The Pattern

The Drawing of the Dark
av Tim Powers

Først utgitt i 1979
328 sider
Gollancz Fantasy Masterworks, 2002

Venezia, vinteren 1529. Den middelaldrende leiesoldaten Brian Duffy -- irsk av fødsel -- blir av den mystiske Aurelianus ansatt som utkaster på en kro i Wien. Aurelianus betaler klekkelig -- faktisk så mye at Duffy blir mistenksom -- og ber ham dra i forveien. Brian godtok tilbudet nokså motvillig, for det er bare tre år siden han sist forlot Wien, da flyktende fra en kjærlighetsaffære som gikk ad undas, og ridende sammen med en hær på vei for å slåss med tyrkerne. Duffy var en av de får overlevende fra dette slaget, og er overbevist om at tyrkerne i løpet av 1529 kommer til å angripe Wien og innta byen. Likevel lar han seg overtale til å reise, siden han håper at han kan loppe Aurelianus for litt penger og stikke før tyrkerne kommer.

Duffy har ikke kommet langt ut av Venezia før han begynner å mistenke at noe er galt. Faktisk blir han angrepet av snikmordere før han kommer seg om bord i skipet som skal frakte ham fra Venezia til Trieste, og i Trieste havner han på et eller annet merkelig vis i det mystiske Bacchus’ vinhus. På veien gjennom de Julianske Alper blir han igjen angrepet, men det går ikke lang tid før han får ri i fred. Eller, fred og fred. Han blir nemlig eskortert gjennom fjellene av forskjellige fabelvesener, noe som nesten er mer forstyrrende enn daglige angrep fra snikmordere. Og da han kommer til Wien, blir ting bare enda verre.

Det er vanskelig å si noe mer om plottet etter dette, siden nesten et hvert element jeg røper vil ødelegge følelsen av oppdagelse du vil få etter som handlinga, settinga og historien kommer for en dag. Jeg kan imidlertid si at det i Wien dukker opp gamle danske vikinger, gamle flammer, gamle magikere, gamle konflikter, pukkelrygga artillerister, et gammelt vertshus bygd på et gammelt kloster bygd på et gammelt romersk fort, keltisk og norrøn mytologi, Arthur-myter, mye annet rart, og en meget spesiell oppskrift på mørkt øl.

Alt dette blir formidla gjennom et godt og flytende språk. Powers dveler sjelden eller aldri ved uvesentlige detaljer -- hvis han da ikke kan slå humoristisk mynt på dem -- og hele boka er gjennomsyra av en rett-på-sak-følelse. Dette kan være en konsekvens av både handlinga -- som foregår i en av Europas mørkeste stunder -- og hovedpersonen -- Brian Duffy har vært leiesoldat i nesten tjue år, og har på grunn av dette blitt en person med liten tålmodighet for nonsens --, men mest av alt er det Powers skrivestil som er årsaken: Mannen har en beundringsverdig evne til å holde seg midt på veien, uten å tippe over i verken for overdådige eller for knappe beskrivelser. I tillegg har han en vittig penn, og de fleste av karakterene hans er gamle nok til å være fryktelig tørre.

Jeg har tidligere sammenligna denne boka med verker av Gaiman, Erikson og Lynch, og sammenligninga holdt utrolig nok hele veien gjennom. Powers bruker mytologi på en måte som minner meg så mye om Gaiman (og for den saks skyld også Clarke, dog i nogen mindre grad) at jeg har blitt overbevist om at Powers må være en av Gaimans inspirasjonskilder. Hvis jeg måtte beskrive ”The Drawing of the Dark” ved bruk av et annet verk, ville jeg sagt at den er en mer stedsbundet ”American Gods”, med mer krig. Erikson- og Lynch-elementene er mindre framtredende, men skildringa av kyniske men kompetente veteraner minner meg fryktelig mye om Erikson, og hele boka er gjennomsyra med den samme holdninga som gjorde ”The Lies of Locke Lamora” til en fryd å lese: Du får følelsen av at boka er skrevet av en virkelig entertainer, en historieforteller hvis fremste oppgave er å formidle ei historie.

For selv om man i disse islamofobe tider kan tolke litt av hvert inn i bokas grunnpremiss, er ”The Drawing of the Dark” herlig fri for politiske eller sosiale budskap (selv om den som alle seriøse bøker der soldater spiller en framtredende rolle, kan sies å være anti-krig -- i alle fall anti-krigsforherligelse), prekener, og andre slike ting. Heller enn å bry seg så alt for mye om slike ting, undersøker Powers det samme som Jordan i stor grad gjør: Hva helt vanlige mennesker gjør når de plutselig må innta rolla som helt.

