"The Shadow of the Torturer" av Gene Wolfe, mm.

[Terje]

Gene Wolfes
”The Shadow of the Torturer” (TSotT), første del i serien ”The Book of the New Sun”
1980, 210 sider, Orb

Severian er lærling i Torturistlauget, og har vært det siden han var en liten guttunge, og han har ingen minner fra livet før han kom til torturistenes tårn i Citadellet. Han er en forholdsvis intelligent ung mann, men han mangler en utdannelse utover grunnleggende kunnskaper om lesing, skriving, historie, religion og samfunnsliv. Samtidig har han, som en konsekvens av et liv levd i torturisttårnets isolerte verden, nesten ingen kjennskap til livet utenfor Citadellets murer. Det han imidlertid har kjennskap til er tortur og drap, og det går ikke lang tid i boka før han kan slutte seg til svennenes rekker. Men frøene til Severians ulykke er allerede sådd. I flere måneder har han holdt adelskvinna Thecla, en av Autarchens gisselkonkubiner, med selskap mens hun har ventet på bud om hvorvidt hennes søsters kontakt med opprøreren Vodalus vil føre til at hun dømmes til døden. I disse månedene har hun og Severian lest til hverandre fra legendesamlinger og andre bøker Severian har hentet i Citadellets bibliotek, og Severian har slik fått kjennskap til dypere historie, filosofi og teologi. Han forelsker seg naturligvis i henne -- selv om han jevnlig har blitt sendt til et av byens beste bordeller for å unngå at Thecla forfører ham -- og da det endelig kommer bud om at henrettelsen av Thecla skal begynne bryter Severian sammen, og han støtes ut av Lauget. De skaffer ham imidlertid en jobb som vanlig skarpretter i en by langt mot nord, og han tillates fortsatt å bruke Laugets uniform og våpen. Dette skjer omtrent halvveis i boka, og den siste halvdelen beskriver ferden hans gjennom millionbyen Nessus, som Citadellet ligger i de søndre delene av. Severian bruker over ei halv uke på å komme seg til en av de nordlige portene. På veien blir han utsatt for et komplott, og han skaffer seg reisevenner som skal samme veien som han selv, av forskjellige årsaker.

Det er ingen egentlig slutt i denne boka. Den slutter nokså brått, i en slags cliffhangersituasjon, og sett i lys av det relativt lave actioninnholdet og bokas korte varighet, kunne den godt vært lengre. Den kunne til og med ha vært utgitt i samme bind som etterfølgeren, ”The Claw of the Conciliator”, noe den også er i utgaven jeg leser (”Shadow & Claw”).

TSotT er ingen bok for mainstreamen. Selv om det nok kan argumenteres for at den tilhører fantasyens mainstreamkanon, er det nok for lite action og for mange indre monologer (boka er skrevet i tilbakeskuende førstepersonsperspektiv; Severian sitter som eldre mann og gjenforteller livet sitt i en slags historiebok) i boka til at den appellerer til den store majoriteten av fantasylesere. Selv jeg, som i utgangspunktet var veldig velvillig innstilt og som stort sett likte både det rolige tempoet og de filosoferende indre monologene, syntes at det av og til ble litt vel kjedelig -- for eksempel da Severian og ei kvinne han møter i byen tilbringer seks eller sju av bokas trettifem kapitler i Nessus’ botaniske hage.

Men Wolfe skriver en overbevisende og fascinerende prosa. Severian er en fascinerende karakter, og han er også den eneste vi virkelig blir kjent med; boka er kort, og førstepersonsperspektivet begrenser andre karakterers mulighet til å eksponere seg, i tillegg til at de fleste andre karakterene er veldig mystiske. Settingen er aldeles overveldende; forestill dere en slags 1400-tallsteknologisk verden, men med enkelte pistoler og kanoner, med delvis kunnskap om interplanetariske reiser, med fabeldyr (og -planter!) som er så originale og groteske at du som leser knapt klarer å forestille deg dem -- og du begynner å nærme deg settingen i ”The Book of the New Sun”. Videre inneholder boka flere klarsynte observasjoner av virkeligheten (hvis du har tilgang til boka anbefaler jeg spesielt sammenligninga mellom forfattere og skarprettere på side 196-7), som bidrar til å løfte boka opp fra middelmådighetens bunnløse dyp. Wolfes skrivemåte forhindrer også filosofien fra å bli fullstendig uforståelig; han bruker ofte metaforer, men han lar i motsetning til for eksempel Bakker sjelden metaforene stå ukommentert. Han unngår slik at innsiktene han tilbyr leseren bare blir en suppe av dårlige bilder og abstrakte paralleller.

