Forfatterspire?

[Azumiel]

Postet i feil tråd..

[Lothair Mantelar]

Dette er spørsmål til Azumiel som jeg har lurt lenge på, og hvis du kunne ha svart på dem så hadde jeg vært takknemlig.

Nå som du har skrevet en bok og holder på med å få den utgitt, er du ikke redd for at du i fremtiden skal se tilbake på den og føle at du kunne ha gjort det bedre? Ikke for å avskrekke deg, men hva skjer hvis boka di blir utgitt og flopper totalt? Er du ikke redd for at det du skriver ikke holder mål og at du i fremtiden vil skjemmes over arbeidet ditt?

Alle vet jo at bransjen er tøff. Hvis du mislykkes en gang så kommer arbeidet med å få neste bok utgitt til å være mange ganger så hardt. Jeg er ikke minst redd for mitt ettermæle. Hvem vil vel være en forfatter som blir utgitt og deretter glemt?

Jeg spør deg ikke om dette for å være slem. Du har oppnådd mye mer enn jeg noen gang har drømt om, og jeg skal være den siste til å kritisere en person med et slikt pågangsmot og åpenbart talent, men dette er spørsmål som gnager på min sjel og som jeg må ha svar på. Jeg har skrevet tekster på skolen som jeg har syntes vært gode, men når jeg kikker på dem i dag ser jeg at de er bare møl. Hvis jeg hadde skrevet en bok i dag er jeg sikker på at følelsen hadde vært den samme og jeg hadde lest den om et par år. Folk som er så unge som oss utvikler oss hele tiden, og ikke bare i kropp og sinn. Det er en grunn til at forfatter flest er gamle - men hva er den grunnen? Kommer du til å slippe unna med di bok? Hvorfor?

Hilsen Lotta - en beundrer med tvil.

[Azumiel]

Dette er spørsmål til Azumiel som jeg har lurt lenge på, og hvis du kunne ha svart på dem så hadde jeg vært takknemlig.

1. Nå som du har skrevet en bok og holder på med å få den utgitt, er du ikke redd for at du i fremtiden skal se tilbake på den og føle at du kunne ha gjort det bedre?
2.Ikke for å avskrekke deg, men hva skjer hvis boka di blir utgitt og flopper totalt? Er du ikke redd for at det du skriver ikke holder mål og at du i fremtiden vil skjemmes over arbeidet ditt?

Alle vet jo at bransjen er tøff. Hvis du mislykkes en gang så kommer arbeidet med å få neste bok utgitt til å være mange ganger så hardt. Jeg er ikke minst redd for mitt ettermæle.
3.Hvem vil vel være en forfatter som blir utgitt og deretter glemt?

Jeg spør deg ikke om dette for å være slem. Du har oppnådd mye mer enn jeg noen gang har drømt om, og jeg skal være den siste til å kritisere en person med et slikt pågangsmot og åpenbart talent, men dette er spørsmål som gnager på min sjel og som jeg må ha svar på. Jeg har skrevet tekster på skolen som jeg har syntes vært gode, men når jeg kikker på dem i dag ser jeg at de er bare møl. Hvis jeg hadde skrevet en bok i dag er jeg sikker på at følelsen hadde vært den samme og jeg hadde lest den om et par år. Folk som er så unge som oss utvikler oss hele tiden, og ikke bare i kropp og sinn. Det er en grunn til at forfatter flest er gamle - men hva er den grunnen?

4.Kommer du til å slippe unna med di bok? Hvorfor?

Hilsen Lotta - en beundrer med tvil.

