Beste serie og bok

[Loki]

EDIT: By George, dette blei ein lang post!

Hehe, jeg har heldigvis klisterhjerne når det gjelder sånt, så jeg går på alle foresleninger og tar notater, så leser jeg notatene en gang før eksamen. Har gått bra så langt...

Ja, det er det eg gjer òg, men det fungerar berre på flaksen, ettersom det er pensum som er det me skal kunne fyrst og fremst - dei klargjer til stadigheit at forelesningane kjem I TILLEGG og ikkje i staden for pensum...

Hei, ikke noe problem. Det å være klar over sine svakheter og å være ydmyk er viktige egenskaper. Utrolig irriterende, ja, med folk som skal stå på sitt uansett.

Hihi, eg kan vere slik, men eg forsøker vere flink til å gi meg på enkeltargumenter dersom desse blir tydeleg motbevist... er sjeldan nokon klarar å snu sjølve konklusjonane mine, dog, å motbevise eitt eller to argument er sjeldan nok.

Jeg kommer i hug den gamle visten om nettdiskusjoner: "Arguing on the Net is like partcicipating in the Paralympics. Even if you win, you're still a retard."

Hehehe, den hadde eg ikkje høyrt. Eh, lese.

Det var noe sånt jeg forestilte meg, og det er også dette søstra mi (som forøvrig studerer litteraturvitenskap, og dermed regnes som en autoritet av meg) påstår at WoT mangler.

Well, there you go, then. Fantasy lider ofte av dårleg karakterutvikling, men at det er noko som følgjer sjangeren er tøv, ettersom sjølve mesterverket har det. Saruman, Legolas, Gimli, Frodo, Pippin, Merry... til og med Gandalf og Aragorn går gjennom ein viss endring i løpet av boka. Men den karakteren som har absolutt mest interessant, imponerande og ikkje minst truverdig utvikling (spør du meg) er Sam. Sjå Sam i kapitlene før dei kjem til Gammelskogen, og samanlikn med Sam før Mt. Doom...

Tror nesten jeg må lese opp igjen serien snart (men når, det er spørsmålet ), siden jeg er av den formening av at man ikke engang har begynt å utvikle en kritisk sans før man er i hvertfall 20, og sist jeg leste WoT var jeg vel 18 eller noe sånt...

Smaken min har nok endra seg, men ikkje min kritiske sans... eg har alltid vore EKSTREMT kritisk til det meste. Og overforsiktig og paranoid i tillegg. Nekta sitte i lenestol som femåring under forklaringa "eg kan dette ned".

Har du lest Harper Lees "Kill A Mockingbird"? Jeg leser den nå, og utifra denne diskusjonen har jeg begynt å (i hvertfall prøve og) se på karakterutvikling. Sålangt er resultatene lovende.

Karakterutvikling er gøy å sjå nærmare på, kanskje mitt personlege favorittaspekt kva litterær analyse angår (for ellers må eg vedgå det er mykje drepende kjedeleg på analyse-området ) men ein viss fare er jo at ein mister litt av den naturlege gliden i utviklinga dersom ein leitar etter den - den verkeleg gode utviklinga er jo den som går så naturleg at ein ikkje tenkjer bevisst over den.

Virkelig ei genial bok.

Ja, har lese den, var på pensum då eg tok grunnfag i engelsk ved ein høgskule i fjor. Ein av dei betre bøkene på pensum (og der var det mykje drit! Fekk lese "Mockingbird" og "1984", dog, så var ikkje HEILT bortkasta leseliste) var den absolutt, skjønt den treffer ikkje meg midt i blinken, eg er altfor fantasy/adventure-fokusert. Men absolutt bra. Og elskar Atticus. Verkeleg ein fascinerande og interessant karakter.

Jeg burde vel nesten nevne at da jeg som 17/18-åring leste SoT, elsket jeg dem, men da jeg nå, ca. 2 år senere. forsøkte å lese opp igjen WFR og da jeg i fjor høst leste Naked Empire, kunne jeg nesten ikke tvinge meg selv til å lese dem ferdig (avslutta gjenlesninga av WFR etter 300 sider).

Jøss, så mykje endring på berre to år? Eg har heller ikkje lese SoT sidan eg var 18 (bortsett frå Naked Empire, altså) - men eg leste dei fyrst som tolvåring, og har lese dei tre-fire gonger etter den tid. Dersom smaken min har endra seg like mykje som din tydelegvis har... grøss. Det blir nedtur, det.

WoT har eg alltid kunna styre mi begeistring for. Likte dei ikkje i det heile tatt då eg var 12 og hadde lese LotR, men då eg prøvde omatt (etter å ha lese Brooks (som ikkje var det store), Eddings (hysterisk morosam), Goodkind (som eg likte særs godt då, etter kun fyrste boka), Moon (veldig god bok 1 og 2, tapar seg litt i siste bind) og Kerr (litt vel vaksen for meg då, men ok) eit år eller to etter var det veldig bra. Fortsatt ikkje ein av favorittane, men vel verdt tida. Og sånn har det vel vore etterpå, sjølv om bøkene blei litt traurige etter bok 6.

Noe som egentlig er litt dumt, siden jeg synes å huske at det tross alt var noen særdeles gode sekvenser i dem, særlig mellom bok 2 og 4

Bok 1, 2 og 6 er mine favorittar i SoT - sjølv om eg antek at du som (i følgje signaturen din) ihuga sosialist kanskje slit med å sjå forbi ideologipropagandaen i seksaren - og bok 3 er (meinar eg å ha tykt ein gong) seriens absolutte lågpunkt. Kva i 2 og 4 likte du så godt?

(jeg har forresten skrevet noen forsøk på anmeldelser av dem på wotmania.com http://www.wotmania.com/bookreviewsauthor.asp?ID=3 - de som er underskrevet "terje" er tidlige, og de som er skrevet av "T. BAdgerlock" er noe nyere).

Skal hugse på å lese dei ein gong klokka ikkje er over to om natta...

Enig, med et lite forbehold om at jeg fortsatt anser SoT for å være noe av det verste av det verste.

Seriøst? Brooks (i alle fall den opprinnelege trilogien, han har komme seg litt i det andre av han eg har lese) er i alle fall verre - og eg trur eg ser HP som dårlegare enn SoT òg. Og Kerr, men det er meir på min individuelle smak enn på kvalitet. WoT som heilheit anser eg som omtrent like bra som SoT sjølv om "Wizard's First Rule" er langt betre enn noko enkeltbok i WoT.

Noe det forøvrig kan hande at jeg ville synes om WoT også, dersom jeg hadde forsøkt å lese dem opp igjen nå. Faen (lurer jeg sensuren? ),

tydelegvis, lær meg trikset, gidd du?

jeg må virkelig se til å ta meg tid til å lese opp serien igjen...

Sukk... eg òg. Og med tempoet eg har for tida vil det ta meg halvanna år. Så langt dette året har eg lese halve "So long and thanks for all the fish", halvanna bok i Elenium-trilogien av David og Leigh Eddings, og to tredjedelar av "Vector Prime" (bok 1 i New Jedi Order) og det er det heile. For seks år sidan leste eg såpass på halvanna veke. Sukk.

Altruisme, i fall det der ikkje var ein typo. (Sorry, er heilt sjukeleg på feilretting. Ikkje ta deg nær av det, det er ei liding frå mi side, klarar ikkje la vere)

Np, jeg har mye av det samme selv.
Tror dessverre ike det var en typo; har litt problemer med lange og innfløkte fremmedord.

Ja, stavinga kan vere eit problem... dei er gøy å kunne dog, ein kan liksom sei ganske avanserte ting i oversiktelege og fine setningar med dei.

Hehe, språk er så sinnsykt geniale greier - man kan gjøre nesten hva som helst med dem!

Hehehe... trur eg tek det som eit kompliment...

Dette er vel et spørsmål om personlige meninger om hva som er motiverende for enkeltmennesket, og siden dette ikke er "filosofihjulet.net" (og fordi jeg har en del problemer med annen filosofi enn Marx og postmodernister ) lar jeg derfor dette hvile i fred.

Ah, om du likar Marx så kan du kanskje slite med å forstå dette, ja - altså, poenget er at du, dersom du VIL vere altruistisk, er egennyttig når du er det, fordi du tjener din eigen vilje. Ser du? Er egentleg ikkje så veldig avansert.

Hehehehe, dersom ein faktisk hadde HUGSA noko er ex.phil faktisk ganske nyttig. Det er ex.fac som er så grusomt ubrukeleg.

Klisterhjernen min, jeg elsker deg!
Enig vedrørende ex.fac. - det eneste SØK!1000 innføring i samfunnsøkonomi var god for, var å ødelegge karakterene mine med en E.

Høh - då var faktisk ex.fac-eksamenene ("Akademisk Skriving" og "Tekst og Kultur") mine hakket meir relevante - og eg fekk litt betre karakterar på dei (henhaldsvis A og B). Så kanskje eg ikkje skal klage likevel... Dønn kjedeleg var det, dog.

Hehe, jeg må virkelig slutte med polemiseringa, trekke huet ut av r*** og begynne å skrive fornuftig. Fatter ikke hva jeg driver med av og til.

"Polemisering" hadde eg ikkje høyrt (eh, lese) før, måtte faktisk slå det opp. Og ironisk nok beskriv det kva eg ofte driv med ganske godt... Og for all del, fortsett berre, dette er eit DISKUSJONSforum, når alt kjem til alt.

Gode poeng.