Dette høres kanskje ikke så veldig lovende ut for majoriteten av dere, men dersom du er interessert i fantasyens historie, eller dersom du er interessert i inspiratorene til dagens fantasyforfattere (både Erikson og Mievillé, og tidvis også Martin, er tydelig influert av Wolfe), vil jeg på det sterkeste anbefale denne.

[Lothair Mantelar]

Wow, Terje. Dette var virkelig en fin anmeldelse. Jeg ble litt skeptisk til at den inneholdt så lite action (you know me), men siden jeg allerede eier den samme utgaven som deg, skal jeg nok gi den en sjanse ved første anledning. Det hadde jeg nok gjort uansett, men takk for at du satte meg litt inn i settingen. I tillegg så er jo de to bøkene nokså korte...

[Terje]

Takke-takk.

Jeg må innrømme at det var deg jeg tenkte på da jeg eksplisitt nevnte mangelen på action, men hyggelig at du vil gi den en sjanse likevel.

Og bøkene er, som du sier, veldig korte; hele serien er vel ikke lengre enn 800-900 sider, skulle jeg tro...

[Sauegjeteren]

Jeg vil ha. Pokker. Lurer på om jeg skal slutte å se på nye bokannmeldelser jeg.

ingen som gikk på den, var det?

[Terje]

Da var jeg ferdig også med "The Claw of the Conciliator", bok to av fire i serien "The Book of the New Sun". Jeg kommer ikke til å skrive noen egen anmeldelse av den, ettersom den jo er en fortsettelse av bok en og derfor bare vil være forståelig for de av dere som har lest bok en allerede. Det jeg i stedet vil gjøre er å skrive litt om inntrykkene mine av TCotC -- hva jeg syntes om den, hvordan den utdyper plott og setting i forhold til TSotT, og litt om hvordan plottet utvikler seg.

I slutten av TSotT forlot vi Severian ved portene til byen Nessus, hvorfra han skulle reise nordover til grensebyen Thrax. I TCotC møter vi Severian igjen noen uker etter dette. Han har kommet bort fra reisefølget sitt, og har slått seg ned for en periode i den lille byen Saltus, hvor han arbeider som skarpretter. Snart skjer det imidlertid ting som gjør at han fortsetter reisa si mot nord, og på veien havner han og vennen Jonas -- etter å ha møt opprøreren Vodalus, og Severian har sverget lojalitet til ham -- i fangehullet til Autarchens palass, The House Absolute. De kommer seg naturligvis ut, men skiller lag like etter, og på sin vandring gjennom palasset finner Severian ut mer om den rolla han har blitt tiltenkt i opprøret mot Autarchen, før han finenr igjen reisefølget sitt fra Nessus.

Boka var atskillig mer actionfyllt enn TSotT, men det er likevel fortsatt dialog (den lille som er der) og stort sett ikke-voldelige hendelser som driver plottet framover -- selv om det ofte er voldelige episoder som tvinger Severian og følget hans til å reise videre.

Det kanskje beste med boka er at den fortsetter å gi små drypp av innsikt i den utsøkte settingen, samt i Severians rolle i de store begivenhetene. Leseren får etter hvert høre om store interplanetariske imperier, reiser og koloniseringsprosjekter, om de store sivilisasjonssyklusene, og i det hele tatt uhorvelig mange interessante elementer (i alle fall for en spekulativ liten historienerd som meg ). Det avsløres også at det finnes opprørske gudelignende vesner under havet, som på et eller annet vis har blitt så store at de ikke lenger er i stand til å oppholde seg utenfor vann, da tyngdekrafta ville knust dem til grøt dersom de våget seg opp på land. De må dermed lede opprørene sine gjennom stråmenn, som de kontrollerer ved hjelp av drømmer og visjoner. Det er ennå uklar hvorvidt disse skapningene er gode eller onde, men selv holder jeg knapp på det siste, i og med at de har mange trekk til felles med f.eks. Lovecrafts Cthulhu.

