Grendel, av John Gardner
Posted: Tue Oct 09, 2007 18:32
Grendel,
av John Gardner.
Gollancz Fantasy Masterworks, paperback.
1971.
123 sider.
Beowulf regnes ofte for å være det britiske nasjonaleposet. Det er et episk dikt, sannsynligvis fra midten av det første årtusen en gang, og handler om hvordan den gotiske helten Beowulf kommer fra Sverige til Danmark eller Nord-Tyskland for å jakte ned og drepe mosnteret Grendel, som i tolv år har terrorisert hallen til den en gang så mektige kong Hrothgar.
Grendel er fortellinga om monsteret. Hvordan det vokste opp i ei hule under en innsjø sammen med den gale mora si; hvordan det fant veien ut og begynte å spionere på den unge kong Hrothgar, og observere hvordan kongen samla riket sitt; hvordan det traff en drage, like gal som mora, men talefør, langt visere, og i stand til å skue både fortid, nåtid og framtid med perfekt klarhet; og hvordan det bestemte seg for å føre krig mot Hrothgar og folket hans, og slik fant sin plass i skaperverket.
Det er ei veldig kort fortelling, målt i antall sider, men den er kompakt. Den er fortalt fra synspunktet til Grendel, og veksler mellom et vanlig nåtidsnarrativ, tilbakeblikk, og tidvis ganske vill stream of consciousness. Slik får vi med oss både hva Grendel gjør, hva han, Hrothgar og Hrothgars frender har gjort, samt hva Grendel tenker. Og denne siste dimensjonen er antakeligvis den mest fascinerende.
For Grendel er gal. Naturligvis er han det. Han har vokst opp sammen med sin åndssvake mor, ser halvveis opp til en sinnsyk gammel drage som forteller ham ting hjernen hans ikke tåler, og han feiltolker det dragen sier og benytter seg av det i sin krig mot Hrothgar. En krig som for Grendel er en eksistensiell handling, og som i hans forkvakla tankeverden blir det som definerer ham, meningen med livet hans, og den eneste årsaken til at han ikke forsvinner fra verden som dugg for sola.
Rundt denne merkelige skikkelsen finnes andre karakterer, som naturligvis bare blir skildra slik Grendel ser dem, men som likevel framstilles overraskende klart og godt. Hvilket kan ha noe å gjøre med at minst halvparten av Grendels lallende tirader er spekulasjoner i hva slags vesener de er; Grendel er fullstendig besatt av det han prøver å tilintetgjøre.
Grendel minner ganske mye om Store Guru Bringsværds Minotauros, som også handler om et sangmonster som er dømt til å bli drept av en helt, og som tilbringer sine dager med å tenke tilbake på livet sitt, og på dem som ikke er tilgjengelig for dem, de som frykter og hater dem. Grendel er riktignok hakket skarpere og en del ondere enn Bringsværds Minotaur, og det finnes nok av andre forskjeller mellom dem, men begge er sagnmonstre som i disse verkene får litt velfortjent oppmerksomhet. Bøkene om dem er dessuten begge gode.
av John Gardner.
Gollancz Fantasy Masterworks, paperback.
1971.
123 sider.
Beowulf regnes ofte for å være det britiske nasjonaleposet. Det er et episk dikt, sannsynligvis fra midten av det første årtusen en gang, og handler om hvordan den gotiske helten Beowulf kommer fra Sverige til Danmark eller Nord-Tyskland for å jakte ned og drepe mosnteret Grendel, som i tolv år har terrorisert hallen til den en gang så mektige kong Hrothgar.
Grendel er fortellinga om monsteret. Hvordan det vokste opp i ei hule under en innsjø sammen med den gale mora si; hvordan det fant veien ut og begynte å spionere på den unge kong Hrothgar, og observere hvordan kongen samla riket sitt; hvordan det traff en drage, like gal som mora, men talefør, langt visere, og i stand til å skue både fortid, nåtid og framtid med perfekt klarhet; og hvordan det bestemte seg for å føre krig mot Hrothgar og folket hans, og slik fant sin plass i skaperverket.
Det er ei veldig kort fortelling, målt i antall sider, men den er kompakt. Den er fortalt fra synspunktet til Grendel, og veksler mellom et vanlig nåtidsnarrativ, tilbakeblikk, og tidvis ganske vill stream of consciousness. Slik får vi med oss både hva Grendel gjør, hva han, Hrothgar og Hrothgars frender har gjort, samt hva Grendel tenker. Og denne siste dimensjonen er antakeligvis den mest fascinerende.
For Grendel er gal. Naturligvis er han det. Han har vokst opp sammen med sin åndssvake mor, ser halvveis opp til en sinnsyk gammel drage som forteller ham ting hjernen hans ikke tåler, og han feiltolker det dragen sier og benytter seg av det i sin krig mot Hrothgar. En krig som for Grendel er en eksistensiell handling, og som i hans forkvakla tankeverden blir det som definerer ham, meningen med livet hans, og den eneste årsaken til at han ikke forsvinner fra verden som dugg for sola.
Rundt denne merkelige skikkelsen finnes andre karakterer, som naturligvis bare blir skildra slik Grendel ser dem, men som likevel framstilles overraskende klart og godt. Hvilket kan ha noe å gjøre med at minst halvparten av Grendels lallende tirader er spekulasjoner i hva slags vesener de er; Grendel er fullstendig besatt av det han prøver å tilintetgjøre.
Grendel minner ganske mye om Store Guru Bringsværds Minotauros, som også handler om et sangmonster som er dømt til å bli drept av en helt, og som tilbringer sine dager med å tenke tilbake på livet sitt, og på dem som ikke er tilgjengelig for dem, de som frykter og hater dem. Grendel er riktignok hakket skarpere og en del ondere enn Bringsværds Minotaur, og det finnes nok av andre forskjeller mellom dem, men begge er sagnmonstre som i disse verkene får litt velfortjent oppmerksomhet. Bøkene om dem er dessuten begge gode.
