Den Store Jakten på Hornet – et RPG

Delta i rollespill som utspiller seg i Randland

Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje

Post Reply
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Den Store Jakten på Hornet – et RPG

Post by Terje »

Dette er selve spilltråden. Sprørsmål kan postes i "OOC"-tråden.
------------------------------------------------------------------------------------
------------------------------------------------------------------------------------
------------------------------------------------------------------------------------
------------------------------------------------------------------------------------

Dag 1 (:P)

Tharj avslutta edsavsiginga. Han hadde ropt ut eden av sine lungers fulle kraft, i kor med de halvannet tusen andre Hornjegerne på Tammuzplassen, og ivret nå etter å finne hesten sin, slik at han kunne komme seg ut av Illian, og mot et av stedene han antok Hornet kunne befinne seg. Det var imidlertid vanskelig å bevege seg særlig fort langs Illians stappfulle gater, så han forsikra seg med sin venstre hånd om at pengepungen hans fortsatt hang i beltet, mens han med høyrehånda tok et solid grep om dirken sin. Blod og aske, hvor han hata alle disse kriminelle og æreløse sørlenderne! Riktignok hadde han aldri blitt rana selv, men hver gang han så et av disse rottemenneskene forsyne seg av lommene til hederlige og forsvarsløse menn og kvinner, men spesielt kvinner, svartna det nesten for ham. Han visste ikke helt hvem det var han var sint på – det kunne være lommetjuvene selv, det kunne være myndighetene, det kunne være ham selv – men sint ble han uansett.

Mens han hadde tenkt slike sinte tanker, hadde han nådd tilbake til vertshuset han bodde på. Før han gikk, hadde han bedt den småfete verten om å klargjøre hesten til han kom tilbake. Han gikk veien om stallen for å forsikre seg om at dette var gjort, noe det var, og entret så vertshusets hovedrom. Verten ga ham et dypt bukk, som Tharj svarte med et kort nikk, før han forsvant oppover trappene. Saltaskene hans var ferdigpakka, så han rasket dette med seg, og skyndte seg ned igjen. Han betalte verten, festet saltaskene til salen, og klatra opp på hestens rygg. Han hadde aldri helt forstått dette med å gi hester navn, siden han hadde opplevd at for mange av dem hadde blitt drept under ham til at han kunne la seg knytte for sterkt til et slikt dyr. Det var vanskelig, og enkelte hester hadde han endt opp med å kalle ”Hest”, men han gjorde sitt beste. Egentlig likte han ikke å ri til kamp uansett, men så lenge det ikke fantes alternativer, fantes heller intet valg.

Mens han red ut av Illian, gjennom myrer, sumper og andre uhumskheter, var han ganske så fornøyd med seg selv, for å si det mildt. Han var overbevist om at han var blant de få Hornjegerne som ikke ville bli i Illian for å feire edsavlegginga med ei real fyllekule. Med andre ord ville han få minst to dagers forsprang på de aller fleste andre. Dog var han klar over at de få som faktisk forlot byen samme dag som ham, var blant de farligste konkurrentene. Aller helst kunne han tenkt seg å speida litt på de andre som forlot byen i dag, men han vurderte det å skaffe seg et solid forsprang ville være viktigere enn å vite hvordan reisende fra Illian så ut.

Han fortsatte derfor på sin vei mot øst – øst og Rift.
Last edited by Terje on Thu Nov 17, 2005 21:02, edited 1 time in total.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Dag 1

Vladra grep fingrene til den uheldige lommetyven, og vrei dem rundt. Å svindle en svindler var umulig, ble det sagt, men det ble også sagt at det var verre å tømme lommene til en erfaren lommetyv. Det var tredje gangen på mindre enn en time at hun hadde tatt noen på fersken med hånda nedi lomma. Kanskje ikke så rart, så store tette menneske mengder som det var her på plassen, måtte jo virke som råttent lik for fluer.

Sekundene etter at hun slapp ham enset hun ikke lommetyven mer, hun visste at han ikke ville prøve seg igjen. Følelsen at noen stirret på henne dukket opp som grøssninger på ryggen, og hun spant rundt.

En høy værbitt mann så på henne, og nikket anerkjennende, trolig av hennes behandling av den uærlige lommeransakeren. Han var høy, høyere en noen mann hun noen gang hadde sett faktisk. Øynene stakk i henne, virket som om de kunne se rett gjennom henne, og se sannheten.
Hun håpet i alle fall at det var hennes oppførsel han anerkjente. for mange ganger etter at hun kom til Illian hadde hun måttet løpe eller sloss for å unngå altfor nærgående hornjegere. Hun hadde på følelsen at denne mannen ville ha vært ekstra farlig å ha etter seg.

Hun kunne ikke la være å puste letta ut idet han så vekk fra henne for å snakke med noen menn som dukket opp fra mengden, og hun gikk videre gjennom mengden.

Vel fremme ved vertshuset hennes fant hun alle sakene sine i oppholdsstua. verten opplyste henne om at det nå var kommet mennesker som faktisk kunne betale for seg, og han hadde ikke råd til å la henne leve der på kreditt lenger. rasende stappet hun sakene opp i saltaskene sine, trampet ut i stallen, og salte på Dazar, hennes svarte hoppe.

Samme kvelden red hun ut av Illian, med det løftet at hun ikke skulle vende tilbake uten hornet. Med lomma full av fremmede pengepunger var grunnen ganske opplagt, det var ikke bare æren som holdt henne vekk fra byen. Hennes siste lille hilsen til hennes koselige vertskap... Hun smilte bredt og kastet på hodet så håret fløy. Hun var fri og klar til å erobre verden! Hun red mot nordøst, mot verdensryggen...
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Moridin
Hengiven
Hengiven
Posts: 111
Joined: Fri Nov 04, 2005 22:18
Location: Oslo

Post by Moridin »

Dag 1

Raolin sto og stirret utover Illian fra en høyde like utenfor byen mens han strøk seg over flettene og hadde et fast grep om det ene sverdskjeftet.
"Hvorhen?" var det han spurte seg selv om, "grenselandene er der det trengs mest, men..."