1. Joda, men hvis jeg tenker sånn så blir jeg jo redd for å skrive
Man må ikke tenke slik, det er bare tull.

2. Jeg kan umulig skjemme meg hvis jeg får utgitt bok Men det er meg da.

3. En ekte forfatter skriver ikke for pengenes skyld, men for å bli lest.
Det vil jo være leit å bli glemt, men da skriver man bare mer og mer og mer! Uanz hadde jeg bare blitt glad hvis boka mi ble utgitt jeg da

4. Skjønte ikke dette spørsmålet


Skal gi mer utfyldige svar en annen gang, er under tifdpress akkurat nå ;D

[Sisnera]

Etter hva jeg skjønner har denne posten utviklet seg til at alle kan spørre om ting i forbindelse med bokprosjekter.

så et par spørsmål

1. Er det best at boka starter med en spennende prolog, eller rett på historien?

2. Personlig synes jeg det er teit og uvirkelig med en ren ond rase, men flere som jeg kjenner sier at de foretrekker at det er det i bøkene. Hva mener dere? Og selvfølgelig ser jeg at det vil forenkle historien ganske mye.

3. Når man skriver er det fort at du ser at f*** dette ligner litt mye på noe jeg har lest før. Personlig ser jeg ikke den feilen på plottet, men kanskje på enkelte av "rasene".

4. Navn personene er yterst vannskelig å finne, hvor vesentlig synes dere det er? Det er så godt som umulig å finne på et navn som aldri har blitt brukt før, så er det best med gangske vanelige navn som Kristian, Maria osv. Eller mer uvanlige navn som kanskje få menneske har?

5. Den diskusjonen har jo vært her tideligere, men stedsnavn. Burde de komme av f.eks landformene, eller helt ville ting. Trekker et par paraleler til WOT:
Tvillingelvene
Ødeland
- som er preget av hvordan landet ser ut

Andor
Rift
- som ikke har noe å si med hvordan landskapet ser ut ( så vit jeg husker)

6. Hva mener dere om guder?

[davram bashere]

1. Kommer an på historien. En historie som blir spennende med en gang trenger ikke en spennende prolog.

2. Nyanser bør finnes. De eneste rent onde i den virkelige verden, er namilærere på videregående som egentlig er utdannet marinbiologer.

3. På rasen gjør det ikke så mye, de er stjelt fra noen til å begynne med uansett, men plottet bør være litt originalt i det minste.

4. Vanlige navn på vanlige mennesker. Det er best. Men får du noen alver el. så kan navnene godt skille seg ut.

5. Det kommer an på hvilken tidsperiode du skriver i. Middelalderen ol. kan godt ha navn fra landforme, mens vår tid kan han andre navn.

6. Vel... Bruker man religion i bøkene kan det fort bli klisjé aktig. De gode mot de onde, men hvis du ungår det kan religionen være med. slik som det er gjort i aSoIaF er helt greit.

[Sisnera]

1. Grunnen til at jeg vurderer å bruke prolog er for å skape nysherrighet hos leseren. Kan kanskje poste første utkastet vis det blir nødvendig.

2. Så du sier at en ond rase som kun lever for å drepe er unødvendig? Det er greit at det isteden for finnes mennesker og vesner fra andre raser som jobber mot det gode, eller hovedpersonene?

3. Jeg mener selv at plottet mitt er nogelunne orginalt. I det minste mitt eget, har ikke lest noe lignende selv før. Men vis personene ligner litt på hverandre da? Har en karakter som har noe av det samme teperamanget som Nyn, det er meget tilfeldig, og de er forskjellige på andre punkter. Men sånt er greit?

4. Ok, men lengde på navn, og etternavn da selvfølgelig. F.eks alver så er det normalt med Anirween Løvefot (fant det opp her og nå) i noen historier, men andre hadde kanskje brukt løvefot som fornavn, eller som i Alvefolket Måneskygge. Hva er spesiele navn?

5. Jeg skriver i noe alla middelalderen.

6. I min verden tror alle på samme religion, de bare tolker den forskjellig. Det eneste de egentlig tror på er energikilden, noen kaller den en gud, andre livet. Men jeg har ingen "guder" som levende tenkende vesner, men har fått ambefalt av andre at jeg burde ha det.

- Hiver på et par spørsmål til.

7. Siden min onde er en form for "menneske" fikk jeg ambelfalt at denne person burde være styrt av en øvre makt. Er dette virkelig nødvendig. Kan ikke en vannelig person bli "ond" og ønske å forandre verden til sitt bilde?

