Hva leser du for tiden? II

[Loki]

For øvrig så fant jeg en norsk fantasy-trilogi i kjelleren hjemme hos min mor; "De fire og han som gjør galt verre" av Hans Frederik Follestad. Husker den fenget veldig i fjortenårsalderen, og lurer på om jeg skal ta de med meg når jeg nå drar tilbake til byen igjen. Skikkelig nedtur om de viser seg å være noe reinspikka møkk, sett på med nye øyner :')

Eg las dei midt i tjueåra, så sjølv om eg aldri har tatt eit gjensyn er det difor med langt mindre nostalgibriller på at eg tør sei mitt inntrykk var veldig levande og morosamt språk og dialog, men eit plot som aldri fenga meg.

[Asphyxiate]

Jeg leste vel De fire og han som galt verre i slutten av tenårene og syntes bøkene var ustyrtelige morsomme den gangen. Tør ikke å lese de om igjen nå, mest sannsynlig for at de ikke kommer til å være like morsomme denne gangen.

Har kommet i gang med Lumholtz' gjenferd av Morten A Strøksnes, om den norske oppdageren og etnologen Carl Lumholtz. For meg en ukjent oppdager, men han var tydeligvis veldig stor en gang i tiden, spesielt i de områdene han reiste rundt (feks i Queensland i Australia). Har alltid vært fascinert av oppdagere og slikt, og Strøksnes gjør også det som jeg liker - han reiser selv i hovedpersonens fotspor og trekker tråder til dagen i dag. En slik kombinasjon av fortid og nåtid er kult om man får det tid, og Strøksnes gjør det ganske greit. Synes dog det skurrer litt i måten han skriver på og i strukturen i teksten.

[Siri Sedai]

For øvrig så fant jeg en norsk fantasy-trilogi i kjelleren hjemme hos min mor; "De fire og han som gjør galt verre" av Hans Frederik Follestad. Husker den fenget veldig i fjortenårsalderen, og lurer på om jeg skal ta de med meg når jeg nå drar tilbake til byen igjen. Skikkelig nedtur om de viser seg å være noe reinspikka møkk, sett på med nye øyner :')

Eg las dei midt i tjueåra, så sjølv om eg aldri har tatt eit gjensyn er det difor med langt mindre nostalgibriller på at eg tør sei mitt inntrykk var veldig levande og morosamt språk og dialog, men eit plot som aldri fenga meg.

Jeg kjøpte nr 2 og 3 på salg for noen få kr en gang, men har ikke nr 1. Tenkte det er noe for barnebarnet, som liker å lese. Men hun er bare 9 år ennå, så muligens litt tidlig. Men husker jeg leste begynnelsen og lo på meg krampe i magen. Litt Ringenes Herre parodi, mener jeg og huske? Så håper ikke du har kastet bøkene! Jeg vet ikke hvor lett de er å få tak i på biblioteket.

[Loki]

Då har eg lese ferdig Mordew av Alex Pheby. Vurdering her.

Jeg kjøpte nr 2 og 3 på salg for noen få kr en gang, men har ikke nr 1. Tenkte det er noe for barnebarnet, som liker å lese. Men hun er bare 9 år ennå, så muligens litt tidlig. Men husker jeg leste begynnelsen og lo på meg krampe i magen. Litt Ringenes Herre parodi, mener jeg og huske? Så håper ikke du har kastet bøkene! Jeg vet ikke hvor lett de er å få tak i på biblioteket.

Dei eg las var ein av brørne mine sine, og dei står framleis på barnerommet hans heime hjå pappa, sist eg var inne der. Men om han nokon gong skulle rydde der inne og finne på å hive dei, skal eg nok redde dei frå kasteskjebnen, ja. Det skal altfor lite til for at eg adopterer foreldrelause fantasybøker.

[Deschain]

Hei hå og god sommer folkens!

Er nylig ferdig med "Red Dragon" av Thomas Harris - første boka om Hannibal Lecter. Overraskende godt skrevet, men faller inn i krampeaktige klisjeer mot slutten dessverre. Idag ble jeg også ferdig med "Candide" av Voltaire, som var en artig og lett liten bok jeg har lest over over frokosten de siste dagene.