Alt i alt ei like bra bok som forgjengeren, minst.

TILLEGG, ca. 27.12.06:

Ferdig med "Sword of the Lictor", bok tre i serien. Og jaggu var den ikke like bra som de to foregående. Greit nok, den handler for det meste om Severians hovedsaklig ensomme fottur gjennom en fjellkjede, men det skjedde også mye på turen. Blant annet fikk leseren enda større innsikt i settingen, men uten at alt ble røpet. Wolfe hinter fortsatt til at det finnes store, ukjente dybder i verdenen hans, og det han beskriver beskriver han stort sett veldig vagt, slik at leseren må gjette seg til mye selv, og bruke sin egen fantasi for å sette ting sammen, og for å fylle opp hull. Denne effekten syntes jeg Wolfe fikk til så godt at jeg plutselig -- sånn rundt midten av boka -- fant ut at "Book of the New Sun" har gitt meg troen på fantasylitteraturen tilbake. Og det uten at jeg egentlig oppdaga at jeg hadde mista den.

For dette verket vekker en følelse av undring i meg, en følelse jeg ikke har følt like sterkt siden første gang jeg leste "Ringenes Herre" og "Silmarillion". Nå begynner kanskje Tolkien-sammenligningene å bli litt slitne, men jeg kan med hånda på hjertet sverge på at dette minner meg om Tolkien; alle hintene mot en dypere historie er som tatt ut av professor T.s verker.

Når jeg tenker meg om synes jeg å huske noe lignende fra Malazan, som også har en mildt sagt imponerende setting, men jeg synes ikke helt Erikson kan måle seg med Wolfe på dette. Mye på grunn av at Wolfe aldri har noen tilbakeblikk der vi får se hva som virkelig hendte, men heller lar den halvstuderte Severian komme med observasjoner og refleksjoner over det han ser. Stor fortellerkunst.

[Terje]

This post is but a figment of your imagination.

[Lothair Mantelar]

Jeg har utsatt å lese min utgave av Shadow til jeg føler meg klar for litt dypere underholdning. I det siste har jeg ikke vært i stand til å konsentrere meg om noe jeg ikke får servert, og da er det klart at boka ikke hadde fått den oppmerksomheten den sikkert fortjener.

Ellers: hvilken Wolfe bok har du tenkt å lese nå? Jeg hører at Wizard Knight skal være kjekke saker... Det er vel også verdt å merke seg at Wolfe kommer ut med en ny bok i 2007, men jeg regner med at du har tenkt å pløye gjennom hans gamle saker først. Det ville i hvert fall jeg gjort

[Terje]

Jeg har utsatt å lese min utgave av Shadow til jeg føler meg klar for litt dypere underholdning. I det siste har jeg ikke vært i stand til å konsentrere meg om noe jeg ikke får servert, og da er det klart at boka ikke hadde fått den oppmerksomheten den sikkert fortjener.

Høres lurt ut, for dette er ikke akkurat TLOLL.

Ellers: hvilken Wolfe bok har du tenkt å lese nå? Jeg hører at Wizard Knight skal være kjekke saker... Det er vel også verdt å merke seg at Wolfe kommer ut med en ny bok i 2007, men jeg regner med at du har tenkt å pløye gjennom hans gamle saker først. Det ville i hvert fall jeg gjort

Har planer om å lese The Wizard Knight i løpet av våren, ja, men først skal jeg lese Havnes og Tolkien, samt noen andre ikke-fantasygreier, så...

Og ja, tror jeg skal prøve å lomme meg gjennom de eldre greiene hans før jeg begynner på de nyere. Tror forresten han har skrevet (holder på å skrive?) en oppfølger til Book of the New Sun, og den må vel også leses. Sukk.