Takk igjen. Høh. Nesten sleipt av deg dette, no framstår jo eg som det arrogante svinet om eg ikkje finn noko i det du skriv som eg kan sei det samme om.

På bøker for yngre eller eldre? (Det kan dog verke som om du har lese vel så mykje som meg - eg har knapt hatt tid til å utvide forfatterregisteret mitt dei siste tre åra )

Tja, jeg tar vanligvis ikke sånt så alvolig, så hva som halst hadde egentlig vært bra.

Hm, du likar WoT men ikkje SoT? Merkeleg - vanlegvis pleier eg å ansjå dei to som omtrent eksakt samme smak, så dette gjorde det vanskeleg å komme med anbefalingar. Vel, "Deed of Paksenarrion" av Elizabeth Moon, særleg dei to fyrste bøkene, hugsar eg som ei særs god beskriving av militærliv i ei fantasyverd, og likte dei veldig godt sist eg last dei. Men igjen - eg leste dei fleste bøkene eg har lese i perioden 12-17 år... kan meget vel ikkje vere representativt for smaken eg har no. Men eg trur du burde tykkje dei er minst ok, heile "jente blir menig soldat i leigehær"-vinklinga på fantasyhelten er veldig forfriskande. Vanlegvis er hovudpersonen gut og blir sjølvstendig krigar, ikkje ein menig soldat i ein hær.
Hm, kva anna... uff, dette, "liker WoT men ikkje SoT"-greiene satte meg verkeleg ut, her. Og du har lese Martin og Kerr... kva ellers har eg lese? David Eddings, han er til tider hysterisk morsom, men plottet og karakterane er VELDIG stereotype, og han har minimalt med karakterutvikling. "The Belgariad" er serien du eventuelt burde byrje med, "Pawn of Prophecy" er fyrste bok. Terry Brooks, men han er eg egentleg ikkje så begeistra for at eg vil anbefale. Samme med Stephan Lawhead. Narnia-bøkene antek eg du har lese. Discworld er jo fantasy berre i den breiaste tolkninga av det, og det har du uansett på garanti vore borti. Hm. Å, jo, tre norske bøker, nemleg "Sagaen om Nattkrigeren" av Olaf Havnes, dei anbefalar eg sterkt. Særleg til norsk fantasy å vere. Skreiv faktisk særemne om dei.
Ellers så kjem eg ikkje på fleire akkurat no - hadde hjelpt å hatt bokhylla i nærleiken, men den står på guterommet heime hjå foreldrene mine, og eg er på hybelen.

Jeg var 13-14 år da søstra mi overtalte meg til å lese HP (jeg hadde tidligere avskrevet den som "barnslig tøv" - i en alder av hele 13 år!), og var frelst fra bortimot første øyeblikk. "Harry Potter-stemninga" har nå blitt noe nesten hellig for meg, og jeg har et ritual om at jeg begraver meg i tepper hele jula og leser HP. Ble dessverre ikke sånt sist jul, pga. den irriterende spennende Greven av Monte Cristo og en del Jens Bjørneboe, men snart er det jul igjen, og da...

Åh, Monte Cristo er herleg! Likte den faktisk betre enn "De tre musketerer" og det seier sitt. Bjørneboe har eg ikkje lese - som sagt, eg har veldig snevre sjangerpreferansar.

Heligvis klarte regissøren av den tredje HP-filmen å gjenskape så sinnsykt my HP-stamning, at jeg har den som et slags avvenningsplaster fram til da...

Den tredje? Hm... trur faktisk ikkje eg har sett den. Det er den med Azkaban, sant (forøvrig favoritt-HP-boka mi så langt som eg er kommen i serien) ? Nei, den har eg ikkje sett enno.

Skal ikke blande meg så mye inn i diskusjonen her, men reagerte på at det ble påstått at alle karakterene enten var ond eller god.

Du snakkar om min påstand om WoT?

Jeg er dog litt usikker på hva du ligger i ond/god, men det er da en rekke gråsoner ute å gåt i WoT. Er Taim ond eller god? Hva med whitecloaks eller den røde adjah? Er Elaida ond?

Joda, du har vel forsåvidt rett i at Whitecloaks og Red Ajah, særleg Elaida, er gråsone (skjønt eg er overbevist om at uansett om Taim er god eller vond er han i alle fall ingen mellomting. Men det er ikkje så viktig), det må eg medgi. Men for å ikkje legge meg HEILT flat, hehe, så får eg vel poengtere at det eg sa var at alle var GRUNNLEGGANDE enten gode eller vonde. Og det er dei Elaida og den røde ajah ser på seg sjølv som forkjemparar for det godes kamp, og det samme gjer dei fleste whitecloaks. Dei er rett nok litt misguided (fordømte engelsk!) i forhald til våre etiske synsvinklar, men dei meinar det godt, og har eit ultimat mål som samsvarar tydeleg med målet til dei andre som ser på seg sjølv som gode karakterar der - nemleg å knuse the Dark One og bringe fred, ro og lukke til folk flest.

De i gråsonen er riktignok ofte fremstilt som kalde, kyniske og svært "karrierebevisst" med egne motiver og virker dermed svært monotone, men der er da vitterlig en motpol mot den klassiske gode vs ond problematikken.

Ja, du har så absolutt rett i det. Ein av mine favorittkarakterar i serien, Pedron Niall, er ein slik. Og det er vel nettopp det som gjer han til ein av mine favorittar, at han bryt med standardoppsettet for karakterane i serien. Men WoT er likevel ganske dårleg på slike i forhald til mange andre seriar, det var det som var hovudpoenget mitt med uttalelsen.

Det jeg dog savner er en karakter som går fra å være grunnleggende ond til god eller omvendt, selv om Rand er på god vei til å miste gangsynet og kanskje til slutt ender opp med å gjøre ondt, uten å ville/forstå det.

Uff, eg er så grunnleggande ueinig med Cadsuane i det der med Rands gangsyn at eg får lyst til å fysisk skade henne, men det er no så.
Ja, WoT har ingen slik karakter (muligens bortsett frå Logain... neeeh. Sjølv han var vel ganske grei frå byrjinga av, innerst inne?) det har du rett i. Den typen transformasjonar er vanskeleg å få til å verke overbevisande og truverdig, men når dei fyrst blir gjort skikkeleg kan dei verkeleg skape interessante karakterar. Saknar det ikkje nødvendigvis i WoT, men eg har liten tvil om at det ville tjent serien å få ein slik.

Kan jo sitere Gandalf fra LotR:

"Mang en ond gjerning er utført med gode henskter."

Ja, som sagt, sjå på rød ajah og whitecloaks.

Er dog enig i at karakterene er svært monogtone i den forstand at alle, og da spesielt alle kvinner, er svært lik. For eksempel så sliter jeg ofte med å skille Elaine og Egewne når jeg tenker tilbake på historien. Et videre karakterspekter hadde helt klart vært å foretrekke.

Kvinnekarakterene i WoT er tragisk like. Moiraine, Min, Siuan og kanskje Verin er dei einaste utover the Forsaken-kvinnene eg har klart å føle er sjølvstendige individ, og til og med dei lider under generaliseringa. Nynaeve er forsåvidt òg litt annleis enn mengden, men berre gjennom at ho tek dei generelle elementa og tidoblar kor tydelege dei er... ho er meir eit skrekkeksemplar enn eit positivt unntak frå regelen. Og det med Egwene og Elayne har eg òg slitt med.

[Stefan]

Generelt kan du sjå det slik:
dersom ein karakter ikkje er statisk, dvs endrar seg over tid, og gjer dette på truverdig og overbevisande vis, så er det god karakterutvikling. Dette er viktig fordi ein karakter som tenkjer, gjer og føler det samme om absolutt alle ting i livet når han i fyrste kapittel av ei bok er tretten år og aldri har forlatt den lokale landsbyen som når han i siste kapittel er søtti og har opplevd ørten apokalytpiske begivenheitar, så er det urealistisk, tåpeleg og øydelegg truverdigheita ved karakteren. Alle endrar seg i forhald til og i samspel med omgivnadane og menneska rundt seg.

Noen av de "flate" karakterene utvikler seg kanskje ikke så mye over tid, men hvis man tar hovedpersonen, Rand, som eksempel, så syntes jeg han har en rivende og troverdig utvikling gjennom bøkene, fra å være en uskyldig sauegjeter, til å bli den kyniske og på grensen til gale personen han er nå.

[Loki]

Generelt kan du sjå det slik:
dersom ein karakter ikkje er statisk, dvs endrar seg over tid, og gjer dette på truverdig og overbevisande vis, så er det god karakterutvikling. Dette er viktig fordi ein karakter som tenkjer, gjer og føler det samme om absolutt alle ting i livet når han i fyrste kapittel av ei bok er tretten år og aldri har forlatt den lokale landsbyen som når han i siste kapittel er søtti og har opplevd ørten apokalytpiske begivenheitar, så er det urealistisk, tåpeleg og øydelegg truverdigheita ved karakteren. Alle endrar seg i forhald til og i samspel med omgivnadane og menneska rundt seg.

Noen av de "flate" karakterene utvikler seg kanskje ikke så mye over tid, men hvis man tar hovedpersonen, Rand, som eksempel, så syntes jeg han har en rivende og troverdig utvikling gjennom bøkene, fra å være en uskyldig sauegjeter, til å bli den kyniske og på grensen til gale personen han er nå.