Holder fortsatt på med "Gravity's Rainbow" av Pynchon, er vel på rundt side 600 av 900. Tar meg god tid med den - ikke en bok man burde rushe. Har mange slike "prosjekt" på gang for tiden, som jeg skal prøve å fullføre nå i sommer; bl.a. "The Executioner's song" av Norman Mailer - en veldig interessant bok om Gary Gilmore som kjempet for å få dødsstraff istedenfor livstid i fengsel i USA. Så har vi "Septologien" av Jon Fosse - selv om jeg generelt ikke er noen Fosse-fan er denne nokså interessant (Det skjer særdeles lite, men likevel er det noe atmosfærisk som griper tak). For å bryte opp fra det tunge er jeg også midt i "The Way of Kings" av Sanderson (Jeg ga opp på Jordan tidligere i år), som jeg liker mye bedre enn "The Final Empire" som er den eneste boken jeg har lest av han tidligere.

Hva er deres sommerprosjekter?

[Asphyxiate]

Jeg leser Heroes av Stephen Fry, bok 2 i hans serie med gjenfortellinger av gresk mytologi (var også de to bøkene han skulle skrive, men har senere gjenfortalt historien om Troja og Odysseen). Midt i Herakles' prøvelser (dvs. Herkules). Fungerer bedre enn bok 1 som tok for seg den tidligere mytologien (skapelsen, Khronos, Zeus) fordi det er ikke like mange navn, skapninger osv. denne gangen. Mye streitere fortelling sånn sett. Fry skriver godt.

Etter den er planen å lese så mye av Robin Hobb i sommer. Har The Farseer Trilogy liggende, og satser på å klare dem ila ferien, før jeg går videre (med mindre jeg ikke liker bøkene da).

[Loki]

God sommar, ja!

Akkurat no les eg Drager: Mellom myte og virkelighet av Torfinn Ørmen, eit impulsinnfall. Så langt er boka ei positiv overrasking. Attfortejlingar av ein del myter og legender eg har lese før er det jo, men dei raude trådane om draketradisjonar i ulike kulturar og regionar er fascinerande, og ting eg ofte berre har visst småbitar her og der av.

Etterpå skal eg fortsetje med The Expanse, der eg skal byrje på bok 5. Vil tru eg så les noko anna mellom den og bok 6 (er det eg har gjort mellom kvart bind så langt, i alle fall), kanskje Ready Player Two.

Elles er sommarplanen stort sett å lese ferdig James Tynion IVs teikneserieroman-serie The Wood om ein amerikansk videregåande skule som plutseleg blir transportert til ein mystisk, livsfarleg skog på ein fjern planet, og så Brian K. Vaughans Saga, som eg las dei fyrste tre fantastiske binda av for nokre år sidan, og endeleg kjøpte ein omnibussamling av (det som er kome så langt) i vår.

Jeg leser Heroes av Stephen Fry, bok 2 i hans serie med gjenfortellinger av gresk mytologi (var også de to bøkene han skulle skrive, men har senere gjenfortalt historien om Troja og Odysseen). Midt i Herakles' prøvelser (dvs. Herkules). Fungerer bedre enn bok 1 som tok for seg den tidligere mytologien (skapelsen, Khronos, Zeus) fordi det er ikke like mange navn, skapninger osv. denne gangen. Mye streitere fortelling sånn sett. Fry skriver godt.

Gøy at du liker den! Men føler eg burde påpeike: Han har førebels berre skreve tre bøker i den serien, den trojanske krigen er den siste. Trur det er rett at ei bok om Odyssevs er annonsert, men den har lete vente på seg. (Eg har òg eit privat, fåfengt håp om at det vil komme ei femte om romarane si eiga Illiade-fortsetjing, Æneiden, men all den tid han eksplisitt fokuserer berre på greske myter i denne serien er det vel fullstendig usannsynleg.)

[Asphyxiate]

Aaah, sjekket Goodreads, og der var også Odysseen-boka lista opp, så trodde at den var kommet ut. Ser nå at det står forventet utgivelse 24. oktober 2024 - så det er jo en god stund til.

En Æneiden-versjon hadde også vært artig!

