Vet du hva, Shallis - ikke verst.

Du går på ungdomsskolen, ikke vel? Jeg vil anta oppgaven omhandlet ensomhet. Eventuelt mobbing. Uten at jeg vet hva oppgaveteksten var skal jeg vedde på at du fikk en femmer eller høyere på dette. La meg kommentere enkelte sider litt dypere.
Du har et godt språk, og til tross for hva guttungene over sier så er setningene dine, og måten du bruker dem, utmerket. Man må se virkemidlene i forhold til innhold i teksten. Ved å bruke korte setninger og sløyfe enkelte subjekt her og der får teksten din et modernistisk preg, og som du vet er det som er modernistisk også ukoselig. Upersonlig. Kaldt. (Ofte i hvert fall). Du klarer stort sett å utnytte det godt.
Hva angår rikdommen i språket ditt - den er god, men kan forbedres. Enkelte av bildene, symbolene og adjektivene du bruker er litt for brukt - litt klisje. Enkelte av disse kunne du rett og slett fjernet, og det ville gjort teksten din bedre. Ofte er lite godt. Ellers må du jobbe med å være nyskapende. Det var ikke noen dårlig jobb du gjorde i denne teksten heller, men det er viktig å huske.
Enkelte steder i teksten din er det passasjer som ikke er helt nødvendige eller sammenhengende. Spesielt la jeg merke til denne:
Shallis wrote:Jenta i hjørnet av det mørke rommet har sammensunkne skuldre. Haken, som hviler på knærne, er nesten like våt som de bleke kinnene. Hele ansiktet er blekt. Nesten unaturlig hvitt. Hadde noen sett inn i vinduet akkurat da hadde de sett et blekt ansikt, som ga gjenskinn i måneskinnet. Blanke kinn som blinker i skinnet fra månen.
Man kan argumentere med at gjentakelser i seg selv er et potent virkemiddel i denne sammenhengen, men personlig likte jeg det ikke helt. For mye blekt ansikt. Spesielt ville jeg vurdert å gjøre noe med setningen om at dersom noen så inn i vinduet ville de sett...
Så da har jeg dekket språk-biten, tror jeg. God rettskrivint, gode avsnitt. Generetl - veldig godt fornøyd. Deretter er det to viktige biter igjen å vurdere. Først tekstens innhold. Jeg antar du skrev etter et gitt tema. Det er et veldig vanskelig tema å skrive noe om uten selv å ha vært noen lunde i nærheten av det, og jeg mener det merkes litt. (Men for all del - det er en veldig moden tekst skrevet av en som jeg antar er omlag femten?)
Du skriver om ei jente med store familiære og sosiale problemer. Hun har ei mor uten kontroll på hverken seg selv eller andre, og en far som drikker. Antakeligvis er hun enebarn, og dårlig ernært. Hun har hatt lite sosial kontakt opp gjennom oppveksten, og er en innadsentrert jente. Som jeg forstår det slår (eller kutter?) faren henne om kvelden. Det er uvisst om han også gjør mer mot henne (-> nakne lår tyder jo på det). Jentas stadige forandring av utseende for å passe bedre inn med miljøet rundt seg er en god side ved teksten din. Den underbygger jentas personlighet som selv-løs, om du forstår hva jeg mener. (Forstår ikke helt hvorfor folk slutter å plage henne for håret nå som det er svart og slitt. Folk med svart hår blir jo gjerne sett på som freaker, det pleier nok ikke å hjelpe mot mobbing. Men det er en logisk brist, ikke voldsomt viktig, bare noe å tenke på).
Småplukk: Tårer er et sterkt virkemiddel dersom det brukes med måte. Her blit det litt mye tårer til en hver tid. Et menneske som blir beskrevet som innadsentrert slik som dette vil antakeligvis bare gråte i ensomhet, og aller helst holde smerten inni seg så best som mulig. Derfor mener jeg du beskriver gråtinga litt vel ivrig. (Ingen ville forøvrig latt en strigråtende jente bo hos foreldrene sine i seksten år uten å ha gjort noe/prøvd å ha gjort noe med situasjonen.)
