Sykehus

[Ceres]

Det som hendte var at legene valgte å se bort i fra foreldrenes ønsker. Det ble gjort alt i vår makt for å hjelpe jenta til å overleve, og det gjorde hun også. Etter flere gjennopplivinger i de første kritiske dagene.

I dag lever jenta, er omlag to år gammel og bor på en institusjon. Hun er liten og tynn for alderen. Hun kan ikke snakke. Hun er muligens blind på i hvert fall det ene øyet, hun kan ikke krype eller i det hele tatt gå uten betydelig hjelp fra en såkalt "walker." Hun har skjevstilling i ryggen, og må derfor antakeligvis begynne med korsett straks hun får litt mer kroppsvekt å støtte opp om. I lang tid prøvde man å ernære henne med tåteflaske og barnemat, men hun hadde sure oppstøt og gren en hel del under prosessen, og det ble vurdert slik at hun ville ha godt av å få lagt inn en gastromi og bli sondeernært. Jenta har imidlertid dager med voldsom diare som man ikke vet hva skyldes. Hun antas ikke å være i stand til å kunne føre et eget liv noen sinne.

Jenta viser imidlertid tegn på å kjenne igjen enkelte av personalet på boligen som er mye med henne, og muligens besteforeldrene sine. Hun kan se i speilet og kjenne igjen jenta som ser tilbake. Hun strekker armene i været når hun skal bli løftet opp. Hun sutrer for å få oppmerksomhet. Hun har imidlertid veldig liten kontakt med foreldrene. Etter fødselen og alt det vanskelige omkring den hadde de instilt seg på at denne jenta ikke var en del av deres liv lenger.

Er livet alltid det beste?

[Loki]

Er livet alltid det beste?

Det kan ein ikkje svare på utan å kjenne alternativet, og det er det jo ingen som gjer...

[Sauegjeteren]

Er livet alltid det beste?

Det kan ein ikkje svare på utan å kjenne alternativet, og det er det jo ingen som gjer...

Men om man velger å tro på Sokrates (og det gjør man jo), så er alternativet bedre. Eller, ganske bra, hvertfall.

[Ceres]

Jeg leste nettopp en artikkel på dagbladet.no om en tabbe noen på Ullevål sykehus gjorde for ti års tid siden. Dette er hva en av debattantene skriver i den forbindelse:

For over 30 år siden utkom...
Skrevet av vurderer(vurderer) 13.03.2007 kl. 19:51

... utkom Thorstein Jakobsens bok "Farlige menn i hvitt?" (iflg mitt ex. i 1975 og ble iflg min hukommelse bestselger på dav. Dreyers forlag. Jeg mener også å huske at den skapte stor og langvarig debatt i hele Skandinavia.)

Vanligvis forbinder man vel "hvitkledde" som alt fra hellige engler til bruder som inngår i den hellige ektestand og også selvfølgelig forbindes 'hvite frakker'' med den fortsatt hellige Lægestanden og generelt alle&alle innen helsevesen.

En mening fra meg som 'Vurderer' er at boken med fordel kan lånes/leses (evt kjøpes hvis fortsatt finnes i salg) og sogar bli pliktmessig pensum for nye medisinere av alle (av)arter, og kanskje også bli tilsvarende anbefalt repetisjonsøvelse for de mer garvede og etter sine egne oppfatninger Ufeilbarlige medicusser/doctores.

Ikke slik å forstå at jeg tror at konsentrert dyp-lesing av boken nødvendigvis vil føre til noen straks-reduksjon av antall feilbehandlinger, feildoseringer (quantum satis ad mortem etc), enn si uleselige resepter, manglende inserater i pasientjournaler og slikt noe tildels og iblant dødelig slurv.

Ingen - hvis overhodet noen yrkesgruppe har til rådighet fyldigere budsjetter og avansert teknologistøtte/dianoseapparatur, og preseumtivt har jo ingen/få andre 'håndtverkere' mer cerebral kasasitet enn våre leger. (Eneste unntak er kanskje sjoournalistyrket, det er snart høyere krav til å komme inn på skrive-studiet enn på legestudiet, men sistnevnte håndtverkere er dessverre heller ikke spesielt skrivekyndige eller utstyrt med parabolske/sosiale antenner de - heller.)

