en god dag her, kunne hun lette folk for mer penger enn en hel uke kunne ellers. Hun merket knapt smerten da hun snublet over sine egne ben, det var en innøvd måte å komme nær nok folk, uten å vekke mistanke. Mannen som løftet henne opp igjen ble lønnet på en meget uforskammet måte, men han var glemt sekunder etter.

Over skulderen hans kunne hun se vestporten knappe tretti meter fra henne. I porten satt en mann til hest. En mann og en hest hun dro kjensel på. Da han lo, og sporet hesten til bevegelse utstøtte hun et høyt, nesten halvt desperat rop

”Tharj!”
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Dag 91 ”Den Røde Mare”

Urams hode dundret som den verste tordenstorm mens han svaiet fram og tilbake på hans lumske underlag. Hodepinen var rett og slett ikke til å utstå. Smerte og Uram hadde aldri hatt mye til overs for hverandre. Hver gang de møttes følte han det som han kom ut som den tapende parten.

Det minte Uram om noe… Noe viktig, noe han burde huske… Nei, dette bar like mange frukter som en inntørket svamp med vannskrekk – han trengte en plan. Uram bestemte seg derfor for å lage en liste over de tingene han ikke kunne finne noen svar på.

Det første spørsmålet som plaget ham var hvorfor all ting var like mørkt som i Katais hode. Var han blitt forhekset på en eller annen måte eller hadde han sovet så lenge at selv stjernene hadde gitt opp sine daglige gjøremål og stengt sine skinnende butikker for natten. Nei, det virket ikke logisk i det hele tatt. Svaret måtte finnes et annet sted. Et åpenbaringens lys senket seg plutselig over Uram.

Han hadde åpnet øynene.

Det faktum at det var hans egne organer som hadde holdt ham for narr tilførte Uram en hel del nye spørsmål, og også noen svar. Sitt sedvanlige intellekt ville naturligvis ha husket å åpne øynene når han våknet om morgenen, så det var naturlig at et eller annet hadde redusert hans briljante sinn. Kunne denne hendelsen muligens ha noe med den dundrende hodepinen å gjøre? Ja, når han tenkte nøyere over det så virket ikke det så rent lite usannsynlig. Han gratulerte seg selv med å ha trukket en så innlysende slutning.

Men dette forklarte ikke hvorfor han stirret opp på et grønt løvtak i stadig forandring mens hele hans kropp duvet opp og ned som den var på et skip (Uram hadde skjønte umiddelbart at den logiske slutningen - nemlig at han faktisk var på et skip – ble med et mindre logisk når man tok trærne i betraktning). Sist gang Uram hadde vært på havet hadde han lagt merke til en åpenbar mangel på dem og han tvilte på at den situasjonen hadde forandret seg mye). Han brukte sine fastbundne hender til å føle på underlaget. Det var pelskledd og varmt og stinket av hest.

Hest! Nå var han virkelig i framgang. En gang for en tid tilbake hadde noen slått ham så hardt i hodet at han hadde falt om bevisstløs og denne personen hadde antakeligvis også bundet ham fast til en hesterygg slik at han slapp å bære på ham. Det hele virket meget sannsynlig på Uram. Ja, faktisk så sannsynelig at han plutselig husket alt som hadde skjedd fram til hans ublide møte med en den mindre skarpe siden av en kniv.

Det var som en tåke hadde løftet seg fra Uram og han kunne endelig se hva det var som foregikk. Etter lydene å dømme var han og flere dusin andre på vei gjennom en skog. Med ett gjenkjente Uram lyden av Heriettes trusler, Heras saftige gloser og Katais dumme spørsmål. Porsky var som sedvanlig stille som en stum operasanger, men Uram antok at han var i nærheten. Armelin hulket og gråt et stykke unna.

Dette var en uvanlig situasjon for De Takknemlige. Ikke bare hadde de blitt kidnappet – en aktivitet de som oftest sto som arrangør for selv – men de var også blitt frastjålet alt som rettmessig var deres. Tingenes forrige eiere ville kanskje argumentere imot selve rettmessigheten ved De Takknemliges anskaffelse av nevnte ting, men de var ikke her for øyeblikket og Uram syntes derfor de burde ti stille og holde sin fordømte kjeft. Å stjele fra de rike og velstående var en edel handling, men å stjele fra tyver – folk som allerede hadde det tøft nok fra før – var simpelt og uhederlig og Uram mente det fortalte om dårlig folkeskikk. Tyver burde ikke stjele fra andre tyver. Bare tanken av det smakte mistenksomt som anarki for Uram.

Han skulle til å dele sine filosofiske betraktninger med hans omgivelser, men av en eller annen grunn ville ikke ordene forme seg til noe som kunne minne om annet enn dyriske grynt. Noen hadde satt munnbind på ham mens han lå bevisstløs på hesten. Uram begynte med et å bebreide sin tunge for å ikke ha informert han om denne beklagelige utviklingen. Først hans øyne og nå hans munn! Bare skaperen visste hvilken kroppsdel ville nestegang informere om nedsatte funksjoner! Dette bråe sinnet varte derimot ikke så lenge. Hans tunge hadde alltid vært forræderisk mot hans ofre, så hvis han skulle bebreide den en aldri så liten spøk så var han ikke bedre enn en nyutdannet sauegjeter som skjelte ut sin flokk fordi de ikke lagde nok ull når han selv ikke hadde nok skjeggvekst til å imponere et foster.

Hans dyriske grynt hadde åpenbart hatt en effekt, om enn ikke den ønskede, fordi Uram kunne med et høre noen ri opp ved siden av ham. Mannen som stirret ned på Uram var grusomt stygg, men en verkende kul i bakhodet fortalte Uram at de hadde møtt før.
”God ettermiddag til deg, min søvnige venn,” sa Skjønnheten, som Uram sarkastisk hadde døpt ham. Han fortsatte sine nedlatende tale:
”Du har ligget og latet deg i lang, lang tid. Heldigvis for deg er du ikke store karen, ellers ville vi ikke ha brydd oss med å ta deg med.
Tøv, tenkte Uram og gryntet til mannen på hans mest oppgitte måte. Skjønnheten skulte ned på ham for en stund, men så bedømte han gryntet som et passende innspill og fortsatte den skjevt fordelte dialogen:
”Du lurer kanskje på hvor vi tar deg og dine venner hen?”
Uram følte seg enda mer oppgitt. Ikke bare måtte han tåle å bli kidnappet av den styggeste landeveisrøveren i historien av landeveisrøvere. Ikke bare måtte han tåle at alle hans hardt fortjente eiendeler var tapte. Ikke bare måtte han ligge utstrakt over en hesterygg som en ussel sekk med mel og ha en dundrende hodepine, men nå måtte han til og med høre på selvfølgeligheter!
”Ingen grunn til å se så sur ut, Uram. Koser du deg ikke i mitt selskap?”
Urams påfølgende grynt var så full av brennende hat at Skjønnheten satte i brølende latter. Uram vred seg rundt i en mektig anstrengelse for å befri seg fra sine bånd. I det han løftet hodet følte han plutselig noe som traff midt der han var sikker på hjernen hadde fått et nytt pustehull – og han datt svimeslått ned igjen på hesten med Skjønnhetens latter rungende i hans stakkars, mishandlede hode.

…………………………………….

Det var midt på mørkeste natta da Uram våknet fra hans ufrivillige søvn. Noen hadde kastet en bøtte med isnende vann i fjeset hans og bedt ham gå på sine egne to fordømte bein de siste stykket. Hans egne lemmer fortalte ham dette var en ting de svært lite ville gå med på, men den blanke kniven til trusselmakeren overtalte beina hans til å gå med på handelen.

Hvis Uram hadde vært forvirret sist gang han våknet opp så passer ikke det adjektivet til å beskrive forbauselsen som for i ham da han prøvde å finne ut akkurat hvor han var hen i verden. De var ennå i skogen, så mye skjønte han, og han kunne enda se resten av De Takknemlige rundt seg i folkemengden. Hvis han kikket ned lignet stedet han på et vanlig hus, men taket på dette huset var ulikt alle andre han hadde vært inni. Det var lagd av løv! Da han tok en nærmere kikk rundt seg, så han at han var mange titals meter oppi lufta. Treplattinger var bygd opp inni de enorme kronene av løvtrærne og godt kamuflerte taubruer spredte seg som spindelvev mellom dem. Uram var sikker på at han ikke ville sett dette stedet om han sto rett under og kikket opp mot himmelen, så godt laget og gjemt var det.

Ingen fakler var tent på noen av de gigantiske plattingene, men store nett fulle av lysfluer sørget for å opplyse kantene av dem. Uram og resten av De Takknemlige og Heriette ble ledet ut på en av disse taubruene. Røveren som gikk forrest hadde med seg noen lysfluer i et glass – det eneste som noenlunde visste dem at de faktisk ikke gikk i tomme lufta, men på grønne, sammenbundne grener. Uram svelget hardt og prøvde hardt å ikke tenke på akkurat hvor høyt oppe de egentlig var.

Det var med hjertet i halsen at Uram skyndte seg av den svaiende broen og inn på den noenlunde sikrere plattingen. De var blitt ført til den største plattingen av dem alle. Den var flere etasjer høy og vakkert dekorert. Den var til og med fult møbler – hver etasje til forskjellige formål. Ettersom de straks ble ført mot trappene var Uram i stand til å se seg nøyere om hva det var som skjulte seg i tussmørket. Den nederste etasjen var full av bord og stoler; tydeligvis der banden samlet seg når noe skulle feires. Den andre etasjen var ikke like stor som den første, men desto vakere møblert. Her var det tydelig at lederen av for gruppa oppholdt seg til daglig. De vakreste gjenstander var stablet opp mot veggene og om du ikke visste bedre ville du trodd du sto inni et herskapshus.

Men trappene førte videre til den øverste etasjen og da Uram endelig kunne kikke opp, så han at de var kommet helt til de øverste grenene av treet. Han kunne skimte en enslig kvinne stå på kanten av den lille plattformen. Hun nærmet seg dem sakte. Stjernene og månen opplyste den endeløse skogen så langt han kunne se. Uram kunne nå se kvinnens rødblonde hår og hennes skimrende, silkeaktige hud. Han hadde aldri sett en vakrere utsikt, dog hva han mente med det kan diskuteres...

”Stygg utsikt dere har her,” sa Uram til den vakreste kvinnen han hadde sett. Noen ville kanskje ha valgt å bruke sin sjarm i et slikt tilfelle som dette. Kanskje de til og med ville komplimentert vertskapet på hennes fantastiske smak og veltrente kidnappere. Uram syntes dette var en altfor uoriginal taktikk og bestemte seg derfor for å gjøre et inntrykk:

Han smatt smidig ut av de altfor løse repene rundt hans hender og deretter slo han hardt ut med sin høyre hånd. Uram traff den nærmeste av vaktene midt i hans nå blodige ansikt og tok så tak i hans knivarmen og vred den rundt til det blanke stålet datt ut av den kraftesløse hånda. Et kjapt spark i ryggen sendte den desarmerte vakten rullende inn i folkemengden, der Uram kunne skimte at alle de opprinnelige medlemmene av De Takknemlige hadde kvittet seg med en vakt. Uram hadde planlagt noe slikt helt siden han forsto at de ble ledet til lederen og hadde avtalt angrepet ved hjelp av håndsignaler. Hele opptrinnet hadde så langt tatt mindre enn noen få sekunder og resten av vaktene kunne bare stå handlingslammet og se på. Uram for sin del hoppet frem mot deres vakre leder og røsket tak i hennes vakre hår.

Vaktene raste frem for å drepe Uram, men han holdt kniven mot kvinnens strupe og de stoppet maktesløse opp, uvillige til å risikere deres leders liv.
”Nå tar alle det her ve-he-ldig rolig. Som dere ser har situasjonen deres forandret seg nokså dramatisk siden sist en klar tanke sneglet gjennom hodene deres. Jeg kan når som helst drepe lederen deres, uansett hvor vakkeren hun måtte være, men det må nødvendigvis ikke skje. Hvis dere bare lar meg og mine få tilbake det dere tok fra oss og lar oss gå herfra med skinnet i behold så skal jeg ikke krumme mer enn de hårene jeg allerede har krummet på denne søte damens hår.” Uram kikket seg rundt. ”Nå, hva sier dere til mitt forslag?”

Kvinnen med kniven på strupen begynte plutselig å le. Hun lo så hardt som Uram hadde hørt noen gang hadde hørt en kvinne le og en isnende frykt krøp nedover ryggen hans. Noe var fryktlig galt.
”Kan jeg få be om ditt navn?”
”Uram Garandi har den æren av å holde ditt liv i sine hender.”
”Vel, Uram, som du så observant fortalte oss, så tilfredsstiller vår utsikt ikke dine kriterier. Du beskrev den til og med som ”stygg”.”
Duften av henne var nesten for mye for Uram og hennes stemme klukket som en munter fjellbekk. Uram likte det hele like mye som en hvitekappe ville likt å ha en Skygger i buksene.
”Ikke fortell meg at du også driver med selvfølgeligheter,” avbrøt Uram oppgitt. Han hadde ikke tid til tøvete småprat.
”Hvis du hadde litt tålmodighet ville jeg nå ha kommet fram til mitt poeng: Du sa du ikke likte vår utsikt. Hvordan liker du din egen nå?”

Urams hånd stivnet og i et nå ble han løftet ut over plattingen og holdt svevende i løse lufta.
Blod og den svarteste aske, bannet Uram for seg selv. En Aes Sedai! Måtte den mørkeste forbanne hans sjel, han hadde truet en ekte Aes Sedai på livet!

”Jo takk, du. Den ser dessverre ganske så mørk ut, men det gjør dessverre din egen også.” Uram hadde bare et kort igjen i stokken. På tide å høyne innsatsen.

Aes Sedaien lo sin klukkende latter. ”Vet du hva? Jeg liker deg, Uram, hvis nå det er ditt egentlige navn. Du vet ikke når du burde slutte å lyve.”
”Men jeg lyver ikke, mine gode Aes Sedai. Derimot tvert imot! Hvis dine menn –”
”Jeg er ingen Aes Sedai!” det lynet i hennes blå øyne, ”ser du noen slange på min finger? Nei, de tåpene ville ikke ha meg, så de sendte meg bort. Kall meg en Aes Sedai igjen og det vil bli det siste du gjør.” Hun tok en kunstpause. ”Men så ser det ut som du ikke har så mange ting igjen på agendaen, heller.”

