Dusteuniversitetet øydelegg studentene sine med minimalt med undervisning og obligatoriske gjeremål, og så plutseleg er det eksamen og dei forventar at me skal kunne ting.
Er direkte ulogisk. Det einaste dei gjer er å gi oss pensum. Å lese bøker kan eg gjere på eiga hand, treng ikkje universitetet til å hjelpe meg med det.
Hehe, jeg har heldigvis klisterhjerne når det gjelder sånt, så jeg går på alle foresleninger og tar notater, så leser jeg notatene en gang før eksamen. Har gått bra så langt...
Wow. At du tok den på strak arm står det respekt av. Av erfaring veit eg at folk på diskusjonsforum har ein tendens til å nekte å akseptere andre folks argument dersom dei er ueinige i konklusjonane, uansett kor logiske argumentene må vere.
Så takk.
Hei, ikke noe problem. Det å være klar over sine svakheter og å være ydmyk er viktige egenskaper. Utrolig irriterende, ja, med folk som skal stå på sitt uansett.
Jeg kommer i hug den gamle visten om nettdiskusjoner: "Arguing on the Net is like partcicipating in the Paralympics. Even if you win, you're still a retard."
Generelt kan du sjå det slik:
dersom ein karakter ikkje er statisk, dvs endrar seg over tid, og gjer dette på truverdig og overbevisande vis, så er det god karakterutvikling. Dette er viktig fordi ein karakter som tenkjer, gjer og føler det samme om absolutt alle ting i livet når han i fyrste kapittel av ei bok er tretten år og aldri har forlatt den lokale landsbyen som når han i siste kapittel er søtti og har opplevd ørten apokalytpiske begivenheitar, så er det urealistisk, tåpeleg og øydelegg truverdigheita ved karakteren. Alle endrar seg i forhald til og i samspel med omgivnadane og menneska rundt seg.
Det var noe sånt jeg forestilte meg, og det er også dette søstra mi (som forøvrig studerer litteraturvitenskap, og dermed regnes som en autoritet av meg) påstår at WoT mangler. Tror nesten jeg må lese opp igjen serien snart (men når, det er spørsmålet
), siden jeg er av den formening av at man ikke engang har begynt å utvikle en kritisk sans før man er i hvertfall 20, og sist jeg leste WoT var jeg vel 18 eller noe sånt...
Eit kjennemerke på god karakterutvikling er at ein ikkje legg merke til det. Dei skal endre seg så truverdig, og så gradvis, at ein kun ser det dersom ein samanliknar kapittel (eller episodar/scenar om ein snakkar om ein tv-serie eller ein film) særs langt frå kvarandre i tidsrom.
Har du lest Harper Lees "Kill A Mockingbird"? Jeg leser den nå, og utifra denne diskusjonen har jeg begynt å (i hvertfall prøve og) se på karakterutvikling. Sålangt er resultatene lovende. Virkelig ei genial bok.
Det skal òg leggast til at eg bygger dei fleste påstandane min på kva eg hugsar for fire-fem år tilbake. Om ein ser bort frå den nye versjonen av "New Spring" og Goodkinds "Naked Empire" har eg ikkje lese noko av nokon av dei sidan eg gjekk på vidaregåande, og det meste av det leste eg før det igjen.
Det kan godt vere eg hadde meint noko anna om eg hadde lese dei no.
Jeg burde vel nesten nevne at da jeg som 17/18-åring leste SoT, elsket jeg dem, men da jeg nå, ca. 2 år senere. forsøkte å lese opp igjen WFR og da jeg i fjor høst leste Naked Empire, kunne jeg nesten ikke tvinge meg selv til å lese dem ferdig (avslutta gjenlesninga av WFR etter 300 sider).
Noe som egentlig er litt dumt, siden jeg synes å huske at det tross alt var noen særdeles gode sekvenser i dem, særlig mellom bok 2 og 4 (jeg har forresten skrevet noen forsøk på anmeldelser av dem på wotmania.com
http://www.wotmania.com/bookreviewsauthor.asp?ID=3 - de som er underskrevet "terje" er tidlige, og de som er skrevet av "T. BAdgerlock" er noe nyere).
Eg skal vedgå at eg er glad i overbevisande karakterskildring, men hovudsaka er at den ikkje er dårleg, ikkje at den er så veldig bra. Så lenge det er eit minstemål av kvalitet ved den er eg nøgd, og det har både SoT, WoT og aSoIaF. Men når ein fyrst byrjar samanlikne kvalitet, blir dette eit sterkt punkt - altså, ein har scenebeskrivingar, plott, dialog og karakterar. Det ER ingenting anna å kommentere og samanlikne. Så karakterskildring blir eit viktig element.