8. Burde slekt og fortid ha noe og si? f.eks er det egentlig vesentlig hvem som er moren til Rand?

9. Hvor langt ut i bøken (planlegger minimum syv bøker, med en historie som strekker seg over ca 3år eller mer.) burde det gå før kjærligheten spiller en vesentlig rolle.

Og vet jeg har tatt en del eksempler fra tidshjulet, det er fordi jeg regner med at alle her har lest den, og så vill jeg ikke si formye om min historie her.

[davram bashere]

2. Ja. Skap i stede et menneske/vesen som blir drevet av sin egen jakt på makt el. Ikke skap noen som dreper bare fordi de liker det.

3. Umulig å unngå.

4. Ditt eksempel er et spesielt navn. Men husk at fornavnet bør være kort og lett å uttale/huske.

6. jeg kan ikke si noe om at du burde/ikke burde ha det uten å lege historien. Det kommer an på teksten.

7. Øvre makter skaper en fraværende ondskap. Det er ikke mennesket som er ondt, det er guden. Du må bare se på teksten og finne ut om du vil ha en uavhengig ond makt.

8. Slekt og fortid fortelle noe om hvorfor en person er som den er. Du må bare, nok en gang, se på teksten og se om det er nødvendig.

9. kommer an på hva du mener med "vesentlig." Selv lar jeg aldri kjærlighet ta over en tekst, men bruker den i stede som et element for å forklare en persons handlinger.

Hvis du vil kan du sende meg utkastet og så kan jeg se over det (det kommer til å ta minst en uke, men... Bare send en PM så får du mailadressen min)

[Loki]

Stadsnavn burde du gå med noko som du sjølv føler er eit godt navn på staden. Om du du føler eit namn som skildrar området ("Tåkefjellene", "Ødelandet") maler eit bilete for lesaren som du gjerne vil gi, kvifor ikkje? Og om du heller vil ha eit namn som du kan knytte til bakgrunnshistorie (gamle kongenamn som er blitt namn på riket, etc), kan du ha det, og om du berre vil ha noko som høyrest fint ut kan du ta det. Bruk det du sjølv føler passer i historia. Det gjeld egentleg det meste du spør om - og særleg det om gudar. Ikkje ha med gudar "fordi det er lurt", er ingen matrett du lager der oppskrifter er hendige. Om det er ei rolle i historia du skriv som passar å fylle med gudar, så gjer det. Om det ikkje er det, så skriv ikkje om historia kun får å dytte dei inn. Det er berre tullete. Det same gjeld kjærleiksspørsmålet ditt - om historia di inneheld kjærleik introduserar du det når plottet krever det av deg - og legg gjerne inn hint til det i forvegen. Er kjærleik viktig for plottet vil du antakeleg få behov for det tidleg. Om kjærleik er perifert og kun relaterer til eit par plottpoeng mot slutten av historia kjem det inn seint.

Du har ei historie, ein idè, som du ynskjer formildle og fortelje. Ikkje la andre fortelle deg kva element som høyrer til og ikkje høyrer til i den. Dei kan fortelle deg om dei tykkjer du brukar elementa bra eller dårleg når dei ser kva du gjer med dei, men om dei skal vere der i utgangspunktet er avgjort av dei krava historia set til deg. Poenget er å skape ei historie, alt anna du gjer skal tene historia, gjere den betre og fortelle den slik du føler den burde bli fortalt.

[Sisnera]

Her var det mange gode svar Takk.

Og det med navn var til god hjelp Takk!

og vis det er noen som har mer å føye til vil jeg gjerne høre det

[Lothar]

4. Navn personene er yterst vannskelig å finne, hvor vesentlig synes dere det er? Det er så godt som umulig å finne på et navn som aldri har blitt brukt før, så er det best med gangske vanelige navn som Kristian, Maria osv. Eller mer uvanlige navn som kanskje få menneske har?

Dette kommer jo rett og slett an på språk, og hvor man befinner seg.

F.eks, skriver du en samtidsroman om Norge

Pelle Bjeffleir
Oskar Terje
Arna Magda
etc.