Uram falt plutselig ned fra sin oppløftede posisjon og datt, til sin forbauselse, ikke hylende ned gjennom lufta, men ned på en kamuflert platting noen meter under kvinnen. Han pustet lettet ut. For et øyeblikk var han sikker på at hans time var kommet.

”Mitt navn er Eriana, blant venner, men de som ikke kjenner meg så godt kaller meg Den Røde Mare. Jeg har hersket over disse skogene i flere tiår enn jeg kan huske. Jeg har stjålet fra de rikeste av de rike og slått ned de som turte si meg imot. Selve det Hvite Tårn skjelver når det hviskes i legendene.

”Hvem er så du, Uram, i forhold til meg?”

Tingene hadde sett mye lysere ut for Uram bare noen øyeblikk før, men en Takknemlig tyv gir ikke opp uten kamp. Uram spilte kortet:

”Jeg er en hvitekappe spion på oppdrag fra selveste General Kapteinen. Se i våre saltasker og du vil finne våre uniformer og en stav fra selveste Inkvisisjonen. Din innblanding i Lysets Barn anliggender vil skape store problemer for deg. Når kommandoen finner ut hvor jeg og mitt følge forsvant kommer en hær av Barna til å marsjere rett opp til ditt gjemmested og gi en helt ny mening til ditt kallenavn. Den Røde Mare vil brenne i sitt høye slott og du vil bittert angre den dag du krysset tunger med meg, selveste Uram Garandi!

Hun var rystet nå, det kunne Uram tydelig se. Det var et risikabelt spill han hadde satt ut på, men det var også det eneste spillet som hadde en mulighet for å lykkes. Han tvilte sterkt på at de ville få lov til å forlate dette stedet nå når de visste hvor det befant seg hen, og trusselen om hvitekapper bankende på dørene deres var desto mer passende hvis man tok hennes spesielle evner i betraktning.

”Er dette sant?” spurte Eriana, henvendt til en av de fortsatt armerte vaktene. Han nikket og fortalte at de hadde funnet slike ting blant deres eiendeler. Hun tenkte seg om noen øyeblikk og så deretter ned på Uram.
”Gratulerer. Du har akkurat kjøpt deg en dag til å leve. I morgen kveld skal vi snakkes igjen og da skal jeg finne ut hvem du egentlig er, Garandi. Ingen lyver for Den Røde Mare, men du har ikke gjort annet siden vårt… uheldige møte.”

Etter noen stunder ble et rep slengt ned til Uram. Han trengte ikke å bes to ganger og snart var han oppå plattformen. Der ventet tre vakter med klubber, og de bandt ham så hardt at Uram var sikker på at hendene hans ville falle av på grunn av blodmangel.

Han ble ført ned til første etasje i Luftslottet, som det visst nok kaltes, og deretter over en bro til en av de minste plattingene. Der ble han skjøvet inn i et fengeslignende rom som var fylt av kjente fjes. Armelin satt vettskremt borte i et hjørne. Herriette prøvde febrilsk å rette på kjolen og fikse håret, som om hennes utseende skulle være nok til å overleve. Jenta var dum som et brød – Uram hadde ikke noe bruk for pengene fra Fyrst Gazon, men Eriana hadde ingen skrupler i det henseende. Dette kunne Uram fortalt Herriette og dermed spart henne en søvnløs natt. Han fortalte henne ingenting.

Katai sto ved et av vinduene og kikket håpløst ut i mørket. Porsky satt halvt sovende i et hjørne og vinket muntert til Uram da han kom snublende inn. Katai enset det nesten ikke og de to nye jentene var for opptatt med å synes synd på seg selv. Hera derimot kom strenende mot ham med en hel del klare meldinger på tungespissen.

Uram holdt en hånd opp for å stoppe henne, men, som vanlig, enset ikke Hera hans kommando.
”Vi er fortapte. Vi er så utrolig, så inderlig, så inni tåkeheimen fortapte at jeg kunne begynne og grine,” meddelte Hera med sin mest alvorlige stemme.
”Fordi vi er fanget av en gal villstyring?” spurte Uram.
”Nei.”
”Fordi vi har mistet alt vi har arbeidet for de siste årene?”
”Nei,”
”Fordi vi mest trolig vil bli henrettet i morgen kveld?”
”Nei.”
”Så hvorfor er vi fortapte, Hera?”
”Fordi vår kidnapper er Eriana, den Røde Mare. Den vakreste og mest dødelige kvinne som noen gang har levd. Men det er ikke det verste. Det som vil få oss drept er at du er forelsket i henne.”

Uram nikket sakte. Hun hadde et godt poeng.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Dag 5

Ailin våknet utenfor den fargesprakende vognen. Hun han hadde sovet på bakken ikke langt fra vognen. Hun smilte litt for seg selv. Moren hadde alltid sagt at det var uverdig og sove på bakken. Hun følte seg herlig og opprørsk. Men fortsatt gnagde samvittigheten i magen hennes. Hun måtte finne ektemannen sin, siden hun hadde lovet moren sin det. Det finnes da grenser på hvor opprørsk hun kunne være.

Hun rettet seg opp og børstet støv av klærne. Fant fram kammen hun hadde fått låne og begynte å gre det lange håret. Lenge og vel satt hun sånn og prøvde å bli fornøyd med resultatet. Hvor befant nå denne ektemannen seg? Hun hadde tenkt på det, og hun hadde ingen anelse. Hun viste heller ikke hvor hun var eller hvor hun kom fra. Håret var glatt og han nedover ryggen hennes. Hun trodde at tiden var inne for å forlate kjelleflikkene. Hun trengte bare et tegn et lite tegn om hvor hun skulle gå.
Som vann til tørst strupe
M'Hael
Sauegjeter
Sauegjeter
Posts: 9
Joined: Sun Aug 19, 2007 11:21
Location: svolvær

Post by M'Hael »

dag1

Icros gikk bortover Illians fylte gater, han som alle andre, var hær for å avlegge eden, til å bli hornjeger.

han hadde to ting på hjernen den dagen, det ene var at han skulle bli horn jeger, dette var han selvfølgelig ganske kry over.
det andre var at han var bekymret for å være så langt øst.

han likte dårlig å være så nært tar valon, selv om det var en dum tanke, siden illian og tar valon er ganske langt unna. men han likte ikke tanken på å være nærmere aes sedaier enn over hodet nødvendig.

For Icros hadde ett talent, de eldre i landsbyen hans i Saldea, kalte det en forbannelse, u heldigvis var det bare i små doser og u kontrolerbart. men dette skulle han rette på, icros så ikke på det som en forbannelse at han kunne lede kraften. bare fordi ting rundt han ble påvirket avhengig av humøret hans, som for eksempel den delen av skogen som plutselig flammet opp i fyr og flammer, når han hadde kranglet med rådet i landsbyen.

nei det var ingen forbannelse, men det hadde vært aes sedaier i byen dagen etter, det hadde ikke vært ett godt tegn. Han hadde dratt hjem til værtshuset han og faren drev, med en gang han så dem komme ridende inn i byen, med sine voktere med kappene som skiftet farge.
så han dro hjem pakket det han trengte i saltaskene og red fort ut av landsbyen.

siden da hadde han vært innom amadecia, og altara. og kommet inn i illian fra vest.
men nå var han i hovedstaden. han bare fulgte folke strømmen opp mot plassen, hvor de skulle utrope sine eder. han hadde allerede vært å fått sverdet overhalt, selvom det ikke var mye å overhale. han hadde nemlig ett hegremerktet sverd, ikke att han hadde gjort seg fortjent til det. men det hadde vert i familien i generasjoner. og sist fest dag, hadde faren gitt det videre til ham. siden da hadde han trent en del. han og di andre "guttene" i landsbyen. han var nå over i tyve årene, men det hadde ikke noe å si i saldea. i værtfall ikke i den delen.

han kom opp til plassen dær en mann stod på et pidestall og ropte utover mengden med høy røst. at alle som skulle avlegge eden, måtte avlegge den ved ett av de mange bordene på plassen. der satt det mange dusin lærde, en bak hvert bor. og da var det bare å stille seg i kø.
det tok ikke lang tid før han stod fremme ved den lærde.
den lærde prensanterte seg som partioko og sa en ed om noe under lyset. Icros svarte til bake den samme eden, og ble bedt om å sette sitt merke.

den neste timen brukte icros til å hent hesten og fosryninger. lasset på saltaskene og red ut av by muren, rett utenfor stod det små grupper av folk som vist nokk hadde tenkt å reise sammen, men icros tenkte at det kansje var best å reise alene siden han hadde denne "forbannelsen" å skjule.

inne i illian hadde han hørt mange rykter om hornet og en god del av dem, sa at det var i fal moran i sheinar. så dit hadde han tenkt seg først.
han snudde hesten å begynnte å ri nordover.

de siste dagene hadde icros blitt bedre til både å lede kraften og til å bruke sverdet.
han hadde trengt det siden han hele tiden møtte på de røverne og kjeltringene som lurte på veien til caemlyn.
foreløpig skulle han dit, siden han måtte ha nye fosyninger.

han var vell noen dags ritt unna caemlyn,
han trengte en ny frakk, den grønne av ull han hadde var begynnt å bli slitt og dårlig. den holdt ikke den kjølige høst luften ute så godt lenger.
og hatt, han måtte jo ha hatt. han så for seg en svart litt stor hatt, med bremmer, den haddei vertfall stådd til stil med det mørke håret hans.

han var inni en liten skog nært ett fjell nå, han håpet å nå en landsby før han måtte stoppe, så han slapp å sove ute.
men dær midt på stien stod det fire karer. alle mørke i blikket og med dragne sværd, landeveis røvere.

den ene, som openlyst var lederen, ropte til han:
- kast fra deg sal taskene og ri den andre veien. eller dø!
icros ropte til bake:
- aldri under lyset!

så satte han sporene i hesten og drog sverdet.
hesten raste mot dem i stor hasstighet. og før røverne reagerte stod lederen deres uten hode. men det var tre igjenn,når han snudde hsten for å angripe på nytt, hadde den ene av dem løpt etter og rev ham ut av salen.
icros rullet bort fra mannen, kom seg opp på beina og klar til å duellere.
de kom løpende mot ham, og når di bare var ett par skritt unna, tok han ett lite hopp mot dem for å skremme og han hugg, mot den nærmeste og mannen falt død om, den neste blokerte han hugget med hjaltet av sverdet og stakk ned mannen, men samtidig fikk mannen inn ett nytt hugg mot foten, og icros falt ned på det ene kneet.
da så den site sin sjangse til å drepe icros, og icros hadde fremdeles sverdet inne i den forige mannen og hadde ingen sjangse til å dra sverdet fort nokk, så han løftet venstre hånden mot mannen som kom løpende, og plutsselig eksploderete mannen, i ett stort flamme hav.
icros brekte seg der og da. han hadde ikke tenkt å gjøre det med mannen, men det som var gjort var gjort. icros lette i lommene til di avdde etter penger eller juveler.
og fant en god slump.
men han kunne ikke være hær, så han hev seg på hesten og red mot nærmeste landsby, hvor han kunne ta seg ett bad, og få sove i en seng.
kuttet var ikke så dypt, så han trengte sikkert ikke å oppsøke en klok.

Moderator Terje sier: Jeg fiksa dobbeltpostinga for deg, men det er en del andre ting å ta fatt i her...
The sweetness of victory and the bitterness of defeat will be like a knife of dreams - Madoc Comadrin.
Lothair Mantelar
Kaptein-General
Kaptein-General
Posts: 1530
Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.

Post by Lothair Mantelar »

Dag 92 ”Dødelighet av tredje grad”

Natt ble til morgen og morgen ble til kveld. Katai stirret dystert ut av det forgitretrette vinduet med et skjevt glis om munnen. Folk som ikke kjente ham ville sagt at så rede ut til å drepe det neste fehodet dumt nok til å forstyrre ham. Folk som kjente Katai ville sagt mye av det samme, men de hadde trolig latt være å si det i det hele tatt…

Resten av De Takknemlige mistet fatningen på hvert sitt personlige vis. Uram trasket hvileløst fram og tilbake over tregulvet mens han gnidde sin høyre øreflipp nervøst. Alle visste at traskingen betydde at deres leder tenkte febrilsk. Bare Hera visste at øreflippen betydde at han ikke kom noen vei.

Kvinnene i rommet var like forskjellige i sin opptreden som de var i virkeligheten. Mell hadde aldri kommet ut av sin trøstesløse vugging i hjørnet. Hera ønsket inderlig at hun kunne hjulpet jentungen, men for øyeblikket var deres liv i fare og hun hadde ikke tid til å ta vare på noen andre enn seg selv. Det var derfor hun fra tid til annen slengte en bitende bemerkning i retning Uram om at hvis han ikke sluttet å trave snart så skulle han få kvinnelig assistanse. Uram, vel vitende om hva Heras ”assistanse” innebar, lente seg mot veggen i noen minutter, men det tok ikke lang tid før han ikke kunne holde sin spaserende uvane i tømme.

Heriette hadde grått og klagd og ropt og skreket helt til Hera hadde fått nok av jentungen og forklart henne hva som mest trolig kom til å skje. Hun hadde også assistert henne med å komme til anskaffelse av en rykende fersk blåveis. Nå sa ikke Heriette noe til noen andre enn seg selv. Og da sa hun det meget stille mens hun holdt et godt øye på Heras høyre arm.

Porsky var ute av fatning i den forstand at han ikke hadde noen fatning i det hele tatt… Porsky sov. Uram hadde sett Porsky sovne midt i den travleste hovedgate, ja en gang hadde han til og med falt i søvn mens de sto i gapestokk i en liten landsby i Cairhien. Porsky tok alt med fatning – ingenting så vanlig som den sikre død var nok til å hindre ham i en god natts søvn.

Urams hode hadde svirret og gått helt siden det skjebnesvangre møtet med Eriana. Hvordan i svarteste Shayol Ghul skulle han lure seg unna denne gangen? Dette var ikke noe allmenn fyrste eller konge de skulle stjele underbuksene fra – dette var Den Røde Mare! Han husket godt hvordan han hadde hørt fortellinger om henne da han var bare guttungen. Om den vakre kvinnen med det rødblonde håret som stjal fra de rike og beholdt det aller meste selv. Han hadde alltid trodd historiene bare var fabler, men nå ble han nødt til å tenke over hele saken på nytt.

Problemet var bare det at hver gang tankene hans gikk til Eriana, kunne han ikke annet enn å tenke på hvordan huden hennes hadde sett ut i måneskinn og hvordan bare lukten av henne var nok til å gjøre knærne hans mykere enn oppvarmet stearin… Hennes ansikt fylte hans sinn og Uram greide ikke, ville ikke viske det bort.