Enig, med et lite forbehold om at jeg fortsatt anser SoT for å være noe av det verste av det verste.
Noe det forøvrig kan hande at jeg ville synes om WoT også, dersom jeg hadde forsøkt å lese dem opp igjen nå. Faen (lurer jeg sensuren?
), jeg må virkelig se til å ta meg tid til å lese opp serien igjen...
Altruisme, i fall det der ikkje var ein typo. (Sorry, er heilt sjukeleg på feilretting. Ikkje ta deg nær av det, det er ei liding frå mi side, klarar ikkje la vere)
Np, jeg har mye av det samme selv.
Tror dessverre ike det var en typo; har litt problemer med lange og innfløkte fremmedord.
Joda, altruisme er meir realistisk motiverande enn vondskap. Ein gjer det fortsatt av eigeninteresse. Dersom ein handlar altruistisk for å handle altruistisk, gjer ein dette fordi ein meinar det er moralsk det rette å gjere, og ergo fordi ein sjølv set dette som ei høgare prioritet enn å handle for å hjelpe seg sjølv. Det ER eigeninteresse ettersom ein sjølv prioriterar andre over seg sjølv...
Hehe, språk er så sinnsykt geniale greier - man kan gjøre nesten hva som helst med dem!
Dette er vel et spørsmål om personlige meninger om hva som er motiverende for enkeltmennesket, og siden dette ikke er "filosofihjulet.net" (og fordi jeg har en del problemer med annen filosofi enn Marx og postmodernister
) lar jeg derfor dette hvile i fred.
Hehehehe, dersom ein faktisk hadde HUGSA noko er ex.phil faktisk ganske nyttig. Det er ex.fac som er så grusomt ubrukeleg.
Klisterhjernen min, jeg elsker deg!
Enig vedrørende ex.fac. - det eneste SØK!1000 innføring i samfunnsøkonomi var god for, var å ødelegge karakterene mine med en E.
Kva Rand angår gjer han det fordi han vil det sjølv, fordi han meinar plikta trumfar hans personlege ynskjer og behovd, og han set å handle etter plikta som ei høgare prioritering enn å handle etter kva han personleg helst vil. Ergo er det i hans personlege målsetting plikta som er egeninteresse, ettersom han anser plikta som det viktigaste for seg personleg.
Det er omtrent umogeleg å finne eit mål eller ei motivering som ikkje kan reduserast til eigeninteresse, så poenget mitt blir at du ikkje kan kritisere karakterar for å ikkje vere varierte ettersom "dei berre handlar ut i frå eigeninteresse" - det gjer alle karakterar.
Hehe, jeg må
virkelig slutte med polemiseringa, trekke huet ut av r*** og begynne å skrive fornuftig. Fatter ikke hva jeg driver med av og til.
Gode poeng.
På bøker for yngre eller eldre? (Det kan dog verke som om du har lese vel så mykje som meg - eg har knapt hatt tid til å utvide forfatterregisteret mitt dei siste tre åra )
Tja, jeg tar vanligvis ikke sånt så alvolig, så hva som halst hadde egentlig vært bra.
"Never believe the hype"
Åh, eg trur den ikkje - den berre irriterar meg fordi den er så stor og overalt.
Sant. Gode ting vil stort sett alltid komme til overflata - det er den enste "usynlige hånda" jeg har noen som helst tro på.
Var veldig skeptisk sjølv, til eg ein ettermiddag ikkje hadde noko anna å gjere enn å lese eit par kapittel i min yngre brors eksemplar av "De Vises Stein" (har kun lese "Goblet of Fire" på engelsk, alle dei andre eg har lese har vore norske oversetjingar) og faktisk likte den, leste den ut samme kveld. Men som sagt - den imponerte aldri. Den var overraskande bra, men den har aldri verkeleg frelst meg.
Jeg var 13-14 år da søstra mi overtalte meg til å lese HP (jeg hadde tidligere avskrevet den som "barnslig tøv"
- i en alder av hele 13 år!), og var frelst fra bortimot første øyeblikk. "Harry Potter-stemninga" har nå blitt noe nesten hellig for meg, og jeg har et ritual om at jeg begraver meg i tepper hele jula og leser HP. Ble dessverre ikke sånt sist jul, pga. den irriterende spennende Greven av Monte Cristo og en del Jens Bjørneboe, men snart er det jul igjen, og da...
Heligvis klarte regissøren av den tredje HP-filmen å gjenskape så sinnsykt my HP-stamning, at jeg har den som et slags avvenningsplaster fram til da...