Skriver du fantasy derimot, foregår det jo som regel i en annen verden, og da bør jo også språket være annerledes (dette har ingenting å gjøre med hvilket språk du skriver på (norsk)). Jeg mener ikke at du skal utvikle ditt eget språk, men en slags stil. Ta Tidshjulet f.eks:

Cairhien: Dobraine Taborwin, Moiraine Damodred
Andor: Croi Makin, Tam al`Thor (mange adelige i Andor har dog navn med litt mer cairhiensk-lignende trekk, hvorfor vet jeg ikke)
Illian: Stepaneos (Rands riksforstander fra De Ni Råd har også et særegent illiansk navn, men jeg kommer ikke på det - Gregorius-ett-eller-annet?)

Ser du "forskjellene"?

[Sisnera]

Ja, ser forskjellene. Intressangt, aldri tenkt over det.

Tusen takk

[Chiad]

PROLOGUE. New Age.

She could still remember the first time she was here. The gentle wind blowing on her cheek, the sun warming her chins up. The tingling when the nice smell of flowers spiraled up her nose.
But that was back then.
Now she was staring at ruins. Everywhere around her where proud buildings first had set foot, were now crumbled to the ground. By whom, she did not know. Perhaps by only nature itself, and perhaps not.
There was only one building left standing. A small spiral tower to her right, leaning to one side, as though it would only take one, small breath on it for it to fall.

The sky was dark with soot from the previous world. The world known as the age of technology, the time humans were invincible, the time they ruled the world.

But they destroyed the world. With their sheer power, they had brought their own destruction to come. The earth could only take so much, and one day, she betrayed them. Nature died, the air became polluted and the animals started to disappear one by one. The water became undrinkable. No matter how they cleansed it, poison always remained. And so, the human kind died as flies. Only the strongest ones survived. Only the purest ones. It was as if nature itself knew whom she could let live, and whom that had to die to save the earths last resources.
Soon, the humans started to fight amongst themselves, fighting for the last eatable food, the last drinkable water. And one by one, the big cities started to fall. What was once called society, disappeared.

But that was now centuries ago. Where humans had died, other creatures sprouted. Dangerous ones, or so they said. Mutations from the water, gruesome creatures with hundreds of claws and eyes, things you did not want to speak of.

Only small tribes of humans were left. Real humans. When animals had mutated, humans had as well. They grew teeth as sharp as those of sharks, and the hands developed claws. Their hearing, eyesight and senses grew better, but the common sense disappeared. For most of them. Some you could still talk to without getting killed. The evolved humans were now as the original human called them; Foxes.

She sighed. It was time. Soon she would have to move again. Soon she would be older again. She could no longer withstand the effect the poisonous earth gave her.

As she turned around, the biting smell from the city arose, almost choking her.
She vaguely remembered what it looked like the first time she was at this place.
Yes, the very first time she’d been here, nature ruled. There was no such thing as humanity walking around here. Only the vast jungle dominated the landscape.


(vet ikke om dette er riktig sted å putte det?)

Jadda! Prøvde meg på en liten historie her. Prologen vel å mene da. Hva syns dere? Lyder den bra? *nervous* Eller sånn, hadde tenkt å skrive videre på denne da jg og se hvor den ender opp, om det i det hele tatt vil gå an å publisere noen greier senere i livet.

[Eerath]

PROLOGUE. New Age.

She could still remember the first time she was here. The gentle wind blowing on her cheek, the sun warming her chins up. The tingling when the nice smell of flowers spiraled up her nose.
But that was back then.
Now she was staring at ruins. Everywhere around her where proud buildings first had set foot, were now crumbled to the ground. By whom, she did not know. Perhaps by only nature itself, and perhaps not.
There was only one building left standing. A small spiral tower to her right, leaning to one side, as though it would only take one, small breath on it for it to fall.

The sky was dark with soot from the previous world. The world known as the age of technology, the time humans were invincible, the time they ruled the world.