Plutselige skritt utenfor døren våknet alle fra deres tanker. Til og med Porsky hevet hodet interessert.
”Våkn opp, lømler. Jeg kommer inn,” Uram gjenkjente stemmen til Skjønnheten gjennom døren. En treplanke ble fjernet fra utsiden og deres gamle bekjente trådde inn i deres midte. Som for å advare alle og enhver fra å gjøre noe dumt hadde han et langt sverd i sin høyre hånd. Uram gjenkjente det umiddelbart som Katais og kikket advarende bort på den unge idioten. Øynene deres møttes og Uram signaliserte det sedvanlige til ham: ”Ikke finn på noe dumt”.

”Jeg er blitt beordret til å eskortere Uram Garandi til Luftslottet. Dere andre får kose dere i hans fravær.” Skjønnheten rettet sverdet mot Uram og ga tegn til at han skulle gå først. En mann ventet utenfor og han bandt hendene til Uram sammen før Skjønnheten ledet ham ut på den usynlige broen. Bare det faktumet at han ikke falt hylende i sin død overbeviste Uram om den faktisk eksisterte.

Deres destinasjon viste seg å være den andre etasjen. Eriana satt makelig tilbakelent i en luksuriøs sofa med et glass med mørkerød vin som hun drakk med tydelig nytelse i sin høyre hånd..
”Sitt ned, min gode løgner. Ta deg til rette i mitt enkle hjem.”
”Denne divanen ser ikke særlig behagelig ut sammenlignet med min baks forhenværende partner, men siden jeg ikke vil være uhøflig kan jeg alltids gjøre mitt beste med å avvenne den med tresmaken.”
”Jeg ville sagt at jeg beklager de enkle kårene dere ble innkvartert i, men siden jeg ikke ser noen grunn til å lyve så lar jeg det være. La oss heller bevege oss videre fra din skjøre bakende til et spørsmålet om ditt legemes videre eksistens. Som du sikkert har innsett så kan jeg når som helst bli lei av dine løgner og la deg… gå planken, om du forstår min dypsindige mening.”
”Hvis du ikke har noe imot så foretrekker jeg å holde meg trygt forplanet her oppe i det blå. Lufta er så innestengt nærmere bakken og jeg har en slik skjør helse. Jeg håper du kan vise litt medlidenhet med en stakkars hvitekappe.”
”Ah… Ja, du nevnte at du var en av Barna i går. En ytterst bemerkelsesverdig påstand, om jeg så får si det meg selv. En påstand jeg ikke har den minste tro på,” Eriana smilte lurt og tok en ny sipp av vinen. Den forsvant sporløst over leppene hennes før hun fortsatte, ”Har du flere løgner på menyen i kveld?”

”Ingen flere enn Dem, min gode dame. Her sitter jeg og må tåle den ene fornærmelsen etter den andre – jeg er ingen løgner og min historie er like sann som du er vakker.”
”Spar deg komplementene, Garandi. Jeg har en kolleksjon av vakre tunger og det hadde vært en fordel for deg hvis din egen ikke ble innlemmet.”
”Men jeg har bevis på at jeg er en hvitekappe! Har de ikke sett min uniform og min stav?”
”Jeg har sett en uniform og en stav, men ingen av dem tilhører deg. Du, Garandi, er ikke mer enn en simpel tyv, kidnapper og falskspiller.”

Uram svelget tungt. Han likte ikke hvor denne konversasjonen bar hen. I hans indre sinn kunne han se for seg hvordan dette ville ende med et nært forestående møte med moder Jord. Han bestemte seg for å gjøre et siste tappert forsøk på å redde deres skinn: ”Men jeg –”

”Med andre ord,” avbrøt Eriana,” en mann av mitt hjerte.” Hun smilte sitt ondeste smil og Uram kunne ikke annet enn å smile tilbake.

”Hvordan visste du det?” spurte Uram. Eriana så tenkende ut i rommet før hun svarte. Uram måtte anstrenge seg for å høre hva hun sa.
”Vet du hvor lenge jeg har levd, Uram?”
Han ristet på hodet, men spørsmålet var åpenbart mer retorisk enn rettet mot ham.
”Tre hundre år. Få Aes Sedaier kan skryte av det samme. I disse årene har jeg møtt mangt et medlem av min profesjon, men aldri noen som gjorde mer inntrykk på meg enn din læremester. Han lærte meg mang en ting og hadde det ikke vært for ham ville jeg ikke sittet her i dag, snakkende med hans siste elev. Medlemmer av De Takknemlige burde holde sammen, Ura,. ikke kniver mot hverandres struper…”

Som for å understreke hennes siste setning så beskrev hun i detalj ved hjelp av velkjente håndbevegelser hva som ville skje hvis han prøvde på noe lignende igjen. Uram kunne bare sitte og måpe, for en gangs skyld hadde alle vakre vendinger forlat ham. Tilbake satt en stammende bondetulling som akkurat hadde sett sin første trollokk.

Slik ble han sittende mens Eriana fortalte om sitt møte med hans læremester mange tiår i forveien, lenge før Uram så mye som kikket ut mellom hans ukjente mors bein. Det var ingen tvil om at kvinnen fortalte sannheten. Men det var et spørsmål som plaget Uram.

”Hvordan visste du at jeg var en av De Takknemlige?”
Eriana lo så smått og tømte de siste dråpene fra glasset. Hun satte det fra seg på et lite bord.
”Du skuffer meg, Uram. Selvsagt visste jeg at du var en av De Takknemlige. Jeg sto og så på når dere jaget mine gode landeveisrøvere fra den lille piken. Jeg så hvordan den unge dåren kom henne til unnsetning, men også hvordan tjeneren til den fine fruen tok kontroll ved hjelp av mine egne håndsignaler. Bare en person i verden kunne lært deg dem, og han ville ikke gjort det hvis du ikke var dypt inni De Takknemlige. Når jeg deretter lærte at du hadde lagt igjen et av våre visittkort i Etaras Rose og at du ikke hadde noen planer om å presse Fyrst Ganzo for penger… Som sagt; du lever ikke i tre hundre år hvis du ikke kan legge to og to sammen og få fire.” Hun kikket deretter Uram dypt inn i øynene: ”Selv om to av dem neppe ble trent av vår felles bekjente.”

Uram nikket. Det hadde de ikke heller, men den historien trengte ikke Eriana høre nå.
”Vel, det har vært en stor glede for oss å bli så vakkert kidnappet av deg, men som du sikkert skjønner så er vi en travel gjeng. Vi ønsker ikke ta opp mer av din dyrebare tid, og det hadde derfor vært ytterst fantastisk hvis du kunne gi oss tilbake våre eiendeler og vise oss en… litt mindre luftig vei ned fra ditt skjønne hjem.”
”Selvsagt, Uram. Men alt til sin tid. Først er det noen saker vi må diskutere… Noe jeg må vite før jeg kan vinke dere farvel.”
”Hva ønsker damen å vite?” Uram, som for et øyeblikk hadde vært overbevist at han hadde hodet ute av snøreløkka, lente seg rolig tilbake. Hans møte med Skaperen måtte nok utsettes til et senere tidspunkt.
”La oss starte med de anliggender som er oss nærmest. Din kidnappede brud, Heriette – hun vil jeg ta meg av selv. Jeg og fyrst Ganzo har noe uoppgjort med hverandre og jentungen er akkurat hva jeg trenger for å gjøre det ferdig.”
Uram, vel vitende om at han ikke var i noen posisjon til å forhandle, nikket velvillig, glad til for å kvitte seg med kvinnemennesket.
”Deres eiendeler… Vil bli gitt tilbake. Eller, det aller meste av dem vil bli gitt tilbake, men en par ting må jeg dessverre beholde som betaling for kost og losji. Jeg håper du ikke har noe imot det?”

Uram sendte henne sitt mest skeptiske blikk.
”I prinsipp ville jeg naturligvis ikke være det, Eriana. Det er bare det at flere av våre eiendeler er av den mest sjeldne sorten og jeg og mine har arbeidet lenge for å anskaffe oss dem.”
”Så hyggelig for meg at dere har gjort all den harde jobben.”
Uram kunne formelig føle hvordan alt han hadde opplevd det siste døgnet begynte å koke under huden hans.
”Ta det med ro, Uram. Ingen… uerstattelige gjenstander vil bli gjenholdt. Du må se det fra mitt ståsted også; mine menn hadde sett på det som mistenkelig hvis dere fikk gå herfra uten å være betydelig mindre nedlastete. ”
”Selvsagt, selvsagt, men alt dette trengte du neppe informere meg om.”
”Det har du jammen meg rett i, Uram. Mitt egentlige spørsmål er av en faglig art, og det har å gjøre med et par av de allerede omtalte ”uerstattelige” gjenstandene. Som du allerede vet fant vi et og annet i deres sadeltasker som med rette ikke burde være der.”
Uram lo hjertelig mens hans hjerte begynte å dundre så hardt at han var sikker på Eriana kunne oppfatte det.. ”Det er da ikke så rart – vi er tyver. Ingenting i våre sadeltasker burde med rette være der.”
Hun kunne umulig ha funnet det. Det var jo gjemt så godt!
”Du misforstår. Da jeg lette gjennom sakene deres la jeg merke til at de var utstyrt med mange snedige hulrom, så naturligvis deduserte jeg at dere hadde noe viktig å gjemme. Men aldri i mitt tre århundre her i verden kunne jeg tenke meg at jeg skulle finne selveste Valeres Horn!

Uram stirret blindt foran seg og hjernen hans frøs som om selve vannet i årene hans hadde blitt til is. En tanke ble allikevel igjen i tomrommet:
Blod og blodig aske.

”Vi er fortapt!”

Eriana skvatt til i stolen og hev seg på beina. Hun hadde senket hele sin konsentrasjon på å lese Uram da hun brøt nyheten han aldri trodde han ville høre. Hornet hadde vært så godt gjemt at han umulig kunne trodd at noen ville finne det. Men nå var de altså fortapt, selv om det var uvisst hvorfor de skulle være det.

Skriket utenifra vekket Uram fra hans sjokkerte transe og plutselig ble han klar over alt bråket som med et hadde oppstått. For kun et øyeblikk siden hadde alt vært stille og rolig, men nå var nattehimmelen farget oransje av flammende piler og Erianas menn kunne ses enten fallende med piler i seg eller i silhuett i mørket. Uram syntes det lignet et av skyggespillene hans læremester hadde brukt når han var ung.

Plutselig røk båndene som holdt hendene til Uram rett av og han ble stirrende sjokkert på restene.
”Ikke stå der som en idiot; hiv deg rundt og redd vennene dine – vi har ikke god tid!”
Det var da Uram hørte et ord bli brukt på en måte han alltid hadde håpt han skulle slippe å oppleve. Mennene utenfor ropte tydelig, ”Trollokker!”, og en kaldt gys gikk nedover ryggen på Uram.

Heldigvis var det akkurat da at kroppen til Uram bestemte seg for å kvitte seg med byråkratiet og ta hele styringa selv. Han reagerte på rent instinkt og begynte å springe etter Eriana ned trappa. Luftslottet luktet allerede sterkt av røyk. Hele Erianas vakre bolig ville snart skifte fra mørk til lys lue.

”Kan du ikke bruke Kraften til å slukke flammene?” ropte han etter Eriana.
”Hva tror du er grunnen til at vi ikke blir ovnsbakt, din idiot? Det er dessuten en grunn til at jeg aldri ble Aes Sedai.”
Uram sprang opp og forbi Eriana og fortsatte i retning av den usynlige brua (som nå var godt synlig takket være hjelpsomme flammer og glør). I et nå var han over på den andre sida og kunne hive bort lemmen som stengte De Takknemlige og Co inne.

”Frykt ikke, Uram er her!” ropte han da han rev opp døra og måtte øyeblikkelig iverksette unnvikende manøvrer for å unngå Heras høyre arm.
”Hyggelig å se deg også, Hera,” repliserte Uram, ikke fult så hardtslående som sin kvinnelige kollega.
”Vi har dårlig tid, så hvis dere kunne være så snille og følge etter meg og prøve å ikke bli spist eller drept av en ravende trollokk, ville jeg ansett det som en pluss. Nå, la oss finne en vei ned fra denne brannfella.”

De Takknemlige og Co med Uram i spissen satte på sprang over en ny bru (ikke fult så opplyst som den forrige, som nå ikke var farbar) og kom i land på en platting der det yret av liv. Uram kunne se Eriana stå ved kanten og ropte bort til henne:
”Hei! Hvor er heisen?”
Uten å snu seg bort pekte hun ned til den siste korga som allerede var på vei nedover til den innbydende bakken (innbydende sånn rent bortsett fra de galne trollokkene).
”Hva med annen transportasjon?”
”De finnes ingen annen trygg vei, Uram.” sa Eriana og snudde seg mot ham. Uram sto nå kun noen få meter fra henne og han kunne med letthet se at Den Røde Mare hadde hatt bedre dager.
”Men det finnes en vei?”
”Du vil ikke like den.”
”Akkurat for øyeblikket står jeg vel knapt i en posisjon til å velge og vrake. Det eneste valget jeg har er å være igjen er oppe og dø eller å dø i fluktforsøket.”
”Så lenge du innser din situasjon, så. Men du vil ikke like det.”
”Prøv meg.”

”Den eneste måten å komme seg ned fra Luftslottet er enten via korgene eller via luften.”
”Forklar nærmere, for akkurat nå høres det ut som om du vil at vi skal hoppe, lukke øynene og håpe at en eller annen tomskalle har lagt igjen et skipslass av dunputer på bakken. Fortell meg at det ikke er slik.”
”Det er ikke slik”
Uram pustet lettet ut.
”Det er ikke slik fordi det ikke finnes noen dunputer.”
”Betryggende.”
”Du må bare stole på meg. Jeg har måttet hoppe fra høye plasser før og jeg har, åpenbart, overlevd. Hvordan tror du jeg stakk av fra det Hvite Tårn?”
”Du hoppet?”
”Ett poeng til deg, Uram”

”Unnskyld meg, men hvis dere to kan slutte å skravle et sekund så tror jeg Herr Flammhav har noe å si oss.” Hera hadde hoppet i mellom Eriana og Uram.
”Og hva skulle så det være?” spurte Uram, som ennå fungerte mest på en intelektuelt overfladisk måte.
”JEG VIL DREPE DERE!!!”
”Ingen grunn til å være så dramatisk, kjære,” sa Eriana oppgitt.
”Ingen grunn? Unnskyld meg, men slik jeg ser det er det all grunn til å være dramatisk. Er det ikke slik at vi er fanget i et flammeinferno mange hundre meter oppi lufta med ingen vei ned.”
”Faktisk finnes det en vei ned, men den har den bieffekten at du blir fryktelig flat av den etter en gangs bruk, ” Uram forestilte dette med intrikate håndbevegelser. Heriette gispet høyt av skrekk. Uram skulle til å bukke i hennes retning da han så at hun ikke hadde gispet av hans glimrende dramatisering av deres forestående død, flammene som nå oppslukte alt rundt dem eller antallet flekker på hennes ridekjole; hun gispet av den enkle grunn at et bevinget monster kom flygende mot henne og hun virket ikke i stand til å røre seg av flekken.