Han fortsatte å tenke, og pluttselig oppdaget han at det var blitt natt. Han kunne ofte miste seg helt i et øyeblikk, men i det siste var det blitt værre.

Han snakket høyt til seg selv: "Hornet trengs mest i grenselandene, og det bør vel oppbevares i Tar Valon?" Han beroliget seg selv når han hørte det navnet. "Men hvis et av de stedene hadde hornet, så ville vi vel hørt om det for lengst...Det er nok et sted ingen venter seg, restene av en død nasjon eller noe."

Han trakk på skuldrene og satte seg i salen på hesten sin, et stort og kraftig dyr han hadde kjøpt etter at han kom til Illian.
"Nordøst er vel en like bra retning som en annen?" Spurte han hesten sin, som han kallte Sverdbringer. Sverdbringer svarte ikke, men startet å lunte avgårde. "Hvem vet hva som venter på oss ved hornet? Uansett så skal jeg være klar!"
Raolin satte seg til rette i salen, og entret "ride-transen" han hadde mestret etterhvert. Han entret en slags halvsøvn, mens landskapet sakte flyttet seg rundt ham.

Jakten hadde begynt...
De lot meg ikke beholde min fine spoilerbefengte signatur...Bah!
Jeg skal få den tilbake!
En gang...helt sikkert...
ja...
Damien Frost
Sitter
Sitter
Posts: 690
Joined: Sun Jul 31, 2005 11:36
Location: Bodø

Post by Damien Frost »

Dag 1

Joren presset seg fremover, bort fra Tammuzplassen. Nå har han endelig avlagt eden, nå skulle han ut å finne Hornet. Han irriterte seg over alle folkene som ikke kunne klare å flytte på seg. De måtte da se at folk ville prøve å komme seg forbi? Det hadde vært mange Jegere som sverget Eden, men de fleste av dem ville nok ikke komme noen vei. De hadde ikke hans kunnskaper. Han kunne kjenne flere hender som prøvde å gripe etter lommene hans mens han gikk. Jævla lommetyver tenke han sint, mens han vridde seg unna så godt han kunne. Etter mye knuffing kommer han seg frem til vertshuset han bor i, Den Røde Trone. Et av de største og beste vertshusene i Illian.

Da han kommer inn, er det stille og rolig. De fleste er nok ute å ser på jegerne. Han veksler noen ord med serveringspikene, og går opp til rommet sitt i tredje. Når han kommer opp, legger han merke til at han mangler en liten pung med penger. Han sparker hardt i veggen i irritasjon. Men heldigvis har han mer penger hvor det kommer fra. Han har allerede pakket de fleste sakene sine, og legger seg ned på sengen for å få seg en liten hvil. De fleste Jegerne drar nok ikke før i morgen, så han skal hvile litt, før han drar etter Hornet. I kveld.


Han våkner brått av at noen banker på døra. Det er en av serveringspikene som kommer for å vekke han, slik som han hadde spurt om tidligere. Han ser ut, å ser at det er på tide å dra. Han pakker fort sammen resten av tingene sine, før han går ned å snakker med verten. Han ber om å få hesten salet og klar til å dra, mens han spiser noe mat. I dag foretrekker han å sitte her nede i oppholdsrommet, ikke i hans personlige spisestue. Her nede får han høre de siste ryktene. Det er noen som allerede har dratt ut ser det ut til, men langt i fra mange. Han spiser opp måltidet, og gr bort til verten for å gjøre opp for seg.

Ute i stallen finner han Alatin klar til å dra. Han stryker hingesten rolig på hodet, og hvisker den noen ord i øret. Alatin kjenner godt igjen sin eier. Joren slenger stallgutten en mynt som takk, og kommer seg på hesten. Han sjekker at langbuen ligger på plass, og passer på at langbuen sitter godt. Med et lite spark i siden bykser Alatin ut i gatene. Det er ikke så mye folk i gatene nå som tidligere, man han kan høre festingen fra de "vanligere" vertshusene har rir forbi. Han kommer ut av byen, stopper, og står lenge å ser utover landskapet. Nå gjelder det, tenker han, før han setter kursen nordover. I første omgang.
If you fell head first into a pigsty, you'd try to convince everybody you did it on purpose.
-Egwene al'Vere to Nynaeve al'Meara
Wolfbrother
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1659
Joined: Fri Sep 30, 2005 21:19
Location: Tellus

Post by Wolfbrother »

Dag 1

Eden er gjort, og Otelius snur seg rundt å knekker nesa på en lommetyv med et høyt spark. Rettferdigheten skal holdes til en hver tid, og det er en rettferdig straff for noe så uselt. Han gir blaffen i smerten han påfører etter som at mannen ber om det. Det var på tide å dra. Han var ung og fikk ikke noe respekt. Det var helt greit etter alderen, og det fakta at han ikke hadde gjort noe stort de viste om. Etter tre-fire måneder oss Aielene hvar det aldri en tanke på å bruke hest. Det var tre ting i livet han skulle gjøre; Finne hornet, gjøre sin far stolt og reise et banner med en ulv omringet av lys i kamp.