[Loki]

Jau, på LibraryThing er den òg lista, ser somme stadar nemner at den kom ut hausten 2022, så mogeleg den vart utsett frå opphavleg planlagt dato ein eller annan gong. Var forvirra sjølv der, byrja lure på om eg hadde gått glipp av den.

Og hurra, då er me to om det fåfengte urealistiske håpet!

[Loki]

Etter å ha likt ein del av Xavier Dorison (Long John Silver-serien hans, albumet hans frå Thorgal-serien) og elska Undertaker-albuma (som er komne på norsk men omtrent umogeleg å oppdrive -- sjølv måtte eg byte til dansk etter kvart), kjøpte eg på eit innfall toalbumsverket Swan Song (Le chant du sygne), og kan no tilrå desse med. Me følgjer eit kompani franske soldatar under fyrste verdskrig som ser seg leie på dei vanvittige sjølvmordsåtaka som blir kommandert frå øvstekommanderande general Robert Nivelle, og som gradvis byrjar røre seg mot mytteri (som ein del av dette fenomenet: https://en.wikipedia.org/wiki/1917_French_Army_mutinies -- skjønt all den tid eg ikkje finn noko om dei ved googling går eg ut ifrå at karakterane me møter og dei konkrete hendingane i hovudsak er oppdikta) og ein kamp mot militærpolitiet om å få eit dokument med tusenvis av soldatunderskrifter i protest mot leiinga til parlamentet i Paris. Teiknestilen i denne, som ein kanskje kan sjå av omslaga, var dessutan vakker og effektfull, om enn kanskje litt for utydeleg for meg -- eg måtte fleire gonger dobbeltsjekke for å sikre meg at eg forstod kva som skjedde i enkelte ruter, eller for å skilje liknande karakterar frå kvarandre.


Han hadde òg ein medforfattar her som eg ikkje kjente, men trua mi vart uansett imøtekommen, så eg kjem definitivt til å fortsette med å prøve meir av Dorison framover. Eg ser Animal Castle er blitt promotert ganske tungt siste par åra, og den ser nydeleg ut, og Free Comic Book Day-prøvebladet frå den var veldig lovande, men det er mykje anna spanande i bibliografien hans. Den lengre serien The Third Testament i sær freistar av det som er kome på engelsk.

[Loki]

Utsette Saga ei stund -- både som gulrot for meg sjølv og fordi kona òg vil lese den, men ikkje har tid på ei stund, så eg tenkte det var betre om me las den i eit tettare tidsrom og kunne snakke om den medan begge har den friskt i minne -- og las i staden endeleg dei opphavlege seks binda av Joe Hills Locke & Key, som Lothair Mantelar tilrådde sterkt for ein ti års tid tilbake. Serien er verdt ryktet sitt, her er det oppfinnsam fantasy, ugne grøss og gode karakterar frå perm til perm i alle seks binda. Eg såg Netflix-adapsjonen når den gjekk, og kjente difor til premisset og deler av plottet, men opphavsserien er fleire hakk mørkare og mindre prega av tenåringsdrama, så det er absolutt ikkje snakk om to identiske historiar. Kort fortalt flyttar ein familie (mor, to tenåringar og ein gut i barneskulealder) til eit gamalt arvehus frå farssida av familien, for å komme seg vekk frå vonde minner etter at familiefaren vart brutalt drepen i heimen. Men dette arvehuset er det noko rart med, og den yngste broren byrjar å ei rekkje mystiske nøklar, kvar av dei med ei ny, magisk evne. Samtidig viser det seg gradvis at far deira i sin ungdom i huset på åttitalet har vore klar over desse nøklane, og tinga han og venene hans gjorde den gongen får fleire og fleire farlege ringverknadar for borna hans i notida.

Så har eg sett i gong med ei gjenlesing av Ed Brubaker og Sean Phillips' fantastiske noir-serie Criminal (den òg i si tid tilrådd meg av Lothair Mantelar, forresten). Eg kjøpte meg à jour på den i fjor ein gong, men har utsett å lese dei nye binda fordi det vanlegvis kryr av små referansar og overlapp mellom dei (elles fullstendig sjølvstendige) historiane i serien, og eg ville gjenlese dei gamle for å vere sikker på at eg får med meg alt.