”Det er en Dra’kal! Ikke se på den!” Erianas rop hadde en dyptgående effekt på dem alle. Uram, Hera, Eriana, Mell og Porsky hev seg til siden mens Dra’kalen suste ned og tok tak i armene på den stokk stive Heriette og bærte henne utenfor kanten av plattingen.

”Hva i svarteste –” Uram skulle til å spørre Eriana hva som akkurat hadde skjedd da Katai kom springende forbi dem i en voldsom fart og kastet seg hodestups ut gjennom lufta i retning Dra’kalen og Heriette.

Uram skrek ut i frustrasjon og sprang etter Katai med Porsky og Mell like bak. I det han kastet seg av plattingen og i det Store Intet ropte han ut noe elegant til Eriana som ingen forsto bokstavelig, men heldigvis for Uram hadde han alltid vært god til å vise folk hva han mente.. De neste par sekundene av Urams liv var preget av en veldig fart og han kunne ikke annet enn å tenke bittert på alle de gangene han hadde følt at han kun ”falt” gjennom livet.

Dra’kalen kunne han ikke se noe til, men Katai var kun noen få meter foran ham i lufta. Begge to stålsatte seg mot deres knusende død ved å rulle seg inn til en ball, men akkurat som magi så spratt Katai opp fra bakken som en stålfjær og han landet deretter oppi et tornekratt noen titalls meter lenger borte. Det samme fenomenet gjentok seg med alle de tre andre. Uram greide på finurlig vis å lande på begge beina, kun sår i baken etter det første nedslaget. Porsky spratt opp i et heller stor busk og måtte klatre ned. Mell, som hadde hoppet sist, spratt en gang opp i lufta og kom med et brak ned på Uram. Uram spratt opp igjen og så seg rundt. Så vidt han kunne se var det ingen trollokker igjen – de må ha fulgt etter mennene som kom ned med korgene.

En høy skjærende lyd kom nærmere og nærmere. Uram snudde seg og så opp mot flammehavet. Der kunne han så vidt skimte to kvinner i fritt fall gjennom lufta, den ene fallende grasiøst som en svale i flukt, den andre skrikende, snurrende og hylende. Uram konsentrerte seg om å ta i mot Hera, da han regnet med Eriana ville klare seg fint selv. Han fikk så vidt tatt henne i mot etter at hun spratt, men da han skulle snu seg og se på Erianas vakre landing, skjedde noe uventet.

Hun spratt ikke opp igjen. Porsky hadde fomlet seg bort til Eriana og hadde prøvd å ta henne imot før hun traff bakken. Uram hadde regnet med at hun uansett ville sprette opp igjen, akkurat slik de andre, men Den Røde Mare hadde vist seg å være mye mer menneskelig enn han hadde trodd.

Uram skyndte seg forferdet bort til henne der hun lå livløs på bakken. Porsky for sin del satt halvt i døs noen meter unna, åpenbart omtåket. Uram sank sammen ved siden av henne. Han kunne ikke tro at den Røde Mare hadde møtt sitt endelikt fallende gjennom et inferno i flammer. Det var nesten for poetisk til å være sant.

Hera kom og satte seg ned ved siden av Uram.
”Så det var det hun mente…”
Uram snudde seg sakte mot Hera og spurte:
”Hva mener du?”
”Oppe på plattingen, etter at dere hadde landet trygt, snudde hun seg mot meg og sa med et ondt smil om munnen: ”I hvert fall en av oss vil overleve,” før hun tok tak rundt livet på meg og slengte meg utenfor.”
”Men… Hvordan? Hvorfor? Hun sa jo selv at hun hadde overlevd å falle ned fra selveste det Hvite Tårn.”
”Ja, jeg har hørt den historien., Uram. Hun falt fra toppen av Amyrlinens kammer og hele veien ned –”
”Og hun overlevde!” avbrøt Uram i vantro.
” – hele veien ned i elva.”
”Men det er umulig – elva er altfor langt unna tårnet til at hun kunne lande i den!”
”Ikke hvis du fløt på Amyrlinens silketepper, Uram. Hun hadde sydde dem sammen med Kraften og hoppet ut gjennom vinduet.

”Det er det dummeste jeg har hørt. Jeg hoppet i fontenen.”

Det kom som et hvisk over leppene på Eriana og alle snudde seg mot henne. Hun var i live likevel! Uram følte en altoverskyggende gledesfølelse og det var så vidt han jublet høyt. Heldigvis husket han trollokkene som kunne ennå være i nærheten og holdt derfor munnen lukket.

Hera hysjet på Eriana og ba henne stille om å sove. Hun signaliserte deretter at Uram og Porsky skulle ta av seg jakkene og buksene sine og legge dem over Eriana (det var jo ikke akkurat kaldt der de var) og bli med henne et stykke bort. Mell ble også med.

”Slik jeg skjønner det har vi ikke noe valg. Vi må bli her til Eriana blir frisk nok til å vise oss hvor de gjemmer hestene og tjuvgodset. Jeg tviler på at trollokkene fant gjemmestedet deres, og vi trenger sakene våre for å komme oss videre.
”Ellers har alt vært forgjeves…” sa Uram.
”Hvor er Katai?”
Det var Mell som hadde stilt spørsmålet. Alle sammen snudde de seg i retningen der de anmodet at Katai skulle være. Han var ikke å se.
”Den idioten! Han må ha dratt etter Heriette,” mumlet Uram.
”Ikke kall ham en idiot. Katai er både nobel og modig!” Mell hørtes nesten hysterisk ut.. Uram skulle til å komme med en kjapp replikk, men Hera sendte ham et mørkt blikk og han holdt fred. Hun fortsatte:
”Dette forandrer ingenting. Nå er vi nødt til å finne sakene våre og hestene.”
”I morgen tidlig vekker vi Eriana og ber henne forklare deg,” han pekte på Hera,” og Porsky hvor gjemmestedet er. Vi kan ikke sette etter Katai i natt – hvis trollokkene kommer tilbake er vi allerede underbemannet og vi skylder Eriana vårt liv. Vi kan ikke etterlate henne. Du og Porsky kan finne Katai og bringe ham tilbake. Jeg bryr meg ikke om dere må slå ham i hodet eller torturere ham for å gi opp Heriette, bare finn ham og ta ham med tilbake. Jentungen er så godt som død uansett. I mellomtiden følger jeg og Mell etter dere med Eriana. Enig?
”Hvorfor kan ikke du og jeg finne Katai, og Porsky være igjen her med Eriana og Mell?”
”Fordi Porsky er den flinkeste sporfinneren og jeg er bedre til å slåss. Det er rett og slett den beste måten å gjøre dette på.”
Hera sendte Uram et skjevt blikk.

”For i Alle Avgrunners Avrgunn, kvinne, hva annet skulle det være?”
”Nei, ingenting, Uram. Du har alltid likt eldre kvinner best. Denne dama er dog et par hundre vintre eldre enn den forrige, men så vidt jeg husker hadde hun rødt hår også.”
Nå var det Urams tur til å sende Hera et skjevt blikk.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
Ashan'Sei
Hengiven
Hengiven
Posts: 153
Joined: Tue Nov 14, 2006 17:54
Location: Hamar

Post by Ashan'Sei »

Skriver etter tidsregningen til Sisnera siden det passer best.

Dag 5.

Dagen var allerede på hell da Algai satte opp leiren sin i et lite skogholdt i nærheten av veie. Han hadde akkurat satt seg ned ved bålet da han hørte opptøyer fra veien. Han reiste seg og kikket mot veien. Siden han ikke så tydelig hva som foregikk, hoppet han opp i et lærdbladtre like ved veien. Og det han så fikk blodet til å koke i ham. Det var banditter, ikke nok med det. Men bandittetne angrep en kjeleflikker karavane. Han trodde det ikke var mulig å bli så æreløs at man gjorde det. Det var fem av bandittene, men det kunne like gjerne være fem hundre. De var bevæpnet med ljåer og høygafler. Han flyttet en smule på seg for å gjøre seg klar til angrep. En kvist knakk under foten hans, og en av røverne snudde seg mot treet.

Det var alt han trengte han hoppet ned med sverdet i hånden. To var drept før de andre merket hva som skjedde. Etter det skled alt i ett, og plutselig sto han der alene. Alle røverne lå døde for føttene hans. En av kjeleflikkerne, en eldre man kikket rart på ham som om han ikke viste hva han var.

Og slik stod de noen øyeblikk. Og i det Algai slapp det store intet kjente han smerten fare gjennom kroppen sin og sank på kne. Fire kjeleflikere kom løpende for å hjelpe ham inn i en av vognene deres.

Dag 7.

Algai hadde bestemt seg å være med kjeleflikerne til det skadene hans hadde leget seg i stor nok grad at de ikke ville hindre ham. Han likte å sitte å snakke med søkeren. Han het Eiel. Det var under et av deres samtaler at Algai fikk øye på en kvinne som gikk i kjeleflikker klær, men helt sikkert ikke var det. Hun tedde seg mer som en adelskvinne, men hva en adelig gjorde i kjeleflikker klær, og beveget seg som om hun var en fremmed blant dem. Hun så dessuten ut til å være fra andor.

Han spurte Eiel hvem dette var. Han sa at navnet hennes var Ailin, og at hun hadde kommet inn i leiren deres dagen før angrepet. Eiel spurte om han ville møte henne, han nikket og Eiel ropte på henne.
<a><img></a>
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Dag 7
Ailin pustet rolig ut og inn telte til fem før hun snudde hodet sitt majestetisk mot dem. Hun gikk med verdige skritt mot Eiel og den fremmede mannen, hun passet godt på at det lille glimtet av håp ikke skulle syntes i fjeset hennes. Endelig kunne hun skimte en mulighet til å finne ektemannen sin.

Hun kom bort til dem og gjorde en lav gest med hodet, som om hun snakket til en underdanig før hun satte seg verdig ned ved siden av dem.
Ailin spør " Herrene ønsket meg, er det noe spesielt?" Spør hun lett overlegent mens hun hever brynene en et ekstra hakk
Mannen svarer lett mens han reiste seg og la en hånd på panna og den andre på sverdhjaltet ” hva gjør en kvinne som dem blant det vandrende folk, og hvor hen har de tenkt dem, gode frue.”
Ailin smiler, hvordan skal hun handle? Som en tro kopi av moren gir hun mannen en gest som gir han rett til å sette seg ned igjen. ” Jeg letter etter min ektemann, mannen som min mor har sett ut for meg. Dessverre ble min eskorte angrepet på veien og jeg ente opp her.” Svarer hun lett smilende med et tilegnet hemmelig drag over fjeset.
Mannen smiler og sier. ”Så hvor befinner denne mannen seg, og hva heter han?”
Ailin sukker, det var dette spørsmålet hun hadde fryktet, hun hadde egentlig ikke noe svar. ”Moren min fortalte meg aldri hva mannen min heter, men han er 35år og kommer fra Rift.” Svarer hun lett, men en trist glimt kan synes i øynene hennes, tristheten kommer av at hun ikke har klart å fullføre morens ønsker.
Mannen foran henne så tankefull ut før han sa.
” Mitt navn er Algai Far Ashan, jeg er hornjeger, jeg har truffet mange og sett mangt, jeg kan kanskje hjelpe deg.”
Ailin smiler, hun hadde ikke regnet med noe annet, alle ønsket å hjelpe henne, hun var perfekt det hadde moren hennes sagt.
”Det gleder meg, mitt navn er Ailin Perantsi, jeg kommer fra et adelshus i Andor.”
Ailin studerte mannen, hun ventet nesten at han skulle kaste seg for føttene hennes og lovprise henne. Men isteden så hun noe som kunne minne om irritasjon, kanskje også rester av noe hun aldri hadde sett før, noe som for henne bare var en myte, noe som egentlig ikke eksisterte, nemlig hat.
Hun så et hard drag spre seg over kjeven hans før han tydeligvis tokk fatt i konsentrasjonen og anstrengte seg.
” Jeg kan kanskje hjelpe deg,” svarte han, men uten høflighetsfrasene og uten løfter.

Ailin så kald tilbake på ham før hun sa med en stemme som forventet å bli adlydt.
”Eskorter meg til Rift!”
Man så at mannen strammet kjevene enda litt mer og stemmen lød av noe som forakt, og noe som minnet om at han hadde fått bekreftet noe han mistenkte.
”Som den gode fruen ønsker.”
Ailin nikket, og ansiktet hennes la seg tilbake til de likegyldige foldene. Moren hadde rett, alt løste seg for henne, verden var perfekt der hun satte foten sin. Hun var nærmest en gudinne, skaperens høyre hånd.
Mannen fortsatte å snakke. ” Når ønsker den gode fruen å dra?”
Ailin drar på smilebåndene igjen, lager en bestemt innøvd gest med hånden og sier ” I morgen, ved soloppgang.”
Hun nevner ikke at hun ikke har peiling på når soloppgang er, men faren hennes pleide å si det når han skulle dra noen steder, derfor gjorde hun det også. Faren var perfekt, moren var perfekt, gjorde hun som dem var hun også perfekt.
Mannen bare nikket lett, han så en smule oppgitt ut som om han lurte på hva han hadde begitt seg ut på.
Ailin smilte til dem før hun trakk seg tilbake. I morgen skulle hun dra mot målet om å fullføre morens ønske.