Han slo leir etter å ha løpt hele dagen. Han aktet å reise nord enn så lenge.
For once you have tasted flight you will
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
madyhho

Post by madyhho »

Dag 1

Thariowin Machoba ga elvebåtkapteinen, Jonis Ayle, sin velfortjente pose med gull, og vinket på Chalotin. Chalotin var tvillingbroren hans, og de to var nesten helt like, bortsett fra at alt ved Thario virket større og mer storslagent enn hos broren. Og slik var det også. Men på ett område overgikk Chalotin Thario; Fyrstehusenes Spill. Chalotin hadde vært en av de aller fremste i hele Cairhien, og ikke middelmådig engang i selskap med Aes Sedaier.
Kaptein Ayle hadde avbrutt all handel for å bringe Thario fortest mulig til Rift, og siden det var et illiansk stormseiler mannen var kaptein på, ville ikke reisen ta så mye mer enn ti dager. Han hadde allerede sendt brevdue til Høyfyrstesønnen Haarn i Steinen i Rift, som var en barndomsvenn, og sikret losji til seg og broren. I Rift skulle jakten begynne; han hadde alle planene klare.

Thario og Chalotin gikk inn i kahytten sin, mens livvakten, som besto av fem lojale sverdmestere fra Machoba-Huset, ble igjen på dekk. Thario var glad han ikke hadde problemer med sjøsyke. De illianske stormseilerene var fantastisk raske, men hadde rykte på seg for å ha en dårlig innvirkning på magen.
-"Rift, Thario?", sa plutselig Chalotin.
-"Hva med det?", sa Thario trett. Han hadde ikke sovet på førtiåtte timer, og broren burde visst bedre enn å plage ham med slikt.
-"Hvilke steder i Rift skulle Hornet befinne seg?" Chalotin likte ikke Rift, hverken landet eller beboerne. Han hadde vært med i mange grensetvister mot dem i det sørlige Cairhien, og mange som hadde stådd ham nær var falt i slagene.
-"Hadde du brydd deg med å lese bøker, bror, ville du visst at det er mange interessante steder i Rift. Portsteiner, Den Store Beholdningen og Hjertet i Steinen, Shangtai Lønnhage, Det druknede Landet og så videre.

Chalotin fortsatte å diskutere, men Thario sluttet å høre etter. Han hadde ingen illusoner om at Hornet ville befinne seg i Rift. Men han hadde noen ærender der, og en meget spesiell mann han skulle møte. Dessuten kom i Rift i veien for ruten han hadde planlagt. Chalotin ville ikke diskutere når han fant ut hvor Thario hadde tenkt seg - eventyrlysten brant for sterk i ham til det.
Wolfbrother
Den Fortapte
Den Fortapte
Posts: 1659
Joined: Fri Sep 30, 2005 21:19
Location: Tellus

Post by Wolfbrother »

Dag 1

Hvor henn hornet befant seg hadde han tenkt lenge på, men det var så uendelige mange muligheter. Det var ikke mange som hadde dratt rett etter de var ferdige med eden, men han var rimelig sikker på at de smarteste hadde gjort det. En av de tingene han var flinkest til var å forfølge andre skapninger. Det hadde han planer om å utnytte.

Han reiste seg opp med en sur mine. Han hadde såvet lenge. for lenge.
Dette betydde at han måtte gå hardt for å vinne tilbake tapt tid.

Hornet lå i Shayol ghul det var han sikker på nå men å raide Shayol ghul alene var ikke mulig. Men det skulle skje.

Hans kariere plan var klar; Finne en kompanjong, dra til Fal dare, reise en arme for så å dra til Shayol ghul. Dette skulle holde for de tre tingene han skulle oppnå.

Dag en etter eden hvar unnagjort, og han gjorde klar en leir. Neste dag...
Last edited by Wolfbrother on Mon Nov 21, 2005 15:47, edited 1 time in total.
For once you have tasted flight you will
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Dag 5

Fire dager etter eden var sverget, var Vladra halvveis til Maredo slettene. Ubevist stoppet hun opp idet hun kunne skimte dem i det fjerne. Gamle minner strømmet på, streifetoktene med Rifts hær, hennes døde fiender, falt for hennes hånd, hennes døde venner, slaktet av fiendens sverd. Hennes egen ydmykelse noen måneder tidligere; Åh som det hadde kostet henne å gå ut av leiren med hodet høyt hevet, avvist, og kassert. Hun hadde hatt æren i behold i alle fall, og alle visste det. En mager trøst, respekten for å vite at hun kunne ha betalt prisen og blitt. Hun hadde vært beredt til å gjøre alt for å få bli, trodde hun, men enkelte priser viste seg for høye til at hun ville ha betalt den. Nå var hun i tvil.

Lengselen etter vennene hennes, å se dem en siste gang, før hun skulle ta fatt på søken etter Hornet, overmannet henne, og for første gang på mange år, gråt hun av ekte følelser. Mang en gang hadde hun fremkalt et gråteanfall for å redde seg ut av mindre koselige situasjoner, men hun hadde ikke felt en ekte tåre siden brødrene døde, ikke en gang da hun ble avvist den dagen for lenge siden. Nå strømmet tårene på, savnet etter venner, savnet etter å være til nytte. Hun var rede til å svelge æren, dra tilbake til Rift en siste gang, skue den store Steinen igjen, gamble i Maul som i gamle dager, kalle tiden tilbake, og være til nytte. Hun visste, på den andre siden, hun hadde nye forpliktelser nå, edene hun hadde sverget i Illian bandt henne til evig søken. Hun snudde hesten, og red nordover.