Jeg liker heller ikke det du skriver om plakatene i første avsnitt: Plakatene på veggene rører på seg. De stønner, på en måte, klager over vinden og kulden. Dette reiser flere rynkede bryn hos meg, men som sagt - småplukk. Det at jenta har plakater på veggene betyr at hun har en interesse (i mitt hode). Enten musikk, kunst, gutter... En interesse er en kontakt med verden, i hvert fall ofte, og det passer ikke helt i jentas tilfelle. Eventuelt kan det jo være en kunst-interesse, noe hun ser på som helt privat, eller det kan være satan-plakater eller liknende. Faktum er i hvert fall at du kan gjøre disse plakatene til et symbol på jentas liv, og sånne småting er hva som kan gjøre teksten bedre. En annen ting med plakatene er at de sier at jenta ikke er lutfattig. I og med at det til og med er flertall her. Jeg vet det er å dra det langt, men som sagt - det gir deg strenger å spille på dersom du på en subtil måte gir leseren noen flere hint om plakatene. En tredje ting er ordleggingen din - plakatene stønner. Aiai... Jeg forstår det er et forsøk på å være original med bildebruken, men den funker ikke. (Igjen, subjektiv mening her).
Også denne fuglekvitringen din. Jeg forstår det som om faren nylig har vært innom henne. Det er natt, for månen er oppe. Det er imidlertid den grå fargen du beskriver, og denne sammen med den spredte fuglekvitringen tyder på grålysning. Morgen, med andre ord. Kutter du fuglekvitringen er vi på natt igjen. Dersom du finner ut at du ønsker grålysning, så er det fint. Du bør si det. Det ville vært fint for tekstens del. Da ville jenta enten ha blitt våknet av faren, eller ikke ha fått sovet etter at han hadde vært der. Begge deler er sterkt. Du trenger ikke si hvilken. Natt er fint det også, men man bør helst være klar. Dersom det er natt, så bør nattas lyder beskrives. (Veldig småplukkete).
Til slutt i teksten dør jenta. (Ikke vel?) Jeg liker veldig godt hvordan du beskriver blodet hennes som røde tårer. Det er kanskje det mest positive av alt. Når det er sagt så liker jeg ikke at du lar henne dø. For det første forstår jeg ikke helt hva hun dør av, for det andre mener jeg det er en for drastisk slutt på jentas liv og din tekst. Den får teksten din til å virke mer uferdig enn hva den er, mer umoden. Teksten din omhandler dyp psykologisk smerte, og ved døden opphører slik smerte. Det er derfor en enkel løsning. Livet holder imidlertid smerten ved like. Gjør den virkelig, gjør den verre. Og ville gjort teksten din bedre. Hadde jenta lagt seg for å sove etter dette ville leseren sittet igjen med et dypt inntrykk av å ha fått et innblikk i et uhyre vanskelig liv. Det ville nok blitt en annerledes leseropplevelse. Det mest tragiske er ikke alltid døden.
Teksten din får meg til å tenke på temaet "selvskading." Det har blitt stadig mer populært blant ungdom nå de senere år, og kuttene du først beskrev minnet meg om dette. Det er ikke hva teksten din omhandler, jeg er klar over det etter å ha lest den, men jeg tror - logisk sett - at det ville være en mer logisk inngangsport til jentas psyke. For det første ville kutt/slag på ryggen vekke oppmerksomhet i gymmen og andre steder, og det ville gjort at barneværnet nok hadde grepet inn. Selvskader derimot er noe som skjules fra omverdenen, og som gjerne bringer skam og slike liknende følelser med seg. Det er også en mer sansynlig dødsårsak, dersom du fortsatt ønsker å ta livet av henne. (Eller kanskje jeg bare er en fagidiot som leser en artikkel og straks overfører innholdet til andre. Tja...)
Som du sikkert har forstått så var jeg veldig glad i å velge "analyser-teksten-oppgavene" på videregående.