Ailin spankulerte tilbake til vognen sin, men med en gang hun kravlet inn føk håpløsheten over henne, hvordan var det hun hadde tedd seg? Hun hadde tedd seg som en mann, en kvinne skulle aldri kommandert enn mann. Hun skammet seg, snart merket hun salte tårer som rant nedover kinnene sine. Neste dag måte hun underkaste seg, gjøre moren stolt. Hun var en kvinne, og en kvinne skulle alltid være under en mann, og gjøre som mannen hun var under ba ham om, før var hun under faren, snart skulle hun være under ektemannen. Men enn så lenge hadde hun bare seg selv, og hun måtte til dels ta egne konklusjoner dagens konklusjon var at hun måte underkaste seg denne mannen, men bare til en vis grad, for en gang skyld var hun ikke en persons eiendom. Tross i at hun slett med å innrømme det ovenfor seg selv likte hun det. Snart slo de små hulkene over til et lurt smil og søvnen tokk henne.
Som vann til tørst strupe
Ashan'Sei
Hengiven
Hengiven
Posts: 153
Joined: Tue Nov 14, 2006 17:54
Location: Hamar

Post by Ashan'Sei »

Dag 8.

Algai stod ved siden av hesten sin, det var like etter soloppgang. Han hadde Salet opp Akirgai og han hadde til og med kjøpt en hoppe til Ailil. Den kvinnen hadde nesen i sky, og var adelsdame, men i følge Eiel hadde hun ingen penger. Men han skulle ikke sale opp hesten.

Hun hadde sagt ved soloppgang, og her stod han. Men hun dukket selvsagt ikke opp i tide, mente hun at han skule komme løpende å hente henne når alt var klart? Han skulle nok få denne kvinnens bein på bakken igjen. Men det som stusset ham mest var at hun virket så uvitende om verden, det var noe som ikke passet til en Perantsi. De var kjent selv i grenselandene for deres æreløse og slu handlinger.

Det var nå allerede langt etter soloppgang, og Algai mente det var på tide å lære denne kvinnen noe om punktlighet. Han gikk bort til den vognen der hun holdt til og hamret mot døren. Han hørte et skrik og han skjønte at hun hadde sovet. Han ropte inn til henne: ”Jeg rir om fem minutter, om du er tilstede eller ikke. Hesten din står utenfor.”

Etter fem min, rei Algai ut fra leiren til det vandrene folket. Han plaserte hesten like utenfor leiren for så å snike seg tilbake å se hvordan Ailil klarte oppgaven sin.


Ailil kom ut av vognen sin og kikket seg rundt. Han kunne se at øynene hennes utvidet seg i det hun så at Algai ikke var der, og bled enda større da hun skjønte at hun måtte sale hesten sin selv. Han så at hun gikk bort til Eiel for å diskutere om noen kunne hjelpe henne. Siden ingen ville det satte ho i gang og prøve det selv.

Etter å ha sett på henne en stund bestemte han seg for å hjelpe henne. Han kom frem fra sjulestedet sitt og gikk bort til henne. Hun bare stirret på ham. Det tokk ikke lang tid før de reiste fra kjeleflikkerne.

Dag 11.

Det var sent den tredje dager etter de hadde forlatt vognene, for å ri mot rift. De kom til landsbyen Endvill. Og selv Algil var sjokert over forholdene der. Nesten alle husene husens så ut til å kunne falle sammen hver øyeblikk. Det eneste huset som så nogelunde trygt ut var værtshuset Den vandrende mann. Algai kikket på Ailil som satt i salen på hesten sin ved siden av ham. Han hadde vntet at det skulle bli mer vanskligheter med henne. Spesielt etter den episoden ved bålet til Eiel. Men hun hadde vært utrolig medgjørlig. Og han tenkte det var på tide at hun fikk sove i en ordentlig seng og ikke bare på bakken.

De tokk inn på værtshuset Ailil gikk opp på rommet sitt, og Algai gikk i gang med å finne ut hva som var skjedd i landsbyen. Han spanderte noen krus øl på lokale bønder som fortalte ham at skattene plutselig var hevet, uten spesiell grund. Og da han spurte hvilken fyrste de hørte til var det bare så vidt han klarte å holde seg rolig. For navnet de sa var intet annet enn: Perantsi.

Etter å ha avslutet samtalene gikk Algai opp. Han hadde tenkt å konfrontere Ailil med dette, men foran døren henns ombestemte han seg. Tiden var ikke inne ti det enda. Han gikk til rommet sitt og la seg.
<a><img></a>
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Dag 12
Ailin våkner av at solen svir i øynene hennes, hun sukker og strekker på seg. Hun skal til å rulle seg over på ryggen i den harde sengen. Et ganske høyt stønn forlater leppene hennes. Halmmadrasser er ikke spesielt gode for en som er vant med dun. Hele kroppen hennes verket etter flere dager i sadelen. Med noe som kan minne om viljestyrke drar hun seg opp i sengen og gnir søvnen ut av øynene. Hun tenker tilbake på de siste dagene, de er så annerledes, hun husker dem som om det var en drøm.

Hun hadde faktisk ridd, uten vogn. Heldigvis hadde de sovet i en seng vær natt. Heldigvis!! Sa hun høyt inne i seg selv, heldigvis? Det var da en selvfølge, alle sov da i dun madrasser vær natt, det hadde da moren sagt. Hun tittet ned på sengen, halmen stakk så vit ut av kanten, tydeligvis ikke. Det var vist noen små ting moren hadde glemt å fortelle henne, men alle kan gjøre feil. Det klødde over hele kroppen hennes, hun skalv av avsky i det hun dro en hånd gjennom håret. Så fett og ekkelt det var, og med flere floker enn det antagelig var mulig å børste ut. Men tross i at hun så på det som et umulig prosjekt tokk hun fram en liten hårbørste hun hadde fått av kjelleflikkene og begynte å børste håret, tårene rant lett nedover kinnene hennes, hun hadde aldri følt smerte før, og dette var helt forferdelig for henne.

Etter å ha gitt opp håret og skyld ansiktet fri for tårerer i vaskeservanten, noe som ikke var bare bare, hun hadde aldri brukt et slikt før, går hun ned til dagligstuen i vershuset. Hånden hennes hviler lett på gelenderet og nok en gang sukker hun, det er så rart at hun har klart å tilbasse seg dette så fort. Hun er langt i fra overbevist om at dette ikke bare er en drøm. Men hun skal oppfylle morens ønske og finne ektemannen, det er det eneste som driver henne fremover.

Nede i stuen finner hun Algai, han sitter og nipper i et glass med en ekkel veske i. Et grøss farer gjennom kroppene hennes, alt er så skittent og… Enkelt kommer hun fram til. Hun er vant med at alt er overdådig pyntet, her er den eneste pynten et elghode som henger over den enkle steinpeisen, hun skammer seg over at hun faktisk liker det.
Hun setter seg ned ovenfor Algai og ser lett ned i bordet, lett underdanig. Han titter ned på henne og sier.
”Så har du sovet godt?”
Ailin smiler lett før prøvde å hun undertrykker ønsket om å svare frekt tilbake. ”Jeg antar at det går an å ha det verre, men ikke mye, selv har jeg til tider hatt det mye bedre.” Hun løfter haken en anelse og avskyen for stedet kan skimtes i stemmen hennes.
Ailin studerer Algai, hun lurer på hvorfor han har brakt henne til denne rønna, antagelig er det et av de verste stedene i verden.
”Du er heldig som får bo her, ikke alle har det så godt.” Sier Algai med et mystisk utrykk i fjeset som også rommer noe tristhet.
Ailin ler en liten perfekt tilgjort latter. ”Verre enn dette? Nå må du tulle med meg, eller du ser syner. Selv om du til tider foretrekker og sove under busker så sover normale mennesker inne, i ordentlige senger og ikke på halm.” Hun kjemper med seg selv for å holde stemmen stø og stabil, hun kjempet for å gjøre moren fornøyd med henne.
Noe som kunne minne om den typen rødme som kom ved sinne spredde seg over Algai’s fjes. ”Du ser verden med andre øyne enn de fleste, Ailin. Du sier du er 17år, men hvor har du egentlig vært i de 17årene? Du ser jo ikke ulykken som rammer de som er rett under nesa de en gang.” Svarer han rolig, uten å heve stemmen, uten at sinnet høres i den, uten at han mister selvbeherskelsen konstaterer Ailin, han mener tydeligvis det han sier.
Hun sliter med å svare ham, ja hvor har hun vært de 17årene? Hun viste ikke, hun hadde aldri fått vite hvor hun egentlig var. Ailin gjentokk pusteøvelsene hun hadde lært av sin mor og for en gangskyld skjønte hun hvorfor hun hadde lært dem, tross i at hun aldri hadde satt spørsmålstegn ved morens lære før.
”Min mor er perfekt, min far er perfekt og jeg er perfekt.” Sier hun rolig før hun rolig reiser seg opp og går med faste skritt ut av døren.

Hvordan våger Algai å kritisere foreldrene hennes? Hvis han hadde levd på reise i mange år måtte han da ha sett hvor fantastisk foreldrene hennes hadde gjort det for alle andre, og han måtte da ha hørt om hvor fantastiske de var. Hun satte en smal fot på steinhellene utenfor. Regnet hadde begynt å falle, før, hjemme ville hun ha godt inn, ingen trengte å være ute i regnet, men inne var sammen med Algai og det rare blikket og den mørke vitenen.

For første gang tokk hun seg tid til å se seg om. På hele reisen hadde hun gjort som moren alltid hadde sagt til henne Er du ute blant folk, ikke se på dem, da forlanger de snart mer av deg en de har godt av å få. Aldri se på folk, snart tror de at de er noe mer enn alle andre siden de har blitt sett på av en av oss, og sånt skaper uroden blant de som ikke er som oss. Ailin hadde fulgt det på hele reisen, men nå bestemte hun seg for å se seg om, og nyte alt det vakre moren hadde skapt. Hun tvilte litt på at hennes guddommelighet ville blende de vannelige folkene når hun var kledd som nå, så hun så vel egentlig på det som trykt.

Ailin så nysgjerrig rundt seg, det var få folk i gatene nå, det hadde antagelig noe å gjøre med regnet som sildret gjevnt ned fra himmelen, hun hadde kun en sjelden gang vert ute i regn og da var det bare fra inngangsdøren og til vognen som ventet utenfor. Det var varmt i været nå, ellers hadde hun vel blitt forkjølet tenkte hun, hun hadde bare vært forkjølet en gang før. Huff, det ville hun helst unngå å oppleve igjen.

Etter vært begynte hun å legge merke til detaljer, detaljer som hun ikke hadde trodd fantes. Detaljer som tydet på at ikke alle hadde det så bra.
Nei! – hun dro tanken ut av hodet, selvfølgelig hadde de det bra det var antagelig bare en skikk her å sitte på bakken med et fillete pledd under seg. Eller sove under høyvogner, hun hadde faktisk sett tre stykker som klamret seg sammen under en slik en.
Det er sikkert at man må gjøre det en gang i måneden her, på samme måte som vi en gang i året ga bort våre brukte klær. – tenkte Ailin, alt hadde en naturlig forklaring, selvfølgelig hadde det det.
Hun fortsatte bortover veien, som ikke var belagt med brostein som hun var vant med, men var vanlig nedtrampet jord, at jord kunne bli så hard, og at det var så mye av den. Ja denne landsbyen var nok rik, det var ikke alle som hadde råd til å kjøpe så mye jord. Himmelen begynner å letne i det hun går forbi en eldre mann, øynene hennes blir store av forundring i det hun ser det, ser at han mangler et ben, ser at magen hans går innover under de fillete klærne, dette kan ikke stemme, hun må se syner. Mannen åpner munnen og til hennes forskrekkelse ser hun ingen tenner. Redselen tar henne og hun begynner å løpe.

Hun har aldri løpt før, men det er tydelig at det er noe som sitter i blodet. Hun løper som om hun aldri har gjort annet. Men snart blir hun sliten, luften river i lungene hennes, smerten dunker i hodet. At det går an å ha det så vondt, hun forstår nå hvorfor moren alltid sa at man ikke skulle løpe. Hun må lene seg inntil en skitten vegg for å få igjen pusten, snart løfter hun hodet, hvor er hun? Hun vet ikke, men den skumle mannen er borte. Hun vandrer lett skremt langs gatene og hun er noe hun aldri har vært før, skvetten. Så mange nye opplevelser og erfaringer er ikke godt for et menneske tenker hun, hun skjønner hvorfor moren og faren har skjermet henne, de er virkelig perfekte, det er bare så synd at hun ikke kan være det samme.

Hun kaster lett på hodet i det hun hører plystring bak seg. To sterke gutter kommer opp ved siden av henne og sier.
”Du, to bronseslanter for oss to eller?” Sier de lett frekt
Ailin skjønner ikke hva de sikter til men det er noe i blikkene deres hun ikke liker, som om de kler av henne naken, hun svarer myndig
”Beklager men jeg må be dere vike fra mitt åsyn nå.”
Et lett skrik rekker å høres i det hun får en sterk arm om livet og snart liger en annen over munnen hennes, hva skal hun gjøre? Tanken på å kjempe i mot faller henne ikke inn. Hun bare sender enn bønn til skaperen om at Algai må hjelpe henne, for dette kan ikke være virkeligheten, dette kan ikke være bra.
Som vann til tørst strupe
Ashan'Sei
Hengiven
Hengiven
Posts: 153
Joined: Tue Nov 14, 2006 17:54
Location: Hamar

Post by Ashan'Sei »

dag 12

Algai stirret på døren som lukket seg bak Ailin. Kunne hun være så blind? Alle stand rundt henne led folk og hun trodde at alt var i den sjøneste orden.

Slik satt hen et øyeblikk så reiste han seg og gikk ut. han så henne gå bortover gaten og se på hvordan alt var. Han bestemte seg for å følge etter henne. Og han klatret opp på taket for ikke å bli sett, han fulgte henne bortover gaten frem til hun kom til en tigger som satt på bakken. Idet han rak ut hånden sin etter Ailin begynte hun å løpe

Idet hun stoppet og løpe og begynte å gå vanlig igjen, stod det skrevet i ansiktet hennes at ho var redd. Algai som skjønte at dette kunne bli farlig og tokk på seg soufan han hadde i lomma. Da han atter så ned for å finne Ailin var hun borte. Dette satte en alvorlig støkk i ham. Hvor er det blidt av henne? Han fortet seg rund omkring på alle takene i landsbyen.

Akkurat i det han trodde at han hadde mistet henne. Hørte han skriket hennes. Han løp i den retningen skriket hennes kom fra. Da han kom frem der han mente han hadde hørt skriket hoppet han ned, og det var ingen Ailin der. Han så seg rundt. Ikke langt unna sto en stalldør på en klem. Sjansen var liten men den var til stede. Han snek seg bort mot døren og kiket inn. Inne bød det seg et syn som han hadde håpet at han ikke ville finne. Han så to gutter i lappete klær som akkurat var i ferd med å lege en kvine ned på bakken. Kvinnen skjønte Algai var Ailin. Dette var øyeblikket for å gjøre noe.