En time etter, red hun østover. Rift var like sannsynlig til å gjemme på hornet som noen andre plasser. En varm følelse spredde seg i magen hennes. Hun var på vei hjem.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Dag 6

Tharj passerte grensa mellom Rift og Illian fem dager etter Edsavleggelsen. Han hadde ridd hardt, og dessverre vært tvunget til å selge hesten sin til spottpris til en lokal adelsmann, siden han hadde slitt ut det stakkars øket. Heldigvis fikk han kjøpt en ny stridshest av den samme adelsmannen, så han hadde sluppet å miste så mye tid på grunn av hans skjødesløse omgang med den forrige hesten. Imidlertid hadde han brukt opp nesten halvparten av pengene han hadde med seg – penger han hadde spart gjennom flere år hvor han hadde solgt sverdene sine. Hvis han ikke var forsiktig med økonomien, ville han bli tvunget til å skaffe seg noen, og det frista ikke å avbryte Jakten for å tjene som karavanevakt i noen måner. Han hadde ikke følt seg så fri siden han hadde kommandert sine menn i Grenselandene – i alle årene i landflyktighet hadde han på ett eller annet vis tjent. Han hadde riktignok ledet ganske store avdelinger under Aielkrigen, og både før og etter det også, siden han hadde et rykte på seg som en veldig dyktig hærfører så lenge det ikke var fare for at Trolloker skulle dukke opp (ved denne tanken grynta han for seg selv i misnøye). Men selv da han hadde vært fører for opptil fem tusen menn under Blodsnøens Slag, hadde han vært underlagt andre menns kommando. Nå var han imidlertid kun underlagt en ed, som uansett sammenfalt med det han var ute etter å oppnå.

Tharj ga fra seg et langt gjesp der han satt i salen. Han hadde knapt nok tatt seg tid til å sove de siste dagene, siden han under pausene han tok for å hvile hesten måtte være på vakt for tyver. Han sukka tungt, over at menn kunne synke så dypt at de ville stjele en manns hest – men han hadde begynt å ha tilbrakt så lang tid her i Sør at han nesten ikke lot seg overraske over slikt engang.

Om fem dager ville han være i Rift, hvis Lyset sto ham bi, noe han egentlig ikke regna med at ville skje. Ting gikk aldri som han håpa på...


Og ganske riktig. Allerede neste dag red han rett inn i trøbbel. På veien foran ham var en kjøpmanns karavane stoppa i et bakhold. To av kjøpmannens vakter sto og forsøkte å holde elleve banditter væpna med forskjellige landbruksredskaper unna vogntoget. Bandittene så ut som bønder det hadde gått nedover med, og vaktene virka på Tharj som om de kunne det de drev med, så kampen burde i utgangspunktet ha tippa i vaktenes favør. Men vaktene hadde bare korte sverd, mens et par av bandittene var bevæpna med høygafler, og to andre med villsvinspyd. En glipp fra en av vaktene, og de ville få nye pustehull, for selv om det så ut som at bandittene ikke hadde særlig lyst til å bli mordere, så det også ut som at de begynte å bli utålmodige: Med høye rop forsøkte de å få vaktene til å legge ned våpnene.

Alt dette registrerte Tharj i løpet av et par sekunder. Det tok ham bare et par sekunder til å finne en plan, og snart var han på vei mot bandittene, i full galopp. Han trakk sverdene sine i én, glidende, bevegelse, og styrte hesten mot landeveisrøverne med knærne. De merket ikke engang at han var der, før mennene med villsvinspyd lå hodeløse i veistøvet. Angrepet hans hadde brakt ham et godt stykke forbi dem, og mens han fikk snudd hesten og satt sporene i for en nytt angrep, hadde skurkene fått samla seg. En av dem hadde tydeligvis vært i krigen en gang, for han hadde plukka opp et av spydene, gitt det andre til en annen, og fått mennene med høygaflene til å stille seg på rekke med seg.

Tharj rynka panna, siden hesten hans ikke hadde panseret sitt på seg, men hans dilemma ble heldigvis løst, da vaktene, som også hadde summa seg, angrep de øvrige bonderøverne. Disse bar bare enkle redskaper – som vedøkser, sigder, hammere – så de ble lett match for vaktene. Idet Tharj så at ”pikenerene” ble usikre og vakla, på grunn av det som foregikk bak dem, satte han sporene i hesten. Da bøndene med de lange våpnene så at han kom, skvatt de til. Bare han Tharj hadde bedømt som ekssoldat ble stående, og Tharj kjente et stikk av irritasjon på den idioten av en fyrste som hadde latt en så ypperlig fotsoldat gli ned i desperat fattigdom, samt et like plagsomt stikk av melankoli over at det nå var han som ble tvunget til å ende denne disiplinerte soldatens liv. Men da det høyre sverdet hans spiddet mannens torso, forsvant all sympati. For bandittens spyd hadde trengt inn i bringa på hesten – hesten Tharj nesten hadde blakka seg på få dager før. Blenda av raseri hoppa han ned fra den døende hesten, og løp mot de gjenlevende bøndene, som nå hadde kasta ned våpnene. Han dansa inn mellom dem, og drepte dem. En fikk magen skåret opp, og sank sammen på veien da innvollene hans kom rennende ut. En annen fikk hånda kuttet av da han forsøkte å beskytte ansiktet sitt fra et hardt og raskt vertikalt kutt. Han ble kløyvd fra ansikt til ribben. Den siste Tharj rakk å drepe før resten stakk av, var en stakkar som fikk et ublidt møte med en toveis Elven Undergraver Bredden, før Tharj kjørte begge sverdene i hjertet på ham.

Blodtåka forsvant like fort som den var kommet, og han kunne nå kjenne hvordan rødmen spredte seg i ansiktet hans. Med blikket hardt festa i bakken – men likevel med et øye på vaktene, i tilfelle de bestemte seg for at han var en trussel – gikk han bort til den døende hesten sin, og skar over strupen på den. Det var få ting som gjorde ham mer urolig enn lyden av døende hester. Han vendte seg nå mot handelsmannen og vaktene.

