Vinneren av oversetterkonkurransen er kåret
Den tidligere omtalte oversetterkonkurransen er omme, og etter en avstemningsrunde er vinneren kåret. Den offisielle oversettelsen fra Morten Hansen foreligger også.
Terjes:
En hingst ville ikke tjene hensiktene hans. Ikke alle dyrene han undersøkte hadde smale liv eller lange leggben, men ingen passet til det formålet han hadde i tankene. Men så kom han til en trang stall som var klemt inne mellom det store steinvertshuset De Tolv Saltbrønner og en teppemakers butikk.
Den svarte og hvite hoppa var bundet utenfor båsen sin mens en stallgutt skiftet høy, og hun sto stødig, med ørene vridd forover, som om hun var på vakt. Hun var omtrent femten håndsbredder høy, med en lang front, en dyp bringe som lovet utholdenhet, og beina hennes var perfekt proporsjonert, med korte leggbein og en god vinkel på anklene. Skuldrene hennes skrånet fint, og krysset hennes var akkurat på høyde med nakkegropa dens. Hun hadde like gode linjer som Pips, eller kanskje til og med bedre.
Hun gikk godt, men Matt inspiserte henne fortsatt nøye. Tennene hennes fortalte ham at Fearnim hadde vært tilstrekkelig ærlig om alderen hennes – bare en tåpe løy overdrevent om en hests alder med mindre kjøperen selv var en tåpe, dog, det var overraskende hvor mange selgere som trodde at kjøpere var akkurat det – og hun spisset ører mot ham da han strøk mulen hennes mens han sjekket øynene hennes. De var klare og skinnende, helt uten slim. Han følte på beina hennes uten å finne noen varme eller hovne områder. Det var ingen spor etter skader eller gnagsår, eller etter ringorm, noe sted på henne. Han kunne enkelt få neven sin mellom ribbena og albuen hennes – hun ville ha et langt steg – og var knapt i stand til å presse inn ei flat hånd mellom det siste ribbenet hennes og spissen på hofta hennes. Hun ville være hardfør, og det var lite sannsynlig at hun ville forstrekke ei sene hvis hun løp raskt.
…
Sola stod bare en nevehøyde over horisonten i øst, og flere fartøyer med kurs for land beveget seg mot den lange bølgebryteren som bevoktet Illians havn. En hadde tre master og ligna på en høyrigger. Alle hovedseilene var firkanta, men skipet var lite elegant og ble dårlig behandla, der det banka seg vei på tvers av de lave bølgene heller enn å skjære gjennom dem. De skipene var små og lavriggede, med triangulære seil på høye bommer.
Små forsyningsskip omringa også de massive Seanchan-bygde fartøyene, dusin på dusin av dem, som var blitt brukt i Flukten. Det var det den ble kalt nå, den store Flukten fra Ebou Dar. Si ”Flukten”, og ingen spurte hvilken flukt du mente. De var store ting, med bratte bauger og minst dobbelt så stor dekksbredde som rakerne, kanskje skapte for å banke seg vei gjennom tung sjø, men underlig rigga og med merkelige ribber i seilene, som gjorde dem for stive for vanlige innstillinger.
Morten Hansens:
En hingst ville ikke tjene hans formål. Ikke alle hestene han så på, hadde grunne bringer eller lange forpiper, men ingen av dem svarte akkurat til det han hadde i tankene. Ikke før han kom inn i en smal stall som lå klemt inn mellom butikken til en teppemaker og et stort vertshus i stein som het De Tolv Saltbrønner.
Den svarte og hvite hoppen befant seg i taugrime utenfor båsen sin mens en stallkar la på frisk halm, og hun sto med strake bein og med ørene spisset forover, et tegn på våkenhet. Hun var om lag femten hender høy, lang i forkroppen, med dyp bringe som vitnet om utholdenhet. Beina hadde perfekte proporsjoner, med korte forpiper og god vinkel på kodeleddene. Skuldrene skrånet fint, og krysset og manken var på nøyaktig samme høyde. Stamtavlen hennes var like bra som Prikks, om ikke enda bedre.
Hun hadde fin gange, men Matt inspiserte henne likevel nøye. Tennene tydet på at Fearnim hadde vært ærlig nok om alderen hennes – bare en tåpe tok altfor hardt i om en hests alder med mindre kjøperen var en tåpe selv, selv om det var overraskende hvor mange selgere som trodde at alle kjøpere var nettopp det – og hun spisset ørene mot ham når han strøk henne over nesen mens han undersøkte øynene. De var klare og skinnende, uten spor av katarr. Han kjente langs beina uten å finne noen varmegang eller hevelser. Det var ikke det minste tegn til skader eller sår, eller til ringorm, noe sted på henne. Han kunne lett få neven mellom bringen og albuen hennes – det betydde at hun hadde stor skrittlengde – og klarte bare så vidt å legge håndflaten mellom det siste ribbeinet og hoftekulen. Da var hun robust og ville neppe få senestrekk hvis hun ble drevet opp i rask galopp.
…
Solen hang bare en neve over horisonten i øst, og flere av de landbundnes fartøyer var på vei mot den lange bølgebryteren som voktet Illians havn. Et av dem hadde tre master og noe som lignet en skværrigg hvor alle de store seilene var firkantede, men han var lav og bred og lystret usselt der han stampet gjennom de lave, rullende bølgene i fontenter av sjøsprøyt snarere enn å skjære lett gjennom dem. De fleste var små og skonnertriggede, og nesten alle de trekantede seilene hadde høytstilte bommer.
Bombåtene omga også de digre seanchanskbygde fartøyene, dusinvis av dem, som hadde blitt brukt i Flukten. Det var det folk kalte det nå, den store Flukten fra Ebou Dar. Si Flukten, og ingen spurte hvilken flukt man mente. Store fartøyer med fyldig baug var de, dobbelt så brede midtskips som skråriggere, noen av dem enda bredere, kanskje egnet til å slå seg frem gjennom tung sjø, men merkelig rigget og med pussige spileseil som var for stive til å stå ordentlig.
Vi gratulerer Terje som vinner av konkurransen, han vil om kort tid motta et Tidshjulet.net-kort.
Sitat:
Small hopes can grow surprising fruit.
Call to a Sitting,
Knife of Dreams
Siste fra forumet:
Wheel of Time
Les den første boka fra serien nå!