Han trakk sverdet og stormet inn i stallen, de to guttene stivnet til i det de så hva som kom inn. Selv Ailins øyne utvidet seg i sjokk, og han kom på at han aldri hadde hat på seg soufan etter at han hadde møtt Ailin. Han danset som en rasende ill og det tokk ikke mange sekunder før de to guttene (som begge hadde prøvd å flykte.) lå døde på bakken.

Han løsnet på soufan slik at ansiktet kom til syne og øynene til Ailin ble om mulig enda større. Et svakt Algai unnslapp leppene hennes. han skjønte de ikke hadde mye tid og gjemte fort de to likene og gikk bort til Ailin og hjalp henne på beina.

”Fort vi har ikke mye tid, det kommer ikke til å ta lang tid før disse blir oppdaget og jeg vill være så langt borte so mulig. Kom nå!” sa Algai, men Ailin rørte seg ikke, men sa ”hva var det som skjedde? Hva var det de ville gjøre med meg?” Algai snudde seg og kikket på henne, så sa han: ”Hvis du ikke vet det skal jeg fortelle deg det, men vi har ikke tid til det nå. Vi må skynde oss tilbake til vertshuset, og samle sakene våre. Jeg skal forklare deg det mens vi rir. Klarer du å gå?” Ailin sa ingen ting bare nikket og fulgte etter ham.

Da de kom frem til Vertshuset sa han at ho skulle vente på ham i stallen. Før han selv gikk opp på rommene deres og samlet sammen tingene deres, og løp ned til stallen. der sto Ailin i en krok og kikket forskremt på stallgutten og vershus innehaveren. Selv gikk han bort til mannen og sa at han beklaget at han måtte dra så fort men han hadde viktige ærender og ta seg av. Vertshuseieren bukket og tokk imot betalingen, og beklaget at de måtte dra så fort. Algai salte hestene og hjalp Ailin opp i salen og så satte de i vei ut av landsbyen i galopp.

Den kvelden rakk de ikke frem til en landsby, og Algai vurderte å stoppe tidlig og bygge an gran hytte for at ho ikke skulle ha det så vondt som å sove under en busk. Som sagt så gjort. Han bygget et le til henne, og lagde en forholdsvis god seng til henne. Etter å ha tent opp et bål gikk han for å se om han kunne skaffe noe mat til dem.

Senere den samme kvelden satt de foran bålet og så på de to kaninene som hang over det. Ailin hadde en vis avsky i øynene sine, og da han ville rekke frem den ene sa hun, ”Har du ikke tallerkener og bestikk?” på dette svarte Algai: ”Nei, jeg har ikke det, og det er slik man pleier å spise stekt kanin.” han smilte innvendig da han så utrykket i ansiktet hennes.

”Ailin, vet du hva som skjedde der inne i landsbyen?” ”Hva mener du?” ”Jeg mener det som skjedde med landsbyen at den ble slik, og hva som skjedde med deg.” ”Var det ikke en sikk de hadde der?” ”Nei, det var ikke det. Hør her Ailin, vet du hva som skaffer penger til deg og familien din? Ikke det. Det er skattene de som bor på landområdenevne deres som betaler, som gir dere penger. Det er ofte en ørliten grad mellom nok skatter og for høye skatter. Og hvis det blir uår så kan skatter som før var passe bli for høye. Da blir folk fattige, de har ikke rå til å kjøpe det de trenger for å leve slik normale folk gjør. Og med normale mener jeg ikke slike som deg, og ikke slike som meg. Jeg mener folk som allerede ikke har mye penger men de har nok til å klare seg.” ”hva har dette med denne landsbyen å gjøre?” ”det jeg vill si med det er at her har det vært uår og skattene er blidt høyere samtidig, her er nesten alle fattige. Og når folk blir fattige gjør de rare ting. Disse to guttene som tokk deg, de to jeg drepte, ville gjøre deg veldig vondt, du hadde absolutt ikke likt det. Og grunnen til at vi måtte flykte derfra var fordi jeg drepte dem, og det kunne være nok til å få hele landsbyen i kok og etter oss. Og alt dette fordi de ikke har rå til det de trenger. Fattigdom er noe forferdelig, og altfor mange er det.” Under hele foredraget hadde Ailin sittet og hørt på ham, men nå kom den delen han viste ville bli tyngst for henne, men samtidig den delen han viste han måtte si til henne. Spesielt etter i dag.” Ailin, vet du hvem som er Herren i dette området?” ho ristet på hode og sa ”Ailin det er dine foreldre som er det.” med dette reiste han seg og gikk til utkanten av leiren for å la henne være alene en stund, og fordøye det han hadde sagt.
<a><img></a>
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Ailin satt og så tomt etter ham. Det var et ord han hadde brukt mange ganger, et ord hun aldri hadde forstått, ordet fattig. Hva ville det si? En rar følelse fylte magen hennes, hun tippet at det var det de kalte sult. Hun skalv på hånden da hun strakte seg etter kaninen, grøssene for igjennom kroppen, noe så ekkelt. En rumling for igjennom magen hennes, hun hadde ikke spist siden dagen før, frokosten hadde hun helt glemt. Det knøt seg i magen hennes, hun lukket øynene og grep om haren, med en klumsete bevegelse førte hun den til munnen og prøvde å la være å tenke på hva det var hun spiste.

Tankene hennes for til det Algai hadde sagt. At moren og faren hennes skulle skape dette han kalte fattigdom. Huff, så mange rare ord. Men når hun tenkte tilbake på hva hun hadde sett trodde hun sult var en del av fattigdom. Foreldrene hennes ville aldri forårsake det, ikke den fæle følelsen som hun hadde i magen nå. Sagte men sikkert klarte hun å fortrenge uroen som plaget henne, det var ikke foreldrene hennes som forårsaket fattigdom og sult.

Flere tanker slo henne, hva ville guttene? Og hvordan kunne Algai være så sikker på at hun ikke hadde likt det? Hun viste ikke, Ailin kastet resten av haren fra seg, hun var mett. Hånden hennes strøk nervøst om håndleddet, hun merket tårene som presset på. Aldri ville hun bli holdt nede igjen, aldri, det var det verste hun hadde opplevd. Hun ville lære å kjempe, sånn som Algai hadde tatt guttene. Men det å spørre ham nå var uaktuelt, spesielt etter at han hadde satt tomme anklager på foreldrene hennes.

Hun sukket stønnet letter over leiet som Algai hadde laget til henne. Hvorfor sov hun ikke i en ordentlig seng? Kanskje ville det være lettere å forsvare seg hvis man sov litt hardt om natten. Hun nikket, sånn måtte det være. Hun krøllet seg sammen i sengen, hutret lett, kjeleflikkerklærene var ikke spesielt varme. Snart sovnet hun, og for første gang med et utrykk i fjeset som var fylt med vilje.


Dag 13

Ailin våknet med solen, hun strakte på se og gikk bort til hesten. Hun strøk den over mulen, den var myk, kjent, hun var vant med hester, bare ikke å sale dem. Algai lå litt bortenfor, det så ut som om han sov, hun skulle vise ham, hun skulle prøve å sale hesten, hun skulle klare å sale hesten. Hun fant strigleutstyret og begynte å strigle den fukse hoppa si. Hesten skulle skinne hadde hun bestemt seg for, og det skulle være hennes fortjeneste. Hun strøk en børste lett over ryggen til hesten, et lett vrinsk kom ut fra dyret, som om den lo. Hun sukket, det hørtes ut som om hesten lo av henne. Hun prøvde igjen, men nok en gang lagde hesten bare rare låter. Hun merket at hun begynte å koke, hun tokk i og med kraftige bevegelser dro hun børsten over hestekroppen gang på gang, hun la hele sin styrke i bevegelsen. Snart rant svetten nedover kroppen hennes. For vært tak forbannet hun tilværelsen sin, for vært tak ønsket hun seg hjem, ønsket at hun aldri hadde sett det som tydeligvis var verden. Hun tokk i og skulle til å nok en gang dra børsten hard over den varme hestekroppen, men hun snublet, alt bråket burde ha vekket Algai men han våknet hvis ikke, noe sa henne at han latet som om han sov. Hun fikk summet seg, en kvist hadde revet opp kjolen hennes midt på magen. Hun sa noen ord som hun hadde hørt stallguttene bruke når de var sinte
”Blod og aske.” Sa hun ord som ikke passet til hennes stemme.
Hun så tilbake på hesten og bestemte seg for at den var ren nok nå, hun gikk mot sadelen, i det hun skulle bøye seg for å ta den opp så hun noe blankt som blinket under sadelen til Algais hest. Et litt ondskapsfullt smil lekte med leppene hennes og hun gikk bort til den. Hun tokk tak i det blanke og dro, snart stod hun med en kniv i hånden, et sverd for henne, en lang kniv for Alagai. En sterk hånd legger seg om hennes små og en dempet røst sier.
”Jeg tror du skal legge bort det der, du kan kanskje få se på det i kveld.”
Ailin nikker utryksløst, men slipper ikke kniven, det er noe med det blanke metallet som fascinerer henne. Algai tar det rolig ut av hendene hennes og legger det tilbake der det kom fra før han snur seg mot hesten og sier.
”Så fin den har blitt, jeg viste ikke at du var så flink til å stelle hester.”
Det var noe onkel aktig over stemmen hans nå, men den hadde fortsatt den samme roen som bestandig.
Ailin bare nikker, har egentlig ikke noe å tilføye. Hun går bort til sadelen og snart hjelper Algai henne med å sale hesten. Han sier ikke et ord, hun trives med det, da kan det på en måte være hennes hemmelighet ennå.

Etter kort stund drar de videre, de følger ikke landeveien som ellers, Algai sier at det kan være farlig. Istedenfor snirkler de seg mellom trær og over gjengrode sletter. De rir i noe Algai kaller naturen. Hun trives på en måte med det, det er som om naturen utfyller henne. Hun styrer hesten sin etter Algai og smiler Kanskje dette kan være mitt land en gang, kanskje dette kan bli mitt liv hun liker tanken på det. Moren hadde skjent på henne hvis hun hadde vist hva Ailin tenkte, men noe opprørsk hadde våknet i jenta, hun likte tanken på at moren ikke hadde likt det. Men tross i dette hadde nok Algai tatt feil, moren og faren hennes var ikke skyld i det han kalte fattigdom.

Utpå kveldingen kom de ut på veien igjen, ikke hovedveien, men en smal kjerrevei. De fulgte den litt, Ailin smilte. Tross i at hun hadde begynt å like det å ri i skogen var det glede som fylte henne ved noe som kunne minne om en ordentlig vei. Det var langt mellom gårdene her, og tydeligvis langt til en landsby, hun så at mørket holdt på å senke seg over henne. De måtte da finne ly snart, tross i at hun begynte å forstå at det fantes noe annet enn dunmadrasser så trivdes hun ennå best med tak over hodet, og helst et solid et. Algai stoppet hesten foran den tredje gården de kom til, kastet benet over ryggen på hesten og stod ved siden av den, han ga tegn til at Ailin skulle gjøre det samme. Hun gjorde det, og stod ved siden av hesten, snart beveget de seg inn på tunet. Et opprømt smil kunne ses i fjeset hennes hun hadde aldri vært på en gård før…
Som vann til tørst strupe
Ashan'Sei
Hengiven
Hengiven
Posts: 153
Joined: Tue Nov 14, 2006 17:54
Location: Hamar

Post by Ashan'Sei »

Dag 13.

Algai sto i foran døren til hovedhuset, og kikket seg tilbake etter Ailin. Hun sto ikke langt unna hesten sin og kikket seg opprømt rundt. Han smilte innvendig, jenta lot endelig til å komme ned på bakken. Han husket godt begynnelsen av turen, hun hadde sittet i salen og sett ut som den pyntedukken hun hadde vært den gangen. Hendelsene i landsbyen hadde forandret mye i henne, men fremdeles var det enda en lang vei å gå. Og det vanskeligste ville bli å få jenta til å innse at foreldrene hennes ikke var skaperens høyre og venstre hånd.

Han banket på døren tre ganger, og fikk et dempet ”hvem der?” til svar. ”En langveis farende som søker ly for natten.” ”vent litt, jeg kommer straks.” algai gikk bort til Ailin og sa: ”du må for all del ikke si hvem du er, mens vi er her hetter du Ailil Pevar. Er det greit?” det var egenlig intet spørsmål men likevel var han lettet da hun nikket. ”jeg er Kirman Soyan, greit?” igjen ett nikk. Akkurat da gikk døren opp og bonden og kona hans kom ut på tunet. ”god dag ærede herre. Vi søker ly for natten, har de en mulighet for det?” bonden kikket på dem en lang stund og sa så: ”Jeg har et rom, eldste sønnen min flyttet ut for noen uker siden, men jeg er redd det bare er en seng der.” ”det gjør ingenting, jeg kan sove i stallen, bare min følgesvenn får en seng.” ”jeg ønsker å vaske meg.” algai krympet seg innvendig da jenta sa dette, det var så lite et spørsmål som det overhode var mulig å få til. Og han hadde trodd det hadde endret seg noe i henne. Han kikket på henne og gav henne et blikk som han håpet at hun oppfatet som at de måtte snakke om dette senere. Selv om algai ikke var sikker på om Ailin hadde skjønt det. Lot bonden til å ha gjort det, og smilte overbærende. ”det skal nokk la seg ordne. Hva er så deres navn om jeg tørr spørre?” Algai ar takknemlig for bondens reaksjon og svarte: ”mit navn er Kirman Soyan, og dette er Ailil Pevar. Vi kommer fra Caemlyn.” det ville forklare det meste av jentas oppførsel til han fikk snakket med henne.

Inne i stallen ordnet han seg et lite lager oppe på høyloftet bondekona kom inn med noen pledd til ham og sa at de kunne spise sammen med dem. Dette takken han ja til og forsikret henne om at de ville betale dem for bryet deres. Da ho var godt tokk algai av seg skjorten og dro frem Soufan og sverdet sitt. Et øyeblikk ble han stående og se på det, med tankene var han tilbake til det øyeblikket da Ailin hadde plukket opp kniven hans. Det hadde vært noe i øynene hans som overasket ham, hun var fascinert av våpenet. Han viste ikke om han skulle like det eller om han skulle være bekymret. Etter et øyeblikk lot han seg omslutte av Ko’di og begynte han å la sverdet virvle rundt i hendene hans, og gled over i dansen med stålet.