”Beklager det siste utbruddet der,” sa han med all verdighet og kulde han kunne samle. Hvis de trodde han var en kaldblodig morder, ville det bare være til hans fordel. ”Men jeg kjøpte den hesten til ågerpris for bare et par dager siden, og kameraten til de bøndene drepte den. For ikke å snakke om at jeg ikke kan fordra det når hester blir drept.” Litt for sent innså han at han ikke burde snakka som en fyrste – hadde han snakka som en ikke-adelig kriger kunne han ha fått handelsmannen til å erstatte hetsen hans, ettersom Tharj jo hadde redda varene og kanskje også livet hans. Men det var forventa at adelen skulle beskytte dem under seg, og selv om han sikkert kunne tvinge mannen til å gi ham erstatning ved å spille arrogant adelsmann, ville han da være like ille som landeveisrøverne, i sine egne øyne.

Det viste seg imidlertid at kjøpmannen var av det sjeldne slaget – en ærlig en. Han tilbød Tharj skyss til Rift, og en ny stridshest når de kom dit. Tharj var litt mistenksom, og frykta at handelsmannen ville angi ham til Steinens Forsvarere, men denne frykten varte bare i et par øyeblikk – i Rift var jo adelen fritatt fra de fleste lover, inkludert drap på ikke-adelige. Dessuten hadde han redda livet til vaktene, så han stolte på at de ville vitne for ham mot handelsmannen, så snart de fikk betalinga si.

Så, til tross for at det ville ta ham lengre tid enn å hoppe av karavanen ved neste adelsgods og kjøpe en hest der, takka han ja. Han sank dog litt sammen ved tanken på at han nå ville bruke nesten ti dager på ferden til Rift...
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

dag 13

Vladra følte seg forlatt, der hun stod utenfor Steinen’s porter. Hennes gamle venner hadde en måned tidligere fulgte en viss ung høyfyrste til Mayene for nye mentale terrorangrep mot den Første. Stallkarene hadde ikke villet ha noe med henne å gjøre. Tydeligvis hadde høyfyrsten forvridd sannheten av hva som hadde skjedd i teltet den dagen han hadde bedt henne forlate leiren. Hun hadde trodd alle kjente den egentlige sannheten, men her i Steinen hadde de tydeligvis trodd mer på høyfyrsten.

Hun beit tårene i seg, og lente seg mot veggen for å tenke. Det at steinen hadde et stort lager av gammle ting var vide kjent, og hun var en av de som visste at den også rommet ting med relsjoner til den Ene Kraften. Som liten hadde hun lekt med tanken på å kunne lede den Ene Kraften selv, men alle hennes forsøk hadde ikke hatt noen utslag. Etterhvert hadde hun skjønt at det kanksje var like greit. Aes Sedaier var ikke bare kjente for å manipulere folk, men også hverandre om man skulle tro flere rykter. Nei, kanskje like greit å holde seg unna.

Den Store Beholdningen var en logisk plass for hornet å være, men å komme seg inn til den var en verre ting. Aller først trengte hun en plass hun kunne tenke i fred og ro. Pengene hun hadde stjålet kom hun til å få bedre bruk for senere, og hva var vitsen med å kaste dem bort på dyre vertshus her i Rift? Hun gikk med bestemte skritt og et smil rundt munnen mot Maul.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Terje
Den Gjenfødte Dragen
Den Gjenfødte Dragen
Posts: 4724
Joined: Tue May 03, 2005 0:22
Location: Trondheim/Eidsvåg
Contact:

Post by Terje »

Dag 15

Tharj var letta da han endelig kunne forlate handelsmannens selskap. Den lille feite mannen, som gikk under navnet Armin Hayk, hadde plaga ham med spørsmål nesten sammenhengende i 9 dager, og Tharj hadde sett seg nødt til å forhandle med mannen. Hayk hadde gått med på at han ikke skulle stoppe i flere landsbyer før de kom til Rift, mot at Tharj lot ham kjøpe en blilligere hest til ham når de endelig kom fram.

Heldigvis var alle hester som ikke var av den innfødte rasen mye billigere i Rift enn i andre byer, så Tharj hadde likevel fått seg en sterk og godt dressert hest, med en overveldende utholdenhet. Og fortsatt hadde han like mye penger igjen i pungen sin.

Likevel bestemte han seg for å være litt gjerrig. Til tross for at han hadde råd til det fineste rommet i Rifts fineste vertshus, bestemte han seg for å finne noe billigere i Maul. Maten i Maul var som regel elendig, men han trengte jo ikke å spise der. Så han ønska Hayk og vaktene hans farvel, og red mot Maul. Underveis rynka han ofte på nesa, for det var få byer han mislikte mer enn Rift. Gatene var som elver av søle, og vanlige folk som gikk til og fra husene sine var dekket med søle til langt opp på leggene. Treskoene de fleste hadde på seg så ikke ut il å hjelpe i det hele tatt.

Endelig kunne han geleide hesten inn i stallen til et vertshus' stall. Dette var tydeligvis et av de bedre i Maul, for stallgården var belagt med brostein, og stallguttene så ikke ut som flyktninger fra en krig. Den trinne verten var til og begynne med overraska over at Tharj i det hele tatt var der, og prøvde nesten å overbevise ham om at han var kommet feil, helt til Tharj komplimenterte brosteinen, og ordenen verten tydeligvis hadde i sitt etablissement. Det viste seg som alltid å være et effektivt middel for å få folk til å holde kjeft, for etter den lille komplimenten, var Malin – som verten het – mer opptatt av å bukke enn å snakke.

Tharj ble vist til rommet sitt, som viste seg å være mer enn verdt pengene han brukte på det. Ikke var det lopper eller lus i sengetøyet, og sengehalmen lukta friskt. Det var riktignok litt lavt under taket, i tillegg til at rommet var litt lite, men det passa egentlig Tharj kjempegodt. Han hadde ikke mye bagasje, og skulle han bli angrepet kunne han holde angriperne unna med dirken sin. I tillegg var det lille vinduet hans vendt mot stallgården, så han kunne enkelt kontrollere den med ride bua si, til han hadde gitt hundre fiender fjær.