Ja, og Rand er vel omtrent den einaste POV-karakteren eg fortsatt ser fram til å lese om. Er gått litt lei av Perrin, som egentleg er ganske godt utvikla ettersom han fortsatt er seg sjølv og samtidig veldig annleis, og sjølv om eg likar Mat er det for mange gru-kjedelege kvinnelege karakterar rundt han til stadigheit. Mat har vel forresten utvikla seg minst av dei tre, men det er ganske in-character likevel, for fyren har ein veldig motstridig og tilpasningsdyktig personlegheit.
Men om ein går utover dei tre er det sørgeleg lite utvikling av karakterane. Altså, mange har komme til nye livstadier og nye livssituasjonar, som Avienda, Egwene og Siuan, men ingen av dei har endra seg som person i nemneverdig grad. (Ok, Egwene har blitt litt vaksnare enn ho var i bok 1. Skulle berre mangle)

Eg seier ikkje at WoT ikkje har karakterutvikling, men den har sørgeleg lite av det - og det er litt dumt, når ein ser gjennom Rand at RJ er i full stand til å framstille karakterutvikling truverdig sjølv i så ekstrem grad av endring.

[Terje]

Ja, det er det eg gjer òg, men det fungerar berre på flaksen, ettersom det er pensum som er det me skal kunne fyrst og fremst - dei klargjer til stadigheit at forelesningane kjem I TILLEGG og ikkje i staden for pensum...

Joda, de gjør jo det, men jeg har funnet ut at det er det de går gjennom på forelseningene de ofte anser for å være mest relevant, og at det er dette som oftest kommer på eksamen. Men så er jo forelesningene bare kortversjonene av pensum, så det er jo ikke alle detaljene som kommer med på forelsningene.

Hihi, eg kan vere slik, men eg forsøker vere flink til å gi meg på enkeltargumenter dersom desse blir tydeleg motbevist... er sjeldan nokon klarar å snu sjølve konklusjonane mine, dog, å motbevise eitt eller to argument er sjeldan nok.

Hehe, håper jeg ikke ga et altfor voldsomt inntrykk av at jeg er en værhane nå, siden det du skrev også gjelder for meg. Konklusjonene mine står som regel, uansett hva slags motargumenter jeg har fått presentert.
Det er vel dette sosiologene kaller "selektiv hukommelse"...

Well, there you go, then. Fantasy lider ofte av dårleg karakterutvikling, men at det er noko som følgjer sjangeren er tøv, ettersom sjølve mesterverket har det. Saruman, Legolas, Gimli, Frodo, Pippin, Merry... til og med Gandalf og Aragorn går gjennom ein viss endring i løpet av boka. Men den karakteren som har absolutt mest interessant, imponerande og ikkje minst truverdig utvikling (spør du meg) er Sam. Sjå Sam i kapitlene før dei kjem til Gammelskogen, og samanlikn med Sam før Mt. Doom...

Jeg har også alltid ment at LotR har en god del karakterutvikling, til tross for at jeg ofte har fått høre at det står noenlunde stille der i gården. Sams forvandling er akkurat det jeg som regel legger vekt på, siden den er så opplagt.

Smaken min har nok endra seg, men ikkje min kritiske sans... eg har alltid vore EKSTREMT kritisk til det meste. Og overforsiktig og paranoid i tillegg. Nekta sitte i lenestol som femåring under forklaringa "eg kan dette ned".

Snusfornuftig, haha.

Karakterutvikling er gøy å sjå nærmare på, kanskje mitt personlege favorittaspekt kva litterær analyse angår (for ellers må eg vedgå det er mykje drepende kjedeleg på analyse-området ) men ein viss fare er jo at ein mister litt av den naturlege gliden i utviklinga dersom ein leitar etter den - den verkeleg gode utviklinga er jo den som går så naturleg at ein ikkje tenkjer bevisst over den.

Det er vel dette (det jeg utheva) som avskrekker meg litt. Når jeg leser er det ofte for å koble av, og da er det ikke aktuelt å drive djuplesning av fantasybøkene mine. Det medfører kanskje at jeg mister en dimensjon av leseopplevelsen, men jeg er redd for at jeg heller vil slappe av med ei bok enn å hakke opp flyten for å lete etter sånt som karakterutvikling. Merkes den uten dyptlesning, er jo det vidunderlig, men hvis jeg må anstrenge meg, gidder jeg ikke...

Ja, har lese den, var på pensum då eg tok grunnfag i engelsk ved ein høgskule i fjor. Ein av dei betre bøkene på pensum (og der var det mykje drit! Fekk lese "Mockingbird" og "1984", dog, så var ikkje HEILT bortkasta leseliste) var den absolutt, skjønt den treffer ikkje meg midt i blinken, eg er altfor fantasy/adventure-fokusert. Men absolutt bra. Og elskar Atticus. Verkeleg ein fascinerande og interessant karakter.

Har ikke kommet så langt ennå at Atticus er særlig mye mer enn den fantastiske faren til Scout og broren, men han virker lovende ja.

****OBS!!! 1984-SPOLIERE!!!!***

1984, ja. Leste den i fjor en gang, og likte den svært godt. Hadde imidlertid lest en Donald-versjon i en Donaldpocket for noen år siden, og hadde derfor forventa at alt skulle gå bra til slutt, så jeg ble jo litt overraska over at det gikk som det gikk. 2+2=5 står nå for meg som noe av det mest skremmende jeg vet om. Dette inntrykket dempes riktignok av at en av de baste sangene på Radioheads "Hail To The Thief" het 2+2=5, men likevel...

Jøss, så mykje endring på berre to år? Eg har heller ikkje lese SoT sidan eg var 18 (bortsett frå Naked Empire, altså) - men eg leste dei fyrst som tolvåring, og har lese dei tre-fire gonger etter den tid. Dersom smaken min har endra seg like mykje som din tydelegvis har... grøss. Det blir nedtur, det.

WoT har eg alltid kunna styre mi begeistring for. Likte dei ikkje i det heile tatt då eg var 12 og hadde lese LotR, men då eg prøvde omatt (etter å ha lese Brooks (som ikkje var det store), Eddings (hysterisk morosam), Goodkind (som eg likte særs godt då, etter kun fyrste boka), Moon (veldig god bok 1 og 2, tapar seg litt i siste bind) og Kerr (litt vel vaksen for meg då, men ok) eit år eller to etter var det veldig bra. Fortsatt ikkje ein av favorittane, men vel verdt tida. Og sånn har det vel vore etterpå, sjølv om bøkene blei litt traurige etter bok 6.

Heldiggris; jeg begynte ikke å lese fantasy før jeg var 14-17 (selv om jeg hadde hatt sansen for fantasylignende bøker allerede fra jeg lærte å lese som 5- eller 6-åring og HP i en alder av 13). Som 14-åring leste jeg for første gang RH, Hobbiten og Silmarillion, og etter dette var det disse det gikk i helt til jeg oppdaga WoT og DW på Molde Folkebibliotek etter å ha begynt på VGS der i byen som 16-åring.
I løpet av de neste to åra leste jeg WoT tre ganger, men den siste gangen gikk det litt tregt, siden jeg innimellom leste mye annet . som f.eks. Goodkind og Martin.
Så det er vel først de siste 10 månedene jeg har fått utvida mine horisonter utover disse fire-fem forfatterne.

Irriterer meg at jeg ikke begynte tidligere - har minner om at jeg lånte del to av Verdensøyet allerede som 9-åring, men lur som jeg var hadde jeg ikke lest del en annå...

Bok 1, 2 og 6 er mine favorittar i SoT - sjølv om eg antek at du som (i følgje signaturen din) ihuga sosialist kanskje slit med å sjå forbi ideologipropagandaen i seksaren - og bok 3 er (meinar eg å ha tykt ein gong) seriens absolutte lågpunkt. Kva i 2 og 4 likte du så godt?

For å ta det med ideologien først: Første gangen jeg leste boka trodde jeg at Goodkind faktisk "reklamerte" for sosialisme, noe de nevnte anmeldelsene bærer preg av. Etter at jeg fant ut at dette var kritikk av nevnte ideologi, fikk jeg ham litt i halsen (såret stolthet? Hvem vet), noe jeg ikke kan utelukke at påvirka meningene mine om de to påfølgende bøkene. Dette er det fine med RJ - han forsøker ikke å påtvinge noen sine politiske syn, selv om jeg regner med at det er mulig å finne noe der. Har bare ikke lett noe særlig.
Det jeg liker best i hvertfall i bok 2, som er den jeg husker klarest, er Kahlans geriljakrig mot Imperiet. Greit, hun oppfører seg som om hun skulle vært medlam av Phoenix.gruppa under Vietnamkrigen, men jeg likte på den tiden det hevnlystne elementet. Det samme gjelder den senere boka hvor hun og en hær er beleira i en dal. Greit, hun er sadistisk og jævlig, men likevel.

I den siste boka har jeg imidlertif hørt rykter om at Nikki forklarer Richard forskjellen på "god" og "ond" tortur, noe som visstnok skal være en slags støtte til USAs framferd i f.eks. Irak. Kvalmende, spør du meg. Men er ikke libertianer, og i hverfall ikke anarkist (som disse idiotene påstår at de er - anarkokapitalisme, kaller de det) når man støtter nasjonalisme og tortur.

Bok tre har jeg bare vage minner om, men det kan godt hende at jeg blander den sammen med Temple of the Winds. Det som særlig fenga meg her, var hvordan Richard lette etter mulige kurer til pesten i gamle bøker og sånt. Som sagt er jeg en "history buff", så jeg faller som ei flue for sånt som dette. Sekvensen i WoT hvor Rand er i Rhuidean og ser på Aielenes historie er også en av favorittene mine i WoT.
Ellers er Richards noe fornøyelige forhold til Mord-Sithene (he-hey! Sith! Aldri lagt merke til dette før...) også noe jeg likte.