Døren gled sakte opp bak Algai og i et brøkdel av et sekund hoppet han opp på en bjelke som forbandt veggen bed høyloftet. Der oppe sto han og kikket ned, i det døren gled opp enda et stykke trakk han lydløst sløret foran ansiktet og gjorde seg klar til angrep. Da han så hvem det var som kom inn slappet han av. Det var bare Ailin, med ett sats hoppet han ned. Ailin som tydeligvis var overasket satte i et hyl, som minnet Algai på at han fremdeles hadde sløret foran ansiktet. Etter at han hadde fjernet det kikket han på Ailin som stirret trollbundet på sverdet hans. ”Er det noe Ailin?” det var som om ordene hans rev henne ut av en slags transe. ”he? Å nei ikke noe, jeg kom bare for å se etter deg.” Etter en kort stund der Ailin fortsatte å stirre på sverdet, snudde han seg og hoppet opp på høyloftet der han hadde sakene sine. Da han kom opp tokk han frem trekniven sin og hoppet ned til Ailin. Han viste enda ikke om han virkelig ville gjøre dette, men hun kunne ikke gå rundt i verden uten å kunne forsvare seg. Når de kom til rift ville de skille lag og han kunne ikke beskyte henne lenger, og hvem viste hva som ville skje henne der.

Han rakte Ailin trekniven og spurte om hun ønsket å lære. Hun sa ingenting, men han så i blikket hennes at hun ønsket det. Trekeiven var som et lite sverd for henne. Akkurat som den ekte kniven. Han viste henne hvordan hun skulle holde den, det var helt tydelig at hun aldri hadde gjort noe lignende før, og han moret seg da han så de noe klossete bevegelsene hennes. Etter en stund bestemte han seg for at det var fortidlig for å begynne med kniven/ sverdet. Og sa at de kanskje kunne begynne med ubevæpnet kamp. Også dette skulle vise seg å være veldig vanskelig for henne, men han viste tålmodighet med henne og fortsatte å undervise henne.

Algai lot til å ha glemt tiden i sin fryd av å undervise Ailin, og da bonden stakk hode inn, var Ailin midt i et klossete angrep mot ham som han lett avfeide. Da hun var ferdig, grep Algai tak i Ailins håndledd og stanset henne. ”Kan jeg hjelpe dem med noe, gode mester?” bonden som hadde kikket forbauset på skuespillet som avspilte seg foran ham skvatt til og sa: ”åja, min kone sender meg, det er mat.” ”vi kommer” sa Algai og slapp Ailin.

Måltidet var en fornøyelig sakk. Bondefamilien var veldig vennlige. Det viste seg at de hadde to sønner til. De fortalte at den eldste sønnen hadde giftet seg med en jente fra byen, og at de hadde bodd her noen dager før de flyttet til byen. Og derfor var de vant til oppførselen til byjenter. Algai gliste et av sine sjeldne smil, denne historien forklarte hvorfor de ikke hadde reagert på Ailins oppførsel. Inni seg tenkte han at de egentlig ikke kunne ha vært heldigere med hvilken gård de kom til. Etter måltidet gikk algai for å vaske seg, han hadde egentlig regnet med at Ailin ville gå først men hun snakket med fruen i huset, så han gikk først. Etter at han hadde vasket seg gikk han til stallen for å sove. Da han kom inn så han høystabelen som hadde veltet i et av Ailins mer mislykkede forsvars forsøk. Han rettet den opp og gikk for å legge seg.
<a><img></a>
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Dag 14

Ailin våknet til at solen skinte lett ned igjennom vinduet. Himmelen var full av sprede skyer. Hun strakte på seg. Hånden hennes strøk over puten, den var våt. Vage minner strøk igjennom hodet hennes. Hun husket hvor glad og opprømt hun hadde vært i går. Hvor gjerne hun ville lære. Som hun skammet seg. Hun hadde antagelig bryt alle de tingene som moren hadde sagt at hun aldri måtte gjøre. En kvinne hadde ingen grunn til å ha et sverd i hendene. Kniver skulle brukes til å spise med. Hun sukket. Det var derfor puten var våt. Hun hadde grått seg i søvn den natten, grått av skam.

Huff, hun måtte skjerpe seg. Kunne ikke fortsette å la besinnelsen slippe på den måten. Det var to forskjellige ting å under kaste seg den mannen, og å bli som ham, hun skulle ikke bli barbarisk. Hun gikk bort til klærne sine. De var klissete av møkk, de sto vel snart av seg selv. Hun hadde ikke trodd at det fantes så mye møkk i hele verden, nå viste hun bedre. Mens hun dro plagget over hodet begynte hun å grunne på om det hele bare var en drøm. Det var ikke naturlig dette. Kanskje det hele bare var et mareritt.

Etter å ha børstet håret skred hun inn på kjøkkenet. Bondekonen stod allerede der og lagde mat. Mannen hennes satt og drakk varm drikke til brødet. Hun stod i dørkarmen, det var tross alt den kvinnen som var fruen i huset, hun måtte vel vente til hun fikk beske om å sette seg. Når begynte hun å underkaste seg tilfeldige bønder? Hun var Ailin, Ailin Perantsi, og hun var fruen i det huset hun besøkte. En bestemt mine for over fjeset hennes i det hun satte seg uten å ha blitt bet om det. Det virket som fruen i huset var vant til at folk turet fram som de ville og bare smilte til henne.
”Så du har våknet.” Smilte hun
Ailin smilte høflig tilbake, og nikket.
” Men du og du.” Sa hun og klappet hendene sammen. ”De klærne dine trenger en vask, og litt søm. Du kan få en av mine gamle drakter, jeg ble litt mer omfangsrik etter at sistemann ble født.” Smiler konen.
Mannen hennes sitter og nikker i hjørnet før han sier ” Gi henne den grønne, den vil hun kle.”
Kvinnen klapper hendene sammen igjen og svinser ut av kjøkkenet. Ailin sitter lett fortumlet igjen sammen med mannen. Han begynner å snakke om ting hun ikke forstår, om uåret i bygda og skatter og mye annet. Ailin bare nikker mens hun ser forvirret på brødskiven sin.
Algai dukker plutselig opp bak henne og visker ” Du må nok smøre maten din selv.”
Ailin rister forvirret på hodet, smøre maten selv? Hvordan gjør man det? Algai tar en brødskive, Ailin gjør som ham, ganske klossete. Når han tar kniven tar hun kniven og snart har hun, utrolig nok fått laget seg en brødskive. Det var nesten litt gøy kommer hun fram til i sitt stille sinn.

Etter at hun har fått i seg et par skiver kommer frua inn med en grønn folkedrakt. Ikke så ulik dem tjenerne bruker, skal hun nedverge seg til å gå i noe slikt? Hun kaster et raskt blikk på Algai og det blikket sier henne at det skal hun. Bondekonen som heter Kaia hjelper henne med å få på den grønne kjolen mens hun stadig småsnakker. Etter at hun har fått på Ailin kjolen smilte hun lurt til henne og vinket henne med seg inn på sitt eget soverom, der, akkurat der hvor det var mest lys i rommet stod et stort speil.
”Dette er det kjæreste jeg eier.” Sier kvinnen lurt.
Ailin skal til å si at et sånt et har da hun og, men da ser hun noe i kvinnen, noe som får henne til å ønske at denne kvinnen skal tro at hun er rik, hun skal få tro det.
”Det er praktfullt.” Sier hun
Ailin lar kvinnen føre seg mot det veldige speilet, hun står og betrakter seg selv der blir hun overrasket over hvor fint den grønne enkle ullkjolen sitter på henne. Hun smiler før hun takker kvinnen overdådig.
”Du lærer.” Sier en kjent stemme Algai står og lener seg mot dørkarmen og titter på dem. ”Hvis det er greit for dem frue, så drar vi ikke før ved lunsj tider, hvis det er noe vi kan hjelpe med så lenge så gjør vi gjerne det.”
”Nei, nei da. Det er så hyggelig å ha folk i huset, det blir jo så tomt vet du når ungene er borte. Og jeg har jo ikke døtre så da er det så koselig å kunne dresse opp en vet du..” Strålte kvinnen som vanlig.
”Du har mistet en datter, har du ikke?” Spør plutselig Ailin. Det er noe i kvinnens ansikt som beskriver savn, hun ser at kvinnen savner noe. Og savnet i kvinnens ansikt er et savn etter noe man har hatt.
”Jo, jeg har det.” Sier hun rolig, og for første gang uten et smil i ansiktet.
”Hvis det er greit tar jeg med Ailil på en tur, jeg vil gjerne vise henne området, jeg har vært her et par ganger før.” Sier Algai forsiktig.

Ailin og Algai beveger seg ut på gårsplassen.
”Vi lar hestene stå, så kan vi ri hardere i kveld.” Sier han.
Ailin bare nikker. Hun konsentrer seg om hvor hun skal sette benene, Algai har ført dem ut på en skogssti og det er noe helt annet å gå på enn marmor gulv, eller hardbarket jord for den saks skyld.
”Du må lære å oppføre deg jente.” Sier Algai litt hard.
”Ja.” Svarer hun klart og tydelig. ”Jeg har oppført meg forferdelig den siste tiden, moren min ville ha skammet seg over meg.”
Ailin våget seg et lite side blikk på Algai, dette førte til at hun nesten snublet, men hun rakk og se et par overraskete rørelser i Algais fjes.
”Du må slutte å gjøre alt som moren din har sagt du skal gjøre.” Sa han bestemt. ”Moren din er ikke perfekt.”
Noe ved dette fikk Ailin til å flamme opp. Og for en gangs skyld lot hun al selvkontroll falle.
”Hvordan våger du!” Gjaller stemmen hennes gjennom trærne. Hun har stoppet og ser Algai rett inn i øynene.
”Innerst inne vet du jeg har rett.” Sier Algai kontrollert.
”At du har rett. Ja foreldrene mine hadde glemt å fortelle meg et par ting om verden. Men selv skaperen gjør feil!” Sier hun sint mens øynene hennes flammer.
”Foreldrene dine er langt unna skaperen og de har gjort mange feil.” Sier Algai uten å heve stemmen.
Ailin viser ut med armene for å omfatte verden. ”Du har hintet til at mine foreldre er grunnen til det du kaller fattigdom, men du misforstår. Hadde de gjort som mine foreldre hadde sagt hadde de ikke vist hva fattigdom var. Akkurat som meg. Jeg har hatt en perfekt oppvekst uten å ha mangle noe som helst, det kunne de også ha hatt hvis de hadde hørt på mine foreldre.” Tordner hun.
”Så du har ikke manglet noe som helst?” Smiler Algai lurt. ”Du har manglet fri vilje.”
Han drar sverdet og holder det mot henne. Ailin viser ikke tegn til frykt, hun vet ikke hva et sverd kan gjøre. Eller jo et minne farer gjennom hodet hennes, to menn, to menn i en forfallen landsby.
”Tror du virkelig det skremmer meg?” Sier Ailin ærlig mens øynene hennes skifter glød, nå er de fylt av nysgjerrighet. Hun strekker fingrene fascinert ut for å røre ved det blanke våpenet før hun trekker det til seg. Algai snur sverdet og vender skaftet mot henne. Ailin vender på hodet og nekter å ta imot uansett hvor mye hun ønsker.
”Sverd er ikke noe for fine damer.” Svarer hun nå rolig.
”Hvorfor ikke?” Spør Algai
”Fordi at kvinner ikke skal holde våpen. Kvinner er grunnlaget for liv, ikke død.” Svarer Ailin voksent.
”Nok en teori fra din mor.” nesten spytter Algai. ”Jeg ser hvordan du tørster etter å lære mer om våpen, hvordan våpenet fascinerer deg.”
Ailin sukker. Hun klarer ikke å nekte det for seg selv. Hun hadde aldri ønsket noe, men det å holde og svinge det våpenet ønsket hun, ønsket så sterkt at det brant i henne. For å få lov til det måtte hun gå med på et kompromiss, o hun fattet en beslutning som kom til å ha en innvirkning på resten av livet hennes.
”Hvis meg og jeg skal lære.” Svarer hun med en bestemt het i stemmen som er ulik alt som hadde kommet ut av munnen hennes tidligere.

De beveger seg rolig tilbake til leieren, eller Algai går mens Ailin løper i ring rundt ham, slik hun har fått beskjed om. Hun sukker, skjønner egentlig ikke hvorfor hun har godt med på dette, men når hun ser sverdet som henger fra Algais hofte vet hun hvorfor.
Som vann til tørst strupe
Ashan'Sei
Hengiven
Hengiven
Posts: 153
Joined: Tue Nov 14, 2006 17:54
Location: Hamar

Post by Ashan'Sei »

Dag 14.

Algai så på jenta mens ho løp rund ham, hun hadde endelig tatt et oppgjør mellom seg og foreldrene sine. Hun hadde endelig tatt avstand fra dem og gjort noe hun ønsket selv. Da de kom til gården gikk de inn i loven der han fortsatte å undervise henne. Da lunsj tiden kom gikk de inn i hovedhuset der familien satt og ventet på dem, Kaia kikket et øyeblikk forundret på Ailin som tydelig vis akkurat hadde fått igjen pusten. Det var tydelig at hun gjorde seg sine egne tanker, men det fikk så være. Etter måltidet gikk de to inn på stallen fro å forbrede avreisen, denne gangen striglet Ailin hestene mens Algai pakket sakene deres.

Tjue minutter senere sto de ute på tunet med salte hester for å si farvel til bondefamilien. Da Algai rakte frem en liten pung med penger i, rister Kaia på hodet og menet at det ikke er nødvendig. ”det var en glede å ha fru Ailin i huset.” De snudde hestene og red ut på landeveien. Algai studerte Ailin mens hun vinket til Kaia og smilte, han skulle gjerne vist hva som foregikk inni henne da.



Dag 18.

De hadde nå ridd må far madding veien en stund allerede, og etthevert som de nærmet seg Far Madding ble det stadig mer trafikk. Blant annet møtte de på en handelskaravane. ”Ailin, bli her bak jeg rir frem for å spørre om hva som skjer i verden.” hun nikket bare, Algai begynte å bli bekymret. Hunn hadde ikke gjort noe opprør helt siden hun tokk imot dødes vei. Han hadde trent med henne hverdag siden da, hun hadde sugd til seg alt han lærte henne. Det viste seg dessuten at hun var utrolig rask til å lære. Han hadde faktisk bare brukt tre dager på at hun skulle lære de grunnlegende teknikkene i ubevepet kamp. Det hun strevde mest med var utholdenheten sin. Hun hadde aldri måtte løpe før hun møtte på ham, og nå tvang han henne til å løpe mye. Han var begynt å bli redd for at han skulle knekke henne, men han hadde ikke mye tid på å lære henne i rift var det slutt. Klærne hennes egnet seg heller ikke til å sloss i, de måtte få tak i nye, men det var når de kom til Far Madding.