Fornøyd med sakenes tilstand spente han av seg sverdene, og tok dem i hånda. Plystrende på en lystig krigsmarsj bega han seg ned trappene, hvor har satte seg ned og bestilte grilla flyndre med husets saus og geitemelk til – han drakk aldri alkohol.

En time senere kunne han fornøyd tenne seg ei pipe med fineste Tvillingelvtobakk, og konstantere at vertshuset Den Hundrede Mann hadde et utsøkt kjøkken. Resten av kvelden ble han sittende foran vertshusets peis, lesende i Jain Langstegs Reiser, og med planer om morgendagens besøk til Steinen svirrende rundt i hodet.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
ludde
Hengiven
Hengiven
Posts: 233
Joined: Fri Jun 24, 2005 7:57
Location: Oslo

dag 1

Post by ludde »

dag 1

Det var en fin dag for starten av jakten på hornet. Alt var hittil som det skulle være. Aldro hadde fått kjøpt seg en hest, noe som blakket ham mer enn han hadde trodd. Som bonde visste han mye om hester. Yuni og han selv bestemte seg for å bli natten og feire seremonien. Det ble en lang natt og en del drikke, men dagen etter –riktig nok sent dagen etter- sto de opp og pakket sakene sine og betalte.

Yuni og Aldro hadde hørt en del rykter rundt hornet, og Yuni hadde kommet med et godt poeng i at ingen visste med sikkerhet hvor det var. For alt de visste var hornet gjemt i Illian! Til og med i det samme rommet de hadde sovet i de siste nettene. Så de bestemte seg for å dra til Caemlyn. Yuni sa det var den fineste byen noen sinne. Og Aldro hadde jo også lyst til å dra til hjemlandet sitt, som han ikke hadde vært siden han var fire.

De var ikke alene om å dra ut av byen den dagen, det var et mylder av hornjegere som dem selv, og like mange destinasjoner som det var mennesker. Det villeste han hadde hørt var at hornet var på andre siden av Aryth havet.
Kartet de hadde fått tak i fortalte dem at den første ordentlige byen de ville møte var Madding. Hvor de måtte over Kintarafjellene for å komme seg til Caemlyn. Han hadde vært ute i dårlig vær før, så han skulle vel klare dette også tenkte han.

Jo lenger dagen ble, og jo lavere solen hang, jo tynnere ble folkemengden. De som hadde begynt til beins hadde de mistet av syne for lenge siden. Men selv om det ble tynnere var det ikke få av jegerne. Det var en del mennesker som red like rett som dem. Aldro tenkte at de kanskje skulle til samme sted som dem, mot Madding. Men uansett, Aldro følte seg fri nå. Han var avslappet, noe han en sjelden gang følte. Han følte han gjorde noe nyttig, og samtidig spennende. For det skulle my til for å gjøre han interessert i noe. Selgeren i Illian hadde kalt hesten for horisonten, noe Aldro hadde bestemt seg for å kalle hesten. Han klappet dyret på nakken og visket den i øret, kjente etter kortstaven sin og smilte. Han snudde seg mot Yuni som smilte tilbake. De satte i full galopp og fløy mot horisonten. Endelig!
Damien Frost
Sitter
Sitter
Posts: 690
Joined: Sun Jul 31, 2005 11:36
Location: Bodø

Post by Damien Frost »

Dag 10

Joren kunne se lysene fra en landsby langt der fremme i mørket. Han angret litt på at han ikke hadde stoppet ved den forrige landsbyen, men han ville helst komme så langt som mulig før han stoppet for kvelden. Noen timer etter han red gjennom den forrige landsbyen hadde uværet kommet. Regnet pøste ned, og vinden kom fra alle kanter. Han hadde stoppet og tatt frem den oljede kappen, men han var likevel gjennomvåt. Det skulle bli godt å komme inn i varmen.

Etter han forlot Illian hadde han reist nordover til veien delte seg. Her kunne han velge å dra nordover, mot Andor og Caemlyn, eller østover mot Rift. Det var ikke et lett valg. Hjemme i Caemlyn ventet faren og broren, mens i Rift ville nok ikke Høyfyrste Rumal bli glad for å se han. Men han ville ikke hjem enda, så han hadde tatt til høyre mot Rift. Der skulle han alltids klare å holde seg unna Rumals øyne, men faren ville finne ut hvor han var med en gang han passerte grensen mot Andor. På reisen mot Rift hadde han ridd hele dagene, og lagt seg inn på vertshusene i de landsbyene han reise igjennom.

Han fant fort frem til det eneste vertshuset i landsbyen, og fikk levert hesten til stallkarene. Inne i hovedrommet var det mye liv, og folk tittet nysgjerrig på han da han kom inn. Han ignorerte de lett, og fant raskt frem til verten. Verten så forunderet på han, men han svarte svært høytidelig på alt Joren bad om. Det var tydelig ikke mange adelige kom hit. Etter et bad, og noen tørre klær, var han nede i oppholdsrommet for å få seg noe å spise.

Etter en stund kommer noen karer, det ligner på bønder synes Joren, bort til bordet hans og setter seg ned før han får sagt noe. De er tydelig beruset, og begynner å spørre etter hvem han er, hva han gjør her, hvor han kommer fra og slikt. Joren forteller dem høflig om å forlate bordet, og da de ikke gjør det, roper han på verten. Verten kommer bort, og forteller mennene at de skal roe seg ned, uten at det hjelper mye. Joren bestemmer seg for å trekke seg tilbake, og går mot trappen i enden av rommet. Men mennene er tydeligvis ute etter noe, og stopper han før han har gått mer enn et par steg. Han vrir seg unna, og rekker akkurat å dukke idet en knyttneve slår etter han.