I mellomtida er eg på prosafronten no halvveges i Ready Player Two -- kanskje ikkje heilt så dårleg som ryktet skal ha det til (skjønt tida vil vise), men at den ikkje når fyrsteboka til knea er diverre veldig tydeleg heilt frå prologen av. Akk, ja.

[Loki]

Har no lese The Children of Húrin, og litt unaudsynleg mange folk- og stadsnamn til sides (og det er ei hendig gloseliste bakerst som hjelp med det) er dette imponerande samansett og, for meg i alle fall, ei overraskande god leseoppleving.

Er òg snart ferdig med bok 6 av The Expanse, som framleis er glitrande bra! På teikneseriefronten er eg òg ferdig med gjenlesinga av Criminal, som var nøyaktig like bra som eg hugsa, og etter nokre ymse småting (den overraskande noir-aktige Wolverine-samlinga til Greg Rucka, Gail Simones vesle Jessica Jones-historie frå i fjor, Skottie Youngs søte fantasyinnovasjon Twig, fyrste bind av Kieron Gillens svært lovande actionhorror-vri på Arthur-legendene Once & Future, og det nyaste bindet av eventyrantologiane Jim Henson's The Storyteller) er eg byrja nærme meg den tidlegare nemnte Saga-samlinga eg gler meg slik til. Skjønt det er nokre andre småting til igjen i hylla som nok kjem fyrst -- eg har ein lei tendens til å plukke opp album i bruktbutikkar kvar gong eg nærmar meg slutten på teikneseriekøen.

[Loki]

Skal me sjå, sidan sist eg posta her, har eg lese:
Prosa
Babylon's Ashes av James S. A. Corey (som nemnt sist). Dette er siste Expanse-boka fjernsynsserien rakk over, og er ein slags mellomfinale i serien sidan det einaste store tidshoppet (på nesten tretti år) følgjer mellom denne og bok sju. Skal bli ekstra spanande no framover når eg ikkje har fjernsynsversjonen å samanlikne med!
The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece av Robert Morkot
The Penguin Historical Atlas of Ancient Rome av Chris Scarre
De Bestes store Bibelatlas av Harry Thomas Frank (vel, skumma rett nok gjennom deler av desse tre historiske atlasa, dei har stått i lesehylla i altfor mange år -- men det var mykje interessant i det eg faktisk gav meg tid meg!)
Strange Dogs (novelle) av James S. A. Corey. I Expanse-gjennomlesinga inkluderer eg som komplettist så klart novellene i universet, og denne finn stad mellom bok 6 og 7. Den er òg, interessant nok, den einaste novella som i stor grad vart adaptert saman med romanane i fjernsynsserien. Litt snålt, sidan plottutviklinga i den utelukkande er relevant for dei seinare romanane som dei aldri kom til. Kryssar fingrar for at det tyder produsentane er håpefulle om å ein dag kunne ferdigstille serien.
Lord of the Sorcerers [óg kjent som The Curse of the Bronze Lamp, har eg sidan funne ut] av Carter Dickson. Eit låst rom-mysterium med ein eksentrisk og bombastisk hobbydetektivhelt som tydelegvis er ganske kjent med ei rekke romanar på rullebladet, men som eg aldri hadde høyrt om før. Plukka opp boka brukt på eit innfall (den fantasyaktige tittelen fanga vel blikket mitt), men dette var ganske gøy.
Star Wars - Thrawn Ascendancy: Lesser Evil av Timothy Zahn. Siste boka i prequel-trilogien om Grand Admiral Thrawns karriere i sin eigen sivilisasjon, som ender med eksilet i utkanten av Imperiet der han på sikt blir verva inn i Imperial Navy i staden. Zahn skriv som alltid ganske bra og er flink til å manøvrere problemet med ein genial, nær-uslåeleg hovudperson via å nesten aldri gi Thrawn sjølv forteljarperspektivet -- skjønt eg tykkjer framleis insisteringa på at akilleshælen hans er manglande forståing av politiske intriger verkar både tvungen og ulogisk. Evnesettet han stadig bruker i militære samanhengar verkar meir overførbart til ein slik arena enn til nesten einkvar tenkjeleg annan. Har hatt denne på backburner som lydbok i nesten eit år, men kom meg i mål no så eg er oppdatert på karakteren før han dukker opp i sin live action-debut i Ahsoka-serien.
Og no les eg Persepolis Rising om kveldane, Expanse bok sju (av ni). Ser ut som om målsetjinga om å lese heile serien før jul skal gå greit, bank i bordet. Framleis veldig bra.

