av Joe Abercrombie
421 sider lang
Tilgjengelig i Tradebackformat
Tilgjengelig kun på engelsk
TBI er den første boken av en lovet trilogi. Den omhandler et Land kalt "The Union" og dens kamp mot kreftene som truer med å beseire det.
The Union, som en gang var et sterkt land med veltrente soldatet og smarte fyrster, har nå blitt et arrogant og pompøst land. De ser ned på alle som ikke er fra unionen som brutale apekatter.
I nord har en høvding greid å samle villmennene til et rike, og nå har han sett seg ut Angland, den nordligste delen av unionen, som hans neste mål.
I sør har keiseren av Ghurkul reist seg fra det sviende nederlaget han lidde, og hevnens time er kommet. Unionen trues både fra nord og sør, og de inkompetente fyrstene skjønner fint lite av hva som foregår.
Dette er hovedplottet i den første boken, men det er ikke det leserene får høre mest om. Boka er meget avhengig av sine spesielle karakterer, som alle har sine egne agendaer og skjebner. Tre av de mest framtredende er Sand dan Glokta, Jezal dan Luthar og Logen "The Bloody Nine" Ninefingers.
Sand dan Glokta er et midre betydningsfult medlem av "the Inquisiton". Han ble torturert av Keiseren av Ghurkul i den forrige krigen, og lever nå som et mennesklig vrak som ikke finner glede i noe. Ironisk nok er han selv blitt en torturist, og nå har han blitt satt på et oppdrag for å avsløre et komplott mot Kongen.
Jezal dan Luthar er den mest arrogante, dummeste, mest pompøse, "stick up in the ass" karakteren jeg noen gang har lest (dette er en god ting!). Han er kaptein i kongens arme, og trener hardt for å vinne Konkurransen. Eller, han skulle ha trent hardt, men han gidder ikke. Han er historiens beste skrevet karakter, ev virkelig godt gjennomført drittsekk på alle måter.
Logen Ninefingers var villmennenes konge sin "førstesverd" og sloss utallige andre førstesverd. Logen vant alle kampene, men ble til slutt lei av Bethod (kongen), og gjør opprør. Han blir vist nåde av Bethod, men da han kommer hjem har Shankaene (TBI sine orker/trolloker) drept hele familien hans. Han blir selv overfalt av Shankaene, men klarer så vidt å unnslippe. Han setter nå kursen mot Bayaz, første trollmannen, i håp om at han på en eller annen måte skal kunne ta hevn over Shankaene og Bethod. Bayaz er en viktig karakter i historien, men han kommer til å bli mer framtredene i de to neste bøkene.
TBI er en dårlig bok, med noen lyspunkt. Noen kapittler kan være fengende og historien i seg selv kunne ha klart seg godt i hendene på en annen forfatter. TBI innehar noen av det dårligste prosaen jeg har kommet borti. Heldigvis for boka så inneholder den lite prosa og mest handling, noe Abercrombie klarer godt å skrive.
Spesielt bruken av "fuck" er overdrevet i boka. Jeg har ingenting i mot banneord i bøker. I Malazan bøkene finner jeg dem morsomme og et godt krydder til historien. TBI sine banneord virker mer kvalmende og ovrerflødige. Abercrombie kunne godt ha funnet på noen nye skjellsord i stede for "cunt" og "fucker".
Hadde det ikke vært for de o.k. karakterene i TBI, hadde denne boka aldri vært utgitt. Om jeg gidder å lese bok nr. 2 i serien tviler jeg på. Det er sjelden man leser virkelig dårlige bøker, men det er det TBI er, og den eneste grunnen til å fortsette hadde vært for å se hva som skjedde med Jezal, Glokta og Logen. De virker ikke statiske, men dynamikken i dem har til nå vært veldig liten.
Det virker som Abercrombie har prøvd å lage sin egen "Sword of Truth" eller "WoT", men har mislyktes med å skrive boka. Jeg fant ikke et eneste godt sitat i boka, og jeg er vanligvis nokså flink til å plukke dem ut.
Jeg gir boka en sterk 5/10.
Jeg leste den ferdig på trass
