En liten sak jeg skrev en gang

[Lothar]

EN HISTORIE OM SVINGE SVAMP OG BIKKJA PAAGALTSPOR

Svinge Svamp var en gammel mann, og hele byen kjente ham. Hvor han kom fra visste bare han.
Hver morgen gikk Svinge Svamp tur med sin beste venn, bikkja Paagaltspor. De gikk gjennom den lokale parken like ved hjemstedet deres og ned til den avsidesliggende puben Et Tomt Krus Må Fylles. Der durte han uavbrutt i vei med historier fra sin tid som ungdom til alle som ville høre, et publikum som fortsatt ville minsket om det hadde vært noen igjen.
Puben var eid av den fredelige tjuvslakteren Geir Grisenstaaroghyler, en forholdsvis heldig mann, som frem til en skjebnesvanger bryllupsdag ville vært stolt over alle veddemålene han hadde vunnet opp gjennom årene. En gang hadde det imidlertid gått ad undas; det var da han vant sin kone. Arne Magda Grisenstaaroghyler, tidligere Tran, en usedvanlig kjeftesmelle av en sjurtrøske. Folket i byen spøkte ofte med at det måtte ha vært Geir som hadde fått navnet av sin kone, hennes væremåte tatt i betraktning. Hun falt ofte i unåde hos bikkja Paagaltspor, og det endte gjentatte ganger med at Svinge Svamp og sistnevnte forlot Et Tomt Krus Må Fylles i fullt firsprang, med en kjevle-bevæpnet fru Grisenstaaroghyler i hælene.
Sett bort fra turene i parken og på puben, tilbrakte Svinge Svamp og bikkja Paagaltspor all sin tid i skuret sitt i parken. ”Skur” var selvsagt en mild beskrivelse, men bikkja Paagaltspor hadde lite til overs for folk som lot ordet ”utedo” gli over tungen.
De hadde ikke stort å foreta seg, men en gang i blant kom de siamesiske tullingene Her og Der innom. Eller rettere sagt utom, da det ikke var plass til dem inne i skuret. Men også disse besøkene ble en stadig sjeldnere sådan.
Skuret var som nevnt ikke det største som er sett, og rommet knapt nok plass til at èn mann satt (på det som opprinnelig hadde vært en utedo). Således gikk det til at bikkja Paagaltspor tilbrakte natt etter natt under en regnvåt busk. Dagene gikk, den ene mer begivenhetsløs en den andre. Det så ikke ut til at Svinge Svamp og bikkja Paagaltspor var ment å skulle oppnå noe spesielt i livet, en tilværelse de tok til takke med.

Men en dag banket et vendepunkt på døren til det forlatte skuret. Vendepunktet presenterte seg stolt som Doug Domann, og var ifølge hva han selv sa sjef for byens Avdeling for Oppsyn og Kontroll med Utedoer. Han fortalte at Svinge Svamps og bikkja Paagaltspors skur skulle rives, en beslutning ordføreren hadde fattet. Doug Domann visste seg i tillegg å være transvestitt, og unnslapp stikk i strid med sannsynlighetens lover uten bitemerker på edlere deler.
Svinge Svamp og bikkja Paagaltspor måtte nå finne seg et nytt hjemsted. De pakket de få eiendelene de hadde; en sekk, en kasserolle Svinge Svamp hadde brukt som hjelm under militærtjenesten, en halvfull flakse øl som kunne pantes og en dassbørste i sølv (skjønt hvorfor han eide noe slikt ante han ikke; han hadde jo hele livet nektet for at skuret var en utedo).
Og så la de i vei. Langt vandret de, Svinge Svamp og bikkja Paagaltspor. Helt til Kilpisjervi, Kargasniemi og Polmak, før de til sist slo seg ned i Kivilompolo.
Kivilompolo var på de tider overfylt av fjellfinner, halvsamer og finnlapper, noe som igjen betydde at Svinge Svamp og bikkja Paagaltspor måtte ta til takke med et skur som bopel. Optimistisk sett ville dette skuret i hvert fall aldri bli betraktet som en utedo, hyllene og kleshengerne tatt i betraktning.

I løpet av sin andre natt i Kivilompolo ble Svinge Svamp skremt opp fra søvnen av et motorbrøl og et brak. Der den ene halvdelen av skuret før hadde stått, sto nå et vrak av en snøscooter. Bikkja Paagaltspor var redusert til midlertidig utsmykning på tingestens beltekammer, men la seg ikke merke med det der han lå og slikket på en padde. Ved siden av vraket sto mann med utstrakt hånd, vendt mot Svinge Svamp.

”Mika Peltopära”, presenterte fyren seg. ”Har du kasko?”. Han var åpenbart finnlapp.
Svinge Svamp ante ikke hva kasko var, men for å få samtalen til å gå fortløpende sa han: ”Ja, jeg har kasko.”
”Da var dette di skyld”, sa finnlappen. Og så kjørte han av gårde.

Dette var det andre vendepunktet i Svinge Svamps liv. Bikkja Paagaltspor hadde overlevd hendelsen som om Djevelen selv overvåket ham, og Svinge Svamp hadde oppdaget meningen med livet: Snøscootere. Han satte bikkja Paagaltspor i gir og red til nærmeste bensinstasjon, hvor han anskaffet både kanne og bensin. Bikkja Paagaltspor døde kort tid etter grunnet giftige padder, men Svinge Svamp lot seg ikke affisere av det. Han ringte Kivilompolos beste (dvs. eneste) utleiefirma for snøscootere, og i bytte mot ølflaksen fikk han levert noe som lignet mest på en kasse med ratt.
Fra den dagen av tilbrakte Svinge Svamp evinnelige stunder på snøscooter-setet. Bikkja Paagaltspor fikk en verdig kremering, og Svinge Svamp lot seg ikke be to ganger da asken skulle sniffes.
Den trofaste vennen gikk etter hvert i glemmeboken. Svinge Svamp derimot, levde til han var 99 år gammel, og før han døde gjorde han slutt på alle spekulasjonene rundt sitt opphav: han sang “Jag e inte sjuk, jag e bara svensk”, og han sang for fulle lunger.

EDIT: Endra noen feil. Si fra om noen finner flere.

[stefan_hoy]

Du vil at jeg skal rette stilen din? Lærere får i hvert fall betalt for den jobben

[Kjetil]

Skulle da tro han vil ha kommentarer på teksten.

[stefan_hoy]

Han vil at vi skal finne feil også. Står nederst.

[Shallis]

Har vi ikke allerede en tråd som gjelder for akkurat sånne ting som dette her?