av Guy Gavriel Kay
1990, 692 sider (ppb, medregnet Kays etterord).
For tjue år sida invaderte og beseira de to rivaliserende magiker-tyrannene Alberico av Barbadior og Brandin av Ygrath ”the Peninsula of the Palm” (Hånd-halvøya), en samling bystater som kan minne om de i Italia. Selv da de ble invadert var bystatene ute av stand til å samarbeide, og dermed falt de uten å yte særlig motstand.
Det var imidlertid ett unntak: provinsen Tigana. Tiganas innbyggere var kjent som stolte og lidenskapelige mennesker, og da Brandin sendte sin sønn Stevan sørover for å ta seg av dem, mens han selv dro for å konfrontere Alberico i en naboprovins, vant hæren fra Tigana.
Dessverre for Tiganas innbyggere var Stevan den eneste årsaken til Brandins invasjon. Stevan var nemlig Brandins yngste og høyest elskede sønn, og Brandin angrep the Palm utelukkende for å skape et rike der for sin yngste sønn. Så da Stevan ble drept, glemte Brandin Alberico og tverrvendte med hæren sin, dro sørover, og knuste Tigana, som ikke var i stand til å stå imot magien hans.
Brandin knuste ikke bare Tiganas hærer: Da Prinsen av Tigana og styrkene hans var utsletta, påkalte Brandin all sin magi, og sletta alle minner om Tigana fra hukommelsen til alle som ikke var født i Tigana før nederlaget. Han fortsatte så med å plyndre mesteparten av provinsen, påla Tiganas innbyggere tunge skatter, og rev ned enhver statue eller bygning som kunne minne folk om det Tigana som var. Til slutt ga han provinsen et nytt navn.
Dette hendte som sagt for omtrent tjue år sida. I romanens nåtid har Alberico og Brandin delt åtte av the Palm’s ni provinser mellom seg, og styrer territoriene sine med hard hånd -- de er jo tyranner. Til tross for dette aksepterer de alle fleste tyrannenes overherredømme, da de garanterer stabilitet og så godt som har utsletta alt som heter landeveisrøvere. Men for noen få er ikke dette nok.
En gruppe tiganesere, støttet av personer fra andre provinser som også lengter etter frihet, arbeider for å velte tyrannenes styre. Opprinnelig var planene deres kun sikta inn mot å hevne seg på Brandin -- på å drepe ham og oppheve forbannelsen hans før de siste personene som husker Tigana døde. Men de innså snart at dersom de drepte Brandin ville det ikke ta lang tid før Alberico hersket over alle the Palm’s provinser. Og blant tyranner er Alberico en av de verste; der Brandin invaderte the Palm for sin sønns skyld, gjorde Alberico det samme bare for å mette sine ambisjoner.
Tigana følger naturligvis frihetskjempernes kamp mot undertrykkerne, men jeg vil ikke gå nærmere inn på detaljene, ettersom noe av det jeg satte mest pris på ved hele boka var å oppdage hvem alle disse personene var, hvor de kom fra, og hva de kom til å gjøre. Jeg føler nesten at jeg har sagt for mye allerede, men man må jo forklare minst så mye som dette om en fantasyromans setting, synes jeg.
Når det gjelder resten av settingen er dette forholdsvis vanlig Low Fantasy. Ja, handlingen foregår i en sekundærverden; det finner magi og magikere; minst ett ”fabelvesen” dukker opp; og det er en liten sekvens hvor Kay avlegger et besøk i Epic-land. (Med ”Epic” mener jeg her den typiske fantasykonflikten, der noen få utvalgte forsøker å bekjempe en fiendtlig, kanskje også ”ond”, overnaturlig kraft.) Her må jeg imidlertid legge til at det nesten var forfriskende å lese en fantasyroman der det episke plottet bare tjente som et lite biplott, og hovedfortellinga var dominert av et mer profant plott -- mens det ofte er omvendt. I tillegg er denne episke biten hovedsakelig allegorisk; tilstede for å vise at et fenomen, som for eksempel undertrykkelse, har vidtrekkende og uforutsette konsekvenser, og, for å sitere Gro, at alt henger sammen med alt.
Som du sikkert har forstått allerede, er frihet et av Tiganas hovedmotiver. Ikke veldig originalt, jeg vet, men sånn er det nå engang. Men, som jeg ofte har sagt før, en mangel på originalitet betyr lite for meg i kunst, så lenge håndverket er solid. Som det unektelig er i tilfellet Tigana. I tillegg makter Kay å unngå fantasylitteraturens vanligste fallgraver ved å portrettere også tyrannene som mennesker; som tredimensjonale, nyanserte individualer, ikke bare som horrible personifiseringer av en eller annen idé, som ”undertrykkelse”, ”tyranni”, eller ”terrorisme”. På den andre siden, mens Kays helter er akkurat det -- helter -- har de også noen mer ambivalente sider. En av dem tar for eksempel en trollmann som slave, for å bruke ham i kampen mot magiker-tyrannene. Han starter dermed en diskusjon -- som Kay aldri klart tar side i, måtte Gudene velsigne ham for evig tid -- rundt frihetens verdi og dilemmaer, og om hvorvidt målet helliger midlene.
Det andre dominante motivet i Tigana er minner, historie, identitet, og samspillet mellom disse faktorene. Kan forsøker å undersøke forholdet mellom fortida og nåtida, eller mer spesifikt hvordan vi forholder oss til fortida. En av ”konklusjonene” hans her, om man kan bruke et så sterkt ord, er at det er like farlig å fokusere for mye på fortida, som det er å ignorere den. Spørsmålet blir da hvordan vi bør balansere dette. I etterordet knytter Kay dette problemet til et annet problem, et knyttet til identitet, hvor han peker på noe som allerede har blitt understreka i selve Tigana, at hvordan vi ser oss selv er direkte forbundet med fortida: både våre personlige erfaringer -- som eksemplifisert gjennom de eldre karakterene i Tigana -- så vel som våre forfedres historie -- som tilfellet er med de yngre tiganeserne. Kay hevder at en av årsakene hans til å skrive Tigana -- inspirert av gamle, manipulerte sovjetiske fotografier der funksjonærer som hadde falt ut av det gode selskap var blitt redigert ut, så vel som av historiens mange forsøk på å undertrykke et folk ved å utrydde historien, identiteten, deres -- var å se nærmere på hva som kunne skje dersom noen faktisk hadde evnen til å viske ut store deler av historien, med hjelp av magi.
Jeg kunne sikkert ha sag mer om dette -- men dette er en anmeldelse, tross alt, ikke en analyse -- og diskutert hvorvidt Kay lyktes i prosjektet sitt. Jeg vil dog påstå at han har lyktes, hovedsakelig fordi beskrivelsen av hvordan en ung mann fra Tigana -- som ikke visste at dette var hjemlandet hans -- blir fortalt om landets og folkets historie, var så enormt velskrevet, og så svimeslående sentimentalt -- og dette må vel være første gang jeg har brukt ”sentimentalt” som en positiv ting -- at det flere ganger rørte meg til tårer. Jeg tror faktisk at Tigana er den første boka jeg har lest hvis fordømte eksposisjon (!!!) nesten fikk meg til å begynne å grine etter usle 116 sider. (Dog, det virker som om jeg griner av hva det skal være nå for tida; det er nesten så det begynner å bli flaut.