For å konkludere, tror jeg dette er en av de beste fantasyromanene jeg har lest. Kombinasjonen av Low og noe som kan ligne på Epic er plettfri, plottet flyter godt, språket er enkelt men nøyaktig, og karakterene er vittige og lette å like. ”The Drawing of the Dark” anbefales for alle som liker Neil Gaiman, eller som er interesserte i mytologi, sentraleuropeisk historie, eller rett og slett bare knakende gode fortellinger.

(I tillegg er det morsomt at bokas tittel kan ha minst tre betydninger, som alle kommer frem rimelig tidlig i historia. Umberto Eco ville ha hatt sansen for dette.)

Notert og skal kjøpes ved nærmeste anledning.

Skal du lese flere Powers bøker siden du likte denne så godt? Anubis Gates skal visst være et storverk...

Er det en fordel med en del kjennskap til mytologi for denne boka?

For boka virker utrolig artig/interessant, men om mesteparten går over hodet på meg er jeg skeptisk.

Så, om eg må velge og kun har tid til ein av dei i 2007, denne eller "Lies of Locke Lamora"?

Skal du lese flere Powers bøker siden du likte denne så godt? Anubis Gates skal visst være et storverk...

Har hørt rykter om det, jeg også. Kommer sikkert til å kikke på noen av de andre bøkene hans en gang i tida, men ikke med det første. Har alt for mye annet liggende rundt omkring.

Er det en fordel med en del kjennskap til mytologi for denne boka?

Næh, ikke egentlig. American Gods er mye verre i så henseende.

Så, om eg må velge og kun har tid til ein av dei i 2007, denne eller "Lies of Locke Lamora"?

Denne. TLOLL er første del av en serie, og tåler dermed godt å vente til noen flere av bøkene i serien har kommet ut (selv om den er overraskende enkeltstående, den også). TDOTD er kortere, enkeltstående, og en liten hårsbredd bedre.

Terje wrote:Denne. TLOLL er første del av en serie, og tåler dermed godt å vente til noen flere av bøkene i serien har kommet ut (selv om den er overraskende enkeltstående, den også). TDOTD er kortere, enkeltstående, og en liten hårsbredd bedre.

Nå må jeg lese den, bare for å ha belegg for protest mot denne anbefalingen, uansett hvor fornuftig den virker å være

*notere seg*

Jeg har nå gjort som jeg lovte og lest denne boka. Terje har som alltid en fortreffelig boksmak og jeg likte The Drawing of the Dark veldig godt. Men ikke akkurat like godt som Terje virker å gjøre. For meg ble dette som en litt blek American Gods lignende bok som sårt manglet et bedre plott. Boka er god den, men jeg har lest bedre.

Då har eg lese den òg! Tok meg seksten år, men skit au. Den var solid, men eg er nok meir i Lottas leir enn Terjes, diverre, den gjorde ikkje noko suverent inntrykk på meg. Det er absolutt mange vittige replikkar, men dei kjem ikkje så ofte at boka som heilskap kjennest morosam. Den er spanande, men eg er aldri eigentleg bekymra for korleis det skal gå (utover uvissa om hovudpersonen overlever sistekapittelet eller ikkje, når det ein gong kjem). Historia er ganske fint oppbygd, men det manglar ein del forklaringar, særleg på motivasjonsfronten (premisset er underbygd av ein metafysisk konflikt mellom austleg og vestleg sivilisasjon, og sjølv om ein invasjon openbart er skummelt for vanlege folk ,blir det aldri forsøkt forklart kvifor dette har nokon betydning for eldgamle fantasivesen og magikarar). Samanblandinga av ulike mytologiar og skapningar er spanande og fantasifull, men kjennest litt grunn og lite utnytta -- mykje av det kjennest som cameos, der berre det arthurianske og arabiske (samt i langt mindre grad, norrøne) faktisk spelar inn på kva som skjer. Forklaringa på kvifor hovudpersonen er Viktig er relativt lett å gjette lenge før han sjølv finn det ut, men akkurat der er det jo alltid vanskeleg å sei kva som ville vore betre -- at det kjem ut av ingenting, eller at det ligg i korta. Powers ser ut til å gå for ein mellomting, og er berre eit snev for nært det siste etter min smak.

Eg deler forresten Terjes lidenskap for titlar med fleire meiningar, og helledussen, her var det minst ein fire-fem, så det gav ein ekstra snert til lesinga.

Eg ser at mange på nettet omtalar boka som ein slags prototyp av Powers' forfattarskap der seinare verk er meir polerte, så sidan eg likte men ikkje elska denne har eg skreve meg bak øyret å prøve ein av dei seinare bøkene hans. Anubis Gates er vel den mest kjente, men eg er òg nyfiken på Stranger Tides (eg er mellom dei få som likte Pirates of the Caribbean-filmen som var veldig lausleg basert på den). Kryssar fingrane for at det ikkje tek seksten år før eg kjem meg til det!