104, av Christopher F. B. Grøndal

Terje · Post by **Terje** » Tue Oct 09, 2007 18:28

104,
av Christopher F.B. Grøndal.

Aschehough, hardcover.
2006.
232 sider.

Sola har utvida seg, og jorda er ubeboelig. For å unnslippe har store deler av menneskeheten rømt til Europa, en av Jupiters måner. Men alle vet at dette bare er et midlertidig stoppested; snart vil solas varme brenne også dette hjemmet. Derfor har et gigantprosjekt blitt satt i gang, bygginga av et romskip som skal kunne ta omtrent tre millioner mennesker, og slik redde menneskeheten.

Men det bor mye mer enn bare tre milioner på Europa, og nå, når ryktene har begynt å gå om at skipet snart er ferdig, samtidig som solas varme blir mer og mer påtrengende for hver dag som går, begynner folk å bli desperate. For det er ikke bare-bare å komme seg på listene over de som skal få være med på skipet, man må være nyttig, og for å vise at man er nyttig må man først komme seg inn i den strengt bevokta byen hvor romskipsadministrasjonen holder hus.

104 er ei sterk bok, og det tok meg ikke lang tid å få sympati med hovedpersonen, som forsøker å skaffe seg og dattera plasser ombord, samtidig som han prøver å tjene til det daglige brød i byens etter hvert mer og mer kaotiske gater. Det er godt skrevet, og utelatelsen av årstall bidro til at jeg enklere kunne ”suspend disbelief”, ved at jeg slapp å sitte å tenke sånne tanker som for eksempel, ”Hæ? Sola kan da ikke slukke så snart?” I det store og hele var Grøndahl god til å holde seg unna teknobabbelet, så selv om de fleste av de få karakterene som får noe mer enn en overfladisk behandling er ganske høyt oppe i systemet, og dermed daglig involvert i avanserte oppgaver, så går han seg ikke bort i teknikken.

Når det gjelder karakterene, så var de alle godt skrevet. Riktignok er hele boka skrevet i en ganske minimalistisk form (i alle fall sånn jeg husker det; det er to måneder siden jeg leste den nå), så det er ikke all verden vi får vite om dem, men de framstår likevel som realistiske, psykologiske portretter, og det var nesten så jeg enklete ganger ble mer opptatt av individenes sjebne enn av menneskehetens.

For ting går selvfølgelig til helvete, og som sultne hunder springer menneskene i strupen på hverandre. Kollektivet bryter sammen, og bare individene står tilbake. Noen av dem samarbeider riktignok, men det er hovedsaklig bare for å overleve.

Selv om den har skarp konkurranse fra Gudenes fall vil jeg påstå at dette er den beste norske boka jeg har lest i år. Greit nok, det er ikke mer enn fem av dem, eller noe sånt, men likevel. Dette var så intenst, så desperat og så stramt -- ikke en eneste scene eller detalj virka overflødig -- at jeg gledelig kan konkludere at norsk science fiction fortsatt lever i beste velgående, også utenfor De Store Guruenes verker.

Lothair Mantelar · Post by **Lothair Mantelar** » Thu Oct 11, 2007 13:19

Har han skrevet sci-fi før? Uansett - den virker spennende nok til å bli med på flyttelasset fra bokklubben ^^

Terje · Post by **Terje** » Thu Oct 11, 2007 22:39

Dette er andreromanen hans, såvidt jeg vet, så jeg skal sjekke hva den første boka hans kan karakteriseres som...

Skal vi se:
Han har skrevet et par sci-fi-høre- og skuespill, manuset til Villmark (knapt noe pluss

), et par romaner, og noen noveller. Men av romanene er det bare 104 som så vidt jeg kan se er science fiction. Her er Dagbladets anmeldelse av den -- http://www.dagbladet.no/kultur/2007/04/09/497223.html -- som røper litt mer av handlinga enn det anmeldelsa mi gjorde...

Lothair Mantelar · Post by **Lothair Mantelar** » Fri Oct 12, 2007 11:47

Min patriotiske leseplikt kaller. Jeg leser altfor lite norske bøker.

davram bashere · Post by **davram bashere** » Sat Oct 13, 2007 12:21

Plukket denne opp på byturen i går, sammen med The Road + 2 til på engelsk. Lånte samtidig Gudens fall på biblioteket.

Den var overraskende bra, men noe rotete og slutten var litt for åpen etter min smak.

Terje · Post by **Terje** » Sun Oct 14, 2007 1:53

Rotete? Hvordan?

Og personlig likte jeg den åpne slutten. Han kunne tross alt gå begge veier, og som jeg påpekte i anmeldelsa mi, så var jo stort sett all kollektivfølelse borte, samtidig som hovedpersonen ikke hadde noen igjen å leve for. Hvilket ga ham dilemmaet -- skulle han redde menneskeheten til fortapelse og dømme seg selv til overlevelse of lidelse, eller skulle han la være å redde de andre, og heller tenke på det som var lettest for ham selv? Siden forfatteren uansett ikke kan gi oss noe fasitsvar på dette, syntes jeg det var greit at han lot det være åpent, og dermed opp til leseren selv...

davram bashere · Post by **davram bashere** » Sun Oct 14, 2007 20:55

Noen av tidshoppene. Først blir han røsket ut av leiligheten, så har han vært kalashni i 4 år. Vi får jo vite hva som har skjer, men det gir et rotete inntrykk.

Terje · Post by **Terje** » Sun Oct 14, 2007 22:49

Syntes det passa ganske greit inn i fortellinga, jeg, i og med at det hadde vært rart hvis det han ble utsatt for hadde skjedd i ordna former. Men jeg forstår selvsagt at andre kan oppfatte det annerledes...

Lothair Mantelar · Post by **Lothair Mantelar** » Sat Nov 17, 2007 18:44

Nå har jeg lest "104", og jeg likte den veldig godt. Nok et bra bok-tips fra guru Terje

Du er så heldig at du kan finne en anmeldelse av boka på bloggen min. Ellers er jeg enig i det Terje sier i sin anmeldelse og uenig med davrams synspunkter. Legg merke til at romskipet ikke kunne ta tre millioner mennesker slik Terje skriver i anmeldelsen sin, men bare en halv million, men det er ikke slike kunnskaper man går og holder på i flere måneder så jeg skjønner at han ikke husket det helt rett.