But they destroyed the world. With their sheer power, they had brought their own destruction to come. The earth could only take so much, and one day, she betrayed them. Nature died, the air became polluted and the animals started to disappear one by one. The water became undrinkable. No matter how they cleansed it, poison always remained. And so, the human kind died as flies. Only the strongest ones survived. Only the purest ones. It was as if nature itself knew whom she could let live, and whom that had to die to save the earths last resources.
Soon, the humans started to fight amongst themselves, fighting for the last eatable food, the last drinkable water. And one by one, the big cities started to fall. What was once called society, disappeared.

But that was now centuries ago. Where humans had died, other creatures sprouted. Dangerous ones, or so they said. Mutations from the water, gruesome creatures with hundreds of claws and eyes, things you did not want to speak of.

Only small tribes of humans were left. Real humans. When animals had mutated, humans had as well. They grew teeth as sharp as those of sharks, and the hands developed claws. Their hearing, eyesight and senses grew better, but the common sense disappeared. For most of them. Some you could still talk to without getting killed. The evolved humans were now as the original human called them; Foxes.

She sighed. It was time. Soon she would have to move again. Soon she would be older again. She could no longer withstand the effect the poisonous earth gave her.

As she turned around, the biting smell from the city arose, almost choking her.
She vaguely remembered what it looked like the first time she was at this place.
Yes, the very first time she’d been here, nature ruled. There was no such thing as humanity walking around here. Only the vast jungle dominated the landscape.


(vet ikke om dette er riktig sted å putte det?)

Jadda! Prøvde meg på en liten historie her. Prologen vel å mene da. Hva syns dere? Lyder den bra? *nervous* Eller sånn, hadde tenkt å skrive videre på denne da jg og se hvor den ender opp, om det i det hele tatt vil gå an å publisere noen greier senere i livet.

Du fanget absolutt min oppmerksomhet. Post-apokalyptisk stil går aldri ut på dato hos meg. Fikk faktisk lyst til å lese mer.

[Lothair Mantelar]

Hei, Chiad. Som du ser så flytta jeg innlegget ditt hit til "Forfatterspire"-tråden - jeg håper ikke det legger for mye press på deg

Angående selve teksten din, så synes jeg du bare skal stå på og fortsette å skrive. Det viktigste for oss glade amatører er jo ikke å få ros eller ris; det viktige er at vi greier å holde opp motivasjonen slik at vi faktisk gjør oss ferdig med prosjektene vi suller rundt med. Og du har åpenbart mye å bygge videre på her, fordi dette utdraget syder jo med ideer!

Det eneste lille tipset jeg har å gi deg er at du bør kanskje prøve å skrive på morsmålet ditt. Selv om du er langt fra håpløs i engelsk, altså. Jeg tror bare du hadde hatt en enklere jobb hvis du benytta din vikingtunge, spesielt hvis du har håp om å en gang bli publisert. Det er uhyre få forfattere som klarer å dikte på en god måte med et fremmedmål.

[Chiad]

Haha, takk!

Ang. å skrive på morsmålet...av en eller annen grunn har jeg litt småproblemer med det...føles...feil. Eller, det finnes mindre ord på norsk og jeg kan ikke beskrive helt hva ditten og datten skjer, føler, om dere fatter.
Og selvfølgelig er det lettere å skrive på norsk, jeg har tenkt å prøve meg, ettersom det Lothar Mantelar sier er riktig. (Og nei, legger ikke for mye press. Lurte på hvor jeg skulle putte innlegget, og du løste problemet for meg. Takker. (= )

Husker faktisk at jeg ikke fikk annet enn firere på ungdomsskolen og noen femmere. Grunnen til det var at jeg ikke holdt meg til tema, læreren sa det var bra, og hadde jeg faktisk holdt meg til det jeg skulle og ikke utbrodert til alt mulig, hadde jeg fått toppkarakterer. Så jah, litt bittert det der. Men hun sa da også at hun hadde hatt Jo Nesbø (???) som elev, og han hadde akkurat det samme problemet som jeg og fikk lignende karakterer, men ble fortsatt en stor forfatter.