Skal hugse på å lese dei ein gong klokka ikkje er over to om natta...

Hvis du gidder, legg merke til, i reviewen av FotF, hvordan terje og T. Badgerlock har to helt vidt forskjellige syn på boka. Av og til er det bare idiotisk å vite for mye om forfatteren og hans motivasjon...

Seriøst? Brooks (i alle fall den opprinnelege trilogien, han har komme seg litt i det andre av han eg har lese) er i alle fall verre - og eg trur eg ser HP som dårlegare enn SoT òg. Og Kerr, men det er meir på min individuelle smak enn på kvalitet. WoT som heilheit anser eg som omtrent like bra som SoT sjølv om "Wizard's First Rule" er langt betre enn noko enkeltbok i WoT.

Vel, JKR er i hvertfall sosialdemokrat, da.
Men seriøst, jeg mistenker at mye av det jeg føler overfor Goodkind er påvirka av hans forskrudde syn på sosialismen. Selv om også andre synes de senere bøkene hans er ræva.

tydelegvis, lær meg trikset, gidd du?

Tydeligvis er det bare å skrive mye kjedelig fjas før og etter, så går ting bra...

Sukk... eg òg. Og med tempoet eg har for tida vil det ta meg halvanna år. Så langt dette året har eg lese halve "So long and thanks for all the fish", halvanna bok i Elenium-trilogien av David og Leigh Eddings, og to tredjedelar av "Vector Prime" (bok 1 i New Jedi Order) og det er det heile. For seks år sidan leste eg såpass på halvanna veke. Sukk.

Vet hvordan det føles. Har lest kun et par Bjørneboe-bøker, og fem bøker av Steven Erikson siden jul, hvis jeg husker riktig. Kommer i hug at jeg leste hele WoT i løpet av i underkant av 5 måneder i første klasse på VGS...

Ja, stavinga kan vere eit problem... dei er gøy å kunne dog, ein kan liksom sei ganske avanserte ting i oversiktelege og fine setningar med dei.

Det er sant.

Hehehe... trur eg tek det som eit kompliment...

Hmmm. Tror det var ment som ett, ja.

Ah, om du likar Marx så kan du kanskje slite med å forstå dette, ja - altså, poenget er at du, dersom du VIL vere altruistisk, er egennyttig når du er det, fordi du tjener din eigen vilje. Ser du? Er egentleg ikkje så veldig avansert.

Men hvis du ikke liker det, men gjør det fordi du vet at det hjelper andre, da er det altruisme. Og der er dette jeg mener er relevant i forhold til Rand. Han vil ikke redde verden, men han gjør det fordi han må; det er ingen andre som kan gjøre det, og det ville ikke vært riktig mot alle andre hvis han hadde nekta.

For å dra en hypotetisk parallel til Richard Rahl, er jeg overbevist om at han hadde sagt. "It is my life, and only I decide what to do with it. You try to use me for your own ends, I say fuck you." Man han hadde sikert endt opp med å gjøre det fordi det er i hans egeninteresse...

Høh - då var faktisk ex.fac-eksamenene ("Akademisk Skriving" og "Tekst og Kultur") mine hakket meir relevante - og eg fekk litt betre karakterar på dei (henhaldsvis A og B). Så kanskje eg ikkje skal klage likevel... Dønn kjedeleg var det, dog.

Vel, som "emne 2-fag" hadde jeg "Vitenskapelig tenkning of faglige framstillingsmåter", (ex.phil. heter nå "emne 1" og ex.fac. er bytta ut med emne 3, men det vet du sikkert), noe som resulterte i både god øving i å skrive akademiske tekster, samt en A på oppgava mi om norsk vs. europeisk landbrukspolitikk....

"Polemisering" hadde eg ikkje høyrt (eh, lese) før, måtte faktisk slå det opp. Og ironisk nok beskriv det kva eg ofte driv med ganske godt... Og for all del, fortsett berre, dette er eit DISKUSJONSforum, når alt kjem til alt.

Joda, men jeg er imidlertid redd for at jeg polemiserer hele tida, og da er det lett å få et todimensjonalt syn på ting...

Apropos diskusjon/debatt. Jeg så forresten en god definisjon på forskjellene mellom disse her en dag. http://heroescommunity.com/viewthread.p ... genumber=7 Nederst på denne sida. Jeg syntes det var en interessant kategorisering - har aldri egentlig tenkt over at det er en forskjell før nå...

Takk igjen. Høh. Nesten sleipt av deg dette, no framstår jo eg som det arrogante svinet om eg ikkje finn noko i det du skriv som eg kan sei det samme om.

Ingen årsak. Det er virkelig ikke meninga å framstille deg som et arrogant svin.

Hm, du likar WoT men ikkje SoT? Merkeleg - vanlegvis pleier eg å ansjå dei to som omtrent eksakt samme smak, så dette gjorde det vanskeleg å komme med anbefalingar. Vel, "Deed of Paksenarrion" av Elizabeth Moon, særleg dei to fyrste bøkene, hugsar eg som ei særs god beskriving av militærliv i ei fantasyverd, og likte dei veldig godt sist eg last dei. Men igjen - eg leste dei fleste bøkene eg har lese i perioden 12-17 år... kan meget vel ikkje vere representativt for smaken eg har no. Men eg trur du burde tykkje dei er minst ok, heile "jente blir menig soldat i leigehær"-vinklinga på fantasyhelten er veldig forfriskande. Vanlegvis er hovudpersonen gut og blir sjølvstendig krigar, ikkje ein menig soldat i ein hær.
Hm, kva anna... uff, dette, "liker WoT men ikkje SoT"-greiene satte meg verkeleg ut, her. Og du har lese Martin og Kerr... kva ellers har eg lese? David Eddings, han er til tider hysterisk morsom, men plottet og karakterane er VELDIG stereotype, og han har minimalt med karakterutvikling. "The Belgariad" er serien du eventuelt burde byrje med, "Pawn of Prophecy" er fyrste bok. Terry Brooks, men han er eg egentleg ikkje så begeistra for at eg vil anbefale. Samme med Stephan Lawhead. Narnia-bøkene antek eg du har lese. Discworld er jo fantasy berre i den breiaste tolkninga av det, og det har du uansett på garanti vore borti. Hm. Å, jo, tre norske bøker, nemleg "Sagaen om Nattkrigeren" av Olaf Havnes, dei anbefalar eg sterkt. Særleg til norsk fantasy å vere. Skreiv faktisk særemne om dei.
Ellers så kjem eg ikkje på fleire akkurat no - hadde hjelpt å hatt bokhylla i nærleiken, men den står på guterommet heime hjå foreldrene mine, og eg er på hybelen.

Deed of Paskenarrion hørtes bra ut. Tviler på at jeg får tid til å sjeke ut så alt for mange titler, men noen er det da håp for...
Apropes norsk fantasy: Har du lest Horngudens Tale av B. Andreas Bull-Hansen? Begynner utrolig lovende, men jeg synes liksom ikkeat den helt innfrir. Siste to bøkene er rett og slett dårlige, men det finns noen bra bøker i serien.

Åh, Monte Cristo er herleg! Likte den faktisk betre enn "De tre musketerer" og det seier sitt. Bjørneboe har eg ikkje lese - som sagt, eg har veldig snevre sjangerpreferansar.

Jeg pleier å si at det var Bjørneboes Jonas og Bestialitetens Historie som virkelig løfta meg ut va barndommen, i tillegg til at de fikk meg til å tenke noe annerledes, og vektlegge andre ting enn de fleste kameratene mine.
Det sies imidlertid at Bestialitetens Historie gjør størst inntrykk på folk før de fyller 22, siden folk over denne alderen har en tendens til å synes at Bjørneboes virkemidler er billige og overdrevne...


Synes forøvrig at både Treveler og Stefan trakk fram noen viktige poenger. :idea:

[Loki]

Jeg har også alltid ment at LotR har en god del karakterutvikling, til tross for at jeg ofte har fått høre at det står noenlunde stille der i gården. Sams forvandling er akkurat det jeg som regel legger vekt på, siden den er så opplagt.

I forhald til at hovuddelen av boka foregår over relativt få år, så vil eg påstå den har ganske god karakterutvikling. Karakterdjupna kan kanskje stillast spørsmålsteikn ved i litt større grad, men utviklinga tør eg sei eg (for det meste) god og truverdig.

Ja, har lese den, var på pensum då eg tok grunnfag i engelsk ved ein høgskule i fjor. Ein av dei betre bøkene på pensum (og der var det mykje drit! Fekk lese "Mockingbird" og "1984", dog, så var ikkje HEILT bortkasta leseliste) var den absolutt, skjønt den treffer ikkje meg midt i blinken, eg er altfor fantasy/adventure-fokusert. Men absolutt bra. Og elskar Atticus. Verkeleg ein fascinerande og interessant karakter.

Har ikke kommet så langt ennå at Atticus er særlig mye mer enn den fantastiske faren til Scout og broren, men han virker lovende ja.

Jepp. Fin bok. Ikkje fantasy, så eg kjem neppe til å lese den omatt nokon gong, men absolutt velbrukt tid. (I motsetning til andre pensumbøker me hadde, som "Cloud 9" og "Beloved". Grøss.)