Når det gjelder de hvitkledde er det imidlertid AKKURAT slik som ellers i samfunnet: Noen passer for det - andre IKKE. Jeg vil tro at de som arbeider som sykepleiere og hjelpepleiere har en generelt høyere status blant pasienter enn hva leger har. Dyktige og omsorgsfulle pleiere er den yrkesgruppen som må ta 'støyten' etter at LEGEN(E) har passert på sin hastige visitt. (Kanskje på vei tilbake til PC'n for å sjekke new loopholes i skattelovgivningen reduserende retning... )

Tidligere var blikkenslagere og rørleggere og snekkere og murere 'the talk of the towns and parties". Over 30 år etter boken om 'Farlige menn i hvitt?' kom ut, er det nå sjelden at slike temaer er oppe.

Disse håndverkergruppene har nå ryddet opp ganske så vesentlig.

Atskillig vanskeligere er det å unngå temaet legetabber og slurv.. Dén håndtverkergruppen bør kanskje innse at bl.a via internett og høynet utdannense både inne språk og almuens generelle forståelse = kritiske sans ser på 'De både farlige? og de dyktige! menn i hvitt' på HELT andre premisser og med langt skarpere blikk.

Innser at de er 'håndtverkere' - ikke annet - på godt og på vondt.

Den Norske Lægeforening har en jobb å gjøre - og den er jo igang.

Det dreier seg jo om ikke å havne i 'blikkenslager-klassen' - dvs for de som ikke lærer seg å skrive leselig norsk/latin i journaler/på resepter og som heller ikke passer på dette lille, men viktige ad q.s. "Quantum Satis ad ...."

Denne personen har helt klart noe for seg, men som kommende lege føler jeg meg kritisert på en måte som jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Den boka han refererer til har vi som studenter fått høre om, og fått sitater fra helt siden første semester med stadighet. Bare så det er sagt.

Ellers så peker debattanten på at leger er håndtverkere. Uten å skille mellom leger i noen som helst form. Jeg kan nemlig godta at kirurger er håndtverkere. De virkelig dyktige er å sammenlikne med kunsntere, spør du meg, men de fleste er håndtverkere. På motsatt side har du kardiologene, professorene, forskerne etc som har himla mye teoretisk kunnskap - jeg kan ikke i øyeblikket tenke på andre som har en liknende teori-mengde innenbors. (Dog, de finnes nok til tross for at jeg ikke akkurat husker dem i øyeblikket). Med den teorimengden som finnes i vårt studium kan du ikke kalle oss håndtverkere. Til tross for at det er slik pasientene gjerne oppfatter sin allmennlege - der for å fjerne føflekker, kikke i halser, lytte og skrive ut resepter. Det man kanskje ikke tenker på er all teorien som ligger i bunnen for disse ferdighetene. Bare ta en slik ting som å skrive ut en resept på et medikament som skal hjelpe en pasient. Dette medikamentet skal fungere på noen spesifikke celletyper/bakterier eller liknende. Og de skal nedbrytes, og muligens i samme bane som andre medikamenter som pasienten står på. Dersom det er tilfellet må de andre medikamentene samordnes... Kanskje vil to medikament gi store plager. Kanskje har pasienten leversvikt, eller nyresvikt...? Heldigvis har vi legemiddelhåndboken som hjelper oss med dette, for i dag er det alt for mye informasjon å ha i hodet samtidig.

Men nå er jeg langt unna det opprinnelige temaet. Tabben og forfalskningen av journalen på Ullevål. Det høres helt vilt ut. Den ansvarlige burde virkelig å tilstått.

[Terje]

Gidder ikke lage en ny tråd på dette, så jeg spør her:

Forrige lørdag hørte jeg et innslag på Her og Nå (aktualitetsprogrammet på P1, ikke sladderbladet) om at det er organmangel i Norge. Samtidig har vi en ordning der folk må aktivt si fra at de vil donere organer, eventualt må deres pårørende si det, og det er ikke alltid en like lett ting å tenke på når du har mista en du er glad i. Det er heller ikke lett for helsepersonale å spørre de pårørende om det er greit for dem at den avdøde donerer organer.