Hele oppholdsrommet hadde nå snudd oppmerksomheten mot dem. Joren prøvde å slå imot, men han hadde aldri vært særlig god når det kom til slossing med bare nevene. Men han er kjapp, og klarer å holde seg unna slagene, mens han får en av karene i gulvet. Plutselig kommer stallkarene inn i kampen, og får kastet karene ut i uværet. Det bør får kjølt dem godt ned. Mens verten kommer bort og ber så mye om unnskyldning, kan har høre krangling utenfra. ”Jeg håper de vil unnskylde meg for disse karene. De er vanligvis mye roligere” forteller verten. ”Jeg håper det ikke vil ødelegge ditt opphold her hos oss?”. Joren sier at han ikke betaler full pris, noe verten motvillig går med på.

Joren går opp til rommet. Ovnen er varm, og de våte klærne henger til tørk. Disse dumme bøndene, skulle jo tro de ikke hadde sett en andelsmann før. Det var nok pengene de var ute etter. Han kan høre at det hadde roet seg i oppholdsrommet, og utenfra var det stille. Han la seg til sengs. Det var ikke langt til Rift igjen nå.

Dagen etter var han tidlig oppe. Verten unnskyldte seg nok en gang. Et håp om å fremdeles få full pris, tenkte Joren. Snart var han tilbake på ryggen til Alatin, og red videre mot Rift.
If you fell head first into a pigsty, you'd try to convince everybody you did it on purpose.
-Egwene al'Vere to Nynaeve al'Meara
ludde
Hengiven
Hengiven
Posts: 233
Joined: Fri Jun 24, 2005 7:57
Location: Oslo

dag 10

Post by ludde »

Dag 10



Aldro og Yuni stoppet for dagen ved den første landsbyen de hadde sett siden de forlot Illian. Solen hadde sunket til det ugjenkjennelige, og mørket la seg over landsbyen som om den meldte deres ankomst. Aldro var ikke like veifarende som Yuni, som hadde sett de fleste byer mellom pestlandet og Illian. Men en trengte ikke være veifaren for å se at denne landsbyen levde gjennom svarte penger, smugling, og kriminalitet. Men han måtte si seg enig i at det skulle bli deilig med en seng, og noe godt å spise. De hadde levd de siste dagene ved å sove i lover og under busker. Og maten måtte de jakte på. En fin biff med vin til ville smake absolutt fortreffelig. På vei inn i den lille byen følte han at alle stirret på han. Ikke det at det var mange ute i gaten nå, eller at noen så åpenlyst på dem. Men han kunne føle blikket demmes i nakken når han ikke kunne se dem. Og han kunne sverge ved sin mors grav at i løpet av en halv time ville alle i byen vite at det var to utlendinger her.

Vertshuset de fant het, De Tre, var fint nok for han. Opplyst, rene bord, og en vert som ikke spurte for mange spørsmål. Egentlig var det mer foruroligende enn hvis han gjorde det. Men akkurat nå ville han bare spise i fred. Etter at han hadde kommet seg igjennom halve maten kom det fem karer inn som lette etter noen, og når de Aldro og Yuni tok de noen stoler og satte seg ned med dem. Yuni spurte hva de ville, men han som så ut til å være lederen, en middels stor mann med langt skjegg, og mørke øyne, smilte bare tilbake. Yuni prøvde å late som om de ikke var der og spiste videre. Men så sa mannen med skjegget at hvis de ville ha hestene tilbake måtte de gi dem alt av verdisaker og komme seg ut av byen. Med hestene la mannen til, som om han hadde glemt det. Aldro reiste seg og Yuni nikket. Han ville ikke la vennen være alene med disse bøllene, men han gikk ut i stalle for å se etter. Og som mannen med skjegget hadde sagt, hestene var borte. Og han kjente sinnet stige. Ikke et vanlig sinne fra en mann som ble utsatt for et ran. Men disse mennene var ikke bare ranere eller bøller. De var onde, og absolutt ikke uskyldige. Og han hadde ingen skrupler med å gjøre det han kom til å gjøre med dem. Og med den tanken tenkte han at dette hadde bøllene gjort med hver eneste utlendig som kom innom. Ingen skrupler i det hele tatt.

Han kjente etter kortstaven. Den er litt lenger enn fra albuen og til fingerspissende. Enden er butt og rund, ikke kantet. Og håndtaket er spesialformet etter hans hender, av stefaren hans. Og jern krøp rundt midten av stokken, i tilfelle han måtte beskytte seg mot sverd hugg. Men ingen av karene hadde sverd, så han kom ikke til å trenge den. Når han kom inn igjen merket han at ingen var i spisestuen bortsett fra Yuni og bøllene. Husverten hadde stukket inn på kjøkkenet, og lukket døren. Det passet han bra. Aldro nikket bekreftende til Yuni. Yuni sukket tungt og slang fra seg servietten på tallerkenen og reiste seg. Yuni var rask han også, men han hadde lagt igjen sverdet på rommet. Mannen med skjegget reiste seg med et selvsikkert smil om munnen i det han snudde seg mot Aldro, men den gled fort unna når han så Aldros ansiktsuttrykk. Og før mannen hadde rukket å reagere hadde Aldros hånd truffet mannen midt på nesa med et kvalmendes knekk. Han dro mannen i skjegget og kjørte kneet i haken med enda et knekk. Men før mennene hans hadde rukket å reagere hadde Yuni trukket en kniv og stukket den i siden på en av dem. Aldro var allerede i midten av dem, og de var en lett match i all forvirringen. På noen få øyeblikk hadde Yuni og Aldro felt dem alle sammen, og ingen av dem ville reise seg. De fikk uten videre beskjed om hvor hestene var, og ba om å ikke skade dem. Som om de ikke lå halvdøde og blødende på bakken. Yuni og Aldro bestemte seg for å dra samme kvelden. Når de red ut drømte de om en myk seng og en søvn uten forstyrrelser. Men det ble bare en drøm.
Faile
Krønikenes Bevarer
Krønikenes Bevarer
Posts: 2735
Joined: Thu Aug 25, 2005 20:21
Location: Trondheim

Post by Faile »

Dag 15. på kvelden

Dyrt eller ikke dyrt, her var det snakk om prinsipper! Hun leide hesten sin ut av det tredje vertshuset hun hadde vært innom den kvelden. Hva var galt med folk nå om dagen, hun kunne synge og danse, kontrollerer tre fire baller av gangen, faktisk i ganske pene mønstre, men ingen av plassene hun hadde vært innom, hadde tilbudt henne jobb, i bytte mot et sted å sove. Og et rom var selv i Maul såpass dyrt at hun ikke ville bruke masse penger mens hun sov. Det hadde hun alltid sett på som bortkastet.