****OBS!!! 1984-SPOLIERE!!!!***

1984, ja. Leste den i fjor en gang, og likte den svært godt. Hadde imidlertid lest en Donald-versjon i en Donaldpocket for noen år siden, og hadde derfor forventa at alt skulle gå bra til slutt, så jeg ble jo litt overraska over at det gikk som det gikk. 2+2=5 står nå for meg som noe av det mest skremmende jeg vet om. Dette inntrykket dempes riktignok av at en av de baste sangene på Radioheads "Hail To The Thief" het 2+2=5, men likevel...

Hehe, eg òg har lese den Donaldversjonen - men Skrue tapte der, så i mine auge enda den dårleg. Og uansett så har eg lese så mange Donaldversjonar av klassiske bøker og skodespel at eg er byrja gå ut i frå at sluttane er endra, så blei nok ikkje så overraska som du blei.

Heldiggris; jeg begynte ikke å lese fantasy før jeg var 14-17 (selv om jeg hadde hatt sansen for fantasylignende bøker allerede fra jeg lærte å lese som 5- eller 6-åring og HP i en alder av 13).

Min mor såg ein annonse for "Hobbiten" og foreslo at me kjøpte den, ettersom eg var veldig glad i å lese Kong Arthur-bøker, greske myter, osv, og dette såg ganske likt ut for henne.

For å ta det med ideologien først: Første gangen jeg leste boka trodde jeg at Goodkind faktisk "reklamerte" for sosialisme, noe de nevnte anmeldelsene bærer preg av. Etter at jeg fant ut at dette var kritikk av nevnte ideologi, fikk jeg ham litt i halsen (såret stolthet? Hvem vet), noe jeg ikke kan utelukke at påvirka meningene mine om de to påfølgende bøkene. Dette er det fine med RJ - han forsøker ikke å påtvinge noen sine politiske syn, selv om jeg regner med at det er mulig å finne noe der. Har bare ikke lett noe særlig.

Sukk... politisk engasjerte. De er like alle i hop.

Det jeg liker best i hvertfall i bok 2, som er den jeg husker klarest, er Kahlans geriljakrig mot Imperiet. Greit, hun oppfører seg som om hun skulle vært medlam av Phoenix.gruppa under Vietnamkrigen, men jeg likte på den tiden det hevnlystne elementet. Det samme gjelder den senere boka hvor hun og en hær er beleira i en dal. Greit, hun er sadistisk og jævlig, men likevel.

Bok 3, den seinare boka. Geriljakrigen i bok 2 hugsar eg faktisk ikkje særleg, det eg hugsar best i den boka er egentleg Richard blant Sisters of Light/Dark.

I den siste boka har jeg imidlertif hørt rykter om at Nikki forklarer Richard forskjellen på "god" og "ond" tortur, noe som visstnok skal være en slags støtte til USAs framferd i f.eks. Irak. Kvalmende, spør du meg.

Men det er karakteren Nikki som meinar dette! Du reagerte då ikkje med "kvalmende, spør du meg" då Rahls general valdtok smågutar i bok 1, gjorde du? Kvifor er det annleis når Nikki har fråstøtande meinignar? Eller Richard, for den saks skuld? Er du sjukeleg opptatt av å måtte sympatisere med protagonisten, eller?

Men er ikke libertianer, og i hverfall ikke anarkist (som disse idiotene påstår at de er - anarkokapitalisme, kaller de det) når man støtter nasjonalisme og tortur.

...og så? Igjen, Nikki kan då ha kva politiske overbevisningar ho vil for meg. Gjer berre karakteren meir interessant.

Bok tre har jeg bare vage minner om, men det kan godt hende at jeg blander den sammen med Temple of the Winds. Det som særlig fenga meg her, var hvordan Richard lette etter mulige kurer til pesten i gamle bøker og sånt. Som sagt er jeg en "history buff", så jeg faller som ei flue for sånt som dette.

Det er Temple of Winds, ja. Bok 3 er den der me fyrst får høyre om Imperial Order, og den gale Blood of the Fold-generalen blir overbevist om at han er skaparen.

Ellers er Richards noe fornøyelige forhold til Mord-Sithene (he-hey! Sith! Aldri lagt merke til dette før...) også noe jeg likte.

Ikkje merka det før? Høh. Merka det umiddelbart, endå eg ikkje hadde sett ein film der dei nytta ordet "sith" enno då eg leste boka for fyrste gong (ordet blir kun nytta i samantrekt form "Darth" (Dark Lord of the Sith) i dei tre gamle filmane) og likevel kjente eg det att. Uff. Eg er ein Star Wars-geek.
Det forhaldet er eg ikkje heilt einig med deg i. Fornøyeleg ja, men plagsomt i lengden, har litt samme greia ved seg som den evinnelege kjønnsdiskriminerande oppførselen 80% av WoT-karakterane har for meg.

Seriøst? Brooks (i alle fall den opprinnelege trilogien, han har komme seg litt i det andre av han eg har lese) er i alle fall verre - og eg trur eg ser HP som dårlegare enn SoT òg. Og Kerr, men det er meir på min individuelle smak enn på kvalitet. WoT som heilheit anser eg som omtrent like bra som SoT sjølv om "Wizard's First Rule" er langt betre enn noko enkeltbok i WoT.

Vel, JKR er i hvertfall sosialdemokrat, da.

Men det har ingenting med hennar forfattarevner å gjere... (Bortsett frå at ho som sosialdemokrat åpenbart er god på optimistisk fantasi... (Er lett å vere idelogistisk nedlatande når ein ikkje har eit eige standpunkt, gitt ))

Men seriøst, jeg mistenker at mye av det jeg føler overfor Goodkind er påvirka av hans forskrudde syn på sosialismen. Selv om også andre synes de senere bøkene hans er ræva.

Bok 6 er den som er absolutt mest farga av hans (frankly) idiotibodskap, og eg tykte faktisk den er ein av dei absolutt beste i serien - gløden han åpenbart føler ved å gryte ut den moralistiske pisset sitt økar den generelle kvaliteten ellers i boka merkbart.

tydelegvis, lær meg trikset, gidd du?

Tydeligvis er det bare å skrive mye kjedelig fjas før og etter, så går ting bra...

Ah, vel, det er eg god på!

Vet hvordan det føles. Har lest kun et par Bjørneboe-bøker, og fem bøker av Steven Erikson siden jul, hvis jeg husker riktig. Kommer i hug at jeg leste hele WoT i løpet av i underkant av 5 måneder i første klasse på VGS...

Nettopp... og likevel lyder "eit par + fem sidan jul" ekstremt imponerande for meg.

Snufs.

Eg leste nesten to bøker i veka i niendeklasse.

Ah, om du likar Marx så kan du kanskje slite med å forstå dette, ja - altså, poenget er at du, dersom du VIL vere altruistisk, er egennyttig når du er det, fordi du tjener din eigen vilje. Ser du? Er egentleg ikkje så veldig avansert.

Men hvis du ikke liker det, men gjør det fordi du vet at det hjelper andre, da er det altruisme. Og der er dette jeg mener er relevant i forhold til Rand. Han vil ikke redde verden, men han gjør det fordi han må; det er ingen andre som kan gjøre det, og det ville ikke vært riktig mot alle andre hvis han hadde nekta.

Men han, personleg, VIL følge plikta. Det ligg i hans personlege agenda å følge plikta. Han meinar det han må gjere er å følge plikta. Han er eigennyttig simpelthen ved at han gjer det han sjølv meinar han burde gjere. Kva som er hans moralske bakgrunn for å meine dette er irrelevant i denne diskusjonen, ettersom poenget er at han er like grunnleggende fokusert på kva han meinar han må som ein som har som hovudmål å sanke saman mest mogeleg pengar i løpet av livet. Begge gjer det dei sjølv set som høgaste prioritet, begge er eigennyttige. Rand sin eigennytte er sjølvsagt langt meir positiv for samfunnet i eit større perspektiv, men han handlar ut av eigennytte ettersom det å følge plikta er det han personleg meinar er det han skal gjere. Så lenge ein handlar frivillig, handlar ein eigennyttig. Når eg tek ein eksamen seier eg gjerne at "uff, eg vil ikkje ta eksamenen i dag!" men eg gjer det likevel. Det er latterleg å påstå at eg så har gjort dette ut av plikt og ikkje eigennytte, ettersom det faktum at eg velger å følgje plikta gjer det til min personlege prioritet, og dermed eigennyttig.

Gjentek meg sjølv ein del no, men det verkar som om du ikkje forstod kva eg meinte i stad, så eg måtte prøve å forklare, liksom...

For å dra en hypotetisk parallel til Richard Rahl, er jeg overbevist om at han hadde sagt. "It is my life, and only I decide what to do with it. You try to use me for your own ends, I say fuck you." Man han hadde sikert endt opp med å gjøre det fordi det er i hans egeninteresse...

Men Richard har òg ei pliktkjensle - ovenfor venner, kamerater, og alle frie folk som set si lit til han - og akkurat som Rand prioriterer han denne. Ut av eigeninteresse, ettersom hans dominerande personlege ynske er å gjere dette. Det gjer det til eigeninteresse.

Apropos diskusjon/debatt. Jeg så forresten en god definisjon på forskjellene mellom disse her en dag. http://heroescommunity.com/viewthread.p ... genumber=7 Nederst på denne sida. Jeg syntes det var en interessant kategorisering - har aldri egentlig tenkt over at det er en forskjell før nå...