I andre land -- jeg husker at Belgia ble nevnt -- hadde de også denne ordninga, og hadde de samme mangelproblemene som vi har i Norge. Det de gjorde, var å snu om på systemet, slik at du i stedet for å melde deg som organdonor, må registrere deg dersom du vil reservere deg mot at det tas organer fra kroppen din etter at du er avgått med døden. Naturlig nok har de redusert mangelen ganske kraftig.

Samtidig dør altså mennesker fordi de ikke får organene de trenger.

Nå har jeg strengt tatt jobba meg fram til et punkt der jeg høres ut som Oddvar Stenstrøm, men jeg må likevel spørre: Hva slags holdning har dere til organdonasjon, og hva synes dere om regelverket?

Hvis storebroren din døde, og legene spurte om de kunne ta noen av organene hans, hva ville du svart?

[davram bashere]

Hvis storbroren min døde ville jeg nok bli ganske forvirret av helt naturlige årsaker, slik som mangelen på en slik person. Men sett at jeg hadde en storebror, så ville det vel strengt tatt vær opp til mine foreldre om det skulle doneres organer eller ikke.

Men for å svare på spørsmålet: Jeg er for organdonasjon og har derfor gjort det helt klart for mine foreldre at dersom jeg takker for meg, så skal jeg demonteres og sendes til de som, uvisst av hvilken grunn, vil ha noe av meg i kroppen (da tenker jeg på vitale organer og ikke andre kropsdeler!!!)

Jeg mener at dersom man dør burde man gi fra seg sine organer dersom det kan hjelpe noen til å overleve. Når man har trukket sitt siste sukk trenger man jo ikke lungene eller noen andre organer. Jeg skjønner at mange som nettop har mistet noen som stod dem nær ikke vil at de skal bli fratatt organene og at dette nesten kan virke som likskjending. Regelverket vårt synes jeg er helt greit slik som det er og at det ikke burde forandres. Det som derimot bure gjøres er å øke fokuset rundt organdonasjon og gjøre det enklere å vise at du ville gi bort organene. Jeg mener å huske at de i enkelte land (bl.a. USA) har små klistremerker som man fester på førekortet og som viser at du vil donere organene dine hvis du dør.

Altså: Jeg er for organdonasjon, mener at regelverket vår er fint slik som det er, men at det burde fokuseres mer på organdonasjon og få flere til å ta er standpunkt, for på den måten gjøre det lettere for de etterlatte.

[Ceres]

Jeg fant meg selv et donorkort på biblioteket da jeg gikk første året på videregående, og det har jeg fortsatt i pengeboka. Jeg er altså kortbærende organdonor. Dreper du meg får du organene mine.

Jeg vet ikke om svaret er å gjøre tvert om på regelverket. Jeg tror det ville slå feil ut i samfunnet. De som har det godt i samfunnet har jo ingen problemer med å melde fra dersom de ikke ønsker sin kropp skjendet etter døden, men for de svakeste i samfunnet - vel, de kommer ikke til å melde fra, og derved vil vi stå i en situasjon der man i praksis ser en utnyttelse av den svakeste delen av oss. Det ville være uheldig.

En annen innvending er forsåvidt - når skal en person kunne bestemme seg for dette? 16 år? 18? Er det foreldrenes ansvar å melde barnet ut av ordningen dersom de ikke ønsker barnet sitt frarøvet organer? Men dette er selvsagt bare luftige invendinger. Tviler egentlig på at det hadde blitt noe stort problem.

Jeg er for en ordning der man - i sammenheng med førerprøven - krysset av på et spm. om organdonasjon. Og at det derved var et lite merke på førerkortet for eller i mot.

[Sauegjeteren]

Jeg tror igrunn at den belgiske måten Terje skisserte var ganske god.

For selv om de med ressurser får sagt ifra hvis de ikke vil brukes, så er det jo få som dreper en for å få organer fra dem. Jeg tror ikke det blir et veldig stort problem, igrunn.

Ser faktisk ikke grunnen til at vi ikke kan resirkuleres, om vi har mulighetene og ressursene til det. Men nå er jo jeg også følelsesmessig avstumpet.