En plass hadde hun av stolthets følelser holdt seg unna til nå, men hun innså igjen at hun måtte la stoltheten fare, Maul var ikke et trygt sted å tilbringe natten utenfor et vertshus. Hun gikk nedover gatene, mot havna.

Malin, den trinne vertshusholdersken på Den Hundrede Mann, hørte henne ikke først, hun måtte stå og rope på henne i mange minutter før hun kom og åpnet porten til bakgården hennes, som av sikkerhetsgrunner alltid ble låst om natten. Porten gikk opp, og Malin kom ut. Hun ble stående og se på Vladra en lang stund, som om hun ikke egentlig oppfattet hvem hun hadde foran seg. Så brast hun i tårer og klemte henne inntil seg. Vladra ble reint flau over denne velkomsten. Sist gang hun hadde sett Malin, hadde hun blitt hentet sørpefull og tiltalt for gatebråk, av Forsvarerne, på en av deres få patrulje i Mauls gater. Da hadde hun bodd på Den Hundrede Mann et par dager, betalt for seg ved å synge og danse, og hadde utviklet et slags vennskap med Malin. Det hadde egentlig bare gått en vei, dette vennskapet. Vladra var fullt klar over at hun selv bare hadde holdt ut med Malin fordi hun kunne brukes til å holde henne i livet, mens Malin hadde sett på vennskapet som seriøst. Det var også henne som hadde fått Vladra ut av den lille cella hun trolig hadde måttet tilbringe natta på. Jo hun skyldte Malin mye.

Hun ble vist inn i et privat spiserom, og Malin disket selvfølgelig opp med det beste hun kunne, en av hennes virkelige gode venner hadde jo tross alt vendt tilbake til henne. Vladra spiste med den svarteste samvittigheten man kunne ha. Nå var hun seriøst sur på seg selv. Drepe menn uten anger, det kunne hun, men å utnytte mennesker hun knapt kjente, det klarte hun tydeligvis ikke. Irritert slang hun gaffelen ned på tallerkenen.

De satt og snakket til langt utover de små morgen timene, om hvordan de begge hadde hatt det siden den dagen deres veier hadde skiltes, og Vladra hadde flyttet inn i Steinen. Malin hadde vært svært bekymret over hvordan ei jente som henne skulle overleve der inne, med soldater av verste sort på alle kanter. Samtalen gled fort over på jakten på Hornet, og da kunne den trinne vertinnen fortelle at det var en hornjeger til der på huset, en hard og taus mann som hadde ankommet tidligere på dagen. Vladra rykket til, hun kunne ikke la noen andre komme henne i forkjøpet på de stedene hun hadde anslått for mest sannsynlig gjemmeplass. På et eller annet vis måtte hun få rede på hans planer, for å se om de ikke krasjet med hennes egne. Hun kvelte en gjesp, følte seg egentlig ikke trøtt, men Malin bestemt puttet henne i seng, hennes beste rom så klart. Etter flere dager på dårlige plasser rundt om i Maul, var dette som å komme til himmelen, og hun sovnet faktisk ganske fort.


Dag 16. tidlig på morgningen

Overraskende nok, våknet hun svært tidlig neste morgen, hadde trolig ikke sovet mer enn en time eller to, men følte seg helt utvilt. Hun rasket fort på seg klærne, en fotsid, lang, grønnbrun ridekjole, og gikk ned for å spise frokost.

Litt sjokkert kunne hun konstatere at hun ikke var den eneste morgenfuglen blant gjestene. En høy, værbitt, og i hennes øyne, gammel mann, satt på et av bordene og kikket ettertenksomt på maten sin. Det virket som om tankene hans var et helt annet sted, mulig hjemme i Grenselandene Hun trodde i alle fall han var derifra, de pussige flettene hans kunne tyde på at han var fra Arafel. Hun snøftet, hadde vært borte i den typen mann for mange ganger. Snakket kun om heder og ære, men når det kom til stykket, var de bare som alle andre menn, klåfingra og ikke til å stole på. Og disse var ekstra ille, siden de var vanskeligere å manipulere dit hun ville ha dem. Men denne spesielle så ut til å være god for en del penger, til tross for at han bodde på et enkelt vertshus i Maul. Det kunne sees på holdningen hans, som svindler av rang hadde hun lært seg til å se etter visse tegn. Det måtte være hornjegeren Malin hadde nevnt før de gikk i seng. Han måtte ikke komme henne i forkjøpet! Dette kunne vise seg å bli farlig, noe hun kunne føle av instinkt. Den lille stemmen i hodet hennes ertet henne, spurte om Vladra virkelig var blitt så feig, hvor Naidar an Cor var blitt av i dette redde barnesinnet. Hun puttet på seg sitt beste smil, og satt seg ned ved siden av ham.

En herlig morgen, synes du ikke? Stemmen hennes var lett og våken, og passe overflatisk til å ikke kunne tolkes som nærgående. Han så lett forvirret på henne, og mumlet et svar ned i glasset sitt. Tydeligvis ikke vant til å snakke med andre folk altså. Hun sukket, dette kunne bli verre en hun hadde forventet.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Post Reply