Litt opptatt no, legg denne liken på lista over ting å sjekke saman med anmeldingane dine

Apropes norsk fantasy: Har du lest Horngudens Tale av B. Andreas Bull-Hansen? Begynner utrolig lovende, men jeg synes liksom ikkeat den helt innfrir. Siste to bøkene er rett og slett dårlige, men det finns noen bra bøker i serien.

Leste to fyrste bøkene i min eksteme leseperiode, men likte dei ikkje særleg, trur dei var for vaksne i forma for meg. Har ein kamerat som har lese dei nyleg, dog, og han anbefalar dei varmt, så me får sjå om dei får ein sjanse til snart.

[Terje]

Faen i svarteste **************************. Jeg hadde brukt nesten en halvtime på å skrive et svar, så skal jeg sette inn en smiley, og hele posten blir borte.

Jaja, får prøve igjen da...

Jepp. Fin bok. Ikkje fantasy, så eg kjem neppe til å lese den omatt nokon gong, men absolutt velbrukt tid. (I motsetning til andre pensumbøker me hadde, som "Cloud 9" og "Beloved". Grøss.)

Så fimatiseringa av Beloved for noen uker siden. Ikke av de verste filmene jeg har sett; hun som spilte selve Beloved (Thandie Newton) gjorde en god jobb, til tross for at hun tydeligvis ble bedt om å framføre hele karakteren på en overdrevet måte...

Hehe, eg òg har lese den Donaldversjonen - men Skrue tapte der, så i mine auge enda den dårleg. Og uansett så har eg lese så mange Donaldversjonar av klassiske bøker og skodespel at eg er byrja gå ut i frå at sluttane er endra, så blei nok ikkje så overraska som du blei.

Uff, av og til lurer jeg på om jeg er litt vel godtroende. Men så kommer den snille mannen og sier at neida, jeg er så skaptisk, så.

Min mor såg ein annonse for "Hobbiten" og foreslo at me kjøpte den, ettersom eg var veldig glad i å lese Kong Arthur-bøker, greske myter, osv, og dette såg ganske likt ut for henne.

Heldiggris. Når jeg var på den alderen, leste jeg sosialrealisme for barn, dvs. trasige greier skrevet av avdanka AKP-ere. Vanlig norsk samtidslitteraturlitteratur, med andre ord...

Sukk... politisk engasjerte. De er like alle i hop.

Hei, bare fordi jeg har politiske meninger, er jeg ikke nødvendigvis politisk engasjert! Vil ha meg frabedt å bli indirekte sammenligna med studentpolitikere - eller "klatremus", som en halv-kjent kybernetikkprofessor her i byen kalte dem for en tid tilbake...

Det jeg liker best i hvertfall i bok 2, som er den jeg husker klarest, er Kahlans geriljakrig mot Imperiet. Greit, hun oppfører seg som om hun skulle vært medlam av Phoenix.gruppa under Vietnamkrigen, men jeg likte på den tiden det hevnlystne elementet. Det samme gjelder den senere boka hvor hun og en hær er beleira i en dal. Greit, hun er sadistisk og jævlig, men likevel.

Bok 3, den seinare boka. Geriljakrigen i bok 2 hugsar eg faktisk ikkje særleg, det eg hugsar best i den boka er egentleg Richard blant Sisters of Light/Dark.

Vel, jeg tror det om "den senere boka" referrerte til enda senere i serien; mens Richard er bortført av Nikki, og etter at Søsternes palass har blitt ødelagt...

Men det er karakteren Nikki som meinar dette! Du reagerte då ikkje med "kvalmende, spør du meg" då Rahls general valdtok smågutar i bok 1, gjorde du? Kvifor er det annleis når Nikki har fråstøtande meinignar? Eller Richard, for den saks skuld? Er du sjukeleg opptatt av å måtte sympatisere med protagonisten, eller?

Nå har jo som nevnt Goodkind uttalt at bøkene hans primært skrives for å utbrodere hans egene politiske meninger, og jeg mistenker at dette er hans egne meninger (har ikke lest boka ennå, så det kan jo hende at Richard motsier henne. I såfall skal jeg trekke alt dette tilbake, men utfra omtale jeg har lest, virker det som om jeg har rett), ikke bare en fiktive Nikkis.
Sjukelig opptatt av å sympatisere med protagonisten?
Tja, det er vel mulig, siden jeg ikke akkurat er glad i å lese om hovedpersoner jeg hater fordi de er "onde".
Når det gjelder Darkens pedofili, er det jo klart at jeg ikke likte dette heller, men nå er det nå engang sånn at jeg setter høyere moralske standarder til protagonisten enn til antagonisten. Jo høyere de henger, jo hardere faller de, vet du...

...og så? Igjen, Nikki kan då ha kva politiske overbevisningar ho vil for meg. Gjer berre karakteren meir interessant.

Interessant, (muligens) ja, men som nevnt er dette mest sannsynligvis Goodkinds meninger, så det er vel mer ham enn selve Nikki jeg misliker. Igjen kommer poenget om moral hos protagonister vs. ditto hos antagonister...

Det er Temple of Winds, ja. Bok 3 er den der me fyrst får høyre om Imperial Order, og den gale Blood of the Fold-generalen blir overbevist om at han er skaparen.

Hehe.
Nå har jeg forresten kommet dit jeg var da ting klikka. Så fra nå av kan det hande ting blir dårligere...

Ikkje merka det før? Høh. Merka det umiddelbart, endå eg ikkje hadde sett ein film der dei nytta ordet "sith" enno då eg leste boka for fyrste gong (ordet blir kun nytta i samantrekt form "Darth" (Dark Lord of the Sith) i dei tre gamle filmane) og likevel kjente eg det att. Uff. Eg er ein Star Wars-geek.

Jeg har aldri lest noen av Star Wars-bøkene, og husket ikke på noe sånt fra de første tre filmene, og episode I, som vel var den eneste av de senere jeg hadde sett på daværende tidspunkt, var i ferd med å pli fortrengt... :lol.

Det forhaldet er eg ikkje heilt einig med deg i. Fornøyeleg ja, men plagsomt i lengden, har litt samme greia ved seg som den evinnelege kjønnsdiskriminerande oppførselen 80% av WoT-karakterane har for meg.

Du har et poeng her, men i Temple of the Winds og andre tidlige bøker var dette ennå ikke så forferdelig utslitt.
Apropos "kjønnsdiskriminering" hos RJ, så har han uttalt at Rands forhold til tre kvinner samtidig er basert på et ligende (eller makent) forhold han hadde da han gikk på high school..

Bok 6 er den som er absolutt mest farga av hans (frankly) idiotibodskap, og eg tykte faktisk den er ein av dei absolutt beste i serien - gløden han åpenbart føler ved å gryte ut den moralistiske pisset sitt økar den generelle kvaliteten ellers i boka merkbart.

Skal ikke nekte for at dette var den av bøkene hans jeg kanskje likte best mens jeg leste, i alle fall på en god stund (dvs. siden TotW ). Uansett hva jeg synes om tankene hans nå i ettertid var det noe nesten skremmende appellerende med dem "back in the days".

Tydeligvis er det bare å skrive mye kjedelig fjas før og etter, så går ting bra..

.Ah, vel, det er eg god på!

Jeg merker det. Muahahaha!

Nettopp... og likevel lyder "eit par + fem sidan jul" ekstremt imponerande for meg.

Snufs.

Eg leste nesten to bøker i veka i niendeklasse.

Sukk. Den som hadde hatt like mye fritid som i niende...
Egentlig har jeg vel strangt tatt mer, siden det hverken er forballtreninger eller lange skoledager lenger, men tida blir av en eller annet grunn bare borte...

Men han, personleg, VIL følge plikta. Det ligg i hans personlege agenda å følge plikta. Han meinar det han må gjere er å følge plikta. Han er eigennyttig simpelthen ved at han gjer det han sjølv meinar han burde gjere. Kva som er hans moralske bakgrunn for å meine dette er irrelevant i denne diskusjonen, ettersom poenget er at han er like grunnleggende fokusert på kva han meinar han må som ein som har som hovudmål å sanke saman mest mogeleg pengar i løpet av livet. Begge gjer det dei sjølv set som høgaste prioritet, begge er eigennyttige. Rand sin eigennytte er sjølvsagt langt meir positiv for samfunnet i eit større perspektiv, men han handlar ut av eigennytte ettersom det å følge plikta er det han personleg meinar er det han skal gjere. Så lenge ein handlar frivillig, handlar ein eigennyttig. Når eg tek ein eksamen seier eg gjerne at "uff, eg vil ikkje ta eksamenen i dag!" men eg gjer det likevel. Det er latterleg å påstå at eg så har gjort dette ut av plikt og ikkje eigennytte, ettersom det faktum at eg velger å følgje plikta gjer det til min personlege prioritet, og dermed eigennyttig.

Gjentek meg sjølv ein del no, men det verkar som om du ikkje forstod kva eg meinte i stad, så eg måtte prøve å forklare, liksom...

Joda, jeg forsto vel i stad også, men ved siden av at jeg ser hvordan man kan få mye rart til å se logisk ut (hehehe) ved hjelp av språk, så er jeg vel fortsatt litt uenig. Vanskelig å si i akkurat hva, though...
Ser ut som at man må utarbeide en slags måte å skille mellom forskjellige typer egennytte...

Men Richard har òg ei pliktkjensle - ovenfor venner, kamerater, og alle frie folk som set si lit til han - og akkurat som Rand prioriterer han denne. Ut av eigeninteresse, ettersom hans dominerande personlege ynske er å gjere dette. Det gjer det til eigeninteresse.