Teikneseriar
Guardians of the Galaxy: Angela av Brian Michael Bendis, Sara Pichelli, Francesco Francavilla og Kevin Maguire -- snubla over denne nedprisa på Outland, og det er bind 2 av ein serie der eg allereie har bind 1. Pluss at den introduserer Spawn-karakteren Angela til Marvel-universet (rettane til ho vart lisensiert bort til Marvel i staden, det er litt komplisert), og eg likte ho i Spawn etter det vage eg hugsar frå tidleg 2000-tal, så det var litt interessant. Og bindet var bra nok, det, men eg sakna vidareføring av plott-trådane frå bind 1, som eg i si tid følte var veldig lovande men altfor kort.
Wolverine: Enemy of the State av Mark Millar, John Romita Jr. og Kaare Andrews (gjenlesing). Ei forrykande (og lang) historie om ein hjernemanipulert Wolverine som blir brukt av Hydra og ninjafanatikarane The Hand til å angripe resten av Marvel-universet. Hugsa lite av denne, men hadde den i hylla og oppdaga den finn stad rett etter ei samling eg las før i sommar (ikkje at det er spor av historiesamanheng mellom dei -- men lell), så tenkte det var ei god unnskuldning for ei oppfrisking. Og det var det!
Black Widow: The Ties that Bind av Kelly Thompson, Rafael de Latorre og Elena Casagrande
Black Widow: I Am the Black Widow av Kelly Thompson, Rafael de Latorre og Elena Casagrande
Black Widow: Die by the Blade av Kelly Thompson, Rafael de Latorre, Rafael T. Pimentel og Elena Casagrande
Desse var ei gåve til kona på bakgrunn av at me har likt andre ting av Kelly Thompson og desse hadde godt rykte på seg. Bind 1 var veldig, veldig bra, men historia i bind 2 og 3 var litt meir generisk i mine augo (skjønt kona likte alle tre omtrent like godt, så det var triveleg). Karakterane og dialogen var uansett solid gjennom det heile, og eg trur eg aldri har sett så dynamiske og interessante actionsekvensar i nokon teikneserie som eg gjorde i desse!
Dresden Files: Ghoul Goblin av Jim Butcher, Mark Powers og Joseph Cooper (gjenlesing).
Lytter innimellom til Dresden Files-romanane på lydbok, og skal snart til på bok 3. Denne teikneserien, som eg tilfeldigvis plukka opp på Fretex for sikkert seks-sju år sidan, finn stad mellom bok 2 og 3, så eg tenkte det var eit høveleg punkt å lese den omatt på. Og det var det for så vidt, litt gøy å lese den på nytt no som eg kjenner hovudpersonen og røysta hans betre.
Buddy Gator: Glad to See You av Chow Hon Lam
Svært koselege teikneseriestriper om ein snill krokodillekar som har det triveleg med dyrevenene sine. Opphavleg ein nett-teikneserie som eg har lese litt av opp gjennom, og som kona bestemte seg for å kjøpe den fysiske samlinga av til meg i sommar.
Palomino, volume 1 til 3 av Stephan Franck. Spanande og velskreven noir sett på 80-talet i Los Angeles, skjønt det tunge innspelet av musikkmiljøet der frå perioden fenger meg ikkje. Men dialog, karakterar og plott er, som eg ventar meg av Franck etter hans strålande vampyr-teikneserieroman Silver, superb.
Lucky Luke: Rattatas ark av Jul og Achdé. Egmont stiller med ny Lucky Luke i daglegvarehyllene, så det må eg jo støtte! Og dette var grei skuring, Jul og Achdé gjer som tidlegare ein nydeleg jobb med å følest som klassisk Morris, medan dei samtidig innoverer i kantane (til dømes her med ein svært overraskande scene med Jolly Jumper).
Wolverine/Gambit: Victims av Jeph Loeb og Tim Sale (gjenlesing). Eg snubla på grunn av Enemy of the State over inn i å bestemme meg for å gjenlese ei rekkje Wolverine-teikneseriar eg hugsar lite av frå hyllene mine. Denne, trass i at eg er stor fan av Loeb/Sale-samarbeidet i omtrent alle andre ting eg har lese, er diverre relativt anonym. Historia dei presenterer er liksom for lang til å kjennest skikkeleg spanande, og altfor kort til å kjennest kompleks og givande. Men slutten er finfin.