Da han kom frem til mannen som så ut til å være handelsmannen, spurte Algai: ”gode herre, finnes det noe nytt i verden å berette?” handelsmannen kikket ikke på Algai det var tydelig han hadde blitt spurt mange ganger før og sa: ”intet stort, Rift og Illian er på nippet til å fyke i tottene på hverandre, men det er inntett nytt. Det ryktes at trollkokene herjer i grenselandene, og at det er noen som har tenkt å gjenreise Malkier. Som om det hadde noen vits” ved disse ordene stirret Algai på mannen. Var det noen som skulle heve den Gylne tranen? Den eneste som kunne gjøre det var al’Lan, og han hadde fortalt Algai at han ikke ville ta med seg folk inn i døden. Han sa det var en kamp han måtte kjempe selv. Enda en gang kikket Algai på handelsmannen. Ja vist en Kandoraer det var grunnen til at han viste noe om det, hvis det var mer enn løsslarv. Ubevist rørte han ved hadorien, dette trakk kandoranerns oppmerksomhet mot den. Øynene til mannen utvidet seg og han stammet veldig da han sa: ”Å! Beklager så meget. Jeg hadde ikke tenkt å snakke slik om Malkier det er bare...” mannen var vis nokk til å stoppe der, hadde han sagt mer ville Algai sett seg nødt å drepe mannen. Det at han ikke hadde gjort det for lengst, var et tegn på at han hadde vært for lenge i sørlandene. Han rev i tømmene og red tilbake til Ailin, med tankene var han fremdeles i grenselandene. Det var mange år siden sist han hadde vært hjemme. Han hadde et værelse på borgen til Agelmar der han alltid var velkommen. De rei side ved side uten å si noe.

Dag 19.

Det var tidlig på morgn da de nærmet seg Far Madding. Men i stedet for å inn mot byen tar Algai av veien og rir inn i skogen. ”skal vi ikke inn til den byen der fremme?” spurte Ailin. Han stoppet opp et øyeblikk og ventet til hun også hadde stoppet. ”jeg vet om et bedre sted vi kan overnatte enn der inne.” dette var delvis riktig. Algai kjente faktisk et bedre vertshus en de som fantes inne i byen. Men dette var ikke hovedgrunnen til at han ikke ville dit. Han viste at hvis de var i far madding en eneste dag ville det meste av det han hadde oppnådd med jenta være forgjeves. Kvinnene i byen ville sette griller i hodet hennes og i verste fal gjøre henne til en av dem. Han hadde jobbet så hardt med å få henne til å se verden slik den var, og han hadde ikke tenkt og la noen kvinfolk som mente de var bedre enn alle menn få gjøre det til intet.

Da de var kom frem til en landsby som lå to mil sør for byen hadde solen ikke mer enn akkurat nådd middagshøyden. Etter å ha tatt inn på vertshuset, tok Algai med seg jenta ut i skogen. Da de kom til en lysning spurte han henne: ”nå har du lært det grunnlegende innen ubevepet kamp. Har du et våpen du kunne tenke deg å lære?”
<a><img></a>
Sisnera
Sitter
Sitter
Posts: 771
Joined: Fri Jun 01, 2007 15:30
Location: Bortenfor nordlyset

Post by Sisnera »

Dag 19

Ailin så forvirret ned i bakken. Hun hadde ikke tenkt på det, på våpen. Hun hadde bare ikke tenkt så langt. Hun tittet på sverdbeltet til Algai, det var det som hadde fascinert henne, det var det som var grunnen til at hun hadde godt inn for dette. Men tross i det så skjønte hun at hun måtte trekke en annen slutning.
”Om kort stund når vi Rift, da vil vi nok måtte skille lag. Jeg vil fra da igjen være den adelskvinnen jeg er født til å være.” Disse ordene var så uvante at kom fra hennes munn. De var hennes egne, tross i at morens lære fortsatt var en del av dem.
”Men i motsetning til hva min mor tror, kommer jeg til å være en kvinne med mulighet til å forsvare meg. Jeg skal være en ulv i fåreklær, en kriger i kjole.” Hun løftet blikket fra bakken og så bestemt opp på ham og sa.
”Kniven og dolken skal være mitt våpen.”
Ailin trakk pusten dypt og tittet på Algai igjen. Lurte på hvordan han ville reagere, men hun så bare det vante litt dype tonen i blikket hans i det han nikket.
”Og sånn skal det bli.” Sa han og trakk fram en kniv fra et sted i klærne og vente skaftet mot henne. Et smil brette seg over fjeset hennes. Dette våpenet var ikke stort, men dødelig, hun snudde seg kastet det rett mot treet bak seg. Ikke fordi han ba henne om det, men fordi hun følte at det var riktig, at det var det hun skulle gjøre. Kniven bommet, men ikke mye, ikke mye til at treet var 10m unna henne. Hun snudde seg igjen og så på Algai, han nikket anerkjennende før han viste tegn til at hun fikk løpe å hente kniven igjen.

De øvde en stund, i taushet som vanlig, de trengte ikke ord. Det tokk ikke lang tid før hun traff treet. Og ikke så lang tid før hun skjønte hvordan hun skulle sikte. Da de var ferdige og Ailin rakte ham kniven igjen tok han imot, og trakk opp en annen.
”Den dagen du treffer alt du sikter på, med bind for øynene, skal du få denne.” Han viste henne kniven som han hadde trukket fram. Eller det var mer en dolk. Like lang som overarmen hennes. Den krommet seg lett og lekne snirklete mønstre strakte seg fra toppen av skaftet og danset bortover knivbladet. Han rakte den til henne, hun tok ærefult imot. Den lå godt i den smale hånden hennes, og hun merket et oppimot perfekt balansepunkt.
”Jeg tror jeg ikke kan ta imot denne noen gang.” Sier hun og sukker. I hennes øyne er dolken mye mer fantastisk enn sverdet.
”Jo, jeg fikk den av min læremester, og jeg skal kanskje gi den videre til deg.”
Ailin nikket. Et kanskje kunne hun overleve med.

De nådde vertshuset. De sa ikke mye, som alltid. De var begge personer av få ord, og ord trengtes ikke å bli talt mellom dem. Når kvelden kom på og de la seg var alt godt. Tross i dette klarte ikke Ailin å sove. Tankene kvernet om i hodet hennes. De dro ikke inn i byen. Algai hadde sørget for at hun hadde fått sett alt hittil, sånn at hun hadde lært mest mulig. Det var noe der inne han ikke ønsket at hun skulle se. Hun strakte på seg og listet seg ut. Han skulle ikke holde noe hemmelig for henne, moren hadde gjort henne til en dukke på den måten, denne mannen skulle ikke får gjøre det samme.

Hun sprang lett ut av Vershuset, uten å bli oppdaget, noe Algai hadde trent henne opp i. På myke lærsko sprang hun mot byen. Det var ikke bare bare å springe i kjole hadde hun begynt å skjønne, den bråkte for mye. På veien stoppet hun ved et redskapskur, kjolen måtte forandres kom hun fram til. Det var mange reddskaper der, de fleste til bruk på hus, men en kniv fant hun. Med noen raske tak skar hun til kjolen, sånn at den rakte henne til knærne, det ekstra stoffet bandt hun i et belte rundt livet, og armene fikk en kraftig klipp. Hva var det Algai ikke ville at hun skulle se? Undret hun igjen. Hun måtte være forberet på det verste. Kniven, som skulle bli hennes våpen, stakk hun i beltet. Før hun igjen løp inn mot byen. Hun så snart at det ikke bare var å løpe inn som hun først hadde trodd. Byen lå på en øy og var omkranset av høye murer og forsvarsverk. Fra et sted i hukommelsen fra dagen før kunne hun huske en bro over til øya. Hun satte av gårde i den retningen.

Mens hun løp frydet hun seg over at hun faktisk kunne det. Det var herlig. Og snart stod broa foran henne. På broa stod det to soldater. Noe ved dem sa henne at der kom hun ikke forbi kun ved å spasere, ikke sånn som hun så ut. Hvordan skulle hun da få komme seg inn i byen sent på kvelden? Oppgitt kastet hun seg ned i gresset og lå og ventet på en mulighet. Snart kom det en vogn kjørende forbi den var trukket av en kraftig trekk hest. Tankene rakk ikke engang å passere gjennom Ailins hode før den var gjennomført. Straks lå hun på undersiden av vognen. Hun kjente hvordan det knøt i musklene å holde seg fast i treverket. Det var helt klart at hun ikke var i god nok form ennå. Dette måtte bare gå! Sa hun til seg selv.

Brostein tenkte hun. Brostein. Det hadde gått så lett, så veldig lett. Før hun viste ordet av det hadde de rullet inn i byen. Hun hadde sleppet seg av når hun fant seg trygg for byvaktene. Hun tittet opp himmelen over henne var dekket av stjerner, byen rundt henne var fin, velstelt. Hun skjønte ikke hva det var her som hadde fått Algai til å holde henne unna. Noe med den praktfulle byen fikk henne til å glemme hva hun hadde lært. Snart skred hun formelt rundt mitt i gaten, i full åpenhet. Hun drømte. Drømte seg bort i det som en gang var. Det var rart, så lett det hadde vært da hun hadde trodd verden var perfekt. Hun lot en hånd føre langs den ene husveggen sånn som hun hadde for vane hos moren. Plutselig var det slutt på hus, plutselig støttet ikke hånden seg til noe lenger. Hun falt sidelengs. Fallet ble dempet, av en hånd som tok om hennes. Hun snudde seg mot redningsmannen og en duns av alkohol stod mot henne. Noe sa henne at dette var ikke en redningsmann. Hun stod straks klar i kamp posisjon, og vred hånden sin ut av grepet hans før han rak å reagere. Hennes første ekte kamp, slo det henne. Og hun trodde den ville ha mye og si. Hun målte sin motstander, han burde være lett, så full av alkohol som han var. Hun vrei seg rundt og langet ut et spark mot en utsatt del av kroppen hans. Ikke før benet hennes traff ham forstod hun at hun hadde handlet feil. Ikke bare fordi at han ikke var så full som han ga utrykk for, men også fordi at kniven som hun hadde festet i beltet hadde flæret huden hennes opp på innsiden av klærne, mørk varm veske drypte ned på steinen. Hun dro kniven opp fra beltet og la et dypt kutt nedover mannens rygg før hun løp haltende av gåre mens hun prøvde å forbinde såret.

Hun viste ikke hvordan hun hadde havnet her. Men myk ren halm lå under kroppen hennes og en eldre dame stelte forsiktig med såret hennes. Et stønn bar over leppene til Ailin og hun tiltrakk seg kvinnens oppmerksomhet.
”menn menn menn. Kan de aldri lære hva som er sitt, kan de aldri lære hva de kan ta og hva de skal holde seg unna?”
Ailin stusset over ordene til kvinnen, men den gamle kvinnen bare fortsatte.
” De er så avhengig av lyster menn, avhengig av behov.” Og sånn fortsatt kvinnen å snakke, i en evig dur av nedrakkelse på menn, om hvordan blikket deres åt menneskene opp innenifra og hvordan de ødela samfunnet i sin hunger etter blod. Ailin falt inn i en døs. Dette minnet henne så mye om hvordan det hadde vært hjemme hos moren. En enkel tåre rant nedover kinnet hennes, hun savnet moren sin. Savnet familien sin, og det perfekte livet hun hadde hatt. Hun kjente seg varm og kald på en gang og kvinnens stemme ble fjernere og fjernere mens Ailin sagte men sikkert forsvant inn i drømme land.

Det var tydelig at kvinnens ord og feberen omskapte drømmene hennes til det ugjenkjennelige. Onde mannedemoner omkranset henne og prøvde å vri sinnet hennes til deres vilje, og etter deres ønsker. Og først av alle de onde stod Algai og lo høyest av dem alle og sa at han nesten hadde lyktes.

Da hun våknet neste gang var det lyst igjen, konen fikk helt i henne noe veske og hun følte seg straks sterkere. De ble sittende og prate. Prate om erfaringer. Kvinnens erfaringer var av det slaget som en kvinne aldri burde oppleve. Og Ailin sugde til seg vært ord som en svamp. Alt kvinnen sa stemte med Ailins egne erfaringer. Og hun klarte alltid å se ting i den retning. Etter at de var ferdig med å prate sovnet hun igjen.

Neste gang hun våknet var det mørkt ute. Hun vrei på seg, og plutselig hørte hun lyden igjen noen banket på døren. Hun sukket, konen var vist ute en tur. Hun dro teppet tettere om seg og gikk mot døren. Da hun åpnet den var det den siste personen hun kunne tenke seg som stod der. Algai. Hun kjente raseriet flamme opp i henne. Den mannen hadde prøvd å forme tankene hennes.
”Ailin! Endelig. Det var dumt av deg å løpe, kom så skal jeg få deg til et ordentlig vertshus.”
Godhet, tenkte Ailin hard. Phø, nok et triks for å prøve å manipulere henne. Hun rettet seg opp i full høyde.
"Jasså." Sier hun strengt, med øyne som har klarnet litt." Du tror du kan komme her og si hva som er best for meg!" Hun raser, hever stemmer til det ugjenkjennelige. ”Hva får deg til å tro det? Fordi du går med bånd rundt hodet? Fordi du påstår du har Ære?" Hun stirrer rasende på ham. " Fordi du påstår du kommer fra et land som aldri har eksistert. Det er noe du har funnet på. Oppe i ditt gale mannehodet som er fordreid og forpestet av menns skitne ønsker å behov." Hun tordnet øynene hennes lyste og hun knyttet nevene krampeaktig. " Phø, du vet hva som er best for meg. Jeg forbanner det landet du har oppdiktet, og jeg forbanner ditt navn." Sier hun og forsegler det hele med å spytte foran føttene på ham før hun raser ut. Hun kjenner såret i sia kraftig men bryr seg ikke. Hun finner en stall. Hopper opp på en hest, kun med tømmer og galopperer mot hovedporten. Og på mirakuløst hvis kommer hun seg forbi, men hesten må gi slipp for soldatenes spyd.
Som vann til tørst strupe
Post Reply