Som du vel sa tidligere, så kan vel alt "reduseres" til egeninteresse. Og omvendt, for den saks skyld, selv om dette kanskje vil være mer kontroversielt...

Litt opptatt no, legg denne liken på lista over ting å sjekke saman med anmeldingane dine

Hyggelig å se at du vil lese det.
Det denne linken henviser til er imidlertid ikke mer enn et par poster langt.

Leste to fyrste bøkene i min eksteme leseperiode, men likte dei ikkje særleg, trur dei var for vaksne i forma for meg. Har ein kamerat som har lese dei nyleg, dog, og han anbefalar dei varmt, så me får sjå om dei får ein sjanse til snart.

Serien er vel også ferdig nå, så det er enklere å få lest dem - slipper å vente på at nye bøker skal komme ut.
Den første boke er litt "ungdomsbokaktig", men er enig i at de blir mer "voksne" etter hvert.

[Loki]

Faen i svarteste **************************. Jeg hadde brukt nesten en halvtime på å skrive et svar, så skal jeg sette inn en smiley, og hele posten blir borte.

Sånt er hardt.

Jepp. Fin bok. Ikkje fantasy, så eg kjem neppe til å lese den omatt nokon gong, men absolutt velbrukt tid. (I motsetning til andre pensumbøker me hadde, som "Cloud 9" og "Beloved". Grøss.)

Så fimatiseringa av Beloved for noen uker siden. Ikke av de verste filmene jeg har sett; hun som spilte selve Beloved (Thandie Newton) gjorde en god jobb, til tross for at hun tydeligvis ble bedt om å framføre hele karakteren på en overdrevet måte...

Me såg den filmen under eit par forelesningar... gudskjelov og takk. Eg likte den overhovudet ikkje, men i det minste førte det til at eg kunne slutte å lese boka etter fyrste halvparten - eg hadde ærleg talt ikkje klart meir om eg hadde fått betalt.

Min mor såg ein annonse for "Hobbiten" og foreslo at me kjøpte den, ettersom eg var veldig glad i å lese Kong Arthur-bøker, greske myter, osv, og dette såg ganske likt ut for henne.

Heldiggris. Når jeg var på den alderen, leste jeg sosialrealisme for barn, dvs. trasige greier skrevet av avdanka AKP-ere. Vanlig norsk samtidslitteraturlitteratur, med andre ord...

Åherregudsåtrist.

Sukk... politisk engasjerte. De er like alle i hop.

Hei, bare fordi jeg har politiske meninger, er jeg ikke nødvendigvis politisk engasjert! Vil ha meg frabedt å bli indirekte sammenligna med studentpolitikere - eller "klatremus", som en halv-kjent kybernetikkprofessor her i byen kalte dem for en tid tilbake...

Hehe, sa aldri at du var politisk AKTIV... eg sa du var politisk engasjert - jfr. signaturen din. Eg òg har politiske meiningar, veldig tøyelege, objektive, kyniske og menneskelegfiendtlege meiningar, men eg har dei då. Men du er tydeleg meir engasjert i dine meiningar enn eg er i mine, så i mine auge vil du framstå som politisk engasjert.

Vel, jeg tror det om "den senere boka" referrerte til enda senere i serien; mens Richard er bortført av Nikki, og etter at Søsternes palass har blitt ødelagt...

Den med glass-skårene? Den er herlig.

Nå har jo som nevnt Goodkind uttalt at bøkene hans primært skrives for å utbrodere hans egene politiske meninger, og jeg mistenker at dette er hans egne meninger (har ikke lest boka ennå, så det kan jo hende at Richard motsier henne. I såfall skal jeg trekke alt dette tilbake, men utfra omtale jeg har lest, virker det som om jeg har rett), ikke bare en fiktive Nikkis.

Kva har det med noko som helst å gjere? Hans politiske meiningar har då ingenting med om historia er god å gjere, vel? At han formidler dei gjennom bøkene gjer meg ingen verdas ting, eg les dei primært for historia og dialogen uansett. Og ein kan då fint lese politiske bodskapar ein ikkje er einig i, er ingenting i vegen for det vel?

Sjukelig opptatt av å sympatisere med protagonisten?
Tja, det er vel mulig, siden jeg ikke akkurat er glad i å lese om hovedpersoner jeg hater fordi de er "onde".

Jaja, fair enough. Er ikkje heilt einig, men det er subjektivt, så greit nok.

Når det gjelder Darkens pedofili,

Ikkje Darken. Darken var vegetarianar, han. Det var generalen hans som var pedofil.

er det jo klart at jeg ikke likte dette heller, men nå er det nå engang sånn at jeg setter høyere moralske standarder til protagonisten enn til antagonisten. Jo høyere de henger, jo hardere faller de, vet du...

Hehehe - er det skummelt dersom eg seier at eg heia like mykje på Darken som på Richard? Han var jo ikkje vond, per se, han hadde berre eit anna etikksyn enn Richard hadde.

...og så? Igjen, Nikki kan då ha kva politiske overbevisningar ho vil for meg. Gjer berre karakteren meir interessant.

Interessant, (muligens) ja, men som nevnt er dette mest sannsynligvis Goodkinds meninger, så det er vel mer ham enn selve Nikki jeg misliker.

Kvifor let du så det gå utover din nyting av boka? Om det er forfattaren du mislikar, meinar eg?

Igjen kommer poenget om moral hos protagonister vs. ditto hos antagonister...

Nikki kan vanskeleg kallast antagonist lengre, og protagonist er òg ein stretch... uansett er det forskjell på ein helt og ein protagonist, ein protagonist treng ikkje vere moralsk perfekt og flink og snill og grei.

Det forhaldet er eg ikkje heilt einig med deg i. Fornøyeleg ja, men plagsomt i lengden, har litt samme greia ved seg som den evinnelege kjønnsdiskriminerande oppførselen 80% av WoT-karakterane har for meg.

Du har et poeng her, men i Temple of the Winds og andre tidlige bøker var dette ennå ikke så forferdelig utslitt.

Det har du faktisk rett i. Hehe. Hadde ikkje tenkt på det, er så lenge sidan eg leste dei for fyrste gong, og ved nye gjennomlesingar er eg jo alt lei av det.

Apropos "kjønnsdiskriminering" hos RJ, så har han uttalt at Rands forhold til tre kvinner samtidig er basert på et ligende (eller makent) forhold han hadde da han gikk på high school..

Blir eg frykteleg sett ned på om eg innrømmer at eg ikkje hadde tenkt på Rand sitt forhald til tre kvinner som kjønnsdiskriminerande og heller sikta til kvinners syn på menn og menns syn på kvinner i bøkene på generelt grunnlag?

Bok 6 er den som er absolutt mest farga av hans (frankly) idiotibodskap, og eg tykte faktisk den er ein av dei absolutt beste i serien - gløden han åpenbart føler ved å gryte ut den moralistiske pisset sitt økar den generelle kvaliteten ellers i boka merkbart.

Skal ikke nekte for at dette var den av bøkene hans jeg kanskje likte best mens jeg leste, i alle fall på en god stund (dvs. siden TotW ). Uansett hva jeg synes om tankene hans nå i ettertid var det noe nesten skremmende appellerende med dem "back in the days".

VELDIG tiltrekkende. Difor var det morsomt å samtidig sjå kor totalt bak mål deler av ideologien bak var, og kunne more seg med kor dyktig forfattaren var på å framstille dette som The One And Only Way.

Tydeligvis er det bare å skrive mye kjedelig fjas før og etter, så går ting bra..

.Ah, vel, det er eg god på!

Jeg merker det. Muahahaha!

Nettopp... og likevel lyder "eit par + fem sidan jul" ekstremt imponerande for meg.

Snufs.

Eg leste nesten to bøker i veka i niendeklasse.

Sukk. Den som hadde hatt like mye fritid som i niende...
Egentlig har jeg vel strangt tatt mer, siden det hverken er forballtreninger eller lange skoledager lenger, men tida blir av en eller annet grunn bare borte...

Ja, kva i all verda kjem det av?

Men han, personleg, VIL følge plikta. Det ligg i hans personlege agenda å følge plikta. Han meinar det han må gjere er å følge plikta. Han er eigennyttig simpelthen ved at han gjer det han sjølv meinar han burde gjere. Kva som er hans moralske bakgrunn for å meine dette er irrelevant i denne diskusjonen, ettersom poenget er at han er like grunnleggende fokusert på kva han meinar han må som ein som har som hovudmål å sanke saman mest mogeleg pengar i løpet av livet. Begge gjer det dei sjølv set som høgaste prioritet, begge er eigennyttige. Rand sin eigennytte er sjølvsagt langt meir positiv for samfunnet i eit større perspektiv, men han handlar ut av eigennytte ettersom det å følge plikta er det han personleg meinar er det han skal gjere. Så lenge ein handlar frivillig, handlar ein eigennyttig. Når eg tek ein eksamen seier eg gjerne at "uff, eg vil ikkje ta eksamenen i dag!" men eg gjer det likevel. Det er latterleg å påstå at eg så har gjort dette ut av plikt og ikkje eigennytte, ettersom det faktum at eg velger å følgje plikta gjer det til min personlege prioritet, og dermed eigennyttig.

Gjentek meg sjølv ein del no, men det verkar som om du ikkje forstod kva eg meinte i stad, så eg måtte prøve å forklare, liksom...