Hva barn gjelder er jeg igrunn for at de også brukes om nødvendig, men med foreldres samtykke.

Ved 15 år bør man vel så smått bestemme selv om man vil resirkuleres, og mange begynner vel da å ligne på utvokst da.

[Ceres]

Jeg tror igrunn at den belgiske måten Terje skisserte var ganske god.

For selv om de med ressurser får sagt ifra hvis de ikke vil brukes, så er det jo få som dreper en for å få organer fra dem. Jeg tror ikke det blir et veldig stort problem, igrunn.

Svakerestilte har en dårligere evne til å ordne opp i byråkratiet. Det er da ingen hemmelighet. Jeg snakker ikke om at man direkte kan drepe dem, jeg sier bare at det er et etisk dilemma å forhåndsinnstille alle på "ja" til donasjon. Et slikt "ja" vil bli stående i langt større grad i nedre sjikter av samfunnet enn i øvre.

[stefan_hoy]

Metoden fra Belgia blir feil for Norge per nu. Norge er et protestantisk-kristent land, og skal derfor i prinsippet støtte opp om protestantiske normer, i dette tilfellet: legemets oppstandelse.

Med dette i bakhodet: hvordan kan Norge, som opererer med en statskirke, på samme tid utøve et system der organdonasjon er normen? Det er jo to praksiser som eliminerer hverandre!

Sett bort i fra dette synes jeg "den belgiske praksis" er god, men ikke perfekt, som Ceres har argumentert for ovenfor.

[Azumiel]

..

[Terje]

Metoden fra Belgia blir feil for Norge per nu. Norge er et protestantisk-kristent land, og skal derfor i prinsippet støtte opp om protestantiske normer, i dette tilfellet: legemets oppstandelse.

Med dette i bakhodet: hvordan kan Norge, som opererer med en statskirke, på samme tid utøve et system der organdonasjon er normen? Det er jo to praksiser som eliminerer hverandre!

Er dette ment som et faktisk argument, eller forsøker du bare å trekke inn statskirkedebatten?

Hva Ceres' argument angår, ser jeg absolutt at det er et problem: Mindre ressurssterke individer har mindre kjennskap til byråkrati, og de kan ha vanskligere for å stå imot press fra såkalte autoritetsfigurer, så som leger.

Jeg mener imidlertid at dette er underordna: Mennesker dør på grunn av organmangel, gode organer går i grava for å spare andres følelser -- noe må gjøres. Men for all del, det høres ikke så dumt ut å forsøke å trappe opp informasjonskampanjene først, for å se om slike kan kunne fjerne behovet for slik en illiberal regel som den jeg foreslo i min forrige post.


En ting det kunne vært nyttig å ta med i en slik kampanje, tror jeg ville vært noe lederen for Organforeningen (eller noe sånt) sa på nevnte P1-program: Dersom du er villig til å ta imot et organ, bør du også være villig til å donere et av dine egne.

[stefan_hoy]

Hehe, var vel en liten digresjon

[Ceres]

Vi hadde nylig en forelesning om organtransplantasjon (mer presist om nyretranplantasjon som en del av nyreundervisningen). I den forbindelse spurte professoren om hvor mange av oss som hadde tatt klar stilling(handling) til organdonasjon. Omlag halvparten av oss studenter rakte opp hånda. Og professoren ble omtrent lamslått. Han hadde aldri vært borti et kull eller en gruppe der så mange hadde forordna saken. Selv synes jeg egentlig det var ganske lite. Vi er en høyst ressurssterk gruppe, og det forundret meg at ikke så og si alle hadde tenkt over saken skikkelig. Men det understreker mitt tidligere poeng. Når ikke en gang leger/kommende leger har tatt stilling til saken skikkelig, hva er da muligheten for at andre, mindre insiktsfulle skal gjøre det?

Enda mer viktig enn å bære et donorkort er det imidlertid å gjøre det klart ovenfor den nærmeste familie hvor man står. Det er like gyldig.

[stefan_hoy]

...hvis noen vil ha den røtne leveren mi når jeg dauer er det bare å si ifra.