[Asphyxiate]

Fullførte The Farseer-trilogien forrige uke, altså den første trilogien satt i Robin Hobbs Realm of the elderlings-univers. Brukte sommeren på de tre bøkene, som egentlig ikke er så lange. Bøkene/serien er hyllet og beskrevet som noe av det beste innen fantasy, men der er jeg faktisk ikke helt enig. Det er absolutt underholdende og jeg koste meg stort sett med bøkene og historien, så jeg kan være med på at det er noe av det bedre innen fantasy, men ikke blant det beste - av det jeg har lest.

Hovedpersonen, Fitz, er for så vidt en ganske god hovedkarakter, med sine feil og mangler. Dette er også en førstepersonsfortelling (jeg) som tar for seg livet til Fitz fra han er ca. 6 år og til kanskje 20? (Robb er ikke spesifikk på hvor gammel Fitz er underveis, men han er ikke gammel!). Alderen preger også det som skjer, da Fitz veksler mellom høye høyder og dype daler, og særlig bok tre er ganske dyster sånn sett. Han utsettes for mye og Hobb lar ikke fyren ha det bra så alt for mye. At alt fortelles som en jegfortelling, og som en selvbiografi påvirker jo også fortellingen. Alt ses fra Fitz', tidvis snevre, ståsted. Her er det ungdommelig overmot og snever forståelse av verden, slik at vi også er med på reisen til å forstå mer og mer. Det er jo bra.

Bøkene er ellers fylt med ganske ålreite sidekarakterer, men som også er litt endimensjonale (The Fool, som jeg har sett flere steder blitt omtalt som en av de beste karakterene innenfor fantasy, begeistret aldri meg).

Mye av dialogen fremstår hakket for høytydelig/formell, litt sånn LoTR-aktig, som gjør at det kan virke litt stivt underveis.

Det betyr ikke at dette ikke er en grunnleggende god historie som underholder nærmest fra første side. Robb skriver godt og har et meget godt driv. Det er ikke spesielt komplisert (litt uklart mot slutten av bok 3 hva som egentlig foregår, men det er jo greit. Det er jo en del av mystikken). Hun har skapt et temmelig interessant univers og behandler det slik jeg liker det i fantasy: Mye mystikk, glemt historie og antydninger til en "svunnen tid". Magien er interessant, men her savner jeg enda mer utforskning.

Dette er første trilogien i universet og hun returnerer til Fitz senere (noe som, sammen med at det er en "selvbiografi" skrevet i ettertid, gjør at man aldri frykter for Fitz), noe som vil føre til utdypning av karakter og univers. Jeg skal uten tvil lese videre (neste trilogi, The Liveship traders, er mer uavhengig av første trilogien), og tenker kanskje å sette i gang ganske snart, men akkurat nå tar jeg en liten boklesingspause og tenker å eventuelt lese en og annen tegneserie jeg har liggende.

[Loki]

Interessant å høyre! Det er *sjekker kalenderen* heile tretten år sidan eg las Farseer, men mine vage minner stemmer veldig godt overeins med det du skriv der. Tykkjer å hugse historia og karakterene som ganske sjangertypisk, men fortalt med god forteljarevne som heva det nok til at eg alltid har vore meint å fortsetje. Har det meste av Liveship Traders i lesehylla og eit par andre Hobb-bøker i same univers, men har aldri prioritert å fortsetje. Blir nok heller ikkje heilt med det fyrste -- og etter så mange år som no er gått, så må eg vel lese omatt Farseer fyrst uansett. Etter det vesle eg hugsar frå samtalar med folk som har lese ein del Hobb så er ikkje Farseer den mest minneverdige delen av forfattarskapet, sjølv om den er det naturlege startpunktet, så eg trur det er lov å håpe på meir oppfinnsame historiar i seriane som følgde.