Joda, jeg forsto vel i stad også, men ved siden av at jeg ser hvordan man kan få mye rart til å se logisk ut (hehehe) ved hjelp av språk, så er jeg vel fortsatt litt uenig. Vanskelig å si i akkurat hva, though...

Sukk. Det du er ueinig i er at å vere altruistisk er eigennyttig. Og det er det så lenge ein har eit sjølv. Om ein manglar eit sjølv, så er det ikkje lengre eigennyttig. Ellers MÅ det vere det, ettersom altruisme ikkje er altruisme dersom det ikkje er frivillig, og det innebærer at ein må velge å gjere det, og dermed er det eins personlege prioritet, ergo eigennyttig.
Det å avfeie det som språkleg logikkleik er litt lettvint, det har ingenting med språk å gjere. Du blandar mål og motivasjon med fri vilje. Fri vilje innebærer at alle valg ein tek er eigennyttige, ellers tek ein simpelthen ikkje valget. Den bevisste motivasjonen treng ikkje vere eigennyttig, men om ein analyserar handlinga vil den alltid, alltid, vere det, eg klarar i alle fall ikkje komme på eit døme på det motsatte.

Ser ut som at man må utarbeide en slags måte å skille mellom forskjellige typer egennytte...

Egentleg ikkje. Det dette byrja med var at du ville ha ein måte å avfeie gråsonekarakterer som "simpelthen egoistiske" på, og heve heltane over dette. Det går ikkje. Men det du KAN gjere er å avfeie gråsonekarakterar som personar som prioriterar sitt eigen materielle velvære framfor alle andre prioriteringar. Det er ikkje heilt plettfritt - er mange moralske gråsonekarakterar som ikkje handler etter dette prinsippet - men det vil i alle fall ikkje vere grunnleggande feil. (Sukk... kvifor endar alltid desse diskusjonane med at eg byrjar gi den andre personen hjelp til å nedargumentere meg?! Eg er grunnleggande sjølvdestruktiv, det er der problemet ligg)

Som du vel sa tidligere, så kan vel alt "reduseres" til egeninteresse. Og omvendt, for den saks skyld, selv om dette kanskje vil være mer kontroversielt...

Jaha? Vil svært gjerne sjå eit døme på det.

Litt opptatt no, legg denne liken på lista over ting å sjekke saman med anmeldingane dine

Hyggelig å se at du vil lese det.
Det denne linken henviser til er imidlertid ikke mer enn et par poster langt.

Det med diskusjon vs. debatt? Det var ein gøyal og interessant adskillelse, absolutt.

Leste to fyrste bøkene i min eksteme leseperiode, men likte dei ikkje særleg, trur dei var for vaksne i forma for meg. Har ein kamerat som har lese dei nyleg, dog, og han anbefalar dei varmt, så me får sjå om dei får ein sjanse til snart.

Serien er vel også ferdig nå, så det er enklere å få lest dem - slipper å vente på at nye bøker skal komme ut.
Den første boke er litt "ungdomsbokaktig", men er enig i at de blir mer "voksne" etter hvert.

Vel, det får inn på leselisteplanen min... er vel på rundt plass åtti på prioriteringslista eller så.

[Terje]

Apropos andre bøker.

Har akkurat lest Tor Åge Bringsværds "Vår Norøne Gudelære", og jeg må si at boka hjalp til med å sementere hans posisjon som min andre norske favorittforfatter, rett bak Bjørneboe. Gobi var forøvrig den boka som fikk ham inn på lista mi.

Ellers driver jeg på med Terry Pratchett og Neil Gaimans "Good Omens" nå for tida, og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale den. Virkelig ei festlig bok - motvillige demoner og engler, klumsete satanister, Queen-vitser, en forlagt Antikrist, Fire Ryttere som har tilpassa seg en ny tidsalder, idioter av noen heksejegere, ikke så mye mer intelligente hekser, en Helveteshund som ser ut som en liten hårball, og lassevis med syk britisk humor.

Det står på den at den er nesten like bra som Hitchhiker, men jeg vil nesten gå så langt som å påstå at den er bedre - i hvertfall morsommere.

[Loki]

Apropos andre bøker.

Har akkurat lest Tor Åge Bringsværds "Vår Norøne Gudelære", og jeg må si at boka hjalp til med å sementere hans posisjon som min andre norske favorittforfatter, rett bak Bjørneboe.

Det er samme serie som "Den Enøyde", sant? Elskar den serien, har lese den sikkert åtte-ni gonger. Genial samanfatning av alle dei største av dei kjente norrøne mytene til ei samanhengande historie! Nydeleg.

Ellers driver jeg på med Terry Pratchett og Neil Gaimans "Good Omens" nå for tida, og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale den. Virkelig ei festlig bok - motvillige demoner og engler, klumsete satanister, Queen-vitser, en forlagt Antikrist, Fire Ryttere som har tilpassa seg en ny tidsalder, idioter av noen heksejegere, ikke så mye mer intelligente hekser, en Helveteshund som ser ut som en liten hårball, og lassevis med syk britisk humor.

Det står på den at den er nesten like bra som Hitchhiker, men jeg vil nesten gå så langt som å påstå at den er bedre - i hvertfall morsommere.

Gaiman OG Pratchett, ja. Det merkelege er at sjølv om eg jo har sett deira namn saman og så den tittelen bak før så har eg aldri bevisst tenkt over kombinasjonen før.

Men det kan bli veldig genialt, så eg trur det på ditt ord. Denne skal lesast!

[trollok]

jeg elsket boka enders spill, og resten av serien var ikke værst den heller...

Så har man jo Harry Potter, som utentvil er genialt! Mye bedre enn Tidshjulet! (vet dere er uenige, men så?!)

Faktsisk kom jeg aldri gjennom hele tidshjulet serien, men har planer om å lese den når alle kommer ut, gidder ikke starte tråden igjen gang på gang på gang.

Ellers syns jeg det var en hvis underholding i serien til Pullmann. Ikke akkurat verdens beste bøker, men greit nok!

[Ceres]

FY OG FY OG FY OG FY!!!


Ingenting er da bedre enn WoT!!!!

[SAU]

Én ting med WoT som gjør at den ikke er blant de beste er at det tar evigheter før det skjer noe.

[Terje]

Apropos andre bøker.

Har akkurat lest Tor Åge Bringsværds "Vår Norøne Gudelære", og jeg må si at boka hjalp til med å sementere hans posisjon som min andre norske favorittforfatter, rett bak Bjørneboe.

Det er samme serie som "Den Enøyde", sant? Elskar den serien, har lese den sikkert åtte-ni gonger. Genial samanfatning av alle dei største av dei kjente norrøne mytene til ei samanhengande historie! Nydeleg.

Virkelig. Tror jeg brukte under ett døgn på å lese gjennom hele serien, dersom jeg ikke bare regner med tida jeg brukte til lese.
En ting som gjorde den spesielt bra, var at jeg jo visste hvordan det hele skulle ende - Ragnarok, æsenes død, verdens tilintetgjørelse og gjenfødsel - og dette ga liksom hele verket en følelse av melankoli og sånne ting. Elska det.

Ellers driver jeg på med Terry Pratchett og Neil Gaimans "Good Omens" nå for tida, og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale den. Virkelig ei festlig bok - motvillige demoner og engler, klumsete satanister, Queen-vitser, en forlagt Antikrist, Fire Ryttere som har tilpassa seg en ny tidsalder, idioter av noen heksejegere, ikke så mye mer intelligente hekser, en Helveteshund som ser ut som en liten hårball, og lassevis med syk britisk humor.

Det står på den at den er nesten like bra som Hitchhiker, men jeg vil nesten gå så langt som å påstå at den er bedre - i hvertfall morsommere.

Gaiman OG Pratchett, ja. Det merkelege er at sjølv om eg jo har sett deira namn saman og så den tittelen bak før så har eg aldri bevisst tenkt over kombinasjonen før.

Men det kan bli veldig genialt, så eg trur det på ditt ord. Denne skal lesast!

Gaimans kjennskap til mytologi kombinert med Pratchetts skrudde humor er uovertruffen. Den minner til tider riktignok om ei DW-bok i en litt annen setting, men siden jeg elsker DW også, gjør det meg ikke så mye...

Ellers syns jeg det var en hvis underholding i serien til Pullmann. Ikke akkurat verdens beste bøker, men greit nok!

Helt enig, men jeg synes den var bedre enn "grei nok". Javel, det var noen litt kjedelige deler i bok 2 (forutsatt at det er His Dark Materials vi snakker om ), men den spennende introen og den hesblesende avslutninga veide mer enn nok opp for dette.

[Akira]

Beste serie er jo utvilsomt WoT, men jeg må også nevne en trilogi som han en stor plass i mitt hjerte. Det er Halo-bøkene. Vi har Halo: The Fall of Reach (Eric Nylund), Halo: The Flood (William C. Dietz) og Halo: First Strike (Eric Nylund). Disse bøkene handler om MasterChief fra Halo-spillene på Xbox for de av dere som har spilt dem. Sci-fi med andre ord. Disse bøkene er bare så sinnsykt bra og absolutt verdt å sjekke ut. Kan ha vært en fordel å ha spilt spillene i tillegg, og det kan nevnes at dette må man ha en spesiell smak for å like. Men som sagt, har du spilt spillene og du likte dem, ja, da leser du disse bøkene.

Beste enkeltstående bok for min del er The Lord of The Rings. Den er magisk og praktfull.

[Gurthang]

Er ikke LotR 3 bøker?